Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Et utvalg av forfattere omtalt på bloggen

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (12) Barnes Julian (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (3) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (5) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (3) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (12) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (6) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Jacobsen Roy (12) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (8) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (2) Munro Alice (3) Murakami Haruki (10) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (9) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (5) Renberg Tore (12) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (4) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (5) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (5) Wilhelmsen Ingvard (4) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (13) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

lørdag 8. juli 2017

Torbjørn Færøvik: "Orientekspressen - En vårreise"

En togreiseskildring helt utenom det vanlige

Torbjørn Færøvik (f. 1948) er forfatter, historiker og tidligere journalist (utenriksjournalist i NTB, Arbeiderbladet og NRK). Han er den eneste norske forfatteren som har vunnet Brageprisen tre ganger; for "India - Stevnemøte med skjebnen" i 1999, "Kina - En reise på livets elv" i 2003 og for "Maos rike - En lidelseshistorie" i 2012. I 2006 ble han tildelt Cappelenprisen for sitt fremragende forfatterskap. (Kilde: forlagets presentasjon av forfatteren.)

Torbjørn Færøvik har skrevet 10 bøker i årene fra forfatterdebuten i 1997 og frem til i dag. Jeg var selv og hørte på ham på Bekkestua bibliotek i desember 2012, og dette har jeg skrevet om her på bloggen.

De fleste tenker nok på Agatha Christie og hennes bok "Mordet på Orientekspressen" når begrepet "Orientekspressen" dukker opp. Orientekspressen er et av verdens mest berømte togspor - i tillegg til Den transsibirske jernbanen. Det går fra London til Istanbul, via byene Paris, Saarbrücken, München, Salzburg, Linz, Wien, Budapest, Timisoara, Bukurest, Sofia og Plovdiv. I Torbjørn Færøviks sist bok "Orientekspressen" får vi anledning til å bli med ham på en helt spesiell reise langs dette jernbanesporet. Han tar oss også videre via byene Ankara, Erzurum, Kars, Batumi, Tblisi, Baku, Turkmenbasji, Asjkhabad, Mary, Turkmenabat og Bukhara - inntil vi til slutt ender i Samarkand. Dette var opprinnelig Silkeveien fra Kina (i alle fall en av dem). 22 byer og 12 land besøker vi på denne reisen. I og med at boka handler om forfatterens reise, er den svært personlig. 

"Kloke mennesker har understreket hvor viktig det er å reise, å være i bevegelse, å oppdage selg selv og enda viktigere: å oppdage andre. De har også funnet ut at reisen ikke må ha et spesielt geografisk mål. Som Henry Miller skal ha sagt: "Reisens mål er ikke et bestemt sted, men en ny måte å se tingene på." I beste fall er den et utmerket middel mot trangsynthet og fordommer. Den er til og med et effektivt antikrigsvåpen. Når du ser små barn leke i Iran, Irak eller Afghanistan, får du ikke lyst til å bombe dem. Tvert om, du blir en sterk tilhenger av fredsskapende arbeid og dialog over landegrensene." (side 9)

Selv elsker jeg reiseskildringer og andre sakprosabøker som åpner øynene mine for andre kulturer, som åpner opp flere perspektiver og måter å se tingene på og som fjerner mine tidligere fordommer (som jeg har en hel del av - også i forhold til vestlige land, bare for å ha presisert det) - i det hele tatt bøker som gjør at jeg blir litt klokere enn jeg var fra før av. F.eks. Orhan Pamuks "Istanbul", Elias Canettis "Stemmene fra Marrakech", Ivo Andrics "Broen over Drina", Te-Nehisi Coates`"Mellom verden og meg", Erika Fatlands "Englebyen - Historier fra Beslan", Kirsti MacDonald Jaregs bok "Øyene i vest - Hebridene, Orknøyene og Shetland", Claudio Magris´"Donau", James Rebanks "En sauebondes liv", Stefan Zweigs "Verden av i går" eller Xinrans "Tapte døtre - fortellinger om savn og kjærlighet" ... bare for å nevne noen. (Samtlige linker peker til mine bloggomtaler av disse bøkene.) 

Tematisk minner Færøviks bok meg kanskje aller mest om Claudio Magris´"Donau", dog med noen viktige forskjeller. Begge forfattere følger en linje - den ene en togstrekning, den andre en elv. Begge knytter mange historier til stedene de oppsøker - historier som går langt tilbake i tid - i Færøviks tilfelle helt tilbake til mongolene og deres grusomheter. Men der stopper i grunnen all likhet. For mens Magris´ bok er svært tung (både pga. språket og detaljrikdommen), er Færøviks bok lettlest og lett tilgjengelig. Færøviks bok er dessuten personlig, fordi den først og fremst handler om hans personlige reise og det han opplever underveis. Han byr på seg selv, noe vi ikke minst merker på måten maktforholdene i de landene han besøker, beskrives, og hvilke tanker han gjør seg rundt dette. 

Underveis får vi blant annet høre om Hausmanniseringen i Paris, om bokhandelen Shakespeare and Company, om ølfestivalen i München, om diktatorene i Europa under andre verdenskrig og senere. Hva kjennetegnet disse diktatorene?


Schönbrunn Schloss (Foto: Rose-Marie Christiansen)
"Speer tilføyer at Hitler trivdes utmerket i deres selskap. (Min kommentar: omtrent ingen av maktpersonene han omgikk, hadde særlig utdannelse utover middelskolen, og de skulle styre et land.) Stalin og Mao falt også til ro blant middelmådigheter. Siden de gjorde krav på å vite best, ble intellektuelle som truet deres allviterstatus, lagt for hat. Stalin sendte dem til Sibir, og Mao sperret dem inne og sa de tilhørte "den niende stinkende kategori". Pol Pot utryddet dem helt." (side 95)

Når Færøvik kommer inn på Wien og Salzburg, er det særlig to personer man ikke kommer utenom, og det er Mozart og Stefan Zweig. Heller ikke Hitler når det er tale om Linz og Wien ... Færøvik skriver om Zweig blant annet på side 126 og 127 i sin bok, et liv som endte med selvmord i Brasil i 1942 fordi forfatteren ikke lenger hadde noen tro på sivilisasjonen. 


Statue av Mozart i Salzburg
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
Mens forfatteren var i Wien, fikk han med seg Guiseppe Verdis "La Traviata". Han var også på omvisning på Schönbrunn Schloss, spiste den berømte sjokoladekaken sachertorte på Café Sacher og gjorde i det hele tatt mange av de samme tingene som mannen min og jeg gjorde da vi besøkte Wien i desember 2014. Denne gjenkjennelsen i forhold til store deler av reisen til Færøvik - i byer som London, Paris, Salzburg, Wien, Budapest og Istanbul - tilførte for mitt vedkommende lesningen en ekstra dimensjon. Og så var det ekstra spennende med de stedene jeg ikke har vært, og kanskje ikke engang vet om jeg hadde turt å oppsøke, og jeg tenker da selvsagt på Silkeveien frem til Samarkand (Silkeveien fortsetter videre til Kina). Mange av regimene som beskrives underveis gjør det nødvendig å være ytterst forsiktig i forhold til hvilke bøker man velger å ha med i bagasjen ... 


Basilikasisternen i Istanbul (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Høydepunktet i Færøviks bok om Orientekspressen er uten tvil Istanbul, slik jeg opplevde dette. Selv om jeg har begrenset erfaringsbakgrunn, står Istanbul for meg som en av verdens vakreste byer. Det er en by jeg lengter tilbake til, men et nytt besøk må vente til jeg oppfatter byen som tryggere enn den er i dag. I alle fall - måten Færøvik beskriver byen på, traff meg rett i hjertet. Han skriver om Basilikasisternen, Topkapi-palasset, Hagia Sofia, Galatatårnet, Bosporos-stredet og mye annet som preger denne byen. Dessuten kommer han ikke utenom Pera Palace Hotel, hotellet der de prominente reisende med Orientekspressen bodde når de kom frem til Istanbul. (Jeg har selv vært der.) Etter hvert får vi også høre den tragiske historien om armenerne, og om Orhan Pamuks rolle i bringe dette frem i lyset i 2005. 

Etter Tyrkia reiser Færøvik inn i Georgia, med byer som Batumi og Tblisi. Også Knut Hamsun har en gang vært i Tblisi, og han bodde den gangen på Hotel London, som ikke lenger eksisterer. Det vil si bygningen er der, men det er også alt. Med skuffelse skildrer Færøvik gamlebyen i Tblisi, som i dag består av "søte butikker og velduftende spisesteder", og som reisende med sans for bevaring vil mislike. En beskrivelse jeg selv ville ha brukt om gamlebyen i San Diego i California, som "alle" sa at vi "måtte" få med oss da mannen min og jeg nylig var der i forbindelse med en roadtrip på Vestkysten i USA. Jeg så kun det banale, og ble ikke rørt i hjertet mitt av den altfor sukkersøte gjenskapelsen av det som en gang var en autentisk mexicansk småby ... Jeg skjønner derfor så altfor godt hva han mener. 

Senere entrer Færøvik Aserbajdsjan, Turkmenistan og Usbekistan. I den forbindelse skriver han blant annet dette om Silkeveien:

"Silkeveien var ikke bare én vei. I praksis var den et nettverk av handelsruter. Krig og andre forhold kunne tvinge karavanene til å skifte spor. Slik oppsto handelsveier både nord og sør for det velbrukte hovedsporet. I sin glanstid hadde ikke veiene noe fellesnavn. Navnet Silkeveien oppsto først på 1800-tallet, da den tyske geografen Ferdinand von Richthofen begynte å omtale den som "Seidenstrasse". På det tidspunktet hadde den mistet mye av sin betydning. Tre hundre år tidligere hadde europeiske sjøfarere oppdaget sjøveien til Asia. Dermed ble det enklere å frakte varene med båt." (side 379)

Innimellom humret og lo jeg av skildringene til Færøvik. Som da han var på vei inn i Turkmenistan og grensevaktene viser ekstra interesse for notatene hans. De norske notatene blir karakterisert som et "hemmelig språk" av vaktene, og de vil gjerne vite hva som står der. En tilfeldig side blir plukket ut og Færøvik blir bedt om å lese høyt. "Mozart var bare fem år da han skrev sitt første musikkstykke, Andante i C-dur ..." leser forfatteren. Et annet sted er det et regnskap fra hans opphold i Budapest ... "Det er nok" sier grensevakten og han får slippe inn i landet. 

Færøviks reiseskildringer er både spennende, interessante og lærerike på en gang. Samtidig som boka fremstår som den reneste pageturner, hadde jeg ikke lyst til å bli ferdig med den. Jeg koste meg med skildringene, både fra steder jeg selv har vært og fra steder jeg enda ikke har rukket å reise til. Jeg synes han skriver godt, og liker også at han byr på seg selv underveis. Det kunne han faktisk gjort enda mer av! Alle som liker å reise og som har sansen for historie, vil elske denne boka! Han har et vell av historiekunnskaper som han pøser ut over oss, og dette er med på å levendegjøre og utdype stedene han har besøkt og beskriver, på en særdeles givende måte. Selv brukte han to måneder på denne reisen, som også kan gjøres på et par uker. Som han sier i et intervju i Dagavisen 5. oktober 2016

– Verden krymper. Istanbul er på mange måter nærmere oss nå enn byen var i Orientekspressens storhetstid. Med min bok vil jeg vise at det i dag fint går an å reise enda lenger østover. Det er faktisk mulig å ta tog hele veien fra Norge, Storbritannia eller Portugal til Ho Chi Minh-byen i Vietnam, men jeg nøyde meg med å avslutte i den praktfulle oldtidsbyen som var et viktig knutepunkt langs silkeveien, forteller Torbjørn Færøvik.

Med denne boka har Færøvik faktisk brakt mange land i Sentral-Asia mye nærmere oss! 

Jeg anbefaler denne boka sterkt! 

Utgitt: 2016
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 504
(fra side 451 litteraturreferanser, noter og sideregister)
ISBN: 978-82-02-44579-9
Forfatterens blogg
Boka har jeg kjøpt selv



4 kommentarer:

  1. Denne har jeg kikket på en del ganger. Må nok lese den, ser jeg. Takk for tips.:)

    SvarSlett
    Svar
    1. For oss reiseglade er denne boka et must - og en inspirasjon! Les den, Anita! Du kommer til å like den!

      Slett
  2. Ja, det er sant! Jeg tenkte på "Mordet på Orientekspressen" da jeg leste overskriften :D
    Når du skriver at du elsker bøker som åpner øynene "for andre kulturer, som åpner opp flere perspektiver og måter å se tingene på og som fjerner mine tidligere fordommer", så er jeg så enig så enig! Denne skal jeg sette på listen over bøker å lese, takk for tips :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er hele meningen med lesning - å få opp øynene for andre perspektiver, å lære, å bli klokere! Dette er en slik bok! Du vil garantert like den, Birthe!

      Slett

Legg gjerne inn en kommentar! Jeg forsøker å svare alle. For øvrig setter jeg pris på at du legger igjen en eller annen form for signatur - som minimum i alle fall et kallenavn.