Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Et utvalg av forfattere omtalt på bloggen

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (12) Barnes Julian (5) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (3) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (5) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (3) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (12) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (6) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Jacobsen Roy (12) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (8) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (2) Munro Alice (3) Murakami Haruki (10) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (9) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (5) Renberg Tore (12) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (4) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (5) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (5) Wilhelmsen Ingvard (4) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (13) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

onsdag 28. august 2013

Per Olov Enquist: "Lignelsesboken"

Poetisk og vakkert!

Hver gang Per Olov Enquist (f. 1934) kommer ut med en ny bok, er det en stor, stor begivenhet! Selv har jeg bare rukket å lese et lite knippe av bøkene hans. Seks av dem har jeg omtalt på bloggen min. 

Forfatteren vokste opp i Hjoggböle i Västerbottens län. Faren døde da han var ett år, og han skulle dermed komme til å tilbringe sin oppvekst sammen med moren Maja, et dypt religiøst menneske - i likhet med resten av bygdas folk. Det meste var forbundet med skam og tabu, og "Lignelsesboken", som er selvbiografisk, omhandler i hovedsak hans løsrivelsesprosess. Spesielt var det én episode som skulle få helt avgjørende betydning for det unge mannens utvikling - dvs. da han var 15 år. 

Det er ikke første gang Per Olov Enquist skriver om sitt eget liv. Han gjorde det også i "Et annet liv", selvbiografien som utkom på svensk i 2008. Den står fremdeles som en av de virkelig bedre bøkene jeg har lest. Der som i "Lignelsesboken" skriver han om seg selv i tredjeperson entall, men mens han er rimelig konkret i "Et annet liv", fremstår spesielt begynnelsen av "Lignelsesboken" nærmest som ugjenomtrengelig. Jeg begynte på nytt intet mindre enn tre ganger, men fastslo at nei - jeg hadde ikke gått glipp av noen detaljer. Det er faktisk forfatterens intensjon å være vag og springende, der han åpner med å memorere seg tilbake til talen han holdt i menighetshuset i forbindelse med morens begravelse i 1992. Han angrer på at han ikke skrev en bedre tale. Og så funderer han på hva de manglende ni arkene i den brente notisboken etter faren, som han plutselig fikk tilsendt i 2011, 76 år etter farens død, kunne ha inneholdt. Da jeg dessuten skjønte at teksten først og fremst er poetisk, og lyttet til rytmen i setningene, ble det enklere å bare være i teksten, nyte den og ta i mot det som kom etter hvert. Svarene får man uansett til slutt, så det haster virkelig ikke med å forstå alt på en gang.

Boka er delt inn i ni kapitler som alle har fått tittelen "lignelsen om ..." osv. Det kapittelet som media har vært mest opptatt av er kapittel 4 - Lignelsen om kvinnen på det kvistfrie furugulvet. Lignelsen eller fortellingen om hans seksuelle debut ... Denne fant sted i 1949 - han var 15, hun var 50. En forførelse som skulle få helt avgjørende betydning for det unge, lange, spebygde femtenåringen - helt til han var godt voksen og nærmere de 80 ... Vakkert skildres deres møte i Larssongården, og kvinnen - Ellen - går varsomt frem for ikke å skremme vettet av den unge gutten, og så fullbyrdes akten. Hvorpå de begge takker hverandre ...

"Han hadde siden oppfattet seksualiteten som å åpne den innerste døren i et annet menneske. Det fantes andre dører, men dette var den innerste, og avgjørende. Han åpnet, hun åpnet, så steg de inn i hverandre i et kanskje kort møte, det kunne være fint eller feil, men det var inn til det innerste rommet ..." (side 112)

Den unge gutten, hvis fortid hadde vært knyttet til menigheten og streng religiøsitet, opplevde å bli forløst i synden. Hele sitt liv hadde han hørt det motsatte (nemlig at fravær av synd ville være forløsende eller veien til frelsen) - men selv ble han forløst i synden. Da som nå var det som fant sted ulovlig, siden han var mindreårig. Han lovet derfor kvinnen at han aldri skulle si det til noen. Men så gikk årene, og så kunne det i grunnen være det samme. 

Som en parallell til denne forførelsen forteller forfatteren om et medlem av Jehovas vitner som forlot sekten etter å ha sett ett av hans skuespill på teateret. Samvittigheten hadde seiret, selv om han mistet alt og alle han hadde vært glad i. Men han fikk endelig fred med samvittigheten. For et ansvar å bære for den unge forfatteren!

Siden skulle han forsøke å komme i kontakt med kvinnen som en gang forførte ham på det kvistfrie furugulvet i Larssongården. Han klarte aldri å glemme henne, og lenge lurte han på om det var kjærlighet han opplevde. Til slutt skal han følge henne til graven, og en samtale med kvinnens niese oppsummerer i grunnen det hele så fint i forhold til Enquists bøker. For kvinnen leste bøkene hans, men likte ikke alt. Enquist blir nysgjerrig og spør niesen hva tanten syntes. 

"Ja," sa hun muntert, "det var litt forskjellig, det. En del var vel bra, men ofte syntes hun at du liksom floket det til så det ble utydelig, eller feil, ja hun kunne være temmelig kritisk iblant, men hun mislikte nok ikke alle sammen."

"Bra," sa han, "Bra." 

"Hun var misfornøyd med at du liksom ikke fikk orden i bøkene, liksom, hun sa at du snirklet rundt der du burde gått rett på, hvis jeg kan si det sånn, og det var hun misfornøyd med, hun ga ikke opp, men holdt fast på at hun var misfornøyd. Det var vel fint, tross alt?"

"Fint. Jo. Fint." (side 224)

Så kom de hverandre helt nær til slutt, etter kvinnens død ... Var det kjærlighet?

Enquist insisterer på at han ikke er i stand til å skrive kjærlighetsromaner, og sånn sett er det kanskje et paradoks at han har kalt "Lignelsesboken" en kjærlighetsroman. Selv om boka er selvbiografisk er den ikke i like stor grad som "Et annet liv" et forsøk på å oppsummere et helt liv. Snarere gir den noen glimt inn i skjellsettende hendelser i hans liv - hendelser som har påvirket ham og innvirket på viktige valg senere i livet. Som at han tok avstand fra religionen, selv om den hang fast - klebrig som et fluepapir. Hovedpersonen i boka er navnløs og omtales bare som "han", uten at vi noen gang er i tvil om hvem det handler om. Likeledes at Moren er hans mor, mens Faren er hans far. 

Ett sted leste jeg at det er en oppfatning av at "Lignelsesboken" er fullstendig annerledes alt annet Enquist har skrevet. Selv fikk jeg imidlertid assosiasjoner til "Styrtet engel" - i alle fall i forhold til hvordan historien fortelles. Også den er betegnet som en kjærlighetsroman, uten at den på noen måte inneholder noen klassisk kjærlighetshistorie - verken om noen som får hverandre eller ikke får hverandre. Det måtte i så fall være kjærligheten til ens egen person. 

Ja, hva kan man si om "Lignelsesboken"? Stor litteratur som overskrider grensene for det tradisjonelle selvbiografiske og for den saks skyld den tradisjonelle romanen med en viss form for kronologi i hendelsesforløpet, idet man her snirkler seg inn mot essensen i historiene vi får høre. Det krever en mindfull leser, og sånn sett er kanskje ikke dette en roman som alle vil få like stor glede av, med mindre man har lest litt av Enquist og kjenner hovedlinjene i livet hans fra før av. Det har vært en sann nytelse å lese boka, selv om den tidvis har vært krevende å lese. I det enquistske univers må man påregne det! Her blir det toppkarakter - terningkast seks!

Utgitt i Sverige: 2013
Originaltittel: LIknelsesboken
Utgitt i Norge: 2013
Oversatt: Bodil Engen
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 229
Jeg mottok boka på Gyldendals pressekonferanse i forrige uke


Per Olov Enquist

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Legg gjerne inn en kommentar! Jeg forsøker å svare alle. For øvrig setter jeg pris på at du legger igjen en eller annen form for signatur - som minimum i alle fall et kallenavn.