Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

fredag 24. august 2018

På serie-kjøret!

Fire serier jeg har sett de siste to-tre månedene; The Handmaid´s Tale, Shetland,
Fauda og Outlander.
Ikke hadde jeg trodd at jeg skulle bli bitt av serie-galskapen! Jeg som alltid har sverget til film, som har en klart definert begynnelse og slutt innenfor en akseptabel tidsramme. Jeg som etter Falcon Crest, Dynastiet og Twin Peaks sverget på at aldri, aldri mer skulle noe TV-program fengsle meg til TV´n på faste tidspunkter i uka ... 

I mellomtiden har det skjedd mye! Ikke bare har seriene blitt bedre (selv om Twin Peaks for enkelte går inn under kategorien filmkunst), men best av alt: nå kan vi velge selv når vi vil se episodene! Nåja ... Det siste er selvsagt en sannhet med visse modifikasjoner. For når du først er hektet, må du jo se episodene når de kommer ... Helst så raskt som mulig!


Handmaidene trenes i å adlyde ordre.
For mitt vedkommende begynte det med The Handmaid´s Tale på forsommeren. Jeg hadde da nylig hatt den glede av å se Alias Grace på forhånd. Denne mini-serien var så god at jeg ble nysgjerrig på mer av Margaret Atwood, forfatteren bak bøkene som begge seriene er bygget på. Men mens Alias Grace er relativt tro mot originalen, har regissøren av The Handmaid´s Tale tatt seg en rekke kunstneriske friheter. Serien er rett og slett blitt "for populær" til at det er aktuelt å stoppe mens leken er god. Money talks! Serien har fengslet millioner av seere - i alle fall i den vestlige verden. (I rettferdighetens navn: forfatteren er sterkt involvert i produksjonen av serien.)


Den herskende klasse av kvinner som venter på at Handmaidene skal
føde barn for dem.
I denne dystopien finner det sted en amerikansk borgerkrig, som ender med et totalitært regime av det religiøse slaget. Alle fertile kvinner tas til fange og blir såkalte "Handmaids". Deres oppgave er å føde barn for den religiøse makteliten. Vi følger June Osborne (spilt av Elisabeth Moss) og ser det meste gjennom hennes blikk. De mest grusomme ting skjer med kvinnene og de som ikke adlyder maktelitens ordre. Serien er både velspilt, spennende og tankevekkende. 

De to første sesongene er vist på HBO Nordic, og det er antatt at sesong tre kommer i april 2019.


De israelske undercover-agentene i Fauda. 
Da det ikke var flere episoder av Handmaid´s Tale å få tak i, startet jakten på en ny serie som kunne fenge. Etter litt prøving og feiling, der jeg ga opp etter en episode eller to (fordi hovedpersonene ikke engasjerte meg), fant (mannen min og) jeg frem til den israelsk-produserte serien Fuada. Sesong en og to vises på Netflix. 

For å si det sånn: vi ble hektet umiddelbart! Dette er drama fra virkelighetens Israel-Palestina-konflikt, og min påstand er at den viser begge sider av konflikten på en nokså balansert måte. Her får vi nemlig innblikk i lidelsene på begge sider, og vi får se hva vold gjør med menneskene som lever med den i hverdagen sin. Vold avler hevn, som avler mer vold og hevn - uten at det noen gang ender særlig godt ... 


Israelsk undercover-agent forkledd som muslimsk kvinne.
Overgrepene er mange, kjærlighet oppstår på tvers av frontene og lidelsene er ubeskrivelige - enten det er tale om regelrette henrettelser, skytedramaer som tar av eller selvmordsbombere som bruker seg selv som våpen, i mangel på andre virkemidler, brutale avhørsmetoder, svik eller lignende. Hovedrolleinnehaveren Doron Kavillio spilles av Lior Raz, som er en av de to som har laget serien. Serien har høstet gode kritikker og har også vunnet en rekke priser. Det forstår jeg godt, for her får vi alt! Gode skuespillere, mektig dramatikk, innblikk i enkeltpersoners skjebner og ikke minst en forståelse for hvorfor det er så vanskelig å skape fred i dette området av verden. Det mest oppsiktsvekkende med denne israelsk-produserte serien er at den virkelig viser palestinernes skjebne til fulle! 

Sesong tre antas å være klar på Netflix i februar 2019, og episodene vil bli vist frem til mai samme år. 


Jimmy Perez etterforsker nye og gamle drap.
Jeg er Skottland-fan på min hals, og elsker bøker og filmer der handlingen er lagt til dette landet - eller aller helst til noen av øyene. En serie som Shetland måtte mannen min og jeg bare se, siden vi var på Shetland i 2016 og elsket øya! (Jeg har skrevet om vårt besøk på øya i dette blogginnlegget.)

Douglas Henshall spiller etterforsker Jimmy Perez, som står i sentrum i alle de fire sesongene som hittil har kommet, og som er basert på Ann Cleeves bøker. Serien er kåret til beste dramaserie i Storbritannia, og det sier i grunnen alt. Dette er nemlig en kvalitetsserie! Jeg har ikke klart å finne ut om det kommer en femte sesong. Vi så sesong 1-3 på Netflix, og bestilte sesong 4 via Cdon.


Jimmy Perez - her med Shetlands mektige natur som bakteppe.
På mange måter minner handlingen i Shetland en del om dramaet i Peter Mays bøker fra Lewis, en øy i de Ytre Hebridene. (Mannen min og jeg var også der i 2016, og dette har jeg skrevet om i dette blogginnlegget.) Det handler nemlig om gamle hemmeligheter som til slutt kommer opp i dagen, og det er de små forholdene i et øysamfunn som står i fokus. Der alle kjenner alle, og tror de vet alt om alle også. Det skal vise seg at de faktisk ikke gjør det, for i slike småsamfunn vet man å skjule hemmelighetene sine ganske godt - i alle fall en stund. Sjalusi, misunnelse og hat - og av og til forbudt kjærlighet - går igjen. For ikke å si fordommer og utenforskap for dem som ikke helt passer inn. 

Jeg håper virkelig at det kommer mer! Jeg likte nemlig stemningen i serien, jeg engasjerte meg i personene vi ble kjent med og jeg elsket å kjenne igjen steder jeg selv har vært på øya. Denne serien fikk meg til å ønske å dra tilbake til Shetland!



Helt til slutt: Outlander! Du godeste, for en serie! Det er vel nå jeg må innrømme at jeg er litt av en romantiker, for maken til kjærlighet og maken til helt herlig helt skal man virkelig lete lenge etter! Ikke bare er jeg forelsket i Skottland og i serien Outlander, men jeg tror jammen at jeg er aldri så lite betatt av hovedpersonen selv - Sam Heughan, som spiller den råbarske, nydelige og helskjønne Jamie Fraser! 


Sam Heughan - i rollen som Jamie Fraser
OK - man må svelge noen kameler for å akseptere det som skjer i serien, som er basert på bøkene til Diana Gabaldon. Blant annet at Claire Randall (spilt av Caitriona Balfe) kan foreta en tidsreise 200 år tilbake i tid, og ender opp i Skottland i 1743. Ved et uhell tar hun nemlig borti en av steinene ved Graigh na Dun like ved Inverness, og forsvinner ut av sin tid (1945). Ektemannen Frank er fortvilet over konas forsvinning, og gir aldri opp å finne henne - på tross av at onde tunger vil ha det til at hun har stukket av med en annen mann. 


Kjærligheten mellom Jamie og Claire skildres nydelig i denne serien.
Skjebnen fører Claire inn i et arrangert ekteskap med Jamie Fraser, og vi blir vitne til forløpet til Jacobittopprørene og etter hvert slaget om Colloden. Det oppstår en sterk kjærlighet mellom Jamie og Claire, og skildringen av dette kjærlighetsforholdet er svært vakkert. De lever i farlige tider, så det er aldri fred å få ... Kjente og mindre kjente - men autentiske - historiske hendelser er med. Akkurat dette gjør serien mer interessant enn kun selve underholdningsverdien ved den. 

Jeg så de to første sesongene på HBO Nordic, mens jeg så tredje sesong på DVD (som for tiden fås på Platekompaniet). Sesong fire er det Viaplay som har kjøpt rettighetene til. Sesongstart er i begynnelsen av november i år. Jeg kan nesten ikke vente! 

-----------

Jeg håper at jeg har inspirert deg til å finne frem til noen av disse seriene - i jungelen av alt det andre som er tilgjengelig for oss filmentusiaster!

lørdag 4. august 2018

Marie Darrieussecq: "Livet i skogen"

Et bioteknologisk fremtidsmareritt

Litt om forfatteren

Marie Darrieussecq (f. 1969) er en prisbelønt fransk forfatter og psykoanalytiker, som vakte stor oppmerksomhet med debutromanen "Suggesjoner" i 1996. Den ble en bestselger og ble oversatt til mer enn 40 språk. Hun har gitt ut flere romaner og fortellinger. "Livet i skogen" er hennes siste roman, og er den fjerde romanen som er oversatt til norsk. De tre foregående bøkene er det Gyldendal som har gitt ut, mens denne siste utgis av Solum Bokvennen. (Kilde: forlagets presentasjon av forfatteren)

På Wikipedia kan vi lese følgende om forfatteren:

Det er flere gjentagende temaer i hennes romaner. Det vesentlige tema er forsvinning og fravær. Et annet tema er havet som en form for «minnebank». Det mest opplagte gjentagende trekket er en kvinnelig hovedfigur. Spørsmålet om identitet og tilhørighet er også et trekk hun kommer tilbake til. Hun har uttalt at «Skriving er for meg en humanisme: det er om å forlate ens skinn og gå imot det Andre.» Innenfor dette har hun fokusert på den traumatiske legemlige omformingen og undersøkelsen av psykologiske grenser. Metamorfoser og spøkelser går således bokstavelig igjen i hennes romaner.


Mitt forhold til dystopier

Selv er jeg ikke spesielt glad i dystopier, selv om jeg har lest noen slike bøker opp gjennom tidene. Kanskje har det blitt aller mest film - for ikke å si TV-serier - i den senere tid. For jeg har selvsagt sett serien som er basert på Margaret Atwoods roman "Handmaid´s Tale". Men det blir liksom noe annet. Min inngang til dystopier preger uansett mitt syn på denne boka, så dersom du er en som elsker dystopier, bør du selvsagt gi denne boka en sjanse. 

Om "Livet i skogen"

"Jeg åpnet øynet og bang, alt kom til syne rundt meg. Det var krystallklart. Vi var nesten alle sammen med halvdelene våre. Og min halvdel, hvor lite selvstendig var hun vel ikke, det var skremmende. En pingle. Jeg kalte henne det: Pingle. Jeg hadde mistet enhver psykologisk sans. Det eneste som fungerte, med henne, var å være røff. Litt. 

Stå på. Jeg må fortelle denne historien. Jeg må forsøke å forstå ved å sette tingene sammen. Ved å samle bitene. For dette går ikke. Det lover ikke godt, alt det der. Ikke godt i det hele tatt.

Hun var umoden, men det er normalt. Tatt i betraktning livet hun hadde levd. Tatt i betraktning livet de ga henne. Vel. Jeg har ikke lyst til å starte med halvdelen min." (side 7)

Viviane, romanes jeg-person, har flyktet til skogs. Med seg har hun klonen sin, eller halvdelen sin, som hun kaller henne. De er prikk like. Vår jeg-person har i hele sitt liv vokst opp med den forestilling at klonen, som har ligget i en sovende tilstand frem til nå, har inneholdt reservedeler til henne selv. Manglet hun en nyre, kunne den hentes ut av klonen. Trengte hun en ny lever - likeså. Så hvorfor blir hun selv dårligere og dårligere for hvert inngrep? Og hvorfor har hun sett seg nødt til å flykte ut i skogen sammen med klonen sin, som er vekket opp og som nå forsøksvis prøver seg på livet - pinglete og forsiktig, siden klonen ikke har noen livserfaring ... 

I tilbakeblikk ser vi hvordan Viviane har levd. Vi får høre om en kjæreste og hans skjebne. Vi får høre om forskjellen mellom rike og fattige mennesker, som er enorm. De rike har kloner - altså reservedelsmennesker - mens de mindre rike bare har organer i bokser, og de fattige ingenting. Med tanke på sauen Dolly et ikke helt utenkelig fremtidsscenario, hvis vi ikke regulerer bioteknologien strengt ... 

Etter hvert går den gruoppvekkende sannheten opp for Viviane, og dette er årsaken til at ikke bare hun, men også klonen hennes er på flukt. Mer kan jeg ikke røpe av handlingen, uten å ødelegge leseopplevelsen din.

Min oppfatning av boka

Som jeg skrev innledningsvis, er jeg ikke en spesielt stor fan av dystopier. Dette preger min oppfatning av denne boka. Jeg ser at plottet er originalt og spennende, men likevel fenget ikke historien meg noe særlig. Kanskje skyldes dette at plottet er nokså enkelt og for lite komplekst, og at jeg ganske raskt skjønte i hvilken retning det hele gikk? Jeg likte heller ikke fortellerstilen. Antakelig ville boka blitt bedre dersom den hadde vært skrevet i presens, slik Bernhard Ellefsen skriver i sin anmeldelse av boka i Morgenbladet den 20. juli 2018? Såkalt dramatisk presens får i alle fall leseren til å kjenne seg tettere på, som om man er med på flukten. Plottet ville rett og slett ha fått en høyere puls. 

Dersom du liker dystopier, skal du likevel ikke avstå fra å lese denne boka. Boka er lettlest, og med sine 142 sider er det gjort på et par-tre timer å komme gjennom den. Det er garantert ulike meninger om denne boka, og Bernhard Ellefsen skriver i sin anmeldelse at forfatteren skriver dystopisk litteratur "som virkelig gir tanken et løft". For hva får oss f.eks. til å tro at ikke Donald Trump kunne finne på å ønske det samme, fortsetter han. Og hvordan er det å sitte igjen med den sovende klonen etter sin avdøde ektemann, spør han.

Alt i alt en helt grei bok, som ikke gjorde det helt store inntrykket på meg, men som antakelig er en større leseopplevelse for dem som liker dystopier og sci-fi. 

Utgitt i Frankrike: 2017
Originaltittel: Notre vie dans les forêts
Utgitt i Norge: 2018
Forlag: Solum Bokvennen
Oversatt:Elin Beate Tobiassen
Antall sider: 142
ISBN: 978-82-560-2033-1
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget

Marie Darrieussecq (Foto: Audoin Desforges)

fredag 3. august 2018

Catherine Cusset: "En strålende fremtid"

Glitrende historiefortelling!

Cathrine Cusset (f. 1963) er født i Paris. Hun har to doktorgrader - en om Marquis de Sade fra Paris og en om fransk 1700-talls-litteratur fra Yale University. I løpet av de 20 årene hun bodde i USA, var hun blant annet lektor i 1700-talls fransk litteratur ved Yale. Senere flyttet hun til London, der hun bor i dag. Cusset har utgitt 13 romaner i Frankrike, og hennes bøker har blitt oversatt til 17 språk. "En strålende fremtid" (utkom på fransk i 2008 med tittelen "Un brilliant avenir") er hennes første bok på norsk, og for denne vant hun den prestisjefylte Goncourt-prisen. Hun har for øvrig vunnet mange viktige priser for sine andre romaner. (Kilde: forlagets presentasjon av forfatteren samt Wikipedia)

Elena vokser opp i Romania som adoptivdatteren til sin tante og onkel. Hun får den beste utdannelsen og adoptivforeldrene hennes har store ambisjoner på hennes vegne. At hun skal forelske seg i og senere gifte seg med jødiske Jacob, var virkelig ikke det de ønsket for henne. 

I bokas åpningsscene befinner vi oss i New York og året er 2003. Både Elena, som nå er blitt til amerikanske Helen, og Jacob er pensjonister. Jacob har blitt glemsk, og akkurat denne natta har Helen bestemt seg for at hun skal sove på stua. De får nemlig besøk av barnebarnet Camille dagen etter, og Helen ønsker å møte henne uthvilt etter en god natts søvn. Grytidlig våkner hun av et eller annet, og da hun går inn på soverommet får hun sjokk. Ektemannen har en pose over ansiktet og han puster ikke ... Hva har skjedd? 

Gjennom tilbakeblikk til fortiden, følger vi Elena/Helen og hennes  kamp for å få den mannen hun elsker. Etterkrigstidens Romania handler om alt fra fattigdom og knapphet på goder til antisemittisme og rasisme. Når kommunismens klamme grep legger seg over landet, får de fleste borgere utreiseforbud. Elena er en fremragende forsker, og gang på gang settes det kjepper i hjulene for henne når hun blir lovet utreise for å presentere sine forskningsresultater innenfor atomfysikk. Hele statsapparatet preges av korrupsjon, og av at de som er høyere oppe i maktapparatet dikterer skjebnene til mennesker lenger nede i hierarkiet. Da Elena og Jacob får sønnen Alexander, blir det overmåte viktig for dem å komme seg ut av landet. I første omgang må de via Israel, siden Jacob er jødisk. 

Parallelt følger vi Helen, Jacob og sønnen Alexanders liv i USA.

Gjennom Helens øyne følger vi hennes bedømmelse av de kvinnene sønnen møter, inntil han treffer hun som skal bli hans kone. Marie er fransk, og det som skjer mellom henne og svigermoren er på mange måter blåkopi av hvordan Elena/Helen i sin tid måtte kjempe for å få sin Jacob. Beskrivelsen av forholdet mellom Helen og Marie er fascinerende lesning. 

"Hun var altfor redd for å miste sønnen enda en gang, altfor redd for Marie - som om svigerdatteren var et overmektig vesen som hun absolutt måtte holde fred med. 

Både Marie selv og sønnens kjærlighet til henne forble et mysterium, som Helen hadde gitt opp å forsøke å begripe noe av." (side 253-354)

Den nærmest ugjennomtrengelige veggen som tidvis oppstår mellom Helen og Marie handler om så mye usagt, så mye som foregår spesielt oppe i Helens hode, preget som hun er av sin fortid i et diktatur der ingen kunne stole på noen, og hvor et eneste fatalt ord var nok til å ødelegge forholdet mellom to mennesker. Hun erfarer likevel at slik kan hun ikke holde på, og hennes utvikling i retning av å bli et mer tillitsfullt menneske er svært interessant lesning. Jo mer hun åpner seg opp, desto mer kjærlighet er hun i stand til å gi og få. Veien frem til dette punktet er imidlertid lang og tung ... Mellom disse to kvinnene står Alexander, som er glad både i sin mor og sin kone, men som aldri er i tvil om hvem han vil velge dersom moren tvinger ham til å velge. Jacob har en birolle i dette dramaet.

Det er mye sorg og mange bekymringer i Helens liv, der hun har oppnådd mye av det hun ønsket å få ut av livet. Hun kom seg bort fra Romania, hun slapp å bli værende  i Israel, og hun og familien kom seg til USA, det forgjettede land. Men så ble det likevel ikke helt slik hun tenkte. Men kanskje er det så "enkelt" som at det må gå en generasjon eller to før potensialet av en flukt forløses i en flyktningefamilie ... 

Romanen inneholder mange lag, og historiene som fortelles har interessante psykologiske sider. Selv slukte jeg denne romanen da jeg var i gang med den, og de siste 300 sidene ble lest før det hadde gått et døgn - med en arbeidsdag innimellom leseøktene. Jeg synes Catherine Cusset skriver godt, og så vidt jeg kan bedømme må oversetteren også ha gjort en god jobb. Bruken av presens i handlingsforløpet gjorde at romanpersonene kom tettere på, fordi jeg følte at jeg var med dem hele veien. Innblikket i en flyktnings betraktning av sitt eget hjemland da revolusjonen var et faktum i 1989 og Nicolae Ceaușescus avgang, var også interessant. Jeg husker jo selv hendelsene godt. 

Dette er en roman jeg er helt sikker på vil falle i smak hos svært mange lesere! Dette er nemlig glitrende historiefortelling! Jeg håper at forlaget oversetter flere av Catherine Cussets bøker!

Underlig nok er boka ikke anmeldt i norske medier. Det kan hende at det skyldes at boka er veldig fersk. 

Utgitt i Frankrike: 2008
Originaltittel: Un brillant avenir
Utgitt i Norge: 2018
Forlag: Solum Bokvennen
Oversatt: Synneve Sundby
Antall sider:  379
ISBN: 978-82-7488-628-5
Jeg har mottatt et leseeks. av boka fra forlaget 

mandag 30. juli 2018

Viet Thanh Nguyen: "Flyktningene"

Solid motvekt til hatretorikk overfor flyktninger

Det går nesten ikke en dag uten at jeg på sosiale medier er vitne til hatefulle utsagn eller "såkalt fakta" om flyktninger, som kun er egnet til å øke fremmedfrykten i samfunnet vårt. Nytt det siste året er at også enkelte norske politikere har hengt seg voldsomt på bølgen, og sjokkerende nok ikke går av veien for ikke å være så nøye med fakta. I rettferdighetens navn forsøker de fleste å skille mellom grunnløse og ekte asylsøkere, men retorikken overfor de grunnløse rammer dessverre også de andre, det vil si de vi gjennom internasjonale konvensjoner og avtaler er forpliktet til å ta imot. Særlig når man fremhever at det kan være IS-folk blant flyktningene som kommer hit. Glemmer man at det handler om mennesker? Noen ganger kan det faktisk virke slik. Å stenge folk ute har uansett aldri fungert som beskyttelse mot terror. 

En god medisin mot egen fremmedfrykt er å bli kjent med menneskene det dreier seg om. Dette er imidlertid noe de færreste av oss får anledning til. Det nest-beste - men på ingen måte dårligste - alternativet er å lese om enkeltskjebner i litteraturen, eller å se filmer som handler om mennesker som er annerledes enn oss selv. Det spiller i grunnen mindre rolle om det handler om fakta eller fiksjon, selv om jeg må innrømme at fakta gjør et enda sterkere inntrykk på meg enn fiksjon. Fiksjonen blir for øvrig sterkere når vi vet at forfatteren selv har en egen flyktningehistorie bak seg. En slik forfatter er Viet Thanh Nguyen. 

Viet Thanh Nguyen (f. 1971) er født i Vietnam og er oppvokst i USA. En gang var han selv båtflyktning. I dag er han professor og forfatter i USA, og han har allerede rukket å bli svært prisbelønt for sine bøker. Han mottok Pulitzer-prisen for debutromanen "The Sympathizer" (2015) i 2016. Og han har fått Asian/Pacific American Award for Litterature for novellesamlingen "The Refugees". I dag anses han som en av de viktigste amerikanske stemmene i amerikansk samtidslitteratur, og han ble i 2017 tildelt The MacArthur Foundation Fellowship (kalt "The Genius Grant"). Denne prisen tildeles individer som "viser ekstraordinær originalitet og dedikasjon innenfor sitt fag". (Sitatet er hentet fra forlagets presentasjon av boka.)

Novellesamlingen "Flyktningene" inneholder åtte noveller som hver i sær tar opp ulike sider ved det å være flyktning. Personene vi blir presentert for er i all hovedsak vietnamesiske flyktninger i USA. De er i ulik grad preget av det de har vært gjennom, og de sliter med å finne sin plass i sitt nye hjemland. Noen har reist fra familien sin og lider under dette, noen har vært vitne til de forferdeligste ting under flukten, noen føler skyld fordi de kom seg unna med livet i behold, mens andre måtte bøte med livet ... Som kvinnen i novellen "Svartøyde kvinner" som lever av å fortelle andres historier (hun er en ghostwriter), som møter broren sin som har vendt tilbake som spøkelse.

"Jeg har ikke glemt den navnløse blå båten, og den hadde ikke glemt meg, de røde øynene som var malt på begge sider av baugen hadde aldri sluttet å stirre meg i senk. Etter fire begivenhetsløse dager på stille hav under blå himmel og klare netter, kom omsider noen øyer til syne, en svart søm på horisonten langt borte. Det var da et annet skip dukket opp i det fjerne, med kurs rett mot oss. Det var raskt, og vi var langsomme, tynget av mer enn hundre mennesker i en fiskebåt som bare var beregnet på en fiskebåts mannskap og en fiskebåtlast med kald makrell. Broren min tok meg inn i det overfylte maskinrommet med den hvesende motoren og brukte lommekniven til å skjære det lange håret mitt i den korte, hakkete guttefrisyren jeg fortsatt hadde. "Ikke si noe", sa han. Han var femten, og jeg var tretten. "Du høres fortsatt ut som en jente. Ta av deg skjorten." (side 25-26)

Det var ikke redningsmenn som kom, og dette skjønte broren hennes. Piratene tok med seg verdisakene deres og alle jentene ombord, og lot resten være igjen. Broren ble skutt da han beskyttet søsteren sin. Han døde ... hun overlevde ... Men egentlig døde hun sammen med broren sin. Hun har bare ikke skjønt det enda. 

I novellen "Den andre mannen" møter vi Liem som blir plassert hos det homofile paret Parrish og Marcus i San Diego, og i "Transplantasjonen" den noe villfarne Arthur som gjør det han kan for å overleve etter at han har spilt bort helseforsikringen sin og trenger en levertransplantasjon. Novellen "I´d love you to want me" handler om en kvinne som er gift med en professor som er i ferd med å bli dement. Ekteskapet ble i sin tid arrangert, men hun står løpet ut med ham, lojal til det siste. En dag bruker han en annen kvinnes navn på henne, og hun påpeker dette overfor ham. Hvor ille fatt er det egentlig med ham? Og så får hun øye på noe han - den demente - har skrevet i notisboken sin: "I dag insisterte hun på at jeg skulle kalle henne noe annet. Må holde bedre øye med henne for hun vet kanskje ikke lenger hvem hun er." I "Amerikanerne" møter vi Vietnamveteranen Carver som en gang slapp bomber over Vietnam, og som nå er tilbake i dette landet. Det blir sterk kost for ham, selv om han stålsetter seg i det lengste. Konfrontasjoner med datteren, som har valgt å slå seg ned i Vietnam, gjør noe med ham. 

Den av novellene som gjorde sterkest inntrykk på meg - i tillegg til "Svartøyde kvinner" - er "Fedrelandet". Her møter vi Phuong, som bor i Saigon. Faren hadde en gang en kone og tre barn, men de flyktet fra Vietnam for en hel generasjon siden. Nå er han gift på ny, og han har valgt å kalle barna sine i kull nr. to det samme som dem han fikk i sitt første ekteskap. Han har fremdeles kontakt med sin første kone og har i årenes løp blitt oppdatert på barnas skjebne. Phuong har hele tiden trodd at farens andre barn var mye mer velsignet, og at han elsket dem høyere enn sine vietnamesiske barn. Nå har det gått 27 år, og den ene søsteren i USA, som nå kaller seg Vivien, skal komme på besøk. 

Vivien er lege, og hun har med seg en plan over utfluktene hun ønsker å påspandere sin vietnamesiske familie. Hun strør om seg med dollarsedler og det er ikke måte på hvor velstående hun er. Phuong, som "bare" er servitrise, skulle ønske at hun kunne bli med Vivien til USA, for hun ønsker å leve et like rikt liv som søsteren. Før Vivien reiser tilbake til USA får hun imidlertid høre en helt annen historie om det "vellykkete" livet i det forgjettede landet ... 

"Jeg vil være som deg", sa Phuong og tok søsterens hender i sine. "Jeg vil dra til USA og bli lege og hjelpe folk. Jeg har ikke lyst til å servere hele livet. Jeg vil bli servert. Jeg vil reise hvor jeg vil, når jeg vil. Jeg vil komme tilbake hit og vite at jeg kan dra. Hvis jeg blir her, kommer jeg til å gifte meg med en eller annen gutt uten fremtid og bo sammen med familien hans og få to barn fort og sove i et rom der jeg kan ta på begge veggene samtidig. Jeg tror ikke jeg orker det, det gjør jeg faktisk ikke. Har du aldri følt det sånn?" 

"Å, herregud", sa Viven og kikket opp i gondoltaket. Phuong hadde håpet på entusiasme, og ville slått seg til ro med motvilje, forvirring eller nedlatenhet, men hun var ikke forberedt på panikken i søsterens ansikt ..." (side 199)

Det er sterke historier vi blir presentert for i denne novellesamlingen. Forfatterens evne til å mane frem ulike stemninger, vitner om solid fortellerkunst. Persongalleriet er rikelig og mangefasettert, og slik får forfatteren frem mange sider ved det å være flyktning i et land langt hjemmefra. Uansett hvor sørgelige historiene er, er de kjemisk frie for blødmer og klisjéer. Språket er nøktern og det er lite dramatikk på det ytre planet. Mange av situasjonene er riktignok beskrevet nokså inngående, og slik må det nødvendigvis være siden handlingen først og fremst foregår på det indre planet. Likevel er det rikelig å ta tak i for oss som liker å tenke litt selv og ikke ønsker å få alt servert. De sterke historiene blir sittende i kroppen lenge etter at siste side er vendt. Styrken i novellesamlingen ligger i variasjonen i historiene, og at dette egentlig kunne handlet om hvem som helst. Man trenger ikke å være spesielt opptatt av flyktninger for å like disse novellene, men dersom man først er det, er det enkelt å tenke seg at historiene har relevans for mange av flyktningene som har funnet frem til vårt land i de senere årene. Ved å komme nærmere inn på enkeltskjebner, åpnes øynene våre for de menneskelige sidene ved en flyktningekrise. Folk er folk, uansett hvor de kommer fra. 

Jeg anbefaler denne boka varmt! 

Boka har fått strålende kritikker; "Når slutter en flyktning å være flyktning? Kanskje aldri, hvis vi skal tro menneskene vi møter i Viet Thanh Nguyens bunnsolide novellesamling Flyktningene." "Dette er en samling jeg håper får mange norske lesere. Den er spennende og kompleks på en lavmælt måte. Den ytre dramatikken er dempet slik at de indre konfliktene kommer tydeligere frem. At novellene er skrevet gjennom to tiår skaper stor dybde og variasjon i persongalleriet – selv om historiene kretser rundt samme tematikk, livet som flyktning i et nytt land." (Mari Grydeland i Aftenposten 22. juni 2018), "Vietnamesisk-amerikanske Viet Thanh Nguyens roman The Sympathizer (2015) er en av de siste årenes mest sensasjonelle debuter i USA. Den satiriske thrilleren om en kommunistisk spion i et vietnamesisk eksilmiljø i California, sikret debutanten en haug med priser, deriblant en høythengende Pulitzer. Av en eller annen grunn er ikke den kommet ut på norsk, men blitt forbigått i køen av Nguyens andre skjønnlitterære utgivelse." "Jeg vil understreke først som sist at Nguyens talent ikke på noen måte begrenser seg til, eller er avhengig av, aktuelle samfunnsspørsmål. Suksessen hans bør dessuten ha lite med kvotering av minoritetsstemmer å gjøre. Han har en litterær tyngde og selvstendighet som får alle kulturpolitiske formål til å føles underordnet." (Frode Johansen Riopelle i Morgenbladet 14. juni 2018) og "Felles for disse elegant komponerte novellene, ved siden av en interessant tematikk og en solid oversettelse av Hilde Lyng, er et rikt og treffsikkert språk som på et par setninger risser opp hele livsløp, skjebner, situasjoner og konflikter, og også bidrar til persontegningen og miljøskildringen. Dette er mennesker med bagasje. Nguyen praktiserer en særegen teknikk og turnerer utvungent disse høyst lesverdige novellene om brutte familiebånd, ødelagte parforhold, hemmende språkløshet, kulturkollisjoner og flukten som en livstidstilstand, som samtlige avsluttes på en åpenbarende og tankevekkende måte, og omfatter ”alle flyktninger, overalt”, slik bokens tilegnelse lyder."  (Sigmund Jensen i Stavanger Aftenblad 10. juli 2018)

Utgitt: 2017
Originaltittel: Refugees
Utgitt i Norge: 2018
Forlag: Solum Bokvennen
Oversatt: Hilde Lyng
Antall sider: 205
ISBN:  978-82-560-2017-1
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget

Viet Thanh Nguyen (Bildet har jeg lånt fra forlaget)

søndag 29. juli 2018

Lydie Salvayre: "Ikke gråte"

Inderlig og intenst om den spanske borgerkrigen

Denne sommeren har dessverre blitt nokså lesefattig for min del, men denne boka fikk meg heldigvis i gang igjen! Jeg snakker om Lydie Salvayres besettende roman om den spanske borgerkrigen, "Ikke gråte". 

Lydie Salvayre (f. 1948) er en fransk forfatter. Opprinnelig kom hun fra Spania som flyktning fra den spanske borgerkrigen. Faren hennes var andalusisk og moren var katalansk. Salvayre er utdannet lege og har praksis som psykiater. Hun debuterte som forfatter i 1990 og hun har siden utgitt over 20 bøker. "Pas pleurer" (på norsk "Ikke gråte") er hennes siste roman. For denne mottok hun den prestisjefylte Goncourt-prisen

Fortelleren i boka er Montse, som har nådd den anselige alder av 90 år. Hun ser tilbake på livet sitt og forteller datteren Lydie om sommeren 1936 - den sommeren da hele livet hennes ble snudd fullstendig på hodet. Et gryende opprør mot det bestående var i emning. På den ene siden av konflikten sto nasjonalistene, som ble støttet av adelen, hæren og den kastillanske kirken, som ønsket å gjeninnføre monarkiet. På den andre siden sto venstresiden, som ble støttet av sosialister, kirken i Baskerland og  Cataluña og de liberale - herunder baskere og fattige landarbeidere. Nasjonalistene ble ledet av tre generaler: Francisco Franco, Emilio Mola og José Sanjurjo. Etter tre års blodig borgerkrig, som blant annet gjorde ende på baskernes hovedstad Guernica, gikk Franco av med seieren. Han ble Spanias diktator, og sørget for at alle andre partier ble forbudt. Franco satt med makten helt til 1975. (Her har jeg støttet meg på en Wikipedia-artikkel om den spanske borgerkrigen.)

Mens Montse forteller sin historie, leser datteren (dvs. hun som har skrevet ned morens historie) en pamflett av den franske katolske forfatteren Georges Bernanos, der "han fordømmer grusomhetene som ble velsignet av den katolske kirken i Spania under borgerkrigen". (Sitatet er hentet fra forlagets presentasjon av boka.)

"Mor ble født den 14. mars 1921. Hennes nærmeste kaller henne Montse eller Montsita. Hun er nitti år gammel da hun forteller meg om sin ungdom, på det transpyreneiske blandingsspråket som ble hennes etter at tilfeldighetene for over sytti år siden førte henne til en landsby sørvest i Frankrike. Mor har vært vakker. Jeg har blitt fortalt at hun som ung hadde denne helt spesielle statelige holdningen som spanske kvinner fikk av å bære cántaro-krukker på hodet, og som man i våre dager bare ser hos ballettdanserinner. Jeg er blitt fortalt at hun beveget seg som en båt, helt rank og smidig som et seil. Jeg er blitt fortalt at hun hadde former som en filmstjerne og bar sitt hjertes godhet i sine øyne. 

Nå er hun gammel, ansiktet rynket, kroppen avfeldig, ganske usikker, vaklende, men når vi snakker om Spania i 1936, da får hun noe ungdommelig i blikket, det lyser opp på en måte som jeg aldri har sett hos henne før. Hun lider av hukommelsessvikt, og alt som har hendt i årene etter krigen og fram til i dag, har hun for alltid mistet av syne. Men minnene fra sommeren 36 er helt intakte, den sommeren da det utrolige skjedde, den sommeren hun, som hun sier, oppdaget livet, og som utvilsomt var det eneste eventyret hun noensinne opplevde. Betyr det at det som har vært min mors virkelighet i de syttifem påfølgende årene, ikke har hatt noen reell eksistens for henne? Det hender at jeg tenker det." (side 15)

Mer har jeg ikke tenkt å si om handlingen i boka. Ikke annet enn at dette er en besettende roman, der vi kommer tett inn på opprøret som endte med full borgerkrig i Spania, og bedre kan forstå hva som hendte. Her handler det først og fremst om enkeltskjebner, der adelens undertrykking av fattige landarbeidere fyret opp under et raseri som ikke var til å stoppe. Landarbeidere som tidligere aldri hadde vært noe annet sted, sjelden hadde tenkt en selvstendig tanke - for en brannfakkel å få innsikt i andre deler av landet, se hvordan andre mennesker levde, være i stand til å sammenligne og til slutt tenke selv! Frihet hadde tidligere vært fullstendig ukjent blant landarbeiderne, som gikk i sine foreldres fotspor, i generasjon etter generasjon. De visste ingenting og plutselig åpnet en helt ny verden seg for dem. I sentrum står et opprør mellom Montses bror José og godseierens sønn Diego, som også var en rebell i egne rekker. Montse skulle få en avgjørende betydning for forholdet mellom de to. José hvis opprør startet på grunn av en kommentar fra Diegos far da Montse søkte huspost der - "hun ser riktig beskjeden ut!" ... Det startet en gnist, som til slutt slo ut i full flamme. I romanen får spesielt kirkens dobbeltmoral gjennomgå. 

"Ikke gråte" er fabelaktig skrevet! Her må oversetter Gøril Eldøen ha gjort en meget god jobb. Jeg ble grepet av måten historien er fortalt på, der det veksler mellom det dypt personlige og det mer faktabaserte, uten at sistnevnte gikk ut over opplevelsen av romanen som sådan. Tvert i mot bidro dette til å sette historien inn i en kontekst - en litt annerledes kontekst enn det vi vanligvis blir presentert for når det er tale om den spanske borgerkrigen. Vi skjønner også at det er forfatterens egen mor som forteller historien, og dette gjør det hele enda sterkere. For øvrig vil jeg påpeke at boka er lett tilgjengelig, ikke minst fordi man blir så grepet av historien om Montse og hennes skjebne. 

Jeg anbefaler boka varmt! Måtte flere lesere få øynene opp for denne flotte romanen! Og så håper jeg at det kommer flere norske oversettelser av forfatterens bøker!

Boka har fått fantastiske anmeldelser; "Givende blanding av fakta og fiksjon" - "Lydie Salvayre har skapt en tekst som både er lærerik, bevegende og original. Borgerkrigen skildres fra et ungpikeblikk, i hennes lille landsby er alle fraksjoner representert. Skildringene av den virkelige forfatteren Bernanos fortvilelse over volden han ser rundt seg der han sitter på Mallorca og skriver, leser jeg som Salvayres egen fortvilelse, så mange år etter." (Anne Cathrine Straume i Aftenposten 4. juli 2018), "For i denne romanen føres det personlige og politiske sammen. Parallelt med opprullingen av livet til forfatterens egen mor – hun som husker åra 1936-38 som om det var i går, men har glemt det som siden skjedde – får vi beretningen om pavekirkens svik, slik det speiles i pamfletten «Les Grands Cimetières sous la lune» (1938) av Georges Bernanos, from fransk monarkist og katolikk, kanskje best kjent for norske lesere gjennom romanen «Underet i de tomme hender». Med utgangspunkt i sine opplevelser i Palma, Mallorca, fordømmer Bernanos alle grusomhetene som den spanske kirken systematisk velsigner. Hans observasjoner av det uhyrlige føles som påkrevd folkeopplysning, i moll." (Steinar Sivertsen i Stavanger Aftenblad 1. juni 2018), "Det er blitt en forbløffende oppriktig bok, likefrem, om jeg kan si det slik: Det er litt som å sitte ved et fransk kjøkkenbord og høre en historiker-bestemor fortelle presist fra krigens dager. Salvayre tar et nøkternt og nådeløst oppgjør med Franco og nasjonalistenes utrenskninger av intellektuelle under borgerkrigen, med den spanske katolske kirkens medløperi, med stalinistene og deres utrenskninger av trotskister og anarkister. Historiske notiser fra Pravda og spanske aviser integreres sømløst i fortellingen." (Cornelius Jakhelln fra Morgenbladet 5. februar 2015).

Utgitt i Spania: 2014
Originaltittel: Pas pleurer
Utgitt i Norge: 2018 
Forlag: Solum Bokvennen
Oversatt: Gøril Eldøen
Antall sider: 254
ISBN: 978-82-560-1866-6
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget 


Lydie Salvayre (bildet har jeg lånt av forlaget)

lørdag 14. juli 2018

To filmer av Sebastián Lelio: "En fantastisk kvinne" og "Ulydighet"

Etter nesten to måneder med bloggpause, er det på tide at jeg kobler meg på igjen og begynner å skrive om bøker, filmer og reiser. Ferie i juni (til USA og Canada i tre uker - jeg skal skrive om denne reisen!), en ekstrem varme på Østlandet som har vart helt siden tidlig i mai (hvem har lyst til å sitte inne når det er deilig ute? jeg mener: vi opplever i år tidenes beste sommer, i alle fall sett med solelskernes øyne - ever!) og en lesesperre som har vart en stund (og som jeg håper løsner snart!), er noen av årsakene til at det ikke har blitt blogging. I hele denne perioden har jeg derimot sett mye film og et lite utvalg av serier. 

De fleste som følger min blogg vet at jeg følger ekstra godt med på Oscar-vinnende filmer og litt sporadisk på andre festivalvinnende filmer. Egentlig burde det ha vært omvendt (mtp. filmene jeg liker aller best), men det er nå en gang slik at de førstnevnte er mest tilgjengelig for verdens filmelskere. Dette har selvsagt å gjøre med at de fleste festivalvinnende filmer vises lenge før de blir vist på kino rundt omkring i verden. Filmprisene er jo inngangsporten til det internasjonale filmmarkedet. 

Når jeg først er inne på Oscar-vinnerne, er det spesielt en priskategori som interesserer meg og det er "beste utenlandske film". Vinneren i år var "A Fantastic Woman" - med den norske tittelen "En fantastisk kvinne" - og den filmen så jeg så snart den kom på DVD (i mai i år). Filmen gikk under min radar mens den gikk på norske kinoer (med Norgespremiere 25. desember i fjor). Det morsomme med denne filmen er at jeg også fikk øynene opp for den chilenske regissøren Sebastián Lelio. Dette førte meg videre til hans nest siste film - "Disobedience" - med den norske tittelen "Ulydighet" - som hadde Norgespremiere 29. juni i år. Jeg så den på Bergen kino sist onsdag - som den eneste i hele kinosalen. Jeg tror det siste hadde mer å gjøre med det fantastiske sommerværet i Bergen og ikke med filmen som sådan. Filmen har nemlig fått meget gode kritikker. 

Litt om regissøren Sebastián Lelio

Sebastián Lelio (f. 1974) er en chilensk regissør, manusforfatter, filmprodusent og redaktør. Han ble født i Argentina, og har siden levd er liv han selv beskriver som nomadisk. Han har først og fremst tilbrakt mange av sine første leveår i Chile, men har også bodd i USA. Lelio er utdannet innenfor film, og han har regissert mange kortfilmer og musikkvideoer. I begynnelsen av sin filmkarriere har han også laget noen dokumentarer, blant annet filmen "Cero" (2003)om 11. september 2001. Han debuterte med sin første spillefilm i 2006 ("La sagrada familia") og har siden regissert ytterligere seks filmer. Den siste heter "Gloria" (2018), det samme som en av hans filmer fra 2013. Lelios filmer har hele tiden blitt viet mye oppmerksomhet på filmfestivaler rundt om i verden, og han har også vunnet noen priser. 

Om "En fantastisk kvinne" (2017)

I denne filmen følger vi Marina, som er transseksuell (dvs. at hun er en kvinne i en mannskropp, og har gjennomgått kjønnsskifteoperasjon for å bli kvinne). Hun arbeider som servitør og sanger. Kjæresten hennes er Orlando, som har forlatt sin kone etter et mangeårig ekteskap. Kona Sonia har ikke kommet over at hun er blitt utkonkurrert av en "sånn en". Marina har nettopp flyttet inn hos Orlando.

I filmens åpningsscene er Marina og Orlando ute på en romantisk middag. Deretter reiser de hjem. Midt på natten våkner Orlando og føler seg dårlig. De forbereder seg på å dra til sykehuset, men før de kommer så langt, snubler Orlando og ramler ned trappa. Han dør kort tid etter ankomst på sykehuset. Det viser seg at dødsårsaken er et hjerneaneurysme. 

Etter Orlando død dukker Sonia og sønnen Bruno opp. De vil ha Marina ut av Orlando leilighet, slik at de kan overta eiendelene hans. Marina nektes også å komme i begravelsen hans. Det aller verste er imidlertid beskyldninger om at hun kan ha forårsaket Orlandos død, siden han hadde merker etter et fall ... 




Om "Ulydighet" (2017) 

Ronit er fotograf i New York, der hun lever et svært meningsfullt liv som singel. Vi skjønner etter hvert at hun er familiens sorte får, som i sin tid forlot sin jødiske familie i London, der hun ikke lenger var velkommen med sin seksuelle legning. 

Så dør faren hennes, den berømte rabbien Rav Krushka. Ronit reiser hjem for å delta i begravelsen og få del i sin arv etter ham. Hun dukker opp hjemme hos David Kuperman, mannen som er ment å skulle ta over etter Rav. Der blir hun noe motvillig tatt i mot, og vi skjønner at årsaken til dette ligger i fortiden. Sjokket blir desto større når Ronit skjønner at David har giftet seg med Esti ... En gang var nemlig Dovid, Esti og Ronit et trekløver, inntil et lesbisk forhold mellom Esti og Ronit førte til at Ronit reiste sin vei uten å se seg tilbake, og uten å gi en lyd fra seg gjennom alle årene hun har vært borte. 

Ronit møtes med stor skepsis i det hasidisk-jødiske miljøet. Ikke bare er hun en villfaren, men hun anses også som en trussel overfor det etablerte miljøet. Da følelsene mellom Esti og Ronit blusser opp igjen, rokkes flere menneskers liv alvorlig i grunnvollene ... Hva vinner til slutt? Kjærligheten eller troen?



Mine tanker om disse filmene

Fellesnevneren i begge filmene er seksualitet som utfordrer det bestående. Mens førstnevnte film i første rekke handler om fordommer, slausi og hat, handler den andre filmen om det som oppfattes som rammer for sømmelighet. Lesbisk kjærlighet aksepteres ganske enkelt ikke. Og når seksualiteten og legningen attpåtil truer et ekteskap, settes det hele ytterligere på spissen. Ronit har ingen plass i dette samfunnet, med mindre hun temmer sin villskap og blir som alle de andre. For Marina er det ikke håp, for hun kan ikke "skjerpe seg". Hun er den hun er, og får ikke gjort noe med det. 

Begge filmene belyser de følelsesmessige aspektene ved utenforskapet, og både Marina og Ronit er sterke kvinner med integritet og trygghet til å kunne stå i det. Ingen av dem fremstår som ofre. De har bare tatt konsekvensene av at de er annerledes. 

"Ulydighet" vil nok ha appell til et bredere sjikt av filmelskere enn "En fantastisk kvinne", selv om det faktum at sistnevnte film vant Oscar i kategorien beste utenlandske film burde være tilstrekkelig til å tenne nysgjerrigheten hos noen hver. 

Filmpolitiet skriver dette om Lelios filmer:

"Det er spesielt to temaer som går igjen i Lelios filmer. Hvordan religion påvirker og former oss, og at man har rett til å elske den man vil, inkludert seg selv."

Jeg vil spesielt trekke frem filmmusikken i "Ulydighet". Den er nemlig nydelig! Dessuten ønsker jeg å nevne at det imponerte meg at en ikke-jødisk regissør har klart å fremstille et hasidisk-jødisk miljø så troverdig som det han gjør i denne filmen. 

Skuespillerprestasjonene spesielt i "Ulydighet" gjorde også et sterkt inntrykk. Rachel Weisz og Rachel McAdams fremstilte det lesbiske forholdet mellom Ronit og Esti på en nydelig og overbevisende måte. 

Takket være at Lelio vant Oscar for filmen "En fantastisk kvinne", har jeg fått øynene opp for hans filmer! 

Jeg anbefaler begge filmer varmt - med en ekstra knapp på "Ulydighet", som jeg opplevde som en mer kompleks film sammenlignet med "En fantastisk kvinne". Filmen har mange lag, og det handler blant annet om undertrykket seksualitet, kvinnens rolle i samfunnet, om frihet til å elske den man vil, om retten til å leve i pakt med egen natur og om fordommer. 

Kom deg på kino før "Ulydighet" blir tatt av plakaten! Og få med deg DVD´en av "En fantastisk kvinne" før den blir utilgjengelig! 


søndag 27. mai 2018

Sabahattin Ali: "Madonna i pels"

En roman om kjærlighet

Det er både svært interessant og litt morsomt at forlagene av og til gjør et dypdykk inn i fortiden, og finner frem til glemte romaner som nye lesere får anledning til å bli kjent med. Det gjør de stadig oftere, er mitt bestemte inntrykk. Alt er riktignok ikke gull, men kvaliteten ligger uansett gjerne godt over det gjengse som utgis nå til dags.

Dersom en helt ny forfatter hadde utgitt en bok med tittelen "Madonna i pels", ville jeg garantert ha gått fordi den. Tittelen er nemlig nokså banal og gir bud om en klisjéfylt kjærlighetsroman. Men når det er tale om en tyrkisk forfatter og en kjærlighetshistorie som ble utgitt i 1943, er dette tilstrekkelig til at min nysgjerrighet ble tent. Det er jeg glad for, for denne romanen er så godt skrevet at den fortjente min tid! 

Sabahattin Ali (f. 1907 d. 1948) var en tyrkisk forfatter av romaner og noveller. I tillegg var han poet og journalist. Han ble født i Eğridere, som opprinnelig var en del av det ottomanske riket, men som i dag er en del av Bulgaria og som nå heter Ardino. I og med at faren hans var en ottomansk offiser, mens han selv ønsket å leve som forfatter, trenger vi ikke mye fantasi for å skjønne at det må ha vært vanskelig å få aksept for dette på denne tiden. Da skulle sønner helst gå i sine fedres fotspor. Ali rakk å utgi noen noveller, mens han kun rakk å skrive tre romaner i den korte tiden han fra han debuterte i 1935 og frem til sin død i 1948. Ali var politisk dissident, og et par ganger ble han fengslet for sitt politiske syn. Han ble drept da han forsøkte å krysse grensen mellom Tyrkia og Bulgaria. 

Av alle mennesker jeg har truffet, er det nok han som har gjort størst inntrykk på meg. Selv om det har gått flere måneder, tenker jeg stadig på ham. Straks jeg er alene, ser jeg for meg Raif Efendis oppriktige ansikt som, til tross for et forbeholdent blikk, alltid møtte oss med et smil. Det var ikke egentlig noe spesielt ved ham. Han var en helt alminnelig person, en av de mange man møter i løpet av en dag uten å tenke over det, og det var absolutt ikke noe ved livet hans, verken det man kjente til eller det man ikke visste noe om, som vakte nysgjerrighet. Han var en av dem som får en til å spørre seg selv: "Hvorfor lever disse menneskene? Hva får de ut av livet? Hvilke tankerekker og hvilken innsikt får dem til å fortsette å puste og bevege seg?" Men når man tenker slik, er det fordi man kun betrakter det ytre og glemmer at det i ethvert hode befinner seg en bevissthet som er dømt til å spinne i vei og dermed skaper sitt eget, indre univers. Det er lett å avskrive en person hvis ansikt overhodet ikke viser tegn på åndelig liv, men om vi bare er litt mer nysgjerrige, kan vi oppdage uventede skatter. Imidlertid søker vi mennesker, av en eller annen grunn, helst det vi forventer å finne. Man finner lett en helt som er villig til å entre dragens hule, men ikke mange vil la seg senke ned i en brønn som ingen vet hva skjuler. Så det at jeg ble bedre kjent med Raif Efendi, skyldtes kun tilfeldigheter. (side 5-6)

Romanens jeg-person Rasim er med ett blitt arbeidsledig, og holder nesten på å gi opp å finne seg en ny jobb da hans tidligere studiekamerat Hamdi redder ham. Rasim får seg en ny jobb, og slik krysses hans og Raifs veier. De deler nemlig kontor. Det skal vise seg å bli et noe underlig kontorfellesskap, for Raif er ikke av det meddelsomme slaget. Han oversetter tekster fra tyrkisk til tysk og omvendt, og sitter fordypet over sitt arbeid hele dagen lang. Om han da ikke er syk ... 

Det er under et noe lengre sykeleie at Rasim etter oppfordring fra sjefen sin reiser hjem til Raif. Der blir han vitne til et underlig bofellesskap, der Raif åpenbart forsørger en hel familie, som behandler ham meget dårlig. Hvorfor finner han seg i det?

Raifs helse er ikke god, og på et tidspunkt blir det rimelig klart at han ikke kommer til å stå det over. Raif ber Rasim hente en notatbok som han har liggende i en skuff på kontoret, og da han kommer tilbake forlanger han at Rasim skal brenne den. Rasim trygler om å få beholde notatblokken i et døgn, og så begynner han å lese ... 

Det Rasim kan lese i notatblokken er en historie om besettende kjærlighet fra en periode som Raif tilbrakte i Berlin i sin ungdom. Dit ble han sendt av sin far for å gå i lære slik at han kunne ta over farens såpefabrikk i Tyrkia. Men Raif hadde andre drømmer. Han elsket å tegne, og var kunstnerisk anlagt. Han oppsøkte kunstutstillinger og museer, og på en utstilling ble han oppmerksom på et maleri med tittelen "Madonna i pels". Så dukker kunstneren opp, og det viser seg at bildet er et selvportrett. Raif blir svært betatt av kvinnen, og senere blir de kjent med hverandre. Hun hevder at hun er ute av stand til å elske noen som helst ... Raif gir likevel ikke opp ... Han er forelsket for første gang i sitt liv.

Jeg hadde pleid å være redd for at melankolien og lirvstrettheten som iblant overveldet meg, kunne skyldes en sinnslidelse. Når jeg merket at to timer med en bok hadde vørt langt mer givende enn flere års virkelig liv, tenkte jeg på menneskelivets skremmende meningsløshet og sank ned i den dypeste fortvilelse. 

Men nå hadde alt dette forandret seg. Det føltes som om jeg, i løpet av ukene som hadde gått etter at jeg så maleriet for første gang, hadde levd mer intenst enn jeg hadde gjort i hele mitt liv. (side 114-115)

Rasim skjønner at Raif har levd alt annet enn et meningsløst og tomt liv, slik han lenge trodde. Gjennom notatboken får han innblikk i et helt liv, mange interessante og dypsindige tanker og et følelsesliv mange kunne ha misunt Raif. I tillegg til at vi får innblikk i en sørgelig kjærlighetshistorie og et forfeilet liv, får vi samtidig øynene opp for hvor fort gjort det er å dømme andre mennesker ut fra det vi ser og hva som blir vist frem. Men et menneskeliv er så mye mer komplekst, og som forfatteren lar Rasim si innledningsvis i romanen, ser vi gjerne bare det vi vil se - og helst det som ligner på noe vi har sett tidligere. Dette burde i seg selv være en vekker som stimulerer til mer nysgjerrighet i stedet for å felle dommer over mennesker og stigmatisere dem ut fra kun det vi måtte se. Dette kommer ikke minst på spissen gjennom de erfaringer Raif gjør seg om sin elskede, som på mystisk vis ble borte for ham da han elsket henne som mest ... 

Sabahattin Alis roman er en vakkert og godt skrevet roman som jeg er veldig sikker på at mange vil finne glede i å lese. Jeg ble besnæret fra første stund. 

Flere bokbloggere har skrevet om boka: Beathes bokhjerte (Dette er en slukebok og et «must»denne våren. Den er bare helt skjønn og til tider både hjerteskjærende og vond. Har veldig lyst til at denne skal bli filmatisert.), Artemisias verden (... dette er det en medrivende roman, som jeg leste omtrent i ett strekk. Jeg ville jo vite hvordan det gikk med Raif og Maria, som hun het. Anbefaler den gjerne videre.) og Kleppanrova (Anbefales! Den er vakker, vond, hjerteskjærende, ærlig og tankevekkende om at vi må lære oss å ha den gode samtalen med en eller annen. Den gode samtalen og troen på andre mennesker er viktig! En nydelig sommerbok!)

Boka er også tilgjengelig som lydbok

Utgitt: 1943
Originaltittel: Kürk Mantolu Madonna
Utgitt i Norge: 2018
Forlag: Aschehoug
Oversatt: Ayfer Erbaydar og Alf Storrud
Antall sider: 224 
ISBN: 978-82-03-37329-9
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget

Sabahattin Ali (Jeg har lånt bildet av forlaget)

mandag 21. mai 2018

"Huset ved sjøen"/"La Villa" (Regissør: Robert Guédiguian)

Fransk idyll med mye alvor

Den franske filmen "Huset ved sjøen" hadde Norgespremiere 11. mai 2018. Med en tematikk som handler om å vende hjem til en døende far, om å gå fortiden opp i sømmene og med båtflyktningkrisen som bakteppe, er nok dette en film som fortrinnsvis tiltrekker seg et nokså voksent publikum. Sånn sett var jeg midt i målgruppen for denne filmen da jeg i går innfant meg på Klingenberg kino i Oslo for å se den.

Den franske regissøren, manusforfatteren og produsenten Robert Guédiguian (f. 1953) har hatt fingeren med i spillet i en rekke filmer i årene fra 1980 og frem til i dag. I tillegg opptrer han fra tid til annen som skuespiller. De fire skuespillerne Ariane Ascaride (f. 1954), Jacques Boudet (f. 1939), Gérard Meylan (f. 1952) og Jean-Pierre Darrousin (f. 1953) har vært med i en rekke av hans filmer; som "Ariane´s Thread" (2014) og "The Snows of Kilimanjaro" (2011) m.fl. Regissøren har i årenes løp engasjert seg sterkt politisk, og filmene hans er derfor for en stor del sosialrealistiske. Lokasjonen i filmene hans er ofte Marseille. 


I filmens åpningsscene er vi vitne til at Maurice får slag mens han sitter på sin flotte veranda og tar seg en sigarett. Her har han sittet i mange år og nytt utsikten ut mot havet. Huset hans befinner seg i en liten bukt i nærheten av Marseille i Frankrike. 

Maurice har tre barn. Armand forlot aldri barndomshjemmet, men ble hjemme hos faren, der de i alle år har drevet en liten restaurant. Søsteren Angèle har imidlertid ikke vært hjemme på 20 år. Både hun og broren Joseph kommer hjem fordi de frykter at det går mot slutten for faren. 

Nokså snart skjønner vi at det er en helt spesiell grunn til at Angèle ikke har besøkt barndomshjemmet på 20 år. Hun hadde nemlig en datter som druknet mens faren passet datteren. Etter dette ble hun forlatt av sin mann, som hatet at datteren var hos konas far der ute ved sjøen, overbevist som han var over at datteren en gang kom til å drukne. Etter dette har Angèle gjort det som har stått i hennes makt for å glemme det hele. Glemme at hun en gang hadde en datter ... Glemme at hun en gang hadde et liv utenom skuespillerkarrieren sin ... 

Joseph venter hjem med kjæresten Bérangère, som er halvparten så gammel som ham selv. Hun har for lengst gått grundig lei Josephs depresjoner, og ønsker seg ut av forholdet. Samtidig skjønner hun at timingen er dårlig nå. 


Tid for den gode samtalen rundt middagsbordet i Maurice´s hus
Faren Maurice har ønsket at Angèle skal arve mer enn sønnene, som om han vil reparere det som en gang skjedde med datteren hennes. Men Angèle er ikke interessert i dette, for det som skjedde kan hun aldri tilgi. 


Søsknene snakker om fortid og fremtid, men kanskje handler livene deres
først og fremst om her og nå?
Midt i dramaet møter vi også på det eldre ekteparet Martin og Geneviève, som nettopp har opplevd at husleien i huset de bor i har blitt tredoblet. De innser at de ikke lenger har råd til å bo på dette idylliske stedet, der de har bodd i hele sitt liv. Rike oppkjøpere står i kø for å sikre seg et sommerhus i den flotte bukta, med det resultat at de allerede bor i en spøkelsesby hvor de fastboende nå er i mindretall. Sønnen Yvan, som er utdannet lege, ønsker å hjelpe dem med betalingen, men det nekter de å være med på. 

Samtidig begynner Yvan og Bérangère å interessere seg for hverandre ... En yngre beundrer av Angèle gjør også sine romantiske fremstøt. Og som om ikke det var nok, kommer båtflyktningkrisen faretruende nær ... 

"Huset ved sjøen" er først og fremst en dialogfilm, der samtalene og de ulike rolletolkningene er viktigst. Selv om det er noen utendørs scener, foregår det meste av handlingen i Maurice´s hus og gir filmen preg av å være et kammerspill. 

Det er mye galgenhumor i replikkvekslingene. Det spøkes dessuten med tabuer, og det på en slik måte at man ikke kan annet enn å le. 


Den lille landsbyen 
Idyllen på stedet avbrytes jevnlig av et tog som dundrer forbi over viadukten som dominerer i bakkant av den lille landsbyen. Dette i seg selv fikk meg til å dra på smilebåndet. På den ene siden minner nemlig landsbyen om et sted der tiden har stått stille i årtier, og på den annen side blir vi hele tiden minnet om at det moderne samfunnet er veldig nær. Det hele blir en slags metafor på det som flere av menneskene i dette dramaet sliter med. Tilbake til røttene eller tilbake til det livet de har levd frem til nå? For dem som ble igjen i landsbyen, handler det om forgangne tider som aldri kommer tilbake, og som for enkelte faktisk handler om et være eller ikke være, om liv eller død. 


Kurtise på kaikanten - hva har en berømt skuespiller og en fisker felles?
Og gamlingen selv? Han blir hentet ned fra loftet og trillet ut mot kanten av sin vakre veranda, der han atter kan nyte sin fantastiske havutsikt. Hva tenker han på? Får han med seg det som skjer rundt ham? 

Så dukker det opp militære styrker som leter etter flyktninger og ønsker at søsknene skal si i fra dersom de finner noen. Det kan nemlig være terrorister blant dem ... Kontrasten til de tre forkomne barna oppe i skogen, som de finner og forbarmer seg over, kunne ikke vært større ... 

Da jeg leste om denne filmen i forkant av mitt kinobesøk, hadde jeg forventninger om en arvestrid av det klassiske slaget, der det handler om å karre til seg mest mulig på bekostning av de øvrige. Denne filmen handler imidlertid om det motsatte. Det handler om verdighet, om å møte sine egne demoner, om fordommer, om ikke å ville være til bry, om nostalgi og om omsorg. Jeg tror det er viktig å møte denne filmen med helt senkede skuldre og puste med magen for å klare å ta inn alle fasetter ved den. Her er det nemlig de små tingene som til sammen gjør filmen til det den er. Da rulleteksten kom, kjente jeg på at dette var en film som virkelig hadde gitt meg mye - på flere plan. 

Jeg anbefaler "Huset ved sjøen" varmt til alle som har sansen for et relativt stillferdig drama som dette!

Innspilt: 2017
Originaltittel: La Villa
Engelsk tittel: The House by the Sea
Nasjonalitet: Frankrike 
Språk: Fransk
Sjanger: Drama 
Skuespillere: Ariane Ascaride (Angèle), Jean-Pierre Darroussin (Joseph), Gérard Meylan (Armand), Fred Ulysse (Maurice), Anaïs Demoustier (Bérangère) m.fl.
Spilletid: 107 minutter

Populære innlegg