"Call Me by Your Name" (Regissør: Luca Guadagnino)

Min Oscar-favoritt!

"Call Me by Your Name" er nominert til fire Oscars i kategoriene beste film, beste mannlige hovedrolle, beste adapterte/tilpassede manus og beste originalsang. Nå har jeg sett filmen, og den er min helt klare favoritt så langt. Jeg tror også at Timothée Chalamet (f. 1995) har en rimelig god sjanse til å vinne Oscar i kategorien beste mannlige hovedrolle for sin prestasjon i denne filmen. Fra før av har han vunnet mer enn 10 lignende priser i ulike kåringer. Han var Golden Globe-nominert, men her ble han slått av Gary Oldman (for rollen i "Darkest Hour"). Blir det ikke vel forutsigbart og kjedelig dersom Golden Globe- og Oscar-kåringene er helt like?

Filmen hadde Norgespremiere 26. januar i år, og ble i den forbindelse karakterisert som "årets vakreste filmopplevelse". Jeg er så enig, så enig! 

Jeg har ikke sett andre filmer av den italienske regissøren Luca Guadagnino (f. 1971) enn "I Am Love" (2009), som jeg den gangen tenkte var et oppskrytt mesterverk. Her er det nok mange ulike meninger, men filmen fikk aldri noen priser (den var i sin tid nominert til tre priser i mer perifere filmkåringer). (Her er det også mulig at den engelske Wikipedia-siden ikke er helt oppdatert.)

17 år gamle Elio er en (sekulær) jødisk-amerikansk-italiensk gutt som lever sammen med familien sin på den italienske landsbygda. Uten at vi får vite dette helt eksakt skjønner vi at Gardasjøen er rett i nærheten, i og med at familien blant annet drar en tur til Sirmione, den fire kilometer lange halvøya som stikker ut i Gardasjøen i sør. Elio er bokelsker og gjør nesten ikke annet enn å lese når anledningen byr seg. Dessuten er han et begavet musikkgeni som trakterer flere instrumenter og som også komponerer musikk selv. 

Denne sommeren - i 1983 - har Elios far, som er arkeolog, invitert en avgangsstudent fra USA til å hjelpe seg med papirarbeidet etter et arkeologisk funn i Gardasjøen. Avgangsstudenten heter Oliver, han er 24 år og jødisk. 

Den nye gjesten Oliver ønskes velkommen av familien Perlman

Selv om Oliver og Elio ikke har noe som helst til felles, oppstår det et vennskap mellom de to. De sykler turer, svømmer sammen og tilbringer late sommerdager ved bassenget i hagen. Oliver er en flott mann. Han er selvsikker, har alltid en reflektert kommentar til det meste og er nesten irriterende perfekt. Elio er den diametrale motsetning; introvert, litt sosialt klønete og med interesser han egentlig ikke deler med noen. Når han spiller piano i familiens selskaper, er det mer av plikt enn noe annet. Han oppnår ikke noe fellesskap med de som lytter til hans vakre spill. Han kommer, han spiller og han går igjen ... Frem til nå har han kunnet flykte fra sin ensomhet og inn i bøkenes verden. Denne sommeren skal imidlertid snu opp-ned på alt. Nå kommer nemlig kjærligheten inn i hans liv, og plutselig fremstår alt annet helt uvesentlig. Alt som har betydd noe for ham ... Han mister roen, konsentrasjonen, alt ... 

Et gryende vennskap oppstår

Lenge er ikke Elio helt sikker på om han liker Oliver. Men kanskje er han mest av alt sjalu fordi Oliver nyter stor respekt og får så mye oppmerksomhet? Samtidig er det noe ved ham som gjør at Elio stadig trekkes mot ham. Noen ganger sniker han seg inn på Olivers rom, mens Oliver svømmer, og vi skjønner at han er i ferd med å bli stormforelsket i ham. 

Samtidig er Elio opptatt av å debutere seksuelt med en jente. Marzia er tiltrukket av ham, og han innleder et forhold med henne. Så snart han har fått det han er ute etter, mister han interessen for henne. Elio skjønner at det er Oliver han vil ha - ikke en jente. Avvisningen av Marzia er sår, fordi Elio bare trekker seg vekk uten å forklare henne noe. I mellomtiden har Marzia forelsket seg kraftig i ham, og sitter tilbake med sin kjærlighetssorg. 

Hvem skal våge å ta det første skrittet?

Det oppstår et forhold mellom Elio og Oliver helt mot slutten av Olivers opphold i Italia. De sniker seg unna fellesskapet og tror at de klarer å skjule det som skjer mellom dem. Før de skilles for godt får de et tredagers opphold i Bergamo, der de tar igjen alt det tapte - for siste gang ... 

Elio og Oliver skjønner at de er forelsket i hverandre

Denne filmen gikk rett hjem hos meg! Fremstillingen av det gryende forholdet mellom Elio og Oliver er så vakkert skildret at det nesten gjorde fysisk vondt å følge dem. I 1983 var den vestlige verden så vidt begynt å vende seg til å se homofile par i offentligheten, vel og merke i storbyene. På landsbygda levde imidlertid homofobien videre - "i beste velgående" - og det kunne rett og slett være farlig å eksponere homoerotiske følelser.  Nå kommer dette aldri helt på spissen i denne filmen, men vi merker det på Elio og Oliver. De er forsiktige og er aldri i tvil om at forholdet ikke tåler dagens lys. Og det på tross av at Elios foreldre en kveld får besøk av et homofilt par, som lever helt åpent som par. 

Far-sønn-samtalen etter at Elio kommer tilbake fra Bergamo med all sin kjærlighetssorg, er et høydepunkt i filmen! Man kan undres over hva som ligger bak farens enorme forståelse for sønnens følesesliv ...

Timothée Chalamet gjør en fabelaktig rolletolkning som den 17 årige Elio. Dette er en krevende rolle, særlig etter at Elio har innledet kjærlighetsforholdet med Oliver. Han spiller på hele følelsesregisteret, og dette gjør han så ekte og med så mye innlevelse at det berører oss seere veldig sterkt. Chalamet er, sin unge alder til tross, en erfaren skuespiller, som debuterte i 2008 (bare 13 år gammel). Siden har han medvirket i en rekke filmer - blant annet i "Lady Bird", som også er blant de Oscar-nominerte i år. Armie Hammer i rollen som Oliver er også god, men han har ikke fullt så mye å spille på som Chalamet i sin rolle. Michael Stuhlbarg, som spiller Elios far, kjenner vi igjen fra filmer som blant annet "A Serious Man" (2009), "Blue Jasmin" (2013) og "Arrival" (2016). Stuhlbarg har også roller i hhv. "The Shape of Water" og "The Post" - begge filmer som er nominert til Oscar i år. 

Tidskoloritten med 80-tallsmusikk, datidens holdninger til homofili, festene og klesstilen gjør det ikke vanskelig å forstå når det hele foregår. Den italienske landsbygda gjør seg dessuten svært godt som kulisse for handlingen i filmen. Alle middagene og samtalene rundt spisebordet i hagen satte et solid italiensk preg på det hele. Måten historien er fortalt på gir god innsikt og forståelse for hvor vanskelig det må være å oppdage at man har en annen seksuell legning enn det som er forventet i samfunnet vårt. 

Det eneste jeg i grunnen har å innvende mot filmen er at den med sine 2 timer og 12 minutter er litt lang. Det er noen sekvenser litt før midten som kanskje kunne vært strammet inn. På den annen side kan det hende at vi da hadde mistet kontakten med selve historien, som jo nettopp handler om at veien frem til det gryende forholdet mellom Oliver og Elio faktisk var nokså lang. 

Filmen vant publikumsprisen under Bergen Internasjonale Filmfestival (BIFF) i fjor høst.

Dette er en viktig film som du bør se! Og musikken - den er bare nydelig! 

(Fasiten er at denne filmen vant en Oscar - i kategorien beste tilpassede manus.)

Innspilt: 2017
Originaltittel: Call Me By Your Name
Nasjonalitet: Italia, USA, Brazil og Frankrike
Språk: engelsk, fransk og italiensk
Sjanger: Drama 
Skuespillere: Timothée Chalamet (Elio Perlman), Armie Hammer (Oliver), Michael Stuhlbarg (Mr. Pearlman), Amira Casar (Anella Perlman) m.fl.
Spilletid: 132 minutter 

"The Post" (Regissør: Steven Spielberg)

En hyllest til pressefriheten!

"The Post" er nominert til to Oscars i kategoriene beste film og beste kvinnelige hovedrolle. Min påstand er at dette er en viktig film, selv om jeg ikke har den helt store troen på at akkurat denne filmen kommer til å vinne Oscar i år. Den kommer ikke opp mot "Spotlight", som vant i kategoriene beste film og beste originalmanus i 2016. I likhet med "The Post" (Washington Post) handlet denne filmen om en avisredaksjon (Golden Globe) som gjennom gravejournalistikk kom med avsløringer som fikk store samfunnsmessige konsekvenser. Mer om dette senere i innlegget. 

"The Post" hadde for øvrig Norgespremiere på norske kinoer 16. februar 2018.

Steven Spielberg (f. 1946) har svært mange kjente filmer på sin merittliste. På bloggen min har jeg kun omtalt tre av disse: "Amistad" (1997), "War Horse" (2011) og "Bridge of Spies" (2015),  men jeg nevner også Indiana Jones-filmene, "The Color Purple" (1985), "Schindlers liste" (1993), "Jurassic Park" (1993), "Redd menig Ryan" (1998), "Catch me if you Can" (2003), "Terminalen" (2004), "Klodenes kamp" (2005), "München" (2005) og "Lincoln" (2012). 

Amerikanernes deltakelse i Vietnamkrigen (og i de fleste andre kriger også, bare for å ha presisert det) har alltid vært meget omstridt. Det kan stilles spørsmål ved motivet for deltakelse i krig, hvorvidt man holder seg innenfor etiske og moralske grenser i krig, om fremstillingen av fienden både før, under og etter krigen osv. Et ordtak sier at "sannheten er krigens første offer". Hvordan får man folket til å støtte opp under en krig når all fornuft tilsier det motsatte? Man lyver så klart. Og skjuler alt som kan tale mot dette. Amerikanerne står sånn sett ikke i noen særstilling her. Men man kunne kanskje forvente at en supermakt fra Vesten hadde hatt renere mel i posen ... Særlig fordi noe av retorikken går på at "we are the good people", at man opptrer i rollen som verdenspoliti, at man forfekter demokratiske verdier osv. "The Post" handler om hvordan Washington Post avslørte at politikere i årtier hadde ført det amerikanske folket bak lyset om fremdriften i Vietnamkrigen. Saken fikk navnet "Pentagon-papers". 

Året er 1966 og militæranalytiker Daniel Ellsberg følger forsvarsminister Robert McNamara og president Lyndon Johnson hjem fra et besøk i Vietnam. McNamara uttrykker i samtalen dem i mellom at hele krigen er håpløs. Da de lander i USA og blir intervjuet av journalister, uttrykker han derimot stor tillit til krigen. Ellsberg stusser over den manglende ærligheten overfor offentligheten. 

Styremedlemmene i The Washington Post har aldri tidligere vært nødt til å
forholde seg til en kvinne ...

Noen år senere jobber Ellsberg som sivil militærentreprenør i Pentagon, og har tilgang til hemmeligstemplede dokumenter. Dokumentene viser at helt tilbake til da Truman var president i første halvdel av 1950-tallet, har det vært kjent at Vietnamkrigen var helt håpløs. (Vietnamkrigen foregikk fra 1955 til 1975.) Mens det motsatte har vært kommunisert utad ...  Ellsberg kopierer opp dokumentene og sender dem i første omgang til The New York Times. (Han hadde i så måte en atskillig mer krevende jobb enn Snowden, fordi det dreide seg om svære dokumentmengder.)

Katherine Graham og Ben Bradlee - spilt av Meryl Streep og Tom Hanks

Parallelt følger vi Katharine Graham (spilt av Meryl Streep) som nettopp har arvet avisen The Washington Post etter ektemannens død. Amerikansk presse hadde aldri tidligere vært ledet av en kvinne. Katharine er svært uerfaren som leder, og blir stadig overkjørt av sterke menn i redaksjonen og i styret. Samtidig som avisen skal børsnoteres, havner den delikate lekkasjesaken fra Ellsberg i fanget på redaksjonen. Årsaken er at The New York Times har fått rettsforbud om å skrive om regjeringens langvarige bedrag av amerikansk offentlighet. Skal de våge å skrive om saken, eller skal de la være? Mye står og faller på om Washington Post og The New York Times baserer seg på samme kilde. Dersom avsløringene først er gjort er det uansett vanskeligere å ta dem for dette, fordi dette vil slå tilbake på myndighetene. Katherine, som risikerer å ødelegge hele avisen som har vært i familiens eie i generasjoner, velger å kjøre saken. Med risiko for at både hun og hele redaksjonen kan havne i fengsel ... 

Skal de våge å kjøre saken, eller lar være?

Hendelsesforløpet i filmen er komplisert, og jeg har derfor støttet meg ikke rent lite på Wikipedias gjengivelse av plottet når det kommer til mer dyptgripende detaljer. 

"The Post" er en viktig og engasjerende film, som ikke minst er sentral i disse tider med en president som til stadighet forsøker å manipulere media og som roper "fake news" litt for ofte. Media har en svært viktig rolle når den fungerer slik som det beskrives i denne filmen og i "Spotlight". En slik gravejournalistikk krever både store økonomiske muskler og integritet. Dette er det dessverre alt for lite av i dag - også i norsk presse. 

Steven Spielberg har i et intervju i The Guardian uttalt følgende:

“The level of urgency to make the movie was because of the current climate of this administration, bombarding the press and labelling the truth as fake if it suited them,” Spielberg tells me, recalling the sense of offence he felt at documented, provable events being branded fake news. “I deeply resented the hashtag ‘alternative facts’, because I’m a believer in only one truth, which is the objective truth.”

Det er i grunnen aldri en ulempe å ha med Meryl Streep i en hovedrolle, fordi hun er og blir en dyktig skuespiller. Samtidig ser jeg en tendens til at hun blir bittelitt karikert uansett hvilken rolle hun spiller for tiden. Det så jeg også her. (I "Florence Foster Jenkins" fungerte dette veldig fint, for her skulle hun være litt "skrudd". Hennes rolletolkning reddet faktisk en film som ellers fort kunne ha blitt helt middelmådig.) Tom Hanks har en viktig birolle som redaktøren Ben Bradlee i denne filmen, og han er i grunnen den samme uansett hvilken rolle han spiller. Noen karakterskuespiller er han ikke. Jeg opplevde at kombinasjonen av disse to skuespillerne i denne filmen ikke ble helt god. Det er litt synd, fordi jeg tror at filmen kunne ha fremstått mye bedre med andre skuespillere. Samtidig må jeg berømme Meryl Streep for fremstillingen av en sosietetskvinne som gradvis utvikler seg fra å være litt keitete i forsamlinger med hardbarkede journalister og styremedlemmer, til å bli en kvinne som tar grep og som står for noe viktig. 

Dette er absolutt en film jeg ikke vil nøle med å anbefale! Filmen kan ses på som en hyllest til pressefriheten. Jeg stusser riktignok over at akkurat denne filmen er blant de ni Oscar-nominasjonene i kategorien beste film i år. Jeg har heller ingen tro på at Meryl Streep kommer til å vinne i kategorien beste kvinnelige hovedrolle, selv om jeg ikke har sett noen av de øvrige fire filmene som er nominert. 

(Fasiten er at denne filmen ikke vant noen Oscars.)

Innspilt: 2017
Originaltittel: The Post
Nasjonalitet: USA
Språk: engelsk 
Sjanger: Drama/biografi
Skuespillere: Meryl Streep (Katharine Graham), Tom Hanks (Ben Bradlee), Alison Brie (Lally Graham), Carrie Coon (Meg Greenfield), David Cross (Howard Simons), Bruce Greenwood  (Robert McNamara) m.fl.
Spilletid: 116 min.

Yaa Gyasi: "Komme hjem"

Spennende afrikansk debutant!

Yaa Gyasi (f. 1989) er en ganesisk-amerikansk forfatter. Hun debuterte med romanen "Homegoing" i 2016. I 2017 kom denne boka ut på norsk med tittelen "Komme hjem". 

Halvsøstrene Effia og Esi vokser opp i hver sin landsby i det vestlig Afrika på 1700-tallet. Effia blir giftet bort til en engelsk slavehandler, og blir værende i det som i dag heter Ghana. Esi selges som slave og sendes til Amerika. Gjennom hele boka skal vi følge deres og den etterfølgende slekts skjebne gjennom 300 år - den ene i Afrika og den andre i Amerika. Det er et stort persongalleri vi blir kjent med, men vi får god hjelp av et slektstre i begynnelsen av boka. Når vi under lesningen lurer på hvem som er hvem, er det bare å bla seg tilbake til begynnelsen og studere dette treet. Dermed er vi på track igjen med hvem som er hvem. 

Effia blir født under en brann og vokser opp med moren Baaba, som åpenbart ikke er glad i sin datter. Effia blir til farens fortvilelse slått av moren, og dette fører til at han slår moren. Etter hvert vokser Effia opp og blir en meget vakker kvinne. Hun forelsker seg i Abeeku Baba, som er den neste som skulle bli landsbyhøvding. Han var klar til å ta henne til ekte så snart hun fikk blodet. Baaba ønsker imidlertid at Effia skal skjule at hun får blodet, og dermed tror alle at det er noe galt med henne. Dette skjønner Effia for sent. Ikke før hun er et problem som familien må kvitte seg med ... Dermed blir hun giftet bort til den engelske slavehandleren James Collins. Det blir alt annet enn et lykkelig ekteskap, selv om James forguder sin kone og behandler henne bra. 

Ingen snakker om fangehullene, der fangene som skal selges som slaver er oppbevart. Forholdene er verre enn for dyr, og det stinker av ekskrementer og forråtnelse derfra. 

Da Effias far er døende, reiser hun hjem til fante-landsbyen hun kommer fra. Hun er gravid med sitt første barn, og broren Fiifi er også til stede. 

"Da hun hadde tørket tårene, gikk Effia ut fra farens eiendom til solen som skinte. Baaba satt på stubben av et felt tre, med stive skuldre og stille som en mus. Effia ville si noe til Baaba, kanskje at hun var lei for at faren hadde gitt henne denne byrden å bære i alle disse årene, men før hun fikk sagt noe, harket Baaba og spyttet på bakken foran føttene til Effia. "Du er ingen fra ingensteds," sa hun. "Ingen mor og nå ingen far." Hun så på magen til Effia og smilte. "Hva kan vokse fra ingenting?" (side 49-50)

Det er krig mellom ulike afrikanske stammer, og det er fangene som tas i denne krigen som selges til britene, som igjen selger fangene som slaver. Slavene fraktes blant annet til Amerika. 

James, barnebarnet til Effia, forelsker seg i Akosua, som ikke ønsker å ha noe med ham å gjøre, siden han er en slavehandler. 

"Hvilken rett hadde hun til å avgjøre hva en slavehandler var? Hele livet hadde James hørt foreldrene krangle om hvem som var best, asante eller fante, men slaver snakket de aldri om. Asantene hadde fått makten gjennom slavehandel. Fantene var beskyttet på grunn av sin rolle i handelen. Hvis jenta ikke kunne ta ham i hånden, så kunne hun vel aldri røre ved sin egen heller." (side 152)

James blir tvangsgiftet med en annen kvinne, men velger til slutt å flykte for å få sin Akosua. 

I Amerika følger vi Anna, som er gift med Kojo/Jo Freeman. Begge er frie og lever i Baltimore, som er et godt sted å leve for frigitte slaver. Det bygger opp til borgerkrig i Amerika, der Sørstatene går inn for å beholde slaveriet, mens Nordstatene ønsker å forby dette. Det er ikke lenger trygt i Baltimore, og frykten er å bli tatt til fange og ført tilbake til Sørstatene. En dag forsvinner Anna, og Jo er fra seg av sorg ... 

Vi følger familiene på hver side av havet, og stifter i små glimt bekjentskap med nye generasjoner i begge familiegrenene. Det handler om et Afrika i utvikling, hvor gammel overtro henger igjen. Og det handler om et Amerika, der slavehandelen etter hvert opphører, men hvor forholdene for de fargede fremdeles er temmelig dårlige. De utnyttes i farlig arbeid, og får ikke rare lønnen. Forholdet mellom Willie som er farget og Robert som er hvit, tåler ikke dagens lys. De må skjule at de er gift. Robert kan ikke en gang hjelpe kona si dersom hun blir utsatt for vold på åpen gate, men må late som om han ikke kjenner henne. En dag forsvinner han, og hun er alene med sønnen Sonny, som det senere går galt med. Han begynner nemlig å dope seg ... 

Jeg skal ikke si noe mer om handlingen i boka. Ikke annet enn at det lerretet som spennes opp får oss til å tenke over hva de hvites innblanding i livet på det afrikanske kontinentet har gjort med verden i mange århundrer. Det handler om menneskesyn, menneskeverd, rasisme, segregering, fattigdom, utbytting og utnyttelse ... 

Historiene som fortelles i denne boka - de er mange - er helt klart realistiske, og vi får innblikk i mange sider ved de hvites behandling av de fargede. Til og med krigene som i sin tid førte til at de fargede solgte sine krigsfanger til de hvite, ble oppildnet av de hvite. De fleste stammefeidene i Afrika ble også skapt under kolonialismen. Konsekvensene lever vi videre med i dag. 

Man leser ikke Yaa Gyasi´s "Komme hjem" uten å bli sterkt berørt. Samtidig mener jeg at dette ikke er stor litteratur. Deler av persongalleriet er for stereotypt, og jeg savnet mer dybde i karakterene. Jeg opplevde dessuten slutten av boka som svært søkt. Det ble for søtt. Jeg er ikke motstander av happy endings, men det får liksom være måte på tilfeldigheter. Språket er enkelt, og mange av beskrivelsene ble en smule klisjéfylte. Likevel er jeg overbevist om at dette er en bok som mange kommer til å elske - nettopp fordi den berører sterkt og inneholder et helt lass av gjenkjennelige historier om hva det vil si å være farget i en hvit verden. Selv endte jeg opp med å sluke de siste 300 sidene nesten i et og samme jafs. Jeg hadde store problemer med å legge boka fra meg, og det var en deilig følelse. Det er ikke så ofte jeg opplever akkurat det. 

Jeg kan uten videre anbefale denne boka, selv om den har noen svakheter som gjør at den ikke nådde helt til topps hos meg. Det tar litt tid å komme i gang med boka, men når det først er gjort, går resten av lesningen av seg selv! Det er alltid spennende når nye forfatterstemmer fra Afrika dukker opp, og det skal bli interessant å følge denne forfatteren. Hun har en god del igjen før hun når opp til forfattere som f.eks. Chimamanda Ngozi Adichie og Nadifa Mohamed.

Bloggerne Beathes Bokhjerte ("Når forfatteren klarer å snekre sammen en slik historie i sin første bok så må jeg si at jeg gleder meg til fortsettelsen. Dette var en fantastisk bra familesaga.") og Bjørnebok ("Ikke alle de fjorten historiene oppleves like fengende, og oppbygningen kan oppfattes noe fragmentert og overgangene fra en del til den neste oppleves litt bråe. Likevel, helheten vitner om et stort fortellertalent. Det har blitt ei sterk bok, velskrevet, fargerik og eksotisk, gjennomsyret av grundig research. Anbefales!")har skrevet om boka. Boka er også anmeldt i Dagbladet av Inger Bentzrud ("... prosjektet er grandiost. Ideen likeså. Svakheten er at menneskeskjebnene tidvis blir litt for skjematiske; hver og en skal representere en historisk begivenhet, en sak eller en sosial trend mer enn å være individer av kjøtt og blod. Men historiene flyter bra, og oversetter Hilde Stubhaug har bidratt til å gjøre språket levende og fargerikt. Det er all grunn til følge en debutant med så store ambisjoner som Yaa Gyasi demonstrerer i «Komme hjem».")

Utgitt: 2016
Originaltittel: Homegoing
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: Vigmostad & Bjørke
Oversatt: Hilde Stubhaug
Antall sider: 457
ISBN: 978-82-419-1265-8
Jeg har mottatt et leseeks. av boka

Yaa Gyasi (Foto: Michael Lionstar)

"Darkest Hour" (Regissør: Joe Wright)

Skjebnesvangre dager i begynnelsen av andre verdenskrig

"Darkest Hour" er nominert til seks Oscars i kategoriene beste film, beste mannlige hovedrolle, beste foto, beste kostymedesign, beste hår og sminke og beste produksjonsdesign. Fra før av har filmen sopt med seg en haug med priser etter å ha ha vært nominert til mengder med forskjellige awards. Dette er med andre ord en film man bør få med seg dersom man ønsker å følge litt med på filmfronten. 

Joe Wright (f. 1972) har tidligere regissert filmer som "Pride & Prejudice" (2005), "Atonement" (basert på Ian McEwans roman med samme navn - 2007), "The Soloist" (2009), "Anna Karenina" (2012) m.fl. (Linkene peker til mine tidligere bloggomtaler av filmene, som er meget gode!)  "Darkest Hour" er hans første politiske film.

Vi befinner oss i England i mai 1940. Opposisjonen har forlangt Neville Chamberlains avgang fordi han ikke er tøff nok overfor det tyske naziregimet. Champerlain selv ønsker at Lord Hallifax skal etterfølge ham, men dette ønsker ikke Hallifax. Da står Chamberlain igjen med den omstridte Winston Churchill som den eneste kandidaten de andre partiene vil støtte. 

Kong Georg VI (dvs. den kongen vi møter i filmen "Kongens tale", han som stammet og tok over etter broren Edvard, som valgte å abdisere for å få gifte seg med fraskilte Wallis Simpson - vi møtte dem i filmen "W.E. - århundrets kjærlighetshistorie") er ikke overvettes begeistret for Churchill, blant annet fordi Churchill støttet broren hans i hans beslutning om å abdisere. (Han ønsket jo meget sterkt ikke å bli konge selv.) Motvillig inviterer han derfor Churchill til å danne regjering, hvor også Neville Chamberlain og Lord Hallifax er med. 

Winston og Clementine Churchill - spilt av Kristin Scott Thomas og Gary Oldman

Churchill blir altså valgt, men han møter sterk motstand for sin manglende vilje til å ville forhandle med tyskerne. Churchill mener at Hitler må bekjempes og at det er feil strategi å gå inn i fredsforhandlinger med ham. I mellomtiden er britiske, belgiske og franske soldater omringet av tyske tropper i Dunkerque og Calais. Hvordan dette gikk, har de av oss som kjenner historien og som har sett "Dunkirk" for lengst fått med oss ("Dunkirk" er nominert til intet mindre enn åtte Oscars i forbindelse med årets prisutdeling). Det holdt på å gå riktig galt, men en storstilt mobilisering av sivile båter og et samtidig flyangrep førte til at de fleste av de 300 000 soldatene som befant seg i Dunkerque og Calais, kom fra det med livet i behold. Før dette var et faktum, foregikk det et høyt politisk spill i kulissene. Et solid stykke mot kombinert med ikke rent lite flaks, førte til at det gikk bra til slutt. 

Winston Churchill holder en av sine berømte taler

Underveis blir vi vitne til Churchills voldsomme inntak av alkohol (det sies at han drakk en flaske whisky pr. dag), hvor redd og rådvill han noen ganger følte seg (noe som særlig kom frem da han mislyktes i sin søken etter hjelp fra amerikanerne), hvor massiv motstanden mot han var blant partifeller både i eget parti og i opposisjonen, hvordan ekteskapet hans hanglet i vei, og hvordan det hele snudde da Dunkirk-evakueringen lyktes. Kanskje betydde det ikke rent lite at kong Georg VI endelig bestemte seg for å støtte ham?

Vi får høre noen av Churchills mest berømte taler - som "Blood, toil, teams, and sweat":

"We are in the preliminary stage of one of the greatest battles in history.... That we are in action at many points—in Norway and in Holland—, that we have to be prepared in the Mediterranean. That the air battle is continuous, and that many preparations have to be made here at home.

I would say to the House as I said to those who have joined this government: I have nothing to offer but blood, toil, tears and sweat. We have before us an ordeal of the most grievous kind. We have before us many, many long months of struggle and of suffering.

You ask, what is our policy? I will say: It is to wage war, by sea, land and air, with all our might and with all the strength that God can give us; to wage war against a monstrous tyranny, never surpassed in the dark and lamentable catalogue of human crime. That is our policy. You ask, what is our aim? I can answer in one word: Victory. Victory at all costs—Victory in spite of all terror—Victory, however long and hard the road may be, for without victory there is no survival."

Gary Oldman som Churchill, og den virkelige Churchill

Vi blir også vitne til en scene der Churchill plutselig bestemmer seg for å ta undergrunnen, noe han aldri tidligere i sitt liv har gjort, og hvor han spør folket (dvs. passasjerene som tilfeldigvis befinner seg i samme vogn som ham) om hva han burde gjøre. De råder ham til å fortsette å kjempe. 

Gary Oldman, slik han egentlig ser ut.

Gary Oldman gjør en fantastisk rolletolkning av Winston Churchill i denne filmen. Ikke uten grunn har han så langt mottatt åtte filmpriser for sin hovedrolle i denne filmen. Han er nominert til enda flere priser, som enda ikke er utdelt. Det som imponerer er at han er så lik Churchill, slik han var i virkeligheten. Mye av dette må selvsagt sminke og kostymedesign ta æren for. Men det handler selvsagt om så mye mer; som kroppsspråk, mimikk og tale. Churchill drakk tett, og whiskyglasset er aldri langt unna. Talene var det han selv som dikterte, mens Elizabeth Layton (spilt av Lily James) tastet disse inn på skrivemaskinen. Rundt Churchill virret hans kone, som spilles av Kristin Scott Thomas - her lettere karikert med de mest kunstferdige frisyrer. Filmingen er utsøkt vakker, og noen ganger skulle jeg ønske at jeg så filmen på en DVD og ikke på et filmlerret, slik at jeg kunne ha sett enkelte av scenene om igjen. 

"Darkest Hour" er en kvalitetsfilm å merke seg! Jeg anbefaler den sterkt!

(Fasiten er at denne filmen vant to Oscars - i kategoriene beste mannlige hovedrolle og makeup og hårstyling.)

Innspilt: 2017
Originaltittel: Dark Hour
Nasjonalitet: England
Språk: engelsk
Sjanger: Drama 
Skuespillere: Gary Oldman (Winston Churchill), Kristin Scott Thomas (Clementine Churchill), Ben Mendelsohn (Georg VI), Lily James (Elizabeth Layton, Ronald Pickup (Neville Chamberlain), Stephen Dillane (Lor Hallifax) m.fl.
Spilletid: 125 min.

Marrakech på tre-fire dager

Dette er kanskje ikke det mest rettferdige bildet å vise frem etter en tur til
Marrakech, men jeg synes likevel at fargene og forfallet man ser mange
steder, kommer godt frem her. (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Marrakech på tre-fire dager

Det er nesten ett år siden sist mannen min og jeg var i Marrakech. Vi reiste med Norsk Tur i mars 2017, og dette var en matreise med Trines matblogg. I løpet av drøyt fire dager fikk vi med oss to matkurs om det arabiske kjøkken, og vi besøkte bl.a. Atlasfjellene, et berber-marked og Medinaen i Marrakech. Så sjarmert ble vi at vi bestemte oss for at hit ville vi tilbake - og det relativt raskt. Jeg har for øvrig skrevet om denne turen her på bloggen. Det har også Trine Sandberg fra Trines Matblogg, og bloggeren Anne Cathrine Gulbrandsen fra ENEstående mat.

Ferskpresset granateple-juice er en luksus man bør unne seg når man er i
Marrakech. Pass på at den ikke blir spedd ut med vann før du får den servert!
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

Hvordan kommer man seg til Marrakech?

Vi planla turen vår en del måneder i forveien, og fikk derfor tak i ganske rimelige billetter. Vi valgte å fly med Norwegian, som har direkte flyvninger mellom Gardermoen og Marrakech. Flyturen tar ca. 5 timer hver vei. I januar hadde vi i grovt sett to valg. Det gikk nemlig fly bare på onsdager og lørdager. Vi valgte å fly tur-retur onsdag-lørdag, og fikk dermed med oss tre overnattinger. Ankomst- og avreise-tider var såpass gunstige at vi fikk en del ut av begge reisedagene. Dersom du skal reise til Marrakech for første gang, anbefaler jeg minst fire overnattinger. (Hvis du velger Norwegian i tiden fremover, ser jeg på nettsidene deres at det er fire flyvninger hver uke - tirsdag, onsdag, torsdag og lørdag.)

Hvor bør du bo?

Når man reiser til Marrakech kan man enten bo inne i Medinaen (gamlebyen), eller i "nybyen" (der franskmennene bodde mens området var en del av et fransk protektorat). Jeg er ikke i tvil om hva du bør velge! Selvsagt bør du bo inne i Medinaen, og selvsagt bør du bo i en riad. 

En riad er et tradisjonelt marokkansk hus eller palass med en indre hage eller gårdsplass. Tidligere var dette privathus som var bygget med tanke på å beskytte privatlivet og også fungere som vern mot vær og vind. I dag er de fleste riadene i bruk som hoteller. Det er mange å velge mellom i Marrakech!

Sist gang vi var i Marrakech, bodde vi i Riad Dar Justo - en nydelig riad med klasse og stil. Denne gangen valgte vi Riad Jardin Des Rêves. I og med at vi reiste i midten av januar i år, fikk vi det riktig rimelig. Jeg tror ikke vi kom over 1000-lappen for tre netter. 

Noe av det vi la vekt på ved valg av riad, var at det måtte være wifi der. Å være på nettet med norske telefoner i Marrakech er nemlig så dyrt at det er helt uhensiktsmessig å bruke roaming i det hele tatt. Vi snakker 40 kroner pr. MB, og det betyr at hundrelappene forsvinner fortere enn du liker å tenke på. 

Desto større var irritasjonen da vi erfarte at wifien på hotellet overhode ikke fungerte, og at vi ble oppholdt med snakk. Vi fikk wifi-vifte på telefonen, men den var altså helt ubrukelig. Ute i gangen vår sto det en ruter, og wifi-viften forsvant ikke da vi trakk ut kontakten på ruteren. Mao.: den sto der til pynt og kanskje mest av alt for å roe ned irriterte hotellkunder. Eieren kunne da si at dette var utenfor hans kontroll. Han skyldte på været og at det var bare akkurat nå det var slik. (På en cafe rett i nærheten var wifi´en til sammenligning 100 % stabil under hele vårt opphold.)

Mitt råd er: sjekk ut på Trip advisor hva folk er mest fornøyd med og ditto misfornøyd med - før du bestiller! - og avstem dette i forhold til egne forventninger. Rent bortsett fra det med wifi-en, var vi helt greit fornøyd med vår riad, selv om det må innrømmes at spesielt jeg kjente en god del på irritasjonen underveis i oppholdet, og skulle ønske at vi hadde gjort bedre research på forhånd. (Jeg ønsket å poste bilder fra turen på sosiale medier, uten å bli flådd økonomisk.)

Riaden vår, som var hyggelig, hjemmekoselig og strøken mtp. renhold -
men altså uten wifi ... (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Hva gjør man i Marrakech?

Egentlig er Marrakech et ypperlig utgangspunkt for utflukter - både ut til kysten, opp i Atlasfjellene og til nabobyer. Her vil jeg spesielt henlede oppmerksomheten til bloggeren Kleppanrova, som i flere innlegg har skrevet om Marokko - bl.a. med et besøk til kystbyen Essaouira, som ikke ligger veldig langt fra Marrakech. Dersom du har lyst til å reise rundt i Marokko, i alle fall til de nærmeste byen, trenger du imidlertid atskillig mer enn noen få dager. 

De fleste som besøker Marrakech i noen få dager, kommer (tror jeg) pga. maten og shoppingmulighetene. Selv er jeg veldig glad i det marokkanske kjøkken, som er rangert blant de ypperste i hele verden, og hvor mat laget i taginer står i fokus. Jeg reiser sjelden på turer med tanke på shopping, men Marrakech er unntaket. Her er det så mye fint å få kjøpt at man oppdager opptil flere behov man ikke ante at man hadde - før man får snudd seg ... 

Caféen med wifi i nærheten av riaden vår. Her gikk det unna en del mynte-te etter hvert,
siden dette var ett av få steder med forbindelse til utenomverden ...
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Om Medinaens souker og "guidene"

Inne i Medinaen ligger soukene, det vil si markedene der man kan få kjøpt det meste. For oss turister er det så og si umulig å få full oversikt over alle labyrintene inne i souken. Vi brukte Djemaa el Fna, en stor markedsplass med forbindelse til Koutoubia-moskeen, som et utgangspunkt, og prøvde å manøvrere oss rundt i de ulike soukene herfra. Med større eller mindre hell til tider. Når vi fant tilbake til steder vi hadde vært tidligere, kjentes det som bare flaks. Men - det hjalp å ha vært her før! 

Inne i soukene er det meste under tak, og dette gjør det vanskelig å orientere seg. Å spørre noen om hjelp fører kun til at du plutselig har en "guide" på slep. Å være guide for turister er en stor industri i Marrakech. Hotelleieren vår advarte oss mot dette. Likevel klarte vi "å pådra oss guider" flere enn en gang, og ved i alle fall en anledning ble dette direkte ubehagelig. (Mer om dette senere i dette innlegget.)

Guiden fotfølger deg over alt, og er nærmest umulig å riste av seg. Ikke bare krever vedkommende penger til slutt, men han skal også ha kommisjon av selgere du handler av. Dette legger selgeren på prisen, som du må betale. Du får med andre ord en dårligere handel enn du ellers ville hatt. Og dersom du faktisk har kommunisert med guiden og ønsket å få hjelp til å finne en spesiell butikk, kommer du garantert til fetteren hans og ikke til den beste butikken ... Det mest irriterende vi opplevde var når selgeren ikke hadde det vi spurte etter, men insisterte på at vi måtte stå og vente mens han selv løp byen rundt. Bare for å komme tilbake med noe som var helt fjernt fra det vi spurte etter. Vi spurte f.eks. etter en vannkaraffel i tinn, og opplevde flere ganger at selgeren kom tilbake med en vase ... Nå var visst ikke Marrakech det rette stedet å lete etter en vannkaraffel i tinn, og dette kunne selgeren ganske enkelt ha fortalt oss med det samme. 

Ellers opplevde vi hver eneste dag at noen tilbød seg å lede oss til et berber-marked. Det var "siste dag" og "siste sjanse" - hver dag ... Den første gangen bet vi på, men etter å ha gått og gått og gått og gått ... sluttet vi å følge vedkommende. Hvor han ville ha ført oss til slutt, er jammen ikke godt å si ... 

Noen gode råd: Prøv å finne frem på egen hånd. Sørg for å ha god tid. Hold deg til områder der det er folk. Bare gå - du finner frem til slutt! Medinaen og soukene er tross alt ikke så stor. 

Busstasjonen i den nye bydelen (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Shopping i Medinaens souker 

Det er veldig moro å bevege seg rundt i soukene, men det er også ganske slitsomt. Det nytter ikke å virre rundt med et ubesluttsomt uttrykk i ansiktet. Da nedrennes man av "Madam! Look at my shop!" "Madam! Just one minute!" "Madam ...." Etter noen timer kan en stakkars introvert sjel får mer enn nok av maset. 

Alt er enklere dersom man på forhånd har en noen lunde klar idé om hva man ønsker seg, og er i stand til å improvisere. Dersom du finner noe du liker, er mitt råd at du kjøper det med det samme. Sannsynligheten for at du finner tilbake til nettopp den butikken, er antakelig relativt liten uansett. Dette er heller ikke stedet der det er enkelt å fly rundt og sammenligne priser. Er du først i gang med å diskutere pris, er nemlig handelen i gang. 

I Marrakech pruter man. Kvalitet koster - også her. Bestem deg på forhånd for hva du kunne tenke deg å betale for en gjenstand, og forhold deg til det. Skambud fornærmer bare selgeren. Det verste som skjer er at du kommer hjem med dårlig kvalitet, som du har betalt altfor mye for. Regn imidlertid med at mange av varene i soukene er B-varer. 

Vi ønsket oss et fint fat, og opplevde at det meste av keramikken hadde krakelert glasur. Selgerne prøvde seg med at dette er "prisen" man betaler for håndlagde ting, nemlig at tingene da ikke er perfekte slik de fabrikklagde tingene gjerne er. Alle vet at dette er tull og tøys. Sjekk sømmene på tekstiler. Hvordan er de sydd? Er de bare tråklet sammen? Det opplevde vi med et sengeteppe vi kjøpte på forrige tur. Etter en vask var det lekre 1001-natt-sengeteppet rett og slett ødelagt. 

Jeg vil spesielt trekke frem en butikk, som du faktisk bør prøve å finne frem til, og det er Max & Jan. Her selges design-ting, og alt som frembys har god kvalitet. Her fikk jeg f.eks. tak i en skinn-puff med utsøkt design. Den kostet 2-3 ganger så mye som det jeg måtte ut med for en vanlig skinnpuff i soukene, men likevel godt under halvparten av hva jeg måtte ha gitt for en atskillig kjipere utgave hjemme i Norge. (I Marrakech er det mulig å få en skinnpuff ned i rundt 4-500 kroner, riktignok ikke av beste kvalitet - i Norge må du gjerne ut med det fire- eller femdoble uansett hvor du forsøker - Kremmerhuset eller en fornorsket utgave av en marokkansk butikk.) 

Inne i desigbutikken Max & Jan - finner du ikke noe du liker her, finner du
ingenting noen steder, er min påstand. Her selges kvalitet og ikke B-varer.
I utgangspunktet pruter man ikke er, men det går likevel an å be om en "god pris".
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

Andre ting som det er mulig å få kjøpt er arabiske lamper, brukskunst av ymse slag, bilder, tepper, krydder, skinnprodukter m.m. 

Dette er et fargeglad land! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Selgerne i Medinaens souker er blide og trivelige. Jeg vet ikke helt hva som skjedde etter hvert, men på slutten av oppholdet vårt i Marrakech opplevde vi å få så hyggelige priser på det vi ønsket å handle at vi rett og slett ikke gadd å prute. Kanskje merket de at vi var erfarne i prutingens kunst? Det var rett og slett hyggelig!

Her er noen av menneskene vi gjorde handler med. En solgte fargerike lykter,
en solgte dadler, fikener og aprikoser og de to siste (berbere) solgte
telys-lamper. (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Djemaa el Fna

Jeg har nevnt denne plassen tidligere i dette innlegget. Djemaa el Fna er først og fremst en markedsplass om dagen, der tilreisende berbere frembyr sine varer. Her er det også slangetemmere, tildekkede kvinner som går rundt og tilbyr henna-maling på hendene (pass på ringene dine!), frukthandlere som tilbyr ferskpresset juice osv. 

Jeg turte ikke å gå bort til slangetemmerne, siden jeg sist gang holdt på å få
en kobraslange slengt over nakken ... (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Et godt råd: Dersom du ikke for ditt bare liv vil risikere å få en slange rundt halsen, må du holde deg langt unna slangetemmerne! Trikset er nemlig å slenge en kobraslange rundt halsen til en livredd kvinne, og så må mannen betale i dyre dommer for at slangen skal bli fjernet. Jeg tuller ikke! Bare hold deg unna! 

På denne uterestauranten på Djemaa el Fna likte kokkene å lage mat!
Dette merket vi! Maten ble laget med kjærlighet, og det smakte bare
så godt! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Om kvelden forvandles Djemaa el Fna til en gigantisk uterestaurant. Hele plassen fylles opp av et utall restauranter som i all hovedsak serverer det samme. Like fullt: det gjelder å velge riktig restaurant. Det første stedet vi satte oss ned på serverte ikke god mat, og dette sa noen som forlot restauranten idet vi kom. Vi bestilte bare litt mat, og så gikk vi videre. Vi var langt mer heldig med det neste stedet. 

Sauehodene ble holdt varme og fuktige hele tiden, slik at kjøttet ikke skulle
bli tørt. (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Flere steder serverte restaurantene sauehoder, og dette spiste mannen min - med god apetitt! Selv bestilte jeg sitron-kylling-tagine, en svært tradisjonell marokkansk tagine-rett. Det smaker godt - hver gang! 

En romantisk aften på byen! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

De fleste besøkende var marokkanere selv. Noe av det morsomme med stedet var å observere matgleden og stoltheten over maten - både fra de som serverte og de som spiste. 

For øvrig er det et sånt støynivå på denne plassen - særlig om dagen - at man ikke orker å oppholde seg her for lenge av gangen. 

Jardin Majorelle

Man går selvsagt glipp av mye når man besøker Jardin Majorelle i midten av januar - lenge før blomstringen er i gang. Vi dro dit likevel - mest fordi vi har hørt så mye fint om denne hagen. 

En vakker park! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Hagen ble anlagt i 1923, men det er først i nyere tid at den har vært åpen for publikum. Yves Saint-Laurent hadde i sin tid en finger med i spillet for å bevare hagen. I tilknytning til hagen er det tre museer: Islamic Art Museum, Berber Museum og Musee Yves Saint Laurent. 

Vakre kontraster! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Hagen er utsøkt vakker, selv om det i all hovedsak er kaktuser som vokser i den, og det er også en liten karpedam her. Blått og gult går igjen i eksteriøret. Få planter er så vakre under blomstringen som kaktuser, så de må være litt av et syn når våren og sommeren kommer!

Mange utsøkte detaljer (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Den nye bydelen

Denne gangen besøkte vi også den "nye" bydelen - dvs. der hvor franskmennene bodde mens området var fransk protektorat. Okkupantene hadde visstnok såpass finfølelse at de lot marokkanerne få ha sin medina for seg selv, og så bygget de i stedet opp en ny by. Jeg vet ikke helt hva vi så for oss da vi besøkte denne bydelen, men vi forventet nok at det skulle være en enda større kontrast til resten av byen enn det vi fant. 

Kvinner i bybildet. (Foto: Rose-Marie Christiansen)

En av tingene jeg merket meg er at det var flere kvinner å se i bybildet, enn hva vi hadde sett inne i Medinaen. Her var det også moderne kledte kvinner. De fleste gikk med hijab, skjønt det var noe variabelt. Inne i Medinaen gikk alle tildekket på hodet, og i lange ytterplagg. Der gikk mennene også svært tradisjonelt kledd, mens det inne i den nye bydelen var en hel del dresskledde menn. 

En bygning i den nye bydelen. (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Den største kontrasten mellom ny og gammel bydel er likevel boulevardene, der det stort sett trafikkerer biler og mopeder. Inne i Medinaen er det stort sett fotgjengere, men også mange esler, gammeldagse traller/kjerrer og et urovekkende antall mopeder som kjører altfor fort rundt i de smale gatene (!). 

En bokhandler i Marrakech. (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Mannen min og jeg kom til at sjarmen med Marrakech først og fremst er å finne inne i Medinaen. Det er der det er mest spennende å være når man besøker Marrakech. Og for meg som elsker å fotografere, var det også der jeg fant flest objekter som trigget fotogleden. 

En liten historie fra Medinaen

Ved første øyekast kan kanskje deler av Medinaen virke litt sjuskete. Her og der ligger det en del søppel, og det er en hel del forfalne bygninger rundt forbi. Likevel er det forbausende lite å se av revne bygninger. I stedet bygges det nytt inni gamle bygningsskråg, og her og der så vi mye av restaureringsarbeid. Vi turister slipper ikke til i boligområdene inne i Medinaen, så det er vanskelig å få inntrykk av hvordan folk bor. 

Folkeliv i gatene i nærheten av riaden vår. (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi fikk for øvrig et noe ufrivillig opphold inne i et boligområde den nest siste dagen vi var der. Da hadde vi klart å påkalle en caféeiers vrede fordi vi ikke ville sitte der etter å ha funnet ut at wifi´en ikke fungerte (noe vi på forhånd hadde fått vite at de hadde). Plutselig hadde vi - uten å skjønne det til å begynne med - fått en "guide", som ønsket å vise oss veien til Djemaa el Fna. Med raske skritt gikk han foran oss, og vår skepsis økte etter hvert som vi beveget oss vekk fra folk. (Vi tror at det som senere skjedde var en direkte konsekvens av at vi ikke satte oss ned på aktuelle café ...)

I en av de labyrintiske gatene i Medinaen. (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Da vi hevdet at dette ble helt feil, ble han sint og sa at "I know the souks!" (Hva er det med oss nordmenn som gjør at vi fortsetter å følge etter, når vi egentlig føler sterkt at noe er galt? Høflighet?) Vi beveget oss gjennom boligområder, der haugevis av barn lekte i gatene. Vi gikk og vi gikk ... Da mannen min nok en gang tok til orde for at dette ble feil, pekte han mot sola og sa at nå var det rett før vi var ved moskéen (dvs. Koutoubia-moskeen). En gang snudde vi, og da kom han plutselig opp med at vi måtte bli med til et berbermarked, for i dag var det siste dagen de var her. De stengte om en time ... Det var bare det at dette hadde vi da hørt de foregående dagene også ... Da han skjønte at vi ikke lenger var med på "leken", krevde han penger av oss. Plutselig dukket det opp tre til, og det ble direkte ubehagelig. Mannen min betalte ham 100 dirham (noen lunde svarende til 100 norske kroner), men han skulle ha mer. Han skulle ha 200 dirham. Niks - det fikk han ikke. Mannen min ga ham 20 til, og da slapp de taket på ham. (Jeg sto et stykke unna.) Da skulle vi "bare ta til høyre og så til venstre og så ville vi se moskeen ... Han løy. Vi hadde rotet oss helt bort og visste ikke hvor vi var.

Gatebilde fra Medinaen (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi begynte å gå og hadde klokketro på at vi kom til å finne frem til slutt. Plutselig dukket det opp to unggutter som hevdet at nei, vi kunne ikke gå inn der og i hvertfall ikke der osv. Hvorfor? spurte vi. "Fordi det er veien til moskeen, og der har ikke turister lov til å gå!" Enda en løgn, men det skjønte vi først etterpå. I alle fall ble vi gående et lite stykke sammen med disse to guttene, og etter kort tid kom vi tilbake til relativt kjente strøk. Men da var det fullstendig umulig å riste dem av oss. De fulgte etter over alt. Vi ville gå inn i en annen gate en dem, og da kom de løpende og sa at der var det stengt. "Bullshit!" sa jeg og så gikk vi videre i en gate som aldeles ikke var stengt. Og så kom det uunngåelige: de ville ha penger av oss. Da var vi blant folk igjen, og tenkte at de kunne få en 50 dirham-seddel - for å være grei med dem. Men neida, det var ikke nok. Han andre ville også ha en 50 dirham-seddel. Det fikk han ikke.  

Det som faktisk var synd for Marrakech og for soukene var at vi da var så dritlei at vi i stedet for å fortsette å gå i soukene og kanskje legge igjen litt penger her og der, ikke orket mer og dro hjem til det wifi-løse hotellet vårt. Riktignok med et lite stopp innom en café i nærheten, der de hadde både wifi og en meget god mynte-te. Vi la igjen noen dirham på te der, for å si det sånn! Mens vi surfet rundt på nettet og oppdaterte oss på hva som hadde skjedd rundt forbi ...

Folkene i Marrakech

Jeg vil nødig etterlate et inntrykk av at Marrakech er en utrygg by eller at menneskene her ikke er hyggelig. Folkene i Marrakech er nemlig svært hyggelige! Og Marrakech er ingen utrygg by! Men her som ellers er det selvsagt brodne kar, som man skal passe seg litt for. Dersom man følger helt alminnelige forsiktighetsregler, slik man bør gjøre uansett hvor man ferdes, er det svært trygt her. 

Kvinnefellesskapi Marrakech. (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det føles svært eksotisk å være i Marrakech! Marokko er jo en del av Nord-Afrika, og det merker man når man er her! Folkene som bor her er stort sett enten arabere eller berbere, og de har levd i fredelig sameksistens i århundrer. Akkurat dette er marokkanerne stolte av. Marokko er et sivilisert land med en stolt kulturarv. Selv kjente jeg mange ganger på en følelse av å være vitne til filmkulisser, og det skyldes flere ting. Ikke minst fargene og det litt gammelmodige preget. Marokko befinner seg ikke så langt fra Europa, og likevel fikk jeg følelsen av å befinne meg et godt stykke tilbake i fortiden. 

Folk i Marrakech. (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det er store forskjeller blant folk på hvordan de lever livene sine, i alle fall ut fra hva jeg kunne bedømme ut fra klesdrakten. Her møter man alt fra kvinner med stil og som liker å vise det frem, til kvinner som skjuler alt ved seg. Man møter menn med langt skjegg og ikke skjegg i det hele tatt. Lange kjortler og tradisjonelle klesplagg har visstnok fått en renessanse her, leste jeg et sted. Det handler om identitet og tilhørighet, og det å ha regien på hva som er ens eget i forhold til ytre påvirkning ... tenker nå jeg. 

Flere folk i Marrakech. (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det var i grunnen alt jeg hadde tenkt å fortelle om denne gangen ... Helt til slutt tar jeg med noen flere bilder fra turen. Enjoy!

Ivrige innkastere i Marrakech (Foto: Rose-Marie Christiansen) 

Utenfor en moské satt kvinner og tigget penger.
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

Fargerike krydderier, te etc. (Foto: Rose-Marie Christiansen) 

En av inngangene til soukene. (Foto: Rose-Marie Christiansen) 

En uterestaurant i Medinaen (Foto: Rose-Marie Christiansen) 

I soukene (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Mor og sønn kanskje? (Foto: Rose-Marie Christiansen) 

Marokkansk kunst (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Marokkansk kunst (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Café Arabe er verdt et besøk! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Fruktselgerne på Djemaa el Fra (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi spiste på restauranten La Maison Arabe,
og det var rett og slett en storveis opplevelse!
(Foto: Rose-Marie Christiansen) 

Vakker arabisk brukskunst (Foto: Rose-Marie Christiansen) 

Koutoubia-moskeen (Foto: Rose-Marie Christiansen) 

Krydder, oljer og annet - her hadde de alt!
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

Snegler til middag? (Foto: Rose-Marie Christiansen)