Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

søndag 18. september 2016

What to do on Shetland Islands?

Lundefugler ved Sumburgh Head, Shetland (Foto: Rose-Marie Christiansen)
I et tidligere blogginnlegg i høst har jeg skrevet om en rundtur mannen min og jeg foretok oss i Skottland i siste halvdel av juni i år. Nærmere bestemt dro vi på øy-loffing i Skottland, med utgangspunkt i Aberdeen, og underveis fikk vi med oss Shetland, Orknøyene, Lewis og Harris (de ytre Hebridene) og Islay (de indre Hebridene) - i tillegg til noen byer og tettsteder på fastlandet. Inspirasjonen til denne turen fikk vi for tre år siden i forbindelse med en Storbritanniatur, der vi blant annet besøkte Oban og Mull (en av øyene i de indre Hebridene). (Linkene peker til tidligere blogginnlegg.)


Lerwick (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Innledningsvis vil jeg nevne at det er et par bøker man bør få med seg før man legger ut på en slik tur, og det er "The Rough Guide to Scottish Highlands & Islands" og Kirsti MacDonald Jaregs bok "Øyene i vest - Hebridene, Orknøyene og Shetland". Sistnevnte har jeg omtalt her på bloggen, og linken peker til denne omtalen. 

Hva har så Shetland å by på? Svært mye!

Først litt fakta om Shetland. Dette er en øygruppe som består av 15 bebodde og 85 ubebodde øyer. Det totale arealet er 1466 km2 (men Mainland utgjør 968 km2), og det bor i overkant av 20 000 mennesker på disse øyene. De fleste bor selvsagt på hovedøya - det som her kalles for Mainland. Langt tilbake i historien tilhørte Shetland Norge, men i forbindelse med inngåelse av et ekteskap og akutt pengemangel til en medgift, pantsatte kong Christian I i 1469 øyene til kongen av Skottland. Siden har øyene tilhørt Skottland. 


Spiggie Beach - Som på alle øyer som ligger ute i havgapet,
hvor hardt vær har slått i land i uminnelige tider, finner vi
de flotteste sandstrender som er å oppdrive!
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
Man kan selvsagt velge å fly til Shetland, men det enkleste for de aller fleste er nok å ta båt fra Aberdeen. Det gjorde i alle fall vi. Med oss hadde vi en leiebil, fordi vi ønsket oss mest mulig frihet på turen. Fergeturen fra Aberdeen til Lerwick, hovedstaden på Shetland, tok en ettermiddag og en natt. Vi hadde leid lugar - et must! - og selv om det var en del røff sjø underveis, var reisen relativt behagelig. 

Siden vi reiste litt utenfor turistsesongen, hadde vi ikke bestilt hotellrom på forhånd. Det gikk helt greit. Vi valgte å starte oppholdet vårt i Scalloway.


Scalloway (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Scalloway ligger en liten kjøretur tvers over Mainland, og dette tettstedet var opprinnelig Shetlands hovedstad inntil Lerwick overtok denne posisjonen i 1708. Mens det i Lerwick bor anslagsvis 7500 mennesker, er det atskillig færre som bor i Scalloway. Eksakt hvor mange har jeg ikke klart å finne ut, men det kan ikke være veldig mange flere enn 1000. 

Vi valgte å bo på Scalloway Hotel, et lite familiedrevet hotell med svært personlig service. Rommene på hotellet er av nokså enkel standard. Vi var heldige og fikk et rom med sjøutsikt utover havna. 


Kart over Shetland
Ikke bare fungerte Scalloway som et utmerket utgangspunkt for diverse utflukter på øya, men dette var også et hyggelig sted å tilbringe en vakker kveld med blikkstille hav ... Dessuten huser dette stedet Scalloway Museum, hvor man kan få et innblikk i historien rundt Shetland Bus, eller Shetlandgjengen, som er et mer kjent begrep her hjemme. 


Fra Scalloway Museum (Foto: Rose-Marie Christiansen)
I begynnelsen av andre verdenskrig opererte Shetlandgjengen under britisk ledelse, men etter hvert overtok nordmennene selv en del av regien. Det ble opprettet en hemmelig base på Shetland høsten 1940, og hit fraktet Shetlandgjengen agenter, soldater og andre som var på flukt fra tyskerne. 

Det var ikke uten risiko å ta fatt på sjøveien fra norskekysten og ut til Shetland, fordi det ofte var og er svært værhardt så langt ute i havet. Dessuten kunne de tyske okkupantene fort fatte mistanke om trafikken, men stor fare for de som var med på dette. For ikke å vekke mistanke, var det i all hovedsak vanlige fiskeskøyter som ble benyttet. En del mennesker omkom under ferden. (Kilde: Wikipedia)


Minnesmerke for Shetlandgjengen, Scalloway
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det tok ca. et døgn å reise fra Norge til Shetland, og totalt ble det foretatt 41 turer. 43 agenter kom til Shetland fra Norge, og dessuten 46 flyktninger. Lunna House var hovedkvarter, og vi besøkte også dette huset under vårt Shetland-opphold - i den tro at dette var et Bed & Breakfast. Vi traff eieren av Lunna House, som kunne fortelle oss at det er tre år siden han og hans kone sluttet med B&B. Vi fikk en liten omvisning på stedet, men fikk ikke slippe inn i huset (det spurte vi heller ikke om). 

Det er mange spor etter nordmennene i Scalloway. Ikke bare støter man på et hus som har fått navnet "Norway House", men vi finner også spor etter den gang kronprins Olav besøkte stedet i 1942. 

På begynnelsen av 1990-tallet sørget også nordmenn for å få satt opp et minnesmerke over alle de som døde - 44 i alt - på turene mellom Norge og Shetland under krigen. Her kan vi lese navnene på alle de døde - de fleste et sted mellom 20 og 30 år ... Det berører sterkt å se dette og kjenne på historien, som atter førte til tette bånd mellom shetlenderne og nordmennene ... 


Scalloway Castle (Foto: Rose-Marie Christiansen)
I Scalloway kan man også besøke Scalloway Castle, som i dag kun består av et ytre skall. Slottet har kun vegger igjen, og alt innbo er borte. Det ble bygget på 1600-tallet. På denne Wikipedia-siden kan du lese mer om slottet. 

Vi brukte som sagt Scalloway som en base for diverse utflukter, og blant dem som gjorde størst inntrykk, hører utvilsomt Jarlshof og lundefuglene ved Sumburgh Head. Begge steder ligger helt sør på Mainland på Shetland. 

Lundefuglene ved Sumburgh Head er noe helt for seg selv. I tillegg er det andre fuglearter som lomvi, måker og skarv, og stedet er også populært som utkikkspunkt for delfiner og hvaler. Ved Sumburgh Head ligger et fyr som ble bygget i 1821 av Robert Stevenson (en slektning av den kjente forfatteren Robert Louis Stevenson). 


Sumburgh Head (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Området ved Sumburgh Head er fremfor alt svært vakkert. Dersom du er på Shetland i noen dager, anbefaler jeg absolutt å ta turen ned til dette sydlige punktet på øya i fin-vær. I alle fall dersom du som meg er opptatt av å få spennende bilder ... Det er selvsagt fascinerende å være her når det blåser friskt (vi gjorde det også), men det beste inntrykket av alle fargene og kontrastene får du utvilsomt i klarvær. Havet ligger der blått-blått, 


Lundefugl på Shetland
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
det fullstendig treløse landskapet er irr-grønt og the scottish primrose (på norsk strandnellik) står i sterk kontrast til dette igjen. 

Lundefuglene har en koloni her, og disse fuglene - bittesmå som de er - er bare uendelig vakre. Selv hadde jeg aldri tidligere sett denne fuglearten på nært hold, og øyeblikket da vi fikk øye på de første lundefuglene var helt magisk. Vi rigget oss til med kamerastativ, og deretter gikk timene. 

Etter hvert kom lundefuglene helt tett opp til oss, slik at vi nesten hadde kunnet strekke ut hendene og berøre dem. Det forundret oss. Senere leste vi om at disse fuglene er kjent nettopp for ikke å være folkeskye. 

Langs fjellsidene var det også mye kaniner, som dukket opp og ned fra hull i bakken. Her levde kaniner og fugler i fredelig sameksistens med hverandre. 


Jarlshof (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Nedenfor Sumburgh Head Lighthouse og fuglefjellene, ligger Jarlshof, som er det mest kjente pre-historiske arkeologiske stedet på Shetland. 

På Jarlshof er det funnet spor etter bosetninger helt tilbake til 2500 år før f.Kr. Noe som gjør stedet så utrolig interessant er ikke bare at bygningene er så intakte, men også at stedet har blitt brukt om og om igjen opp igjennom historien, og dermed inneholder spor etter mange ulike bosetninger. Blant annet har vikingene levd her. Som det fremgår av en bok jeg kjøpte på Shetland:

"Because of the continuity of usage, Jarlshof is one of the most important sites in the UK." 

Stedet er åpent for turister fra mars til oktober - daglig mellom kl. 11.00 og 17.00, og telefonnummeret til stedet er 01950 460557.

I likhet med mange av de prehistoriske funnene som er gjort på de skotske øyene, lå Jarlshof´s bygninger begravet under store jordmasser, inntil uvær flyttet på disse og avslørte det som lå under. For Jarlshof´s vedkommende skjedde dette å slutten av 1800-tallet. Her kan du lese mer om stedet. 


Fra Fergemuseet ved Mousa-anløpet  (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Når man er på Shetland, er det selvsagt et poeng å få med seg noen båtturer. Et par av stedene som det er vel verdt å besøke, men som vi dessverre ikke fikk til denne gangen, er en tur til Noss og Mousa. På Mousa ligger et godt bevart tårn fra jernalderen - Mousa Broch - mens Noss er mest kjent for sitt fugleliv. Jeg nevner disse stedene slik at du skal være klar over dem når du planlegger en tur til Shetland. 

Mannskapet på Galathea (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Men - man reiser ikke fra Shetland uten å ha vært en tur på sjøen! Fra Lerwick går det noen turist-turer, og vi valgte en som het "Simmer Dim - Evening Cruice". Ombord på båten Galathea var et ektepar, som til vanlig bor i Sverige, men som om sommeren lever av å arrangere kvelds-cruice for turister i Lerwick. Kapteinen er fra Shetland, mens kona/guiden er marinebiolog fra USA. Sammen med et lite knippe med turister forlot vi Lerwick i kveldssol, og kom tilbake til gråvær. Slik er værforholdene her ute på øyene. Det skifter fort! 


Sel langs Shetlands kyst  (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Det er mye sel å se langs kysten av de skotske øyene. Dette er formidable dyr, som er fascinerende for oss turister, men som visstnok er ganske irriterende for dem som lever langs kysten. Selen spiser opp fisken, ødelegger fiskegarn, forurenser strendene ... Selvsagt hadde vi håpet på å få se spekkhuggere og hval, men vi opplevde dessverre ikke dette. 


Lerwick (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi valgte å bo inne i Lerwick den siste natta på Shetland, og bodde på Queens Hotel. Beliggenheten var helt super, og vi fikk et hjørnerom med havutsikt i to retninger. Hotellet inneholdt også en restaurant med brukbar mat. Vi tenkte at denne gangen skulle vi bestille lam. I stedet fikk vi et sauekjøtt som var fullstendig uspiselig. Det var en stram sauelukt fra kjøttet, og etter ett tygg skjønte vi at dette kunne vi rett og slett ikke spise. Vi klaget og uten å mukke fjernet betjeningen maten, og vi fikk en utmerket porsjon med fisk i stedet. Det forundret oss at det virkelig ikke skulle være mulig å få servert et godt lam, siden det er så mange sauer på disse øyene ... Senere leste vi at det vesentligste av lammekjøttet går til eksport. Lammekjøttet holder nemlig så høy kvalitet at det selges til gourmetrestauranter utenlands, mens shetlenderne selv importerer sauekjøtt blant annet fra Spania. Shetlenderne har ikke råd til å spise sitt egetproduserte kjøtt. 

Utsikten fra rommet vårt på Queens Hotel i Lerwick (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Lerwick har sitt eget museum - Shetland Museum - og dette bør du få med deg når du først er i byen. 


Shetland Museum (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Det er også vel verdt å gå litt rundt i gatene inne i Lerwick, fordi denne lille byen er ytterst sjarmerende. 


Lerwick sentrum (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Når det gjelder spørsmålet "hva kjøper man med seg fra Shetland?", så er svaret ganske enkelt: man kjøper strikkeplagg i shetlandull! Ikke regn med at det er spesielt billig. Noen av mønstrene spesielt på genserne opplevde jeg som ganske kjedelige, men her kives man mellom å være tro mot tradisjonene eller å gi folket det folket vil ha. Det er først og fremst tradisjonene som vinner, ut fra hva jeg kunne bedømme. Jeg nøyde meg med å kjøpe vanter, hansker, luer og skjerf i flotte mønstre og farger. 


Sterke strikketradisjoner på Shetland (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi kjørte mye rundt på Mainland på Shetland, før vi reiste videre til Orknøyene. Jeg kan likevel røpe at Shetland var den av alle øyene vi besøkte som gjorde sterkest inntrykk på oss. Tenk om det hadde blitt satt opp en ferge mellom f.eks. Bergen og Shetland sommerstid, slik at dette var en tur man kunne ha tatt fra tid til annen? I disse terrortider, hvor mange land som ellers har pleid å trekke titusentalls turister sliter med å være like fristende som før, søker turistene nye veier. Kanskje Shetland blir et av disse nye stedene? 

Helt til slutt tar jeg med noen flere bilder fra Shetland. Og så kommer jeg i løpet av kort tid tilbake med tilsvarende reisebrev fra Orknøyene og de Ytre og Indre Hebridene!


Sumburgh Head (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Norway House i Scalloway (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Scalloway i solnedgang (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Fergemuseet ved Mousa-anløpet (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Jarlshof (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Gravlunden ved Lunna Church (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Lundefugl ved Sumburgh Head (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Lerwick (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Catch of today! Hummermeny som vi fikk oss forelagt mens
vi bodde på Scalloway Hotel. Det ble selvsagt hummer den
dagen - den største og beste vi noen gang har spist! Verdt
hver eneste pence!  (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Lunna House (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Shetlandsk landskap (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Shetlandsk kyststripe (Foto: Rose-Marie Christiansen)
På vei inn til Lerwick (Foto: Rose-Marie Christiansen)

tirsdag 13. september 2016

Ben Lerner: "På vei fra Atocha stasjon"

Vil verden bedras? 

Jeg hadde aldri hørt om Ben Lerner (f. 1979) da en venn av meg nylig påpekte at denne boka bare måtte jeg lese. "På vei fra Atocha stasjon" (2011) er Lerners første roman, men fra før av er han kjent for sin poesi. Han ble av et samlet kritikerkorps tildelt The Book Believer Award for denne romanen, som kom på listen over årets beste bøker i The New Yorker og en rekke andre sentrale aviser i USA. Boka kom ut på norsk for første gang i fjor. 


Den unge amerikanske poeten Adam Gordon har mottatt et stipend for å reise til Madrid og skrive om litteraturens rolle i den spanske borgerkrigen. Uten at det noen gang nevnes, skjønner vi etter hvert at årstallet må være 2004, siden terrorangrepet som blant annet rammet Atocha stasjon dette året, er omtalt.  


Adam befinner seg i Madrid, der han hver dag våkner til støyen fra La Plaza Santa Ana. Planen er å gjøre research til den skrivejobben han har påtatt seg. En morgen beveger han seg over til Prado-museet, der han ønsker å studere Weydens Nedtagelsen fra korset. 




Det sitter en mann på hans plass, og plutselig bryter mannen ut i gråt. Adam lurer på om mannen har en "dyp kunstopplevelse". Han er både skeptisk og aldri så lite misunnelig. Selv har han nemlig aldri fått noen slik opplevelse av kunst. 

"Jeg hadde i lang tid vært bekymret for at jeg selv ikke var i stand til å ha noen slik dyp kunstopplevelse, og jeg hadde problemer med å tro at noen hadde hatt slike opplevelser i det hele tatt, i hvert fall noen jeg kjente. Jeg var uhyre skeptisk til folk som hevdet at et dikt eller et stykke musikk hadde "forandret livet deres", særlig siden jeg ofte hadde kjent disse menneskene både før og etter denne opplevelsen, og ikke hadde kunnet registrere noen endring." (side 7)

Etter hvert involveres Adam i kunstmiljøet i Madrid, og han blir kjent med Teresa og Isabel, begge kvinner han føler seg tiltrukket av. Mens han speeder seg på piller og/eller røyker hasj, kjenner han på sin egen hulhet og manglende ekthet. Han later som om han har mye å fare med, men erkjenner for seg selv at det hele er et falsum. For å illudere en personlig dybde han overhode ikke er i besittelse av, lyver han på seg en dårlig barndom. Og plutselig har han også løyet og sagt at moren hans er død av kreft, enda hun lever i beste velgående. Han får mange sympatipoeng fra kvinnene rundt ham, for han appellerer til deres beskyttelsestrang. Selvforakten gnager på samvittigheten hans, og han funderer også på om løgnene kan gjøre at moren faktisk dør. 

"Å fotografere et maleri -, sa jeg hånlig mystisk mens vi så på turistene som sto foran Guernica, og så observerte jeg ansiktet hennes mens denne frasen foldet seg ut til en meditasjon om kunsten i den teknologiske reproduksjonens tidsalder. Jeg kunne si: Blå er en idé om avstand, eller Litteraturen ender i den blåtonen, eller Her finnes det flere konjunktive blåtoner, jeg kunne si: Å skrive med skulptur -, Å tenke det vertikale -, Å avvise et århundres skygge osv., og så se på munnen hennes idet hun gjentok den for seg selv, og lot den klinge med alle mulige resonanser, før hun anvendte den om maleriet igjen." (side 51)

Etter hvert skjønner vi at Adams prosjekt er dømt til å mislykkes. Han er mest av alt opptatt av å dyrke myten om seg selv, gjennom å fremstå som mystisk og fjern, samtidig som han er livredd for å bli avslørt. De gangene noen krever noe av ham, er han skrekkslagen. Problemet er at ingen slipper ham av kroken, overbevist som de er om hans genialitet. Selv når han praktisk talt dummer seg ut og gremmes over det, blir han dyrket som en poet som har forstått en rekke ting og som er så dyp at de må anstrenge seg for å forstå ham. Skjønner de ikke at han er en bløffmaker? tenker Adam ...

"I den grad jeg var poet, hadde jeg blitt det fordi poesien, som er mer intens enn noen annen praksis, ikke kunne komme utenom sin utidsmessighet og marginalitet, og slik utgjorde den en slags erkjennelse av min egen meningsløshet, den ga plass til min onde tro på den gode troen, så og si." (side 113-114)

Noe av det som går aller mest inn på Adam er at han har vært i Granada uten å ha sett Alhambra ... Å dra til Granada uten å ha sett Alhambra ... vel, det gjør man bare ikke. 

"Jeg hadde ikke engang sett Alhambra. Jeg var en voldelig, bipolar, tvangspreget lystløgner. Jeg var en ekte amerikaner. Jeg kom aldri til å få rommet til å flate seg ut, eller splintre det. Jeg var et pothue, kanskje alkoholiker også." (side 177)

Mens jeg leste ble jeg sittende og fundere på om Adam virkelig er en bløff, eller om han selv "bare" frykter at han er det - fordi han er så selvkritisk at han ikke klarer å forstå om han er i stand til å skape stor kunst eller bare noe som ligner. Samtidig er det ikke til å komme forbi at den dypt ironiske - eller kanskje til og med satiriske - tonen i boka er med på å bekrefte ikke rent få fordommer jeg har mot enkelte former for poesi. Det vil si poesi som er så "høytflyvende" eller virkelighetsfjern at jeg ikke med min beste vilje klarer å få noe ut av det ... Og som mest av alt minner om performancekunst når diktene fremføres ... Kanskje er Adams selvforakt en del av det som gir ham skapende kraft, eller kanskje er det omgivelsene som ikke våger å stille spørsmål ved om det han skaper har noen verdi? Det ligger en tvetydighet i fremstillingen som jeg egentlig ikke klarte å bli helt klok på. Mine fordommer mot amerikanere på "dannelsesreise" i Europa forsterket fornemmelsen av bløff, men er det dét? 

Midt i boka opplever Adam terroranslaget mot Atocha stasjon. Han vekkes opp fra pilledøsen han stort sett har gått i siden han ankom Madrid, og plutselig blir han mer opptatt av kjærligheten. Samtidig bestemmer han seg for at han i hvertfall ikke skal skrive dikt om hendelsen. 

Hva er det egentlig med Adam? Hvorfor ruser han seg hele tiden, og hvorfor klarer han ikke å etablere noen ordentlig nær kontakt med vennene sine? I og med at moren og faren er høyst normale og svært kjærlige, er det ingenting i hans fortid som kan forklare disharmonien med omgivelsene. Her opplevde jeg at historien haltet en del. 

Underveis kjente jeg på at forfatteren endret fortellergrep. Adam er bokas jeg-person, og derfor var det litt underlig å oppleve hvor annerledes terroranslaget mot Atocha stasjon skildres, sammenlignet med alt det andre som skjer før og etter. Fremstillingen er nærmest litt reporteraktig og faktaorientert, mens resten av handlingen flyter avgårde som i en eneste sammenhengende pillerus. Adams personlighet er en studie verdt, men han mangler de klassiske trekkene som f.eks. en sosiopat eller lignende kjennetegnes med. Det er nemlig ikke mye grandiost i hans selvbilde. Kanskje fikk jeg mest av alt bekreftet egne fordommer i forhold til amerikanere spesielt og en viss form for poesi spesielt ... 

Dette er absolutt en bok som det er spennende å få med seg, selv om jeg er litt ambivalent til at den skal være så veldig genial. I og med at forfatteren selv er poet, antar jeg at mye av det han skriver om er hentet fra virkeligheten, uten at det dermed trenger å være noen likhet mellom bokas hovedperson og forfatteren selv. Hvordan skille stor kunst fra noe som ligner, men ikke er det? Hvordan skille ekthet fra skuespilleri rundt "dype kunstopplevelser"? Hvordan våge å være ærlig med omgivelsene, når de trenger å plassere kunstneren på en pidestall for at kunsten skal oppleves opphøyet, overjordisk og verdifull? Hvem tør å tale flertallet imot? Her er det mange lag og mye interessant tematikk! En tematikk som har relevans også på andre områder enn poesien ... 

Utgitt i USA: 2011
Originaltittel: Leaving the Atocha station
Utgitt på norsk: 2015
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 207
ISBN: 978-82-02-50814-2
Boka har jeg kjøpt selv.

Ben Lerner (Jeg har lånt bildet av forlaget)

lørdag 10. september 2016

Jon Fosse: "Trilogien"

FOR en lytter-opplevelse!

Jon Fosse (f. 1959) har en respektabel produksjon av skjønnlitterære romaner, skuespill, essays og diktsamlinger bak seg. Få norske forfattere er så prisbelønt som ham. Den gjeveste prisen av dem alle er uten tvil Nordisk råds litteraturpris i 2015 som han fikk nettopp på grunn av "Trilogien". (Se mer om dette på Wikipedia.)


Jeg sakser fra begrunnelsen til juryen (for Nordisk råds litteraturpris), som mente at trilogien er et høydepunkt i nyere norsk romanlitteratur:

"Årets prisvinner er et sjeldent godt eksempel på hvordan formmessig nyskapning kan gå hånd i hånd med et innhold som evner å berøre på tvers av tid og sted. I en prosa med klare poetiske kvaliteter og med en bevisst og lekende innstilling til historien, fortelles en kjærlighetshistorie som spenner over alle og ingen tider. Forfatteren har som få andre evnet å meisle ut en egen litterær form. Klangbunn fra Bibelen og kristen visjonsdiktning forenes med spenningsskapende elementer og poetiske bilder, på en måte som åpner fortellingen om to som elsker hverandre, mot verden og historien."


"Trilogien" består av tre bøker; "Andvake" (2007), "Olavs draumar" (2012) og "Kveldsvævd" (2014). "Trilogien" ble utgitt i 2014. Selv har jeg tidligere kun lest "Andvake" (linken peker til min bloggomtale av den), og har lenge tenkt at jeg skulle lese mer av Jon Fosse, og ikke minst nettopp denne trilogien. Boka ble innkjøpt da den plutselig var å få tak i overalt etter at han var tildelt Nordisk råds litteraturpris. Det var imidlertid først da jeg kom over lydbokutgaven som ble utgitt tidligere i år at jeg fikk lest/hørt den. Og FOR en lytteropplevelse! Så fin var denne boka at jeg like godt hørte meg gjennom den to ganger etter hverandre. Og det blir ikke den siste heller!


Jon Fosse har en helt egen fortellerstemme, og historien(e) han forteller i denne trilogien er bortenfor tid og sted. Vi aner ikke når handlingen foregår, og mangelen på detaljer som kan fortelle oss noe om dette gjør at bøkene er helt tidløse. Nå hører vi riktignok om Bjørgvin, og da dukker selvsagt følgende spørsmål opp: hvor er nå det? Store norske leksikon gir svaret: 


"Bjørgvin, som i gamle litterære kilder vekslet med bl.a. Bjargvin, Bjærgvin, Bergvin og med latinisert skrivemåte Biargina, Berginum, Bergæ. I et par originalbrev fra 1349 finnes også formen Biørgvin og i en avskrift fra 1343 Biørvin. I de eldste islandske håndskrifter var navneformene Biorgvin, Biorgyn, Biorgin, men fra midten av 1300-tallet blir navnet ofte skrevet med tegnet for ø-lyd. Mot slutten av 1300-tallet opptrer i Norge skrivemåtene Bervin, Bergin og Berven, Bergen, som er gjengse i eldre engelsk og tysk, men som også motsvarer utbredt og eldre norsk uttale. Formen Bern har vært meget utbredt i norske dialekter, og den er sannsynligvis med på å forklare enstavelses tonelag i bynavnet Bergen i dag."


I første del av trilogien - "Andvake" - møter vi Alida og Asle som har flyktet fra hjembygda. Alida, som aldri har følt seg elsket av sin mor, skal føde når som helst. De ankommer Bjørgvin, og her starter en desperat jakt på et sted å bo og et arbeid, slik at Asle skal kunne forsørge Alida og barnet de venter.  Ingen vil gi dem husly. Deres desperasjon forsterkes gjennom et manende og repeterende språk. Det er et intenst driv over fortellingen, der Asle er villig til å gjøre hva som helst for å kunne ta vare på sin elskede Alida og det ufødte barnet.

I "Olavs draumar" har Alida født sønnen Sigvald. Hun og Asle har fått seg et sted å bo i Bjørgvin, og begge har skiftet navn. Nå heter de Åsta og Olav. Asle/Olav ønsker at de skal bli oppfattet som rette ektefolk (selv om de ikke er gift), og han jakter på ringer. Underveis støter han på Gamlingen, som utvetydig truer med å avsløre hvem han egentlig er og hva han har gjort. En dag får dette svært uheldige konsekvenser ... 

I "Kveldsvævd" er Alida og sønnen Sigvald på vei tilbake til Dylgja, stedet hun og Asle en gang rømte fra. Både hun og Asle er for lengst døde, og det er datteren Ales som forteller historien. Som alenemor hadde Alida ikke mye å stille opp med, og tilfeldigheter fører henne i favnen til en betydelig eldre sambygding som ønsker at hun skal bli taus hos ham etter at moren hans er død. Samtidig opplever Alida at hun fremdeles er sammen med Asle, selv om han er død. 

" ... Alida tenkjer at ho og Asle framleis er kjærester, dei er med kvarandre, han med henne, ho med han, han i henne, tenkjer Alida ... og ho merkar vinden og vinden er Asle, han er der, han er vinden, om han ikkje finst, er han der likevel ..." 

Jeg har aldri tidligere lest noe som ligner på "Trilogien"! Jon Fosses fortellerstemme er både original og unik. "En formmessig nyskapning", som juryen som tildelte Fosse Nordisk råds litteraturpris, påpekte. Å høre Anderz Eide lese denne trilogien, tilførte bøkene enda mer enn jeg tror jeg ville ha klart å få ut av dem dersom jeg hadde lest dem selv. Samtidig gikk jeg nok glipp av den følelsen det gir å lese en tekst, der tegnsettingen er sparsom og hvor man som leser kjenner på at man nesten slutter å puste fordi teksten oppleves så intens. 

Siden det ikke alltid er enkelt å skille ut hva som er virkelig og hva som er drøm og/eller fantasi, får historien noe magisk over seg, som om det hele finner sted utenfor tid og rom. Det hele er fortalt i en sirkel, der begynnelsen på en måte blir slutten idet Alida vender hjem til det hun en gang fant grunn til å flykte fra. Ringen er sluttet. For Alida er kjærligheten og alle ofrene hun gjorde for å kunne nyte den, over. Hennes overlevelsesstrategi er å gi Asle liv likevel, ved at hun ser og opplever ham i alt hun har rundt seg. Uten denne evnen til forestilling, hadde livet antakelig ikke vært til å holde ut. Lite vet hun hvem Asle egentlig var. For mens han for henne var den store kjærligheten, var han for andre en morder ... Paradoksene i dette skaper en spenning i historien, som bærer den frem til siste slutt ... Kjærligheten hadde en svært høy pris. Var den verdt det? 

For øvrig var jeg sikkert ikke alene om skvette til da Ales uttrykker følgende på slutten:

"... og dottera skal visstnok ha fått ein son og han heiter visst Jon og skal vera spelemann han og og så skal han han visst ha fått gjeve ut ei bok med dikt, ja folk gjer no på så mykje, tenkjer Ales ..."


Dette fikk meg til å undres over om Jon Fosse egentlig skriver om sin egen slekt ... om det er ham selv det her siktes til ... 

Helt til slutt har jeg lyst til å sitere følgende fra NRK-kritikeren Knut Hoems glitrende anmeldelse av "Kveldsvævd" fra januar 2014:

"Slik bølger disse fortellingene til den sene, post-puritanske Fosse frem og tilbake mellom lys og mørke helt til de to smelter sammen til en egen verden, Fosses verden, hvor vi først ser det lyse i det mørke, så ser vi det mørke i det lyse, for så å erkjenne at det er ganske mye mørke i det mørke. Alt dette i en type litteratur som har den utpregete fordelen den ikke ligner på noe annet av det som skrives ellers i Norge eller i verden forøvrig."


Jeg er heftig (og) begeistret, og er overbevist om at "Trilogien" for all fremtid vil bli oppfattet som en klassiker i den norske litteraturen!

Andre bokbloggere som har skrevet om triologien er Artemisias Verden, Reading Randi, Ellikken og Bøker & Bokhyller. (Det overrasket meg for øvrig stort at ikke flere bokbloggere har lest og omtalt denne trilogien.) Både "Andvake", "Olavs draumar" og "Kveldsvævd" har gått som teaterstykker på Det norske teatret i Oslo.

Utgitt: 2015/2016
Forlag: Samlaget (papirutgaven)/Lydbokforlaget (lydbok)
Oppleser: Anderz Eide
Spilletid: 5 t 5 min.
ISBN: 9788252189155 (papirutgave)
ISBN: 9788242163394 (lydfil)
Jeg har mottatt lydfil fra Lydbokforlaget, men har kjøpt papirutgaven selv.

Jon Fosse (Foto: Tom A. Kolstad)

mandag 5. september 2016

Sauer og sånt ...

Her om dagen dumpet en bok med tittelen "Sauebondens liv" av James Rebanks ned i postkassen min. Det dreide seg om et leseeksemplar, noe vi bokbloggere av og til får tilsendt fra forlagene. Så er det opp til oss om vi leser bøkene og om vi velger å blogge om dem. Bokbloggere flest ønsker nemlig å være frie og uavhengige, slik at det ikke skal være noen som helst tvil om at bokanmeldelsene eller bokomtalene  våre er ærlige og oppriktige. Leserne våre skal kunne stole på at de tipsene vi kommer med, ikke er "kjøpt og betalt". (I så fall rammes forholdet av markedsføringsloven, og da skal innlegget merkes som annonse/reklame.)

Det er ikke ofte at bøker som sendes meg helt uoppfordret "treffer", men enkelte forlag legger heldigvis litt mer jobb i å bli kjent med min blogg, slik at sannsynligheten øker for at jeg faktisk får lyst til å lese bøker som sendes meg helt uoppfordret (dvs. at jeg ikke har bedt om dem selv). "Sauebondens liv" er en slik bok som jeg gleder meg veldig til å lese! Etter å ha vært på Shetland, Orknøyene og Hebridene i sommer, er jeg nemlig ikke rent lite "hektet på sauer". Jeg tok en del bilder av sauene vi traff på turen. Fikk liksom ikke nok ... 

Mens dere venter på at jeg skal lese og etter hvert skrive om sauebonden, deler jeg et knippe av sauebildene jeg tok på øyene i Skottland i sommer. 

Enjoy!


Sauer som har søkt ly for regnet  (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Så klart gresset er grønnere på den andre siden av gjerdet! (For øvrig står ikke
telefonbokser ute i "villmarken" til pynt - her er det nesten ikke mobil-
dekning noe sted ...) (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Familiens sorte får (Foto: Rose-Marie Christiansen) 
Imponerende horn! (Foto: Rose-Marie Christiansen) 
En shetlandsau - viktig for garn- og strikkeindustrien på Shetland!
 (Foto: Rose-Marie Christiansen) 
Tendenser til kø på veiene på grunn av "the locals"  (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Hele faunaen i fri utfoldelse!  (Foto: Rose-Marie Christiansen) 
Sommerstid er det sauer og lam absolutt overalt - så watch up!
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
På Lewis og Harris merkes sauene med spraymaling
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Han eller hun? Ikke godt å si!  (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Kul sau!  (Foto: Rose-Marie Christiansen)

søndag 4. september 2016

Elena Ferrante: "Dei som flyktar og dei som blir"

Tredje bind i Napoli-kvartetten

Ingen vet hvem Elena Ferrante er, forfatteren bak Napoli-kvartetten. Bokserien utkom i Italia i årene 2011-2014. Spekulasjonene har gått høyt og lavt rundt hvem dette kan være, og det har vært gjort regelrette forsøk på etterforskning for å prøve å finne en kvinne fra Napoli i rette alder, som studerte litteratur ved universitetet i Pisa på den tiden hovedpersonen i bøkene, Elena, gjorde nettopp det. Ingen har likevel klart å finne frem til hvem hun kan være. 

Tidligere i sommer diskuterte jeg konseptet bak disse bøkene med en annen, og da kom følgende opp: tenk om det er en mann som står bak bøkene? Jeg må innrømme at det hadde jeg faktisk ikke tenkt på ... Men mistanken er sådd, og lest med disse brillene har jeg kommet til at det ikke er helt usannsynlig. Det er noe med måten særlig Elena beskrives. Hun er ganske maskulin i sin tilnærming til det meste. 

Jeg har også diskutert bøkene med en mannlig leser, som har opplevd å bli møtt med fordommer ala at han leser "damelitteratur". Niks! Dette er faktisk ikke "damelitteratur" - i alle fall ikke i den betydning begrepet gjerne benyttes. Derimot handler den om kvinner, og bøkene kan sånn sett karakteriseres som "kvinnelitteratur", noe som ikke er det samme som "damelitteratur". Begrepet "damelitteratur" henspiller på hvem som leser bøkene (nemlig damer), mens begrepet "kvinnelitteratur" henspiller på hvilket kjønn hovedpersonene i selve bøkene har. Og det er vel ikke slik at det er noe mindreverdig i å lese en bok som handler om kvinner, selv om man er mann?

I alle fall - stor er interessen for Napolikvartetten at Litteraturhuset den 12. oktober 2016 arrangerer et møte mellom fire personer - Bjørn Ivar Fyksen (Klassekampen), Cathrine Sandnes (Manifest), Gudmund Skjeldal (kritiker) og Janneken Øverland (litteraturhistoriker) - for nettopp å diskutere dette forfatterskapet. Arrangementet har tittelen "Forfattar utan andlet". Billettene til hovedsalen var for lengst revet bort da jeg for nesten tre uker siden bestilte billetter til arrangementet, og måtte nøye meg med overføring på storskjerm i en annen sal. Det sier noe om interessen for bøkene og forfatterskapet. 

Den første boka i serien - "Mi Briljante venninne" - kom ut på norsk første gang i 2015. Jeg omtalte den her på bloggen i juni 2015. Den andre boka i serien - "Historia om det nye namnet" - kom ut på norsk høsten 2015, og jeg omtalte den på bloggen min i januar 2016. Siden jeg hørte begge disse bøkene som lydbok, var det naturlig å fortsette i samme spor med den tredje boka. Og fordi bøkene er så eminente, måtte jeg i tillegg ha dem i papir - til senere lesning. 

Venninnene Elena (kalles også Lenú) og Lila vokser opp i Napoli, og begge kommer fra fattige familier. Mens Lila Cerullo vokser opp i en skomakerfamilie, er Elena Greco datter av en portner. Venninnene nærer en gjensidig beundring for hverandre, men det er også ikke rent lite misunnelse og sjalusi mellom dem i tillegg. Dette preger forholdet de har til hverandre i årene som kommer. Spesielt merkes dette da de etter hvert velger forskjellige løp i livene sine. Vakre Lila gifter seg tidlig - et helt feilslått ekteskap skal det nokså snart vise seg - mens Elena velger å studere. Hun gir også ut en bok med klare selvbiografiske trekk, og fordi hun i boka berører en del tabubelagte temaer (som sex før ekteskap), vekker denne en del reaksjoner hjemme i Napoli. Betraktningene bokas jeg-person Elena gjør seg i møte med sin fortid - en fortid som  også handler om en temmelig kjølig og brysk mor - er interessante, særlig fordi det hun opplever er så universelt for alle som har kommet en del lenger enn de som ble der hjemme - "dei som blir". Hun lengter etter litt anerkjennelse for hva hun har fått til, men hun får ingenting. Å foreta en klassereise er som å befinne seg i limbo - det er ingenting til henne der hun kom fra, og det er heller ingenting til henne der hun kommer. 

Da Lila velger å flytte fra ektemannen sin, velger hun ikke akkurat den enkleste veien for seg selv og sønnen sin. Hun er nødt til å jobbe for å få inntekter, og opplever seksuell trakassering fra sjefen sin. Det er ikke farefritt å stå opp mot dette, og i verste fall kan hun bli stående fullstendig på bar bakke. Mens vi i Skandinavia opplevde at kvinnefrigjøringen for alvor skjøt fart på midten av 1970-tallet, hadde man ikke kommet så langt i Italia. Dette var en brytningstid der kvinnenes rettigheter ikke var sterke, men hvor noen måtte gå foran for at det i det hele tatt skulle finne sted en utvikling i riktig retning. Men Lila er stolt, og hun sliter seg heller helseløs som en dårlig betalt fabrikkarbeider enn å gå på akkord med sine egne prinsipper i et ekteskap der hun bare har forakt til overs for den mannen hun giftet seg med. 

Selv om Lila til tider er så utslitt at hun ikke har noe å gi Elena, og også er både spydig og ekkel mot henne, stiller Elena opp for venninnen når Lila trenger det. Båndene dem i mellom er sterke, slik bare vennskap som har vart et helt liv er når det røyner på. Underveis blir vi vitne til opptøyer og drap, og tidvis også rene likvidasjoner i Napoli. Enkelte familier, som tidligere ikke var særlig vel ansett, blir likevel mektige. Elena undrer seg over hvordan penger alltid synes å trumfe moral og etikk i hjembyen. Til og med tabuet det innebærer å bo sammen uten å være gift, må vike til side når mye makt og penger er inne i bildet. 

Så skulle man kanskje tenke seg at Elena, som tross alt hadde klart å karre til seg en universitetsutdannelse, skulle ha helt andre muligheter enn sine medsøstre generelt og Lila spesielt. Hun gifter seg med akademikeren Pietro, og gjør dermed en reise inn i den øvre middelklassen i Pisa. Og opplever at da hun får barn, er hun nøyaktig like låst og "hemmet" som sine medsøstre uten utdannelse. Barnet krever alt av henne, og hun får ingen tid til seg selv. Ekteskapet hennes blir ikke slik hun hadde tenkt, for mannen hennes er i grunnen aldri særlig opptatt av hva hun tenker om saker og ting. Aller helst skal hun sitte umælende og lytte mens han doserer for henne. Dette passer Elena svært, svært dårlig ... Hun føler seg redusert til en husholderske. Det er ikke dette hun hadde drømt om da hun flyktet hjemmefra og valgte å ta seg høyere utdannelse. Da ungdomsforelskelsen Nino dukker opp, er det farlig å være en misfornøyd og oversett hjemme-frue som lengter etter å bli sett ... og som lengter etter litt kjærlighet ... 

Etter at jeg har hørt meg gjennom lydbokutgaven av denne tredje boka i Napolikvartetten, er min konklusjon at det er stigning i programmet absolutt hele tiden! Bøkene blir bare bedre og bedre. Ikke bare fremstår tidskoloritten perfekt, men persongalleriet som males frem, er også meget troverdig. Boka blir nydelig lest av Silje Breivik, som om den skulle være skreddersydd nettopp til henne. Det at disse bøkene er oversatt til nynorsk gir dem en ekstra språklig kvalitet, synes jeg. Det er sterke kvinneskikkelser vi møter, enten det er de universitetsutdannede eller fabrikkarbeiderskene vi snakker om. Venninnene Elena og Lila har det til felles at de ikke lar seg plukke på nesen, og når viktige verdier står på spill, prøver de å være tro mot seg selv. Skjønt - for å være helt ærlig - lurer jeg alvorlig på hva Lila egentlig har rotet seg opp i. Vi får liksom ikke helt taket på henne. I den fjerde og siste boka får vi forhåpentligvis noen svar.

Både Elena og Lila har valgt et liv helt ulikt sine mødre, som var nødt til å sette sine egne behov til side for storfamilien. Da er det kanskje ikke til å undres over at noen hver kunne bli både biske og bitre? Særlig når de blir vitne til at døtrene deres med den største selvfølge forsyner seg av den friheten de selv kanskje hadde drømt om gjennom et helt liv ... Samtidig kjenner de en sterk avmakt overfor det livet døtrene deres har valgt, fordi det er så fremmed sammenlignet med det de selv er vant med ... Å leve i slummen i Napoli og aldri ha opplevd noe annet, er noe helt annet enn hva Elena opplever, inngiftet som hun er i en riktig fin familie. Uten at det har gjort henne noe mer lykkelig ... Tvert i mot er hun fremmedgjort i sitt eget liv, og passer egentlig ikke inn noen steder lenger. 

Denne tredje boka i Napolikvartetten er så medrivende og intens at jeg nesten ikke klarer å vente på den fjerde og siste boka, som kommer nå i høst! Slutten av boka er så oppsiktsvekkende og intrikat at jeg bare MÅ få vite hva som skjer så snart som mulig!

Har du enda ikke lest noen av bøkene i Napolikvartetten? Da er det på høy tid å gjøre noe med det! Jeg anbefaler disse bøkene på det sterkeste!

Andre bloggere som har skrevet om boka er Artemisias Verden, Bøker & Bokhyller, Med bok og palett, Ågots bokblogg, Sukkerrør, Kleppanrova, Reading Randi og Tine sin blogg

Utgitt i Italia: 2013
Originaltittel: Storia di chi fugge e di chi resta
Utgitt i Norge: 2016
Forlag: Samlaget (papirutgaven)/Lydbokforlaget (lydbok)
Oppleser: Silje Breivik
Antall sider: 501
Spilletid: 15 t 20 min.
ISBN: 9788252188790 (papirutgaven)
ISBN: 9788242163363 (lydfil)
Jeg har mottatt lydfil fra forlaget, men har kjøpt papirutgaven selv

lørdag 3. september 2016

Møte med Hisham Matar og Sigurd Falkenberg Mikkelsen på Litteraturhuset 24. august 2016

Hisham Matar og Sigurd Falkenberg Mikkelsen (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Onsdag 24. august 2016 arrangerte Litteraturhuset i Oslo et møte med forfatterne Hisham Matar og Sigurd Falkenberg Mikkelsen. Hisham Matar var hovedgjesten, og han ble intervjuet av professor i kulturhistorie ved UiO Helge Jordheim. NRKs korrespondent Sigurd Falkenberg Mikkelsen sto for innledningen. Han var Kairo-korrespondent under den arabiske våren, og er i likhet med Hisham Matar ute med ny bok i høst. 

Selv har jeg et langvarig forhold til Hisham Matars forfatterskap. I årenes løp har han utgitt tre bøker, som alle har dette til felles: Libya står i fokus og det handler om at det ikke var mulig å bo der under Gadaffis regime. Livet i eksil er tungt og vanskelig, og dette belyses fra de fleste kanter når man ser alle de tre bøkene under ett. Jeg har omtalt samtlige her på bloggen min; "Ingen i verden" (2006), "Forsvinningens anatomi" (2011) og "Hjemkomsten - Fedre, sønner og landet imellom" (2016).

Sigurd Falkenberg Mikkelsen innledet. 
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
Sigurd Falkenberg Mikkelsen har så langt utgitt tre bøker, men jeg har kun lest den siste - "Arabisk høst" (2016). I 2008 kom han ut med boka "Siste stopp Bagdad", og i 2011 kom boka "Før flommen - I Talibans skygge". Etter å ha lest "Arabisk høst" er jeg nødt til å få lest de to andre også. Mikkelsen skriver så godt og levende at hans siste ga mersmak på forfatterskapet!

I sin innledning fortalte Mikkelsen blant annet om da han kom til Tripoli i 2011, mens det var full krig i landet. Det var ikke enkelt å finne et sted å sove for natten, for det var i grunnen bare to hoteller som var aktuelle, og han hadde ikke lyst til å bo på noen av dem. Til slutt fant han et sted, der han ble budt en seng og tilgang til rennende vann. På dette tidspunktet gikk det mot slutten for Gadaffi. Han hadde mistet all militær støtte og fikk ikke lenger support fra noe hold. Tilhørerne i salen satt som fjetret og hørte ham fortelle om livet som krigsreporter. 

Under samtalen mellom Hisham Matar og Helge Jordheim var et av temaene hvordan politikken intimiterer privatlivet. Den griper inn i hverdagslivet til folk og invaderer hvordan de lever livene sine, hva de får lov til å si og tenke ... kort sagt i alt. 

Samtale mellom Hisham Matar og Helge Jordheim 
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
Hisham Matar fikk spørsmål om hva hans siste bok egentlig handler om. Han begynte med å ta utgangspunkt i at han aldri vet helt hva bøkene hans skal handle om når han begynner å skrive. Men nå som han har skrevet den, vet han selvsagt mer. Jordheim mente at det er som historien drar deg ned og drukner deg. Det hele blir svært eksistensielt, fordi det handler om folk som risikerer alt for det de tror på under et voldelig styresett. 

Hadde Matar bestemt seg for å skrive om sin familie på forhånd? Matar mener at det er noe med "the Art of Writing". Boka bestemmer hvordan historien skal skrives. Han føler selv at "han blir skrevet", og at han må lete etter hva boka vil. 

Selv reiste Matar til Libya slik man ikke bør reise - nemlig med sin mor og sin kone - samtidig. Dette førte til at latteren spredte seg i salen. Han ønsket at boka skulle være vital og levende, at ting skjedde der og da, ikke som noe som allerede hadde skjedd. Han tok mange notater underveis. Da han kom tilbake til England, klarte han ikke å skrive på tre måneder. Tanken om at han kanskje burde finne seg noe annet å gjøre, ble etter hvert nokså påtrengende. 

"Hjemkomsten" starter med at de - forfatteren, hans fotografkone og hans mor - befinner seg på flyplassen i Kairo. Hele tiden mens han forteller nåtidshistorien fremover, tvinger fortiden seg på - trigget av tanker og tilbakeblikk underveis. Dette førte til at boka beveger seg i to plan - nåtiden går fremover, fortiden går bakover. Dette er som et paradoks i boka. Matar følte at det ikke var lett å skrive, og at det hele ble veldig personlig, utfordrende og sårt. 

Hisham Matar leste høyt fra "Hjemkomsten"
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Underveis leste Hisham Matar høyt fra "Hjemkomsten". Gjennom hans høytlesning fikk vi som var til stede på Litteraturhuset den kvelden en idé om hvordan han har valgt å fortelle sin historie - en intens og vond historie om savnet av en far, som ingen kjente skjebnen til ...

Jordheim lurte på hva forfatteren mener med at land kommer mellom far og sønn. Matar sa at det er et paradoks at de menneskene som har vært mest nære og intime for ham, samtidig er de som har vært mest distansert. Før faren forsvant, sto de hverandre veldig nær. Samtidig fremsto faren som en mystisk person for ham. (En tematikk som det for øvrig er lett å kjenne igjen fra hans bok "Ingen i verden", der det hele fortelles fra et barns ståsted. Boka er garantert inspirert av hans egne barndomsminner.)

Mens Matar befant seg i Libya opplevde han mange øyeblikk der han bare fikk lyst til å reise hjem til England igjen. Hvorfor er det så vanskelig å vende tilbake til sitt opprinnelige hjemland etter mange år i eksil? Matar påpekte at dette har sammenheng med at ikke bare har landet endret seg, men det har også du selv. Det er vanskelig å finne tilbake til det man trodde at man skulle finne. For ham er det tale om et 33 års gap, og da er fallhøyden stor. Det er mange grunner til at man kanskje ikke bør returnere ... 

Hisham Matar påpekte at mange som vender tilbake til steder de husker fra de var barn, blir skuffet fordi alt som huskes som så stort, i realiteten er så mye mindre. For ham var det ikke slik. Det han husket hadde samme fysiske omfang da han kom tilbake. 

I Tripoli er det en plass som heter Martyrplassen. Gadaffi gjorde riktignok alt han kunne for å endre navnet på denne plassen, uten at det hjalp særlig. I folks hoder var og ble stedet Martyrplassen. For ham ble tilbakekomsten til Martyrplassen både gjenkjennelig og fremmed. 

Interessant dialog mellom Hisham Matar og Helge Jordheim
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Formålet med turen til Libya var å finne ut hva som hadde skjedd med faren hans. Det var dette som drev ham frem, og som boka handler om. For øvrig har det å leve i eksil inspirert mang en forfatter til å skrive, og slike historier inneholder alltid mange paradokser. 

Når Hisham Matar ser tilbake på sin barndom, tenker han på et par ting han virkelig var god til. Han behersket arabisk perfekt og han var god til å svømme langt. Mens de oppholdt seg i Egypt, brøt det egyptiske skolesystemet sammen. De som hadde råd, sendte barna sine til skoler i utlandet. Hisham Matar fikk velge. Han valgte England. Hva ville ha skjedd dersom han hadde valgt et annet land? Hvordan ville livet hans ha sett ut i dag? 

Helge Jordheim pekte på at vi leser for å gjenkjenne oss selv. Noe magisk skjer når vi kobler oss følelsesmessig på og når vi leser om andre mennesker. "Hjemkomsten" er en 
kraftfull bok om å være menneske! 

Jordheim mener at Matar bruker kunst og lager rammeverk av referanser, som gir ekko til andre forfatteres bøker. Matar opplyste at han liker kunst, men at han ikke liker å gå på museer. Han klarer ganske enkelt ikke å gå fra bilde til bilde. Hvordan kunne han kurere seg selv mot dette, slik at han fremdeles kunne nyte kunsten? Han har valgt sin egen vei ut av dette. Han går inn på museet og ser på ett utvalgt bilde i 15 minutter, før han går ut igjen. Når det handler om en bok eller film, er det annerledes. Både bøker og  film starter med en begynnelse og fortsetter til en slutt. Men et bilde har jo ingen begynnelse eller slutt ... 

Hisham Mattars kone er fotograf (Diana Matar - bildene hennes finnes på nettet), og hennes bilder fra Libya er tatt på samme tid som han skrev sine notater til boka. Gjennom å skrive, opplever han at han organiserer tankene sine. 

Når døde Jaballa Matar, Hisham Matars far? Det man vet er at han ble kidnappet i Kairo i 1990 - av Egypts hemmelige politi - og satt i det beryktede Abu Salim-fengselet i Tripoli. Frem til 1996 mottok familien noen få livstegn fra ham - noen brev og et lydbånd der faren på slutten bryter sammen i gråt. Da visste de i det minste at han levde, men at han hadde det svært vanskelig. Døde han den gangen i 1996, sammen med over 1000 andre fanger som man vet ble henrettet samtidig? Eller levde han fortsatt? Dette håpet om en gang å finne Jaballa Matar i live, har holdt Matars familie oppe gjennom alle årene som har gått etter forsvinningen. 

Hisham Matar har gått tilbake til sine dagboknotater fra den aktuelle dagen da de nevnte fangene ble henrettet i 1996. Nettopp den dagen hadde han vært på museet og sett Manets bilde av en henrettelse. Var det tilfeldig? Hva betydde dette? 

Hisham Matar 
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
Noe av det verste med en totalitær stats historie er at regimet har lagt lokk på alle grusomhetene som skjedde. I ettertid er det vanskelig å finne ut hva som egentlig skjedde, og mange familier som mistet sine kjære - som plutselig forsvant uten å etterlate seg spor - får aldri noen visshet. Dokumentasjonen mangler, og man er henvist til tidsvitner som alltid forteller historien slik de oppfattet det. Hisham Matars bok bygger på slike fortalte historier. Historiene som sådanne er alle sanne, men de forteller bare halve sannheter og ikke det vi oppfatter som dokumenterte fakta. Historier kan altså være sanne, selv om de ikke er historisk sanne. Derimot sier det noe om hva menneskene som forteller historiene, ønsker at vi skal få høre ... Når vi snakker om etnisk renskning i et voldelig regime, vil det ikke finnes dokumentasjon. Det er dette som er den store utfordringen ... 

Hisham Matar er meget skeptisk til heroisme. Samtidig skal man selvsagt ikke underslå at noen kan ha gjort ekstraordinære ting som det virkelig er verdt å beundre. Som privatperson blir han selvsagt glad når noen f.eks. ser på faren hans som en helt. Som forfatter er dette imidlertid annerledes. Selv reagerte han for øvrig sterkt på britiske politikeres holdning til Gadaffi. Det forhold at Tony Blair i sin tid reiste til Libya og utvekslet håndtrykk med Gadaffi, følte han som noe skammelig. Dette styrket Gadaffi-regimets tro på at det hadde en berettigelse ... 

Bokbadet er over, og Hisham Matar og Helge Jordheim takker hverandre.
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Og med dette var en helt spesiell og utrolig interessant kveld på Litteraturhuset over. Den timen som var satt av fra syv til åtte, holdt ikke, men ingen brydde seg om å avbryte samtalen mellom Hisham Matar og Helge Jordheim før klokka nærmet seg halv ni. Etter bokbadet ble det selvsagt signering av bøker ute i Litteraturhusets bokhandel, og der var jeg på plass med bøkene til begge forfatterne og fikk mine etterlengtede forfatterhilsener i disse - i tillegg til at jeg fikk tatt nærbilder av dem. 

Stor interesse for å få signatur i bøkene sine etter kveldens bokbad
på Litteraturhuset!  (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Populære innlegg