En familie på tre er på vei til flyplassen for å dra på ferie. Så skjer det forferdelige; midt i en krangel mellom ektefellene blir kona drept i en ulykke. På mange måter er det mannens skyld fordi det var han som startet det hele. Etter begravelsen forsøker far og sønn så godt de kan å få livene sine til å henge sammen på et vis. Roger, dvs. faren, takler konas dødsfall særdeles dårlig. All den skylden han føler for konas død kommer i veien for hans omsorgsrolle overfor sønnen, som blir overlatt fullstendig til seg selv. Situasjonen blir ikke bedre når det viser seg at Roger er helt hjelpeløs i forhold til de mest dagligdagse ting, som kona alltid har stått alene om å ta hånd om.
Til slutt står far og sønn bokstavelig talt på kanten av stupet, og så spørs det om Roger er mann nok til å be om hjelp før det er for sent.
Denne filmen opplevde jeg som veldig sterk. Fridtjov Såheim spilte rollen som Roger med så stor innlevelse at det ikke var vanskelig å kjenne avmakten hans på kroppen. Og Odin Waage levde seg voldsomt inn i rollen som sønnen Pål, som både er tøff og sårbar på samme tid når det stormer som verst rundt faren. Filmen var også tankevekkende i forhold til hvordan de fleste av oss forholder seg til andre mennesker i sorg - nemlig på god og trygg avstand, mens vi formidler de "rette" frasene om at det bare er å ta kontakt når behovet skulle oppstå. I den situasjonen far og sønn befant seg i, ble jeg sittende og tenke på hvorfor ingen kom innom for å se hvordan de egentlig hadde det. Men ingen kom ...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Det er fint om du legger igjen en kommentar. Jeg ønsker at du oppgir navnet ditt. For øvrig er det viktig med en høflig tone i kommentarer og diskusjoner. Jeg forbeholder meg retten til å fjerne upassende innhold.