Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Et utvalg av forfattere omtalt på bloggen

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Barnes Julian (5) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (3) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (6) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (12) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Jacobsen Roy (13) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (8) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (9) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (12) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (4) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (6) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (5) Wilhelmsen Ingvard (4) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (13) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

torsdag 5. desember 2013

Finn Sjue: "Journalistikkens uutholdelige letthet"

Med et kritisk blikk mot journaliststanden

Om forfatteren:

Finn Sjue (f. 1943) er utdannet psykolog, men har stort sett jobbet som politiker og journalist i det meste av sitt yrkesaktive liv. Han var i sin tid sentral innenfor AKP-ml-bevegelsen og var i en lang periode redaktør av Klassekampen, kan jeg lese på Wikipedia. Han har en rekke sakprosabøker bak seg, og "Journalistikkens uutholdelige letthet", som utkom i høst, er foreløpig hans siste bok. Tittelen henspeiler til Milan Kunderas berømte roman "Tilværelsens uutholdelige letthet". En knakende god tittel for øvrig! 

Jeg ble oppmerksom på denne boka da jeg leste kronikken "Hovmod knekker journalistikken" i Aftenposten den 1. november 2013. Her hevder forfatteren at dårlig økonomi og moralsk forfall i mediene fører til overfladisk og fordummende journalistikk som burde bekymre oss alle. Noen av tegnene han mener å se, er elendig kildekritikk, smått som blir gjort til enormt, manipulasjon for å få en god story til å passe, PR-triks forkledd som journalistikk, det at alle løper i flokk (kalt "drevet"), aversjon mot å dementere og beklage feil, alle de store sakene som aldri blir tatt opp, klipp- og lim-"journalistikk" osv. For ikke å glemme en sterkt utbredelse av frykt-journalistikk ... 

Nevnte kronikk gjorde som sagt at jeg ble nysgjerrig på boka, og den er nå lest med stor interesse! Nedenfor vil jeg gjengi noe av essensen - dvs. det jeg oppfatter som viktig i Finn Sjues bok - stort sett under de samme kapittelovskriftene som forfatteren selv benytter.

Hva er journalistikk?

Tidlig i boka er Sjue opptatt av å komme inn til kjernen av hva journalistikk egentlig er. Mye av det vi vanligvis tenker er journalistikk er nemlig ikke dét. Som et utgangspunkt mener han at journalistikk i liten grad dreier som om kun videreformidling av informasjon, og man kunne sikkert lagt til at rene sitater fra intervjuobjekter, uten noen form for selvstendig bearbeiding av stoffet, ikke er journalistikk. Informasjonen må behandles redaksjonelt, skjønt det ikke er et absolutt krav om dette. Etter at nettavisene kom på banen, er min påstand at det i enkelte medier knapt er et redaksjonelt mellomledd mellom journalistens skriving og publisering. I alle fall virker det ikke slik. Dette svekker helt klart kvaliteten på stoffet, og en del journalister kunne helt klart ha tjent på å roe ned de verste krigstypene i overskriftene, og heller konsentrert seg om å gi sine artikler mer substans og noe som viser at det har funnet sted en journalistisk bearbeidelse av påstander fra hhv. kilde og tilsvars-aktør. Informasjonen må videre holde en viss etisk standard og den bør bygge på seriøs kildekritikk, uttaler Sjue. At informasjonen bør være sannferdig er innlysende, selv om dette ikke alltid er tilfelle, dessverre. Når kildekritikken beveger seg fra kontakt ansikt til ansikt og over til surfing på nettet, snakker man neppe om god kildekritikk. 

"I norsk journalistikk er det jo noe som heter "samfunnsoppdraget". Det handler om plikten til å opplyse oss alle om vesentlige spørsmål i samtida. I dette ligger et sterkt moralskt og etisk imperativ. Det innebærer at oppdraget er forbundet med et stort ansvar." (side 34)

Finn Sjue mener at dette samfunnsoppdraget av mange medier blir praktisert på en måte som er til å grine av, men han understreker at det finnes unntak. Jeg må nok medgi at jeg er enig med ham i dette. Det er langt mellom mine opplevelser av at "jøss! her ble jeg faktisk klokere av å lese eller se dette (på TV)!" Alt for ofte får jeg følelsen av å kaste bort tiden min på uvesentligheter, nyheter som er fordreid og hvor viktig informasjon som kunne ha nyansert bildet rett og slett er "tabliodisert" bort. Det er kun plass for det kjappe og lette og enkle, og ting som krever mer enn fire setninger å forklare, blir borte i redigeringen og klippingen. Og borte blir også detaljene som kunne ha skapt et mer balansert bilde. 

Den nye fryktjournalistikken

Fra side 36 i boka og utover skriver Finn Sjue om den nye fryktjournalistikken. 

"Slik jeg ser det, er den nye frykt-journalistikken noe av det mest skadelige journalister i dag stadig oftere beskjeftiger seg med. Mens kloke Per Fuggeli opplyser og advarer mot sjangeren, satser redaktører og mellomledere rundt om, høyt og lavt i mediene, på den. De er ikke så dumme at de ikke skjønner at angst og frykt skaper behov. Det handler om urgamle instinkter, om de limbiske strukturene i hjernen, om amygdala. Om sterke emosjoner, om angst og frykt. Om fight og flight. Mediale strategier satser bevisst på disse emosjonene. Tilgi dem ikke, for de vet så forbannet godt hva de gjør."

Finn Sjue trekker frem de årlige flått-skribleriene, som stort sett består av nærbilder av fryktinngytende flått på førstesiden og klipp og lim fra i fjor. Tør vi i det hele tatt bevege oss ut i norsk natur når man kan utsettes for slike dødelige monstre?, kan man saktens lure på. Andre former for frykt-journalistikk går på kreft, ernæring, piller, sykdom og død. Det mest skremmende i følge Sjue er at det spilles bevisst på frykt - fordi det selger flere aviser. Og at det kommer flere reklameinntekter inn ... 

Vaktbikkjer, pudler eller nyttige idioter?

Pressens rolle som vaktbikkjer har vært opphøyet som et ideal innenfor journalistikken. 

"Vaktbikkja bjeffer og skaper som kjent lurveleven når det skjer noe truende, noe galt.  ... Det er litt av et ansvar å forvalte. Spørsmålet blir da om norsk journalistikk og medieverden makter denne oppgaven. Det betyr ikke bare å være årvåken og ikke sove i timen. Det betyr også å skille mellom smått og stort, mellom rett og galt, og å løse oppgaven uten selv å ende opp som kyniske makthavere." (side 45)

For mediene er det lite smigrende å bli oppfattet som en puddel eller nyttige idioter. Like fullt er det et faktum at enkelte medier spiller en slik rolle i dagens Norge, hevder Sjue. Stiller man kritiske spørsmål til kildene som kommer med tips? Hva tjener de på et nyhetsoppslag, som kanskje er en "drittpakke" mot noen? Hvem sitt ærende løper egentlig journalisten når man gir vedkommende spalteplass? Dem som skal tjene enda mer penger, eller de svakeste blant de svake? 

Det store paradigmeskiftet

Dette handler om at de redaksjonelle ressursene stadig svekkes, at nyhetsredaksjonene stadig blir mer og mer amputerte, at det redaksjonelle filteret brytes i mange medier, at vaktbikkja har blitt sløvere, at inntjeningen er dårlige, at tempoet er høyere, at arbeidssituasjonen for journalistene er stadig mer stressende ... Dette går ut over undersøkende journalistikk, og refleksjon og sans for de lange linjene ender dermed opp som de største ofrene, hevder Sjue på side 50. Journalistikken blir mer og mer overfladisk og spekulativ, preget som den er av svak kildekritikk - noe som igjen fører til at journalistene styres mer og mer av sine kilder ... 

Som en motvekt til dette trekker Sjue frem VGs dekning av 22. juli-rettssaken, som var preget av utsøkt journalistisk arbeid. Dette handlet mye om ressursene man valgte å bruke på saken, men vel så mye om sterk kontroll av kvaliteten på det journalistiske håndverket. Her leser jeg en tilstedeværende redaksjon mellom linjene. Mangel på ressurser er ikke hele forklaringen på hvorfor enkelte andre medier ikke oppnådde det samme. Det handler også om holdninger i redaksjonen. For øvrig nevner Sjue også KLIKK-hysteriet - at det meste blir målt i antall klikk på de ulike artiklene. I noen redaksjoner tillegges antall klikk større betydning enn hos andre. Som om dette var ensbetydende med kvalitet ... 

Sjue stiller dessuten spørsmål ved hva dagens sjefredaktører egentlig driver med, samtidig som han er påpasselig med ikke å skjære alle over en kam. 

De store blinde flekkene

Sakene som ender opp i medias søkelys har som regel kommet dit fordi "noe har skjedd". Ofte kan det dreie seg om enorme saksområder, som etter år i taushet plutselig blir oppdaget. Når noe først skjer, hiver de fleste seg på og så får vi det berømmelige "drevet", som skaper til dels nokså overfladisk journalistikk. Som eksempler trekker Sjue frem NAV-reformen, politiet og den store omorganiseringen av Helse-Norge. "Hvor ble det av den systematiske gjennomlysningen av institusjonen?", spør Sjue. Afghanistan-deltakelsen vår og bistandspolitikken er andre områder som mer eller mindre er forbigått i stillhet, til tross for at det er mye man kan kritisere, avsløre og sette fingeren på ... stadig i følge Sjue. 

Finnes det ikke god journalistikk?

Selv om Sjue mener at man bør være forsiktig med å utlede for mye av Pressens Faglige Utvalg (PFU) sin statistikk, sier klage- og medholdsfrekvensen noe om hvor seriøs mediene jevnt over er. Som noe av det verste som har skjedd innenfor journalistikken i år, trekker Sjue frem den såkalte romkvinnesaken som ble publisert i NRK Dagsrevyen i januar i år. (Se for øvrig mer om dette fra side 111 flg. i boka.) Her var det ikke tale om dårlig kildekritikk, men rett og slett om et forsettlig overgrep på virkelighet og sannhet. Mot bedre vitende skjulte man opplysninger som ville ødelagt hele saken - fordi man "ikke ønsket å komplisere saken for mye". Saken var den at det ikke hadde blitt noen "sak" dersom alle opplysningene hadde blitt fremlagt - opplysninger man hadde og visste om ... 

Sjue understreker at risikoen for å tråkke feil er langt større i dag enn tidligere - rett og slett fordi alt skal gå så fort og fordi kampen om å være først teller så vanvittig mye. 

På tross av alle de negative tendensene innenfor pressen, mener Sjue at det finnes mye god journalistikk. Blant annet finnes viktige nisjeaviser som Klassekampen og Morgenbladet - i tillegg til en rekke meget gode lokalaviser. "VG er noe for seg selv", hevder Sjue, som fremhever at det ikke er uten grunn at VG sjelden blir felt i PFU. Dette er fordi ledelsen har klart å utvikle et system og en vilje for å sikre journalistisk kvalitet som ligger i det norske tetsjiktet. (side 74) NRK har stått som en statsfinansiert bauta, men Sjue mener at NRK må passe seg, "for ingenting varer evig". Hvor lenge er skattebetalerne villige til å betale for en TV-kanal dersom de ikke leverer varene? Dersom seerne ikke kan stole på at de er etterrettelige? Dersom de blir tatt i å jukse i faget ... ?

Kildekritikken - to be or not to be

"Det er elementær ABC i seriøs etterretning og overvåking å bygge grunnmuren for resten av den stille virksomheten på seriøs og grundig kildekritikk. Den omfatter også kildenes motiver. Hvorfor kommer nettopp denne personen med informasjon til meg? Vil kilden styre meg? Dette bør vel kalles første bud i de kretsene. For hvis kildekritikken ikke er gjort med omhu, kan det smelle." (side 76)

Når kildekritikk utøves, må journalisten se på motivene til kilden. Er kilden ute etter å fremme sine egne interesser? Ønsker kilden hevn? Søker kilden kontakt på grunn av paranoia, mytomani eller monomani? Ønsker kilden å styrke sin egen posisjon i en makt- og fraksjonskamp? Eller er det det stikk motsatte, nemlig at kilden faktisk ønsker å fortelle hva som sant er, "enten det handler om maktmisbruk eller andre kritikkverdige forhold"

"Kildekritikk og motivlære er ikke bortkastet moralisme. Det er en garanti for å styre klar av den velkjente filosofien om at hensikten helliger midlet og å unngå selv å bli styrt av kilden." (side 79)

Journalistikk - eller forkledde PR-triks?

I følge Sjue gjelder at jo mindre kildekritikk, desto lavere blir journalistens guard mot manipulativ påvirkning. De oppdager ikke hva som foregår eller hva som påvirker dem. "I klartekst betyr det at profesjonelle kilder når igjennom med sine budskap til journalistkaren." (side 82)

Sjue ramser opp en del triks:
- undersøkelses-trikset - "dette må vi undersøke nærmere"
- fortrolighetstrikset - "jeg forteller det bare til deg"
- sponsor-/samfunnsbevissthets-/veldedighets-triksene - man gir noen millioner til et veldedig formål anonymt, men sørger for at opplysningene lekker ut til pressen (og fremstår dermed som mer edel enn man rent faktisk er)
- granskings-trikset - topplederen erkjenner at noe galt "kan" ha skjedd - beklager at offeret "har opplevd" å bli dårlig behandlet osv.
- historisk brannmur-trikset - man forteller de dårlige nyhetene selv, og understreker at det nå er ryddet opp og at feilen ikke skal gjenta seg

Sjue retter også et kritisk søkelys mot den voksende bransjen med PR-rådgivere og kommunikatører, som øker raskere enn journaliststanden. Han mener at man risikerer at alt for mange blir nyttige idioter for PR-businessen og de sterke kreftene som de som regel jobber for. Akkurat her savnet jeg i grunnen et mer nyansert syn på dette med PR-rådgivere, fordi det jo nettopp er pressen selv og måten det jobbes på (det overfladiske, kjappe og lette - bare for å ha nevnt noe), som har gjort det nødvendig for mange virksomheter å koble inn eksperter på media og kommunikasjon. 

Eventyrfunksjoner som vulgær dramaturgi

Sjue mener at god journalistikk skal underholde og bevege, men også at den skal skape innsikt og nye tanker. Men viktigst av alt: journalistikken må være sann - ikke fiksjon eller fri diktning. Det er kanskje all forenklingen som byr på de største utfordringene. 

"Når virkeligheten forenkles, oppstår det problemer. Og når oppslag ikke bare forenkles av og til, men som hovedregel, da vipper det faretruende gal vei. Når så den bærende sannhetsgehalten bevisst blir skåret vekk for ikke å forstyrre den perfekte historien, har journalistikken lidd nederlag. Da dreier det seg ikke bare om en mani. Det har tippet over i en forsettlig fordreining som ofte kan vise seg å ende som en løgn." (side 96)

Denne typen vulgær journalistikk bruker bevisst i håp om masser av leserklikk, noe som neste omgang kan føre til flere annonser og økonomisk vinning, hevder Sjue. 

"Begrepet nesten-løgn blir aldri brukt i medienes dementier og beklagelser, Det eksisterer heller ikke i Vær Varsom-plakatens vokabular. Jeg tror ikke dette først og fremst handler om ulik språklig smak. Begrepet er selvsagt brutalt. Men er det usant og usaklig?" (side 97)

Å legge politikere flate - en ny sportsdisiplin?

Sjue har blitt mer og mer oppgitt over medienes utrolige vilje til å skape og forstørre politikerskandaler. Han kaller kravet til botsgang og avgang uansett hva synden består i, som en sykelig mani. I denne sammenheng kommer man ikke utenom Tore Tønnes selvmord i 2002. Var det medienes fokus eller "drevet" - at så mange gikk i flokk samtidig, med den belastningen dette medførte på Tønne som menneske - som til slutt ble for mye for ham? I den motsatte leia finner vie tidligere LO-leder Gerd-Liv Valla, som falt for eget grep. Hun gjorde det enkelt for media, mener Sjue. De fleste sakene har likevel noe til felles: det starter med noe smått som vokser raskt til enorme dimensjoner. Atter som en motsats til dette er Jonas Gahr Støre og saken om at han var inhabil da han tildelte noen millioner til en stiftelse. Gahr Støre lot seg ikke skremme, og klarte dermed å ri av stormen. 

Løgnen eller manipulasjonen - hva er verst?

Verden har blitt lurt av bevisst løgn før. Det er bare å ta en titt på den kulørte pressen, om intervjuer som i virkeligheten aldri har funnet sted osv., osv. Heldigvis hører ikke dette med til hverdagen her hjemme på berget!

"Nå finnes det løgner i journalistikken som er vanskelige å oppdage, og som jeg mener er langt farligere for fag og sannhet enn solo-journalisters skruppelløse juks. Det er når løgnen oppstår i et redaksjonelt fellesskap. Når den blir skapt i en redaksjonell  prosess der flere er involvert. Når fortellingen som skal publiserers, blir innordnet en dramaturgi som krever en grov manipulasjon for at den skal stemme. Stemme med hva? Ikke med virkelighet og sannhet, men med det inntrykket journalist og redaksjon vil at den skal skape." (side 109)

Er det ikke dette som skjer hver gang "helten" i en historie nærmest får uinnskrenket spalteplass, mens "skurken" avspises med noen linjer eller noen sekunder av et nyhetsinnslag? tenker jeg ... Når journalisten unnlater å opplyse om alle millionene som allerede er utbetalt i erstatning fra forvaltningens side, og fremstiller det som om man måtte gå til retten for å få ut en eneste krone - mens virkeligheten er at man ønsket noen millioner til ... Når dette ikke fremkommer i det hele tatt, blir leserne og/eller seerne lurt. De får ikke presentert hele bildet, nyansene - det som kunne satt hele saken i et helt annet perspektiv. 

Sjue opplyser at NRK i de senere årene har pådratt seg ganske mange klagesaker og ikke minst fellende "dommer" i PFU. (side 114) "Det skal ikke mange flere dypt alvorlige overtramp til før NRK påfører seg selv noe mer alvorlig enn riper i lakken. Da kan det raskt dreie seg om en konstruksjons- og driftsskade. ... I den grad romkvinnesaken kan bidra til noe positivt, må det være at en atmosfære som preges av et visst hovmod jekkes ned og blir erstattet av mer faglig ydmykhet."

Avslutningsvis i dette kapittelet konkluderer Sjue med at den rene løgnen i journalistikken er et stygt fenomen, men at den typen manipulasjon som NRK presterte, er mye farligere fordi den er så mye vanskeligere å avsløre.

"Drevet" - journalistenes skam og fornedrelse

Dette handler om å løpe i flokk, en slags kollektiv tilstand. I noen grad kan man si at journalistene blir fanget, men det er kanskje riktigere å si at de lar seg fange? For de må jo ikke følge resten av flokken? 

I hverdagsjournalistikken er det først og fremst de kjente og mest profilerte politikerne som utsettes for "drevet". Sjue mener at det er noe latterlig og tragisk over at "små og halvstore avsløringer blir behandlet med samme overdimensjonerte lydstyrke, sendeflate, forsideoppslag og utropstegn". Han mener dette handler om en form for vulgær maktforståelse - en ideologisk blanding av populisme og elitisme. 

Dementiet og beklagelsen - en ufrivillig vits?

Sjue har selv opplevd å være en journalist som kom med store "avsløringer" (i boka "Vi som styrer Norge", utgitt sammen med Viggo Johansen og Pål T. Jørgensen), som senere viste seg ikke å holde mål. Dette var en brutal lærdom for ham, og det han lærte var viktigheten av å beklage når han hadde gjort andre urett. Mangel på evne til selvkritikk mener han er både påfallende og pinlig hos mange. 

Om PFU-statistikken opplyser Sjue følgende:

"Det hører med i tallenes verden at NRK fikk flest klager i 2012 (27 klager og 7 brudd), så kom Aftenposten (18 klager og 3 brudd), VG hadde 14 klager, men bare ett brudd, mens Dagbladet fikk 11 klager og 2 brudd." (side 126)

Sjue mener at disse tallene representerer toppen av et isfjell, og at det begås atskillig flere brudd enn dette statistiske materialet skulle tilsi. Mange orker ikke å klage, fordi de ikke tror det er noen vits. "Den som tror at PFU forvalter hele journalistikkens etiske mal, tar feil." (side 127) Sjue savner også at PFU reagerer på eget initiativ når de opplever feil eller overtramp. Dette er faktisk en del av PFUs mandat. Likevel skjer det ikke. 

Folketribunal, statskontroll eller selvjustis?

"De aller fleste som følger med på PFUs arbeid, tror jeg tenker som jeg gjorde i mange år: Utvalget behandler klager. Basta. Men utvalget har faktisk til formål " ... å overvåke og fremme den etiske standard i norsk presse". Intet mindre. Klagebehandling er et ledd i dette arbeidet, ikke hele arbeidet." (side 137)

Verdensmestere i korpsånd?

Det er i utgangspunktet noe positivt over begrepet korpsånd - som en felles følelse av en gruppetilhørighet, som får gruppen til å føles sterk både utad og innad. Det må bare ikke tippe over slik at det handler om selvbeskyttelse ... 

De fleste medier har i følge Sjue en formening om at det å beklage seg betyr at man mister troverdiget. Denne forestillingen har forundret ham i minst 30 år. Sett fra hans ståsted handler det å si unnskyld for å ha forulempet et annet menneske, om helt alminnelig folkeskikk. 

"Men hvorfor har mediebransjen så vanskelig for å vise vanlig folkeskikk? Er det fordi journalister og redaktører lever i ei boble? Er det fordi de har utviklet en så stor selvfølelse, arroganse og så mye hovmod at de begynner å tro på ideen om at de er større og viktigere enn folk flest? Og at de derfor ikke har noen plikt til å bøye kne? Er det fordi mediene som institusjon har skaffet seg retten til både å omtale andre mot deres vilje og til å skade personers omdømme?

Kort sagt, er det fordi vanlig folkeskikk ikke er en del av den praktiske presseetikken? At folkeskikk er et brudd med den?

Jeg er redd det er slik." (side 142)

"Korpsånd er et begrep som er mislikt i mediekretser. Å kreve et åpent samfunn og samtidig praktisere en lukket redaksjon blir med god grunn oppfattet som et dobbelt moralsk bokholderi av svært mange. Men det betyr også at jo mer korpsånden blir drevet tilbake og erstattet med en åpen, kritisk og kreativ redaksjonell atmosføre, desto større vil troverdigheten bli." (side 144)

Er allmenndannelse et fremmedord?

I følge Sjue handler allmenndannelse om noe vesentlig mer enn kunnskaper, dyktighet, fortellerevne o.l. Det betyr også å søke sannheten uten å la mulige negative konsekvenser for denne saken stanse oss. Det grunnleggende spørsmålet man må stille seg er "Hvordan kan du vite at dette er sant?"

Snur sosiale medier opp ned på journalistikken?

Sjue understreker at den nye digitale teknologien er både en velsignelse og en forbannelse. Velsignelsen er all kunnskapen som er tilgjengelig på nettet - kun få tastetrykk unna. Forbannelsen ligger i mulighetene for overvåkning. 

Mange aviser er nå klare for å erstatte store deler av sin papirproduksjon med betalingstjenester på nettet. Utfordringen er at flertallet av nettleserne er vant til å få dette gratis. Vil avisene overleve dersom nettbaserte tjenester blir betalingstjenester?

Selv i dag påvirker de sosiale mediene journalistikken. Spørsmålet er når mediehusene skal skjønne at de i likhet med f.eks. bloggerne nødvendigvis må bruke sosiale medier for å få suksess? 

Det finnes ingen redaksjonell styring over de sosiale mediene, og dette er en utfordring. Sjue mener at vi må holde styr på nettetikken, uten at det blir tale om redaksjonell kontroll fra de store eierne. 

"Kan vi oppleve at ny journalistikk utvikles på de sosiale mediene? Selvsagt, det skjer allerede. Mange blogger er interessante, til og med gode. Andre ligner avløpsrør." (side 150)

Sjue er overbevist om at stadig flere medier kommer til å kreve betalt for sine digitale tjenester. "Å tro at medienes nettaviser som hovedregel skal være gratis, er å tro at medieeierne kan gå på vannet til evig tid." (side 151)

Finnes det livgivende medisin?

I siste kapittel i boka kommer Sjue med en rekke oppfordringer til journalister. Uansett valg av teknologi, må innholdet i journalistikken være godt for at mediene skal overleve. Han oppfordrer til kamp mot arroganse og hovmod i medieverdenen. "Ta oppgjør med tendensen til å demonisere personer og grupper som fortjener kritikk", sier han. Den nye frykt-journalistikken, som aller mest minner om spekulativ kvakksalveri, bør boikottes av seriøse yrkesutøvere. Dessuten bør man si nei til den uutholdelige letthet som brer seg i viktige deler av presseverdenen. "Norsk journalistikk plages av en tendens til å sette en mening opp mot en annen, pol mot pol, og dermed betrakte nyheten som gryteklar. Sett i stedet og i stadig sterkere grad kravet om verifikasjon, hva som er sant, i høysetet." (side 156)

Min oppfatning av boka:

Jeg er klar over at mye av det som fremgår av Finn Sjues essay oppfattes som kontroversielt i det journalistiske miljøet i Norge, og at enkelte også har protestert mot en del av påstandene han har kommet med. Hvorfor føler jeg likevel at hovedessensen i essayet er så gjenkjennelig? Jeg tror dette skyldes at Sjue setter fingeren på mange realiteter og sannheter, selv om det ikke skal underslås at han setter en del problemstillinger på spissen. Det å sette ting på spissen er imidlertid ofte kjernen i mye av den journalistikken vi møter daglig i mediene, og er det noen som faktisk burde takle nettopp dét, så er det journalistene, tenker jeg. 

Dette essayet burde være pensum for alle som tar mål av seg å skulle jobbe med seriøs journalistikk! Bakgrunnen er at Sjue her tar opp mange etiske problemstillinger som det er viktig å ha et bevisst forhold til når man tross alt skal forvalte ikke rent lite makt over enkeltskjebner. Selv har jeg mange ganger med forskrekkelse vært vitne til jaget - eller "drevet" - etter enkeltpersoner (som regel politikere, forretningsfolk og andre med mye makt og penger), som liksom ingen ende vil ta før vedkommende legger seg flat og tar sin hatt og går. Og det på tross av at det som ligger i bunnen er - for å være helt ærlig - en liten filleting som er blåst ut utover alle dimensjoner. Så er det innimellom likevel slik at man kan se at pressen ikke alltid lykkes - som med saken med Jonas Gahr Støre i sin tid og den herværende regjerings ene statsråd som nekter å oppgi kundelisten fra forrige jobb. Kanskje man lærte noe av Tønne-saken likevel? At nok er nok på et eller annet tidspunkt? 

Selv finner jeg mye av journalistikken som presenteres for oss lesere og seere nokså intetsigende og uinteressant. Det er svært sjelden at nyhetsbildet handler om forhold jeg oppfatter som vesentlig, og resten er gjerne så overfladisk at jeg sitter tilbake mer forvirret enn opplyst. Her synes jeg for øvrig at de sosiale mediene har sin funksjon - som twitter, der man som leser/bruker av systemet kan sortere ut det man er interessert i, og la resten ligge. Så slipper man å bruke for mye tid på sorteringsprosessen selv. De store overskriftene får man med seg okke som. Langt på vei holder dette lenge, fordi det som kommer etter overskriftene mange ganger fremstår som en tynn suppe kokt på en spiker. For øvrig vil jeg understreke at det finnes unntak - som Morgenbladet, Klassekampen og ja: VG og Aftenposten! Og så finnes det selvsagt mange flotte lokalaviser rundt omkring i vårt langstrakte land! Jeg tror nøkkelen til suksess er en god redaksjonell kontroll og en sterk bevissthet rundt sentrale etiske spørsmål - at man ikke skal selge aviser nær sagt for en hver pris, eller lar seg forføre av klikk-hysteriet. For ikke å si klipp-og-lim-hysteriet ... 

Alt i alt må jeg si at Finn Sjues "Journalistikkens uutholdelige letthet" er et meget interessant essay som jeg anbefaler varmt! (Essayet inneholder selvsagt mye mer enn det jeg har fått med meg i min prestentasjon av det.)

Utgitt: 2013 
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 164


Finn Sjue (Foto: Lars Sætren)
Andre omtaler av boka:
- Dagbladet v/John Arne Markussen 22.10.2013 - Når fantasien er i toppform
- ABC Nyheter v/Thomas Vermes 30.09.2013 - Finn Sjue advarer mot at norske medier vil bli elendigere
- Aftenposten v/Torstein Hvattum 05.10.2013 - Glødende oppgjør med klipp-hysteriet
- Morgenbladet v/Anders Firing Lunde 04.10.2013 - Etterlyser journalistoppgjør
- Journalisten v/Tore Bergsaker m.fl. 21.10.2013 - Finn Sjues letthet
- NRK v/Inger-Marie Knap Stray 05.10.2013 - Tidligere redaktør - Journalister mangler folkeskikk!
- Fom.no 03.11.2013 - Roper varsko om journalistisk forfall 
- NorgesAvisen v/Roy Vega 22.10.2013 - Nå etterlyser AKP-seniorer kritisk journalistikk

2 kommentarer:

  1. Dette var en flott gjennomgang av en bok med interessant (og aktuell!) problematikk! Som leser nikker jeg i alle fall gjenkjennende til det du har trukket frem av poenger fra boka. Og så synes jeg overskriftene til flere av linkene til bokomtalene også gjenspeiler litt av poenget til forfatteren. Setningen "Finn Sjue advarer mot at norske medier vil bli elendigere" hadde i alle fall behøvd en redaksjonell korrektur :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for hyggelig tilbakemelding! Denne boka burde flere få øynene opp for! Som med all annet sakprosa er man enig i noe, og uenig i annet - men summa summarum er dette en virkelig tankevekkende og interessant bok! Og for de av oss som har utsettes for medienes kritiske søkelys fra tid til annen, er det i alle fall interessant å komme litt på baksiden av tankegangen til journalister - for man skjønner jo ikke alltid hva det er som driver dem. Hvorfor er f.eks. gode/positive nyheter fullstendig uinteressante? Hvorfor skrives det så lite om gladsaker? Er det fordi - slik Kathrine Aaspaas skriver i sin bok "Raushetens tid" - man er livredd for å bli sett på som naive og godtroende?

      Slett

Legg gjerne inn en kommentar! Jeg forsøker å svare alle. For øvrig setter jeg pris på at du legger igjen en eller annen form for signatur - som minimum i alle fall et kallenavn.