Filmer jeg har sett i det siste - et samleinnlegg

Det er ikke lett å få tid til alt man har lyst til å gjøre - som for mitt vedkommende blant annet handler om å skrive om filmene jeg ser. Dette er jo ikke bare en bokblogg, men også en filmblogg. Likevel er det filmbloggingen - og det å se film - som lider aller mest når det kniper om tid i mitt liv. I det siste har jeg sett en del filmer, som jeg ikke uten videre har lyst til å forbigå i stillhet. Derfor prøver jeg meg på et samleinnlegg denne gangen. 

Jeg så "Sideways" (regissør Alexander Payne - innspilt 2004) for flere år siden, og husker godt hvordan denne filmen førte til at californiske viner og spesielt Pinot Noir-vinene for alvor kom opp på kartet for all verdens vinelskere. Filmen fremstår fremdeles som en slags kult-film man må regne med, og den presenterer California og dens vindistrikter på en utmerket måte, godt flettet inn i en morsom setting. 

Da mannen min og jeg i sommer ferierte i California og blant annet var innom Napa Valley og Sonoma, lette jeg etter et landskap som stemte overens med de indre bildene jeg hadde fra filmen, uten å finne dette. Etter å ha googlet på filmen og location, skjønte jeg hvorfor ... Filmen er innspilt i området rundt Santa Barbara og ikke om Napa eller Sonoma, og det området hadde vi allerede passert. 

Dersom du har planer om å reise på en rundtur i California, anbefaler jeg at du ser denne filmen før avreise - ikke etterpå. USA er verdens største vinprodusent, og det dyrkes vindruer flere steder enn i Napa Valley og Sonoma. 

Jeg er svak for asiatiske filmer (og bøker). Da jeg kom over "In the mood for love" (regissør Wong Kar-Wai - innspilt i 2000) med handling lagt til Hong Kong, måtte jeg bare ha den. Handlingen finner sted i 1962. Chow Mo-wan (mannlig journalist) og Su Li-Chen (kvinnelig sekretær) leier rom i samme bygning, og blir naboer. Begge er gift med ektefeller som er mye på reise, og er derfor mye alene. De mistenker dessuten ektefellene sine for å være utro. Etter hvert oppstår det følelser mellom de to, uten at de våger å leve dette ut. Plikten overstyrer, men de klarer ikke å glemme hverandre ... 

Jeg ble dessverre nokså skuffet over denne filmen, men opplevde det som interessant å se glimt av Hong Kong fra noen år tilbake. Jeg ville uansett ikke ha løpt beina av meg for å få tak i denne filmen, med mindre man er veldig interessert. 

Det er atskillige år siden jeg leste nederlandske Herman Kochs spooky roman "Middagen" (2011), som handler om to brødre og deres familier. Den ene vellykket, kjendis og rik - den andre arbeidsledig, bitter og psykisk syk. De møtes sammen med sine koner på en eksklusiv gourmet-restaurant, der de diskuterer en ugjerning som barna deres har gjort, men blir ikke enige om hvilke konsekvenser dette bør få for dem. 

Nå er Herman Kochs bok filmatisert. "The Dinner" (regissør Oren Moverman - innspilt i 2017) så jeg nylig på et fly til New York. Den blir nok ikke satt opp på norske kinoer, og DVD´en har release her i Norge den 16. oktober. Jeg synes alltid det er interessant å se filmatisering av bøker jeg har lest, og er glad jeg fikk med meg denne. Jeg kjente likevel på at det ble feil med amerikanske skuespillere i denne filmen. Richard Gere er absolutt en fin skuespiller (som jeg beundret ham i yngre år!), men her ble han bare helt feil. 

Jeg leste Christian Jungersens roman "Du forsvinner" da boka kom ut på norsk i 2014, og det ble en midt-på-treet-opplevelse for meg. Samtidig var boka svært spennende, der tematikken er hvordan det er å leve med en mann som endrer personlighet etter å ha fått hjernesvulst. Hvem er han egentlig? Var han mest seg selv før, eller er han mest seg selv nå? Hvor slutter normaliteten, og hvor begynner galskapen? Hvilke handlinger er han ansvarlig for, og hvilke må sykdommen ta ansvar for?

Jeg så filmatiseringen av boka - "Du forsvinder" (regissør Peter Schønau Fog - innspilt 2017) - på samme flyreise som den ovenfor nevnte "The Dinner". Jeg tror nok heller ikke at denne filmen settes opp på norske kinoer. Filmen er for øvrig svært god, med gode skuespillere, solid manus og et plott som egner seg godt for filmlerretet. Den har fått den engelske tittelen "You Disappear", og det er Nikolaj Lie Kaas, Michael Nyquist og Trine Dyrholm som innehar hovedrollene. Det har ikke lyktes meg å finne ut når filmen har release på DVD i Norge, da søkemotoren til Platekompaniet ikke responderer - enten jeg bruker norsk, dansk eller engelsk filmtittel, og heller ikke når jeg søker på regissøren. 

Jeg hadde virkelig ingen ambisjoner om å se "The Lobster" (regissør Yorgos Lanthimos - innspilt i 2015), filmen som vant juryens pris i forbindelse med Cannes Filmfestival i 2015. Såpass spesiell virket nemlig handlingen for meg. 

På et DVD-salg havnet filmen likevel i min handlekurv - som en ren impulshandling. Dette var likevel ingen garanti for at den ville bli sett, for jeg tør nesten ikke tenke på alle filmene som aldri kommer ut av plasten hjemme hos oss. Filmer som er innkjøpt med all verdens beste intensjoner om å se dem ... some day ... 

Det var faktisk i forbindelse med min lesning av Carl Frode Tillers siste roman - "Begynnelser" - der filmen blir nevnt sammen med den skrekkelige filmen "Dogtooth" - at jeg tenkte at nå må jeg få sett den. Det er nemlig samme regissør som står bak begge filmene. "The Lobster" er en langt bedre film enn "Dogtooth", men jeg mener likevel at begge filmer er for helt spesielt interesserte. 

I alle fall - "The Lobster" er en science fiction-film som handler om en by - The City - der single mennesker arresteres og sendes til The Hotel. Der har de 45 dager på å finne seg en ny partner - ellers forvandles de til et dyr. De kan selv bestemme hvilket dyr de vil forvandles til, og vår hovedperson David (spilt av Colin Farrell) bestemmer seg for at han ønsker å bli en hummer - a lobster. Den lever nemlig i mer enn 100 år, har (kongelig) blått blod og har tilhørighet i havet, et element han liker svært godt selv. 

Mens David er på hotellet drar han og de andre jevnlig ut i skogen for å jakte på "Loners", enslige som har flyktet fra The Hotel. For hvert drepte menneske får de en dag ekstra til å finne seg en partner. 

Kan de ikke bare ta den første og den beste da? Niks! Så enkelt er det faktisk ikke. Den man velger må være en match. To nærsynte kan f.eks. finne hverandre, to som blør lett neseblod kan slå seg sammen, to uten empati kan slå seg sammen osv. Straffen for å lure noen er streng. 

En dag rømmer David. Ute i skogen slår han seg sammen med andre flyktninger - Loners - i håp om å overleve den stadige jakten på dem. Her gjelder også et sett med absurde regler. Som at det ikke er lov å innlede et forhold med en av de andre enslige i gjengen. 

Vi får aldri vite hvorfor det ikke er lov til å være singel, hvorfor man ikke kan bli sammen med en som ikke er en såkalt match eller hvorfor flyktningene i skogen ikke kan innlede forhold med hverandre. De gjør opprør mot det bestående - hvorfor ikke også et opprør mot reglene om å være en match? Tenkte nå jeg ... 

Denne filmen ble i særeste laget for meg. Det hjalp ikke at kjente skuespillere som Colin Farrell og Rachel Weisz spilte hovedrollene. 

--------------------------------------

Det var alt for denne gang! 

Colson Whitehead: "Den underjordiske jernbanen"

En annerledes Sørstatsroman

Om forfatteren

Colson Whitehead (f. 1969) debuterte som forfatter med "The Intuitionist" i 1999, og har frem til i dag utgitt seks romaner, et par sakprosa-bøker og flere essays. Han var med andre ord ingen nybegynner da han skrev romanen "Den underjordiske jernbanen", som han vant National Book Award for Fiction for i 2016 og Pulitzer Prize for Fiction i 2017. Dette er den eneste av hans bøker som er oversatt til norsk. Samtlige av hans bøker har mottatt litteraturpriser, så her bør det komme flere bøker på norsk etter hvert. I USA er han blant de mest anerkjente skjønnlitterære forfatterene i dag. 

Mitt forhold til boka og forfatteren

Da jeg fikk papirutgaven av denne boka tilsendt fra Kagge forlag tidligere i sommer, må jeg innrømme at jeg tenkte at jeg har lest min andel av plantasje-slave-bøker. Hva nytt kunne denne boka tilføre meg? Jeg hadde heller ikke hørt om forfatteren fra før. 

Jeg hadde ikke vært mange minuttene ute i sosiale medier med min forutinntatte holdning, før jeg fikk passet mitt påskrevet. For dette var en bok jeg bare måtte lese! Den var helt spesiell! Likevel tapte boka stadig i kampen med nye bøker som strømmet inn hos meg ... inntil jeg oppdaget at den foreligger som lydbok. Dermed rykket den veldig mye raskere opp i lesekøen. 

"Den underjordiske jernbanen"

Det første jeg måtte finne ut var hva "den underjordiske jernbanen" egentlig betydde. På en Wikipedia-side fant jeg svaret. Her står nemlig følgende: 

Den underjordiske jernbanen (engelsk The Underground Railroad) var et uformelt og hemmelig nettverk av hemmelige ruter og trygge hus som slaver på 1800-tallet i USA benyttet seg av for å rømme fra slaveriet i sørstatene til friheten i de frie statene i nord og i Canada. De fikk hjelp til flukten fra abolisjonister (motstandere av slaveri) og andre allierte (som eksempelvis kvekere) som var sympatisk innstilt for deres sak. Begrepet ble også benyttet på abolisjonister, både svarte og hvite, frie og slaver, som hjalp flyktningene. Andre flyktningeruter førte til Mexico eller oversjøisk.

Begrepet oppsto tidlig på 1800-tallet og dets høydepunkt var mellom 1850 og 1860. En beregning har antydet at ved 1850 hadde 100 000 slaver unnsluppet via «jernbanen». Britisk Nord-Amerika, hvor slaveri var forbudt og amerikansk lovverk ikke var gjeldende, var et populært mål da den lange grensen hadde flere steder som kunne krysses. Mer enn 30 000 mennesker skal etter sigende ha unnsluppet hit via nettverket på dets høydepunkt, skjønt amerikanske tall fra folketelling kan bare redegjøre for 6000.

Kart som viser ulike undergrunnsruter som rømte slaver benyttet 

Om boka

Cora er tredjegenerasjons slave og vi møter henne da hun er 16 år. Året er 1812. Cora har blitt fortalt at reisen fra Afrika startet da bestemor Ajarry ble tatt til fange og fraktet med et skip til Amerika. Mange døde underveis. Ajarry ble solgt en rekke ganger. En gang var livet hennes kun verdt noen kauriskjell og glassperler, en annen gang knapt en hel kasse med rom og litt krutt. Til slutt havnet hun på Randall-plantasjen. Hun fikk mange unger mens hun var i fangenskap, men bare ett ble over ti år. Det var Mabel, hun som skulle bli Coras mor. Historien om alle de døde barna - det ene etter det andre - fortelles brutalt og kortfattet. Mabel flyktet fra plantasjen da Cora var 10 år gammel. Akkurat dette - at moren reiste fra henne - har Cora store problemer med å forsone seg med. 

"De ble i det minste ikke solgt bort, sa en eldre kone til Ajarry. Det var sant - den gangen solgte Randall sjelden de små. Du visste hvor og hvordan barna dine kom til å dø." (side 16)

Første gang Cora blir spurt om hun vil reise med den underjordiske jernbanen, svarer hun nei. Tre uker senere svarer hun ja. Det er Caesar som overtaler henne. Han har lært å lese og skrive. Hans erfaringer fra en plantasje der han ble behandlet som et menneske, gjør at han ikke holder ut tanken på å bli på Randall-plantasjen, der slavene behandles verre enn dyr. Caesar har forbindelser til den underjordiske jernbanen. 

Boka handler om Cora og Caesars flukt fra bomullsplantasjen i Georgia. Det handler om å komme unna den fryktede slavejegeren Ridgeway, som har spesialisert seg på å jakte på rømte slaver. Ille har de hatt det frem til nå i sine liv, men blir de fanget, venter et sant helvete. Svære dusører er utlovet, og slavejegerne lukter blod på mils avstand. 

Menneskene som hjalp slavene med å flykte fra sine fangenskap blir i boka fremstilt som stasjonsmestre, og vi får inntrykk av at det dreier seg om ordentlige togstasjoner og tog som går under jorda. Vi får høre om både rutenett, togskinner og konduktører. I virkeligheten var den underjordiske jernbanen svært uformell, og hadde langt fra de ytre rammene som fortellingen i denne romanen illuderer. Flukten foregikk dessuten ikke under jorda. Det handler om mennesker - for det meste hvite - som satte livene sine på spill i kampen for å hjelpe flest mulig til å flykte fra Sørstatene til Nordstatene, der slaveri var forbudt. Det handlet dessuten om hemmelige stier og veier, om hus der flyktningene levde i skjul i ukesvis og noen ganger måneder mens slavejegere jaktet på dem, og deler av fluktveiene foregikk med båt og andre ganger på hesteryggen. 

Min oppfatning av boka

Jeg ønsker ikke å røpe mer av handlingen. Men alle som har lest litt om slavers flukt og deres stadige frykt for å bli røvet og ført tilbake til slaveriet ("Twelve Years a Slave", Frederick Douglass´"En amerikansk slaves liv"), vet at frie eks-slaver (enten de hadde rømt eller var frikjøpt) aldri kunne føle seg helt trygge. Farer truet overalt, og bare det faktum at det var mye penger involvert i å drive med menneskehandel, gjorde det litt for fristende for dem som drømte om lett-tjente penger. 

Selvsagt gjør en roman som "Den underjordiske jernbanen" inntrykk! Forfatteren er nøktern i sin fortellerstil, og dermed blir det aldri påtrengende tårepersete eller klisjéfylt. Underveis lurte jeg litt på om persongalleriet kanskje ble vel stereotypt. Var det ikke noen gode mennesker blant plantasjeeierne? Joda, de fantes absolutt. Caesar hadde bodd hos en av dem. Problemet var at det var så få av dem. Og siden det var opplest og vedtatt at "niggerne" ikke hadde menneskeverd på lik linje med de hvite, ble de behandlet deretter. 

I ettertid skulle jeg faktisk ønske at jeg hadde lest boka og ikke hørt på lydbokutgaven. (Vanligvis har jeg det på motsatt måte.) Årsaken er at jeg hadde litt problemer med oppleseren, som ble for kjedelig i opplesningen. Det ble for flatt og livløst. Det er mulig at dette skyldes at jeg er bortskjemt med fantastiske opplesere som virkelig setter alt inn på å gi bøkene liv. Akkurat dette fikk ikke Fanny Vaager til, synes jeg. Dette gikk ut over min opplevelse av boka på en uheldig måte. Det var først da jeg ble sittende og bla i papirutgaven at det fullt ut gikk opp for meg hvor godt boka faktisk er skrevet. 

Jeg likte boka godt, men ble nok ikke så begeistret som jeg har inntrykk av at veldig mange andre har blitt. Deriblant et enstemmig kritiker-korps. Blant bokbloggerne har meningene om boka vært noe mer blandet. 

Bokbloggeren Beathe har skrevet en flott og begeistret anmeldelse av boka på sin blogg. Det har også Bokelskerinnen gjort. Tine var ikke begeistret, og opplevde historien rotete fortalt. Silje fra bokbloggen Så rart slet med å komme inn i historien og følte at hun ikke kom så veldig tett på karakterene i boka. Bente Bing elsket boka, og det gjorde også bloggeren My Criminal Mind. Elida fra bloggen My first, my last, my everything likte begynnelsen, men falt litt av på slutten. 

Denne boka må filmatiseres! Jeg er nemlig overbevist om at det må bli en sterk opplevelse å få visualisert handlingen "Den underjordiske jernbanen"! 

Og selvsagt anbefaler jeg denne boka! Den er langt bedre enn det meste som er utgitt i nyere tid, hvor tematikken er umenneskelig behandling av slaver i Sørstatene. Dessuten tilfører den noe nytt. Boka er også helt fri for østkant-dialekt med a-endinger! Det skal oversetteren ha kred for! Jeg kan nemlig ikke tenke meg noe mer irriterende enn at oversetterne gir slavene østkant-dialekt i sine oversettelser. 

Utgitt i USA: 2016

Originaltittel: The Underground Railroad

Utgitt i Norge: 2017

Forlag: Kagge (papirutgave)/Lydbokforlaget (lydbok)

Oversatt: Knut Johansen 

Oppleser på lydbok: Fanny Vaager 

Antall sider: 347

Spilletid: 9 t 39 min.

ISBN: 978-82-489-2039-7 (papirutgave)

ISBN: 978-82-421-6594-7 (lydfil)

Jeg har mottatt leseeks. fra forlaget

Colson Whitehead (bildet har jeg lånt av forlaget)

Maggie Nelson: "Argonautene"

Sjanger-overskridende om kjønn og moderskap

Litt om Pelikanen forlag

Dersom du er en leser som elsker spesielle bøker, for eksempel sjangeroverskridende bøker der det er glidende overganger mellom fiksjon, selvbiografi, essay og dokumentar, så tror jeg at Pelikanen forlag må være et godt sted å begynne å lete. Her dukker det nemlig jevnlig opp bøker av det slaget. Flertallet av disse bøkene kan tilsynelatende virke noe vanskelig tilgjengelig, men tro meg: det løsner alltid etter noen sider. "Dam" av Claire-Louise Bennett er en av dem, "Menn forklarer meg ting" av Rebecca Solnit er en annen. "Den endeløse sommeren" av Madam Nielsen er en tredje. For ikke å glemme Christian Krachts "De døde". 

Jeg har for øvrig hatt noen av mine sterkeste leseopplevelser fra dette forlaget - som "Kaputt" av Curzio Malaparte. Forlaget er gode på å lete frem gamle klassikere, og gjøre dem tilgjengelig for nye lesere! I den konteksten er det med litt undring jeg tidligere i år registrerte at et helt ukjent forlag snappet opp Hermann Ungars bøker "De lemlestede" og "Klassen". Dette ville nemlig vært typiske Pelikanen-bøker. (Samtlige linker peker til mine tidligere bloggomtaler.)

Når jeg ser på listen over alle utgivelser fra Pelikanen forlag (hvor Karl Ove Knausgård er medeier),  52 i alt, og kun finner 11 utgivelser av kvinnelige forfattere på listen (herunder to kvinnelige forfattere med to bøker hver), er det ikke til å unngå at jeg tenker på Siri Hustvedts essay "Ingen konkurranse" fra essaysamlingen "Kvinne ser på menn som ser på kvinner". Der refererer hun til et intervju med Karl Ove Knausgård om "Min kamp", der hun fant kun ett kvinnenavn blant hundrevis av litteraturreferanser til andre forfattere. Til dette skal Knausgård ha svart "ingen konkurranse", hvilket fikk Hustvedt til å spekulere på hva han kunne ha ment med dette. Lå det en undervurdering av kvinner i dette svaret? Jeg tror ikke det, og synes nok at Hustvedt trekker det hele for langt. Uansett - det får meg likevel til å tenke over hvorfor ikke flere kvinnelige forfattere er å finne på listen over Pelikanens utgivelser. Det vi i alle fall kan være veldig sikre på, er at når en kvinnelig forfatter først kommer på listen, så er det tale om svært gode forfattere. Jeg har i alle fall ikke opplevd noe annet. 

Litt om Maggie Nelson og mitt forhold til henne

Maggie Nelson var for meg en fullstendig ukjent forfatter da jeg kom over hennes siste bok "Argonautene" for få dager siden. Det forhold at det er Pelikanen som har utgitt boka på norsk og at The New York Times-sitatet ""Denne boka forandrer liv" - Carrie Brownstein" sto på smussomslaget, fikk meg til spontant å grabbe boka med meg. Boka ble utlest på en dag. 

Maggie Nelson (f. 1973) er en amerikansk forfatter med ni bokutgivelser bak seg, innenfor sjangrene dikt og sakprosa. Hun debuterte med "Shiner" i 2001, og "Argonauts" kom ut i 2015. Hun har vunnet National Book Critics Circle Award in Criticism for sistnevnte, og hun ble også en New York Times-bestselger. "Argonautene" ble et gjennombrudd, og er den eneste av hennes bøker som er oversatt til norsk. Selv håper jeg at Pelikanen følger opp dette forfatterskapet og gir ut "The Art of Cruelty: A Reckogning", som Nelson utga i 2011. 

Forlaget skriver følgende på bokas smussomslag:

"Maggie Nelson har gjort seg bemerket ved å skape seg en egen essayistisk sjanger som beveger seg fritt mellom det selvbiografiske, det filosofiske og det poetiske. Hun skriver så å si sjangeruavhengig, og gjerne innenfor flere sjangre i samme tekst. Argonautene er i så måte et stjerneeksempel, der de forskjellige stilnivåene beriker både analysen og leseopplevelsen."

The Guardian har betegnet henne som "en av de mest fascinerende og inspirerende forfattere i dagens Amerika, og blant de skarpeste og spenstigste tenkerne i hennes generasjon". 

Maggie Nelson er gift med Harry Dodge, som spiller en svært sentral rolle i "Argonautene". Han er nemlig transkjønnet. Det betyr at han er en mann født i en kvinnekropp. Mens Maggie Nelson gikk gravid med deres felles barn (etter insemnasjon av sæd fra en felles venn), gjennomgikk Harry kjønnsskifteoperasjon for å bli fullt og helt mann. (Begge linker peker til engelske Wikipedia-sider om hhv. Nelson og Dodge.)

Jeg er forundret over at forlagene (og andre) ikke legger litt jobb i å oppdatere Wikipedia om forfattere som aldri har vært utgitt på norsk før. Jeg tror nemlig at en skikkelig presentasjon av nye forfattere på Wikipedia vil kunne bidra til å gjøre forfatterne mer tilgjengelig for flere lesere. Det er noe med å finne informasjon flere steder på nettet - særlig i en tid hvor de fleste litteraturanmeldelsene dessverre er å finne bak betalingsmurer. 

Jeg har ikke funnet en eneste anmeldelse fra noen profesjonell kritiker i Norge, men ingen bør bli forundret over at den først nok kommer i neste nummer av Morgenbladet (og/eller Klassekampen?). Noe annet ville være oppsiktsvekkende. (Her var det rett før jeg slang på et smilefjes, men jeg satte meg på hendene mine da fingrene begynte å løpe over tastaturet ...) 

Hva betyr egentlig "argonautene"?

Før jeg begynte på boka, ble jeg nysgjerring på hva"argonautene" egentlig betyr. Et google-søk førte meg rett til Wikipedia. Her fremgår det at argonautene "var en gruppe helter i gresk mytologi, som reiste med Jason til Kolkis i hans søken etter Det gyldne skinn i årene før den trojanske krigen". Navnet har de etter skipet som het Argo, navngitt etter dets byggherre. Argonautene betyr derfor "argosjøfolkene". Så vet vi det! 

Hvorfor har forfatteren, som i sin bok skriver om morsrollen, kalt boka "Argonautene"? Kanskje for å få frem hvilke helter mødre er? Det som i alle fall er sikkert er at hun gir morsrollen et ganske annet innhold enn vi vanligvis presenteres for i litteraturens verden. Samtidig er det hun skriver kanskje mer oppsiktsvekkende i USA enn hva det er her til lands, hvor kvinnens rolle har vært og er atskillig friere enn nesten alle andre steder i verden, inklusive USA.

Om boka

(Dersom du ikke ønsker å vite hva boka handler om, bør du ikke lese min omtale av den.)

"Argonautene" er en selvbiografisk bok med mange typiske essay-kjennetegn, og det er ikke godt å si hvor det ene slutter og det andre begynner, og vise versa. I alle fall er det historien om Maggie og Harry som går som en rød tråd gjennom hele boka. Harry som er en mann i en kvinnekropp, og som hun treffer i oktober 2007 ... Her og der er dette så direkte og brutalt beskrevet at det er flaut å sitere fra boka, for å være helt ærlig. 

Innledningsvis forvirres vi av begreper som "heteronormativt", "cis-kjønnet", "andro-fag", "tilsynelatende streit", "heterofilt gift" (som for å antyde at dette egentlig kun er et ytre skall), "likekjønnet ekteskap", "kjønnet selvbevissthet" osv. Og hvem av dem var egentlig "skeiv" i forholdet? Harry som tilsynelatende var en kvinne, men egentlig en mann, eller hun som ble sammen med en kvinne, som senere ble en mann? Alt dette blandes sammen og til slutt er det jammen ikke lett å skille fra hverandre hva som er hva. Etter sånn ca. 30 sider løsnet det imidlertid, og deretter var det enkelt å følge den røde tråden i boka. 

"Enkelte mennesker føler glede over å stille seg bak en identitet, som i "You make me feel like a natural woman" som først ble kjent gjennom Aretha Franklin og, en tid senere, gjennom Judith Butler, som påpekte hvilken ubalanse denne similen skaper. Men det kan også ligge en forferdelse i å gjøre det, for ikke å snakke om en umulighet. Det er ikke mulig å leve gjennomsyret av bevisstheten om sitt eget kjønn i tjuefire timer i døgnet. Den kjønnede selvbevisstheten har heldigvis en ustabil karakter." (side 22)

Underveis problematiserer Nelson begrepet "likekjønnet ekteskap". Selv kjenner hun ingen skeive mennesker som opplever at det viktigste aspektet ved begjæret deres er at det er "likekjønnet". Den likheten hun selv har opplevd i sine forhold til kvinner, er ikke likhet som kvinne, og heller ikke identiske kroppsdeler, men "heller den drepende forståelsen av hva det vil si å leve i et patriarkat". (side 35)

Det er heller ikke uproblematisk å skulle være steforelder for Harrys sønn. Hun beskriver dette utrolig godt: 

Samme hvor fantastisk du er, samme hvor mye kjærlighet du har å gi, samme hvor moden, klok, vellykket, smart eller ansvarsfull du enn måtte være, befinner du deg som steforelder alltid i den strukturelle faresonen for å bli hatet og foraktet. Det er fint lite du kan gjøre med det, annet enn å holde motet oppe og forsøke å plante små spirer av sunn fornuft og god stemning i den drittstormen av negativitet som kanskje kommer din vei. Man må heller ikke forvente seg rare støtten fra kulturen: Foreldre er per definisjon ufeilbarlige, mens steforeldre er inntrengere, egoister, snyltere, giftspredere og barnemishandlere. (side 30)

Mens Maggie Nelson er gravid med hennes og Harrys sønn Iggy, fabulerer hun over moderskapets begrensninger og muligheter. 

... Sjekk hovedoppslaget i New York Times Book Review på morsdagen 2012, som begynte slik: "Ikke noe tema byr på større muligheter for å skrive dårlig enn moderskapet. (....) I rettferdighets navn er det vanskelig å skrive godt om barn. Vet du hvorfor? Fordi de ikke er spesielt interessante. Det som er interessant, er hvorfor vi, til tross for den lammende kjedsomheten som utgjør nittifem prosent av oppdragerjobben, fortsetter å lage barn," Med tanke på at nesten samtlige samfunn på jorden fremmer tanken om at det å få barn er nøkkelen - kanskje den eneste nøkkelen - til et meningsfylt liv (der alt annet er en trøstepremie) - og med tanke på at de fleste samfunn også har pønsket ut alle mulige former for subtile og frastøtende måter å straffe kvinner som velger ikke å formere seg - hvordan skulle denne siste påstanden egentlig fenge? (side 94)

Da Maggie Nelson var fire måneder på vei i svangerskapet, var Harry seks måneder på vei til å bli mann. I det hun beskriver som deres "uutgrunnelige hormonsuppe", reiste de til Fort Lauderdale, dels for å feriere. Men viktigst av alt: her skulle Harry få utført en brystoperasjon (for å fjerne brystene og spor etter kvinnelighet), og samtidig få restituert seg. 

"Fra utsiden kan det ha sett ut som om din kropp ble stadig mer "mannlig", og min stadig mer "kvinnelig". Men det var ikke sånn det føltes innvendig. Innvendig var vi to menneskelige dyr som gjennomlevde store endringer side om side, som hverandres åndsfraværende vitner. Med andre ord, vi var i ferd med å bli eldre." (side 109)

Underveis er det ikke den ting ved svangerskap og fødsel som unnslipper forfatterens skarpe blikk. Det være seg forbauselsen fra enkelte menn om at kvinner kan tenke mens de er gravide ("i din tilstand!"), og forventingen om at man skal være spennende i ekteskapet når alt kroppen skriker etter er å få være i fred. 

"Så vidt jeg forstår, finnes de fleste verdifulle nytelsene her på jorden i spennet mellom å tilfredsstille en annen og å tilfredsstille seg selv. Noen ville kalle det etikk." (side 127)

Som jeg helt sikkert har fått frem så langt, har denne boka høy sitatfaktor, og det på en slik måte at sitatene passer godt inn i konteksten de er satt. Forklaringen er nok at forfatteren sømløst beveger seg fra det selvbiografiske til det essayistiske, frem og tilbake, og det på en slik måte at man som leser egentlig ikke reflekterer over det, men bare opplever det helt som naturlig. 

"Egentlig har jeg aldri tenkt på meg selv som en "kreativ person" - skrivingen er mitt eneste talent, og skrivingen har alltid føltes mer oppklarende enn kreativ for meg. Men når jeg funderer over denne definisjonen, spør jeg meg om man kan være kreativ (eller skeiv eller lykkelig eller ivaretatt) seg selv til tross." (side 134-135)

Det er en god del fokus på kvinnelighet, morsrollen, forfatterens egen mor, morens forhold til sitt eget utseende osv. Moren hennes, som egentlig er en vakker kvinne, har alltid slitt med følelsene for egen kropp. For små pupper, for stor rumpe, fugleaktig ansikt, gamle overarmer ... "Men de negative følelsene hun har for sin egen kropp, kan skape et kraftfelt som støter bort alle gode ord om den." (side 137) Hvilket er tankevekkende på mer enn en måte, tenkte jeg ... 

Mot slutten av boka henvender forfatteren seg direkte til sin mann Harry og bruker "du-formen", og omtrent samtidig får vi en inngående beskrivelse av fødselen. Før hun går over til å analysere hvordan det må ha vært for Harry å vokse opp som adoptivbarn, uten å kjenne til egne biologiske foreldre ... Det har både fordeler og ulemper, mener hun. For eksempel trengte ikke foreldrene å være "skuffelser eller genetiske varselskilt" ... Dette fikk Harry til å føle at han kom fra hele verden, for hvem som helst kunne jo være hans foreldre. Å finne ut hvem hans biologiske mor var, medførte for øvrig ingen lykke for ham. Det er nok en erfaring mange adoptivbarn dessverre gjør. 

Å få barn skulle vise seg å bli en langt større lykke enn hva forfatteren hadde sett for seg på forhånd. Dette skulle hun og Harry ikke minst erfare da de nesten holdt på å miste Iggy pga. en forgiftning. 

Mine tanker om boka

Jeg må medgi at jeg slet litt med å komme i gang med denne boka, men da jeg hadde kommet til sånn ca. side 30, fløt lesningen videre helt av seg selv. Jeg ble nemlig svært fascinert av teksten, og etter hvert ble det svært mange eselører i boka. Sitatfaktoren er stor, og det har jammen ikke vært enkelt å plukke ut sitater som kan være representative for innholdet i boka, samtidig som denne omtalen ikke skal bli så lang at ingen gidder å lese den. 

Maggie Nelson skriver godt - presist og poengtert - nær sagt om hva det skulle være. Dette kombinert med en åpenhet om absolutt alt, til om med om seksuallivet mellom henne og Harry, gjør naturlig nok teksten sterk. 

Noe av det som gjør historien i boka veldig spesiell, er at vi får komme på innsiden av et parforhold som Maggie og Harrys. Det er jo ikke akkurat hverdagskost at noen gifter seg med en som gjennomgår kjønnsskifteoperasjon, samtidig som man selv går gravid. Og som at på til skriver om det ...

Maggie Nelson er en meget reflektert person, som tenker gjennom de fleste aspektene ved livet. Dette gjør at vi som lesere får innblikk i både kjente og mindre kjente problemstillinger, hvilket får oss til å tenke mange nye tanker. At boka "forandrer liv" er dermed overhode ingen overdrivelse, jf. sitatet fra The New York Times. 

Alt i alt er dette en meget interessant bok, som nok aldri kommer til å bli en kioskvelter, men som kommer til å gå rett hjem hos de mange lesere som elsker bøker litt utenom det vanlige. 

Jeg anbefaler boka varmt!

Utgitt i USA: 2015
Originaltittel: Argonauts
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: Pelikanen 
Oversatt: Anne Arneberg
Antall sider: 189
ISBN: 978-82-93237-90-7
Boka har jeg kjøpt selv.

Maggie Nelson (Bildet har jeg lånt)

Carl Frode Tiller: "Begynnelser"

Mesterlig, mesterlig, mesterlig!

Carl Frode Tiller (f. 1970) debuterte med romanen "Skråninga" i 2001. Romanen "Bipersonar" kom i 2003, og  skuespillet "Folkehelsa" i 2007. Det er likevel trilogien "Innsirkling" Tiller er aller mest kjent for. (Den siste linken peker til mine omtaler av de tre Innsirkling-bøkene og et arrangement på Litteraturhuset 10. september 2014, der forfatteren snakket om trilogien generelt og den siste boka spesielt.) Denne trilogien er kalt et av de viktigste verkene i norsk samtidslitteratur så langt på 2000-tallet. Jeg kan uten videre slutte meg til dette. Trilogien er nemlig noe av det beste jeg har lest av norsk litteratur - noen sinne! Da "Begynnelser" kom ut i midten av september i år, var jeg naturlig nok svært spent. 

"Livet må levast framlengs og forståast baklengs", ifølge et ordtak. Sitatet finner vi på bokas smussomslag. Akkurat dette har Carl Frode Tiller gjort alvor av. I "Begynnelser" møter vi nemlig miljøverneren Terje. Han ligger på sykehus og har nettopp tatt livet av seg. Vi følger ham bakover i livet hans, som starter i minuttene før han dør og tilbake til barndommen hans. Hva var det som gjorde at livet hans ble så vanskelig ... "Begynnelser er ein vakker og svært aktuell roman om den komplekse menneskenaturen og naturen vi held på å øydelegge." (sitat fra smussomslaget)

Det er vanskelig å si noe fornuftig om denne boka, uten å komme inn på handlingen og muligens også avsløre mer enn enkelte liker. Dermed er du advart før du leser videre. Men bare for å ha presisert det: det er langt flere detaljer i boka enn hva jeg nevner i denne omtalen.

I bokas innledning ligger Terje på sykehus og svever mellom liv og død. Ved sengen hans sitter hans mor og søsteren Anita. Anita har med seg blomster til Terje, og det oppstår en krangel mellom Anita og moren om hvorvidt man skal kutte stilkene eller ikke før blomstene settes i vann. Vi får innblikk i en mor så og si uten finfølelse, og som durer frem med sitt, uavhengig av årsaken til at de begge er der, og at det ligger et menneske i sengen, som er like ved å dø. Moren er ikke i stand til å la noe passere uten å måtte å kommentere det. Hun er også ute av stand til å tenke over hvilken effekt det hun sier, kan ha på omgivelsene. Når noen i omgivelsene reagerer, legger hun hele ansvaret på dem. Datteren er lei av all hakkingen, og tar igjen ... Begge angriper hverandre der det gjør vondest. Terje er ikke død riktig enda, og han får med seg alt som skjer. 

"Eg lukka auga, opna dei og lukka dei igjen. No må dei slutte, tenkte eg, eg orkar ikkje meir krangling." (side 9) "Ho (Anita - min kommentar) snudde seg sakte mot meg, samtidig som ho strauk mamma forsiktig over håret. Ho ser meg heller ikkje, tenkte eg, ho ser rett på meg, men likevel ser ho meg ikkje. Eg tok ikkje blikket frå henne. Eg smilte, men ho reagerte ikkje, ho såg tvers gjennom meg. Er det dette som er å døy, tenkte eg, døyr eg no?" (side 11-12). Og så dør han. 

To dager før Terje ikke ønsket å leve mer og svingte av veien med bilen, befinner han seg hos sin mor. Han og Turid har gått fra hverandre. Terje er sliten, og vil helst ha fred og ro rundt seg. Det skal vise seg å bli svært vanskelig, for det er ikke den ting det ikke blir krangel om med moren. Terje prøver så godt det lar seg gjøre å manøvrere i det ulendte landskapet mellom dem, men det er så og si ikke mulig. Uansett hva han gjør, havner han i en Catch 22, der alt blir feil. Er det greit at han tar de to siste eggene i kjøleskapet, eller er det ikke greit? 

Etter at moren ble skilt, har kontakten mellom Terje og faren vært så godt som fraværende, inntil faren en dag plutselig dukket opp hos Terje og Turid, kreftsyk og trengende. For Terje var det for sent. For hvor var faren da han trengte ham som mest?

Terje var/er en glødende miljøverner, som er opptatt av å verne om døende arter i naturen. Dette utgjør bakteppet for romanen om ham. Da han holder et innlegg på en miljøkonferanse som er arrangert av Fylkesmannen i Sør-Trøndelag, spør en av de tilstedeværende om det gjør så mye at en spesiell type lav dør ut. Terje svarer henne:

"- Det at artar døyr ut, er jo ein heilt naturleg prosess, det er noko som har skjedd sidan livet oppstod, og det er noko som vil skje så lenge det er liv på planeten. Men det er to ting som er heilt spesielt med den tida vi er inne i. Det første er at artar døyr ut fleire hundre gongar fortare enn det som er naturleg. Etter at dei første landplantane dukka opp for 450 millionar år sidan, har det vore berre fem masseutryddingar på jorda. Og no er vi inne i den sjette. Dette skjer mens vi sitt her og snakkar, rett utanfor vindauget her, i og rett utanfor byen vår, i Bymarka, langsmed Ladestien og i Trondheimsfjorden, folk er berre ikkje klar over det. Det andre som er spesielt, er årsaka til utryddinga. Det at det ikkje er verken supervulkanar eller meteorittar, men ein av artane sjølv, altså vi, menneskedyret, som står bak katastrofen. Og så må vi naturlegvis spørje oss kvifor vi gjer det, kvifor øydelegg vi det vi veit at vi ikkje kan leve utan? Og hva slags rett har vi til å gjere det?" (side 67)

På et tidspunkt dør Terjes far, og som det anstendige mennesket han tross alt er, deltar han i begravelsen - selv om han ikke føler noe som helt for faren, som han aldri har kjent etter at faren forsvant ut av livet hans tidlig i barndommen. Mens han sitter i kirken, tikker det inn en gledelig sms på mobiltelefonen. Fylkesmannen har gitt medhold i sørlig tinderublom-konflikten på Dovre. Selv får Terje lyst til å juble høyt, men det passer seg selvsagt ikke. Han kan nesten ikke vente med å fortelle kona Turid om nyheten. 

"Rett etterpå kom Turid og Anita gåande. Eg bestemte meg for å vente med å fortelje den gode nyheita til eg og Turid var aleine. Ikkje fordi eg ikkje brann etter å dele det med henne, for det gjorde eg verkeleg, men fordi eg ikkje orka reaksjonen eg visste at Anita ville komme med. Ho heldt ikkje ut fem minutt i same rom som ein glad person før ho begynte å justere stemninga ned dit ho ville ha henne." (side 110-111)

Terje føler ofte at det er noen bak ham, men oppdager gang på gang at det ikke er noen der. Han leser om fenomenet, som kalles "feeling of presence". Fenomenet er særlig utbredt blant personer med psykiske og nevrologiske lidelser, og blant personer som befinner seg i ekstreme og ofte livstruende situasjoner. Samtidig er det ikke helt uvanlig blant friske personer heller. (side 155) Det er kanskje ikke uten grunn at et sitat - fragment 233 fra "Uroens bok" av F. Pessoa - fremkommer på side 5 i boka: "Det fremmede iakttar oss fra skyggene." 

Noen ganger drømmer Terje om å slippe bort fra alt. 

"Du er i ferd med å bli psykotisk, Terje, tenkte eg, men eg visste at det var berre ønsketenking, eg var ikkje i stand til å flykte inn i ein psykose, eg satt fast i meg sjølv." (side 186)

Terjes mor har slitt med angst og depresjon i hele sitt voksne liv, og for å døyve sinnets smerte, drikker hun. I hele Terjes oppvekst har morens lidelser alltid kommet først - lenge før barnas behov. Dette har de aldri kunnet snakke ordentlig om, ikke uten at moren har gått til angrep på barna sine fordi hun mente at hun alltid hadde gjort sitt aller beste. Men var det godt nok? Holdt det mål? På hvilken måte påvirket det likevel barna ... langt inn i deres voksne liv?  Terje har klart seg forbausende godt, men klarer han noen gang å fjerne sitt indre alvor? Mens andre rundt ham nyter livet med en selvfølgelighet og en letthet, blir han alltid sittende og overanalysere det som skjer rundt ham på en slik måte at det fratar ham livsgleden. Et liv holdt sammen i en tynn tråd ... et liv som rakner fullstendig da samlivet med Turid tar slutt. I den andre enden kunne det ha vært en mor av det oppbyggelige slaget, og det ville antakelig ha vært redningen for ham. I stedet blir det å flytte tilbake til moren bokstavelig talt slutten for ham ... 

Måten Carl Frode Tiller borrer seg inn i Terjes psyke og skreller alle lagene i livet hans av som en løk, er helt mesterlig. Hva skjuler seg bak den svært så vellykkede og engasjerte miljøaktivisten, som brenner for å redde utrydningstruet liv i naturen? I romanen får vi innblikk i et liv og en oppvekst som ikke har vært enkel for Terje, og hvor mye kunne gått riktig galt dersom han selv ikke hadde tatt noen riktig kloke valg underveis. Det handler mer om på tross av enn på grunn av. Vi får aldri helt vite hvorfor ekteskapet med Turid tar slutt, men antakelig handler det om at Terje aldri helt føler at han passer inn, aldri helt fortjener henne og det livet de to har skaffet seg. Samtidig som det handler om Terje og de han har rundt seg, har romanen noe universelt over seg, og som forsterkes gjennom historiene om alle de utrydningstruede artene. For hvor sårbare er ikke vi mennesker? Vi bygger våre liv rundt tosomheten, og når bunnen i livene våre rives bort - enten på grunn av skilsmisse eller død - hva er da igjen? Klarer vi likevel å holde oss oppreist, og leve videre? Eller dras vi ned i dragsuget? 

Noe av det jeg beundrer aller mest med Carl Frode Tiller, er hans evne til å beskrive dynamikken mellom mennesker som ikke kommer særlig godt overens. Det er noe helt eget ved kranglene mellom mennesker i Tillers romaner. Man får bare lyst til å hyle "men så stopp da!" til de impliserte, for maken til fordummende krangler skal man lete lenge etter. Likevel er det noe gjenkjennelig ved det hele. Hva er det som får enkelte til å insistere på at de har rett, uansett hva andre måtte mene, når det for resten av verden er helt åpenbart at de ikke bare er helt på jordet, men på en helt annen planet? Akkurat dette får Tiller frem gjennom sine sylskarpe personportretter og dialoger. 

Vi vet jo hele tiden hvordan det vil gå med Terje, fordi vi starter forfra med hans selvmord. Hans spesielle oppvekst har gjort ham ekstra sårbar i forhold til å bli sett og få anerkjennelse, siden dette er noe som har vært så og si helt fraværende i oppveksten hans. Behovet for anerkjennelse - den som aldri kommer - er kanskje det som gjør at han til slutt også gir opp. Det er så mye sorg i livet hans; den alkoholiserte moren, den fraværende faren, den forbitrede søsteren ... alt som ikke fungerer. Hva er igjen når det eneste som fungerer i livet hans - ekteskapet med Turid og forholdet til datteren - blir tatt fra ham? Han som hele livet har hatt en ironisk distanse til alle rundt seg, som antakelig ikke har klart å være virkelig nær noen? Han er bunnløst ærlig overfor seg selv, som regel på en lite ivaretakende måte, og det er antakelig dette som får ham til å avslutte det hele på en så brutal måte ... 

"Begynnelser" er mesterlig i sin skildring av et eksistensielt drama, der hovedpersonens indre demoner til slutt vinner. Måtte det nødvendigvis bli slik? Kunne livet hans ha blitt et annet dersom han hadde flyttet langt bort fra familien sin og aldri sett seg tilbake? Ble jeg sittende og tenke etter at siste side var vendt ... 

Jeg har lest mye god litteratur hittil i år, men dette er så langt den aller beste jeg har lest i 2017! Boka vil egne seg ypperlig for diskusjoner i lesesirkler.

"Begynnelser" er tilgjengelig som lydbok, med Jan Martin Johnsen som oppleser. 

For øvrig er jeg ikke den eneste som har likt denne boka svært godt; det har også bloggerne Artemisias Verden ("Dette er fabelaktig litteratur, den beste norske jeg har lest så langt i år!"), Reading Randi (”Begynnelser” var en ”grøsser-fryd” å lese. ... Carl Frode Tiller er suveren til å finne og bruke de rette ordene uten å bruke klisjeer.), Kleppanrova ("En fantastisk bra bok! Anbefales på det varmeste, les den!") og Ellikken (Dette bør være en soleklar kandidat til Bokbloggerprisen og seiler opp som årets sikreste julegave til den litteraturglade.). I tillegg har omtrent alt som kan krype og gå blant de profesjonelle kritikerne omtalt boka i rosende ordelag. 

Utgitt: 2017
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 343
ISBN: 978-82-03-36259-0
Boka har jeg kjøpt selv

Carl Frode Tiller (Bildet har jeg lånt av forlaget)

"Hva vil folk si" (Regissør: Iram Haq)

Hjerteskjærende om å leve mellom to kulturer

Norsk-pakistanske Iram Haq (f. 1976) er skuespiller, filmskaper og sanger. Hun er utdannet som art director på Westerdals reklameskole, og har gjort seg bemerket innen kortfilmproduksjon. Mange kjenner henne antakelig fra "Borettslaget", der hun spilte rollen som Fatima Silmandar.  For øvrig har hun spilt drapsoffer i Varg-Veum-filmen "Falne engler", sykepleier i "Berlinerpoplene" og Jasmin i filmen "Eksport-Import". Hun debuterte som filmregissør med "Jeg er din" i 2013. (Kilde: Wikipedia)

Nå er Iram Haq klar med sin andre film. "Hva vil folk si" hadde Norges-premiere i går, og den ligger an til å bli høstens sterkeste film på norske kinoer. Jeg drister meg til å bruke en velbrukt klisjé: Dersom du bare skal se én film i år - se i alle fall denne! Jeg regner med at denne filmen kommer til å gjøre seg sterkt bemerket på mange internasjonale filmfestivaler i tiden som kommer. 

Iram Haq opplevde selv å bli sendt til Pakistan som tenåring, og oppholdet var høyst ufrivillig. Hun er ikke den eneste som har opplevd dette, og derfor er filmen uhyre interessant. 

I filmens åpningsscene er vi vitne til at en pakistansk far går fra rom til rom for å se til sine sovende barn. 16 år gamle Nisha har vært på fest, og rekker akkurat å klatre opp på verandaen og smette inn på rommet sitt og under dyna før faren kommer frem til hennes rom.

Faren er svært stolt av sine barn. Kanskje er han spesielt stolt av datteren Nisha, som gjør det godt på skolen, er vakker og sosialt veltilpasset. Hver gang hun kommer inn i et rom hvor han er, skinner han litt ekstra. Selv kom han fra fattige kår i Pakistan, og måtte til å begynne med ta alle jobbene som nordmenn ikke ville ha. Gjennom hardt arbeid har han klart å etablere sin egen butikk, og nå renner pengene inn. Han er i stand til å sende en god del penger til familien i Pakistan. Hans eldste sønn drømmer om å studere medisin, men har ikke gode nok karakterer til å komme inn i Norge. De snakker om studier i Polen som en mulighet rundt middagsbordet. Det går riktig bra med familien. Faren er stolt av alt han har fått til. Han må riktignok tåle at hans kone kommer med bitre utfall mot ham, siden han aldri sender penger til hennes familie. De kunne trengt en håndsrekning, de også ... 

Nisha - en tenåringsjente som ønsker å leve et helt vanlig tenåringsliv.

Så en kveld/natt forsvinner bokstavelig talt bunnen ut av livet til den lille familien. En gutt som er svært betatt av vakre og populære Nisha, klatrer opp på verandaen hennes og kommer inn på soverommet hennes. Gutten er norsk, og han og Nisha har lenge hatt en flørt gående. De blir sittende og ta litt uskyldig på hverandre, og kan knapt sies å ha kommet i gang med klining før mobiltelefonen hans plutselig ringer - høyt og øredøvende. Før de får slukket lyden, er faren der. Han blir rasende på grunn av det han ser, og slår gutten nesten helseløs. 

Nishas far

Nisha flykter og ender hos barnevernet. Her prøver konsulentene å hjelpe henne så godt de kan, men uansett hvor mye de forteller Nisha at hun faktisk ikke har gjort noe galt, at det som har hendt ikke er hennes skyld, føler hun sterk skyld. Forsøk på mekling strander før det har begynt. I farens øyne er hun en hore, for han er overbevist om at datteren og kjæresten har hatt sex. På et tidspunkt forlanger han at de gifter seg. Dette vil ikke Nisha. Gutten hater dessuten hennes far etter at han har blitt rundjult. 

Etter en stund klarer Nishas mor å overtale henne til å komme hjem. Faren og broren kommer og henter henne, og deretter bærer det rett på Kielbåten, og så er det strake veien til en flyplass hvor det går et direktefly til Islamabad. Nisha blir regelrett kidnappet, og fjernet fra det livet hun har kjent i hele sitt liv. 

Nisha på skole i Pakistan

I Pakistan tas hun imot av farens søster og hennes familie. Hva de har fått vite om henne på forhånd, aner vi så smått etter hvert, men det er i alle fall en historie så fjernt fra virkeligheten som det kan bli. Hva gjør en fremmed fugl i et land hun ikke kjenner, der det er forventet av kvinners rolle er å lage mat og vaske, bli gift og føde barn og ... det er det hele? Hun som så frem til å utdanne seg, gifte seg med en mann hun elsker, leve et vestlig liv ... 

Nisha og hennes pakistanske families sønn

Mer ønsker jeg ikke å røpe av handlingen i filmen, fordi det faktisk er meningen at vi skal overraskes underveis, kjenne på kroppen det Nisha utsettes for, bli sterkt berørt ... 

Dramaet i denne filmen er utrolig sterkt! Selv har jeg lest en god del og sett en hel del filmer som handler om det å slites mellom to kulturer, om generasjonskløften som gjerne oppstår mellom førstegenerasjons innvandrere og deres oppvoksende barn, om begrepet ære, om frykten for sladder og utstøtelse osv. Dette aspektet kommer svært tydelig frem i denne filmen, og forteller oss seere at det ikke er gjort på en - og heller ikke to - generasjoner å bli "godt" integrert i et samfunn som det norske. 

Et viktig øyeblikk mellom far og datter

Hva gjør en innvandrerfamilie når en av døtrene blir for "utagerende" og vil leve sitt eget liv, på tvers av klanens behov, og ta for seg av de samme rettighetene som andre norske kvinner tar som en selvfølge? (At sønnene gjør det, påvirker ikke familien i samme grad.) Ikke bare blir aktuelle familie livredd for at nå holder alt på å skli fullstendig ut, men andre familier rundt dem blir også livredde for å bli besmittet av det samme. Derfor "må" det statueres et eksempel, slik at de som kommer etter skal forstå at det får alvorlige konsekvenser å gjøre noe lignende. Faren i filmen bestemmer seg derfor for at datteren skal til Pakistan, enten hun vil eller ikke. Det handler ikke om at han ikke er glad i henne. Selv ser han på sin handling som en redning for datteren. Dessuten er han redd, for flere pakistanske familier har sluttet å handle i butikken hans, og familien blir ikke lenger invitert i bryllup. Alle tegn til sosial utstøtelse er i gang. Mens familien opplever at Nisha ødelegger deres liv, føler Nisha at familien ødelegger hennes liv. For familien handler det om ære ...

Maria Moseng konkluderer med følgende i sin anmeldelse i Morgenbladet denne uka:

"Et viktig spørsmål til filmens polemikk, basert som den er på hendelser som til dels er biografiske, blir dermed - hvem er den for? For unge jenter, for strenge fedre og mødre, for de passive tilskuerne? Hvis den misogyne praksisen bunner i en kulturarv som er pakistansk, slik filmen antyder, er det grunn til å tro at en litt jevnere distribusjon av sympatien kunne gitt en brattere vinkel på filmens læringskurve."

Jeg må innrømme at jeg blir litt oppgitt over en slik kommentar. For det første tenker jeg at både litteratur, film og kunst har en viktig rolle gjennom å løfte frem tematikk som i neste omgang kan bidra til samfunnsdebatten og samfunnsutviklingen. Dessverre har den typiske innvandrerdebatten en tendens til å bli for unyansert og polariserende, for ikke å si stigmatiserende. Iram Haq belyser i sin film nettopp hvor vanskelig en problemstilling med en ung og følsom annengenerasjons innvandrer-datter som gjerne vil leve livet, er. Hun tar oss med inn i familien, og lar oss få kjenne på alle dilemmaene. Jeg tipper at også en norsk far hadde blitt meget bekymret over å finne en gutt på soverommet til datteren når han minst av alt ventet det ... Konsekvensene for familien hadde likevel blitt en annen, men vi kjenner jo på dette også mens vi ser filmen. 

Når det kommer til fordeling (eller distribusjon) av sympati synes jeg at regissøren har klart dette på en veldig balansert måte. Faren til Nisha vil det beste, men han er utsatt for sterkt press - ikke minst fra sin kone, som har ambisjoner om å være sentral i det pakistanske miljøet. Hun fremstilles på sin side som litt vel kald og svært opptatt av hva folk vil si. Hun holder sterkt igjen der mannen ønsker å mykne opp reglene for hva som sømmer seg. Kanskje kjenner vi også ikke rent lite på noe sjalusi mellom mor og datter, siden datteren i hele oppveksten har vært farens øyesten? Jeg så i alle fall svært få forsonende trekk hos moren. Et annet aspekt ved filmen var den kjærlige fremstillingen av familien i Pakistan, som på mange måter var mer moderne på sitt vis enn den norske familien. Her satt latteren og humoren mye løsere enn hos den norsk-pakistanske familien, som i stor grad lot seg styre av hva folk ville si. Samtidig var det ingen tvil om hvem som bare "måtte" få skylden når ting kom "ut av synk" også i Pakistan ... 

Jeg håper at riktig mange kommer til å ønske å se denne filmen! Jeg håper også at den ikke vil bli brukt til ytterligere å stigmatisere det norsk-pakistanske miljøet, men åpner øynene for hvor vanskelig dette faktisk er. I bunn og grunn handler det om en særdeles usunn sladderkultur, hvor det er kvinnene som faktisk er de største synderne. I den konteksten tenker jeg tilbake på min egen oppvekst på 60-70-tallet, der flertallet av kvinnene gikk hjemme og hadde lite annet å være opptatt av enn klesvask, matlaging, ukeblader ... og sladder! Min egen mor uttalte seg negativt om en kvinne i nabolaget den gangen. Hun var yrkesaktiv, og hun holdt seg på siden av miljøet som de andre hjemmeværende kvinnene var en del av. Omkvedet var at "hun var for fin for dem". Mens jeg har tenkt at hun hadde andre ting å være opptatt av, og ikke følte seg hjemme i den (unnskyld uttrykket) noe forsnevrede tilværelsen til de andre husmødrene ... Parallellene er overtydelige for meg. 

Jeg håper også at denne filmen høster mange filmpriser, og blir en film man er nødt til å forholde seg til. Og at den får samfunnsdebatten i gang! Samfunnsutvikling skjer først når man orker å snakke om viktige ting, selv om det kan gjøre vondt. Filmen glir aldri over i det sentimentale. Jeg beundrer filmregissøren, som setter tematikken på dagsorden! 

Denne filmen får toppkarakter fra meg! 

Innspilt: 2017
Originaltittel: Hva vil folk si
Nasjonalitet: Norge 
Sjanger: Drama
Språk: norsk, urdu
Skuespillere: Maria Mozhdah (Nisha), Adil Hussain (Nishas far)
Spilletid: 1 t 45 min.

Hvem får Nobelprisen i litteratur i 2017?

Hvem får Nobelprisen i litteratur i år?


Hvert eneste år er den mye engasjement rundt spørsmålet om hvem som vinner Nobelprisen i litteratur. Jeg er en av dem som venter spent på kåringen, og som i grunnen blir like overrasket hvert eneste år. Til dags dato har jeg ikke engang vært i nærheten av å gjette på riktig kandidat. Så hvorfor fortsette å gjette ... ? Tja, det er noe med at det jo hadde vært moro å gjette riktig - en gang for alle!

Når finner kåringen sted?

Årets kåring finner sted førstkommende torsdag 5. oktober 2017 kl. 13.00. Det er Svenska Akademien som treffer beslutningen.

Tidligere vinnere

I fjor vant Bob Dylan den prestisjefylte prisen, og begrunnelsen var at han var en ”som skapat nya poetiska uttryck inom den stora amerikanska sångtraditionen”. Året før vant hviterussiske Svetlana Aleksijevitsj ”för hennes mångstämmiga verk, ett monument över lidande och mod i vår tid”. Og før det igjen vant Patrick Modiano "för den minneskonst varmed han frammanat de ogripbaraste levnadsöden och avtäckt ockupationsårens livsvärld".

Kåringen av Nobelprisvinnere i litteratur påvirker direkte hvilke bøker som settes på dagsorden rundt forbi. Jeg hadde nok aldri lest noen av Patrick Modianos bøker dersom han ikke hadde blitt løftet frem av Svenska Akademien. Antakelig heller ikke Svetlana Aleksijevitsj` bøker ... "Bønn for Tsjernobyl" av Aleksijevitsj gjorde et vanvittig sterkt inntrykk på meg. Jeg kan dessverre ikke si helt det samme om Modianos "Gater i mørke" eller "Så du ikke går deg bort", men også dette er gode bøker rent litterært. Kanskje er Modianos bøker bare litt vanskeligere tilgjengelig?

Hvilke kandidater gjettes det på for tiden?

På oddsen gjettes det på mange kandidater for tiden. Toppkandidaten er kenyaneren Ngugi wa Thiong`o. I disse tider kommer flere av hans eldste utgivelser blant annet på norsk. Selv har jeg nylig lest "Elven som skiller". Det ville selvsagt vært sprekt om han fikk prisen i år. Ikke minst fordi det er uhyre sjelden at en farget afrikaner har vunnet prisen, og at det er på tide. Dette ville dessuten vært med på å gjøre Nobelprisen i litteratur mer aktuell for hele verden, og ikke mest for Vesten.

En annen forfatter som det stadig gjettes på, er Haruki Murakami. Jeg er selv en stor fan av Murakami, og har skrevet 10 bokomtaler av hans bøker her på bloggen. Likevel tror jeg ikke han har en sjanse. Grunnen er at Svenska Akademien sjelden har tildelt litteraturprisen til altfor populære samtidsforfattere. Det virker på meg som om det viktig å løfte frem forfatterskap som fortjener mer oppmerksomhet enn det som har blitt dem til del.

Ellers tippes det på Amos Oz, Margareth Atwood, Claudio Magris, Jon Fosse, Adonis, Don Delilo, Philip Roth og Joyce Carol Oates - bare for å nevne noen.

Jeg har prøvd å finne artikler om årets litteraturpris i norske medier, man har ikke funnet noen ting.

Hvem håper jeg skal vinne?

Jeg håper at den spanske forfatteren Javier Marias skal vinne Nobels litteraturpris i år. Jeg har kun lest en av hans bøker tidligere. Den heter "Forelskelsene" og den kom ut på Press forlag i 2011.

Da jeg skrev om "Forelskelsene" her på bloggen i 2012, konkluderte jeg med følgende:

Denne boka er rett og slett et litterært mesterverk! Det går lang tid mellom hver gang jeg leser en bok som på alle tenkelige vis er mesterlig - både hva gjelder det rent språklige, dypden i personskildringene, plottet, dramaturgien ... kort sagt alt! I den forbindelse er det også på sin plass å trekke frem oversetteren - Kristina Solum - som nødvendigvis må ha gjort en fabelaktig oversetterjobb. Og slutten - den er så finurlig og overraskende at jeg nesten ikke klarte å puste mens jeg leste de siste 5-6 sidene. Her blir det terningkast seks! Og så er det å håpe på at flere av Javier Marias´ bøker blir oversatt - fort!

I oktober utgir Press forlag en ny bok av Marias, og det er "Det onde er begynt". I og med at jeg ikke har lest denne boka enda, vet jeg selvsagt ikke hvilken kvalitet den holder. Men det som skrives om boka i presentasjonen av denne, er lovende:

Javier Marías er en av Spanias største nålevende forfattere, og noe så sjeldent som en forfatter som kombinerer enorm litterær anseelse med stort salg og høy popularitet. De siste årene har Marías også hatt et stort internasjonalt gjennombrudd. Han er stadig nevnt som en aktuell kandidat til Nobelprisen i litteratur.

Det er i alle fall på høy tid at bøkene hans også kommer på norsk! Dersom han skulle få Nobelprisen, vil dette gå veldig mye fortere! Så ja - jeg holder en knapp på ham!

-----------------------------------------

Hvem håper du skal vinne?

Har du noen favoritt? I så fall vil jeg gjerne høre om det! Legg igjen en kommentar i kommentarfeltet, og så trekker jeg en overraskelse til en av dere.