Virginia Woolf (f. 1892 d. 1941 - hun tok sitt eget liv) rakk å utgi 17 bøker mens hun levde, men ytterligere fem bøker ble utgitt etter hennes død, dersom jeg kan stole på opplysningene som er oppført på Wikipedia. Kun syv av hennes bøker skal være oversatt til norsk. Mens hun levde var hun et signifikant medlem av the Bloomsbury Group, en britisk gruppe som besto av forfattere, intellektuelle, filosofer og kunstnere, og som virket i London i mellomkrigstiden. På mange måter var medlemmene av denne gruppen forut for sin tid hva gjaldt spørsmål som feminisme, passifisme og seksualitet.
Blant Virginia Woolfs mest kjente romaner inngår "Mrs. Dalloway" (utkom i 1925), "Til fyret" (1927), "Orlando" (1928) og "Et eget rom" (1929). Hennes måte å skrive på - gjerne betegnet som "stream of conciousness" - vakte stor oppsikt den gangen, fordi dette brøt med den tradisjonelle fortellerstilen som hadde en begynnelse, et kronologisk hendelsesforløp (dvs. handling) og en avslutning. "Romanen handlet jo ikke om noen ting", mente man. "Stream og conciousness" kjennetegnes ved beskrivelse av en konstant strøm av tanker og følelser som foregår inne i et menneske - en bevissthetsstrøm eller mer moderne omtalt som "den indre dialogen" alle mennesker har gående med seg selv. På den måten fjerner man seg på sett og vis fra en oppfatning om at det finnes en objektiv ytre sannhet, idet dette fremstår som høyst subjektivt alt etter hvilket perspektiv man tar. Spenningene i fortellingen bygges dermed mer opp på et indre plan, mens den ytre handling blir mindre vesentlig.
I "Til fyret" - en roman som er delt i tre deler: "Vinduet" (foregår over noen timer), "Tiden går" (10 år senere) og "Fyret" (noen timer senere) - møter vi ekteparet Ramsay, deres åtte barn og en hel del venner og bekjente som er innlosjert hos dem mens de befinner seg på sitt sommersted ved Cornwall. Mr. Ramsey er forfatter og hele hans verden sirkler rundt hans ego. Omverdenen oppfatter ham som tyrannisk, der han når som helst kan fyke opp i et forferdelig sinne, og særlig sønnen James lider under dette. James er sterkt knyttet til sin mor, og hele hans tilværelse er i grunnen preget av ett eneste ønske: å komme ut til fyret. Dette avfeier faren og dermed er den saken ute av verden.
Kvinnene er stort sett objekter for mennenes behov, og alt handler om ynde og skjønnhet. Sånn sett kommer den unge ugifte kunstneren Lily Briscoe sørgelig til kort, for ikke er hun noe syn for øyet ("skrinn peppermø") og ikke er det egentlig noen som tar kunsten hennes særlig alvorlig. Alt handler om mennene og dyrkingen av deres fortreffelighet.
"Om Shakespeare aldri hadde eksistert, spurte han (Mr. Ramsay - min tilføyelse) seg selv, ville verden da ha sett svært annerledes ut enn i dag? Er sivilisasjonens utvikling avhengig av store menn? Er gjennomsnittsmenneskets kår bedre nå enn på faraoenes tid? Er forresten, spurte han seg selv, gjennomsnittsmenneskets kår noe mål på hvor langt sivilisasjonen er kommet? Kanskje ikke. Kanskje er eksistensen av en slaveklasse en betingelse for det gode liv. Heisføreren på undergrunnen en evig nødvendighet. Tanken vekket ubehag. Han gjorde et kast med hodet. For å slippe bort fra den, ville han bestride gyldigheten av å tillegge kunsten så stor betydning. Han ville hevde at verden er til for gjennomsnittsmennesket; at kunsten bare er overfladisk pynt på den menneskelige tilværelse, ikke uttrykk for den. Heller ikke Shakespeare er av vital betydning i så måte. Uviss på hva han egentlig ville oppnå med å rakke ned på Shakespeare og forsvare mannen som for evig og alltid står i heisdøren, rev han et blad av hekken. Alt dette skulle serveres for de unge menn i Cardiff neste måned, tenkte han; her, på terrassen, gikk han bare og samlet slikt som kom i hans vei ..." (side 47)
Men om Mrs. Ramsay tilsynelatende er unnseelig utover å være blendende vakker og alltid strikkende på en eller annen strømpe, så trekker hun umerkelig i trådene i kulissene. Det gjelder bare ikke å konkurrere synlig om den oppmerksomhet ektemannen så og si har eneretten på. Mrs. Ramsay gjør seg absolutt dypsindige tanker om livet - tanker som er fullstendig utilgjengelig for hennes mann - først og fremst fordi han aldri har vist noen interesse for det, og dernest fordi hun for lengst har sluttet å elske ham og derfor ikke ønsker å ha ham delaktig i sitt indre liv.
"Hvorfor se så mørkt på livet? sa han. Det er meningsløst. For det var pussig; og hun trodde faktisk at det var tilfelle: at han, med alt sitt tungsinn og all sin fortvilelse, i det store og hele var lykkeligere og mer fortrøstningsfull enn hun var. Mindre utsatt for menneskelige bekymringer - kanskje det var derfor. Han hadde alltid sitt arbeid å falle tilbake på. Ikke at hun var "pessimist", som han anklaget henne for å være. Men hun så på livet - og en liten strimmel av tid viste seg for hennes indre blikk, hennes femti år. Der var det - livet. Livet, tenkte hun, men tenkte ikke tanken til ende. Hun betraktet livet, for hun hadde en tydelig forestilling om det, som noe virkelig, noe personlig, som hun verken delte med sine barn eller sin mann. Det pågikk en slags dragkamp mellom henne og livet, der hun hele tiden prøvde å få overtaket, og livet gjorde det samme; og iblant parlamenterte de (når hun satt alene); hun husket at det hadde vært store forsoningsscener; men stort sett måtte hun, merkelig nok, innrømme at hun oppfattet dette hun kalte livet som noe grusomt, fiendtlig, som ikke nølte med å kaste seg over en hvis en gav det en sjanse." (side 63)
Holdningene til kvinnenes bidrag i selskapslivet kommer svært tydelig til uttrykk i Mr. Tanleys tanker idet han entrer arenaen på side 88:
"Han aktet ikke å la de tåpelige kvinnene sitte der og snakke nedlatende til ham. Han hadde sittet og lest på rommet sitt, og var kommet ned, og nå syntes han alt virket tåpelig, overfladisk, uvesentlig. Hvorfor kledde de seg om? Han var kommet ned i vanlig klær. Han hadde ingen selskapsklær. "En får nesten aldri noe av interesse i posten" - sånt noe sa de bestandig. De fikk menn til å si det også. Det var forresten sant, tenkte han. Det skjedde dem aldri noe av interesse. Året rundt gjorde de ikke annet enn å snakke, snakke, snakke, spise, spise, spise. Det var kvinnenes skyld. Kvinnene gjorde sivilisert samvær umulig med sin "sjarm" og sine tåpeligheter."
Mrs. Ramsay forsøker å leke Kirsten Giftekniv mellom Lily og Mr. Tanley, heldigvis (!) uten å lykkes. De to representerer to ytterligheter som ikke lar seg forene i datidens England.
I del to - "Tiden går" - er Mrs. Ramsey død, og etter hvert dør også to av barna (en i krigen og en i barsel). Lily er atter tilbake på landstedet, og det bygger opp til en spenning mellom henne og Mr. Ramsey. Hun blir dessuten vitne til at sønnen James, som nå er nesten voksen, higer etter sin fars anerkjennelse uten å få det.
Del tre - "Fyret" - handler talende nok om at det kanskje omsider skal bli noe av turen ut til fyret ... Dessuten står forsoning sentralt.
"Til fyret" er av mange betegnet som en av 1900-tallets viktigste romaner, selv om den nesten ikke har noen ytre handling. Her borres det derimot dypt inn i sinnene til romanpersonene. I en artikkel ført i pennen av Hilde Bruvik og Marta Norheim på NRKs nettsider den 08.04.2010, er litteraturviter Annka Ryall sitert:
"Det er en roman som, når du har lest den en gang, så sitter den i hodet for alltid. Det er også en roman man kan ta opp når som helst og lese om igjen, og som endrer seg i forhold til hvor man selv står i livet. Jeg tror kanskje man må være voksen, og ha opplevt et tap, for å skjønne hva romanen handler om, sier litteraturviter Annka Ryall, som skriver bok om Virginia Woolf på norsk."
Kan man si at Virginia Woolf og hennes roman "Til fyret" har aktualitet den dag i dag? Hva kan en slik roman gi oss, utover å fortelle om hvordan man så på kvinnerollen og mannsrollen for nesten 100 år siden? For det første er romanen meget vakkert skrevet, tidvis nesten lyrisk. Bare dette i seg selv gjør romanen til en nytelse å lese.
"Våren, uten et blad å kaste, naken og lysende som en jomfru, striks i sin kyskhet, hånsk i sin renhet, la seg over markene, storøyd og årvåken og fullstendig likeglad med hva tilskuerne måtte tenke og gjøre." (side 133)
Dernest er det interessant hvordan forfatteren fanger opp små nyanser i stemningsskifter, og klarer å beskrive dette uten de helt store faktene. Dette i en tid hvor man helst holdt sine følelser for seg selv. Hun viser en dyp psykologisk innsikt i sine personskildringer, noe som gir persongalleriet en dybde og en troverdighet som er imponerende. Jeg vil påstå at dette er en kunstart som det er sjelden å finne blant dagens forfattere. Gjennom filmer som "The Hours" og ikke minst det faktum at forfatteren tok sitt eget liv, er det ikke vanskelig å forestille seg hvordan hennes depresjoner må ha innvirket på temaene hun var opptatt av og skrev om. Spenningsfeltet mellom døden og livet er tilstede i bøkene hennes, og hun var nok en som visste hva det innebar å være langt nede og ikke øyne noe håp. Min interesse for å grave videre i Virginia Woolfs forfatterskap er i ferd med å våkne for alvor! "Til fyret" fortjener etter mitt skjønn terningkast seks!
Utgitt: 1927
Originaltittel: To the Lighthouse
Utgitt første gang på norsk: 1948
Denne utgaven: 2005
Oversatt: Merete Alfsen
Forord: Anka Ryall (1994)
Forlag: Pax
Antall sider: 206
 |
| Virginia Woolf |
Andre omtaler av boka:
Veldig interressant innlegg Rose-Marie. Dette ga meg lyst til å lese boka, og sjekke ut en forfatter jeg bare har hørt om, men aldri har lest.
SvarSlettDenne type tilbakemeldinger er veldig inspirerende å få, Anita! Med skam å melde har jeg kun lest Mrs Dalloway fra før av, men også det var en roman som ga mersmak på denne forfatteren. Det er veldig spennende å grave frem forfattere fra fortiden! ;-)
SlettEn helt fantastisk omtale som virkelig ga meg lyst å lese boken!
SvarSlett-Jeg har bare lest Orlando av Virginia Woolf, og den husker jeg som god, men litt merkelig. Nå ble jeg veldig inspirert til å lese Til fyret. Jeg ante ikke at den var så god, men det høres ut som om den er både vakker og interessant :-)
Å, den er SÅ fin! Men mest sannsynlig en bok for den erfarne, modne leser. Jeg tror de helt unge kanskje vil finne den noe kjedelig, dessverre.
SlettKjempebra omtale Rose - Marie!:) Virginia Woolf har jeg ikke lest noe av (rødme, rødme), men denne boken fikk jeg lyst å lese:) Er herved notert ned:) Ha en fin leseuke!:)
SvarSlettDa anbefaler jeg deg å lese Mrs Dalloway først, faktisk. Ønsker også deg en fin-fin leseuke!
SlettDenne skal jeg lese snart! Har virkelig fått interesse for Virginia Woolf i sommer. Se bloggen min så forstår du. ;-)
SvarSlettFor en fantastisk blogg du har, Spectatia! Jeg har så langt ikke rukket å lese alle dine artikler om Virginia Woolf, men det skal jeg! Vær du sikker!
SlettJeg har kommet til at jeg virkelig skal lese meg opp på Virginia Woolf og tilgrensende temaer. Var innom et antikvariat i går og fikk med meg "Et eget rom". Dessuten har jeg lånt "Flush" på biblioteket. Så her kommer det mer Virginia Woolf-stoff i nær fremtid! Og hvem vet: kanskje jeg MÅ til England og følge i dine fotspor! ;-)
Vi følges ad! ;-)
Dette var flott Rose-Marie; du har fått mye ut av den romanen....jeg anbefaler også hennes "forløper" - tidlig feminisme og kvinnelige lengsler: Kate Chopin fra USA, hennes roman The Awakening var ganske banebrytende. Og novellen The Story of an Hour -sjokkerende raffinert.
SvarSlettDenne romanen har virkelig åpnet mine øyne for denne forfatteren! En av boksirklene jeg er meg i skal diskutere boka neste mandag.
SvarSlettOg tusen takk for tips om beslektet litteratur, Randi! Skal se etter denne forfatteren!
Dette innlegget kommer virkelig til å inspirere nye Virginia Woolf-lesere! Med en så treffende og konkret oppsummering av innholdet vil lesere som i utgangspunktet synes at "ingenting skjer" få insentiv til å fortsette å lese, og dermed få en fantastisk leseopplevelse. Du gir en grundig analyse av temaene, og en fin beskrivelse av "stream-of-consciousness technique". Jeg tror du kommer til å kaste deg ut i Virginias verden, hennes korresponanse, hennes liv, hennes forhold til bl.a. Vita Sackville-West,og alle i The Bloomsbury Group. Det er virkelig stoff til fordypning og undring. Jeg ble veldig inspirert av blogginnlegget ditt. Nå må jeg finne frem til noen av bøkene jeg har lest før, og lese dem igjen.
SvarSlettSå fantastisk, Gerd! Og jeg må si det samme: med så mange inspirerende tilbakemeldinger på mitt innlegg har også jeg fått enda mer inspirasjon til å dykke dypere ned i materien. Jeg kan allerede nå si at jeg har stor sans for Virginia Woolfs måte å uttrykke seg på, og jeg får nesten gåsehud av hennes presise formuleringer - alt i et poetisk og nesten lyrisk språk. Og hvordan hun beskriver personenes uheldige sider på en nyansert måte, uten å levere alt inn med tesje, men overlater til leseren å fylle ut med sine egne preferanser ... Hun var rett og slett forut for sin tid! Jeg skal lese mer!
SvarSlett