I "90 minutter" møter vi tre ulike par som alle beveger seg på kanten av stupet i livene sine - og blir vitne til hva som skjer med hver og en av dem i de siste 90 minuttene før de begår et drap.
Vi møter Trond som nettopp har fått barn med kjæresten Karianne. Det som kanskje var ment som starten på et nydelig kjærlighetsforhold, ender med vold og redsel fordi Trond misbruker kokain, noe som forvandler ham til et voldelig monster som utsetter kjæresten for de nedrigste ting ...
Vi møter dessuten Johan som vi forstår antakelig har mistet hele sin formue og som ikke lenger finner noen grunn til å leve, vant som han er med å plukke det han vil ha på øverste hylle. Verre er det at han heller ikke mener at hans kone eller kjæreste Hanna har noe mer å leve for ...
Og så møter vi Fred, som nylig har blitt kastet ut hjemmefra av sin utro kone, og som ikke tåler den fornedrende behandlingen hun utsetter ham for i påhør av deres barn, naboer m.m. ...
Dette er altså filmen som har fått mange til å forlate kinosalene i sjokk over Aksel Hennies svært så realistiske rolletolkning av en voldelig kjæreste - så realistisk at det hele tenderer til å bli litt for virkelig. Etter å ha sett filmen, som hadde release som DVD tidligere denne uka, skjønner jeg hvorfor. For det var som om jeg kjente smerten på kroppen mens han dundret løs på kjæresten. Og med nærbilder av hans fordreide og ondskapsfulle ansikt, ble det nesten litt for mye. Men FOR en rolleprestasjon! Dramaene som utspiller seg i filmen viser for øvrig med all tydelighet hvor mange beveggrunner et menneske som begår drap kan ha, og hvilke tilfeldigheter som gjør at et menneske faktisk kan ende med å begå drap. En kriminell handling som oftest oppstår blant mennesker som presumptivt skulle være glade i hverandre, og hvor gjentakelsesfaren er minimal, uansett hvor monsteraktig en handling sett utenfra kan fremstå som, sett i ettertid.
På DVD-coveret står følgende om filmen:
"Eva Sørhaugs nye film er både provoserende, skremmende og troverdig. Hun tar oss med bak fasadene i alminnelige norske hjem. Det kunne vært din egen nabo. Det handler om prestisje, jobb og status. Løsningen er vold. Eva Sørhaug har laget årets mest sjokkerende filmopplevelse, men kanskje også den viktigste filmen i år!" - Geir Kamsvåg, CINEMA
Virkemidlene som brukes i denne filmen, med mye nærbildefilming av opprørte ansikter, og hvor jeg som seer ble sittende og fabulere over hva som egentlig foregikk inni dem, fikk frem filmens budskap på en skremmende realistisk måte. Uhyggestemningen kom en god stund før det fatale, og man kan bare undres over hvorfor dette ikke ble fanget opp av motparten. Situasjonene ble i stedet drevet til ytterpunktet av tålegrensen, og dermed var det gjort. Det er først og fremst Aksel Hennies rollefigur som bærer filmen, synes jeg, men Mads Ousdal som den forsmådde ektemann er absolutt interessant nok. Ja, kanskje er Ousdals rollefigur den mange først og fremst vil identifisere seg med. Mange vonde følelser kan oppstå i en skilsmissesituasjon, og i den forbindelse er det nok mange som tenker og drømmer om å rette opp urett som begås. Men gjøre det? Det hører heldigvis til sjeldenhetene! Dette er en film man bør få med seg, selv om den altså inneholder mange sterke scener. På grunn av rolleprestasjonene, filmmusikken, tematikken i filmen og de sterke virkemidlene som brukes, synes jeg filmen fortjener terningkast fem.
Innspilt: 2012
Originaltittel: 90 minutter
Nasjonalitet: Norge
Genre: Drama/thriller
Skuespillere: Aksel Hennie (Trond), Kaia Varjord (Karianne, Tronds kjæreste), Bjørn Floberg (Johan), Annmari Kastrup, Hanna), Pia Tjelta (Elin), Mads Ousdal (Fred), Fred Heggland (narkotikaselger)
Spilletid: 91 minutter
 |
| Bjørn Floberg, Mads Ousdal, Pia Tjelta og Aksel Hennie - alle med sterke rolleprestasjoner i filmen |
 |
| En beslutning er tatt ... |
 |
| Aksel Hennie i rollen som Trond denger løs på kjæresten sin |
 |
| Mads Ousdal i rollen som Fred |
 |
| Pia Tjelta i rollen som Elin |
God anmeldelse! Jeg synes denne filmen var både sterk og god, men det ble nok litt for mye, spesielt i historien til Hennie. Jeg hadde heller ikke helt oppfatningen av at dette er allminnelige hjem, og kunne ønske filmen kunne fortelle en historie som flere kunne kjenne seg igjen i (og da sikter jeg fortsatt først og fremst til historien til Hennie og motspiller). Dette er jo bare mitt inntrykk og jeg har jo egentlig og heldigvis ikke noe grunnlag for å påstå at det ikke er gjenkjennbart for mange. Så er jo historiene bygget opp mot et klimaks og mot en uungåelig utgang, og da må det gjerne være noe ekstremt. Jeg var en av de som nesten gikk fra kinosalen og hadde en ambivalent følelse. Jeg ble både grepet, men også sint fordi jeg måtte se den volden så nært og så lenge. Jeg er fortsatt litt usikker på hvor jeg lander i forhold til denne filmen, men den gjorde absolutt et inntrykk. Jeg synes også de andre historiene var interessante og ubehagelige på en annen og mer snikende måte. Samspillet mellom Ousdal og Tjelta synes jeg var veldig troverdig.
SvarSlettVolden i denne filmen var veldig nærgående og provoserende, ja. Og i likhet med deg håper jeg virkelig ikke at det dreier seg om alminnelige hjem - kanskje med unntak av Ousdal og Tjelta, som jeg også tror var veldig realistisk. Selv om det heldigvis er få som drar det så langt ut som han gjorde til slutt ...
Slett