Gunn Marit Nisja: "Etter oss"

Varmt om gammelt vennskap

Gunn Marit Nisja (f. 1978) har tidligere gitt ut tre romaner; "Naken i hijab" (2011), "Porselenspiken" (2013) og "Olivensteinen" (2014). "Etter oss" er hennes fjerde roman og den kom ut i 2019. (Lenkene peker til mine omtaler av hennes to første romaner.)

Anki, Brita, Miriam og Ingrid ble kjent da de gikk på Lundavang Folkehøgskole i 1966-67. Da de skilte lag etter dette skoleåret, lovet de hverandre at de for all fremtid skulle holde kontakten med hverandre. Slik gikk det ikke. Det vil si - tre av jentene gjorde det, men Ingrid, bokas jeg-person, falt ut etter at hun giftet seg og fikk barn. 

40 år har gått og Ingrid er blitt enke. Nå består livet av å holde orden i et hus som er altfor stort for henne, fylt til randen av minner om hennes og Arvids ekteskap, og å passe barnebarnet til den ene datteren.

En dag ringer plutselig Anki. Hun har hørt at Ingrid har mistet mannen sin, og ønsker å få kontakt med henne igjen. Ingrid, som hele sitt liv stort sett har gjort det hun tror andre har forventet av henne, blir satt ut. Det gleder henne selvsagt at hun ikke er glemt, men hun har aldri vært vant til å tenke så mye på sine egne behov ... Etter å ha tvilt seg frem til det, inviterer hun hele bøtteballetten til seg, og feirer atpåtil jula sammen med venninnene samme år. Samtidig strømmer minnene på fra folkehøgskoleåret, der hun forelsket seg i Mattis. Dumskap fra begges side gjorde at de ikke utviklet dette til noe mer. 

En gang lovet hun Mattis å ikke bare leve på den måten som ville gjøre andre fornøyd. Men hva slags liv har hun egentlig levd? Har hun vært tro mot seg selv? Mannen hun giftet seg med har vært god som gull, stødigheten selv. Savnet av mer lidenskap i ekteskapet nevnes aldri med et ord av Ingrid, og akkurat dét forundret meg en del mens jeg leste boka. Det vil si at lidenskap er et ikke-tema gjennom hele boka. Likevel trenger man ikke mye fantasi for å skjønne at mangelen på lidenskap med stor sannsynlighet er årsaken til at hun aldri har klart å glemme Mattis, hennes første kjærlighet ... 

Hvorfor fikk hun heller ingen nære venninner, men gikk 100 % opp i det praktiske rundt familien? Som Unn, en nabodame, som jo kunne ha blitt en venninne, men som Ingrid valgte å holde på avstand fordi hun kjente at Unn "gjorde krav på henne". Nei, da var det bedre å trekke seg unna, beskytte seg selv. 

Så viser det seg at Brita har vært gift med Mattis. De er for lengst skilt, og Brita har i mellomtiden vært gift med en italiener, som hun også er skilt fra. Da Brita faller om og får hjerteinfarkt under en joggetur mens hun er på besøk hos Ingrid, vil skjebnen det slik at Mattis dukker opp i Ingrids liv igjen. Det støkker i henne da hun ser den kjekke, selvsikre og mandige Mattis komme slentrende inn på tunet hennes ... Ingrid hvis tilværelse har stått noe stille i en del år, og som føler seg en smule utrendy og gammeldags, der hun klamrer seg til det vante og rutinemessige. Når hun da ikke smugdrikker rødvin fra pappkartonger hun gjemmer rundt forbi ... Rødvin som brukes for å døyve hverdagens ensomhet, for å slippe unna egne følelser ... Hva har hun å stille opp med?

Møtet mellom Ingrid og venninnene er på en måte litt grenseløs - på Ingrids bekostning. Det er hjem til henne de kommer, og det er der de blir værende - noen ganger i ukesvis. Det krever stort mot å sette grenser, helt nødvendige grenser etter hvert. Ingrid må tåle skuffelsen hos venninnene uten å bli vippet av pinnen. 

Spørsmålet er om Ingrid klarer å gjøre seg selv til den viktigste personen i sitt eget liv, og forstår hva hun trenger for å leve et for henne fullverdig liv. Hun som føler at hun kanskje bare har levd ordentlig de gangene hun gjorde noe galt ... 

"Hvor tett må man være på et annet menneske for å elske det? Det kunne være nok å ha vært nær. En drømt nærhet, fra en natt ingen kunne ta del i. Noen hendelser bør man ikke fortelle om, uansett hvor gode venner man har. Jeg tenkte at dersom jeg fortalte, kunne andre suge gleden ut av minnet, hvis jeg måtte forklare, hvis de var spørrende, hvis de sa seg i mellom: Hva var å spesielt med det, da?" (side 262) 

"Etter oss" er en ganske stillferdig bok, godt preget av Ingrids forsiktige personlighet. Det er ikke de store hendelsene som preger de fleste sidene i denne boka, men mer det hverdagslige. Ikke minst gjelder dette tankene Ingrid gjør seg om det som skjer rundt henne. Kanskje ville romanen ha tjent på at hun hadde opptrådt som tredjeperson entall, fordi en "allvitende" forfatter kunne ha tilført noen flere perspektiver til handlingen? Jeg følte nemlig at jeg-person-fortellergrepet la noen begrensninger på fortellingen, fordi alt kun ses fra Ingrids perspektiv. Det kunne f.eks. vært spennende å vite mer om hva de andre personene tenkte. Konfliktene som oppstår underveis ville også blitt mer "spennende" og krydret. Særlig gjelder dette det som oppstår mellom de gamle venninnene, både fra folkehøgskoletiden og senere, for ikke å snakke om gjensynet mellom Ingrid og Mattis.

Jeg har fulgt denne forfatteren gjennom noen år, og gleder meg over den fine utviklingen i forfatterskapet! "Etter oss" er en roman som passer for godt voksne damer, tror jeg. 

Utgitt: 2019
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 271
ISBN: 978-82-02-57646-2
Jeg har mottatt et leseeksemplar av boka fra forlaget.

Gabi Gleichmann: "Aurelia"

Kvinneliv i et turbulent 1900-tall

Gabi Gleichmann (f. 1954) debuterte som romanforfatter med "Udødelighetens elixir" i 2012. Denne boka mottok han Aschehougs debutantstipend for, og boka ble oversatt til 16 språk. (Kilde: Wikipedia) (Lenken peker til min omtale av romanen, som jeg likte så godt at jeg ga den terningkast seks.)

I 2019 kom han ut med sin andre roman - "Aurelia". Jeg har registrert at den har fått litt blandet omtale hos kritikerne. Nå har jeg endelig lest den selv, og har gjort meg opp min egen mening.

Aron Kohns far dør av følgene av en hjerneblødning før Aron når frem til sykehuset. Vi er i Oslo.

"Jeg hadde alltid forestilt meg at jeg kom til å gråte og føle en lammende sorg når han døde. I stedet ble jeg sint over at han så plutselig hadde forlatt meg. Jeg følte meg sviktet. Opp gjennom årene var det så mye som hadde forblitt usagt mellom oss." (side 8)

I sorgen leter Aron, bokas jeg-person, etter fine stunder sammen med faren, i sin hukommelse. Det første han husker er da faren fortalte om sin fars død. Grusomme minner fra Auschwitz under krigen, der han ble tvunget til å begrave sin egen far levende ... Samtidig minnet faren ham om at den dagen han dør, så må Aron lese kaddish, det urgamle jødiske minneordet for henfarne, over ham ... Minnet er likevel fint, fordi dette var et av de sjeldne øyeblikkene der han følte nærhet mellom ham og faren.

Blant farens etterlatenskaper er det lite av personlige minner. Ingen nedtegnede minner fra livet hans, ingen fotografier eller brev. I en gammel koffert finner han imidlertid et brev fra en kvinne med navnet Aurelia Mohr, og det hun skriver i brevet snur opp-ned på det meste han har blitt fortalt. I kofferten ligger det også et manus forfattet av Aurelia - med tittelen "Min historie". Heretter er det hun som er fortellerstemmen, inntil de to siste sidene i boka. 

Aurelia - eller Golda, som hun opprinnelig het - vokser opp i Bratislava i årene 1909 - 1918. Siden skal vi følge henne via barnehjemmet Radost, som hushjelp i Beckov og senere til USA som gift kvinne med et matematisk forskergeni. Hun er sjelden eller aldri lykkelig. Mange ganger har hun lyst til å flykte fra sin skjebne - men uten å ha mot til å gjøre alvor av sine drømmer. Selv om livet hennes ellers er svært hverdagslig og uten preg av egne store bragder, er hele historien om henne en påminnelse om en tidsepoke der kvinner sjelden rådde over sine liv og var prisgitt sin klasse, sin familie eller mangel av sådan, ekteskap osv. Hun går nokså ensom gjennom livet, i likhet med Aron og hans far - som om det hviler en slags arvesynd over dem. Få eller ingen venner, så og si ikke noe sosialt nettverk, ingen tilhørighet noe sted ... Likevel har hun med sine egne ord udødeliggjort seg selv ved å skrive om sitt liv. 

Tilbake sitter Aron, som stiller spørsmål ved om traumer går i arv. 

"Hun var en av disse millioner kvinner, banale i sin normalitet, som fødtes under ufordelaktige omstendigheter på det turbulente 1900-tallet, kvinner som aldri fikk studere eller velge sitt liv, som ofte fikk en ublid behandling av skjebnen, kvinner som levde uten noen sinne å ha levd, de fleste av dem uten å etterlate seg noe, for så til slutt å falle i total glemsel.

Samtidig var Aurelia annerledes. Gjennom sin selvutleverende beretning har hun gitt livet sitt mening, gjort det forståelig og overvunnet døden, vist at det skrevne ord kan gi ansiktet tilbake til de glemte."

Fortellerstemmen i den delen der det er Aron som er bokas jeg-person og den delen der Aurelia er jeg-person, er nokså ulik. Gabi Gleichmann er en glimrende forfatter som har språket i sin makt. I Aurelia-delen er språket enklere enn hva jeg er vant til fra hans hånd, og tidvis oppfattet jeg enkelte sekvenser som litt klisjefylte. Samtidig tenkte jeg at jeg-personen Aurelia var en kvinne uten skolering, og at det var slik hun faktisk forfalte sin historie. Det ville blitt veldig feil dersom hun skulle blitt tillagt et annet språk. Jeg opplevde å bli fanget av historien fra første side, og leste boka nærmest uavbrutt. Hele tiden skjer nye vendinger i historien, som aldri sluttet å overraske meg. Historien er sterk, sår og tidvis brutal. Det handler om "uekte barn" som blir gitt bort, om å være jødisk i en tid der jøder ble stigmatisert og marginalisert, om egentlig å være sigøyner (som var mye verre enn å være jøde), om pillemisbruk og ublidt møte med psykiatrien, om opprørske barn, om ulykkelig ekteskap og utroskap, om drømmer om et helt annet liv ... For ikke å snakke om atombomben ...

Jeg likte denne boka godt! Den når riktignok ikke opp til "Udødelighetens elixir", men det skal uansett mye til. Dersom du liker en god historie, er dette en bok jeg er temmelig sikker på at du vil like!

Utgitt: 2019
Forlag: Kagge forlag
Antall sider: 232
ISBN: 978-82-489-2409-8
Boka har jeg kjøpt selv. 

"Systemsprengeren" (Regissør: Nora Fingscheidt)

Når man gir opp et barn

I filmen "Systemsprengeren" møter vi ni år gamle Benni, problembarnet som ingen klarer å håndtere. I den tynne, lille kroppen er det så mye sinne at selv den mest tålmodige til slutt må resignere ... Spørsmålet man som seer helt uunngåelig stiller seg selv er: hva skyldes alt dette ukontrollerte sinnet? Er hun født sånn eller blitt sånn? Er det genene det er noe i veien med, eller er hun så skadet av mangel på omsorg at hun har blitt sånn? Dette barnet som i løpet av sine første leveår har opplevd å få bleier trykket opp i ansiktet sitt - kanskje for å få henne til å slutte å skrike? Nå tåler hun ikke at noen kommer nær ansiktet hennes.

I løpet av den to timer lange filmen får vi kanskje noen svar, men absolutt ingen fasit med to streker under. Bennis mor er aleneforsørger, og hun har to barn til. Hun orker ikke å ha datteren hjemme lenger. Ikke bare er hun ute av stand til å takle datteren, men hun er også redd for at Bennis tilstand skal smitte over på de andre barna. Hun har nemlig allerede begynt å se noen tendenser hos sønnen sin ... 

Etter hvert aner vi at det er noe med moren som i alle fall har bidratt et stykke på vei til at Benni har blitt så dysfunksjonell som hun er. Vekslende varme og kulde, kjærlighet og avvisning, manglende tillit, i det hele tatt mye ambivalens, preger morens væremåte overfor datteren. I det ene øyeblikket lover hun at datteren skal få komme tilbake, for så i neste øyeblikk å trekke seg fra løftene - ute av stand til å ta konfrontasjonen med datteren og hennes skuffelse. Hun bare stikker av, og overlater til "systemet" å ta det ubehagelige. "Systemet" som uten hell har forsøkt å få Benni plassert i fosterhjem. Problemet er bare at ingen vil ha henne. Og hun er for ung til å komme på en lukket institusjon. 

Det er mange ressurssterke mennesker i hjelpeapparatet rundt Benni. De øyner nemlig at det er noe godt i henne, det lille, sårbare og avviste barnet. Dessuten har hun et godt hode. Like fullt - hver gang det ser ut til å gå bra i enkelte situasjoner, dukker det grenseløse i Benni opp, det som gjør at situasjonene like fort tipper over i feil retning og eskalerer rett inn i katastrofen. Da er hun helt ustoppelig, ute av stand til å regulere egne følelser og adferd. Som når noen kommer nær ansiktet hennes, og hun bokstavelig talt eksploderer - som om hun er truet på livet og må forsvare seg for alt i verden. Det hele blir bare så uendelig grelt når motstanderen også er et lite barn, som får hodet sitt dunket i gulvet eller asfalten et utall ganger, og ender på sykehus med livstruende skader. Benni er farlig, både overfor seg selv og andre. Hun er bare ni år. Er det i det hele tatt håp for henne? Er det tilstrekkelig med nok kjærlighet og tillit for å få henne på rett kjøl igjen? 

Jeg ønsker ikke å røpe noe mer av handlingen, men oppfordrer deg til å se filmen selv. Selv ble jeg helt satt ut, og filmen satt i kroppen lenge etterpå. Skuespillerprestasjonene til Helena Zengel som spiller Benni er ganske enkelt formidable! Dette er kanskje den mest krevende barnerollen jeg har sett på film. Man får til fulle erfare hvor skjørt et menneskeliv er og hvor galt det kan gå når et barn ikke får tilfredsstilt sine mest basale behov i tidlig alder. Kanskje dreier det seg om et spesielt krevende barn, som hadde trengt mer ressurser rundt seg i tidlig alder, og hvor hennes mor ganske enkelt kom til kort? Men det kan også være at ambivalens hos mor faktisk er så skadelig - særlig når dette opptrer i en alder der trygghet og faste rammer er alfa og omega for å sikre en normal følelsesmessig utvikling. 

Filmen er tilgjengelig på DVD.

Innspilt: 2019
Originaltittel: Systemsprenger
Nasjonalitet: Tyskland
Språk: tysk
Sjanger: drama
Skuespillere: Helena Zengel, Albrecht Schuch, Gabriela Maria Schmeide
Spilletid: 120 min. 

Patti Smith: "Apens år"

Personlig og nært

Når Patti Smith kommer ut med en ny bok, er det faktisk bare én ting å gjøre: å hive alt du har i hendene og kaste deg over boka! I alle fall dersom du har det som meg og er blodfan! Og skulle du likevel ikke ha oppdaget henne som forfatter enda, så er det faktisk på høy tid at du nettopp gjør dét! Jeg lover: du blir ikke skuffet!

Det er noen år siden jeg leste memoarbøkene hennes "Just kids" og "M Train" (lenkene peker til mine omtaler av bøkene). I mellomtiden har hun også kommet ut med boka "Om å skrive", men den rakk jeg dessverre aldri å skrive noe om her på bloggen. 

Patti Smith er multikunstner, og i tillegg til å være en enestående forfatter, er hun fremdeles - etter fylte 70 år - en av verdens beste rockemusikere. I juni 2015 var jeg så heldig å få med meg rockekonserten hennes under en Norwegian Wood-festival. Det ble en opplevelse for livet!

"Apens år" er en slags memoarbok hvor handlingen i all hovedsak er lagt til nettopp apens år i henhold til kinesisk astrologi - dvs. fra 8. februar 2016 til 28. januar 2017. Vi følger forfatteren på en reise, som starter på Vestkysten av USA - nærmere bestemt på Dream Motel (som egentlig heter Dream Inn, oppdager hun senere). Det er nyttårsmorgen og hun befinner seg i Santa Cruz. Alt hun bryr seg om er å få seg en god kopp svart kaffe, for noen dranker er hun såvisst ikke. Det er en kaffeløs jakt vi følger, og som til slutt ender på hotellrommet der hun må nøye seg med Nescafé og en elektrisk vannkoker. Noe fryktelig har skjedd. Vennen Sandy har havnet på intensiven etter akutt hjerneblødning. Sandy, som i sin tid var selve årsaken til at hun ble frontfigur i eget band, hvor han og Lenny Kaye fulgte henne i alle år etterpå ... Sorgen over det inntrufne er bunnløs. I en slags drømmetilstand observerer hun omgivelsene, hele tiden med referanse til stor litteratur hun en eller annen gang har fordypet seg i. 

"Eg sat på terrassen min, pakka inn i pledd som ein rekonvalesent i Trolldomsfjellet, og kjende at ei merkeleg hovudpine var i ferd med å bygge seg opp, truleg eit vêromslag." (side 17)

Her observerer hun at stranda nedenfor er forsøplet med godtepapir. Etter hvert skal hun oppdage at godtepapiret med kjente sjokoladeprodusentnavn likevel ikke ligner på originalen. Bokstavene er feil.

I en sekvens - også på jakt etter en god kopp med svart kaffe - havner hun oppi en diskusjon med fremmede om Roberto Bolaños "2666" - en bok hun kan så uendelig mye bedre enn alle de øvrige rundt bordet, men uten behov for å briefe med sine kunnskaper. I stedet lytter hun, stikker inn et spørsmål eller to.

Litteratur, film og musikk betyr alt for henne, og lykken er å komme over sjeldne eksemplarer hun lenge har jaktet på. Derfor oppsøker hun alltid antikvariater på sine reiser. Patti Smith er dessuten en lidenskapelig fotograf, og hun går for sort-hvitt- bilder. Disse bildene er strødd utover i boka, som i hennes foregående bøker, og dette tilfører teksten en helt egen stemning. Da jeg f.eks. kom over et bilde av de eiendommelige trærne som heter Joshua Tree, og som det er en hel nasjonalpark med i California (hvor jeg har vært på en reise), og som at på til har fått tittelen "Kjærleik. Kjærleik. Kjærleik.", kjente jeg at det varmet dypt inne i meg. Og så er det noe med det jordnære i absolutt alt hun skriver. Det er så menneskelig, og det gjør at vi kommer svært, svært nær henne. Hun byr virkelig på seg selv! Det eneste stedet vi ikke kommer inn er antakelig kjærlighetslivet hennes, som jeg uten videre går ut fra at hun har. Det er noe helt spesielt med observasjonene hennes, hvordan hun beskriver disse. Det er også mye tørrvittig humor mellom linjene. 

"Å krysse tidssoner er hardare å takle når ein reiser frå vest til aust enn andre vegen. Det er noko med pacemakerceller. Som ikkje er ein referanse til ei kunstig innretning, men til den delen av sinnet som held oss kroppsleg synkroniserte. Nokre veker på vestkysten hadde defintivt tulla med P-cellene mine. Groggy etter middag, deretter brått lys vaken klokka to om natta. Eg byrja med nattevandring, fanga i stilla. Utan trafikk var lufta påfallande død. Heime igjen, midt i februar, den gløymde månaden." (side 77)

Patti Smith reiser mye, og på reisene er det ikke arkitektur som tiltrekker oppmerksomheten hennes. Derimot er det forfattere, poeter og musikere - som regel døde for lengst, alle sammen. Hun oppsøker steder de har levd, steder de har preget o.l. Som Café A Brasileira, der statuen av den portugisiske poeten Fernando Pessoa sitter majestetisk på en stol utenfor - blant gjestene. Pessoa som er kjent for romanen "Uroens bok" ...

Det er ikke til å komme forbi at skriving opptar Patti Smith. Hun ser tilbake på sine siste møter med Sam, mens han fremdeles var i stand til å skrive. 

"Vi held fram, eg med å lese og transkribere, Sam med å skrive høgt i sanntid. Den meir djuptgåande oppgåva er å redde einsemda. Einsemda ein trengt til å skrive, det absolutte behovet for å krevje desse timane, som om ein blir slyngd gjennom verdsrommet, lik astronauten i 2001, aldri døy, berre halde fram vidare og vidare i filmriket som aldri tar slutt, inn i det uendelege vesle, der The Incredible Shrinking Man framleis krympar og er den evige herskaren i dette universet.
- Vi har blitt eit Beckett-stykke, seier Sam godmodig." (side 115)

Hva er det som treffer i Patti Smiths litteratur, og nå med "Apens år" spesielt? For mitt vedkommende er det så mye. Det er stemningen i tekstene, alle referansene til litteraturen og filmens verden, måten hun formidler selv de mest hverdagslige ting på, det jordnære og ujålete. Samtidig er hun meget sofistikert i sine subtile beskrivelser, der man må kjenne til visse historiske hendelser for i det hele tatt å henge med. Det er også en fordel at man har interesse for litteratur og film, gjerne for klassikerne. Denne gangen kjente jeg også glede ved å ha vært de fleste stedene hun beskriver fra sine reiser. Flere ganger ble jeg sittende og humre og le, som når hun beskriver innsettingen av presidenten i slutten av januar 2017.

"Det var siste dag i apens år, og den gyldne hanen gol, for den utålelege gulhåra sjarlatanen vart tatt i eid, med handa på Bibelen, mindre kan det ikkje vere, og Moses og Jesus og Buddha og Mohammed såg ut til å vere heilt andre stader." (side 143)

Samtlige bøker av Patti Smith som er utgitt på norsk, er oversatt til nynorsk. Dette høyner virkelig bøkenes litterære kvaliteter, fordi nynorsk er et mye mer poetisk språk enn bokmål. Boka er nydelig oversatt av Brit Bildøen!

Jeg elsket denne boka! Og jeg anbefaler den selvsagt på det aller varmeste! Løp og kjøp!

Utgitt i USA: 2019
Originaltittel:Year of the Monkey
Utgitt i Norge: 2020
Forlag: Samlaget
Oversatt: Brit Bildøen
Antall sider: 162
ISBN: 978-82-340-0173-4
Jeg har kjøpt boka selv. 

 

I september 2018 var jeg i New York, og
oppdaget plutselig at Patti Smith og datteren
satt på et bord bak oss. Et magisk øyeblikk!

"West Beirut" (Regissør: Ziad Doueiri)

Film om den libanesiske borgerkrigen

Ziad Doueiri (f. 1963) er en libanesisk filmregissør, som har vakt stor internasjonal anerkjennelse ved flere anledninger. Ikke bare er han en spennende regissør, men det er selvsagt noe med historiene han formidler i sine filmer. De er dagsaktuelle samtidig som tematikken står seg over tid. Vi i den vestlige verden er sultefôret på film og litteratur som kan få oss til å forstå mer av det som foregår i den arabiske verden. Selv får jeg egentlig aldri nok. Jeg tror også at nøkkelen til fred og fordragelighet i verden er en større nysgjerrighet og forståelse for andres perspektiver. Polariseringer, generaliseringer og stereotype fremstillinger av "de andre" fører utelukkende til større avstand og mer fiendskap. Det er jo ikke det vi ønsker. 

Arabiske filmdager nærmer seg (18. - 22. mars 2020), og her er det rikelig anledning til å få med seg kvalitetsfilmer som fanger opp det som rører seg i den arabiske verden. Det var i den forbindelse jeg første gang ble oppmerksom på regissøren Ziad Doueiri. Filmen jeg sikter til er "L´Attentat"/"The Attack"/"Attentatet" som kom i 2012. Jeg så filmen på Arabiske filmdager i 2013, og har skrevet om filmen her på bloggen. Filmen bygger på Yasmina Khadras roman med samme navn (jeg anmeldte den boka her på bloggen i 2010). Tematikken er selvmordsbombing. 

I 2018 var Doueiri igjen aktuell med en ny film, og dette var "L´Insulte"/"Fornærmelsen". Filmen ble nominert til Oscar i kategorien beste utenlandske film. Filmen handler om en konflikt mellom en libaneser og en palestinsk flyktning. Den er helt mesterlig! Filmen er tilgjengelig på DVD. 

Etter at mannen min og jeg besøkte Beirut/Libanon på slutten av fjoråret, våknet min interesse for å finne frem til flere libanesiske filmer. Jeg kjente allerede til Doueiris film "West Beirut", fordi jeg i mange år har forsøkt å få tak i denne filmen på DVD. Helt tilfeldig kom jeg over fullversjonen av filmen på YouTube. Da var ikke veien lang til å få sett denne spesielle filmen, som handler om borgerkrigen i Libanon, som varte fra 1975 til 1990. Det var denne filmen som Ziad Doueiri debuterte som filmregissør med i 1998.



I filmens åpningsscene starter den libanesiske borgerkrigen, og året er 1975. Skritt for skritt blir vi dratt inn i den virkeligheten som åpner seg for byens innbyggere, primært sett gjennom noen ungdommers øyne og da spesielt Tareks. Byen blir raskt delt i to, og det er farlig å bevege seg over grensen mellom øst og vest i Beirut. I Øst-Beirut holder de kristne til, mens Vest-Beirut har en mer blandet befolkning. Tarek og vennen Omar tar opp mye av det som skjer på Super 8-filmer. Da skolen blir stengt, streifer de rundt i byen. Det er ikke ufarlig ... 

Anarki hersker, og det er den sterkestes rett som gjelder. Væpnede gjenger terroriserer deler av byen og har laget sjekkpunkter for å forhindre bevegelse mellom bydelene. Bomber går av der man minst venter det. Spenningen er til å ta og føle på, og ting man tidligere tok for gitt, gjelder ikke lenger. Tareks foreldre krangler om de skal bli eller flykte. Moren ønsker at de skal komme seg vekk, mens faren ønsker å bli. Her har familien hans levd i generasjoner, og alt de har er her. 

Tarek er sunnimuslim og tilhører middelklassen i Beirut. En av naboene er en eldre kvinne, som opptrer temmelig ubehøvlet og skriker og skjeller ut alt og alle absolutt hele tiden. Hun er shiamuslim, og blir fremstilt usympatisk. Tarek utvikler et vennskap med May, som er kristen og foreldreløs. Vennskapet er vakkert beskrevet, men det er også farlig i den tiden de lever i. 

Selv om også dette er en krig der religion blir brukt til å skape skarpe fronter, skjønner vi at det egentlig ikke er dette det hele dreier seg om. Derimot handler det om sosiale vilkår i samfunnet, om hvem som har innflytelse og hvem som er tapere rent sosialt. De kristne og sunniene har flere rettigheter i samfunnet enn shiaene, og det er på mange måter kjernen i hele konflikten. 

Alle gode intensjoner drukner i det som aller mest blir en tragedie for alle som er så uheldige å befinne seg i sentrum av krigshandlingene. Hver eneste dag er det en risiko for at hjemmet blir sprengt i stykker ... I møte med borgerkrigaktivister er det viktig å tone ned hvilken tilhørighet man har i samfunnet, fordi en eneste feil kan bety den sikre død. 

Filmen er utrolig sterk! Ingenting er så ødeleggende for et land som en borgerkrig, og dette skildres på tankevekkende måte. Det fine med denne filmen er at den - kanskje med unntak av fremstillingen av den shiamuslimske kvinnen - er balansert. Såpass at den faktisk har blitt anerkjent av alle parter i konflikten, slik jeg har forstått det. Jeg anbefaler filmen sterkt!

I New York Times, datert 3. september 1999, kan du lese mer om filmen! 

Innspilt: 1998
Originaltittel: West Beirut
Nasjonalitet: Libanon
Språk: Arabisk og fransk
Sjanger: Drama/krigsfilm
Skuespillere: Rami Doueiri (Tarek), Mohamad Chamas (Omar), Rola Al-Amin (May) m.fl.
Spilletid: 105 min.

Beirut - et meget spennende reisemål i Midtøsten!

Dueklippene - Raouche Rocks - men ikke en due å se ...

Jeg har i flere år hatt en sterk fascinasjon for Midtøsten, og har lenge hatt lyst til å reise til flere av landene i denne regionen. All den politiske uroen og ikke minst borgerkrigen i Syria har gjort at jeg har vært betenkt. Er det trygt nok å reise til Midtøsten? Hva bør man være ekstra oppmerksom på? Er det noen av landene det er enklere å reise til? Osv. 

(Alle bildene i denne artikkelen har jeg tatt selv.)

Beirut Souks

På forsommeren i fjor bestemte mannen min og jeg oss for at vi skulle bestille en tur til Beirut. SAS hadde da hatt en rute dit en god stund, og det måtte bety at det var trygt, tenkte vi. Lite ante vi da at uroen skulle blusse opp igjen i Libanon og spesielt i Beirut i oktober 2019. 

Utsikten fra hotellet vi bodde på i bydelen Hamra

Alle demonstrasjonene i Beirut gjorde oss noe betenkt, men vi valgte likevel å reise den 14. desember 2019. Det skulle vi virkelig ikke angre på! For en by og for et land! Og menneskene! Hyggelige og vennlige - alltid! Oppholdet vårt varte til 22. desember, og det vi opplevde og lærte mens vi var der, ville vi ikke ha vært foruten. 

Piknik i en av Beiruts mange parker

På forhånd leste vi oss opp på UDs reiseråd. I korthet går disse ut på at man bør unngå å reise til provinsen Nord-Libanon, Sør-Libanon sør for elven Litani (med unntak av byen Tyre) samt Bekaa-dalen nord for Zaleh, med unntak av hovedveien til Baalbek og Baalbek by. Tilsvarende gjelder de sydlige delene av Beirut by. Dessuten må man unngå å nærme seg grensen til Syria og helst holde seg minst 10 km unna. På UDs sider står det ikke nærmere om hvorfor, men dette fant vi ut på en engelsk blogg. Der ble bl.a. Hizbollah-kontrollerte områder nevnt. UD oppfordrer også til at man skal holde seg unna store folkesamlinger. Selv om disse kan virke fredelig nok i utgangspunktet, kan det fort utarte seg og oppstå farlige situasjoner. 

Mange stengte gater i Beirut - og da benyttes piggtråd

Vi reiste altså med SAS via København, og det tok litt mer enn fire timer med fly fra København til Beirut. Vi valgte å bo i bydelen Hamra, som ligger et lite stykke fra Beirut sentrum. Demonstrasjonene som pågikk mot landets ledere (motivert ut fra en ønske om å få slutt på korrupsjonen), tok som regel utgangspunkt i Martyrplassen som ligger midt i sentrum av byen. Vi bodde mao. i trygg avstand fra denne. Men bare for å ha presisert det: vi gikk nesten daglig over Martyrplassen på dagtid, og det opplevdes helt trygt. Tilstedeværelsen av militært mannskap var sterkt. Her har folket en fortid med en borgerkrig som varte i 15 år (fra 1975-1990), og det er åpenbart at viktigheten av at landet nå ikke skal ende i fullstendig kaos, er stor. 

Et gatebilde i bydelen Hamra

Men først litt om Beirut. Beirut er hovedstaden i Libanon, og det bor mer enn to mill. innbyggere i denne byen, som er den største i landet. Byen regnes som en av de mest sammensatte i Midtøsten, fordi det er så mange etniske og religiøse retninger her. (Kilde: Wikipedia). Etter borgerkrigen ble byen nærmest delt i to, med Øst-Beirut hvor flertallet av de kristne bor, og Vest-Beirut hvor muslimene bor. Verken de kristne eller muslimene er ensartede grupper. Akkurat dette er det viktig å være klar over, for dersom det er noe som skaper splid mellom mennesker så er det generaliseringer og stereotype fremstillinger. 

En gate i Beirut

I Libanon bor det et sted mellom fire og fem millioner mennesker. Nesten alle er av arabisk opprinnelse. Ca. 15 millioner libanesere lever i andre land ... På grunn av landets beliggenhet er det svært mange mennesker som har flyktet til Libanon. Palestinere i sør og syrere i øst, i all hovedsak. 

Revolusjonsveggen - tettpakket med symboler og protester

Mens vi var i Beirut, blusset urolighetene opp igjen og det ble noen sammenstøt mellom demonstranter og politi/militære. Dette merket vi som turister svært lite til, rett og slett fordi vi holdt oss unna sentrum etter mørkets frembrudd. Et par ganger kunne vi fra hotellvinduet vårt se at demonstranter brant bildekk nede på gata. Dette utartet seg aldri til å bli farlig. Vi holdt oss uansett inne på hotellet og nøyde oss med å betrakte det hele på avstand. 

I området ved Beirut Souks, Downtown Beirut

Det var svært få turister i Beirut mens vi var der. Kanskje var det nettopp derfor vi hele tiden ble møtt med så ekstraordinært mye vennlighet? Fortvilelsen over at turistene har sviktet byen var nemlig sterk. 2-300 000 mennesker hadde blitt arbeidsledig på grunn av urolighetene, og i butikkene langs Beirut Souks var det nesten ikke en turist å se. Flere ganger opplevde vi at folk kom bort til oss på gaten for å spørre hvor vi kom fra. "Why are you here?" spurte de. Hadde vi kanskje fått billettene svært billig? 

Heltene på Martyrplassen - full av gamle kulehull

De første dagene var vi noe usikre på om vi skulle våge å melde oss på arrangerte turer. Vi snakket med hotellpersonalet og konfererte med folk som har reist en del, og så bestemte vi oss. Det angrer vi ikke på, for disse turene beriket oppholdet voldsomt! 

En bokhandler i Beirut

Vi besøkte for øvrig Chateau Musar på egen hånd. Denne vingården ligger i Ghazir, ca. 2,5 mil nord for Beirut. Druene som benyttes i vinindustrien dyrkes i Bekaa-dalen. Vi fikk en omvisning og en interessant smaking, og det var i det hele tatt stort å være der! 

Guiden var både hyggelig og kunskapsrik. Hun har jobbet for familien Hochar i 25 år. 

Guiden fortalte oss historien om familien Hochar, som eier Chateau Musar, om Libanons mange tusenårige vintradisjoner og om inspirasjon fra Bordeaux. Familien Hochar plantet sin første vingård i 1930, men det var først i 1979 at vinen oppnådde internasjonal anerkjennelse. I dag anses vinen fra Musar som helt unik og blant verdens beste. 

I vinkjelleren ligger vinene og godgjør seg - mens de samler støv

En av dagene valgte vi å gå langs havet og opp til Raouche Rocks, eller Pigeon Rocks/Dueklippene som de også kalles. Vi fant frem til en restaurant med best mulig utsikt. 

Kysten langs Beirut by er vakker

Der ble vi sittende i et par timer og nyte utsikten utover havet. 

Et par venninner på nabobordet

I Beirut - og Midtøsten for øvrig - er det veldig populært å røyke vannpipe når man er på restaurant. Vi prøvde ikke dette, men nøyde oss med å betrakte unge som gamle, kvinner som menn, som åpenbart nøt å røyke denne spesielle vannpipen. 

Et trehodet troll

Jeg har lenge lurt på hvordan et trehodet troll egentlig ser ut, og dette er vel det nærmeste jeg har kommet! :-) Rundt omkring i Libanon var det noen riktig fine skulpturer, som uttrykk for at denne stygg-pene byen er opptatt av å ta seg ut etter mange år med borgerkrig og bygninger ingen har sett seg i stand til å reparere enda - selv om det er 30 år siden krigen tok slutt. 

Ruiner bak luksusbutikkene

Langs strandpromenaden fant vi fjonge og påkostede butikker. Bak disse kunne vi se ødeleggelser fra borgerkrigen ... En påminnelse om ikke å ta noe for gitt, tenkte vi. 

Libanons største moské

Ved Martyrplassen ligger Mohammad Al-Amin-moskeen. Dette er den største moskeen i Libanon, og det er sunnimuslimene som benytter den. Moskeen ble bygget av ottomanene på 1800-tallet. Vi kom oss dessverre ikke inn i den fordi den var stengt på grunn av urolighetene. 

Ruinene i Anjar

Etter noen dager i Beirut dro vi på vår første utflukt. Det var en organisert tur med et anerkjent reiseselskap. I og med at det var så få turister i Beirut, var gruppen vår ganske liten og fikk plass i en liten minibuss. Første stopp var ruinene i Anjar i Bekaa-dalen. Her var det en bosetning i begynnelsen av 700-tallet e.Kr, som ble forlatt etter ca. 40 år. Dette kalles Umayyad-perioden. Det helt spesielle med disse ruinene er at de har ligget urørt siden de ble forlatt. Dermed vet man at alle funn kun kan relateres til denne bosetningen. 

Ruinene i Anjar - med Mount Libanon i bakgrunnen

Byen ble bygget i begynnelsen av den islamske perioden, og er et vitnesbyrd på islamsk kunst og arkitektur. Anjar ligger bare 5 km fra grensen til Syria, og veien fra Beirut til Damaskus gikk gjennom denne byen. Ruinene ble oppdaget på slutten av 1940-tallet. De står på UNESCOs verdensarvliste. 

Bacchus-tempelet i Baalbeck

Det neste stedet vi besøkte var ruinene i Baalbeck. Disse romerske ruinene ligger litt nord for byen Zaleh i Bekaa-dalen. I Baalbeck by bor det for øvrig i dag ca. 80 000 mennesker, fortrinnsvis shia-muslimer. 

Utsmykning i Baalbeck

De mest kjente bygningene blant Baalbecks ruiner er Bacchus-tempelet og Jupiter-tempelet. Bacchus-tempelet ble bygget på slutten av 200-tallet og begynnelsen av 300-tallet f.Kr., mens man antar at Jupiter-tempelet ble bygget mellom 16 og 60 år f.Kr. Ruinene i Baalbeck står selvsagt også på UNESCOs verdensarvliste. Opp gjennom årene har mannen min og jeg besøkt noen ruiner, og dem vi så i Baalbeck er blant de mest imponerende vi har sett. Det handler om mengdene av ruiner og hvor godt bevart disse er. 

           Det antas at denne skulpturen er av Kleopatra. Årsaken er slangen som er avbildet. 

           Kleopatra døde av et slangebitt.

Etter Baalbeck dro vi til Chateau Ksara, den eldste vingården i Libanon. Der fikk vi en omvisning og en meget turistifisert vinsmaking, som egentlig var nokså skuffende - i alle fall sammenlignet med det vi opplevde på Chateau Musar, som var noe helt annet. 

Ruinene i Baalbeck

Dagen etter sto Byblos for tur. Byen, som ligger 3,5 mil nord for Beirut, er også kjent under det lokale navnet Jbeil og som Gibelet. Byen ligger i regionen Mount Lebanon. Det antas at det var bosetning her mellom 8800 og 7000 år f.Kr. Byen har vært bosatt kontinuerlig siden 5000 år f.Kr. (Kilde: Wikipedia) Ruinene i Byblos står også på UNESCOs verdensarvliste. 

Byblos ligger vakkert til ved sjøen

Byblos kalles også den føniske byen, fordi det antas at det var fønikerne som aller først bosatte seg her. 

Det er en del forpliktelser forbundet med å stå på UNESCOs verdensarv-
liste. Dette atriet hadde man neppe fått lov til å flytte i dag, men det ble

   altså gjort i sin tid.   

På denne utflukten var vi også innom Harissa og Jeita-grotten. 

Jomfru Maria i Harissa

Harissa er Libanons mest hellige sted. Her står en hvitmalt bronsefigur av jomfru Maria. Dette stedet er ikke bare hellig for de kristne, men også for muslimer og jøder, slik vi fikk forståelse av. 

Gondolen i Harissa

Fra Harissa går det en gondolbane ned fra fjellet. 

Utsikt fra gondolen

Utsikten fra gondolbanen var spektakulær! 

En skulptur som står ved inngangen til Jeita-grotten

Det var dessverre ikke lov å fotografere inne i Jeita-grotten, så jeg legger ved en link til stedet. Dette er den flotteste dryppsteinsgrotten vi noen gang har vært inne i! 

Gate i den armenske bydelen

Bydelen Bourj Hammoud, der armenerne bor, er virkelig verdt et besøk! Denne bydelen er mye mer spennende enn de intetsigende luksusbutikkene i Beirut Souks, som man kan finne hvor som helst i verden. 

En av Bourj Hammouds nydelige gater

Bygningene, fargene, luktene, folkene - alt fremstår slik jeg hadde forventet at en større del av Beirut skulle være preget av. Mens jeg er inne på det med lukter, så må jeg nevne at vi aldri på noe tidspunkt kjente vonde lukter av f.eks. søppel eller dårlig hygiene mens vi var på vår reise. I den armenske bydelen var det om mulig enda renere enn andre steder i byen. 

En av mange butikker med tørkede frukter og nøtter i den armenske bydelen

Det man tar med seg hjem fra Beirut er uten tvil tørkede frukter! Aldri har jeg smakt så gode dadler, fikener, aprikoser og annet! 

Café Garo

Det kanskje mest kjente stedet å kjøpe tørket frukt er på Café Garo! Her sto folk i kø for å komme inn. 

Gatebilde i den armenskebydelen

Det var et myldrende liv i denne bydelen, og det var ikke for nybegynnere å kjøre rundt i disse gatene. 

Vi ble svært imponert over denne mannens bakekunster! Da han var ferdig,
insisterte han på at vi måtte få et brød i gave. Det smakte utmerket!

I Beirut er det spesielt to museer man bør få med seg - i alle fall dersom man er interessert i kunst - og det er Nasjonalmuseet og Sursockmuseet. På sistnevnte var det for tiden en interessant Picasso-utstilling. 

Mumier på Nasjonalmuseet

Det som gjorde sterkest inntrykk på Nasjonalmuseet var historien om hva ildsjeler gjorde for å berge kunstskattene under borgerkrigen. Vi fikk se en video om den redningsdåden. 

Et barnelik 

Ellers slo det oss hvor få gjenstander libaneserne har i sitt nasjonalmuseum - spesielt med tanke på alle ruinene som er gravd opp i dette landet. En del kulturskatter er nok stjålet underveis, men ikke få finnes i vestlige museer i dag ... 

Interiør på Sursockmuseet

Helt til slutt må jeg nevne maten! Maten i Midtøsten er nok godt kjent for de fleste, selv om man aldri har satt sin fot i denne regionen. Jeg nevner falaffel, hummus, brødet, kebab, krydderne ... Det er åpenbart mye påvirkning fra det tyrkiske kjøkken her. 

En slags pizza med zaatar - et krydder som blant annet inneholder vill-timian
og ristede sesamfrø. 

Vi oppdaget likevel noen nye ting - som krydderet zaatar! Det brukes på det meste, og vi elsket det! Såpass at vi selvsagt måtte ta med oss noe hjem - i tillegg til et par kokebøker. 

Frokostbufféen på hotellet vårt (Staybridge Suites)

Vi var veldig heldig med hotellet vårt, som hadde en rikholdig frokostbuffé. Kosefaktoren var stor!

Streetfood-kongen Barbar

Nedenfor hotellet vårt holdt Barbar til. Her serveres streetfood på høyt nivå! Som chicken shawarma (for noen smaker! himmel og hav!), kebab (med skikkelig kjøtt - ikke farse) og alskens godsaker!

Gresk salat

Lunchene vi fikk servert på utfluktene våre var avanserte og velsmakende meze-retter. Det vanlige på slike utflukter er jo at vi blir tatt med på steder hvor maten er smakløs og elendig - men altså ikke her! 

Her gikk vi en smule bananas!

Jeg kunne ha fortsatt å skrive side opp og side ned om innrykk fra turen, men jeg lar det bli med dette. 

Jeg håper at jeg har klart å få flere til å få lyst til å reise til Beirut ved å skrive dette innlegget! 

Takk for følget!

Rose-Marie og Terje

Helt til slutt tar jeg med noen flere bilder. 

Sentrum av Beirut

Demonstranter på Martyrplassen

Her forberedes julefeiringen på Martyrplassen

Det såkalte egget i Beirut - opprinnelig tenkt som kino, men slik ble det aldri.

Noen av bøkene som fikk bli med hjem

Kunst i Beiruts gater