I åpningsscenen sitter et middelaldrende, nokså mislykket par i en park og krangler. Kvinnen er meget melodramatisk når hun fremfører sine urimelige utspill, og når hun ikke får det som hun vil, skriker hun ut at det ikke er noen som forstår henne.
I neste scene kommer en eldre mann subbende, mens han støtter seg til en gåstol. Han sleper på en bikkje, som har surret beina sine opp i snøret, og som derfor er ute av stand til å gå. I en svært uverdig situasjon blir han subbet bort etter veien ...
Da enda en scene med det middelaldrende paret dukket opp - nå befinner de seg i en bar, og kvinnen vil være der og drikke mens mannen forsøker å få henne hjem - da mistet jeg fullstendig interessen, og gadd ikke å se filmen ferdig.
Etterpå ble jeg sittende og fundere på hvorfor denne filmen er blitt så genierklært. Den har fått så mange terningkast seks at det minst må ha blitt yatzy for lengst. Hva er det jeg ikke har forstått? At det å slepe en hund etter seg slik den gamle mannen gjør, er kunst? Jeg følte bare avsmak for hele scenen. Eller er filmen ment som en protest mot alle de vakre filmene som lages? For ikke en av skuespillerne er vakker. Her har regissøren i valget av skuespillere gått til den helt motsatte ytterlighet. Er det det jeg - uten å være det helt bevisst - ikke liker? Jeg tror ikke forklaringen er så enkel.
Her kunne det virkelig vært interessant å høre andres meninger!!!
----------------------------------------------
Sitat fra Wikipedia:
Du levande skiller sterkt ut fra hva som er vanlig. Filmen holder ikke samme dramaturgiske mønster som vanlige filmer, og består isteden for en sammenhengende historie av mange ulike stiliserte tablåer som gjennom sitt visuelle uttrykk er ment å fortelle noe om medmennesklige forhold, enten de er nyforelskede ungpiker, gamle ektepar, på jobb eller fest. De ulike tablåene har ikke nødvendigvis noe til felles eller noe slektskap, selv om enkelte vil se en sammenheng mellom de ulike handlingslinjene.
De til sammen 58 tablåene, er stort sett skutt med stillestående kamera, der hver enkelt scene er filmet i én sammenhengende tagning. Scenene er også ofte skutt fra lang avstand.
Hvis man skal konkludere med et tema i filmen, kan dette sies å være «menneskelige relasjoner i det til dels vanskelige fenomenet kalt livet.» Hverdagsmenneskets kamp for tilværelsen. En gjennomgående sitat i filmen er «det kommer en dag i morgen». Karakterene i filmen har vansker for å vise glede over dette uttrykket. Regissør Roy Andersson sier i et intervju med Magasinet RUSHPRINT «- Jeg har forsøkt å skape en spennvidde i filmen, gjennom å omtale viktige politiske, sosiale, økonomiske og sosiologiske saker – og i bunnen vise hvor sårbart mennesket er, i alle sjikt og aldrer»
I neste scene kommer en eldre mann subbende, mens han støtter seg til en gåstol. Han sleper på en bikkje, som har surret beina sine opp i snøret, og som derfor er ute av stand til å gå. I en svært uverdig situasjon blir han subbet bort etter veien ...
Da enda en scene med det middelaldrende paret dukket opp - nå befinner de seg i en bar, og kvinnen vil være der og drikke mens mannen forsøker å få henne hjem - da mistet jeg fullstendig interessen, og gadd ikke å se filmen ferdig.
Etterpå ble jeg sittende og fundere på hvorfor denne filmen er blitt så genierklært. Den har fått så mange terningkast seks at det minst må ha blitt yatzy for lengst. Hva er det jeg ikke har forstått? At det å slepe en hund etter seg slik den gamle mannen gjør, er kunst? Jeg følte bare avsmak for hele scenen. Eller er filmen ment som en protest mot alle de vakre filmene som lages? For ikke en av skuespillerne er vakker. Her har regissøren i valget av skuespillere gått til den helt motsatte ytterlighet. Er det det jeg - uten å være det helt bevisst - ikke liker? Jeg tror ikke forklaringen er så enkel.
Her kunne det virkelig vært interessant å høre andres meninger!!!
----------------------------------------------
Sitat fra Wikipedia:
Du levande skiller sterkt ut fra hva som er vanlig. Filmen holder ikke samme dramaturgiske mønster som vanlige filmer, og består isteden for en sammenhengende historie av mange ulike stiliserte tablåer som gjennom sitt visuelle uttrykk er ment å fortelle noe om medmennesklige forhold, enten de er nyforelskede ungpiker, gamle ektepar, på jobb eller fest. De ulike tablåene har ikke nødvendigvis noe til felles eller noe slektskap, selv om enkelte vil se en sammenheng mellom de ulike handlingslinjene.
De til sammen 58 tablåene, er stort sett skutt med stillestående kamera, der hver enkelt scene er filmet i én sammenhengende tagning. Scenene er også ofte skutt fra lang avstand.
Hvis man skal konkludere med et tema i filmen, kan dette sies å være «menneskelige relasjoner i det til dels vanskelige fenomenet kalt livet.» Hverdagsmenneskets kamp for tilværelsen. En gjennomgående sitat i filmen er «det kommer en dag i morgen». Karakterene i filmen har vansker for å vise glede over dette uttrykket. Regissør Roy Andersson sier i et intervju med Magasinet RUSHPRINT «- Jeg har forsøkt å skape en spennvidde i filmen, gjennom å omtale viktige politiske, sosiale, økonomiske og sosiologiske saker – og i bunnen vise hvor sårbart mennesket er, i alle sjikt og aldrer»
--------------------------------------------
Dagbladet anmeldte filmen den 18. oktober 2007, med overskriften "Estetisk og stilistisk briljant, men lite engasjerende".
Du bør ikke anmelde film. Rett og slett.
SvarSlettDet kunne vært interessant med en utdypning av din kommentar. Og jeg synes det ville gjort seg om du sto frem med din identitet.
SlettSer at Dagbladet sier at «filmen er estetisk og stilistisk briljant, men lite engasjerende», så det er ikke noe rart i at du ikke ble engasjert. Regissøren har et viktig budskap, men når han ikke klarer å fenge publikum vil han så kart ikke få budskapet frem.
SvarSlettHelt ærlig: Denne filmen oppfatter jeg som keiserens nye klær. Det kan være så mye tablå det vil for meg. Det engasjerte ikke likevel. Jeg vet at det innenfor de fleste kunstsjangere er om å gjøre å sjokkere og provosere. Jeg tror uansett ikke at det er dette som blir stående igjen når det 19. eller 20. århundret skal oppsummeres en eller annen gang.
Slett