Cormac McCarthy: "Frukthagen"

Cormac McCarthys debutroman fra 1965 for første gang på norsk

Cormac McCarthy (f. 1933) er en forfatter jeg har lest alt for lite av, tross gode intensjoner om dette. Dette er nemlig mannen bak "Veien" - den eneste boka jeg så langt hadde lest av ham - senere filmatisert som "The Road". Det er også han som står bak romanen "No country for old men", som også er filmatisert. For øvrig en film som for alvor fikk mine øyne opp for den spanske skuespilleren Javier Bardem. Kanskje er det vissheten om all den brutale volden i bøkene hans som holder meg tilbake ... Det som imidlertid kan være greit å merke seg er at denne forfatteren regnes blant de helt store, nettopp på grunn av de litterære kvalitetene i bøkene hans. 

I alle fall - da jeg kom over denne boka, som forfatteren debuterte med i 1965 og som først nå foreligger i oversatt utgave til norsk, og i tillegg falt pladask for bildet på smussomslaget (for slik er det noen ganger), ja, så måtte jeg bare ha den. Og for at den ikke skulle lide den samme skjebnen som så mange av McCarthys øvrige bøker som har havnet i min boksamling (uleste, uleste og atter uleste), så begynte jeg like godt på den med en gang. Bare for å ha sagt det med en eneste gang, så tror jeg ikke at dette er den beste boka han har skrevet. For selv om boka er både vakkert og nærmest "forblommende" skrevet, slet jeg med å få tak i hva den egentlig handlet om. Jeg angrer likevel ikke på at jeg ga meg i kast med den, fordi den for meg kan fungere som en fin inngangsport til alt det andre forfatteren har skrevet, og som allerede står i bokhylla.

Vi befinner oss i Tennessee i 1930-årene, og smugleren Marion Sylder er på vei inn til det nokså gudsforlatte stedet Knoxville, et sted de fleste ville gitt alt for å slippe unna. Uten å være klar over det, tar han livet av Kenneth Rattner (ikke mors beste barn, han heller), faren til 14 åringen John Wesley, som vi senere skal bli bedre kjent med. Dvs. at han tar livet av fyren, er han smertelig klar over - bare ikke hvems far han er. 

"Gjennom vinduspusserens mødige glidning over frontruten og vannet som ble sluset vekk så Sylder regnet danse i lysskinnet og sprette på den sorte veibanen. Bak ham lød sirenen igjen, sterkere nå, mer insisterende. Jeg har aldri prøvd det i regnvær, tenkte han. Gasspedalen ble klemt hardt under foten hans og han så speedometernålen strebe mot nitti før han slapp opp mot neste sving. Må gjøre det før bakkene opp mot fjellet, sa han til seg selv, ellers sitter jeg i saksa." (side 85)

Det meste av det som skjer i boka, blir bare antydet, og litt for ofte måtte jeg lese store deler av boka om igjen for å være sikker på at jeg hadde fått med meg alle detaljene. Det skjer en del brå skifter i handlingen underveis, og man aner uhyggen bak det tilsynelatende grå og hverdagslige på stedet. Som liket som dukker opp i en brønn ... og som stinker mer og mer etter som tiden går. Og bakom alt sitter det en gamling og betrakter alt, mens foreldreløse John Wesley forsøker å finne nytt fotfeste ...

Det jeg i grunnen fikk ut av denne romanen var flotte skildringer av natur og dyreliv. Det er til gjengjeld så utsøkt vakkert og levende beskrevet at jeg ikke har problemer med å skjønne hvorfor Cormac McCarthy har blitt en så stor forfatter som han tross alt er. For boka er full av nærmest magiske skildringer av dyr og natur, som her på side 195:

"På Tiptons åker satt fire kråker i et sort gresshoppetre på rad og rekke langs de nakne grenene, med hodet lavt mellom vingebladene kartla de den sølvgrå ødemarken, det tause regnet over landskapet. De så katten komme over jordet i langsomme byks, en urytmisk dans der hun hoppet sikksakk for å holde seg til de få tørre flekkene. Kraene deres i ettermiddagsstillheten hadde en dyster melankoli over seg, sørgmodige som godstogfløyter. De lettet fra treet og defilerte lavt over hodet på henne med et stup og utfall. Katten spant lavt rundt på bakpotene og slo mot dem. Slik jaget de henne ut av åkeren, og hun stoppet opp for hvert angrep for å forsvare seg med fekting i dragsuget av passasjene deres, slet hardt for å beholde verdigheten mens fuglene flatet ut, kretset og kom mot henne på ny i ondskapsfullt lune. De etterlot henne ved bekkebredden og dro tilbake, slo seg ned med flappende vinger på grenene i gresshoppetreet. Hun satte blikket sitt i dem, de gule øynene smale av forakt, før hun satte kursen nedstrøms og fulgte den flomstore bekken til broen ..."

Alt i alt en fin leseopplevelse med sterke litterære kvalitetere, synes jeg. Det som imidlertid trekker ned helhetsinntrykket er at det er virkelig vanskelig å få tak i det som skjer underveis. Samtidig er jeg glad for at jeg likevel kom over boka og lot meg friste, fordi den kommer til å ha som effekt at min terskel for å lese andre bøker av McCarthy nå er betydelig mindre. Jeg kommer nemlig uhyre sjelden over forfattere som til de grader behersker beskrivelsens kunst slik som ham. Her tror jeg det uansett må bli terningkast fem - et svakt et. Igjen er det de litterære kvalitetene som er avgjørende, og som hever denne boka over bestselgergenren, der de gode bøkene stort sett havner i terningkast fire-kategorien hos meg. Helt til slutt: her må oversetteren få sin del av æren for et godt stykke håndtverk!

Utgitt første gang: 1965
Originaltittel: The Orchard Keeper
Utgitt første gang på norsk: 2012
Oversatt: Knut Ofstad
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 277

Cormac McCarthy som ung mann