"Restless - once a spy, always a spy" (Regissør: Edward Hall)

En gang spion, alltid spion ... 

Denne BBC-produserte mini-TV-serien har nylig hatt release på DVD. Serien er basert på William Boyds roman med samme navn. 

Innledningsvis i filmen befinner vi oss i England på 1970-tallet, og Ruth Gilmartin ankommer gården der moren Sally bor. Denne gangen treffer hun en mor som er helt på randen av hysteri, fordi hun er overbevist om at noen holder øye med henne fra skogholtet i nærheten. Ruth lurer på om det er i ferd med å rable for moren, inntil hun får overrakt noen dokumenter moren har tatt vare på i alle år, og som viser at hun er en helt annen enn den hun har gitt seg ut for å være gjennom et langt liv. Sally er nemlig opprinnelig russisk, og hennes egentlige navn er Eva Delectorskaya. Dette har hun skjult for ektemannen, datteren og alle andre ...

I sin ungdom - nærmere bestemt i de første årene av andre verdenskrig - var Eva spion for den britiske sikkerhetstjenesten. Gjennom tilbakeblikk i historien får vi innblikk i hvordan hun ble vervet som spion, og hvilke oppdrag hun fikk i den forbindelse. Blant annet følger vi henne til Belgia, USA m.m. - inntil hun skjønte at hun skulle ofres for den gode saken og flyktet over grensen til Canada rett før USA ble med i krigen. 

Hvem er hun egentlig, Sally Gilmartin ... ?

Det er en spennende historie som fortelles, og den inneholder det meste; kjærlighet og svik, utroskap, bedrag og intriger. Ingen kunne stole på noen, og muldvarper lurte overalt. Paranoiaen var så utbredt at man risikerte å drepe folk som faktisk sto på samme side som en selv, uten at man var klar over det ... 

Det tar tid før Ruth skjønner at moren er i livsfare, men når hun først gjør dét, er det duket for ytterligere spenning. For hvor ble det egentlig av morens elsker fra krigens dager - Lucas Romer - og hvis side sto han egentlig på da det kom til stykket?

Hayley Atwell i rollen som Eva den yngre

BBC-produserte TV-serier er i klasse for seg, og "Restless" er å så måte intet unntak. I første rekke gjelder dette gjenskapelse av et autentiske andre verdenskrig-miljø, og i andre rekke solide skuespillerprestasjoner - for ikke å glemme en spennende og engasjerende historie. 

Jeg har vel egentlig ikke hatt gleden av å se Hayley Atwell i så mange roller enda, men det kan nok ha mer med typen filmer hun spiller i å gjøre enn noe annet. Hennes filmografi på Wikipedia viser at hun hadde en rolle i "Duchess" og i "The Pillars of the Earth", og at hun dessuten er mer engasjert i TV-produksjon enn tradisjonell filmproduksjon. Hun er imidlertid så ung (født i 1982) og vakker at vi garantert kommer til å få se mer av henne i tiden fremover. I "Restless" spiller hun Eva/Sally den yngre. I rollen som den aldrende Eva/Sally møter vi overraskende nok Charlotte Rampling. Jeg sier "overraskende" fordi DVD-coveret ikke med et ord røper at hun er medvirkende på skuespillersiden i dette dramaet. Rampling er en solid skuespiller, selv om jeg nok synes at hun på sine eldre dager har fått vel mange like roller - som noe forbitrende og tilhardnede eldre kvinner, som absolutt ikke har vært noe persilleblad i sine yngre dager, men hvor det begynner å røyne på og det skal tas oppgjør med fortiden. 


Det er alltid spennende når Rufus Sewell er medvirkende. I "Restless" spiller han den hardkokte, men dog meget kjekke spionen Lucas Romer den yngre. Han som tar for seg av kvinnene han har rundt seg - og som får dem til å falle som fluer bare han smiler sitt underfundige smil, selv om han ikke har noen alvorlige intensjoner med dem. Det skjønner imidlertid kvinnene altfor sent, og Eva Delectorskaya er i så måte intet unntak. Akkurat hvor sveket hun blir, skal komme til å prege henne gjennom et helt liv ...  

I denne filmen er rammefortellingen - den som foregår på 1970-tallet - nesten vel så spennende som "historien i historien" - den som foregår under andre verdenskrig. Det viser seg at når du en gang har vært spion, så er du alltid spion ... for å bruke klisjén som er filmens undertittel. Alt dette mens jeg alltid blir sittende og lure på hvor mange gamle veteranbiler filmprodusentene egentlig har på lager rundt forbi når de skal lage slike filmer og gjenskape en helt annen tid i historien ... 

Hvem kan Eva egentlig stole på? Noen i det hele tatt?

Jeg anbefaler denne lille mini-TV-serien på det varmeste! Og det gjør heller ingenting at helten og heltinnen er gudommelig vakre ... synes nå jeg ...

Innspilt: 2012
Originaltittel: Restless - once a spy, always a spy
Nasjonalitet: England
Genre: Drama 
Skuespillere: Hayley Atwell (Eva Delectorskaya den yngre), Kevin Guthrie (Alfie Blytheswood), Rufus Sewell (Lucas Romer), Michelle Dockery (Ruth Gilmartin), Charlotte Rampling (Eva Delectorskaya den eldre / Sally Gilmartin) m.fl.
Spilletid: 2 t 57 min.

"The last Nazis" (Regissør: Dov Freedman)

BBC-dokumentar om jakten på de siste gjenlevende nazistene, samt et møte med tre lebensborn ... 

Denne BBC-dokumentaren er delt i tre deler; "The Hunt for Dr. Death", "Most Wanted" og "Children of the Master Race". 

I "The Hunt for Dr. Death" møter vi Dr. Efraim Zuroff, mannen bak jakten på et utall av nazister som lyktes å flykte fra straffeforfølgelse etter andre verdenskrig. Han har gjort det til sin livsoppgave å jakte på de siste gjenlevende nazistene, men innser at det begynner å haste. De fleste nazistene er nemlig - dersom de fremdeles er i live - langt oppe i 90-årene. For Zoroff er det av største viktighet at disse synderne ikke skal få dø i fred. 

Dr. Efraim Zuroff

I denne dokumentaren følger vi Dr. Zuroff i hans jakt på Dr. Death, en østeriksk lege ved navn Aribert Heim. I løpet av ca. seks uker tok han livet av hundrevis av fanger som var internert i Mauthausen konsentrasjonsleir, og dette gjennom de største pinsler og smerter for ofrene. 

Like fullt levde Aribert Heim i flere tiår i Tyskland etter krigen, før et fornyet fokus på gamle krigsforbrytere førte til at han flyktet ut av landet. Dr. Zuroff fikk på et tidspunkt nyss i at Aribert Heim muligens oppholdt seg i Chile. Nazistene ble nemlig ønsket velkommen til Latin-Amerika etter andre verdenskrig, blant annet fordi man trengte vitenskapsmenn i kampen for å utvikle viktige våpen til krigføring. Ved bruk av massiv mediadekning og løfte om dussør til tipsere, håpet Dr. Zuroff at han skulle klare å få tak i Dr. Heim. Det forhold at en bankkonto fremdeles sto urørt med om lag 2 mill. Euro, penger arvingene ville ha krav på så snart han var erklært død, styrket hans tro på at mannen var i live, på tross av at han ville ha vært i begynnelsen av 90-årene. 

I "The Most Wanted" møter vi to journalister som oppsøker tre nazi-krigsforbrytere - alle godt oppe i 90-årene. En av dem (Joseph Scheungraber) var endog under etterforskning, og endte med å bli dømt. De to andre ble av ulike grunner ansett som for senile til å bli straffeforfulgt, skjønt dette endret seg for den ene som var av ungarsk opprinnelse (Sandor Kepiro) etter at dokumentaren var laget. Møtene med alle tre bar preg av manglende innsikt i og forståelse av hva de hadde gjort, der de - i den grad de i det hele tatt ønsket å snakke om det - bagatelliserte sine egne bidrag. Et betydelig alkoholkonsum - noe alle tre hadde til felles - bar imidlertid bud om et miserabelt liv, patetisk som alle tre fremsto som. Kanskje hadde de likevel fått sin straff?

Joseph Scheungraber 

I "Children of the Master Race" - den sterkeste av de tre delene, synes jeg - møter vi tre personer som alle var såkalte "lebensborn" mens nazistene regjerte i Tyskland. Heinrich Himmler, Hitlers aller nærmeste medarbeider, hadde som prosjekt å dyrke frem en ren arisk rase, og dette innebar også kidnapping av en mengde barn med "det riktige" utseendet. En rekke lebensborn-barnehjem ble opprettet, og tyske soldater fikk i oppdrag å befrukte kvinner som kunne føde frem ariske barn. For å kvalifisere til å bli tatt vare på i disse instiusjonene, ble barnets forhistorie grundig kartlagt. Ved å fjerne barna fra sitt egentlige miljø, var formålet å dyrke frem mennesker som satte landet sitt (les: Tyskland) fremfor alt, fordi slektskap og røtter ville være av underordnet betydning. Når det gjaldt behandlingen av kvinnene som fødte tyske barn, er denne en skamfull del av historien - også den norske. Barna led dessuten sterkt. (Dette har bl.a. Helle Aarnes skrevet utførlig om i sin bok "Tyskerjentene".)

Det alle de tre lebensborn-barna hadde til felles, og som fremkom meget tydelig i denne filmen, var en lengsel etter å få vite hvor de kom fra, samtidig som to av dem hadde en frykt for å være arvelig belastet med den ondskap de regnet med at deres fedre innehadde. Den tredje ble i sin tid kidnappet fra sine ukrainske foreldre, en vokste opp sammen med sin mor som var en del av lebensborn-prosjektet selv og en hadde først i voksen alder klart å spore opp hvem hans far var. Dette førte til at sistnevnte oppsøkte datteren av et av ofrene i en masakre i Polen, hvor nazistene hadde som mål å drepe alle polakker som tilhørte kretsen av landets intelligente elite. Alle tre tok på det sterkeste avstand fra det de ufrivillig hadde vært en del av, og det var mye sorg og smerte i deres historier.

Min interesse for andre verdenskrig gjør at jeg gjerne ser filmer som dette. Selv om episoden om jakten på de siste gjenlevende nazister kanskje ikke var den mest interessante av de tre delene som denne dokumentaren består av, er den like fullt viktig for å belyse hvor saken står i dag. De siste nazistene er nemlig i ferd med å dø ut. Like fullt - det var den delen som omhandlet lebensborn som gjorde sterkest inntrykk på meg. Selve fenomenet er godt kjent for meg, men det er ikke ofte det knyttes konkrete personer til historiene. Som den ene av "barna" sa: om hennes mor hadde tilslørt sin fortid med taushet og hemmelighold, så ønsket hun å gjøre det motsatte! Kun gjennom åpenhet går verden videre. Det er vanskelig å gi denne serien terningkast, så det avstår jeg fra denne gangen - samtidig som jeg understreker at denne serien er vel verdt å få med seg for andre verdenskrig-interesserte. 

Innspilt: 2009
Originaltittel: The last Nazis
Nasjonalitet: England
Genre: dokumentar
Spilletid: 2 t 32 min.

"Into the White" (Regissør: Petter Næss)

Krigsdrama fra andre verdenskrig i den norske fjellheimen 
I forbindelse med tyskernes invasjon av Norge i 1940 skjøt mannskapet på et tysk fly ned et britisk fly og vise versa, med den følge at besetningen på begge fly - hhv. tre tyske og to britiske - måtte nødlande i den norske fjellheimen. Dette skjedde den 27. april 1940, og stedet var Strynefjellet. Tilfeldighetene gjorde at både de tyske og de britiske flyverne søkte ly i samme hytte, der de måtte samarbeide for å overleve. "Into the White" handler om dette - om hva som skjedde mens de oppholdt seg i hytta, med stadig minkende matrasjoner og tilgang på brensel, mens uværet raste utenfor.

Til å begynne med hadde tyskerne overtaket og holdt britene som fanger. Tanken var å ta seg frem til tettbebygde strøk, men dette viste seg å være helt umulig pga. uværet. Underveis ble rollene skiftet, slik at det var britene som fikk overtaket og holdt tyskerne som fanger. Inntil det kun handlet om å overleve, og de begynte å samarbeide. Sakte men sikkert vokste det frem et sterkt vennskap, som for et par av dem som overlevde krigen skulle komme til å vare livet ut.

Skuespillerprestasjonene i denne filmen er etter min mening av ypperste kvalitet. Spesielt vil jeg fremheve tyske Florian Lukas, som spiller løytnant Horst Schopis, og norske Stig Henrik Hoff, som spiller feldwebel Wolfgang Strunk. Den første i rollen som en korrekt tysk soldat som ønsket at alt skal gå riktig for seg - den andre som en noe mutt, misforstått kunstner som hadde flyktet inn i soldatrollen for å slippe unna sin fars forventninger om at han skulle overta familiebusinessen. Lachlan Nierboer som den britiske kaptein Charles P. Davenport, er for øvrig fornøyelig i rollen som en bortskjemt britisk aristokrat som ikke vet bak-frem på de mest elementære kjøkkenredskaper. Men i stedet for å bli et dyptgripende psykologisk drama, fikk filmen i stedet et komikkens skjær over seg. Dermed ble en i og for seg interessant del av historien rundt tyskernes invasjon av Norge, en grei nok film, men ikke blant de store som kommer til å bli stående igjen som en klassiker av noe format. Alt i alt en film som etter min mening fortjener terningkast fire.

Innspilt: 2011
Originaltittel: Into the White
Nasjonalitet: Norge 
Språk: Engelsk/tysk/norsk
Genre: Drama / krigsfilm
Skuespillere: Rupert Grint (skytter Robert Smith), Stig Henrik Hoff (feldwebel Wolfgang Strunk), David Kross (underoffiser Josef Schwartz), Florian Lukas (løytnant Horst Schopis), Lachlan Nieboer (kaptein Charles P. Davensport), Kim Haugen, Knut Joner, Sondre Krogtoft Larsen, Morten Faldaas
Spilletid: 1 t 40 min.

De tyske soldatene tenner på sitt havarerte fly og legger i vei til fots

Stig Henrik Hoff i rollen som tyske feldwebel Wolfgang Strunk

David Kross som tyske underoffiser Josef Schwartz

Lachlan Nieboer og Rupert Grint som hhv. engelske kaptein Charles P. Davenport
og skytter Robert Smith

Florian Lukas som tyske løytnant Horst Schopis

"Simon og eiketrærne" (Regissør: Lisa Ohlin)

Storslått, vakker og gripende!


Innspilt: 2011
Originaltittel: Simon och ekarna
Nasjonalitet: Sverige
Genre: Drama
Skuespillere: Bill Skarsgård (Simon), Jan Josef Liefers (Isaks far), Helen Sjöholm (Simons adoptivmor), Katharina Schüttler (Isaks kusine), Josefin Neldén, Stefan Gödicke (Simons adoptivfar), Cecilia Nilsson (Inga), Karl Linnertorp (Isak)
Spilletid: 122 min.
Filmen er basert på Marianne Fredrikssons roman "Simon og eiketrærne"

Simon vokser opp i en arbeiderfamilie utenfor Göteborg og andre verdenskrig er i gang. Selv om Sverige ikke deltok i krigen, var den merkbar også der. Blant annet ble jødene hetset som den verste pariakaste.

Simon har hele sitt liv følt seg annerledes enn sin mor og far. Han er begavet på mange områder, og selv om foreldrene elsker ham svært høyt, skremmes de av at han er så annerledes. Faren ønsker å lære ham å sloss, med alt Simon ønsker er å sitte med nesen ned i en bok oppe i det store eiketreet nede ved havet.

Den dagen Simon gir sterkt uttrykk for at han ønsker å gå på en spesiell privatskole, er faren helt fra seg. Hva er det med Simon som gjør at det han kan tilby, ikke er bra nok? Motvillig går han med på dette likevel, mot at Simon lover at han skal holde seg unna eiketrærne.

Allerede første skoledag blir Simon, som egentlig ikke passer inn blant de andre mer velstående guttene, kjent med Isak. Isak er jøde, og faren hans er meget velstående. Han og familien har flyktet fra Hitlers Nazi-Tyskland, men dette forhindrer ikke at moren hans er helt på bristepunktet hver gang hun skjønner at nazistene kommer nærmere. Den dagen hun får høre at både Danmark og Norge er invadert, får hun et nervesammenbrudd.

Vennskapet mellom Isak og Simon blomstrer under krigen. Isak utsettes for så massiv jødehets at han til slutt ikke orker å gå på skolen. Da griper moren til Simon inn og tilbyr hans far, som nå er alene med sønnen siden moren er innlagt på psykiatrisk, at Isak kan bo hos dem inntil han har kommet til hektene.

Imens føler Simons far seg både truet og invadert av denne velsituerte herremannen som aldri mangler penger, og som kommer med mye flottere gaver enn han selv er i stand til. Uansett hva han presterer, kommer det i skyggen av Isaks fars bidrag ... Og så skjer det underlige at mens Simon utvikler sine talenter og begavelser innenfor den akademiske sfære, viser Isak utpregede egenskaper innenfor håndtverksfagene.

Etter hvert blir vi vitne til at guttene Simon og Isak vokser opp og blir menn. Men der Isak følger en stødig kurs opp mot voksen alder, leter Simon etter et ståsted. Han føler seg ikke hjemme noe sted. Den dagen han får vite hvem som er hans egentlige foreldre, faller imidlertid mye på plass. For plutselig er han ikke den som aldri fant sin plass der han kom fra. Han er akkurat slik han skulle være ...

Det er ikke veldig lenge siden jeg leste Marianne Fredrikssons bok "Simon og eiketrærne", og det var først da jeg var ferdig med boka og hadde laget en omtale på bloggen min at jeg ble oppmerksom på at boka var filmatisert og skulle ha premiere i romjula. Det er virkelig ikke ofte jeg får rotet meg til å gå på kino, men denne filmen måtte jeg se! Før den kom på DVD! Jeg kjenner til at filmen har fått litt lunken mottakelse både her og der, og dette er antakelig ikke til å unngå når en bok svært mange mennesker har et fantastisk forhold til, blir gjort til film. Selv opplevde jeg den akkurat så "storslått, vakker og gripende" som forhåndsreklamen lovet. Jeg vet allerede nå at dette er en film jeg kommer til å se flere ganger, ikke utelukkende pga. historien, men også pga. all magien som har kommet ut av en utmerket kameraføring, med vakker natur som kulisse. Skuespillerprestasjonene er utmerkede, og i den forbindelse vil jeg spesielt fremheve Bill Skarsgård (sønn av Stellan Skarsgård) i rollen som Simon og Jan Josef Liefers i rollen som Isaks far. Jeg er overbevist om at denne filmen kommer i betraktning når Oscar-statuetten for beste utenlandske film skal utdeles! For dette publikumet kommer neppe boka i veien for filmopplevelsen ... Jeg gir terningkast fem!

Simons far ønsker å lære Simon å sloss

Simon er omgitt av kjærlighet, men føler likevel at han ikke passer inn

Simon i Bill Skarsgårds skikkelse

"The Courageous Heart of Irena Sendler" (Regissør: John Kent Harrison)

En sann historie om en heroisk polsk kvinne


Innspilt: 2009
Originaltittel: The Courageous Heart of Irena Sendler
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Marcia Gay Harden (Janina Krzyżanowska), Goran Visnjic (Stefan), Anna Paquin (Irena Sendler)
Spilletid: 92 min.

Den polske kvinnen Irena Sendler (f. 1910 d. 2008) gjorde sammen med flere andre en helt uvurderlig innsats under 2. verdenskrig. Hun bidro til å redde anslagsvis 2500 jødiske barn fra ghettoen i Warszawa. Dette klarte hun ved å utstyre dem med falske dokumenter og få andre polske familier på utsiden av ghettoen til å ta seg av dem. Filmen "The Couragous Heart of Irena Sendler" er historien om hennes og hjelpernes innsats.

Denne filmen har aldri blitt satt opp på norske kinoer, og man kan saktens spørre seg hvorfor. Antakelig er svaret at det lages altfor mange filmer om denne og lignende problematikk, og at filmen sånn sett anses som et slags overflødighetshorn. Jeg har etter hvert sett mengder av filmer om jødenes skjebne under andre verdenskrig, og jeg blir aldri lei av å se slike filmer - særlig ikke når de er basert på virkelige personer og hendelser. Med tanke på Irena Sendlers heroiske innsats under andre verdenskrig, fortjener hun også at historien om henne blir kjent.

Jeg synes skuespillerprestasjonene, dramaturgien, kulissene, historien og det rent filmtekniske gjør at filmen fortjener terningkast fem! For øvrig er det verdt å merke seg at Irena Sendler ble nominert til Nobels fredspris i 2007.

Irena Sindler sammen med et av barna hun reddet fra nazistene

Irena og Stefan, mannen hun giftet seg med etter krigen

Jødiske barn som ble reddet fra nazistene og Auschwitz

Ei lita jødisk jente som berget livet sitt takket være Irena Sendler, men som 

mistet foreldrene sine i en av Hitlers konsentrasjonsleire

"Vi ses igjen barn" (Regissør: Louis Malle)

Frankrike i 1944


Innspilt: 1987
Originaltittel: Au revoir, les enfants
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere: Gaspard Manesse (Julien Quentin), Raphaël Fejtö (Jean Kippelstein alias "Jean Bonnet"), Francine Racette (Juliens mor), Stanislas Carré de Malberg (Juliens eldre bror), Philippe Morier-Genoud (Fader Jean), François Berléand (Fader Michel), François Negret (kjøkkenhjelperen), Peter Fitz (Muller), Irène Jacob (Mademoselle Davenne)
Spilletid: 104 min.

Handlingen i filmen foregår over noen få uker vinteren 1944. Elleveårige Julien er en av mange barn av velstående parisiske familier som sendes på internatskole på landet, sånn for sikkerhets skyld under en kritisk fase av andre verdenskrig. Han hater å måtte gi avkall på sitt privatliv og sine privilegier, og må ufrivillig friste en tilværelse sammen med andre gutter på internatskolen, hvor ingen har eget rom men må sove sammen på en svær sovesal. Indrejustisen blant guttene er beinhard, og her er det ikke plass for pingler. De blir i så fall lett offer for trakassering.

Julien har problemer med å tilpasse seg i begynnelsen, og plages av episoder med sengevæting, som han forsøker å skjule så godt det lar seg gjøre. Det skal lite til for å bli gjort til latter blant guttene, og alle prøver så godt de kan å spille at de er tøffere enn tøffest.

En dag ankommer Jean Bonnet. Han er nokså sky og går mye for seg selv. Det som imidlertid skinner gjennom er at han er meget begavet i nær sagt alle fag, og at han i tillegg er en meget habil pianospiller. Julien er svært nysgjerrig på Jean, og denne nysgjerrigheten trigges ytterligere av at Jean svarer nokså svevende de gangene han spør ham om familien hans. Julien finner etter hvert ut at Jean egentlig heter Jean Kippelstein og er jøde. Etter først å ha tatt avstand fra ham fordi det er lite populært å være flink, oppstår det under tiden sterke vennskapsbånd mellom de to guttene.

De velstående guttene på skolen selger matvarer de får hjemmefra til kjøkkenhjelperen, som selger disse varene videre på svartebørsen. På den måten sper han på sin nokså tarvelige lønn, og får råd til å holde seg med en kjæreste. En dag blir han imidlertid tatt, og i den forbindelse mister han jobben. For å slippe å bli stående fullstendig på bar bakke, ser han ingen annen utvei enn å alliere seg med nazistene. Det skal bli skjebnesvangert for Jean Kippelstein og en liten håndfull jøder som skolens rektor har holdt skjult for tyskerne ... At kjøkkenhjelperen i det hele tatt kjenner til at det befinner seg jøder på skolen, skyldes en uskyldig kommentar fra Julien ved en tidligere anledning.

Denne prisbelønte filmen er basert på Louis Malle´s egne traumatiske opplevelser fra andre verdenskrig. Filmen anses som en av Malle´s viktigste og mest verdsatte filmer. Malle rakk å lage om lag 20 filmer før han døde i 1995, og fra før av tror jeg at jeg kun har sett Damage - også det en film av ypperste klasse. "Au revoir, les enfants" er selvfølgelig nevnt i "1001 filmer du bør se før du dør", og her er nettopp filmens selvbiografiske trekk trukket frem.

De katolske internatguttene har knapt skjønt alvoret bak antisemittismen før det er for sent, og den dagen Jean og de andre jødiske guttene hentes av Gestapo blir skjellsettende for all fremtid. Så skjellsettende at Malle for egen del laget dette mesterverket av en film og sånn sett udødeliggjorde sin egen historie. Guttene spilte sine roller helt ut til fingerspissene troverdig, og filmen viser også hvilket eksentrisk miljø som dannet seg på den isolerte skolen, hvor kun flyalarmene bidro til å bryte de daglige rutinene. Dette er en film som gjorde et sterkt, sterkt inntrykk på meg! Jeg må også nevne at nydelige Irène Jacob dukket opp i en liten birolle som pianolærerinne. Hun debuterte faktisk i denne filmen. Jeg synes filmen fortjener terningkast fem. Et sterkt et ...

Avskjedsscenen mellom Julien og hans mor

Jean Bonnet, den nye gutten i klassen

På sovesalen

Et tyskokkupert Frankrike

Jean Bonnet hos pianolærerinnen Davenne

"The last train to Auschwitz" (Regissører: Joseph Vilsmaier og Dana Vávrová)

Train to hell


Innspilt: 2006
Originaltittel: Der letzte Zug
Nasjonalitet Tsjekkia, Tyskland
Genre: Krig, drama
Skuespillere: Gedeon Burkhard (bokseren Henry), Lale Yavas (Lea), Ludwig Blochberge, Hans-Jürgen Silbermann, Lena Beyerling, Sibel Kekilli, Juraj Kukura, Sharon Brauner, Brigitte Grothum, Roman Roth
Spilletid: 123 min.

Vi befinner oss i Berlin våren 1943. Hitlers lojale SS-styrke har lovet føreren en gave: et jødefritt Berlin! De siste 70 000 jødene skal finnes for enhver pris, og vi blir vitne til at flere jøder får sine hjem rasert av brutale etterretningsfolk. "The last train to Auschwitz" - eller "Der letzte Zug" som den heter på originalspråket - er historien om de aller siste jødene som ble transportert bort fra Berlin i disse aprildagene i 1943. I overkant av 600 jøder ble stuet sammen som kveg i togvognene, og ble under helt umenneskelige forhold fraktet til dødsleiren i Polen.

Vi kommer tett inn på bokseren Henry, hans kone Lea og deres to barn Nina og David, samt gullsmeden Albert og hans kjæreste. Med løfter om "forfriskninger ombord", entret de toget uten for mye oppstyr, intetanende om hvilket helvete på jord som skulle møte dem de neste dagene. Fangene fikk til å begynne med kun en bøtte med vann på deling. Mat kunne de se langt etter. Hvorfor akkurat dette toget brukte så lang tid fra Berlin til Auschwitz, får vi aldri vite, men toget snegler seg av gårde, har mange stopp underveis, heten er kvelende og det kommer ikke mer vann. Dvs. den ene gangen de faktisk får vann, bryter det ut panikk fordi alle vil ha sin del, og det hele ender tragisk nok med at vannbøtta velter. Klagemål om mer vann fører bare til at nazistene skyter mot togsettet for å få fred. Flere dør pga. skuddskadene. Etter hvert dør også den ene etter den andre pga. tørste. Først barna, så de eldre ...

Henry forsøker å få de andre fangene til å forstå at de må gjøre alt som står i deres makt for å rømme. Han får med seg Albert, men de andre ønsker i grunnen ikke å forholde seg til at de kanskje uansett kommer til å dø. Fangene har ikke fantasi nok til å skjønne hvilken grusom skjebne som venter dem på endestasjonen Auschwitz. "De trenger oss som arbeidskraft!" "De kan jo ikke drepe alle!" "Barna må da bli spart!" Enkelte tror tom. at de kommer til å få et riktig godt herremåltid bare de kommer fram til Auschwitz. I mellomtiden jobber Henry og Albert jevnt og trutt for å lage en utvei ut av toget. Men spørsmålet er om de rekker dette før toget når Auschwitz ...

Jeg har etter hvert sett en del filmer om jødenes lidelser og nazismens ondskap fra andre verdenskrig. Det forhindrer ikke at jeg blir like berørt hver eneste gang. Historien i denne filmen er også hjerteskjærende, og den stigende desperasjonen blant fangene er utrolig godt fremstilt. Jeg synes like fullt at det er én hake ved filmen som jeg ikke helt klarer å akseptere. Den er ikke basert på en sann historie. I alle fall har ikke jeg klart å finne ut dette. Dessuten blir nazistene fremstilt for stereotypt - som ren ondskap uten et eneste menneskelig trekk. Slik tror jeg ikke det var. Filmen er like fullt meget severdig, bare så det er sagt! Skuespillerprestasjonene er glitrende, settingen med masse mennesker stuet inn i et tog og hvor desperasjonen etter hvert stiger likeså. Filmens styrke ligger også i at vi får oppleve tilbakeblikk i fangenes tidligere liv - liv som står i dyp kontrast til den skjebnen som venter dem. Menneskeliggjøringen av ofrene for disse grusomhetene er av helt sentral betydning, og står som en motsetning til den umenneskeliggjøringen som ble fangene til del i leirene. Og igjen rystes jeg i grunnvollene av hvordan det var mulig at dette kunne skje ...

Jeg er i tvil om jeg skal gi denne filmen en sterk firer eller svak fem´er på terningen, men har etter en helhetsvurdering endt på terningkast fem. Jeg har valgt å legge vesentlig vekt på skuespillerprestasjonene, det filmtekniske, dramaturgien og spenningen som bygger seg opp underveis i filmen. 

Pga. heten inne i togsettet, begynte fangene å kle av seg for ikke å forgå av varme.

Dette er et bilde jeg selv tok i 2007 da jeg besøkte Auschwitz-Birkenau

"Saras nøkkel" (Regissør: Gilles Paquet-Brenner)

Sterkt om deportasjon av jøder fra Paris i 1942


Innspilt: 2010
Originaltittel: Elle s'appelait Sarah
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere: Kristin Scott Thomas (Julia Jarmond), Mélusine Mayance (Sarah Starzynski), Niels Arestrup (Jules Dufaure), Frédéric Pierrot (Bertrand Tezac), Michael Duchaussoy (Edouard Tezac)
Spilletid: 106 min.
Basert på Tatiana de Rosnays bok med samme navn

I juli 1942 ble tusenvis av jøder deportert fra Paris til Hitlers konsentrasjonsleire. Før selve transporten ble de internert på sykkelvelodromen Vel' d'Hiv under helt umenneskelige forhold rent sanitært og hygienisk. "Saras nøkkel" er historien om hva som skjedde med én av alle de jødiske familiene som ble arrestert, splittet, deportert og tilintetgjort - utelukkende fordi de hadde feil rase ...

Rett før arrestasjonen av tiårige Sara Starzynski og hennes familie, gjemte Sara lillebroren i et skap i leiligheten deres. For sikkerhets skyld låste hun skapet - overbevist på at hun ville komme tilbake etter kun få timer. Slik gikk det imidlertid ikke. I mellomtiden ble leiligheten stående tom i over en måned, før en annen fransk familie flyttet inn. I begynnelsen skjønte de lite av hvorfor leiligheten var fylt med en ubeskrivelig stank - inntil lille Sara, som hadde lykkes å rømme fra en annen midlertidig interneringsleir, vendte tilbake. Sara overlevde Holocaust takket være noen snille bønder som tok seg av henne under og etter andre verdenskrig. Da hun ble voksen, reiste hun til USA og etter en stund opphørte all kontakt mellom henne og hennes franske fosterfamilie.

I forbindelse med minnedagen for den forferdelige tragedien i juli 1942, jobber journalisten Julia Jarmond med å grave i fortiden. Ved en tilfeldighet oppdager hun at hennes manns familieleilighet som de er i ferd med å pusse opp og snart skal flytte inn i, var eid av en jødisk familie - nærmere bestemt Saras familie. Ikke bare sjokkeres hun av historien som sådan. Hun sjokkeres kanskje mest av alt over sin egen svigerfamilies angst for at denne historien skal komme frem ... Og hun brenner etter å finne ut hvor det ble av Sara til slutt.

Kristin Scott Thomas har spilt i en rekke storfilmer - i den senere tid fortrinnsvis i franske filmer som "Leaving" og "Jeg har elsket deg så lenge". Aller mest kjent er hun nok likevel for sine roller i "Den engelske pasienten" og "Fire bryllup og en gravferd", mens jeg kanskje har satt mest pris på henne i Polanskis mesterlige film "Bitter Moon". Også i "Saras nøkkel" er hun glitrende i rollen som journalisten Julia Jarmond. Jeg har lenge gledet meg til å se denne filmen, og rakk aldri å få den med meg mens den gikk på kino. Boka gjorde et sterkt inntrykk på meg, og selv om jeg kjente historien på bakgrunn av boka, ble jeg ikke skuffet over filmen. Hvis jeg likevel skal nevne noe som trakk litt ned, må det være det noe overdrevne, melodramatiske skuespilleriet til han som spilte Saras sønn (Aidan Quinn). Det ble lite troverdig. Vekslingen mellom fortid og nåtid fungerte fint i filmen - nesten bedre enn i boka pga. det visuelle. Med tanke på viktigheten av å lære av historien, slik at den ikke gjentas, er det helt essensielt at slike bøker og filmer lages fremdeles! En annen og faktisk enda bedre film som nylig er laget på bakgrunn av den samme hendelsen - dvs. deportasjon av jøder fra Paris i juli 1942 - er "Utryddelsen". Både denne filmen og boka "Saras nøkkel" er omtalt i min blogg. Jeg synes filmen "Saras nøkkel" fortjener terningkast fem. 

Familien Starzynski rett før den splittes

Sara og en annen jente flykter fra interneringsleiren

Journalisten Julia Jarmond har nettopp oppdaget hvem som har bodd

i leiligheten hun og mannen snart skal flytte inn i

"Shanghai" (Regissør: Mikael Håfström)

Japanernes okkupasjon av Shanghai i 1941


Innspilt: 2009
Originaltittel: Shanghai
Nasjonalitet: USA
Genre: Thriller
Skuespillere: Jeffrey Dean Morgan (Connor), John Cusack (Paul Soames), Yun-Fat Chow (Anthony Lan-Ting), Gong Li (Anna Lan-Ting), Ken Watanabe (Tanaka), Rinko Kikuchi, Hugh Bonneville, Nicholas Rowe, Daniel Lapaine
Spilletid: 100 min.

Vi befinner oss i Shanghai i 1941, en by som er okkupert av japanerne. Innledningsvis ser vi at Paul Soames utsettes for tortur av kineserne i håp om at han skal røpe hvor Anna Lan-Ting befinner seg. Gjennom tilbakeblikk får vi vite hva som ledet frem til dette.

Paul Soames er i Shanghai for å etterforske mordet på vennen og kollegaen Connor. I likhet med Connor er Soames agent. Han jobber imidlertid under dekke av yrket journalistikk. Mens han etterforsker mordet, forsøker han å bli infiltrert i Shanghais underverden. Dette bringer ham bl.a. i kontakt med Tanaka samt Anthony Lan-Ting, en gangster av rang, og hans kone Anna.

Shanghai er hele tiden på randen av krig, og i gatene er det tidvis regelrette gateslag med mye skyting. Spenningen mellom kineserne og japanerne er høy, mens amerikanerne i byen slipper nokså billig unna fordi de ikke er noens fiende. I alle fall ikke før angrepet på Pearl Harbor ...

Soames tilstrekkes voldsomt av gangstersjefen Anthony Lan-Tings kone. Dette er ytterst farlig - særlig fordi Anthony både er en meget sjalu og observant mann. Underveis kommer Soames over den kvinnen som Connor var sammen med rett før han døde. Et opiumvrak av en kvinne som nesten ikke er i stand til å uttrykke seg om noe som helst lenger ... Og samtidig tømmes havhorisonten for japanske krigsskip, og amerikanerne spekulerer på hvor det kan ha blitt av disse. Det ene gjengoppgjøret etter det andre foregår i gatene, og det blir verre og verre å være i Shanghai ...

Flotte skuespillerprestasjoner, svært gode miljøskildringer og kulisser og et spennende plott er hva denne filmen kan by på. Yun-Fat Chow er en formidabel skuespiller, som jeg tidligere har sett i den uforglemmelige rollen som kongen i filmen "Anna and the King". Dessuten vil jeg fremheve Ken Watnabe i den krevende rollen som Tanaka. Filmen var ikke bare spennende, men hadde også noe å tilføre i forhold til hvordan forholdene var i Shanghai like før japanerne var i krig med de allierte. Dette opplevde jeg både som svært eksotisk og meget interessant! Kanskje spesielt fordi dette er en by jeg har et sterkt ønske om å reise til. Jeg tror ikke denne filmen har vært satt opp på kino. I så fall har jeg ikke klart å finne opplysninger om dette, noe som forundrer meg. Filmen går nemlig mye annet som går på kino en høy gang! Jeg mener at den fortjener terningkast fem!

Yun-Fat Chow som gangsteren Anthony Lan-Ting

Gangsterens vakre kone Anna

John Cusack som agenten Paul Soames

"Rose´s songs" (Regissør: Andor Szliágyl)

Ungarsk Holocaust


Innspilt: 2003
Originaltittel: A Rózsa énekei
Nasjonalitet: Ungarn
Skuespillere: Franco Castellano, Djoko Rosic, Maia Morgenstern, Ildikó Bánsági, Dávid Zum
Spilletid: 98 min.

Nazistene har okkupert Budapest og er i gang med å samle alle jøder i byens ghetto våren 1944. Derfra finnes det kun én utgang: døden ... Å følge pålegget om å sy gule jødestjerner på alle ytterplagg er dermed svært risikabelt. Tilsvarende er det meget risikabelt ikke å følge pålegget ...

En tilfeldighet fører til at den jødiske familiefaren Géza Halasz river av seg jødestjernen. Mens han befinner seg på bussen, begynner nemlig en ungarsk kvinne å trakassere ham. Da hun til slutt spytter Géza i ansiktet, bestemmer han seg for at han må ta mer grep om sin egen skjebne.

Familien bor i en villa som eies av den berømte operasangeren Imre Rózsa. Selv om Imre er jødisk, er det ingen som våger å gjøre noen utfall mot ham på grunn av hans høye sosiale status. Imre bor i husets tårn, og kommer aldri ut. Den eneste som har kontakt med ham, er Géza. Han fyller huset med jødiske slektninger og venner, i forvisning om at de er trygge for nazistene i dette huset. Hver kveld samles husets beboere for å høre Imre Rózsas vakre sang. Dette holder dem oppe i en svært vanskelig tid, hvor mangelen på det meste er stor og alle aktiviteter utenfor huset er høyst risikable.

Filmen er basert på en sann historie.

Jeg kom over denne perlen av en film ved en tilfeldighet på biblioteket. Temaene andre verdenskrig og jødeforfølgelse vekket min interesse umiddelbart. Filmen er ikke spesielt gammel (fra 2003), men ulike søk på nettet har likevel vært nokså nedslående. Det er lite informasjon å finne om denne filmen rett og slett. Betyr virkelig markedskreftene så mye for at folk i det hele tatt skal få med seg filmer som dette?

Skuespillerprestasjonene er glitrende, historien er både gripende og rørende og det filmtekniske er stort sett av god kvalitet. Hvis noe skulle trekke ned er det at jeg underveis merket at filmproduksjonen ikke kan ha hatt allverdens midler å rutte med. Noen av kulissene hadde nemlig ikke det autentiske preget vi er vant til fra annen europeisk film. Uten at det ødela noe som helst av filmopplevelsen, bare så det er sagt! Mennesker som befinner seg i alvorlige kriser, kan i desperasjon finne på å gjøre de mest absurde ting. Som en kvinne som befinner seg i Imres hus, og som trygler Gézas 14 år gamle sønn om å ta på henne. Hun skal jo snart dø likevel ...

Det sørgelige er at da krigen faktisk er over, var dette kun innledningen til et nytt sørgelig kapittel i dette landets historie. For da kom russerne ... 

Min konklusjon er at denne filmen fortjener terningkast fem!