Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

tirsdag 7. februar 2017

Ian McEwan: "Nøtteskall"

Originalt Hamlet-inspirert plott

Ian McEwan (f. 1948) har tidligere utgitt 13 romaner, tre novellesamlinger, et par barnebøker, noen skuespill, manus m.m. Jeg har anmeldt 12 av hans bøker på bloggen min.


I de senere år har vi lesere kunnet forvente en ny bok fra McEwans kant med to års mellomrom. "Nutshell" er hans siste og 14. roman. Så populær er forfatteren at det aldri går lang tid før bøkene hans foreligger på norsk. Mitt inntrykk er at hans tilhørerskare øker vesentlig for hvert år som går. Flere og flere bloggere anser McEwan som sin yndlingsforfatter, og poengterer nettopp dette i sine omtaler av bøkene hans. For meg er han blant mine "10 på topp"-forfattere. 


Et Shakespeare-sitat setter oss på sporet av at romanen "Nøtteskall" er inspirert av Hamlet:


"Herregud, jeg kunne vært låst inn i et nøtteskall og sett meg selv som konge over uendelige vidder, hvis jeg bare ikke hadde vonde drømmer."


Historiefortelleren i "Nøtteskall" er intet mindre enn et nesten fullbårent foster. Som en slags ufødt Hamlet betrakter bokas jeg-person verden fra sin mors livmor, et sted som ikke er ulikt et nøtteskall. Her blir han et ufrivillig vitne til sin mor Trudys utroskap med Claude, ektemannen Johns bror. Sammen planlegger de å ta livet av John, slik at de kan leve lykkelig sammen resten av sitt liv. Trudy hvis navn til forveksling ligner Trude eller Gjertrude i Hamlet ... Claude hvis navn til forveksling ligner Claudius ... Gjertrude er Hamlets mor, Claudius er hans onkel. Plottet i Hamlet er det samme. Rent bortsett fra at herværende romans hovedperson (jf. Hamlet) enda ikke er født. 


"Hvordan har det seg at jeg, som ikke engang er ung, ikke engang født i går, kan vite så mye, eller vite nok til å ta feil i så mye? Jeg har mine kilder, jeg lytter. Moren min, Trudy, liker radio og foretrekker prat fremfor musikk, når hun da ikke er sammen med vennen sin, Claude. Hvem kunne vel, i internettets spede barndom, ha forutsett at radioen skulle bli mer og mer populær, eller at det eldgamle ordet "wireless" skulle få en renessanse? Gjennom vasketeriastøyen fra mage og tarmer hører jeg nyhetene, alle vonde drømmers utspring. En hang til selvskading driver meg til å lytte nøye til analyse og meningsbryting. ... Midt i en lang, rolig natt kan jeg gi moren min et solid spark. Hun pleier å våkne da, ligge søvnløs, strekke seg etter radioen. Det er en slem sport, jeg vet det, men når morgenen kommer, er vi begge bedre informert." (side 12)


Det ufødte fosteret er ikke veldig imponert over morens elsker. Han frykter også konsekvensen av at faren hans skal ryddes av veien. Både han og Claude konkurrerer om morens oppmerksomhet, og inne i livmoren er det dessuten trangt om plassen. Særlig hver gang Claude trenger seg inn i hans mor ...


Faren John prøver å vinne sin kones gunst ved hjelp av dikt, uten å lykkes. Å kunne 1000 dikt utenat, men ha liten evne til å tjene penger kombinert med ekkel psoriasis på hendene, gjør ham lite attraktiv som mann i Trudys øyne. Dessuten er han overvektig og burde mosjonere mer. Og fordi han er mer opptatt av å tekkes sin kone enn å reise seg som et skikkelig mannfolk, finner han seg i at Trudy kaster ham ut av hans eget barndomshjem for å være i fred den siste delen av svangerskapet. Dermed kan hun treffe elskeren Claude så ofte hun har lyst til. 


Trudy drikker. Hun prøver å begrense alkoholinntaket, vel vitende om at dette kan skade fosteret, og som regel klarer hun å stoppe etter det andre eller tredje glasset med vin. Men noen ganger blir det også så mye som fem glass. Vår jeg-person nyter vinen som blir ham til del, og synes det er dårlig gjort når moren setter neste vinglass til side. Vi aner et alkoholisert barn før det er født. Alkoholen symboliserer i så måte gift, et tema som er høyst aktuelt i Shakespeare`s Hamlet. 


"Hva er vitsen med en hodepine, med hjertesorg? Hva er det jeg advares mot, eller får beskjed om å gjøre? Ikke la din incestuøse onkel og mor forgifte faren din. Ikke sløs bort dine dyrebare dager uvirksom og opp ned. Bli født og foreta deg noe! 


Hun setter seg ned på en kjøkkenstol med et fyllesykestønn, den selvvalgte plagens melodi. Etter en ettermiddag med drikking byr ikke kvelden på så mange muligheter. Faktisk bare to: anger, eller mer drikking og deretter anger. Hun har valgt det første, men ennå er det tidlig. Osten står på bordet, allerede glemt. Claude kommer tilbake der hvor moren min skal bo, som millionær og kvitt meg. Han krysser London, antagelig i drosje fordi han aldri har lært seg å kjøre." (side 54-44)


Underveis rammes Trudy av samvittighetskvaler på grunn av planene som hun og elskeren legger. Og under ligger det evige, eksistensielle dilemmaet: går det virkelig an å bygge egen lykke på andres ulykke?


Hvilken verden er det vår jeg-person kan se frem til å bli født inn i? Akkurat dette bekymrer ham tidvis så mye at han ønsker at han aldri blir født. (Han lykkes imidlertid ikke i å la seg bli kvalt av navlestrengen.) Eller at han etter sin fødsel kan få tatt den ultimate hevn over Claude, som har tatt livet av farens hans. Helt til siste side holdes vi i en åndeløs spenning ... 


Ian McEwan har klart det igjen! Som en plottets mester, trollbinder han oss lesere og holder oss i et jerngrep helt til det siste. Denne gangen med noe så originalt som et ufødt foster som forteller! Og ja visst fungerer det! En besnærende tanke for øvrig at det ufødte livet får med seg absolutt alt som foregår på utsiden av livmoren, selv om vi alle vet at dette ikke er mulig. I fiksjonens verden er imidlertid alt mulig. 


I tillegg til å være bisarr, har historien også sine komiske sider. Det lille fosteret kan en hel del om det meste, og lirer av seg den ene samfunnsanalysen etter den andre, bedrevitende som få. Dessuten er han ikke rent lite snobbete når det kommer til vin, oster og gourmetmat. Med britisk-intellektualiserte tanker fremstår fosteret som bokas mest interessante karakter. Det hele er briljant og elegant fortalt, og jeg kan ikke annet enn å beundre den erfarne forfatteren meget høyt, som har satt et så intrikat plott i scene. 


Denne boka er rett og slett et must å få med seg! Lydbokutgaven med Niklas Gundersen som oppleser er fantastisk! 


Mange har skrevet om denne boka; bloggerne Randi, Beathe, Min bok- og maleblogg, Reading Randi og Tine, og dessuten NRK (Selv i en thrilleraktig parafrasering av William Shakespeares «Hamlet», får Ian McEwan sagt sitt om klimautfordringer, asylpolitikk, fremmedfrykt og kulturelt forfall. Romanen «Nøtteskall» er et kammerspill i forfatterens ånd: Det er elegant og ender med forferdelse.), Dagsavisen (Alt som foregår av planlegging og samtale og onde gjerninger formidles til leseren gjennom fosterveggen. Besnærende. Her blir fottrinn i trappene, hviskende samtaler, kaffe- og vindrikking og Trudys psykiske tilstand kommunisert gjennom kroppens kanaler av blodårer og tarmer. Tettere på et menneskes innerste kan man ikke komme!) og Dagbladet («Jeg liker å dele et glass med moren min. Du har kanskje aldri opplevd, eller du har glemt, en god burgunder (yndlingsvinen hennes) eller en god Sancerre (også yndlingsvinen hennes) dekantert gjennom en sunn morkake», sier han et sted, med det mcewanske viddet som gjennomsyrer boka. Takket være sin mors høye alkoholkonsum, er han ikke sjelden på en snurr. Til tross for sin unge alder er han usedvanlig veltalende, distingvert, klok og velinformert. Gjennom støyen fra morens tarmer lytter han til BBC på radioen, verdenslitteraturen får han gjennom sin far, hvis språk er bygget opp av poesi.)


Utgitt: 2016

Originaltittel: Nutshell
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: Gyldendal (papirutgave)/Lydbokforlaget (lydbok)
Oversatt: Einar Blomgren
Oppleser: Niklas Gundersen
Spilletid: 4 t 30 min.
Antall sider: 205 sider
ISBN: 9788242164438 (lydfil)
ISBN: 9788205498938 (papirutgave)
Jeg har mottatt leseeks. fra forlaget


Ian McEwan (Foto: Rose-Marie Christiansen)

søndag 5. februar 2017

Michael Köhlmeier: "Piken med fingerbølet"

Eksistensielt om å være på flukt

Michael Köhlmeier (f. 1949) er en prisbelønt østerriksk forfatter med en betydelig mengde bokutgivelser bak seg. "Das Mädchen mit dem Fingerhut" (2016) er en roman med en temmelig tidsaktuell tematikk. Her tas det nemlig utgangspunkt i noen enkeltskjebner knyttet til flyktningekrisen i Europa. 


Uten at vi noen gang får vite eksakt hvor, presenteres vi for ei lita jente på seks år som overlates til seg selv. En "onkel" plasserer henne på et marked i en by i Vest-Europa, og det eneste den lille jenta vet er at dersom hun hører ordet "politi", så skal hun skrike høyt. Hun forstår ikke språket, og hun vet knapt hva hun selv heter. Hun skal oppsøke en mann som heter Bogdan. Han vil gi henne noe å drikke og spise. I noen dager dukker "onkelen" opp, men så en kveld er han ikke der. Jenta begynner å lete etter ham, hun går og går, og skjønner for sent at hun ikke vil klare å finne tilbake til markedet. Nå er hun fullstendig overlatt til seg selv. 


"Hun frøs. Hun hadde mistet følelsen i hendene. Først var hun ikke det minste sulten, men like etter var hun det igjen. Hun tok spenntak mot muren og dro seg opp langs søppelcontaineren. Hun forsøkte å skyve lokket bakover. Hun kunne det ikke like bra som kvinnene hadde kunnet. Hun stemte føttene mot muren og holdt fast i bøylehåndtaket på lokket. Søppelcontaineren åpnet seg til en smal sprekk, hun kravlet inn og falt. Hun falt ned på søppelet. Det var stummende mørkt. Hun famlet etter de gode tingene. Hun fant et bananskall og gnaget det rent. Ennå et par ting fant hun, ting som luktet godt og som det gikk an å bite i. Mye mykt var det her. Aviser og andre ting. Hun la seg på dem, krøp sammen inne i kåpen. Det var varmere her enn utenfor." (side 18-19)


Dagen etter blir hun funnet og innbrakt til politiet. Hun stinker etter oppholdet i søppelcontaineren. Heldigvis for henne er hun så skjønn og søt at alle får omsorg for henne. Hun blir innbrakt et sted hvor det er flere enslige flyktningebarn. Her ligger de i sovesaler, hvor de blir lagt etter å ha blitt vasket rene og fått mat. Hun får et fingerbøl av en barna, og dette fingerbølet tar hun godt vare på, som om det var hennes anker i tilværelsen.


Om natten oppsøker to unge gutter henne og spør om hun vil være med dem på flukt fra stedet. Samholdet dem i mellom skal komme til å bety mye i tiden som kommer. 


"Den lille var klok. Den store hadde lovet å passe på henne. Det fantes ingen grunn til å tvile på løftet hans. På den neste stasjonen steg hun av. Hun lot som om hun gikk med de andre. Men hun gikk bare en sløyfe og vendte tilbake til perrongen. Der ventet hun. Hun visste hva en undergrunnsbane var, og hun visste at den neste ville komme snart. Og hun tvilte ikke på at den store vennen ville sitte i den neste. Hun betraktet fingerbølet, dro den av tommelen, satte den på igjen. Og dro den av igjen og prøvde den på alle fingrene. På alle var den for stor, bare på den vonde tommelen passet den. På grunn av heftplasteret." (side 39-40)


Alt barna gjennomgår sammen, er eksistensielt. Et lite rift i huden, feber og lignende kan bli livstruende når de ikke har tilgang til elementære medisiner. Og siden det er vinter handler det om ikke å fryse. Dessuten handler det om overlevelse fra dag til dag, om å få i seg mat og væske. Om nødvendig bryter de seg inn i hus som står tomme på dagtid. Der jakter de på penger og mat. Etter hvert får barna navn. Den lille jenta heter Yiza, den store heter Schamhan og den lille heter Arian. 

Hvorfor oppsøker de ikke hjelp? Og fremfor alt: hvorfor blir de ikke der hvor de faktisk får tilbud om husly, mat og oppfølgning? Svaret er vel at både språkbarrieren og en iboende frykt for politi og øvrighetspersoner kommer i veien for dette. Dessuten blir vi vitne til hjelp som gis på en noe skremmende måte. Joda, den gis i beste mening, men innesperringen sender antakelig svært doble signaler til disse barna som har opplevd alt annet enn trygghet i sine tilværelser forut for dette. De klarer ikke å sette likhetstegn mellom gode intensjoner og innesperring. 


Her er det mye som ikke sies. Vi aner ikke hvor barna kommer fra, hva de har opplevd, hva de tenker ... Det vi derimot merker er menneskets selvoppholdelsesdrift, som er så sterk at den nærmest overlever alt ... Også i forhold til det som kommer i veien underveis ... 


"Piken med fingerbølet" er en sterk roman om overlevelse, som jeg håper at flere skal oppdage! Vi har godt av å få opp flere perspektiver på hva flyktningekrisen gjør med folk. 


Avslutningsvis nevner jeg at oversetteren av denne boka, Stein Dahl Mathisen, har mottatt den østerrikske oversetterprisen for en annen østerriksk bok (Joseph Roths novellesamling "Legenden om den hellige drankeren"). Jeg går derfor ut fra at oversettelsen av herværende østerrikske bok har vært i de beste hender.


Utgitt: 2016

Originaltittel: Das Mädchen mit dem Fingerhut
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: Bokvennen
Oversatt: Stein Dahl Mathisen
Antall sider: 114
ISBN: 978-82-7488-673-5
Jeg har mottatt leseeks. fra forlaget.


Michael Köhlmeier (Jeg har lånt bildet fra forlaget)

"Florence Foster Jenkins" (Regissør: Stephen Frears)

Verdens verste operasanger i aksjon

Jeg innrømmer det like godt med det samme: Dersom det ikke hadde vært for at "Florence Foster Jenkins" inngår i SAS sitt repertoar på Asia-flyvningene i disse dager, ville nok ikke denne filmen ha kommet opp blant mine prioriteringer. Og hadde det ikke vært for at den faktisk er nominert til to Oscars (i kategoriene beste kvinnelige hovedrolle og beste kostymedesign), er det dessuten høyst usikkert om jeg hadde ofret spalteplass på den her på bloggen også. I alle fall - den er sett, og selv om den ikke kommer til å figurere blant mine favorittfilmer, vil jeg ikke si at den er dårlig heller. Mer en litt over midt-på-treet-film ... En utmerket film å se på DVD, men ikke god nok til at det er vel verdt å spandere en helaften på kino på den, er min oppfatning.

Filmen hadde Norges-premiere på kino i november 2016, og er i disse dager (så vidt jeg har forstått) tilgjengelig på DVD.

Regissøren Stephen Frears er meget erfaren og har en rekke filmproduksjoner bak seg. Filmene hans er kanskje ikke akkurat blant mine favoritter, men jeg nevner blant annet "Farlige forbindelser" (1988), "High Fidelity" (2000), "Dirty Pretty Things" (2002), "The Queen" (2006) og "Cheri" (2009). (Linkene peker til mine omtaler av filmene.)

Filmen er basert på en historie fra virkeligheten.  Florence Foster Jenkins (f. 1868 d. 1944) tilhørte den amerikanske sosieteten og var en amatørsopran. Hun kunne virkelig ikke synge, og ble i sin samtid omtalt som verdens verste operasanger. På tross av dette lyktes det henne å opptre for et stort publikum i Carnegie Hall. Konserten var en skandale. Som Mrs. Jenkins sa det: "People may say I couldn´t sing, but no one can say I didn´t sing.

Det hele gir meg flash back til en opplevelse midt på 1990-tallet, da jeg fikk være med som publikum på en Solo-reklame der Olga Marie Mikalsen (f. 1915 d. 2006) skulle synge "Hurra for deg som fyller ditt år". Det var en prøvelse å få henne til å synge skingrende falskt uten at vi publikumere skulle begynne å le. Olga Marie var nemlig overbevist om at hun kunne synge. De første gangene sang hun faktisk overraskende rent, og produsenten måtte få henne til å synge flere ganger for å få frem en skingrende surt sunget utgave av bursdagssangen. Som Jenkins opptrådte også Mikalsen i Carnegie Hall i løpet av sin karriere. 


Ekteparet koser seg med en god anmeldelse
Det er altså Meryl Streep som har rollen som Florence Foster Jenkins i denne filmen. Hun er overbevist om at hun er en stor sanger, og hennes ektemann St. Clair Bayfield (spilt av Hugh Grant) gjør alt han kan for å forhindre noen i å fortelle henne hvilken elendig sanger hun faktisk er. På denne måten gjør han det mulig for henne å sveve i den villfarelsen at hun kan synge. 

På et tidspunkt hyrer ekteparet inn pianisten Cosmé McMoon. Mannen vet ikke om han skal le eller gråte da det går opp for ham hvilken elendig sanger Mrs. Jenkins er. Kan han utsette sitt gode navn og rykte på dette arrangementet? St. Clair Bayfield løser hans dilemma ved å betale ham så godt at han rett og slett ikke kan si nei til tilbudet. 


Mrs. Jenkins spiller inne en LP-plate i studio. Mr. McMoon er betenkt.
Ekteskapet mellom Florence og ektemannen er temmelig platonisk, og St. Clair Bayfield velger å leve et dobbeltliv med en yngre kvinne. Når ting kommer på spissen er det likevel ingen tvil om at han står trofast ved sin kones side. (I den grad trofast er et gangbart begrep i denne sammenhengen ...)

Da Mrs. Jenkins bestemmer seg for at hun vil opptre i Carnegie Hall, skjønner ektemannen at det kan bli vanskelig å holde pressen på armelengs avstand ...


Florence Foster Jenkins er strålende fornøyd med sin opptreden i Carnegie Hall
Mange av episodene vi blir vitne til i denne filmen er mildt lattervekkende, samtidig som de har noe trist over seg. Dette relaterer seg til at det er et virkelig levd liv vi er vitne til. Ektemannens oppriktighet i å ville skåne sin kone fra alt som kan smake av kritikk, er rørende. Samtidig fremstår det som dysfunksjonelt. Jeg ble sittende og tenke på et Ibsen-sitat i den sammenhengen. "Dersom du tar livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar du lykken fra ham med det samme." Nå var vel ikke Mrs. Jenkins et gjennomsnittsmenneske, men hun levde definitivt på en livsløgn. Avsløringen av livsløgnen tok ikke bare lykken fra henne - den tok bokstavelig talt livet av henne. 

Meryl Streeps rolletolkning er formidabel i denne filmen, og sånn sett er det forståelig at hun er nominert i kategorien beste kvinnelige hovedrolle. Jeg har ikke sett noen av de andre filmene enda, og har derfor ingen formening om hvor stor sjanse hun kan ha til å vinne denne prisen. Kostymene er storslagne, og gir et godt bilde av motene som sosieteten var opptatt av på den tiden. Hugh Grant er akkurat så jovial som han i grunnen er i de fleste roller han spiller i for tiden. Litt kjedelig og flat, synes jeg. 

Det er Meryl Streeps innsats som gjør at filmen ender opp som en litt over middels grei film. 

(Fasiten etter utdelingen av Oscar i slutten av februar var at denne filmen ikke vant noen Oscar. Det overrasket ikke meg.)

Innspilt: 2016
Originaltittel: Florence Foster Jenkins
Nasjonalitet: USA
Sjanger: Drama/komedie
Skuespillere: Meryl Streep (Florence Foster Jenkins), Hugh Grant (St. Clair Bayfield), Simon Helberg (Cosmé McMoon) m.fl.
Spilletid: 110 min.

"Manchester by the Sea" (Regissør: Kenneth Lonergan)

Oscar-favoritt om sorg

"Manchester by the Sea" er en av de store Oscar-favorittene i år. Regissøren Kenneth Lonergan har vunnet en del filmpriser i årenes løp, og han har blitt nominert til atskillige priser. Blant annet er han kjent for storfilmer som "Gangs of New York" (2002), "Margaret" (2011) og "Analyze This" (1999). I den senere tid er det imidlertid teateret som har vært hans hovedarena.

"Manchester by the Sea" er nominert til seks Oscars. Nominasjonene gjelder følgende kategorier:
- beste film
- beste regissør (Kenneth Lonergan)
- beste originale manus (Matt Damon)
- beste mannlige hovedrolle (Casey Affleck)
- beste mannlige birolle (Lucas Hedges)
- beste kvinnelige birolle (Michelle Williams)

Vi må vente i spenning til 27. februar før vi får vite hvem som vinner Oscars i de aktuelle kategoriene. 

Lee Chandlers bror dør etter et brått og dramatisk sykdomsforløp. Broren var alene om omsorgen for sin 16 år gamle sønn Patrick. Noen år tidligere skilte han seg nemlig fra sin alkoholiserte kone, og etter dette har det ikke vært noen kontakt mellom mor og sønn. 

Den som er oppnevnt som verge for Patrick er Lee. Lee er overhode ikke interessert i å påta seg dette ansvaret, men skjønner etter kort tid at dette er noe han ikke kan unndra seg. For hva vil skje med Patrick dersom han ikke stiller opp? Han tenker at dette kan løses ved at Patrick flytter sammen med ham til Boston, der han har sitt liv. Problemet er at Patrick ikke vil. I den lille småbyen Manchester har han livet sitt, sine to kjærester (som ikke vet om hverandre), bandet han spiller i, skolekameratene sine ... 


Patrick og Lee
I tiden før og etter begravelsen strides de to mennene om å få gjennomslag for sine behov. Under begravelsen dukker Lees ekskone Randi opp, og i tilbakevendende glimt får vi innblikk i det livet de en gang levde før katastrofen rammet dem og de gikk hver til sitt. Sorgen har Lee kapslet fullstendig inn, for det hele er så voldsomt at det nesten er umulig å forholde seg til. Og mens livet for ham er en alvorlig sak, blir han vitne til med hvilken letthet Patrick forsyner seg av livets mange goder, der han surfer fra den ene kjæresten til den andre. Men er det så enkelt for Patrick når det kommer til stykket? Er ikke også han i ferd med å kapsle inn sin egen sorg gjennom frenetisk å leve livet intenst på overflaten? Et liv som for øvrig står i dyp kontrast til onkelens liv, som er et slags ikke-liv, der alt handler om å få hverdagene til å gå rundt. Han har ikke orket nære relasjoner etter alt som hendte tidligere i hans liv, og lever nærmest som en eremitt uten venner. 

Midt oppi dette dukker Patricks mor opp. Hun er en rehabilitert alkoholiker som har innledet et forhold med en svært religiøs mann. Hun inviterer Patrick hjem til seg, og Patrick øyner et håp om at han kan få moren sin tilbake igjen. Håpet slukner fort da han etter besøket får en mail fra morens forlovede, som krever at all kontakt med moren må foregå via ham ... 

Hvor finner Patrick fotfeste? Kan Lee være hans anker i tilværelsen, når Lee selv mangler fotfeste i sin tilværelse? 


Lee og hans ekskone Randi 
"Manchester by the Sea" er en sterkt følelsesladet film av den mer stillferdige sorten. Nettopp av den grunn er jeg glad for at filmen varte i over to timer, fordi det ellers er vanskelig å hensette seg til den rette stemningen som en slik film faktisk krever. Casey Affleck spiller en krevende rolle, selv om rolletolkningen ikke akkurat innbyr til så mange krumspring. Han spiller nemlig en deprimert mann, som ikke ler eller smiler i utide. Jeg likte måten avsløringene fra fortiden ble presentert, og opplevde også at scenene med oppklaringer fremsto som troverdige. Som da Lees ekskone tilsto at hun hadde vært veldig hard mot ham, og at hun fremdeles elsket ham ... Som da Patrick fikk et sammenbrudd og røpet at han ikke hadde det så bra likevel ... Kulissene for dramaet, denne vakre lille byen ved kysten, bidro til stemningen i filmen, som var svakt optimistisk tross alt det triste. 

Denne filmen går fremdeles på norske kinoer. Se den før det er for sent, er min anbefaling! Det er noe med å sitte i kinosalen og la seg fullstendig omslutte av den stemningen filmen setter oss i. Selv om jeg opplevde dette som en svært god film, tror jeg likevel ikke at den kommer til å vinne Oscar i kategorien beste film. Jeg tror også at Casey Affleck har mange gode konkurrenter i kategorien beste mannlige skuespiller. Når det gjelder de øvrige nominasjonene er jeg derimot mer usikker, fordi jeg foreløpig mangler sammenligningsgrunnlag. 

(Platekompaniet har foreløpig ikke oppgitt releasedato for DVD´en.)

(Fasiten etter utdelingen av Oscar i slutten av februar i år er at denne filmen vant to Oscars (fra å ha vært nominert til seks Oscars); beste mannlige hovedrolle (Casey Affleck) og  beste originale manus.)

Innspilt: 2016
Originaltittel: Manchester by the Sea
Nasjonalitet: USA
Sjanger: Drama
Skuespillere: Casey Affleck (Lee Chandler), Michelle Williams (Randi, Lees ekskone), Kyle Chandler (Lees bror Joe), Lucas Hedges (Patrick Chandler) m.fl.
Spilletid: 137 min.

torsdag 2. februar 2017

Han Kang: "Levende og døde"


Viktig forteller-stemme fra Sør-Korea!

Den sørkoreanske
forfatteren Han Kang (f. 1970) ble for alvor internasjonalt kjent da hun vant Man Booker International Prize for romanen "The Vegetarian" i 2016. Romanen handler om en kvinne som bestemmer seg for å slutte å spise kjøtt. Dette var den første av bøkene hennes som var oversatt til engelsk. (Kilde: Wikipedia) Hun debuterte som forfatter allerede i 1993.

Tidligere i år kom Han Kangs roman "Levende og døde" ut på Pax forlag. Boka er også tilgjengelig som lydbok. Forfatteren har vært i Norge denne uka for å promotere sin bok, og på grunn av den alvorlige tematikken samt at Han Kang er en forfatter av internasjonalt format, har dette ikke gått upåaktet hen. Pressedekningen har vært bred og god. Som VGs Gabriel Michael Vosgraff Moro skriver
:

"Han Kang
er et forfatternavn du bør merke deg! Hennes roman «Levende og døde» er en viktig bok om et grusomt kapittel i Sør-Koreas historie - og er skrevet på en måte som gjør at du selv føler brutaliteten på kroppen.

For meg er noe av det viktigste med oversatt litteratur at den lærer meg noe om mennesker med andre erfaringer enn mine egne. Jeg kan leve meg inn i historier og hendelser jeg vanligvis ikke tenker på, og en stund se verden med en annens blikk."


Det sistnevnte er selve grunnpilaren i min egen lesning. (Derfor har jeg aldri vært opptatt av om jeg liker eller ikke liker hovedpersonen i en bok.)

Jeg må innrømme at jeg visste lite eller ingenting om massakren i Gwangju i 1980. Det er heller ikke helt enkelt å finne informasjon om massakren på nettet, men det finnes noen nettsider dersom man 
leter.

Han Kang er
selv født i Gwangju, men familien hadde flyttet til Seoul fire måneder før massakren fant sted. Det hele startet med et studentopprør, og endte med et blodbad fordi diktator Chun Doo-hwan beordret opprøret slått ned. Mange mennesker mistet livet som følge av dette.

Midt oppi alt dette havner den fjortenårige Dong-ho. Han leter etter vennen sin blant alle de døde. Plutselig får han i oppdrag å sortere de døde ... Inn kommer lemlestede lik, døende mennesker som er mishandlet på det verste, kropper som er skilt fra hodene sine ... Det hele er så gruoppvekkende at man kjenner det på kroppen. Når det likevel er til å holde ut, er det fordi godheten og nestekjærligheten også har sin plass i historien. Det skaper en slags balanse i det hele.

Vi får høre flere historier, blant annet fra de døde selv. Gjennom dette fortellergrepet får forfatteren frem mange flere sider ved hendelsen enn om alt kun hadde vært betraktet gjennom en hovedpersons 
øyne.

Hva
er det som driver mennesker til å utføre så onde handlinger? Og hva gjør det med menneskene i et land, hvis myndigheter aldri riktig har stått til rette for sine ugjerninger? Han Kangs bok "Levende og døde" viser med stor tydelighet med hvilken kraft litteraturen selv kan være med på å løfte frem historier om ugjerninger, som ellers står i fare for å bli glemt. Gjennom fortellingene i boka bidrar hun til å udødeliggjøre menneskene som ble utsatt for myndighetenes overgrep den gangen.

Selv
om jeg denne gangen skulle ønske at jeg hadde lest papirutgaven av boka, må jeg virkelig berømme Nina Woxholtts opplesning. Hennes stemme og tonasjon var helt perfekt til denne boka! Hvorfor brukes hun ikke mer, spør jeg. Når jeg likevel savnet papirutgaven er det fordi dette er en bok hvor det hadde vært ålreit å kunne bla litt frem og tilbake underveis, lese noen sekvenser på nytt før jeg gikk videre, lage eselører for å finne utdrag til denne bokanmeldelsen osv. Med en lydbok på øret kan det nemlig gå litt fort i svingene, og man får ikke alltid med seg alle detaljene like godt som når man sitter med boka i hånda. Men hvem vet? Kanskje leser jeg boka på nytt senere. Dette er nemlig en slik bok som gjorde et så sterkt inntrykk at jeg kjente behov for å lese den igjen.

Styrken ved denne boka er at den er fullstendig blottet for klisjeer, og at den overhode ikke inneholder tårepersetendenser. Språket er nøktern uten at fremstillingen blir klinisk eller kald. Tvert i mot opplevde jeg mye varme og menneskelighet i skildringen, selv der hvor vi blir konfrontert med en ondskap som savner sidestykke. For når de involverte trodde at alt var over, var det likevel ikke det ...

Denne boka håper jeg at riktig mange får øynene opp for! Jeg anbefaler den veldig sterkt!

Utgitt:
2017
Origin
altittel:
소년이 온다 (The Boy is Coming)
Utgitt i Norge: 2017
Forlag:
Pax (papirutgave)/Lydbokforlaget (lydbok)
Oppleser: Nina Woxholtt
Spilletid: 6 t 18 min.
Antall sider: 245
ISBN: 
9788253039220 (papirutgave)
ISBN:
9788242164643 (lydfil)
Jeg har mottatt lydfil fra Lydbokforlaget

Han Kang. (Foto Park Jaehong)

onsdag 1. februar 2017

Alejandro Zambra: "Bonsai"

Chilensk tragedie

Det er nesten et år siden forrige gang jeg leste en Alejandro Zambra-bok. Den gangen dreide det seg om novellesamlingen "Mine dokumenter", en bok som fikk meg til å reflektere en del over endringene som har funnet sted i latinamerikansk litteratur de siste ti-årene. 


Alejandro Zambra (f. 1975) regnes som en av de mest markante stemmene i den nye generasjonen latinamerikanske forfattere, kan vi lese på bokas smussomslag. Zambra har mottatt en rekke priser for sine bøker, inkludert den chilenske kritikerprisen. Tidsskiftet Granta har utropt ham til en av dagens 22 beste unge spansktalende forfattere, og bøkene hans er oversatt til 18 språk. 


"Bonsai" er Zambras debutroman (2006), og er den tredje av hans bøker som er oversatt til norsk. "Måter å komme hjem på" utkom i 2012 på forlaget Pax. Zambra debuterte som poet allerede i 1998.


"Bonsai" inneholder en kjærlighetshistorie. Mannen heter Julio og kvinnen heter Emilia. De møtes før de skal opp til eksamen i spansk syntaks 2, et fag ingen av dem behersker. 


"Julio likte ikke at Emilia stilte så mange spørsmål under forelesningene, og Emilia irriterte seg over at Julio besto fag selv om han nesten ikke var på universitetet, men den natten oppdaget begge det følelsesmessige slektskapet et hvilket som helst par kan klare å oppdage med litt godvilje. Det sier seg selv at de gjorde det fryktelig dårlig til eksamen." (side 12


Til tross for en ung og intens kjærlighet, ligger det i kortene at dette forholdet ikke er "meant to be". Vi får i grunnen vite dette ganske tidlig. Emilias skjebne er nemlig å ende i Madrid etter hvert, "en by hvor hun skulle få pult mye, om enn ikke lenger med Julio, men hovedsakelig med Javier Martínez og Ángel Garcia Aienza og Julián Alburqueque og dessuten, men bare én gang, og litt tvungent, med Karolina Kopec, en polsk venninne." (side 13)


Begge lyver om at de har lest Marcel Proust, og i deres forhold er det flere utelatelser enn løgner, og færre utelatelser enn sannheter, og sannheter av den typen som både er absolutte og ubehagelige. 


"Med tiden, som det ikke var mye av, men nok, betrodde de hverandre sine mest private ønsker og ambisjoner, sine overdimensjonerte følelser, sine korte og overdrevne liv. Julio fortalte Emilia ting bare psykologen hans burde ha visst, og Emilia gjorde Julio til en slags delaktig med tilbakevirkende kraft i hver eneste beslutning hun hadde tatt i løpet av livet." (side 19)


Forholdet deres preges av litteratur og høytlesning fra kjente forfattere som Yukio Mishima, Georges Perec, Raymond Carver, Nietzsche etc. Dette gir dem mye glede og følelse av samhørighet, inntil de en dag leser novellen "Tantalia" av Macedonio Fernández, som sår en tvil i dem. Novellen handler om et par som kjøper en liten plante som symbol for sin kjærlighet. Litt for sent går det opp for dem at kjærligheten deres vil ta slutt dersom planten dør ... 


Paret får aldri fullført sin påståtte gjenlesning av Proust ... 


"Begge visste at slutten allerede var skrevet, som det heter, deres slutt, slutten til to triste, unge mennesker som leser romaner sammen, som våkner til glemte bøker mellom pleddene, som røyker mye marihuana og lytter til låter som ikke er de samme som de foretrekker hver for seg ..." (side 32)


Deres veier skilles, og mens Emilia reiser til Madrid, blir Julio igjen. Hun sitt liv i Madrid, mens han bruker sitt liv på å dyrke frem en bonsai (et miniatyrtre i en liten potte).

Fortellerstilen i boka er spesiell, og boka er av den typen man får mer og mer ut av for hver gang man leser den. Hva skjer når kjærligheten tar slutt? Og tar en tidligere sterk kjærlighet egentlig slutt noen gang? Slutten av romanen har en litt pussig vri. Etter et møte med en forfatter, begynner Julio å skrive på en roman han gir navnet "Bonsai", og som til forveksling ligner både på "Tantalia" og historien om ham selv og kjærlighetsforholdet til Emilia. Som om han egentlig var forfatteren selv ... Dyrkingen av en bonsai får en slags dobbel symbolverdi. Kjærligheten er til låns og kan når som helst bli tatt fra oss dersom vi ikke passer på og pleier den godt. 


"Bonsai" er svært annerledes de rå novellene i "Mine dokumenter", og dette viser at forfatteren har stor spennvidde i sitt forfatterskap. Det er spennende at Solum Bokvennen satser på utgivelser som dette, fordi det er med på å få frem mangfoldet i litteraturen - også for norske lesere. I all sin enkelhet er dette en ganske så avansert historie, som krever en våken leser. Jeg anbefaler den varmt! 


Utgitt: 2006

Originaltittel: Bonsái
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: Solum Bokvennen
Oversatt: Øyunn Rishøi Hedemann
Antall sider: 79
ISBN: 978-82-560-1954-0
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget


Alejandro Zambra (Foto: lånt av forlaget)

søndag 29. januar 2017

David Foenkinos: "Charlotte"

Besnærende kunstnerportrett av en jødisk malerinne

David Foenkinos (f. 1974) er en prisbelønt fransk roman- og filmmanusforfatter, som har utgitt 15 bøker. I dag er han en av Frankrikes mestselgende forfattere. Romanen "Charlotte" (2014) er den nest siste i rekken, og for denne har han fått to priser; Concourt de Lychéens-prisen og Renaudout-prisen. Foenkinos er kjent for sin roman "Delicacy" eller "Nathalie" (2009), som ble filmatisert i 2011 med Audrey Tatou i hovedrollen (jeg så filmen og har skrevet om den her på bloggen).


Romanen "Charlotte" er en kunstnerroman. Vi møter den tysk-jødiske kvinnen Charlotte Salomon, som ble født i Berlin i 1917. Antisemittismen satte sitt preg på Tysklands politikk fra Hitlers maktovertakelse i 1933 og frem til krigens slutt. Charlotte døde i Auschwitz i 1943. Forut for dette hadde hun levd i eksil i Syd-Frankrike. I følge Wikipedia malte hun 769 bilder i perioden mellom 1941 og 1943. 


Romanen er inspirert av malerens liv, og fører til slutt frem til hennes død.  Da var hun 26 år gammel og gravid. Forfatterens viktigste kilde har vært Charlotte Salomons selvbiografiske verk "Liv? eller Teater?". 


Av og til blander forfatteren seg inn i historien med sin jeg-stemme. På side 70 i boken skriver han om hvordan han opplevde at han ikke greide å skrive to sammenhengende setninger, og at det gikk i stå ved hvert punktum. Han måtte skifte linje for å få puste. Dette er forklaringen på bokens særegne fremstilling av Charlotte Salomons historie, der hver setning starter på en ny linje. 


Charlotte ble oppkalt etter sin tante, som tok livet av seg i sin ungdom. Selvmord er i det hele tatt noe som preger denne familien, og tanten var verken den første eller den siste som tok sitt eget liv. Hennes søster - Charlottes mor - tok nemlig også sitt liv - uten at Charlotte fikk vite sannheten før mange år senere. 


Det er første jul uten moren.
Besteforeldrene er på besøk, mer avmålte enn noensinne.
Juletreet ruver i stuen, det er altfor stort. 
Albert har kjøpt det største og peneste.
Til datteren, så klart, og også til minne om kona. 
Franziska elsket julen.
Hun brukte flere timer på å pynte treet. 
Det var årets lyspunkt. 
Nå er treet mørkt. 
Skulle nesten tro det også bar sorg.

Charlotte åpner gavene sine.

Siden alle ser på henne, spiller hun glad småpike. 
Teater for å gjøre stunden lettere.
For å jage bort farens tristhet. (side 35)

Senere traff faren sangerinnen Paula som han giftet seg med. Forholdet mellom Paula og Charlotte utviklet seg til et slags hat-kjærlighetsforhold, der hun beundret sangerinnen og hennes opptredener, men hadde et atskillig mer anstrengt forhold til den private kvinnen. Begge lot som om de elsket hverandre, men under overflaten murret det. 


Etter at Hitler kom til makten i Tyskland i 1933, ble det vanskeligere å være jøde. Som forfatteren skriver på side 53: "I januar 1933 kommer hatet til makten." Men hatet var ikke nytt. Det hadde vært der lenge.


Charlotte tror ikke lenger at hatet kan være forbigående.

Det handler ikke om noen få fanatikere, men om en hel nasjon.
Landet styres av en voldshungrig mobb.
I begynnelsen av april iverksettes boikotten av jødiske eiendommer. 
Hun ser marsjeringen i gatene, plyndringen av butikkene.
Den som kjøper av en jøde er et svin, leser hun.
Det ropes taktfast og rasende.
Er det mulig å forestille seg Charlottes redsel? (side 57)

Faren hennes var kirurg, men mulighetene til å praktisere som lege. ble vanskeliggjort. Paula fikk heller ikke synge offentlig. Skoler ble stengt for jøder, og kun et lite mindretall fikk anledning til å ta høyere utdannelse. Charlotte hadde et helt spesielt kunstnertalent, og i 1936 fikk hun dispensasjon for å gå på Kunstakademiet. Der skulle hun helst ikke synes for mye. Skolen ville helst ikke få et negativt (jøde-)stempel på seg på grunn av henne. 



Et utvalg av Charlotte Salomons malerier (Bildet er hentet fra denne nettsiden.)
Å elske alt Paula elsket, innebar også å elske Alfred, Paulas sangpedagog. Charlotte lengtet etter anerkjennelse der den var vanskeligst tilgjengelig, og hun gjorde det ikke enkelt for seg selv. Da hun presenterte skissene sine for Alfred, og han påpekte at hun hadde et talent over gjennomsnittet, sitret det i hele henne. Siden skulle de bli elskere, men ikke helt slik Charlotte hadde forestilt seg. Alfred var nemlig ikke en mann som noen kunne ha enerett på. 

På Kunstakademiet vant Charlotte en konkurranse i 1938. Dette betød slutten på hennes tid som elev ved akademiet. Hun nektet å dra tilbake til et sted der hun ikke fikk motta den prisen hun hadde vunnet. 


Forholdene i Tyskland ble verre og verre, og faren Albert tryglet datteren om å reise til Frankrike, som fremdeles var et fritt land. Hun skulle bo sammen med besteforeldrene i L´Ermitage syd i Frankrike, ved Middelhavet. De forlot Tyskland allerede i 1933. Livet ble imidlertid ikke enklere i Frankrike, selv om Middelhavets skjønnhet fascinerte Charlotte.


Kaoset bryter fortere løs innenfor husets fire vegger.

Flyttingen har ikke forandret noe. 
Bestemoren tilbringer tiden på randen av en avgrunn.
Bare i sjeldne øyeblikk finner hun litt sjelefred. 
Hun er alltid fylt av dødslengsel.
Charlotte har tegnet henne i denne perioden.
På skissene er hun ufattelig avmagret.
Sammenkrøket om seg selv, som om hun vil skjule kroppen sin. (side 149)

I Frankrike fikk Charlotte omsider vite sannheten om morens selvmord og alle de andre selvmordene i familien. Det ble et sjokk. Og hun følte seg sviktet, som om alle hadde spilt teater overfor henne. 


Så kom nazistene også til Syd-Frankrike, og alt håp rant bort ... Viljen til angiveri gjorde det ikke trygt for noen. Slutten på historien kjenner vi: Charlotte Salomon ble enda et offer for et av de verste folkemordene i historien, en skjebne som ble henne til del utelukkende fordi hun hadde "feil" blod i årene ... Hun var jødisk, og hadde dermed ingen rett til å leve i det nazistiske tredje riket. 


Som jeg nevnte innledningsvis er skrivestilen i denne boken svært spesiell, noe sitatene jeg har trukket frem, viser. Det spennende er hva dette gjør med oss som lesere. For mitt vedkommende førte ikke luftige sider med mindre tekst enn man er vant til, til at lesningen gikk raskere. Tvert i mot var jeg nødt til å stoppe opp ofte, og tenke over det jeg hadde lest. Skrivestilen er knapp og det er lite overflødig tekst. Fordi meningsinnholdet er så fortettet og språket så billedlig i sitt uttrykk, krever dette at man som leser tar i bruk egen forestillingsevne. Her er det med andre ord mye undertekst. Vekslingen mellom det vare og det brutale gjorde at jeg noen ganger følte meg helt hudløs. Mangelen på utfyllende detaljer gjør ordene sterkere og mer virkningsfulle. Fortellingen får selvsagt "god hjelp" av alle de andre fortellingene om jødeforfølgelse som de fleste lesere har godt under huden, og dette i seg selv skaper en kontekst utenfor selve romanen. Det er mye forfatteren ikke trenger å utdype, fordi "it goes without saying". Forfatteren kan dermed dyrke frem det poetiske i stedet for å opptre som dokumentarforfatter. Bare for å ha presisert det: Historien om Charlotte er en fiksjon, selv om romanen er basert på virkelige hendelser. 


Etter Charlotte Salomons død har bildene hennes blitt vist frem offentlig flere ganger. Dessuten er det skrevet en del om henne. Dette kan du lese mer om på Wikipedia-siden om henne.


David Foenkinos skriver godt, og boken er nydelig oversatt ut fra hva jeg er i stand til å bedømme. Dette er en bok jeg anbefaler sterkt!


(Den 29. mars var forfatteren på Litteraturhuset i Bergen. Jeg var der og har skrevet om arrangementet her på bloggen.) 

Utgitt i Frankrike: 2014

Utgitt i Norge: 2017
Forlag: Solum/Bokvennen
Oversatt: Agnete Øye
Antall sider: 229
ISBN: 978-82-560-1932-8
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget


David Foenkinos (Foto: Catherine Hélie)

onsdag 18. januar 2017

Åsne Seierstad: "To søstre"

Viktig bok om radikalisering!

Åsne Seierstad (f. 1970) har vunnet en rekke priser for bøkene sine fra hun debuterte i 2000 og frem til i dag. I høst mottok hun Brageprisen for dokumentaren "To søstre", og boka står for tiden også på langlisten til Bokbloggerprisen. Det vil forundre meg sterkt om boka ikke kommer med på kortlisten når denne offentliggjøres i slutten av januar. 


Jeg har lest fem av Seierstads seks bøker, og har også blogget om "De krenkede" (2007) og "En av oss - En fortelling om Norge" (2013). 


Jeg har hele tiden tenkt - uavhengig av prisene som måtte bli denne boka til del - at jeg skulle lese "To søstre". Historien som boka er basert på, gjorde nemlig et meget sterkt inntrykk på meg den gangen den verserte i mediene. Det handlet om en somalisk familie, som var godt integrert i Bærum. Døtrene gjorde det bra på skolen, og virket tilsynelatende tilfredse med tilværelsen. Plutselig en dag høsten 2013 var de borte. Det viste seg at de hadde reist til Syria for å kjempe for IS. Etter kort tid giftet de seg og fikk barn. Hvordan kunne det skje? I ettertid har det vist seg at Ayan (19) og Leila (16) hadde planlagt dette i et helt år. Mens foreldrene trodde at deres tekkelige og sunne døtre satt på pikerommet og gjorde lekser, satt de i realiteten på internett og ble mer og mer radikalisert. Faren reiste etter dem til Syria, men døtrene ville ikke hjem ... Når han i ettertid har valgt å fortelle familiens historie, er dette for å advare andre. Han tror at han kunne ha stoppet døtrene sine dersom han hadde hatt mer kunnskap om radikalisering, har han uttalt i et intervju. 


Åsne Seierstad kan dette med å skrive litterær journalistikk. Det er innenfor denne sjangeren hun stort sett har operert. Mens hun for "Bokhandleren i Kabul" måtte tåle mye kritikk pga. de etiske sidene ved prosjektet, har hun siden stort sett høstet ros. Samtidig er det på sin plass å presisere at hun fikk Bokhandlerprisen for boka, og at hun i utgivelsesåret ble kåret til årets frilanser. 


"To søstre" er på en måte motstykket til historien om Anders Behring Breivik i "En av oss". Begge historier bærer bud om hva som kan skje når unge, uferdige mennesker havner på siden av samfunnet og fortaper seg i alt elendet som er å finne på internett. Ja, vi kunne vel i samme åndedrag ha trukket inn konspirasjonsteoriene, som har ført mange mennesker på ville veier. I mer eller mindre lukkede rom på internett opptrer de store forbildene, som ved hjelp av moderne teknologi forfører lett påvirkelige mennesker i den retning de måtte ønske.   Faren for dette er tilstede ikke bare i de muslimske miljøene, men også i de høyreekstremistiske vestlige miljøene.

Forfatteren har i bokas forord redegjort for metoden hun har brukt. Det meste er basert på vitnemål, og mye hviler på enkeltpersoners fremstilling. Ayan og Leila har ikke bidratt, og har heller ikke ønsket offentlighet rundt sine historier. Her har forfatteren bygget på e-poster og beskrivelser av deres handlinger. I etterordet forklarer hun mer om arbeidet. Som faren Sadiq Juma sier det:


"Jeg vil at folk skal gjenkjenne faresignalene ..." Han opplevde at samarbeidet mellom hjem, skole, moské og politi kunne ha vært bedre. Åsne Seierstad har samtalt med mange, og familien har fått lov til å påvirke det som er skrevet om dem. Hun har dessuten fått tilgang til notater fra korantimene og kurskvelder i Islam Net, referater fra arrangementskomiteen, misjoneringsoppskriften, underskriftkampanjen for niqab og mailer. Hun har hatt møter i Oslo-moskeer, vært i kontakt med somaliske foreninger og annet. Gjennom dette møysommelige arbeidet har hun sett et nettverk av venner og bekjente vokse frem, og dette har sammen med foreldrene utgjort viktig kildemateriale til boka. 


"Bortsett fra farens redningsforsøk, som de (les: søstrene) avviste, har de ikke visst om eller deltatt i hans planer, noe som har kommet klart fram i loggen mellom faren og den syriske smugleren han hyret inn. Det har hele tiden vært snakk om å kidnappe døtrene mot deres vilje. I loggene med broren framstår det også at søstrene fullt og helt står bak kalifatet. De har aldri, verken skriftlig eller muntlig, ytret seg negativt om Den islamske staten. Politisk og religiøst har de brutt med sin far, noe som kommer klart fram i denne boken. Hans uttalelser om dem og om Den islamske staten skal dermed ikke være en belastning for dem i Syria." (side 475)


Forfatteren har selv stilt spørsmålet om det er etisk forsvarlig å gå såpass tett på to jenter som ikke har gitt sitt samtykke til boka. Hun mener at svaret er ja. Fenomenet radikalisering blant muslimsk ungdom er så interessant at det er nødvendig å finne ut hva som gjør at tenåringer gir opp utdannelse og et liv i et fredelig land for å være med i terrororganisasjonen IS. Det finnes ikke én forklaring, men mange. Noe handler om søken etter identitet, noe om romantiske forestillinger og opprørstrang, mens atter andre ting handler om religiøs vekkelse. Gjennom historier som dette kommer vi imidlertid litt nærmere en mulig forklaring.


Kunne foreldrene ha skjønt hva som skjedde med døtrene på et tidligere tidspunkt? I ettertid er det enkelt for faren og moren å se at det skjedde endringer med døtrene deres. De ble mer og mer strengt praktiserende muslimer, begynte å gå med hijab og etter hvert også med niqab, til allesbestyrtelse. Inntil de altså en dag forsvant. Faren valgte å gå til politiet, og for dette møtte han mye kritikk innad i det somaliske miljøet. Noen mente at det var en skam at han ikke hadde kontroll over døtrene sine, mens andre mente at han i alle fall ikke burde ha gått til politiet. 


Moren og faren til Ayan og Leila var svært fortvilte da døtrene hadde forsvunnet. Nokså tidlig ble de enige om at faren skulle reise etter å forsøke å få dem ut av Syria. Dette skulle vise seg å bli svært farlig. Flere ganger var Sadiqs liv i fare. Det handlet hele tiden om utpressing for mer penger, noe som førte til at ekteparet pådro seg store gjeldsproblemer. Selv om vi som har fulgt med i media vet at døtrene ikke kom tilbake, er historien som sådan både tragisk og interessant. For vi sitter på en måte helt til det siste og håper på et mirakel, nemlig at jentene skal skjønne hvilken tabbe det var å forlate sin elskede familie og det fredfylte landet Norge til fordel for et krigsherjet Syria og medlemskap i en terrororganisasjon. 


Noe av det mest interessante i boka er mailutvekslingen mellom søstrene og broren deres, fordi de tross lik oppvekst, er så forskjellige. At sønner blir radikalisert ... jo, det skjer. Men når dette skjer med to jenter, er det noe som skurrer. Jentene fortsatte å ha kontakt med venninner på Facebook, men etter hvert trakk de seg unna. Jentenes synspunkter ble for ekstreme og provoserende ... Særlig i synet på voldtektene av unge kvinner. Ayan mente at dette var krigsutbytte, og at menn må ha utløsning ... I den konteksten var voldtekter helt greit. Dette ble for mye for deres norske venninner. 


Selvsagt slipper ikke Åsne Seierstad helt unna kritikk for kildebruken i boka. Ingunn Økland fra Aftenposten mener at kildegrunnlaget er for vagt og spinkelt. Begrunnelsen for dette er at det ikke er mulig å gå henne etter sømmene. Jeg forstår på et vis kritikken, samtidig som jeg tenker at da ville det ikke vært mulig å fortelle historier som dette. Samfunnet trenger å få innsyn i slike historier, og så vet selvsagt den våkne leser at sannheten kan være mangfoldig, alt etter hvilket øye som ser og hvilket perspektiv som velges. Historien i denne boka er sterkt farget av en fars fortvilelse. En fortvilelse så sterk at han var villig til i verste fall å dø for å få dem ut av Syria. Vi tar den for det den er. Og så vet vi at siste ord i denne saken antakelig ikke er sagt. Nå ramler nemlig hele Kalifatet sammen som et korthus, og det skal bli svært interessant å følge den videre utviklingen ... Hvor mange av dem som har vært med på dette får vi i tale etter hvert? 


Jeg er ekstraordinært interessert i alt som har med Midtøsten-problematikk å gjøre, og tenker at denne boka presenterer enda et perspektiv på det hele. Fremveksten av IS er meget spesiell, og det skal vel en del til for at lignende bevegelser skal dannes i fremtiden. (Interesserte som ønsker å få vite enda mer om IS, oppfordres til å lese Mah-Rukh Alis bok "Trusselen fra IS" og Francesca Borris bok "I krigen - Et vitnesbyrd fra Syria". Linkene peker til mine omtaler av bøkene.) 


Åsne Seierstad skriver som vanlig meget godt, og hun fikk raskt et meget godt grep om denne leseren. Det er gruoppvekkende ting vi underveis får innblikk i, og jeg kjente at jeg ble sterkt berørt. Som i all verving til ekstreme miljøer handler det om å skape et bilde av "vi og dem", der det gode settes opp mot det onde, og hvor målet helliger alle midler. Religion misbrukes for å gi det hele en høyere mening, og for å gjøre budskapet uangripelig. Ingen kan sette seg opp mot Allah/Gud, og dette utnyttes grovt overfor lett påvirkelige mennesker. 


Jeg anbefaler denne boka sterkt! Lydbokutgaven er fin!


Mange har skrevet om denne boka. Blant annet gjelder dette VG (Åsne Seierstad skriver krystallklart, effektivt og stramt. Handlingen er ofte bygget opp som scener, konkret og håndfast skildret. Hun vet hvordan man skal disponere et såpass omfattende materiale, og legger inn dramaturgiske grep der det trengs.), NRK («To søstre» viser, ved hjelp av dette nærbildet av noen ungdommers liv i og rundt organisasjoner som Islam.net og Profetens Ummah, også hvordan det norske sivilsamfunnet forholdt seg til dem.), Vårt Land (Spørsmålet er hva samfunnet kunne korrigert, og hva som ligger i den private sfæren av hemmeligheter og valg som umulig kan avdekkes i en liberal rettstat. En annen norsk jente Seierstad skriver om, Aisha, som også dro til Syria, gjennomgikk en skarp religiøs dreining etter at foreldrene skrev henne inn på en streng, muslimsk skole i England. Og det var de somaliske mødrene, deriblant Ayan og Leilas mor Sara, som ikke var fornøyd med koranundervisningen barna fikk, og som betalte for en mer konservativ lærer av egen lomme. Jentene selv valgte å bli med i Islam Net. Lærere og oppfølgingstjeneste antok at de mer konservative klærne og meningene handlet om snarlig tvangsgifte, altså noe pådyttet utenfra, ikke noe som oppsto inne i jentene selv. Hvem har ansvar, og hvordan fordeler man det?), Aftenposten (Det kan være sannheten hun forteller. Poenget er at leseren mangler muligheten til å gå Seierstad etter i sømmene. Man må bare stole på forfatteren, og hun tar i liten grad forbehold som kan åpne for andre versjoner.
Seierstad kaller sin metode «litterær journalistikk», noe som signaliserer en friere form enn nyhetsjournalistikken. Det finnes da heller ingen Vær varsom-plakat for journalistikk i bokform, så forfatteren behøver ikke å forholde seg til pressens regelverk.
), Reading Randi, KleppanrovaBokelskerinnen, Ellikken, Melucines Place og Artemisias Verden.


Utgitt: 2016
Forlag: Kagge Forlag (papirutgaven) / Lydbokforlaget (lydbok)
Oppleser: Ane Dahl Torp
Spilletid: 15 t 19 min.
Antall sider: 491
ISBN: 9788248916826 (papirutgave)
ISBN: 9788242163783 (lydbok)
Jeg har mottatt leseeks. fra forlaget

Populære innlegg