Claire-Louise Bennett: "Dam"

En helt, helt spesiell leseopplevelse! 

Noen ganger er det med litt undring at jeg registrerer at en debutroman blir et fenomen, en sånn som "alle" ønsker å lese - og så er det egentlig ingen som klarer å si noe veldig fornuftig om hva boka egentlig handler om. "Dam" er en slik bok. Dersom jeg ikke på forhånd hadde visst at dette faktisk er en roman, ville jeg ha brukt litt tid på å finne ut akkurat det. Boka er tilsynelatende nokså fragmentarisk, men det som gjør at den tross alt henger sammen, er at den samme kvinnelige hovedpersonen går som en rød tråd gjennom den, og at tematikken er at hun har isolert seg på landsbygda. Det er hun som er jeg-personen i boka. Vi får aldri vite hennes navn.

I alle fall - Claire-Louise Bennett er engelsk, men bor i Irland. Hun har skrevet både noveller og essays, og disse er blitt publisert i The Moth, The Irish Times og en rekke andre steder i følge forlaget. "Dam" er hennes første bok. Så var hun likevel ikke et ubeskrevet blad før denne boka kom ut. Da så! 

Claire-Louise Bennett var til stede på Litteraturfestivalen på Lillehammer på forsommeren, og selv om jeg ikke var der, var jeg så heldig å komme over en streamet utgave av samtalen mellom henne og Karl Ove Knausgård. Det var neppe tilfeldig at det var han som intervjuet henne, siden han er en av eierne bak forlaget Pelikanen som har utgitt boka på norsk. 

Bare for å ha sagt det med det samme: Det er nesten ikke mulig å beskrive denne boka. Den må oppleves! Still inn sansene på de vareste og mest følelsesladede innstillingene, og jeg lover deg en helt utrolig leseopplevelse! Jeg var innom hele spennet i følelsesregisteret mitt. Mest latteren, for å være helt ærlig. Det er nesten ikke den ting som ikke blir beskrevet og det på måter man aldri har tenkt på før. 

"En deilig dyp og bred vinduskarm uten panel, bare den pussede muren, sval og fin: det perfekte stedet for en bolle. For flere boller i grunnen, rett og slett flere boller. Vinduskarmen er så dyp at den kan romme tre temmelig store boller uten å virke det minste overfylt. Da blir det ekstra tiltalende å pakke ut sykkelveskene og dandere alt med omhu i bollene i vinduskarmen." (side 10)

Eller når vår jeg-person beskriver seg selv:

"Det ville ikke være grepet helt ut av løse lufta å antyde at jeg, generelt sett, kan ligne på og innimellom ha utstrålingen til et menneske som dyrker jorda. Det vil si at jeg innimellom kan oppfattes som jordnær i ordets aller snevreste forstand. Men sannheten er at jeg har dyrket fram svært lite og bare nærer en viss høflig nysgjerrighet overfor hagearbeid." (side 13-14)

I en stream of consciousness der vi kun får vår jeg-persons perspektiv på det som skjer, følger vi henne i alle hennes tankesprang, fra det ene til det andre. Som da hun av grunner "som bestemt nekter å la seg huske", sitter inne hos naboen, mutters alene med kåpen på, mens hun tenker på naboens forberedelser til "den store dagen" og hvor hun selv har ønsket å forære et lite bidrag - enten det nå var vimpelranker eller en eske med sugerør. Underveis er det så mange digresjoner at det ikke er det minste rart at verken hun eller vi som leser, greier å holde tråden. 

Når vår jeg-person beskriver sitt eget forhold til det annet kjønn, opplevde jeg både at jeg lo og at latteren satte seg litt fast i halsen. Hvor tar hun det fra? tenkte jeg underveis. 

"... At jeg sjelden klarer å opparbeide meg noen nevneverdig begeistring for det annet kjønn med mindre jeg er full. .... Dermed måtte jeg vedgå at jeg fram til ganske nylig hadde vært mer eller mindre full det meste av tiden. Hvilket for det første innebar at slike selvransakende gjennombrudd som det jeg akkurat da opplevde, aldri før hadde fått anledning til å oppstå, og for det andre innebar det også at jeg høyst sannsynlig hadde latt meg lure inn i en lang rekke overbevisende, men i realiteten falske forelskelser. Såpass ny og overbevisende var denne tanken at jeg måtte la den ligge en stund mens jeg feide over gulvene, men da jeg hentet den fram igjen etter en liten stund, fremsto den plutselig flat og komplett ufarlig, mer som den typen artige frekkheter man iblant kan lese på fargesterke postkort med bilder av freske husmødre iført glinsende slengbukser i tropiske grønnsjatteringer. Det har ikke noe å si, sa jeg til meg selv, du driver bare på med litt forskjellig og har det gøy mens det pågår, ikke tenk mer på det. ..." (side 56-57)

Eller når hun vurderer muligheten for å ta livet av seg ved å stikke hodet inn i stekovnen, men konstaterer at produsenten av Baby-Belling-komfyrer må ha vært svært klar over hva slags kunder produktene deres vil brukes av og hvilke mørker tanker og morbide tendenser slike mennesker kan tenke å ruge over, fordi muligheten for å få hodet inn i ovnen på en behagelig måte er nokså små ... 

Hva skjer egentlig når man er syk og forsvarsverkene ligger nede. Er man ikke helt seg selv, eller er det nettopp da man er seg selv mer enn noensinne? Når man er redusert til sine aller mest lidenskapelige understrømmer ... 

"Takket være min grunnleggende umodenhet - kjennetegnet ved en hardnakket mangel på ambisjoner - utgjør ikke virkelige hendelser så stor forskjell for meg, ettersom virkningen av dem på sinnet mitt enten er null eller fullstendig smadrende, og jeg derfor naturligvis må sette spørsmålstegn ved hvorvidt min egen evne til å danne minner står i noe som helst samsvar med det som faktisk skjedde - skjellsettende opplevelser og den slags inkludert. Når det er sagt, utviser derimot drømmene mine en ganske imponerende teft for minner - jeg drømmer aldri om fortiden, ikke om den ytre fortiden, men ganske ofte kan jeg for eksempel drømme om dagdrømmer jeg hadde da jeg var mye yngre - ved trær, bak gardiner, den slags. Skjønner du?" (side 174-175)

Nei, det er ikke alt vi skjønner. Likevel er det fascinerende å bli kjent med romanens jeg-person og hennes tidvis nokså forvirrende tanker, der hun sliter med å være tilstede her og nå, og aller mest befinner seg enten i fortid eller fremtid. Likevel er hun nokså bevisst sine egne svakheter, og det på en rent ut sagt fornøyelig måte, som får latteren til å trille både titt og ofte under lesningen. Det ligger imidlertid en sår historie bak, der vår navnløse jeg-person har forlatt en akademisk karriere og har flyktet fra folk, ut av byen for å gjemme seg bort på landet. Det er denne delen av historien, det hudløse, som gjør at latteren noen ganger setter seg litt fast i halsen. Alle henvendelsene til oss lesere - "skjønner du?" - oppfattet jeg som et behov for en slags anerkjennelse som mangler i resten av hennes liv. Samtidig skjønner vi at opphenget i all verdens vesentlige og uvesentlige detaljer i hverdagen, i realiteten er en slags flukt og unnvikelse fra å ta fatt på de større krisene i livet hennes. Som årsaken til at hun i det hele tatt befinner seg der hun er, og ikke tar opp igjen det livet hun har forlatt ... 

Etter å ha vendt den siste siden, kan jeg ikke si annet enn at jeg gleder meg veldig til neste gang jeg skal lese boka. At det blir en neste gang, er jeg nemlig ikke det minste i tvil om! Boka er nydelig skrevet, og innimellom tenkte jeg at dette er poesi. Boka er bemerkelsesverdig på alle måter! Den er på ingen måte en "hype", om du skulle tro det. Tvert imot fortjener den all oppmerksomheten den har fått! Selv tenkte jeg både på Agnes Ravatn og Madame Nielsen mens jeg leste den; humoren er en ting, snirklete og underfundige setninger en annen ting ... På alle måter intelligent og ikke minst krevende å lese, uten at jeg mener at boka er smal av den grunn. Det er den faktisk ikke. 

Jeg kan ikke få fullrost denne romanen nok! 

En annen blogger som har skrevet et innlegg om boka, er Beathes Bokhjerte. 

Utgitt: 2015
Originaltittel: Dam
Utgitt i Norge: 2017 
Forlag: Pelikanen 
Oversatt: Anne Arneberg
Antall sider: 186
ISBN: 978-82-93237-91-4
Boka har jeg kjøpt selv.

Claire-Louise Bennet (Bildet er lånt av forlaget)

Helga Flatland: "En moderne familie"

Når foreldrene skilles

Helga Flatland (f. 1984) debuterte i en alder av 24 år med den første boka ("Bli hvis du kan. Reis hvis du må") i det som senere skulle bli en triologi om ungguttene Tarjei, Trygve og Kristian, som alle mistet livet da de kjørte på en mine i Afghanistan. I fjor kom romanen "Vingebelastning", der Flatland befester sin posisjon som en forfatter å regne med i den norske samtidslitteraturen i dag. Her går hun dypere inn i personligheten til hovedpersonen, og det på en svært troverdig og overbevisende måte.

Nå er Helga Flatland ute med enda en roman - "En moderne familie". Selv om tematikken er en noe annen, benytter hun på et vis det samme fortellergrepet som i trilogien, nemlig ved å la flere forskjellige fortellerstemmer slippe til. Tre søsken forteller hvordan de opplever foreldrenes skilsmisse, og det er tre temmelig ulike historier som fortelles. Jeg elsker dette fortellergrepet! Det bør få oss til å tenke oss godt om fordi bevisstheten om at det alltid finnes noen andre perspektiver vi også bør ta i betraktning før vi feller våre dommer, gjør oss mer ydmyke og mindre skråsikre. Om ikke annet, burde vi alltid være litt mer nysgjerrige og litt mindre bastante, stille flere spørsmål og konkludere litt sjeldnere. Det finnes aldri bare én "sannhet" - det finnes alltid flere. Den dagen flere innser akkurat dette, tror jeg at menneskeheten kan gå en lysere fremtid i møte. Jeg tror imidlertid at vi har et godt stykke frem før vi er der ...

Torill og Sverre har vært gift i førti år. I forbindelse med Sverres 70 årsdag inviterer de sine voksne barn og deres familier til Italia. Liv, Ellen og Håkon har for lengst flyttet hjemmefra, men likevel er det foreldrene deres som er samlingspunktet i familien. Det er her de har hentet sine verdier, og foreldrene har dessuten vært forbilder i forhold til å stå løpet ut. Da bomben springer under Italia-oppholdet - at de har tenkt å gå fra hverandre - er barna i sjokk. Sjokket blir desto større da det kommer frem at det kanskje aldri har vært det helt store mellom dem. 

Hver og en av barna slipper til som jeg-personer i boka. De har høyst ulike ståsteder i livet. Liv er eldst og er godt etablert med familie og barn. Hun er likevel den som bruker mest tid til å gruble over hva som gikk galt mellom foreldrene. Kanskje skyldes det at dette rokker ved alt hun har trodd på og basert livet sitt på? Dette påvirker ekteskapet hennes, og fører til at mannen hennes går til ekstreme ytterligheter for å bli sett av henne. Ellen har nok med sine egne problemer. Hun og samboeren hennes sliter nemlig med å få barn, og dette går på forholdet løs. Hun klarer ikke å forstå at hun er verdt å elske, siden hun aldri kan bringe forholdet over i en ny fase - med barn. Håkon er yngst, og har sin helt egen historie å fortelle. Han bodde hjemme lengst, og han er fremdeles i opposisjon til alt som er "opplest og vedtatt" i samfunnet rundt ekteskapet og dets funksjon. Han vil først og fremst være fri og uavhengig, og gjøre sine egne valg. Helt til han selv blir forelsket ... 

Foreldrenes skilsmisse utløser flere kriser hos barna, men alt er ikke bare av det onde. Noen hver har kanskje godt av å bli mer bevisstgjort på hvor de står i livet? Enkelte valg er dessuten kanskje enklere å ta med det som bakteppe at foreldrenes tilsynelatende trygge ekteskap ikke holdt? 

Salget av barndomshjemmet slår ikke like hardt ut hos alle, men blir traumatisk for yngstemann som fremdeles ikke har skaffet seg fast grunn under beina i sitt voksenliv. Det sjokkerende ligger kanskje i at foreldrene, som åpenbart har levd for barna, nå tenker mer på seg selv enn dem? Har alt bare vært et falsum? 

Det mest spennende grepet i romanen - slik jeg opplevde det - er beskrivelsen av det som skjer når foreldrene fremstår mer som personer med egne behov, det vil si at de er til for sin egen del og ikke bare for barnas skyld. Hvorfor skulle ikke foreldrene kunne forvente å få noe ut av sitt voksenliv - like så mye som barna gjør? Hva er det egentlig som er så sjokkerende ved dette? Sånn sett tenkte jeg at boktittelen "En moderne familie" henspeiler på at det vanlige i dag er at godt voksne mennesker faktisk har et ønske om å realisere seg selv - om de aldri så mye er over 70 år. At 70-åringer i dag prioriterer å reise på spennende utenlandsturer fremfor "å ofre seg" fullstendig for barnebarna, slik at deres barn kan realisere seg selv - den tiden er forbi! 

En av tingene jeg ser at de profesjonelle kritikerne har satt fingeren på ved denne romanen, er at det meste er "overforklart" og at svært lite overlates til leserens fantasi. Et stykke på vei er jeg faktisk enig i dette. Det burde ha ligget noe i historien som vi kunne ha dvelt ved, noe som hadde gjort boka velegnet f.eks. til en skikkelig boksirkel-diskusjon. Samtidig tenker jeg at tematikken i denne boka er å belyse de ulike ståstedene til barna, og få frem hvor ulike deres "sannheter" er om det som egentlig skjedde. Prisen vi betaler for det valgte fortellergrepet er kanskje at alle situasjoner blir tværet for mye ut, men det fikk meg likevel ikke til å ønske at romanen hadde fulgt det mer tradisjonelle sporet med bare en forteller. Kanskje savnet jeg mest av alt litt mer konflikt og mer temperatur mellom barna og foreldrene. Mer høylytt krangling og mer skittentøysvask, som er elementer i de aller fleste skilsmisser ... I de fleste forhold som går over styr etter mange år, sitter det som regel (minst) en bitter person tilbake, som opplevde å gi mer enn man fikk tilbake. Personene i denne romanen er for høflige og forsiktige med hverandre, og det var derfor mest her jeg savnet noe mer. 

Alt i alt opplevde jeg likevel denne romanen som givende å lese. Så får vi heller bære over med at vi kanskje ikke satt tilbake med så mange spørsmål å gruble over denne gangen. Jeg er uansett veldig sikker på at dette er en roman som vil slå godt an hos mange lesere. Lydbokutgaven med tre ulike opplesere fungerte for øvrig svært godt, og kan anbefales!

Utgitt: 2017
Forlag: Aschehoug (papirutgave)/Lydbokforlaget (lydbok)
Opplesere: Ane Ryg, Anna Bache-Wiig og Jon Arne Arnseth
Antall sider: 239
Spilletid: 7 t 42 min.
ISBN: 9788203362361 (papirutgave)
ISBN: 9788242165640 (lydfil)
Jeg har mottatt lydfil fra Lydbokforlaget

Erika Flatland (Foto: Niklas Lello)

Haruki Murakami: "Elefanten som forsvant"

Ny samling med murakamiske noveller fra 1980-1991

Som den ihuga Haruki Murakami-fan jeg er, sørger jeg som regel alltid for å få med meg siste nytt på Murakami-fronten. Så også denne gangen, da Pax forlag tidligere i år utga "Elefanten som forsvant", som inneholder 17 noveller som er skrevet i perioden 1980-1991. Boka er også tilgjengelig som lydbok. Flere av novellene er lett gjenkjennelige som forløpere eller inspirasjonskilder til senere romaner. Jeg har lest de fleste av bøkene hans, og har også omtalt en hel del av dem her på bloggen min.

Japanske Haruki Murakami (f. 1949) har en stor tilhørerskare i Norge. Det faktum at samtlige av hans 17 bokutgivelser er oversatt til norsk, sier i grunnen alt. Det fremgår for øvrig av den engelske Wikipedia-siden om forfatteren at en 18. bok er utgitt - "Killing Commendatore". Det er med andre ord bare å glede seg!

Hva er det egentlig med Murakami som trollbinder oss lesere? Dette spørsmålet har jeg stilt meg selv mange ganger, uten egentlig å komme frem til noe entydig svar. Persongalleriet i bøkene har riktignok en del fellestrekk; som at de er ensomme (også i sine parforhold) og at noen av dem nærmest må karakteriseres som outsidere, men likevel uten å være altfor outrerte. Denne gangen møter vi på flere - de fleste er menn - som har falt litt på siden av det etablerte. Noen ganger ikke verre enn at f.eks. en er arbeidsledig. Måten han beskriver mellommenneskelige relasjoner på og krydrer hverdagslige hendelser med overraskelser (ofte ganske creepy), noen ganger i grenselandet mellom det realistiske og det uvirkelige, er også med på å gjøre ham til en spesiell forfatter. Dessuten er det en del humor i de mest absurde historiene. Sist men ikke minst er det noe med stemningen i historiene hans. Noen ganger bygges det opp til en uhyggestemning, før vi skjønner at dette først og fremst skjer på det indre planet - dvs. oppe i hodene til personene i historiene - og ikke så mye på det ytre planet. 

I novellesamlingen "Elefanten som forsvant" møter vi like mange skjebner som antall noveller i samlingen. I "Søvn" møter vi en kvinne som ikke får sove, og som gjør det hun kan for at mannen hennes ikke skal oppdage det. Hennes indre verden er noe hun helst holder for seg selv. For å holde ut leser hun "Anna Karenina" på nettene. I "Trekkoppfuglen og tirsdagskvinnene" møter vi en arbeidsledig jeg-person som plutselig får en oppringning fra en for ham fremmed kvinne, som hevder at han en gang var forelsket i henne. Alt hun ber om er 10 minutter av hans liv, og det viser seg at hun vet urovekkende mye om ham ... I "Det andre bakeriraidet" møter vi det nygifte paret som ender med - som tittelen så talende forteller - med å rane et bakeri. Novellen får oss til å tenke hva vi egentlig vet om menneskene vi har rundt oss. Å være gift med en kvinne som faktisk har en rifle og et par finlandshetter liggende mtp. fremtidige behov, må utvilsomt være spesielt! "TV-fyrene" er en ytterst creepy historie, som også innbefatter et ektepar som åpenbart holder mye for seg selv og ikke deler sin indre tankeverden med hverandre. Mennene som kommer med TV´en ser ut til å ha krympet ... Kona er helt uanfektet av det hele, mens mannen lurer ... Det har visst også skjedd med elefanten i tittelnovellen "Elefanten som forsvant". Historien jeg likte aller best, kanskje fordi den har det mystiske og fantasifulle i seg, var "Den dansende dvergen". For en historie! Snakk om å få sine største drømmer oppfylt, men til hvilken pris! 

I og med at jeg valgte lydbokutgaven denne gangen, som for øvrig er nydelig opplest av Duc Mai-The, kjente jeg på at noen historier gikk litt inn det ene øret og ut det andre. Noen ganger spolte jeg tilbake og hørte novellene om igjen, men uten at de ga meg noe mer. Andre historier "satt som et skudd". De gjorde et sterkt inntrykk på meg. Og atter andre ganger ble jeg sittende igjen som et spørsmålstegn til slutt. Hva var poenget med historien? Hvor ville forfatteren egentlig? For meg virket historiene rett og slett uferdige. Jeg satt derfor igjen med et inntrykk av en noe ujevn samling av noveller, som spente fra det glitrende til det mer likegyldige. Samtidig vil jeg understreke at Murakami kan skrive om nærmest hva som helst og likevel gjøre det meste interessant. Det handler da om hans evne til å gå inn i det rent menneskelige og gjøre dette på en gjenkjennelig måte. Selv innbilder jeg meg at det typisk japanske er å være veldig privat - også i ekteskapet - mens det typisk norske er å dele mye mer både med venner og ektefeller. Men her er jeg antakelig bare fordomsfull. Haruki Murakami har gjennom hele sitt forfatterskap skrevet om japanske menneskers liv og levned, og dette har han gjort på en slik måte at jeg alltid tenker at "folk er folk", uansett hvilken kulturbakgrunn de måtte ha. Det handler om hva mennesker er opptatt av, hvilke drømmer de har og hva de gjør av anstrengelser for å nå sine mål. Dessuten handler det om hvordan mennesker agerer i forhold til hverandre. 

Jeg anbefaler lydbokutgaven av denne boka! Duc Mai-The er den mest eminente oppleseren av Haruki Murakamis bøker jeg vet om. Ingen over - ingen ved siden! I tillegg er novellene oversatt av Ika Kaminka og Magne Tørring, og da blir det jo bra! Denne novellesamlingen inneholder for øvrig så mange fine historier at den er verdt å få med seg, selv om alle ikke faller like mye i smak hos absolutt alle lesere. (Og dersom du ikke har lest noen noveller av Haruki Murakami, anbefaler jeg deg å starte med novellesamlingen "Menn uten kvinner", som kom ut i 2016. Den er glitrende!)

Utgitt enkeltvis i : 1980-1991
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: Pax (papirutgaven)/Lydbokforlaget (lydbok)
Oppleser: Duc Mai-The
Antall sider: 362
Spilletid: 13 t 3 min.
ISBN: 9788253039213 (papirutgave)
ISBN: 9788242164629 (lydfil)
Jeg har mottatt en lydfil fra Lydbokforlaget

Haruki Murakami (Foto: Marion Ettlinger)

Chigozie Obioma: "Den forbudte elven"

Enda en afrikansk forfatter som det er vel verdt å bli kjent med!

I hele sommer har jeg knapt kunnet bevege meg inn i en bokhandel uten å møte på denne boka - gjerne med påskrift fra en av de ansatte om hvilken fantastisk roman dette er. Jeg er generelt veldig engstelig for å gå glipp av store ting innenfor litteraturen, og ble selvsagt nysgjerrig. Før jeg rakk å områ meg, var første opplag av boka utsolgt. Etter å ha lest den er jeg ikke overrasket. Dette er nemlig en slik bok som slår godt an hos flertallet av lesere. Den gjør dessuten så sterkt inntrykk at leserne ikke kan la være å snakke om det etterpå. Ryktene sprer seg som ild i tørt gress, og før vi får snudd oss er den en bok "alle" bare må lese. 

Chigozie Obioma (f. 1986) er opprinnelig fra Nigeria, men er bosatt i USA hvor han underviser i litteratur ved University of Nebraska. "Den forbudte elven" er hans debutbok, og den kom ut i 2015 (med originaltittelen "The Fishermen"). Boka ble nominert til Booker-prisen i 2015. Forfatteren har vunnet flere internasjonale priser for boka, som for tiden er oversatt til over 20 språk. Nå skriver Obioma på sin andre bok "Falkejegeren". (Du verden - han er jammen modig som har gått ut med dette mens han er i skriveprosessen, tenkte jeg da jeg leste dette! Det kan vel egentlig bare bety én ting: at boka så og si er ferdig.) (Kilde: Forlagets presentasjon av forfatteren.)

Om boka

Vi befinner oss i Nigeria og året er 1996. Vår jeg-person, Ben, har tre brødre; Ikenna, Boja og Obembe. Ikenna er eldstemann på femten, Boja er fjorten, Obeme er elleve og Ben er ni år. Da faren, som jobber i Nigerias sentralbank, forflyttes til en filial i Yola, endres livet deres dramatisk. 

"Fra og med i dag skal jeg bo i Yola, og jeg vil ikke at dere skal lage vanskeligheter for mor." Han skar grimaser da han sa det, som hver gang han ville jage fryktens hunder i oss. Han snakket langsomt og med mørk og høy stemme, hvert ord hamret dypt inn i bevisstheten vår. Slik at hvis vi skulle være ulydige, kom vi til å huske nøyaktig når han hadde gitt oss den detaljerte formaningen med den enkle påminnelsen: "Jeg sa det." 

"Jeg kommer til å ringe henne regelmessig, og hvis jeg får høre dårlige nyheter" - han viftet med pekefingeren for å understreke ordene - "jeg mener, noen som helst slags rampestreker, skal dere få smake syndens sold." (side 11)

Etter et par måneder bryter brødrene seg fri fra den gamle ordenen med sinnsro, lydighet, lesing og den daglige siestaen. I stedet begynner de å utforske verdenen utenfor den de er vant til. I begynnelsen spiller de fotball etter skolen. Men så en dag blir de fiskere. De skaffer seg utstyr og drar ut til elven Omi-Ala. For å komme dit må de forbi et område med ville griser. 

"Vi fisket med stor iver, som om det daglig samlet seg et stort publikum ved elven for å se på oss og heie på oss. Vi brydde oss ikke om lukten av brakkvann, svermene av insekter som drev innved bredden hver kveld, eller det kvalmende synet av alger og blader som dannet kart over vanskeligstilte nasjoner på den motsatte elvebredden, der knudrete trær hang ned i vannet. Kledd i filler og gamle klær dro vi til elven hver bidige dag med de rustne blikkboksene våre, døde insekter og meitemarker i oppløsning. For vi hadde god glede av fiskingen, tross i alt besværet og den dårlige avkastningen." (side 19)
Det er bare én hake ved det: guttene får ikke lov til å gå til denne elven av foreldrene sine. Elva Omi-Ala var en gang ren og klar og forsynte innbyggerne både med vann og fisk. Nå er den en forurenset pøl og et ondskapens arnested, en "besmittet vugge". Dessuten verserer det mange rykter om elva - som at det foregår fetisjistiske ritualer langs dens bredder. Et lemlestet kvinnelik skal dessuten ha dukket opp året før. 

Mens de er på vei hjem fra en fisketur, møter de landsbygærningen Abulu, som varsler at en av brødrene kommer til å drepe Ikenna. Abulu er beryktet for sine spådomskunster. De møter også på presten og en nabokone. Deretter er ikke veien lang til at foreldrene får greie på det som har skjedd. Neste gang faren er hjemme, vanker det juling. 

"Mors forsøk på å helbrede Ikenna var bortkastet på ham. For spådommen hadde gått berserk som et blodtørstig villdyr og ødela sinnet hans med galskapens utemmede kraft, rev ned bilder, knuste vegger, tømte skap og veltet bord til alt han kjente, alt han var, alt han var blitt, lå smadret tilbake. For min bror Ikenna var frykten for den døden Abulu hadde spådd ham, blitt noe påtagelig, en innestengt verden som han var ugjendrivelig fanget i, og det eksisterte ingenting utenom den. 

Jeg hadde en gang hørt at når redselen tar et menneskes hjerte i besittelse, krymper de. Det kunne man si om broren min, for da frykten inntok hjertet hans, frarøvet den ham mange ting - sinnsroen, velværet, vennskap, helsa, til og med troen." (side 107)

Moren klarer ikke å holde styr på barna mens ektemannen er borte, og ektemannen blir vitne til at alle hans drømmer om hva sønnene skulle bli - lege, advokat, ingeniør og flyver - forvitrer ... 

Hva jeg tenker om boka

"Den forbudte elven" er en spenningsroman av de sjeldne, uten at dette er en krimroman.    Jeg leste ut boka i løpet av svært kort tid, nærmest uten å være i stand til å slippe den. Jeg bare måtte få vite hvordan det gikk med denne hjemsøkte familien, hvor de voksne klamret seg til den moderne verden, mens barna holdt på å gå til grunne i gammel overtro. Vanligvis er det barna som står for utviklingen, mens foreldrene holder igjen - men her er det altså omvendt. Skjønt moren står i en mellomposisjon. Mens ektemannen er velutdannet, har hun vært hjemme med barna og hatt en liten jobb på det lokale markedet på si´. 

Måten Chigozie Obioma beskriver det som skjer underveis, er hva jeg tidligere kanskje ville ha kalt "forblommede", fordi historien er så overlesset med adjektiver, metaforer og bilder at det tidvis kan bli for mæget av det gode. Samtidig er det noe med at dette er i tråd med en annen skrivetradisjon enn hva vi europeere er vant til. Etter hvert konkluderte i alle fall jeg med at det var helt greit. Ikke helt få ganger måtte jeg smile på grunn av forfatterens oppfinnsomhet. Han sparer liksom ikke på kruttet. Samtidig maner han frem en uhyggestemning som preget det meste av handlingen i boka. Han holder oss i en skrustikke, slik at det er vanskelig å legge boka fra seg. 

Ekstra pikant er blandingen mellom igbo, joruba og engelsk. Måten disse språkene blandes sammen og har hver sine formål og begrensinger, er interessant lesning. Det hele får et muntlig preg over seg, noe som gjorde at jeg tenkte at boka må være ypperlig som lydbok! 

Dramaet som utspiller seg i boka er dypt psykologisk. Forfatteren kryper nærmest inn under huden på hovedpersonene, og beskriver et persongalleri og et miljø så levende at jeg ikke hadde problemer med å se scenene for meg. Samholdet mellom brødrene er rørende beskrevet, og det samme gjelder sorgen etter at splittelsen mellom dem er et faktum. Det er sørgelig å være vitne til hvordan en spådom blir en selvoppfyllende profeti ... I følge de gamle tradisjonene og overtroen er nemlig alt forutbestemt, og det nytter derfor ikke å kjempe imot. 

Bakteppet i romanen er politiske uroligheter i Nigeria, noe som for øvrig har ført til at så mange store og viktige nigerianske forfattere stort sett bor utenlands. Likevel er fortiden deres fra Nigeria så nær at de ikke blir en type eksilforfattere som for lengst har mistet forbindelsen med sine røtter og tegner et stereotypt bilde av situasjonen i sitt hjemland. Tvert i mot tenkte jeg at det Nigeria forfatteren beskriver, er meget realistisk og autentisk. Særlig gjelder dette kampen mellom det moderne og gammel overtro. Han er også inne på effekten av at presidentkandidater som har besøkt landsbyer som ledd i sin valgkamp, får støtte fra folket bare fordi de en gang har sett ham - helt uavhengig av politikken vedkommende står for. 

Etter å ha lest "Den forbudte elven" av Chigozie Obioma, konstaterer jeg at jeg kan føye enda et navn til min liste over forfattere jeg følger med på. Det er dessuten spennende med alle de nye stemmene fra Afrika! Bøker som dette er med på å utvide våre kunnskaper og perspektiver om et kontinent de fleste av oss kjenner alt for lite til. Selv om denne boka omhandler det dysfunksjonelle i overgangen fra det gamle til det nye ... Dette er nemlig også en del av Afrikas historie.

Jeg anbefaler denne boka varmt! 

Utgitt i USA: 2015
Originaltittel: The Fishermen
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: Font forlag
Oversatt: Tone Formo
Antall sider: 300
ISBN: 978-82-8169-409-5
Forfatterens nettside
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget

Chigozie Obioma (Jeg har lånt bildet fra forlaget)

Møte med Paul Auster på Litteraturhuset i Oslo 22. august 2017

Paul Auster og Janneken Øverland i samtale på Litteraturhuset 22, august 2017
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

Møte med en favorittforfatter!

Litt om mitt forhold til Paul Auster

Hvis jeg ikke husker feil, er det ikke mer enn 2-3 år siden sist Paul Auster besøkte Norge. I den forbindelse besøkte han også Litteraturhuset i Oslo. (De nye nettsidene til Litteraturhuset gjør det nærmest umulig å søke i gamle arrangementer, så jeg har dessverre ikke funnet dette arrangementet i arkivet. Det skapte for øvrig noe forvirring i mitt følge da daglig leder Andreas Wiese i sin presentasjon av forfatteren, hevdet at dette var første gang Paul Auster besøkte Litteraturhuset. En av mine litteratur-venninner var der nemlig forrige gang han var på Litteraturhuset.) I alle fall gikk jeg glipp av dette arrangementet - til min store sorg. Da Paul Auster og hans kone Siri Hustvedt dukket opp på høstprogrammet til Litteraturhuset tidligere i sommer/høst, gikk det ikke mange minuttene før jeg hadde bestilt billetter og hadde omstokket på avtaler kalenderen min. Denne gangen aktet jeg nemlig ikke å gå glipp av dette forfatterekteparet. (Innlegget fra Siri Hustvedts og Chris Kraus` samtale kommer jeg tilbake til.)

Mitt forhold til Paul Austers forfatterskap startet for nesten 30 år siden. Tilfeldigheter førte meg til bøker som "Moon Palace", "Sjansespill" og "Levitian", og dermed var jeg hektet. Siden har jeg trofast fulgt hans forfatterskap, og det er kanskje bare 2-3 av hans bøker jeg fremdeles ikke har lest. Min begeistring har riktig nok svingt litt i de senere år, mest av alt fordi jeg har fornemmet at de fantastiske idéene hans kanskje ikke har blomstret så mye som tidligere. Likevel er han å regne blant de absolutt bedre forfatterne i vår samtid.

Her på bloggen har jeg anmeldt/omtalt flere av hans bøker; "Moon Palace" (utkom opprinnelig i 1989 - en av mine første bloggomtaler, som er veldig kort), "Usynlig" (2010), "Sunset Park" (2011), "Mann i mørket" (2009), "Reiser i skriptoriet" (2007), "Rapport fra det indre" (2013), "Vinteropptegnelser" (2012) og "Her og nå. Brev (2008-2011)" (brevveksling mellom Paul Auster og Nobelprisvinneren J.M. Coetzee). I tillegg har jeg anmeldt/omtalt filmene "Music of Chance" (1993 - filmatisering av "Sjansespill"), "The Inner Life of Martin Frost" (2007) og "The Look" (2011 - der han opptrer selv). (Samtlige linker peker til tidligere blogginnlegg.)

Nå er Paul Auster aktuell med mursteinromanen 4 3 2 1, og det er selvsagt i forbindelse med lanseringen av denne boka at han befinner seg i Norge akkurat nå. Jeg har ikke rukket å lese denne boka enda. 4 3 2 1 er nominert til Man Booker Prize i år.

Det var uten tvil Paul Auster-aften på Litteraturhuset! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Om arrangementet på Litteraturhuset

I går møttes Paul Auster og Janneken Øverland til en samtale om Archibald Fergusons fire liv på hovedscenen Wergeland på Litteraturhuset. Archibald Ferguson er hovedpersonen i "4 3 2 1", og det er hans liv vi får brettet ut i fire ulike versjoner i denne romanen.

Slik presenterer Litteraturhuset arrangementet i sin katalog:

"Ingen liv er egentlig bare en historie. I Paul Austers nye roman 4 3 2 1 fortelles fire mulige, sammenflettede historier om Archibald Ferguson: Livene hans slik de kunne ha utviklet seg dersom noen små, eller større, hendelser hadde tatt en annen retning. Til sammen skaper de fire versjonene av Ferguson en bildevev av etterkrigstidens amerikanske historie og kultur og gir innblikk i sentrale hendelser som borgerrettskampen, studentopprøret, Vietnam-krigen og mordet på Kennedy.

Romanen, som nå er ute på norsk i Torleif Sjøgren-Erichsens oversettelse, speiler Austers gjennomgående interesse for tilfeldigheter, for alternative muligheter og virkeligheter. Helt siden hans første romaner, i New York-triologien, har Auster utforsket metafiksjonens muligheter til å beskrive amerikanske liv og historie, i verdener der hans hovedpersoner må ta inn usikkerhet og ambivalens, i seg selv og i verden rundt dem.

Paul Auster har gitt ut mer enn tretti bøker. Om 4 3 2 1 sier han selv at han har skrevet sitt hovedverk. Nå møter han kritiker og tidligere forlegger Janneken Øverland til samtale."

I hovedsalen var det smekkfullt med folk i går. I tillegg var det videooverføring til Amalie Skram, en annen sal på Litteraturhuset.

Paul Auster (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Paul Auster entret scenen

Det sitret i salen i går da Paul Auster steg opp på scenen i Wergelandsalen etter at daglig leder Andreas Wiese hadde introdusert ham. "Hello Oslo" sa han, og vinket til oss.

Janneken Øverland, som satt med 4 3 2 1 i fanget under så og si hele bokbadet, åpnet arrangementet med å spørre Auster om hvor lang boka egentlig var underveis (underforstått at han nødvendigvis må ha redigert mye bort etter hvert). Auster svarte at han egentlig har forberedt denne boka i mange år, gjennom alt han så langt har skrevet. Hans skriveprosesser starter som regel med musikk i hodet hans. Han finner en hovedkarakter, og deretter popper de andre personene opp i tur og orden. Vanligvis tar det noen år før han er klar for å skrive. Med 4 3 2 1 var det imidlertid annerledes. Selve idéen til boka dukket opp under en frokost, og i løpet av noen få uker var han i gang med skrivingen.

Det hadde stor betydning for ham at han var 66 år da skrivingen begynte. Hans far døde da han var 66 år, og han følte sterkt på at dette var et dårlig år for ham. Boka måtte nødvendigvis bli stor. Han ønsket sterkt at han ikke skulle dø før boka var ferdig, så han sluttet å reise, ga nesten ingen intervjuer og var i det hele tatt lite ute av huset. Alt for å få fullført det som skulle bli hans hovedverk. Han brukte 3 1/2 år på å skrive boka, og det er veldig raskt til ham å være. Underveis improviserte han mye. Detaljene kom til etter hvert.

Auster kommenterte Wieses påstand om at han har skrevet i fem ti-år. Egentlig har han skrevet i seks ti-år. Han begynte nemlig å skrive allerede da han var i 16-17-årsalderen, men disse skriveriene endte ikke i noen utgivelser.

Mens han skrev på 4 3 2 1 var historien om Achibald Ferguson "i beina og blodet" hans. Han hadde følelsen av at ordene var der, og at hans jobb var å få dem ned på papiret. I hans skriveprosesser er det eventyr og oppdagelse som står i fokus.

Paul Auster (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Om skriveprosessen og dårlig betalte kritikere

Paul Auster fortalte om sin totrinns skriveprosess. Først skriver han alt for hånd i sine "note books" - aller helst på rutepapir. Når det han kaller "the paragraph" er ferdig, skriver han dette på "type writer"`en (jeg fikk ikke helt tak i om han mente skrivemaskin eller tastatur på en datamaskin). En "paragraf" kan være på en side eller bare to-tre setninger, alt etter som.

Øverland lurte på om det burde følge med en "readers guide" til hans siste bok. Den er nemlig av flere kritikere fremstilt som tung og uoversiktlig. Dette fikk Auster til å fnyse. Selv leser han ikke kritikker - i alle fall ikke av sine egne bøker - for han synes de fleste er for dumme. De fleste kritikere er dårlig betalt og skal lese veldig mye i løpet av svært kort tid. Det tar faktisk tid å lese 4 3 2 1, og tar man seg den tiden som er nødvendig, vil man oppdage at boka er meget oversiktiglig og grei å forstå, påpekte han med et lurt smil om munnen.

Om tilfeldigheter

Dette med tilfeldigheter går igjen i de fleste av Austers romaner. Dette "what if?" ...

Selv traff Paul Auster sin kone Siri Hustvedt for 36 år siden. De hadde begge møtt frem til en poesiaften i New York. Hva om han ikke hadde gått på dette arrangementet akkurat den kvelden? Da hadde han antakelig aldri møtt hun som skulle bli hans andre kone.

Alle som har barn vet hvor mange ganger i løpet av et barns oppvekst det nesten kunne gått helt fatalt galt. Men så gjør det likevel ikke det. Heldigvis! Men marginene i forhold til andre eventualiteter kan være meget små ...

Auster tror at alle har "multipel selves". Vi har mange spektre å spille på, og noen ganger er det humøret vårt som avgjør hva som skjer i en gitt situasjon. Et litt annet humør og vi ville antakelig gjort noe helt annet. I skriveprosessen liker Auster å være i stand til å se konstruksjonen av romanen sin.

Om 4 3 2 1

4 3 2 1 åpner med en prolog, hvor vi møter Fergusons foreldre. Vi får høre hvordan de møttes og omstendigheten rundt hans fødsel. De fire utgavene av Archibald Ferguson vi møter senere i boka er genetisk samme person. Han gis imidlertid ulike oppvekstvilkår. I den ene versjonen har faren pengeproblemer, i den andre versjonen dør faren mens han fremdeles er veldig ung, i den tredje versjonen er faren rik ... osv. Slike rammevilkår påvirker sterkt hvem man blir. Særlig gjelder dette de tyve første årene av et menneskes liv.

Det som er felles for de fire utgavene av Ferguson er pasjonen for musikk, opptatthet av trening, evnen til å skrive ... De fire utgavene er forskjellige, men likevel samme person.

Miljøet rundt har en enorm effekt på mennesker. Auster ba oss tenke på hva det ville gjøre med et intelligent menneske å vokse opp i Hitler-Tyskland sammenlignet med å vokse opp i dagens Norge. I det ene tilfellet er risikoen for å bruke evnene på feil arena stor, mens risikoen for å komme skjevt ut nesten ikke er tilstede i det andre tilfellet.

Auster opplyste at det er mye historiefortelling og lite dialog i 4 3 2 1.

Deretter leste han høyt fra sin bok, blant annet om hvordan Achibalds bestefar fikk navnet Ferguson. Egentlig handler det om en gammel jødisk vits som Auster har lånt, og gjort et morsomt poeng av. Dette førte til mye latter i salen, hvilket fikk Auster til å påpeke at det er mye humor i boka. Selv om han ikke er en pessimistisk mann, beskriver han en vanskelig tid i boka. Den er ikke selvbiografisk, men det er ikke til å komme forbi at han - som andre forfattere - har stjålet en del fra det virkelige liv. F.eks. husker han godt tiden på slutten av 1960-tallet, der halve landet var for og halve landet var imot Vietnamkrigen. De to fraksjonene kunne nesten ikke omgås, så sterke var motsetningene dem imellom. Mange gjorde hva som helst for å slippe å dra i krigen. Selv ble han satt på en reserveliste pga. allergi, og det var rett og slett den lykkeligste dagen i hans liv. 



Paul Auster (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Om å fortelle historier

Paul Auster har egentlig aldri tenkt på seg selv som forfatter. Derimot anser han seg som en historieforteller. Mens noen skriver detaljert om maten hovedpersonene spiser og andre veldig nære ting, er han opptatt av å skrive om andre ting.

Selv leser Auster alltid inn bøkene sine på bånd når de er ferdige. Han hører aldri på disse etterpå, men dette er en del av hans skriveprosess. 4 3 2 1 ble til en 36 timers audio book.

Han mener at det var helt nødvendig å skrive de selvbiografiske bøkene "Vinteropptegnelser" og "Rapport fra det indre" for at han skulle bli i stand til å skrive en bok som 4 3 2 1. Da han var yngre hadde han alltid 5-6 bøker i hodet på en gang. Etter "Brooklyn Follies"/"Brooklyns dårskap" endret dette seg. Plutselig hadde han ingen flere idéer igjen ...

I dag tar det lenger tid å komme i gang med en ny bok, samtidig som det tar kortere tid å skrive en bok. Dette er fordi han har drevet med skriving så lenge. Det er jo dette han kan.

Om far-sønn-forholdet m.v.

Paul Austers far døde svært brått, og dette kom som et stort sjokk for ham. Han måtte skrive om det etterpå.

I 4 3 2 1 har Archibald Ferguson fire ulike forhold til sin far, og alle er meget kompliserte. Forholdet til moren er mye mindre komplisert. Siden navnet Archibald er så latterlig i følge Auster, er det ingen av Archibald-utgavene som bruker dette navnet. Alle har forkortet navnet - på ulik måte.

Den andre viktigste personen i boka - i alle de fire utgavene av Ferguson - er Amy Schneiderman. Hun og Archibald møttes da de begge var 16, og de hadde en heftig romanse. I en av utgavene blir hun hans kusine, fordi moren gifter seg med onkelen hennes. I en annen utgave blir hun hans stesøster, fordi moren gifter seg med faren hennes. Osv. Disse konstellasjonene har mye å si for det som skjer videre.

Om minner

Minner er et sentralt poeng i Paul Austers romaner. Det finnes ekte minner og falske minner, og dersom man går i "transe" kan man finne ting man trodde at man hadde glemt. Når det gjelder ting man husker eller tror man husker - hvem kan si at det er feil?  Men hvordan kan man vite hva som er sant?

Da Auster skrev selvbiografiene sine, forsøkte han å være så ærlig som mulig. Når han kom til ting han ikke husket, så sa han det klart og tydelig. Mens han skrev på "Vinteropptegnelser" fikk han tilsendt brevvekslingen mellom ham og hans ekskone fra ekskonen. Da oppdaget han til sin store overraskelse at han selv hadde endret sin historie. Den var nemlig ikke slik han husket.

Hva er det med sport?

Dette spørsmålet stilte Janneken Øverland. Auster svarte at i hans oppvekst måtte alle forholde seg til sport. En ting var det som foregikk i gymmen på skolen. En annen ting var det som foregikk i gatene sammen med kompisene. På ettermiddagene spilte de fotball eller baseball - mest for å slippe å se foreldrene. Her måtte de løse problemene sine selv.

Øverland lurte på om det å snakke om sport er for å ha noe å snakke om, fordi det er nøytralt og lite ladet. Auster var ikke helt uenig i dette, men svarte med å fortelle om viktigheten av sport. En forfatter han kjenner har skrevet om krig, noe han aldri har opplevd selv. Alle konfliktene/plottene hentet han var fotballbanen ... Det var herfra han hadde sine kunnskaper og kunne leve seg inn i karakterene i sin egen bok.

-----------------------------------

Timen med Paul Auster og Janneken Øverland gikk så altfor fort. Det jeg konstaterte var at det var uhyre interessant å få høre om 4 3 2 1  og forfatterens tanker rundt denne romanen. Jeg er helt sikker på at min tilstedeværelse på dette bokbadet vil ha en gunstig effekt på min leseopplevelse når jeg endelig kan kaste meg over boka. Det var stort å få se ham "live" på scenen, og det var fint å erfare at han også som menneske er humoristisk og leken i sin tilnærming til litteraturen! For et drømmeintervjuobjekt! Han ga så mye av seg selv at det var en fryd å være tilhører i salen!

Min eneste skuffelse består i at Litteraturhuset bestemte at forfatteren ikke skulle skrive dedikasjon i bøkene, som vi som hadde møtt frem hadde sett frem til å få, men kun signere dem. Den signaturen jeg fikk i min bok er det knapt mulig å knytte til Paul Auster. Hva var vitsen? Nei, her må Litteraturhuset skjerpe seg og la de fremmøtte få glede av et minutt eller så med forfatteren - selv om de må holde åpent en halv time ekstra! Alle andre steder hvor forfatteren har møtt opp - også i bokhandlerne i Oslo - har han fått lov til å skrive dedikasjoner. 

Stor skuffelse at dette var alt ... (Paul Austers signatur
i min bok ...) (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Okke som - jeg fikk i alle fall sagt - lettere starstrucked at "I love your books and I have read almost all of them!" Dessuten fikk jeg tatt et bilde av forfatteren. Det lever jeg lenge på!

Boksignering på Litteraturhuset (Foto: Rose-Marie Christiansen)

12 bøker jeg gleder meg til å lese i høst

Bøker jeg ser frem til å lese i høst!

Det kommer ut langt flere bøker enn hva de fleste av oss har mulighet til å rekke over. Vi må derfor prioritere. I dette innlegget ønsker jeg å fortelle om hvilke 12 bøker jeg gleder meg spesielt til i høst.

Min liste bærer preg av at jeg allerede har rukket å lese noen av de bedre bøkene som har kommet ut i år; Aris Fioretos` roman "Mary" er et eksempel. Deborah Levy`s roman "Varm melk" er et annet eksempel. Dessuten har jeg nettopp lest ferdig Chigozie Obioma`s "Den forbudte elven". (Linkene peker til mine omtaler her på bloggen.) Dessuten bærer listen preg av at ikke alle forlag er klare med sine høstlister riktig enda. Dermed vet jeg ikke absolutt alt om høstens bøker akkurat nå.

Jeg har linket titlene til forlagenes presentasjon av bøkene, men understreker for ordens skyld at jeg gjør dette på eget intiativ og uten å ha bindinger til noen. Jeg har ingen inntekter på bloggen min. Tanken er at linkingen skal gjøre det enklere for mine lesere å finne ut om aktuelle bok kan være av interesse.

1. Elena Ferrante: "Den dunkle dottera" (Samlaget)

Etter å ha lest både Napoli-kvartetten og "Svikne dagar", har jeg blitt en ihuga Ferrante-fan! Jeg bare må ha mer!

Som jeg nevnte i et tidligere blogginnlegg for få dager siden, er fine leseopplevelser med forfattere jeg kjenner fra før av, den største triggeren når jeg velger ut bøker jeg ønsker å lese.

Italias Napoli og kvinneskjebner går igjen i Elena Ferrantes bøker, og "Den dunkle dottera" er intet unntak. Her møter vi Leda, som er 47 år gammel og yrkeskvinne. I sin tid foretok hun noen vanskelige og ukonvensjonelle valg, som hun nå ser tilbake på ...

Jeg kommer til å kaste meg over denne boka så snart den er i hus! (Boka er senere lest, og her er min omtale av den.)

2. Tommi Kinnunen: Lyset bak øynene" (Pax Forlag)

Leste du noen gang Kinnunens fantastiske roman "Der fire veier møtes"? Dette var hans debutbok, og den imponerte stort. Jeg ble derfor lykkelig da jeg fikk nyss i at en fortsettelse var på vei.

Etter å ha lest forlagets presentasjon av "Lyset bak øynene", finner jeg likevel ingenting som tyder på at denne boka er en fortsettelse av "Der fire veier møtes" ... Okke som ... leses skal den nå uansett! Kinnunen har nemlig en helt unik fortellerstemme, og forventingene til boka er skrudd høyt i og med at Politiken har erklært denne siste boka som et mesterstykke. Det er femtitallets Helsingfors som er åsted for bokas hendelsesforløp. Det handler om ensomhet og om nødvendigheten av å finne sin egen vei. (Boka er senere lest, og her er min omtale av den.)

3. Roy Jacobsen: Rigels øyne (Cappelen Damm)

Etter å ha lest "De usynlige" og "Hvitt hav", er det helt selvsagt at jeg skal lese den tredje boka i serien - "Rigels øyne"!

I denne tredje boka er krigen over og året er 1946. Ingrids datter er blitt ti måneder, og Ingrid legger ut på vandring for å finne barnefaren. Hun møter et land som gradvis vender seg til at det er blitt fred ...

Mens jeg går og venter på denne boka - den kommer nemlig ut først 4. september - lever det et håp i meg om at det må komme flere bøker etter denne. Da håper jeg at handlingen atter er tilbake til Helgelandskysten. (Boka er senere lest, og her er min omtale av den.)

4. Trine inviterer - menyer til hverdag og fest (Cappelen Damm)

Jeg har fulgt Trines blogg i årevis, og har selvsagt de to første kokebøkene hennes. Sjelden har vi sett mer pedagogiske kokebøker som gjør at nær sagt hvem som helst kan lykkes, bare man følger oppskriftene til punkt og prikke! Gjennom den umiddelbare tilbakemeldingen denne populære matbloggeren får fra sine lesere, får hun en unik mulighet til å justere oppskriftene slik at "alle" kan få det til på kjøkkenet. Hun deler også raust med triks og tips som de mer proffe kanskje tar som en selvfølge - noe som går "without saying" - men som vi andre faktisk trenger å få inn med tesje! Å lage mat etter hennes oppskrifter, gir selvtillit! Denne boka skal jeg selvsagt sikre meg! (Denne har jeg senere gjort meg godt kjent med, og her er en presentasjon av boka.)

5. Paul Auster: "4 3 2 1" (Aschehoug)

Jeg har fulgt Paul Austers forfatterskap i en årrekke (nesten 30 år), og jeg har lest nesten alt han har skrevet. "4 3 2 1" er en diger koloss på nesten 900 sider, og det er en svært spesielt anlagt roman der vi følger en og samme person gjennom fire parallelle versjoner av hans liv.

Dette med å skrive store, tykke romaner og håpe på at man lykkes med å skape "den store amerikanske romanen" (noe ala en moderne klassiker), er en trend i tiden blant amerikanske forfattere for tiden. Men hvorfor i all verden må bøkene på død og liv være så tykke? ...

tenker jeg. Uansett - denne romanen skal jeg selvsagt lese!

6. J. D. Vance: Hillbillyenes klagesang (Cappelen Damm)

Denne boka kom jeg over på en av mine mange bokhandlerbesøk nå i høst, og den fanget nokså umiddelbart min interesse. Det er mulig at min egen rundreise i USA tidligere i sommer virket som en trigger da jeg leste baksideteksten på vaskeseddelen. Uttrykk som "en rapport fra USA" og "dagens fattige" traff meg. Tidligere har jeg lest en del om hvor kort veien fra et vellykket liv til et liv på gata i USA kan være. På min rundreise i USA så jeg mange fattige og det gjorde et sterkt inntrykk.

Boka inneholder i følge forlaget en sterk og sviende skildring av forfatterens egen klassereise. Samtidig er den en beskrivelse av diskriminering og de struktuelle og kulturelle barrierene som dagens fattige møter.

7. Colson Whitehead: Den underjordiske jernbanen (Kagge forlag)

Denne boka omtales som årets litterære sensasjon, og man kommer ganske enkelt ikke utenom den dersom man ønsker å følge med på det som skjer i samtidslitteraturen, har jeg skjønt. Første gang jeg kom borti den, tenkte jeg imidlertid at jeg hadde lest min andel av bøker om tyranniske slaveeiere og deres mishandling av slavene sine. Så feil kunne jeg altså ta ...

Boka ligger er allerede i hus, og jeg ser frem til å lese den. (I mellomtiden har jeg lest boka, og her er min omtale av den.)

8. Rune Christiansen: Fanny og mysteriet i den sørgende skogen (Oktober forlag)

For noen titler Rune Christiansen gir sine bøker, tenkte jeg da jeg her om dagen kom over denne romanen!

Jeg har dessverre bare rukket å lese "Ensomheten i Lydia Ernemans liv" av denne forfatteren, men jeg føler likevel at jeg kjenner ham så godt. Det har naturligvis sammenheng med at jeg har hørt på ham en gang på Litteraturhuset (januar 2015) og at jeg har lest Miriam Stendal Boulos` bok "Lykke og eksil - Om Rune Christiansens forfatterskap".

I denne romanen møter vi den unge og foreldreløse jenta Fanny, som i det ytre lever et enkelt og litt sørgmodig liv, men som åpenbart har et rikt indre liv full av eventyr ... (Boka er senere lest, og her er min omtale av den.)

9. Asgeir Ueland: Shetlandsgjengen - Hemmelig agenttransport på liv og død (Kagge forlag)

Etter å ha vært på Shetland i fjor og fått nærkontakt med denne delen av vår historie (dette skriver jeg om i dette blogginnlegget om Shetland), er det helt opplagt at jeg må lese denne boka! Leselysten trigges dessuten av min interesse for andre verdenskrig.

Forlaget skriver følgende om boka:
Gjennom flere vintre reiste norske skøyter frem og tilbake over ugjestmilde Nordsjøen. Vi følger legendariske skippere som Leif Larsen og ukjente helter som Grotle-brødrene gjennom stormer, infiltrasjonsforsøk, forlis og død.

Dette er første gang hele historien om Shetlandsgjengen fortelles – fra det politiske spillet til planlegging, orkaner i Nordsjøen, triumfer og tilbakeslag. Men aller mest er det en fortelling om hvordan vanlige nordmenn viste ekte heltemot da det gjaldt som mest.

10. Judith Hermann: Lettiparken (Pelikanen)

Jeg har ikke lest noe av Judith Hermann tidligere. Likevel var det mange ting som trigget min interesse for å lese denne boka. For det første pleier utgivelser på Pelikanen å borge for kvalitet. For det andre står boka for tiden i Tronsmo bokhandels vindusutstilling. Og for det tredje: Det er Sverre Dahl som har oversatt boka fra tysk.

"Lettiparken" er en novellesamling om barnløshet, skilsmisser, nye partnere, timer hos psykoanalytikeren og døende foreldre. Trenger jeg å si mer? Klart jeg skal lese denne boka!

11. Bård Torgersen: Jeg ikke dum (Flamme)

I forrige uke var jeg på Flammes pressekonferanse og i den forbindelse overvar jeg Bård Torgersens opplesning av egne dikt fra diktsamlingen "Jeg ikke dum". Det gjorde så sterkt inntrykk at jeg bare er nødt til å skaffe meg denne diktsamlingen.

Det handler ikke bare om at alle andre er dumme og at verden er et dumt sted, men også om at det finnes en dum liten dritt i oss alle.

Jeg ble både sjarmert, lattermild, glad, trist og giret av å høre på disse diktene. Tankevekkende og følelsesladde dikt!

12. Lene Wold: Ære være mine døtre - æresdrap fra mannens perspektiv (Kagge forlag)

Andre kulturer har interessert meg så lenge jeg kan huske. Særlig interessant er det å lese om kulturkonflikter, radikalisering, æresdrap og annet. I den sammenheng er Lene Wolds bok et must å få med seg.

Forfatteren har de siste tre årene tilbrakt mye tid i Jordan sammen med en far som har drept sin mor og en av sine døtre for å gjenopprette familiens ære. Hun har virkelig gjort grundig research, og denne gangen fortelles historien fra gjerningsmannes perspektiv - ikke fra ofrenes ... Dette gjør boka meget unik. Denne bare må jeg lese! (I ettertid har jeg lest denne boka, og her er min omtale av den.)