Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Et utvalg av forfattere omtalt på bloggen

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (12) Barnes Julian (3) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (3) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (5) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (3) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (3) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (12) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (6) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Jacobsen Roy (12) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (8) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (2) Munro Alice (3) Murakami Haruki (10) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Olsson Linda (3) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (6) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (9) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (5) Renberg Tore (12) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (4) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (5) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (5) Wilhelmsen Ingvard (4) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (13) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

tirsdag 12. mars 2013

Tove Skagestad på Lørenskog bibliotek 12. mars 2013

(Foto: RMC)
Selv om jeg ikke har rukket å lese Tove Skagestads bok enda, har jeg gledet meg en stund til at hun skulle komme til Lørenskog bibliotek for å snakke om den. Her forteller hun nemlig historien om Sedegheh Gharagozlian, kvinnen som i 1986 måtte rømme fra Irans ayatollah-styre. Med aviser som stort sett bare er fulle av vrengebilder av virkeligheten, er det nemlig befriende å lese en bok om en kvinne som fikk det til - dvs. å bli en vellykket integrert kvinne i vårt norske samfunn. Og det uten å måtte oppgi sin kulturelle bakgrunn på noe vis. 

Men først litt om forfatteren, som jeg faktisk er overrasket over ikke å finne noe om på Wikipedia. Tove Skagestad (f. 1954) har i alle fall jobbet som frilansjournalist ved siden av å være skuespiller ved Det Norske Teater, kan jeg lese på bokas smussomslag. Tidligere har hun utgitt bøkene "Hva med meg da? Når partneren blir syk" og "Se meg! Å vokse opp med syke foreldre". Hun har først og fremst vært opptatt av å skrive om mellommenneskelige relasjoner, og sånn sett er det antakelig ikke tilfeldig at hun har skrevet en bok om en kvinne som Sedegheh. Om Sedegheh (f. 1956) kan jeg videre lese at hun var nesten ferdig utdannet jurist da hun ble utvist fra Universitetet i Iran. Og at hun fullførte sin doktorgrad i ernæringsfysiologi ved Universitetet i Oslo i 2007, etter å ha startet på bar bakke uten eksamenspapirer - som vaskehjelp i en barnehage, i første omgang uten verken å kunne norsk eller engelsk ... At det er en helt vi introduseres for, bør det derfor ikke herske noen tvil om!
Sterkt møte mellom forfatter og hovedperson i boka (bildet
lånt fra Deichmanske bibliotek)

Innledningsvis påpeker Tove Skagestad at denne boka, som hun begynte på i 2009 og dermed lenge før den arabiske våren var et faktum, har blitt skremmende aktuell. For det som skjer i Midt-Østen nå, der folket protesterer mot sittende diktatoriske regimer i land etter land, er nærmest en blåkopi av det som skjedde i Iran for over 30 år siden. 

De aller fleste av oss vet alt for lite om Irans revolusjon. Det vi imidlertid vet er at Khomeini var den første som skjønte at han kunne bruke islam som et politisk våpen, og med dette endret han faktisk verden. I de arabiske landene som har opplevd opprør mot diktatoriske styresett, hersker det nå stor forvirring. Og det som begynte som folkets opprør mot urettferdighet, og sånn sett en berettighet revolusjon mot det bestående, er - som det skjedde i Iran - i ferd med å bli en revolusjon som stjeles av ytterliggående religiøse krefter. 

Iran lå på 60-70-tallet langt foran Norge og andre vestlige land i økonomisk velstand og utvikling. Landet var meget moderne og kvinner hadde både karrieredrømmer og mye frihet. Forfatteren var svært fascinert av historien, så pass at hun ønsket å skrive om det. Tilfeldigheter førte henne til Sedhegeh, som i begynnelsen var svært skeptisk, men som etterhvert gikk med på å bli skrevet om. I løpet av de to årene de samarbeidet, var det en helt fantastisk historie som ble avdekket. 


Forfatteren leser fra sin bok "Tro, Håp og revolusjon -
Et møte med en iransk kvinne" (Foto: RMC)
Sedegheh vokste opp i Teheran som en av 11 søsken. Familien hadde det godt, og hver sommer dro de til det Kaspiske hav for å bade. Sjahens store prosjekt var å modernisere Iran, så både miniskjørt, bikinier og vestlig popmusikk var velkommen. Side om side med alt dette moderne var det imidlertid også strengt religiøse, som ikke tillot kvinnene sine å vise seg i annet enn tildekket tilstand. 

Sommeren 1963 fant det sted et blodig opprør i den svært religiøse byen Qom. Ham vi i dag kjenner som ayatollah Khomeini ble arrestert, og fordi man ønsket å unngå at han skulle bli erklært martyr, ble han sendt i eksil til Irak. 

Etter hvert begynte Sedegheh på Universitetet i Teheran. Faren hadde innstendig advart henne mot å engasjere seg politisk, men dette tok hun ikke alvorlig. Særlig ikke fordi hun forelsket seg i en meget politisk engasjert mann. Til alt overmål hadde han også bart, og på den tiden var dette ensbetydende med å være kommunisk. Foreldrene likte ham ikke, men Sedegheh trasset gjennom at hun ville gifte seg med ham. Til slutt gikk foreldrene hennes med på det, og det ble etter hennes ønske arrangert et enkelt bryllup. Faren nektet å gi sin velsignelse, og det hele ble dermed en blek skygge av hva selv bruden hadde tenkt. I begynnelsen hadde hun og ektemannen Manaf ikke noe eget sted å bo, så de bodde hos sine respektive foreldre. 


Mitt eksemplar av boka (Foto: RMC)
1970-tallet bar preg av mange demonstrasjoner, hvor man protesterte mot sjahens udemokratiske styresett. Det hele kuliminerte i forbindelse med en kinobrann i Teheran i 1978, der mange mennesker ble drept fordi de ikke kom seg ut. Sjahen skyldte på Khomeini og hans støttespillere, mens de skyldte på sjahen. Fremdeles den dag i dag er det ingen som vet eksakt hvem som sto bak ugjerningen. Khomeni bodde fremdeles i eksil, men hadde likevel stor innflytelse på det som skjedde i sitt hjemland. Han sendte kassetter med popmusikk, som også inneholdt politiske slagord midt i. 

Sjahen skjønte egentlig ikke hva som skjedde før det var for sendt. Han hadde gitt støtte til mullahene og moskéene, fordi de representerte en motsetning til det han oppfattet som en mye større trussel, nemlig kommunistene. I mellomtiden var det nettopp i moskéene at opprøret grydde, sakte men sikkert. Og moskéene og alt som foregikk der, unngikk sikkerhetspolitiets overvåkning, hellige som disse stedene jo tross alt var. 

Etter hvert ble Khomeini utvist og fordi ingen arabiske land ville ta imot ham, havnet han i Frankrike. I løpet av de tre månedene han befant seg der, brukte han mediene for alt de var verdt - og de lot seg villig bruke. Gjennomsnittlig avga han fire intervjuer pr. dag under sitt tre måneder lange opphold i Frankrike, og han var svært bevisst på hvor langt han kunne gå uten å skremme vestlige medier. Han snakket om demokrati og frihet, og spilte også til en viss grad på sin religion. Da sjahen reiste utenlands 15. januar 1979, angivelig på ferie mens dette skulle bli hans siste reise ut av Iran (han kom aldri tilbake), erklærte Khomeni fra Frankrike at han ville returnere til Iran. Nei, sa sjahens statsminister, og stengte alle landets flyplasser. Etter få dager hersket imidlertid det reneste kaos, og landets økonomi var i alvorlig fare. Bare to uker etter sjahens flukt landet Khomeni i en fransk concorde i Iran, og i lommen hadde han et utkast til en ny iransk grunnlov. 


Sedegheh Gharagozlian (bildet er lånt fra Halden  frivillighetssentrals
nettsider
)
De strengest religiøse i Iran tok i mot Khomeni som sin redningsmann fordi de trodde han var den tolvte imam, men det tok ikke lang tid før forvirring rådet. Var nå denne Khomeini så verdig som de hadde trodd, når alt kom til alt? I alle fall - den 11. februar 1979 vant Khomeini makten etter en kamp om makten i landet - med demokrati og islam som våpen. Egentlig handlet det ikke om de sekulære mot de religiøse, for man trodde hele tiden at det ville komme et demokratisk styresett ut i den andre enden. Men en paragraf endret det hele; en paragraf som ga landets åndelige leder uinnskrenket makt. Dermed var man tilbake ved utgangspunktet: et nytt diktatur, men nå med et religiøst overhode på toppen av makthierarkiet. Og kvinnenes frihet var med ett borte, og det var også all vestlig innflytelse, sminke og andre forfengelighets-greier. Kvinnene måtte tildekkes, og det ble slått hardt ned på dem som ikke fulgte reglene. 

I årene mellom 1981 og 1983 ble nesten all motstand radert bort. Enten ble folk henrettet, gikk under jorden, levde et dobbeltliv eller flyktet. Universitetet stengte i to år, og da det åpnet igjen var alle lærerne byttet ut med mullaer, og pensumet var et helt annet. Mange intellektuelle flyktet (kalt "hjerneflukt") fordi de ikke kunne forholde seg til det nye regimet. Og de som ble igjen var på mange måter tvunget til å leve et dobbeltliv eller oppgi all motstand. Sedegheh og ektemannen valgte å leve et dobbeltliv. Bare de som kunne bevise at de ikke hadde vært politisk aktiv, fikk jobb i det offentlige. Sedegheh var derfor tvunget til å lyve, og hun fikk jobb ved Universitetet. Daglig ble hun og andre kvinner ransaket av Revolusjonsgarden. Tykkelsen på hijaben ble målt, vesken endevendt i evig jakt på forbudte gjenstander og forfengelighetsartikler som leppestift o.l. 


Bildet er lånt
Bildet på forsiden av boka er Sedeghehs studentbevisbilde. Dette er den samme kvinnen som vokste opp med miniskjørt, bikinier og Beatles-musikk ... 

En dag ble Sedegheh avslørt som forhenværende politisk aktiv, og straffen var utvisning fra universitetet. Da var hun nesten ferdig utdannet jurist. En tilværelse som hjemmeværende, men nå 100 % politisk aktiv, ble etter dette situasjonen for henne. I 1986 opplevde hun og ektemannen at venner forsvant, for siden aldri å dukke opp igjen. Det politiske partiet de jobbet for var organisert i celler, slik at dersom ett medlem ble torturert, så risikerte ikke alle å bli avslørt. Myndighetene hadde imidlertid en smart taktikk. De torturerte enkeltmedlemmer, slapp dem løs og fulgte etter dem eller tvang dem til å avtale møte med en av toppene i cellen under. Slik jobbet de seg møysommelig gjennom alle cellene, for til slutt å knuse enhver motstand. Til slutt førte tilfeldigheter til at de så vidt unngikk å gå i en felle. Det som imidlertid var klart var at Manaf måtte flykte for å unngå arrestasjon, og han dro da til Tyrkia. 

Sedegheh løy til naboer og sikkerhetspolitiet om at mannen hennes var på jobbreise utenlands, men etter et halvt års tid ble det vanskelig å bli trodd. Sedegheh skjønte at hun måtte flykte selv - sammen med sine to mindreårige barn. Til alt hell sto hun ikke på noen stopp-lister og kunne forlate landet med vanlig rutefly, utstyrt som om hun var turist. Etter et siste farvel med familien i desember 1986, 30 år gammel, forlot hun Iran. Det skulle gå 15 år før hun kunne reise tilbake på ferie. 

I begynnelsen måtte familien friste en tilværelse nederst på rangstigen i Tyrkia, og de unngikk så vidt å sulte ihjel. Knapt et par år senere kom hun og familien til Norge, nærmere bestemt Haugesund, og der begynte hun på ungdomskolen. Hun kunne verken norsk eller engelsk, men gjorde det svært godt. Eksamenspapirene hennes lå igjen i Iran, så her var det bare å begynne på nytt - mens hun vasket i en barnehage for å tjene penger. I 1988 fikk hun og mannen en telefon fra hjemlandet. Det hadde da vært massehenrettelser i Iran, og en bror av Manaf var blant dem. Dette førte til at Manaf ble psykisk syk. 

Tove Skagestad fortalte om at det gjorde noe med hennes fordommer mot innvandrerkvinner å skrive denne boka. Hun fikk virkelig øynene opp for at det bor mer i enkeltmenneskene som kommer hit enn hva vi er tilbøyelig til å tro. 

Avslutningsvis fortalte Skagestad at Sedegheh var tilbake i Iran for første gang i 2001. Hun var svært spent på hvordan det ville bli å komme tilbake, og hadde med seg papirer fra Aker sykehus, som bekreftet at hun var forsker. Dette hjalp imidlertid ikke det minste. Det gjorde derimot et korrupsjonsutspill fra en svoger ... 

Den 11. januar 2011, nøyaktig 32 år etter den iranske revolusjon, befant Sedegheh seg atter tilbake i Iran, og der kunne hun følge nyhetsoppslagene om Mubaraks flukt fra Egypt. Hun opplevde dette som en ren reprise av den iranske revolusjonen. Det samme skjer om igjen! I skrivende stund hersker det kaos i en rekke arabiske land - slik det gjorde i Iran de første to-tre årene etter - og det er i dag mye som tyder på at religiøse ytterliggående stjeler folkets revolusjon fra dem. Lengselen etter mer frihet blir atter en illusjon og en uoppnåelig drøm, med mindre det skulle skje noe fullstendig uventet ... 

Tove Skagestad åpnet for spørsmål fra salen til slutt, og flere kom med spennende innspill til hennes tema. Og med det var et svært interessant foredrag over, og jeg klarte som en av fire av  sikre meg et eksemplar av boka. For flere eksemplarer hadde hun faktisk ikke med seg ... 


Jeg sikret meg selvsagt en signatur (Foto: RMC)
Helt til slutt kan jeg nevne at Lørenskog bibliotek har mange interessante foredrag i tiden fremover, og at jeg allerede gleder meg veldig til 11. april kl. 19.00, for da kommer Per Petterson, som skal samtale med Hilde Kramer om boka "Jeg nekter" (som jeg mener kanskje var en av høstens beste bøker), om sitt forfatterskap og om hvor han henter inspirasjon fra til sin skriving.

6 kommentarer:

  1. Anonym3/13/2013

    Det var konstruert og prakfult skrevet. du har en interesant blogg som jeg kommer til følge opp videre.
    lykke til

    Roya

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk! Det er alltid interessant å lære mer om Iran og landets historie, og jeg leser det meste jeg kommer over om dette! Kjempefint at du ønsker å følge min blogg videre! ;-)

      Slett
  2. Tusen takk for en kjempefin oppsummering av et foredrag jeg gjerne skulle vært på. Jeg lånte boken på biblioteket da jeg var der sist, og tenkte kanskje å lese den rundt påsketider når jeg er blitt lei av krim!

    Vil forøvrig tipse deg om Gyldendals "Sommerfugl i lenker" om du ikke har lest den. Her får du historien til en svensk kvinne som vokste opp i Iran på 70- og 80-tallet.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg er i gang med boka, og den er veldig interessant!

      "Sommerfugl i lenker" har jeg fått av deg for et par måneder siden ;-) - den ligger på vent. Jeg leser alle romaner jeg kommer over om Iran.

      Slett
    2. Det stemmer, er litt distre for tiden ;) Jeg husker det jo nå, det var på evalueringsmøtet etter bokbloggertreffet. *flau*

      Slett

Legg gjerne inn en kommentar! Jeg forsøker å svare alle. For øvrig setter jeg pris på at du legger igjen en eller annen form for signatur - som minimum i alle fall et kallenavn.