Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

søndag 18. september 2016

Ellis Island og Frihetsgudinnen, New York - 2015



Ellis Island - med Frihetsgudinnen i bakgrunnen (Foto: Rose-Marie Christiansen)
I høst skal mannen min og jeg reise til New York. Første gang vi besøkte denne byen var i påsken i fjor. Fordi ambisjonene om alt vi ønsket å se den gangen var skyhøye, endte vi opp med nærmest å løpe livet av oss fra severdighet til severdighet. Denne gangen blir det annerledes og betydelig mer avslappet ... I alle fall har vår nye New York-tur inspirert meg til å se gjennom bildene fra forrige tur. Jeg ble jo aldri ferdig med alle blogginnleggene jeg hadde tenkt å skrive den gangen ... (Tidligere har jeg skrevet om Times Square, The Metropolitan Museum of Art (MET), Strand Bookstore, Guggenheim-museet, helikoptertur over Manhattan, Ground Zero, Empire State Building og Charging Bull ved Bowling Green - i tillegg til et innlegg av mer generell art.)


Fergene ut til Ellis Island og Frihetsgudinnen går fra sydspissen av
Manhattan. Her er det enkelt å finne frem.  (Foto: Rose-Marie Christiansen)
I dette blogginnlegget ønsker jeg å fokusere på Ellis Island og Frihetsgudinnen. Disse sevedighetene kan med fordel slås sammen, siden begge ligger like ved hverandre. 


Er det noe amerikanerne er gode på, så er det avvikling av lange køer! La
deg derfor ikke avskrekke av køer som dette!  (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Selv om vi hadde billetter fra før av, måtte vi stå i en lang kø og vente på å få plass på båten som skulle bringe oss ut til Ellis Island. Amerikanerne er gode på å avvikle lange køer, så det er ingen grunn til panikk når du ser køer som på bildet ovenfor. Vi dro ut til Ellis Island på en søndag, men det kan uansett være lurt å velge en annen ukedag. På søndager konkurrerer du nemlig ikke bare med turistene, men også med New York´erne selv.

Ellis Island ble åpnet i 1892 og fungerte som inngangsport til USA helt frem til 1954. I løpet av disse årene passerte visstnok mer enn 20 millioner immigranter. De siste tiårene ble stedet riktignok kun brukt for deporterte og flyktninger, idet immigrantene ble tatt imot andre steder. 

Hovedbygningen på Ellis Island (Foto: Rose-Marie Christiansen)
På Ellis Island ble immigrantene helsesjekket, og alle som ikke holdt den helsemessige standarden som amerikanerne ønsket seg, ble returnert til det landet de kom fra. Rundt to prosent av dem som kom, slapp ikke inn i USA. Det handlet ikke bare om smittsomme sykdommer, men også om kroniske sykdommer som grunnlag for retur. 

En gruppe på tur (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Mange måtte også belage seg på å bli værende i karantene på Ellis Island, og familier ble på denne måten splittet. Akkurat dette har vært tema i mang en roman og film i årenes løp. 

Inne i hovedbygningen på Ellis Island (Foto: Rose-Marie Christiansen)
I dag er Ellis Island et museum, som står temmelig høyt på listen over severdigheter man bør besøke når man først er i New York. 

 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Mens vi besøkte Ellis Island var det tydelig at dette stedet også var utfartssted for mange amerikanske skoleklasser. De aller fleste som lever i New York i dag er på en eller annen måte berørt av stedet, fordi deres foreldre eller besteforeldre har vært her og kjent på skrekken ved å kunne risikere å bli avvist. Kanskje ble familien splittet? Var man preget av den harde overfarten i et skip fra Europa og var blek og forkommen, gjaldt det å stramme seg opp og i det minste late som om man var ved god helse. Aller helst burde man ikke si noe, eller kun lire av seg innstuderte fraser. Alt for å virke så normal som mulig ... Et host, og man kunne havne i karantene før man visste ordet av det. Selv husker jeg spesielt en episode som handlet om akkurat dette i en nyere film - "Brooklyn", filmatiseringen av Colm Tóibins roman med samme navn. 

Inne i hovedbygningen på Ellis Island (Foto: Rose-Marie Christiansen)
I mange år etter at Ellis Island var stengt, forfalt bygningsmassene, inntil de på et tidspunkt ble satt i stand og åpnet for turister.

 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
På Liberty Island står Frihetsgudinnen. Statuen har stått her ved munningen av Hudson River siden 1886. Den var en gave fra Frankrike, og skulle symbolisere vennskapet mellom USA og Frankrike.I dag er den et symbol på frihet og demokrati

Frihetsgudinnen (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Statuen, som står på UNESCOs liste over verdensarv, er 45 meter høy. Sammen med sokkelen rager den 92 meter opp i luften, og selve statuen veier 225 tonn. 


Manhattan i bakgrunnen (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Fergeturen ut til Ellis Island er for øvrig vel verdt i seg selv, fordi man får en helt fantastisk utsikt inn mot Lower Manhattan, der de fleste skyskraperne i New York befinner seg. Husk på å snu deg og se deg tilbake idet båten forlater Manhattan ... 

Helt til slutt tar jeg med noen flere bilder fra Ellis Island.

Inngangen til hovedbygningen på Ellis Island (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Inne i museet kunne vi lese om hvordan det var å være på Ellis Island.
Jeg husker at jeg leste et sted at det var kapteinen på skipet som
immigrantene kom med, som måtte garantere for å dekke utgiftene i
forbindelse med karanteneopphold.  (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Museet på Ellis Island (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Karantene på Ellis Island (Foto: Rose-Marie Christiansen) 

Frihetsgudinnen (Foto: Rose-Marie Christiansen)

What to do on Shetland Islands?

Lundefugler ved Sumburgh Head, Shetland (Foto: Rose-Marie Christiansen)
I et tidligere blogginnlegg i høst har jeg skrevet om en rundtur mannen min og jeg foretok oss i Skottland i siste halvdel av juni i år. Nærmere bestemt dro vi på øy-loffing i Skottland, med utgangspunkt i Aberdeen, og underveis fikk vi med oss Shetland, Orknøyene, Lewis og Harris (de ytre Hebridene) og Islay (de indre Hebridene) - i tillegg til noen byer og tettsteder på fastlandet. Inspirasjonen til denne turen fikk vi for tre år siden i forbindelse med en Storbritanniatur, der vi blant annet besøkte Oban og Mull (en av øyene i de indre Hebridene). (Linkene peker til tidligere blogginnlegg.)


Lerwick (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Innledningsvis vil jeg nevne at det er et par bøker man bør få med seg før man legger ut på en slik tur, og det er "The Rough Guide to Scottish Highlands & Islands" og Kirsti MacDonald Jaregs bok "Øyene i vest - Hebridene, Orknøyene og Shetland". Sistnevnte har jeg omtalt her på bloggen, og linken peker til denne omtalen. 

Hva har så Shetland å by på? Svært mye!

Først litt fakta om Shetland. Dette er en øygruppe som består av 15 bebodde og 85 ubebodde øyer. Det totale arealet er 1466 km2 (men Mainland utgjør 968 km2), og det bor i overkant av 20 000 mennesker på disse øyene. De fleste bor selvsagt på hovedøya - det som her kalles for Mainland. Langt tilbake i historien tilhørte Shetland Norge, men i forbindelse med inngåelse av et ekteskap og akutt pengemangel til en medgift, pantsatte kong Christian I i 1469 øyene til kongen av Skottland. Siden har øyene tilhørt Skottland. 


Spiggie Beach - Som på alle øyer som ligger ute i havgapet,
hvor hardt vær har slått i land i uminnelige tider, finner vi
de flotteste sandstrender som er å oppdrive!
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
Man kan selvsagt velge å fly til Shetland, men det enkleste for de aller fleste er nok å ta båt fra Aberdeen. Det gjorde i alle fall vi. Med oss hadde vi en leiebil, fordi vi ønsket oss mest mulig frihet på turen. Fergeturen fra Aberdeen til Lerwick, hovedstaden på Shetland, tok en ettermiddag og en natt. Vi hadde leid lugar - et must! - og selv om det var en del røff sjø underveis, var reisen relativt behagelig. 

Siden vi reiste litt utenfor turistsesongen, hadde vi ikke bestilt hotellrom på forhånd. Det gikk helt greit. Vi valgte å starte oppholdet vårt i Scalloway.


Scalloway (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Scalloway ligger en liten kjøretur tvers over Mainland, og dette tettstedet var opprinnelig Shetlands hovedstad inntil Lerwick overtok denne posisjonen i 1708. Mens det i Lerwick bor anslagsvis 7500 mennesker, er det atskillig færre som bor i Scalloway. Eksakt hvor mange har jeg ikke klart å finne ut, men det kan ikke være veldig mange flere enn 1000. 

Vi valgte å bo på Scalloway Hotel, et lite familiedrevet hotell med svært personlig service. Rommene på hotellet er av nokså enkel standard. Vi var heldige og fikk et rom med sjøutsikt utover havna. 


Kart over Shetland
Ikke bare fungerte Scalloway som et utmerket utgangspunkt for diverse utflukter på øya, men dette var også et hyggelig sted å tilbringe en vakker kveld med blikkstille hav ... Dessuten huser dette stedet Scalloway Museum, hvor man kan få et innblikk i historien rundt Shetland Bus, eller Shetlandgjengen, som er et mer kjent begrep her hjemme. 


Fra Scalloway Museum (Foto: Rose-Marie Christiansen)
I begynnelsen av andre verdenskrig opererte Shetlandgjengen under britisk ledelse, men etter hvert overtok nordmennene selv en del av regien. Det ble opprettet en hemmelig base på Shetland høsten 1940, og hit fraktet Shetlandgjengen agenter, soldater og andre som var på flukt fra tyskerne. 

Det var ikke uten risiko å ta fatt på sjøveien fra norskekysten og ut til Shetland, fordi det ofte var og er svært værhardt så langt ute i havet. Dessuten kunne de tyske okkupantene fort fatte mistanke om trafikken, men stor fare for de som var med på dette. For ikke å vekke mistanke, var det i all hovedsak vanlige fiskeskøyter som ble benyttet. En del mennesker omkom under ferden. (Kilde: Wikipedia)


Minnesmerke for Shetlandgjengen, Scalloway
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det tok ca. et døgn å reise fra Norge til Shetland, og totalt ble det foretatt 41 turer. 43 agenter kom til Shetland fra Norge, og dessuten 46 flyktninger. Lunna House var hovedkvarter, og vi besøkte også dette huset under vårt Shetland-opphold - i den tro at dette var et Bed & Breakfast. Vi traff eieren av Lunna House, som kunne fortelle oss at det er tre år siden han og hans kone sluttet med B&B. Vi fikk en liten omvisning på stedet, men fikk ikke slippe inn i huset (det spurte vi heller ikke om). 

Det er mange spor etter nordmennene i Scalloway. Ikke bare støter man på et hus som har fått navnet "Norway House", men vi finner også spor etter den gang kronprins Olav besøkte stedet i 1942. 

På begynnelsen av 1990-tallet sørget også nordmenn for å få satt opp et minnesmerke over alle de som døde - 44 i alt - på turene mellom Norge og Shetland under krigen. Her kan vi lese navnene på alle de døde - de fleste et sted mellom 20 og 30 år ... Det berører sterkt å se dette og kjenne på historien, som atter førte til tette bånd mellom shetlenderne og nordmennene ... 


Scalloway Castle (Foto: Rose-Marie Christiansen)
I Scalloway kan man også besøke Scalloway Castle, som i dag kun består av et ytre skall. Slottet har kun vegger igjen, og alt innbo er borte. Det ble bygget på 1600-tallet. På denne Wikipedia-siden kan du lese mer om slottet. 

Vi brukte som sagt Scalloway som en base for diverse utflukter, og blant dem som gjorde størst inntrykk, hører utvilsomt Jarlshof og lundefuglene ved Sumburgh Head. Begge steder ligger helt sør på Mainland på Shetland. 

Lundefuglene ved Sumburgh Head er noe helt for seg selv. I tillegg er det andre fuglearter som lomvi, måker og skarv, og stedet er også populært som utkikkspunkt for delfiner og hvaler. Ved Sumburgh Head ligger et fyr som ble bygget i 1821 av Robert Stevenson (en slektning av den kjente forfatteren Robert Louis Stevenson). 


Sumburgh Head (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Området ved Sumburgh Head er fremfor alt svært vakkert. Dersom du er på Shetland i noen dager, anbefaler jeg absolutt å ta turen ned til dette sydlige punktet på øya i fin-vær. I alle fall dersom du som meg er opptatt av å få spennende bilder ... Det er selvsagt fascinerende å være her når det blåser friskt (vi gjorde det også), men det beste inntrykket av alle fargene og kontrastene får du utvilsomt i klarvær. Havet ligger der blått-blått, 


Lundefugl på Shetland
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
det fullstendig treløse landskapet er irr-grønt og the scottish primrose (på norsk strandnellik) står i sterk kontrast til dette igjen. 

Lundefuglene har en koloni her, og disse fuglene - bittesmå som de er - er bare uendelig vakre. Selv hadde jeg aldri tidligere sett denne fuglearten på nært hold, og øyeblikket da vi fikk øye på de første lundefuglene var helt magisk. Vi rigget oss til med kamerastativ, og deretter gikk timene. 

Etter hvert kom lundefuglene helt tett opp til oss, slik at vi nesten hadde kunnet strekke ut hendene og berøre dem. Det forundret oss. Senere leste vi om at disse fuglene er kjent nettopp for ikke å være folkeskye. 

Langs fjellsidene var det også mye kaniner, som dukket opp og ned fra hull i bakken. Her levde kaniner og fugler i fredelig sameksistens med hverandre. 


Jarlshof (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Nedenfor Sumburgh Head Lighthouse og fuglefjellene, ligger Jarlshof, som er det mest kjente pre-historiske arkeologiske stedet på Shetland. 

På Jarlshof er det funnet spor etter bosetninger helt tilbake til 2500 år før f.Kr. Noe som gjør stedet så utrolig interessant er ikke bare at bygningene er så intakte, men også at stedet har blitt brukt om og om igjen opp igjennom historien, og dermed inneholder spor etter mange ulike bosetninger. Blant annet har vikingene levd her. Som det fremgår av en bok jeg kjøpte på Shetland:

"Because of the continuity of usage, Jarlshof is one of the most important sites in the UK." 

Stedet er åpent for turister fra mars til oktober - daglig mellom kl. 11.00 og 17.00, og telefonnummeret til stedet er 01950 460557.

I likhet med mange av de prehistoriske funnene som er gjort på de skotske øyene, lå Jarlshof´s bygninger begravet under store jordmasser, inntil uvær flyttet på disse og avslørte det som lå under. For Jarlshof´s vedkommende skjedde dette å slutten av 1800-tallet. Her kan du lese mer om stedet. 


Fra Fergemuseet ved Mousa-anløpet  (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Når man er på Shetland, er det selvsagt et poeng å få med seg noen båtturer. Et par av stedene som det er vel verdt å besøke, men som vi dessverre ikke fikk til denne gangen, er en tur til Noss og Mousa. På Mousa ligger et godt bevart tårn fra jernalderen - Mousa Broch - mens Noss er mest kjent for sitt fugleliv. Jeg nevner disse stedene slik at du skal være klar over dem når du planlegger en tur til Shetland. 

Mannskapet på Galathea (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Men - man reiser ikke fra Shetland uten å ha vært en tur på sjøen! Fra Lerwick går det noen turist-turer, og vi valgte en som het "Simmer Dim - Evening Cruice". Ombord på båten Galathea var et ektepar, som til vanlig bor i Sverige, men som om sommeren lever av å arrangere kvelds-cruice for turister i Lerwick. Kapteinen er fra Shetland, mens kona/guiden er marinebiolog fra USA. Sammen med et lite knippe med turister forlot vi Lerwick i kveldssol, og kom tilbake til gråvær. Slik er værforholdene her ute på øyene. Det skifter fort! 


Sel langs Shetlands kyst  (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Det er mye sel å se langs kysten av de skotske øyene. Dette er formidable dyr, som er fascinerende for oss turister, men som visstnok er ganske irriterende for dem som lever langs kysten. Selen spiser opp fisken, ødelegger fiskegarn, forurenser strendene ... Selvsagt hadde vi håpet på å få se spekkhuggere og hval, men vi opplevde dessverre ikke dette. 


Lerwick (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi valgte å bo inne i Lerwick den siste natta på Shetland, og bodde på Queens Hotel. Beliggenheten var helt super, og vi fikk et hjørnerom med havutsikt i to retninger. Hotellet inneholdt også en restaurant med brukbar mat. Vi tenkte at denne gangen skulle vi bestille lam. I stedet fikk vi et sauekjøtt som var fullstendig uspiselig. Det var en stram sauelukt fra kjøttet, og etter ett tygg skjønte vi at dette kunne vi rett og slett ikke spise. Vi klaget og uten å mukke fjernet betjeningen maten, og vi fikk en utmerket porsjon med fisk i stedet. Det forundret oss at det virkelig ikke skulle være mulig å få servert et godt lam, siden det er så mange sauer på disse øyene ... Senere leste vi at det vesentligste av lammekjøttet går til eksport. Lammekjøttet holder nemlig så høy kvalitet at det selges til gourmetrestauranter utenlands, mens shetlenderne selv importerer sauekjøtt blant annet fra Spania. Shetlenderne har ikke råd til å spise sitt egetproduserte kjøtt. 

Utsikten fra rommet vårt på Queens Hotel i Lerwick (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Lerwick har sitt eget museum - Shetland Museum - og dette bør du få med deg når du først er i byen. 


Shetland Museum (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Det er også vel verdt å gå litt rundt i gatene inne i Lerwick, fordi denne lille byen er ytterst sjarmerende. 


Lerwick sentrum (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Når det gjelder spørsmålet "hva kjøper man med seg fra Shetland?", så er svaret ganske enkelt: man kjøper strikkeplagg i shetlandull! Ikke regn med at det er spesielt billig. Noen av mønstrene spesielt på genserne opplevde jeg som ganske kjedelige, men her kives man mellom å være tro mot tradisjonene eller å gi folket det folket vil ha. Det er først og fremst tradisjonene som vinner, ut fra hva jeg kunne bedømme. Jeg nøyde meg med å kjøpe vanter, hansker, luer og skjerf i flotte mønstre og farger. 


Sterke strikketradisjoner på Shetland (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi kjørte mye rundt på Mainland på Shetland, før vi reiste videre til Orknøyene. Jeg kan likevel røpe at Shetland var den av alle øyene vi besøkte som gjorde sterkest inntrykk på oss. Tenk om det hadde blitt satt opp en ferge mellom f.eks. Bergen og Shetland sommerstid, slik at dette var en tur man kunne ha tatt fra tid til annen? I disse terrortider, hvor mange land som ellers har pleid å trekke titusentalls turister sliter med å være like fristende som før, søker turistene nye veier. Kanskje Shetland blir et av disse nye stedene? 

Helt til slutt tar jeg med noen flere bilder fra Shetland. Og så kommer jeg i løpet av kort tid tilbake med tilsvarende reisebrev fra Orknøyene og de Ytre og Indre Hebridene!


Sumburgh Head (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Norway House i Scalloway (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Scalloway i solnedgang (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Fergemuseet ved Mousa-anløpet (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Jarlshof (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Gravlunden ved Lunna Church (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Lundefugl ved Sumburgh Head (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Lerwick (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Catch of today! Hummermeny som vi fikk oss forelagt mens
vi bodde på Scalloway Hotel. Det ble selvsagt hummer den
dagen - den største og beste vi noen gang har spist! Verdt
hver eneste pence!  (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Lunna House (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Shetlandsk landskap (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Shetlandsk kyststripe (Foto: Rose-Marie Christiansen)
På vei inn til Lerwick (Foto: Rose-Marie Christiansen)

tirsdag 13. september 2016

Ben Lerner: "På vei fra Atocha stasjon"

Vil verden bedras? 

Jeg hadde aldri hørt om Ben Lerner (f. 1979) da en venn av meg nylig påpekte at denne boka bare måtte jeg lese. "På vei fra Atocha stasjon" (2011) er Lerners første roman, men fra før av er han kjent for sin poesi. Han ble av et samlet kritikerkorps tildelt The Book Believer Award for denne romanen, som kom på listen over årets beste bøker i The New Yorker og en rekke andre sentrale aviser i USA. Boka kom ut på norsk for første gang i fjor. 


Den unge amerikanske poeten Adam Gordon har mottatt et stipend for å reise til Madrid og skrive om litteraturens rolle i den spanske borgerkrigen. Uten at det noen gang nevnes, skjønner vi etter hvert at årstallet må være 2004, siden terrorangrepet som blant annet rammet Atocha stasjon dette året, er omtalt.  


Adam befinner seg i Madrid, der han hver dag våkner til støyen fra La Plaza Santa Ana. Planen er å gjøre research til den skrivejobben han har påtatt seg. En morgen beveger han seg over til Prado-museet, der han ønsker å studere Weydens Nedtagelsen fra korset. 




Det sitter en mann på hans plass, og plutselig bryter mannen ut i gråt. Adam lurer på om mannen har en "dyp kunstopplevelse". Han er både skeptisk og aldri så lite misunnelig. Selv har han nemlig aldri fått noen slik opplevelse av kunst. 

"Jeg hadde i lang tid vært bekymret for at jeg selv ikke var i stand til å ha noen slik dyp kunstopplevelse, og jeg hadde problemer med å tro at noen hadde hatt slike opplevelser i det hele tatt, i hvert fall noen jeg kjente. Jeg var uhyre skeptisk til folk som hevdet at et dikt eller et stykke musikk hadde "forandret livet deres", særlig siden jeg ofte hadde kjent disse menneskene både før og etter denne opplevelsen, og ikke hadde kunnet registrere noen endring." (side 7)

Etter hvert involveres Adam i kunstmiljøet i Madrid, og han blir kjent med Teresa og Isabel, begge kvinner han føler seg tiltrukket av. Mens han speeder seg på piller og/eller røyker hasj, kjenner han på sin egen hulhet og manglende ekthet. Han later som om han har mye å fare med, men erkjenner for seg selv at det hele er et falsum. For å illudere en personlig dybde han overhode ikke er i besittelse av, lyver han på seg en dårlig barndom. Og plutselig har han også løyet og sagt at moren hans er død av kreft, enda hun lever i beste velgående. Han får mange sympatipoeng fra kvinnene rundt ham, for han appellerer til deres beskyttelsestrang. Selvforakten gnager på samvittigheten hans, og han funderer også på om løgnene kan gjøre at moren faktisk dør. 

"Å fotografere et maleri -, sa jeg hånlig mystisk mens vi så på turistene som sto foran Guernica, og så observerte jeg ansiktet hennes mens denne frasen foldet seg ut til en meditasjon om kunsten i den teknologiske reproduksjonens tidsalder. Jeg kunne si: Blå er en idé om avstand, eller Litteraturen ender i den blåtonen, eller Her finnes det flere konjunktive blåtoner, jeg kunne si: Å skrive med skulptur -, Å tenke det vertikale -, Å avvise et århundres skygge osv., og så se på munnen hennes idet hun gjentok den for seg selv, og lot den klinge med alle mulige resonanser, før hun anvendte den om maleriet igjen." (side 51)

Etter hvert skjønner vi at Adams prosjekt er dømt til å mislykkes. Han er mest av alt opptatt av å dyrke myten om seg selv, gjennom å fremstå som mystisk og fjern, samtidig som han er livredd for å bli avslørt. De gangene noen krever noe av ham, er han skrekkslagen. Problemet er at ingen slipper ham av kroken, overbevist som de er om hans genialitet. Selv når han praktisk talt dummer seg ut og gremmes over det, blir han dyrket som en poet som har forstått en rekke ting og som er så dyp at de må anstrenge seg for å forstå ham. Skjønner de ikke at han er en bløffmaker? tenker Adam ...

"I den grad jeg var poet, hadde jeg blitt det fordi poesien, som er mer intens enn noen annen praksis, ikke kunne komme utenom sin utidsmessighet og marginalitet, og slik utgjorde den en slags erkjennelse av min egen meningsløshet, den ga plass til min onde tro på den gode troen, så og si." (side 113-114)

Noe av det som går aller mest inn på Adam er at han har vært i Granada uten å ha sett Alhambra ... Å dra til Granada uten å ha sett Alhambra ... vel, det gjør man bare ikke. 

"Jeg hadde ikke engang sett Alhambra. Jeg var en voldelig, bipolar, tvangspreget lystløgner. Jeg var en ekte amerikaner. Jeg kom aldri til å få rommet til å flate seg ut, eller splintre det. Jeg var et pothue, kanskje alkoholiker også." (side 177)

Mens jeg leste ble jeg sittende og fundere på om Adam virkelig er en bløff, eller om han selv "bare" frykter at han er det - fordi han er så selvkritisk at han ikke klarer å forstå om han er i stand til å skape stor kunst eller bare noe som ligner. Samtidig er det ikke til å komme forbi at den dypt ironiske - eller kanskje til og med satiriske - tonen i boka er med på å bekrefte ikke rent få fordommer jeg har mot enkelte former for poesi. Det vil si poesi som er så "høytflyvende" eller virkelighetsfjern at jeg ikke med min beste vilje klarer å få noe ut av det ... Og som mest av alt minner om performancekunst når diktene fremføres ... Kanskje er Adams selvforakt en del av det som gir ham skapende kraft, eller kanskje er det omgivelsene som ikke våger å stille spørsmål ved om det han skaper har noen verdi? Det ligger en tvetydighet i fremstillingen som jeg egentlig ikke klarte å bli helt klok på. Mine fordommer mot amerikanere på "dannelsesreise" i Europa forsterket fornemmelsen av bløff, men er det dét? 

Midt i boka opplever Adam terroranslaget mot Atocha stasjon. Han vekkes opp fra pilledøsen han stort sett har gått i siden han ankom Madrid, og plutselig blir han mer opptatt av kjærligheten. Samtidig bestemmer han seg for at han i hvertfall ikke skal skrive dikt om hendelsen. 

Hva er det egentlig med Adam? Hvorfor ruser han seg hele tiden, og hvorfor klarer han ikke å etablere noen ordentlig nær kontakt med vennene sine? I og med at moren og faren er høyst normale og svært kjærlige, er det ingenting i hans fortid som kan forklare disharmonien med omgivelsene. Her opplevde jeg at historien haltet en del. 

Underveis kjente jeg på at forfatteren endret fortellergrep. Adam er bokas jeg-person, og derfor var det litt underlig å oppleve hvor annerledes terroranslaget mot Atocha stasjon skildres, sammenlignet med alt det andre som skjer før og etter. Fremstillingen er nærmest litt reporteraktig og faktaorientert, mens resten av handlingen flyter avgårde som i en eneste sammenhengende pillerus. Adams personlighet er en studie verdt, men han mangler de klassiske trekkene som f.eks. en sosiopat eller lignende kjennetegnes med. Det er nemlig ikke mye grandiost i hans selvbilde. Kanskje fikk jeg mest av alt bekreftet egne fordommer i forhold til amerikanere spesielt og en viss form for poesi spesielt ... 

Dette er absolutt en bok som det er spennende å få med seg, selv om jeg er litt ambivalent til at den skal være så veldig genial. I og med at forfatteren selv er poet, antar jeg at mye av det han skriver om er hentet fra virkeligheten, uten at det dermed trenger å være noen likhet mellom bokas hovedperson og forfatteren selv. Hvordan skille stor kunst fra noe som ligner, men ikke er det? Hvordan skille ekthet fra skuespilleri rundt "dype kunstopplevelser"? Hvordan våge å være ærlig med omgivelsene, når de trenger å plassere kunstneren på en pidestall for at kunsten skal oppleves opphøyet, overjordisk og verdifull? Hvem tør å tale flertallet imot? Her er det mange lag og mye interessant tematikk! En tematikk som har relevans også på andre områder enn poesien ... 

Utgitt i USA: 2011
Originaltittel: Leaving the Atocha station
Utgitt på norsk: 2015
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 207
ISBN: 978-82-02-50814-2
Boka har jeg kjøpt selv.

Ben Lerner (Jeg har lånt bildet av forlaget)

Populære innlegg