Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

tirsdag 2. februar 2016

Mine anbefalinger til Mammutsalget 2016


Mammut-salget 15. - 27. februar 2016 - mine anbefalinger

Tidligere denne uka dumpet Mammut-salg-katalogen ned i postkassen min, og det er alltid forbundet med stor spenning å finne ut om det er noen godbiter jeg har gått glipp av i løpet av de par siste årene. Som regel må jeg konstatere at jeg har fått med meg det meste av det som interesserer meg, men innimellom finner jeg alltid noe. Jeg har en tradisjon for å anbefale bøker fra salget her på bloggen min, og det gjør jeg med stor glede også i år. Boksalget  starter den 15. februar og varer til 27. februar, men det er allerede nå mulig å forhåndsbestille de bøkene man ønsker.


Nedenfor følger mine boktips, med linker til mine bokanmeldelser. Så får det bli opp til enhver å vurdere om tipsene mine har relevans. Jeg har tatt med nummeret på aktuelle bøker fra salgskatalogen, slik at det skal være enklere å finne disse på salget i fall dette skulle være av interesse. (Jeg har kun tatt med bøker jeg anbefaler varmt i dette innlegget.)



Bok nr. 4 - Lena Andersson: "Rettsstridig forføyning - En roman om kjærlighet"

"Rettstridig forføyning" er første bok i en serie på to, og den handler om å elske feil person. Her fortelles en litt annerledes historie om en forelskelse, hvor kvinnen som elsker feil mann går mye lenger enn de fleste andre ville ha drømt om å gjøre. 


Handler det her om virkelig stor kjærlighet? Kan det i det hele tatt være tale om stor kjærlighet når det bare er den ene som elsker, mens den andre ikke gjengjelder følelsene? 


Styrken ved denne boka er at den aldri glir over i det banale eller klisjefylte, og at den faktisk også er ganske morsom og fornøyelig. 



Bok nr. 8 - Kate Atkinson: "Liv etter liv"

Hva om vi fikk flere sjanser i livet til å gjøre om på valg som har vist seg å være feil for oss? I "Liv etter liv" utforsker Kate Atkinson dette i sin ytterste konsekvens. Har vi evne til å treffe frie valg, eller er vi viljeløse ofre for skjebnens makt?  Handler det om flaks eller uflaks i livene våre? Hva får oss noen ganger til å snu i siste liten, for så å erfare at dersom vi hadde fortsatt, ville vi forulykket og blitt drept? 


Kate Atkinsons bok er virkelig tankevekkende på mange plan! I boka hennes, hvor mye av handlingen foregår under andre verdenskrig, følger vi hovedpersonene gjennom bomberegn i hhv. London og Berlin. Litterært holder boka en høy standard, og historien er meget original og inneholder mange overraskelser. En pageturner!



Bok nr. 15 - Rune Christiansen: "Ensomheten i Lydia Ernemans liv"

Dramatikken i "Ensomheten i Lydia Ernemans liv" er først og fremst på det indre planet, og handler dypest sett om hva som gir livet mening. Hva gjør mennesker generelt og Lydia Erneman spesielt, lykkelig? 


I denne boka har forfatteren skapt stemninger som er nesten magiske, kanskje særlig fordi de er distanserte og nære på samme tid. Setningen er vakre, og boka er rett og slett en perle!


Rune Christiansen mottok Brageprisen for denne boka i 2014. Han besøkte Litteraturhuset i Oslo den 28. januar 2015, og jeg var der


Bok nr. 23 - Cecilie Enger: "Mors gaver"

Det er jo så populært å skrive romaner med selvbiografiske trekk, og det har også Cecilie Enger gjort i "Mors gaver". Det hele startet med at moren fikk Alzheimer og endte på sykehjem. I den forbindelse måtte hun og familien avvikle barndomshjemmet, og da kom hun over en skrivebok med opptegnelser over gaver som var gitt og mottatt i årenes løp. 


Gjennomgangen av gavelistene blir en reise tilbake i tid, i Norges nære historie. Cecilie Enger skriver på en måte som får hennes egen historie til å fremstå mer allmenngyldig, noe alle kan kjenne seg igjen i og relatere seg til. Hun skriver lett og ledig, og med få, presise ord fanger hun inn mennesker, stemninger og tidskoloritt. Hun mottok Bokhandlerprisen 2013 for denne boka. 


Bok nr. 27 - Péter Esterházy: "Hjertets hjelpeverb"

Péter Esterházy regnes som en av Ungarns største forfattere, og det kan være greit å kjenne hans familiehistorie før man gir seg i kast med hans forfatterskap. Esterházy-familien var inntil 2. verdenskrig en velstående jødisk familie, som mistet alle sine eiendeler og ble forvist da nazistene inntok landet. 


"Hjertets hjelpeverb" er en kortroman på 89 sider, som handler om morens død. Fortellerstemmene veksler gjennom boka, og dette gjør den til en høyst bemerkelsesverdig roman.  Selv har jeg aldri lest maken!


Dersom du er en kresen leser og er ute etter en helt spesiell leseropplevelse, kan dette være boka for deg!


Bok nr. 25 - Eivind Hofstad Evjemo: "Velkommen til oss"

Dette er en bok som handler om ubearbeidet sorg. En sorg som kommer helt i skyggen av den landesorgen som rammet Norge i forbindelse med 22. juli 2011. Samtidig må jeg understreke at dette ikke er en 22. juli-bok, i fall noen skulle tro det. 


I vår kultur mangler vi sorg-ritualer, og dette gjør oss på et vis til "analfabeter" når vi opplever at andre er i sterk sorg. Hva skal vi si, uten å virke påtrengende? Hvordan kan vi overvinne vår egen frykt for ikke å si "de riktige tingene" overfor andre som er i sorg? 
Evjemo skriver godt og uten store fakter, og han klarer å formidle stemninger og følelser på en moden og reflektert måte. 


Bok nr. 50 - Edvard Hoem: "Slåttekar i himmelen"

"Slåttekar i himmelen" er første bok i en serie om Edvard Hoems utvandrede familie til hhv. Amerika og Canada. I denne boka blir vi kjent med Nesje, oldefaren til Hoem. Han hadde fire sønner, som alle reiste sin vei etter hvert. Hvordan var det å miste alle barna, de som var satt til jorden for å ta seg av dem når Nesje og kona Serianna ble gamle? 


Edvard Hoem skriver fletta av de fleste nålevende norske forfattere, og hans nisje har nærmest blitt å skrive om sin egen slekt. Historiene baserer han på virkelige hendelser, mens han dikter seg inn i livene til folk. Det gjør han godt!


Rett før jul 2015 kom den andre boka i denne serien - "Bror din på prærien" - og jeg er veldig sikker på at det kommer flere bøker i denne serien! Hoem var på Litteraturhuset i Oslo den 4. februar 2015, og jeg var der



Bok nr. 53 - Siri Hustvedt: "Denne flammende verden"

Siri Hustvedt (gift med Paul Auster) har i "Denne flammende verden" anlagt en kompleks roman, hvis historie er så original at jeg knapt har opplevd maken. Her møter vi en kvinne som går ukonvensjonelle veier for å fremme sin kunst, og som bruker stråmenn for å bevise at menns kunst verdsettes høyere enn kvinners kunst. 


Dessverre møter hovedpersonen en grådig mannsverden, og til slutt faller hun ganske enkelt også for eget grep. Kanskje mest av alt fordi hun var for naiv ...


Romanen spenner over mange temaer, og denne boka krever virkelig sin leser! Når man først knekker koden på boka, er det fornøyelig lesning - fra ende til annen!



Bok nr. 72 - Nadia Mohamed: "De tapte sjelers land"

Bakteppet i "De tapte sjelers land" er utbruddet av borgerkrigen i Hargeisa i 1988, og vi følger tre ulike kvinner og deres skjebner i tiden som følger. 


Persongalleriet er svært troverdig beskrevet, og litterært holder denne boka en høy standard. Ingenting pakkes inn, og brutaliteten og råskapen presenteres på en slik måte at man kjenner smerten på kroppen, uten at boka noen gang blir sentimental eller en tåreperse. 


Det er spennende å få innblikk i Somalias nære historie, hvor det først og fremst er fokus på krigens meningsløshet, ikke hvilken side i konflikten som har rett eller feil.



Bok nr. 76 - Haruki Murakami: Fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilgrimsår

Få japanske forfattere har oppnådd å nå ut til så mange begeistrede lesere som Haruki Murakami! Bøkene hans kjennetegnes ved en helt særegen japansk magisk realisme, skjønt akkurat denne boka er vel mer realistisk enn egentlig magisk. 


I denne romanen drodler Murakami rundt det evige spørsmålet om hvordan man kan finne seg selv og om evnen til å elske et annet menneske. Nok en gang er fremmedgjorthet et tema, og om å ta oppgjør med fortiden. 


Det handler om å ha et sted å dra, å ha et mål, våge å slippe noen innpå seg og om å føle seg skyldig selv når man er uskyldig. 



Bok nr. 84 - Tove Nilsen: "Konge i snø"

Tove Nilsen er en forfatter som er godt kjent for de fleste, og det går ikke umerket hen når hun kommer ut med en ny bok. Hun har skrevet selvbiografiske bøker tidligere, men i "Konge i snø" går hun en hel del skritt lenger. Her får vi nemlig vite mer om bakgrunnen hennes, blant annet om hennes helt spesielle dysfunksjonelle familie. 


Her får vi høre om bestefaren som pga. en utroskapshistorie for evig var bortvist fra spisebordet og måtte innta sine måltider på soverommet, om den drikkfeldige faren og om moren som helst så at datteren ikke elsket sin far ... Alt er fremstilt usentimentalt og distansert, men likevel på en slik måte at det er blitt en lesverdig bok av det hele. 


Tove Nilsen var på Litteraturhuset den 4, februar 2015, og jeg var der



Bok nr. 95 - Anne B. Ragde: "Jeg har et teppe i tusen farger"

I denne boka forteller Anne B. Ragde om forholdet sitt til moren, som aldri var av A4-typen. Gjennom oppturer og nedturer på 1960- og 1970-tallet følger vi moren og datteren. Dårlig økonomi var et stikkord, men selv om det var dårlig stelt på matfronten, var moren en kløpper til å få maten til å se både smakfull og lekker ut. 


Det som gjør mest inntrykk i denne boka er forfatterens ømme og kjærlige fremstillingen av en mor som var alt annet enn enkel å forholde seg til. Vi følger dem helt til moren lå på det siste og ikke fikk den behandlingen Ragde mener at hun burde ha fått. 


Boka er både interessant og fornøyelig, og innimellom også trist.



Bok nr. 96 - Lars Ramslie: "Liten fugl - Mors bok, en sang om skog og korn"

Denne boka er ment som starten på i alt fire bøker, og selv mener jeg at den har fått altfor lite oppmerksomhet. Den handler om en mors grenseoverskridende omsorg, av det ødeleggende slaget. Der "mor mener så godt", men egentlig kun tenker på sine egne behov ... 


Her snakker vi om en mor som blomstrer når datteren visner, mens hver fiber i kroppen hennes er i helspenn når jenta "lever". Er mor ond eller god? Og hva er eventuelt verst - den bevisst villede onde handlingen, eller den fordekte "gode hensikt"? 


Denne boka er perfekt for lesesirkler og særoppgaver i norsk, fordi det er mye å diskutere og grave seg ned i her. Hva er hva?



Bok nr. 98 - Tore Renberg: "Angrep fra alle kanter"

Dette er den andre boka i Hillevåg-triologien (eller Texas-serien som forfatteren selv kaller den). "Vi ses i morgen" het den første boka. 


Boka dekker tre dager i Hillevåg-gjengens liv. Flyttebyrået de driver er egentlig bare et skalkeskjul for kriminell virksomhet som innbrudd og torpedooppdrag. Her møter vi Rudi, som har ADHD, Chessi som er gravid, psykopaten Tong som nettopp har kommet ut fra fengsel, Jani som prøver å holde styr på alle gjengmedlemmene, den vakre barnehjemsgutten Daniel, som er en katastrofe for kvinner å komme borti, og guttene Rikki og Ben som har rømt hjemmefra. 


Man blir uendelig glad i det dysfunksjonelle persongalleriet, og det er bare å glede seg til bok nr. 3 i serien. Det kan ikke være lenge før den kommer nå ...



Bok nr. 108 - Donna Tartt: "Stillitsen"

Når man skal gi seg i kast med en bok som er ca. 850 sider lang, stiller jeg et grunnleggende vilkår som jeg ikke firer en tomme på: boka må være mer enn bare middels god. Aller helst bør den være knakende god! "Stillitsen" er en slik bok! Den er ikke en side for lang! 


Vi følger den unge gutten Theo som under et terrorangrep på Metropolitan Museum i New York mister sin mor. Før han forlater bygningen, stjeler han med seg "Stillitsen", et mesterverk av den nederlandske maleren Carel Fabritius. 


Å bli morløs når man har en egentlig nokså ubrukelig far, er ingen spøk, og det er mye godt dette boka handler om. For alt faren ønsker er å få kloa i arven hans, slik at han kan fortsette sitt forfyllede liv, og spille bort pengene ... 



Bok nr. 109 og 110 - Carl Frode Tiller: "Innsirkling" 1 og 2

De to første bøkene i Carl Frode Tilles Innsirkling-triologi er nå tilgjengelig på Mammut-salget. Har du ikke rukket å lese disse bøkene, er det virkelig på tide! Dette er nemlig noen av de beste bøkene som er skrevet av norske nålevende forfattere. 


David har angivelig hukommelsestap. og har invitert vennene til å skrive brev til ham slik at han skal få minnene sine tilbake. Det store spørsmålet er om dette er reelt eller et kunstprosjekt. 


I bok etter bok sirkles David inn, og det er noen fascinerende portretter av dem som har stått i forbindelse med ham, som tegnes. Tiller var på Litteraturhuset den 10. september 2014, og jeg var der.



Bok nr. 119 - Hanne Ørstavik: "På terrassen i mørket"

Denne boka handler om en dyp,dyp kjærlighetssorg av den typen man nesten dør av. Hovedpersonen har brutt med mannen hun de siste to årene har hatt et ødeleggende forhold med, som nesten har ført til at hun mistet seg selv. Hun bestemmer seg for å reise bort, og for å komme over sorgen begynner hun som eskortepike. På den måten prøver hun å isolere følelsene fra det seksuelle. 


Uansett hva hun gjør, er nissen med på lasset. Kanskje fordi elskeren hun ønsker å skyve fra seg, ikke lar henne være i fred?


Dette er en vakker og tankevekkende bok, som jeg anbefaler varmt. 



Bok nr. 344 - Marte Michelet: "Den største forbrytelsen"

I denne boka skriver Marte Michelet om den skammelige behandlingen som ble jødene til del i Norge. Her ble nemlig lite gjort for å redde jødene fra deportasjon til Tyskland, der svært få overlevde. 


Dette er rystende lesning på mange plan! Gjennom sitt bokprosjekt har Marte Michelet brakt frem i lyset en del av historien som tidligere har vært tildekket, og dette er grundig dokumentert. Hun har levendegjort mange menneskeskjebner på en slik måte at det er umulig å sitte uberørt tilbake. 


Spørsmålet man må stille seg etter å ha lest en bok som dette er: hvor mye mer er tildekket i historiebøkene våre?



Bok nr. 365 - Fredrik Græsvik: "Den tapte krigen - Norge i Afghanistan"

Hva var det som gjorde at Norge valgte å delta i den håpløse krigen i Afghanistan, og hvorfor kunne det aldri gå bra? I "Den tapte krigen" tegner Fredrik Græsvik det store bildet av krigen, og med et særskilt blikk på Norges bidrag. 


I alt 12 nordmenn ble drept i Afghanistan, og 10 av disse var soldater. 


Græsvik har gjort et solid stykke arbeid i denne boka, som kommer til å bli stående som et referanseverk i lang tid. Jeg skulle ønske at vi hadde sett mer av denne type dybdejournalistikk i norske medier! Her er nyansene, balansen, analysene og klokskapen med!



Bok nr. 367 - Carsten Jensen og Anders Sømme Hammer: "Alt dette kunne vært unngått"

Dette er enda en bok om Afghanistan, men med en helt annen vinkling enn Fredrik Græsviks bok. Her får vi nemlig innblikk i Afghanistans historie, og hvor Afghanistan står i dag, etter årtier med krig og atter krig. 


Forfatterne later ikke som de forstår alt, men inntar en spørrende og nyskjerrig holdning. Konklusjonene overlater de til andre å trekke - i den grad dette er mulig for noen i det hele tatt ... Krigen var og ble en fiasko, og det er større grunn til å frykte terror i dag enn den gangen Afghanistan ble invadert for å knekke Taliban og al-Qaida. 


Dette er en må-lese-bok for alle som ønsker å forstå Afghanistan litt bedre!



Bok nr. 417 - Thomas Vestgården og Sigmund Aas: "Skammens historie"

I forbindelse med Grunnlovens 200 årsjubileum kom det ut mange flotte bøker. "Skammens historie" er en annen historie, nemlig om det vi helst ikke ønsker å være bekjent av. Her får vi nemlig nærmere kjennskap til jødeparagrafen, tvangssteriliseringen av romani-folket, behandlingen av kvener og samer, behandlingen av barna på Bastøy guttehjem, lobotomiens historie, sensur av samfunnskritisk og erotisk litteratur, det skammelige rettsoppgjøret etter krigen, ulovlig overvåkning av folk, justismord og politivold, barnevernets historie m.v. 


Dette er en av de mest spennende norske historiebøkene jeg har lest! Anbefales!



Bok nr. 455 - Walter Mischel: "Marshmallowtesten - nøkkelen til viljestyrke"

De fleste som har syslet med psykologi, ledelse, coaching og selutvikling, har hørt om Marshmallow-testen. I denne boka får vi høre mer om denne testen fra mannen som sto bak, Walter Mischel. 


Våre liv er summen av en hel masse valg, og da er det jo veldig spennende å finne ut hvordan vi kan få enda mer ut av våre liv. Manglende selvkontroll har nemlig ødelagt mer enn ett liv ... 


Denne boka burde vært pensum for alle som jobber med barn. Selv synes jeg det er sørgelig at kognitiv atferdsterapi ikke har bredere tilslutning i psykolog-standen i Norge. Her har vi faktisk mye å lære av amerikanerne!



Bok nr. 456 - Agnes Ravatn: "Operasjon sjølvdisiplin" 

Denne boka består av en artikkelserie som tidligere har vært trykket i Dag og Tid. Mange av temaene i boka har faktisk klare paralleller til Walter Mischels bok om Marshmallowtesten, men med den klare forskjell at der Mischel snakker om de ulike begrepene som en realitet man må forholde seg seriøst til, der radbrekker Ravatn de samme begrepene, og får oss til å hyle av latter. 


Boka er fornøyelig og fandenivoldsk om hvordan du kan overleve i en verden full av fristelser, der selv den flinkeste blant oss kan gå seg fullstendig vill. "For deg som ein gong hadde ei lys framtid, men som no er ein interenettavhengig, nevrotisk, dvask og ulykkeleg tufs i tidsklemme" - løp og kjøp!



Bok nr. 470 - Kristian Løvås: "Hormonbalansen"

Her finner du alt du noen sinne kommer til å lure på om hormoner - ført i pennen av en spesialist i indremedisin og endokrinologi! 


Introen er at "Det gode liv er å være i balanse!" Og her er spiller hormonene en avgjørende rolle i livene våre. Hvilken betydningen har dette i forhold til forbrenning, apetitt og overvekt, stress, ro og energi? Vi få vite om betydningen av moderasjon og at alt hjelper hva gjelder mosjon. Dessuten kommer vi ingen vei ved å frasi oss ansvaret for egen helse. "Finn dine stressorer og knus dem", sier Løvås. 


Den gode balansen handler om hormonbalansen, og alle som ønsker mer kunnskap om dette, bør lese denne boka! 


Jeg håper at noen av mine boktips for Mammutsalget 2016 her på bloggen vil komme til nytte! 


Og så er det hyggelig om du som leser dette, forteller meg noe om hvilke bøker du har tenkt å kjøpe? Hvis du i tillegg har noen gode boktips, mottas dette med takk!

søndag 31. januar 2016

Elena Ferrante: "Historia om det nye namnet"

Andre bind i Napoli-kvartetten

Elena Ferrante er psevdonymet til forfatteren av Napoli-kvartetten. Kun det italienske forlaget vet hvem hun er. Siden forfatteren så åpenbart kjenner mafiaens historie i Napoli fra innsiden (hun har jo selv vokst opp der), er det ekstra interessant å lese Napoli-kvartetten. Man får en følelse av at miljøbeskrivelsen eller tidskoloritten er autentisk ned til den minste lille detalj. Hvor mye av det hun skriver om, er rett og slett selvopplevd? De to første bøkene handler riktignok aller mest om kvinnenes situasjon i etterkrigstidens Italia generelt og Napoli spesielt, men det er ikke uten betydning at det er konturene av mafiaens fremmarsj i denne byen vi aner i bakgrunnen. 

(For dem som fremdeles ikke har lest den første boka, advarer jeg om at denne andrebok-omtalen kan oppleves som en spoiler. Les gjerne videre - men på eget ansvar.)

I den første boka i serien - "Mi briljante venninne" - møtte vi venninnene Lila og Lenú. Lenú (som egentlig heter Elena Greco) er jeg-personen og fortelleren av historien. Hun er i midten av 60-årene da hun blir kontaktet av Lilas sønn. Han forteller at Lila er forsvunnet. Deretter starter historien om de to venninnenes oppvekst i Napoli, begge døtre i fattige familier - Lila Cerullo fra en skomakerfamilie, Lenú fra en portnerfamilie. De var begge en gang unge og vakre - Lila mest - og med gode hoder - som Lenú skulle få størst mulighet til å utvikle. 

Lila ønsket seg intenst bort fra fattigdommen, og i en alder av 16 år gifter hun seg med Stefano Caracci, kjøtthandler. Grunnen til at hun valgte nettopp ham er at han har lovet å kjøpe de første skoene Lila har tegnet. Dette opplever hun som svært romantisk og lovende. At hun ved å gifte seg med Stefano samtidig vraker Marcello, en mann med nære forbindelser til mafiaen, tenker hun er lurt.

Allerede i bryllupet går det helt galt. For hvem andre enn Marcello Solara ankommer i de skoene Lila har laget, og som Stefano lovet å ta hånd om? Hvilken mann er det hun har giftet seg med? Lila er rasende og dette fører til et scene mellom ektefellene som ender med at Stefano slår henne. Så er han ikke så annerledes alle de andre mennene likevel. Forskjellen er bare at Stefano faktisk elsker Lila og er opprådd og fortvilet over konas raseri. Han kjenner imidlertid ikke noe annet enn nevenes makt. Lenú som på sin side har vært misunnelig på venninnen, som nå har kommet seg bort fra fattigdommen, blir vitne til at ekteskapet egentlig er over før det tok til ... 

En sommer inviterer Lila med seg Lenú på sommerferie til Ischia, der de skal sole seg og bade ute ved havet. Lenú går motvillig med på dette, og blir ufrivillig vitne til at Lila innleder et forhold med Nino Saratore, mannen hun selv er forelsket i ... At Lila som allerede er gift, også får ham, mens hun ikke får noen, gjør noe med vennskapet deres. 

Mens ekteskapet mellom Lila og Stefano fortsetter sin skjeve gang, får Lenú muligheten til å studere. Hun reiser til Pisa for å studere litteratur. Dermed bringes et nytt element inn i denne fascinerende historien. Det er nemlig mange måter å foreta en klassereise på. Man kan gifte seg oppover i det sosiale hierarkiet, noe Lila gjør, men dessverre ikke høyt nok opp til å slippe unna den sosiale standen hun kommer fra, der mennene er brutale og slår sine koner helseløse. Eller man kan ta seg utdanning og selv klatre opp til de høyere samfunnsklasser. Det gjør Lenú, men det har sin pris. For hører hun egentlig hjemme noe sted til slutt? 

Hjemme i Napoli er det ingen som er stolte over hva Lenú presterer. Ingen skjønner hva det vil si å ta seg en høyere utdannelse heller. Her latterliggjøres de skoleflinke, og det er ikke dette ens suksess blir målt på. Kontrasten Lenú opplever når hun er ved universitetet, der hun er høyt respektert, og det hun opplever når hun er hjemme i Napoli, forvirrer henne. Hvem er hun egentlig? Hun som mest av alt bare ønsker å være seg selv, Lenú, men som opplever en fremmedgjorthet uansett hvor hun befinner seg. Dette forsterker seg da hun skal debutere som forfatter. Endelig er det noe mer håndfast, noe folkene der hjemme kan forstå. Hun tror det er en slags stolthet hun ser, skjønt ingen - heller ikke foreldrene - gjør noe forsøk på å lese boka hun har skrevet. Akkurat her møter de henne nok en gang med likegyldighet. 

Ved et slumpetreff dukker kladdeboka til Lila opp - der hun skrev historien om den blå feen i 10 års-alderen. Dette gjør at Lenú ønsker å oppsøke Lila, og møtet mellom dem representerer et vendepunkt i vennskapet, etter at det på et vis strandet da Nino valgte Lila og ikke Lenú.

Det skjer uendelig mye mer i denne andre boka i Napoli-kvartetten, men jeg ønsker ikke å røpe mer av handlingen. 

Denne boka har - som den foregående - mange lag. På den ene siden får vi innblikk i mafiaens grep om Napoli på 1960-tallet. Vi får også innblikk i etterkrigstidens Europa, der de fleste var fattige, og med et spesielt blikk på kvinnene og deres få valgmuligheter. Nå var nok kvinnenes stilling i Italia en del dårligere enn her i Norge på denne tiden, men ikke mer enn at det utmerket godt går an å relatere seg til Lila og Lenús skjebner. Forskjellen på å bli rikt og fattigslig gift var graden av slit. Det var ikke enkelt å komme løs fra et mislykket ekteskap heller. I mafiaens skygge kunne en utro ektefelle eller en amorøs elsker som stjal konene fra andre risikere å bli drept. Sjansen for en slik skjebne var nok betydelig mindre andre steder i Europa på den tiden. Rivaliseringen mellom Lila og Lenú fortsetter i denne andre boka, nå også om mennene de blir forelsket i. Klassereise er også et viktig stikkord i denne beretningen. Jeg ser at en del kritikere har stilt spørsmål ved hvem av jentene som er mest tro mot seg selv, hvem som best lykkes i å komme seg opp og frem osv. Jeg tror at det er for tidlig å trekke noen konklusjon. Jentene er i begynnelsen av 20-årene, og har mye igjen av livet før de er i nærheten av å få skikkelig fotfeste i de nye livene de forsøker å skape.  Vi må nok minst 10 år frem i tid før det er mulig å si noe sikkert om deres livsreise har ført frem.

Dette er den andre boka i serien som jeg har valgt å høre som lydbok, og det har jeg gjort fordi jeg synes Silje Breivik leser så utrolig godt. Hun er Lenú, verken mer eller mindre. Det er et stort persongalleri i boka, men så lenge man bare husker hva som kjennetegner de ulike familiene, er det helt overkommelig å lage seg en slags oversikt over alle personene som kommer og går. Jeg liker fortellerstemmen i bøkene svært godt, og kan nesten ikke vente på at bok nr. 3 i serien skal komme!

Har du ikke fått med deg Napoli-kvartetten enda? Da er det på tide å komme i gang!

Utgitt i Italia: 2013
Originaltittel: Storia del nuovo cognome, L´amica geniale
Engelsk tittel: The Story of a New Name
Utgitt i Norge: 2015
Forlag: Samlaget (papirutgaven)/Lydbokforlaget (lydboka)
Oversatt: Kristin Sørsdal
Opplest: Silje Breivik
Antall sider: 573
Spilletid: 17 t 35 min.
ISBN: 9788252188448 (papirutgave)
ISBN: 9788242162564 (lydfil)

Andre omtaler av boka:
- VG v/Guri Hjeltnes - 30. september 2015 - Å lese Elena Ferrantes andre bok i Napoli-kvartetten er som å oppleve en virvelvind: sidene flagrer avgårde. .... I andre passasjer snirkler det hele langsomt framover. Enten så liker man disse bøkene, eller så faller man av i hovedpersonenes krappe svinger og forviklinger i det omfattende persongalleriet.
- NRK v/Leif Ekle - 2. oktober 2015 - Elena Ferrantes fortsettelse - ny seier - Den såre konflikten og rivaliseringen som ruger mellom de to jentene allerede i den første boka, lever videre her. Visst er de smarte begge to, men Lila er langt på vei genial. Lenú har disiplinen, evnen til å arbeide hardt. Og hun er den som får sjansen til en vei ut av bydelen: Nemlig kunnskap og utdanning. Lila får aldri begynt, men holder på i det skjulte. ... Napoli-kvartetten vil bli stående som en seier for den realistiske romanen.
- Aftenposten v/Aage Borchgrevink - 1. oktober 2015 - Besettende lesningLila og Lenu er som piggene i en gaffel. Omkring seg snurrer de opp hele spaghettien: Italias voksesmerter etter krigen, forbindelsene mellom organisert kriminalitet og politikk, dialekt mot italiensk, nord mot sør, kultur mot natur, kvinner mot menn, generasjonskløfter og arbeidskonflikter. De to venninnene vokser i makt og innsikt: sosialt, intellektuelt, emosjonelt og seksuelt.
Men hvor de er på vei forblir uklart. Er det frihet de søker og er frihet egentlig mulig for kvinner slitt mellom forskjellige og innbyrdes uforenlige private og offentlige roller: Er frihet bare en ny form for vold?

- Dagens Næringsliv v/Susanne Hedemann Hiorth - 2. oktober 2015 - Kontant Ferrante-oppfølger - Språket i Ferrantes roman er ikke oppsiktsvekkende i seg selv og ofte mer kontant enn briljant, men med enkelte minneverdige formuleringer. En beskriver Elenas hjemreise fra studier i Pisa: «Eg opplevde tilbaketuren til Napoli som om ein defekt paraply lukka seg over hovudet mitt etter eit vindkast.» Det er først og fremst scenene som danner klare bilder i Ferrantes bok, tydelige og nærgående. Utporsjoneringen av informasjon gjør at utfallet i dannelsesfortellingen i dette bindet, Elena Greco blir forfatter, faktisk også kommer som en overraskelse, til og med for hovedpersonen selv. Elena ser selv Lila som det litterære naturtalentet blant dem, og Lila fungerer ganske visst som et bullshit-filter av en barndomsvenn, blant nye venner som tar sin omgang med bøker og verdensbegivenheter som en selvfølge.
- Dagsavisen v/Gerd Elin Stava Sandve - 30. september 2015 - Framleis like briljantDet er dessutan ei sterkt klassemedviten bok, om Elenas som dreg og Lila som blir. Ei bok som viser at ein kan tene pengar, men likevel ikkje klare å kjøpe seg klasse. At ein kan skaffe seg utdanning, men likevel kjenne banda strame mot den boklause bakgrunnen ein kom av. Det er ei bok om forelsking og kjærleik, og om vennskap. Om å vere ung samtidig som ein liksom skal vere vaksen, håplaust forelska i heilt feil person. Og om den brennande, altoppslukande sjalusien som oppstår når han du alltid har elska vel ho andre. Vel venninna.
- Reading Randi - 31. desember 2015I bok 2 ser man tydeligere hvordan Lila har virket som en slags katalysator på Elena, konkurransen med venninnen har inspirert henne, notatbøkene hennes har tilskyndet Elenas egen skriveglede - det er spennende å følge Elenas vei til forfatter i dette bindet. Handlingen får en ny dimensjon mot slutten av boken når Elena får antatt sitt første manuskript - og for meg synes det som om Lila kan ta noe av æren her….
- Artemisias Verden - 8. november 2015 - Romanene er veldig fortellende, det er Elena som ser tilbake og forteller i jeg-person. Det er den stilen jeg ikke er helt komfortabel med, tror jeg. Men bevares, nå har jeg lest de to første og da skal jeg lese resten også. Jeg vil vite hvordan det går med Lila videre, om barnet, om Elena gifter seg med forloveden sin, om hva slutten i denne boka (som jeg ikke vil røpe) fører med seg i neste bok. Her kan alt skje..
Min bok- og maleblogg - 1. oktober 2015Dette er, som i første boka, ei makelaus intens og gripande forteljing om vennskapen mellom dei to no vaksne kvinnene, men også ei tidshistorie fra livet i Napoli på sekstitalet.
- Bøker & bokhyller - 11. november 2015 - Sjølv om eg har lese enkelte parti i papirutgåva, har eg kost meg gjennom heile lydboka i tillegg. Det er ei sann glede å høyre stemma og det syngande tonefallet til Silje Breivik. Sjølv om "Historia om det nye namnet" heilt sikkert står godt på eigne bein, trur ho er med på å gi boka (bøkene) ekstra intensitet og driv.

"Barbara" (Regissør: Christian Petzold)

Øst-Tyskland 1980 ...

Det er ikke så lenge siden jeg så filmen "Phoenix" av den tyske regissøren Christian Petzold (f. 1960). Den filmen var så god at jeg bestemte meg for å se flere av Petzolds filmer - spesielt dem som skuespilleren Nina Hoss opptrer i (og det er i grunnen de fleste spillefilmene han har laget - i alle fall i årene 2007 - 2014). Jeg har derfor gått til anskaffelse av "Yella" (2007), "Jerichow" (2008) og "Barbara" (2012), og kommer til å ta dem for meg i tur og orden her på bloggen.


Petzold vant Sølvbjørnen under den 62. internasjonale filmfestivalen i Berlin i klassen beste regissør i 2012 for "Barbara". Filmen var dessuten Tysklands bidrag i kampen om Oscar for beste utenlandske film, men den kom aldri på kortlisten. 


Vi befinner oss i Øst-Tyskland og året er 1980. Barbara (spilt av Nina Hoss) er lege og jobbet tidligere på et prestisjefylt sykehus i Øst-Berlin. Der søkte hun om å få lov til å forlate Øst-Tyskland, og skjønte for sent hvilke konsekvenser dette ville få for henne. Ikke bare fikk hun avslag på søknaden sin, men hun ble også forflyttet til et landsens sykehus ved Østersjøen, der hun ikke akkurat møter de største karrieremessige utfordringene hun var vant til. Og som om ikke dette var nok, nærmest forfølges hun av Stasi, som ved jevne mellomrom dukker opp for å endevende leiligheten hennes etter tegn på om hun planlegger å flykte. Og det holder ikke bare med leiligheten, for i tillegg må hun kle av seg og får alle kroppsåpninger undersøkt ... 



Barbara
På sykehuset møter hun den kjekke legen André Reiser. Han blir etter hvert betatt av Barbara, og forsøker å komme inn på henne, bare for å bli avvist gang på gang. Det han ikke vet er at hun allerede har en elsker og kjæreste, Jörg fra Vest-Tyskland, som hun treffer hver gang han er i Øst-Tyskland. Han gir henne også penger til en mulig flukt. Dette forholdet holder Barbara oppe når Stasis nærgåenhet nesten holder på å knekke henne. 


Andrés respekt for Barbara vokser ... 
Men Barbara er ikke upåvirket av André. For han er usedvanlig kjekk og sympatisk. Men hvem er han egentlig? Kan hun stole på ham? Er han oppriktig, eller er han en spion? Under den kalde krigen og før murens fall kunne man aldri vite. Underveis deler de ansvaret for spesielle pasienter, og det er ikke til å unngå at den gjensidige respekten de får for hverandre og også beundringen dette fremkaller, gjør noe med dem begge ... 


Barbara og Stella
Nok en gang begeistres jeg over Christian Petzolds håndverk som regissør. Oppbyggingen av spenning, de ordløse scenene, de kontrollerte ansiktene til skuespillerne, lyssettingen - alt er med på å sette den rette stemningen i en tid der kjærlighet kunne være svært farlig. I særdeleshet dersom man forelsket seg i feil menneske ... Ting som vi i vår tid tar som en selvfølge, men som dypest sett kunne handle om liv eller død, der myndighetene ikke bare kontrollerte meningene og ønskene til menneskene som bodde der, men også grep inn og straffet folk ved å omplassere dem etter eget forgodtbefinnende. Ydmykelsene som Barbara utsettes for kan vi knapt forestille oss. Situasjoner som gjør at selv hjemmet må holdes konturløst for ikke å røpe hvem man innerst inne er ... Dette skildres på mesterlig vis av regissøren i denne svært severdige filmen! Jeg opplevde det også som en kvalitet i seg selv at Øst-Tyskland ikke ble fremstilt fargeløst og usjarmerende. Det var jo heller ikke politikken eller mangelen på vestlige varer Barbara ønsket å flykte fra. Hun ønsket kun å kunne leve sammen med sin elskede kjæreste i Vest-Tyskland. Fordi hun var lege, var det imidlertid umulig for henne å få tillatelse til å reise fra Øst-Tyskland.

Jeg kan ikke annet enn å anbefale den på det varmeste! 


Filmen har tidligere gått på norske kinoer. 


Innspilt: 2012 

Originaltittel: Barbara
Nasjonalitet: Tyskland
Sjanger: Drama
Skuespillere: Nina Hoss (Barbara), Ronald Zehrfeld (Dr. André Reiser), Mark Waschke (Jörg), Rainer Bock (Stasi Officer Klaus Schütz) m.fl.
Spilletid: 105 min.

Lucia Berlin: "Håndbok for vaskedamer"

Lucia Berlin - en novellekunstner av rang!

Lucia Berlin (f. 1936 d. 2004) opplevde dessverre aldri å nå ut til et stort publikum med sine noveller mens hun levde. Novellene hennes ble derimot svært berømte høsten 2015, 11 år etter hennes død, og nå foreligger 28 av de i alt 76 novellene hun rakk å skrive, på norsk. Det blir neppe de siste! Novellene vi blir introdusert for i "Håndbok for vaskedamer" er stor litteratur - derom er det overhode ingen tvil. 


Det er vel verdt å lese etterordet i boka om forfatteren før man starter på novellene, fordi vi her får innblikk i hva hun selv slet med. Hennes livserfaringer har nemlig satt dype spor etter seg i novellene. Dessuten er det et svært interessant 12 siders forord som er ført i pennen av Lydia Davis, og som forteller om forfatterskapet til Lucia Berlin. 

Lucia Berlin (pikenavnet var Lucia Brown) ble født i Alaska, og på grunn av farens jobbkarriere, flyttet familien mye rundt. Den tidligste barndommen tilbrakte hun i gruvebyer og gruveleire i Idaho, Kentucky og Montana, mens hun senere i oppveksten bodde i Santiago i Chile. I ung alder fikk hun scoliose, en smertefull tilstand som gjorde at hun måtte gå med korsett. Det var en del alkoholisme i familien hennes, og selv ble hun også alkoholisert etter hvert. Hun tok seg høyere utdannelse, var gift tre ganger og fikk til sammen fire sønner. Hennes søster fikk kreft, og døde et par år senere. I løpet av yrkeskarrieren jobbet hun både som gymnaslærerinne, sentralbordoperatør, helsesekretær, vaskedame og på et legekontor. Hun vant til slutt over alkoholismen, men scoliosen forverret seg og førte til en punktert lunge. Oksygenbeholderen fulgte henne alltid etterpå. Alt hun selv opplevde, finner vi spor av i novellene hennes. Som en av sønnene hennes har sagt (sitat fra bokas forord): "Mamma skrev sanne historier, ikke nødvendigvis selvbiografiske, men i grenselandet." (side 10)


"Fikk hun sin enestående fortellerevne fra de historiefortellerne hun vokste opp med? Eller var hun alltid tiltrukket historiefortellere, oppsøkte hun dem, lærte av dem? Utvilsomt begge deler. Hun hadde et naturlig grep om fortellingens form, struktur. Naturlig? Det jeg mener, er at selv om historiene hennes har en balansert, solid struktur gir de inntrykk av å skifte helt naturlig fra et emne til et annet, eller, i noen tilfeller, fra nåtid til fortid - selv innenfor én og samme setning ...


... Alistair Johnston har dette å si om novellenes utvikling: "Hun skrev katarsisk, men i stedet for å bygge opp til en åpenbaring, var hun mer tilbakeholden i sin fremmaning av klimakset, lot leseren fornemme det. Som Gloria Frym sa i American Book Review: hun tonet det ned, sirklet det inn og lot øyeblikket avsløre seg selv." (fra forordet til Lydia Davis på side 15)


Det som særpreger novellene i "Håndbok for vaskedamer", er en råskap og brutalitet, som kjennes så ekte, så selvopplevd, så autentisk. Jeg tenkte underveis at slik går det bare ikke an å skrive uten at det er selvopplevd. Vi møter mennesker som lever på siden av det etablerte samfunnet. Fattigdom, rusavhengighet og sykdom setter sitt preg på menneskenes skjebner. 


I noen av novellene settes ulike skjebner opp mot hverandre, slik at vi skjønner hvor kompleks virkeligheten kan være. Her er det ikke svart eller hvitt, rett eller urett - derimot mye både og. Hvem har det for eksempel verst i novellen "Angel´s Laudromat" - hun som putter de siste pengene hun har på feil vaskemaskinautomater, og som dermed ikke får vasket klærne sine - eller indianeren som må finne seg i å få klærne sine vasket enda en gang, og som dermed opplever at den eneste fritiden han har den uka blir spist opp av unødvendig venting på vaskeriet? Han desperat etter å ta vare på øyeblikk av frihet - hun desperat etter å få vasket sitt tøy med de siste slantene hun har ... 


I novellen "Mijito" møter vi analfabeten og den ulovlige innvandreren, som gifter seg med Manolo for å få lovlig opphold i USA. Slik sikrer mannen seg at hun får sosialhjelp. Hun blir gravid, bare for å oppleve at mannen havner i fengsel. Venner av ham tar seg av henne, men alt de er interessert i er pengene hun kan få ut på sosialen. Hun føder sønnen Jesus, men hennes uvitenhet og frykt fører henne til slutt ut i en elendighet som er til å skrike høyt av ... Ikke fordi forfatteren gnir elendigheten inn i oss, men fordi vi bare aner den der inne i historien. 


Vi møter den alkoholiserte bestefaren i "Dr. H.A. Moynihan" - "tilfeldigvis" tannlege slik som forfatterens egen alkoholiserte bestefar var ... Og som sitt mesterstykke tar en avstøpning av sine egne tenner, og får barnebarnet sitt - jeg-personen i fortellingen - til å trekke ut alle hans egne tenner. Blodet fosser, og så kommer moren hennes ... Da har hun akkurat satt de nye tennene - gebisset - inn i munnen til bestefaren, hvoretter de begge konstaterer at det virkelig er et mesterstykke. 

"Gode gud". Moren min skrek, og kom mot meg med utstrakte armer. Hun skled i blodet, skjente inn i bøttene med tenner og måtte holde seg fast for å gjenvinne balansen. 
"Se på tennene hans, mamma."
Men hun så det ikke engang. Så ikke forskjellen. Han skjenket litt Jack Daniel´s til henne. Hun tok den imot, skålte åndsfraværende mot ham, og drakk.
"Du er gal, pappa. Han er gal. Hvor kommer alle te-posene fra?" (side 32)

I tittelnovellen "Håndbok for vaskedamer" møter vi vaskedamen som vet mer om livet til dem hun vasker hos, enn de selv gjør. Som at ektemannen til en av kundene hennes er utro ... Hun bekrefter også myten om at vaskedamer stjeler. Ikke slike ting som man kanskje tror. Ikke småmynter og den slags, men litt av overfloden - det femtende sesamfrø-glasset i spisskammerset, litt neglelakk, dopapir ... 


"(Vaskedamer: Gjør det til en regel å aldri jobbe for venner. Før eller siden kommer de til å hate deg fordi du vet så mye om dem. Eller du slutter å like dem, fordi du gjør det.)" (side 45)

Underveis møter vi forfatterens alterego i flere av novellene  - det vil si kvinner som drikker, kvinner som har scoliose, kvinner som er avhengig av oksygenbeholderen sin. Dessuten møter vi en kvinne med en kreftsyk søster, som hun reiser for å besøke. Det er i det hele tatt vanskelig å løsrive seg fra at mange av historiene har klare paralleller til Lucia Berlins eget levde liv, selv om hun i novellene dikter videre og dramatiserer for å gjøre historiene mer fullendte. Aller mest fascinert ble jeg av de stillferdige poengene til slutt, noen ganger ved å sette alt det foregående i et slags relieff og med en større betydning enn man til å begynne med kunne ane. Novellene i samlingen er av typen man får lyst til å lese om igjen, fordi det vil gi ytterligere dybde til historiene. Språket er sparsomt og konsist. Her brukes det ikke store eller overflødige ord. Måten Berlin beskriver scenene på, gjør det relativt enkelt å se det hele for seg. Hun er dessuten god på å mane frem stemninger som er viktige for historiene.

"Berlin er uredd, hun legger ikke fingrene mellom, men livets råskap dempes likevel alltid av hennes medlidenhet med menneskelig svakhet, av den nevnte fortellerstemmens vidd og intelligens og hennes egen lune humor." (side 14 - fra forordet)

Dersom du er en leser som kun leser 10-15 bøker pr. år, bør dette virkelig være en av dem! Dette er nemlig novellekunst av ypperste klasse!

Utgitt: 1977, 1983, 1984, 1988, 1990, 1993 og 1999
Originaltittel: A Manual for cleaning women
Utgitt i Norge: 2016
Forlag: Oktober forlag 
Oversatt: Vibeke Saugestad
Antall sider: 299
ISBN: 97-882-495-1575-2
Boka har jeg kjøpt selv
Her kan du lese novellesamlingens første novelle - "Angel´s Laundromat" (Oktoberjournal)


Lucia Berlin (foto: ukjent)
Andre omtaler av boka: 
- Dagens Næringsliv v/Susanne Hedemann Hiorth - 8. januar 2015 - Årets mest brutale novellesamlingUnderdog-perspektivet overrasker med uventet skjønnhet i «Håndbok for vaskedamer», som ikke reduserer harde liv til traurig lesning, men viser frem noe man ikke har sett før. Årets mest underfundige, brutale og sanselige novellesamling peker seg ut etter bare en uke.
- Dagsavisen v/Kristian Wikborg Wiese - 13. januar 2016 - Livets bruksanvisning - Dette er novellekunst i toppklasse - De er vaskedamer, hushjelper, sykepleiere. De bor i campingvogner, de drikker tett og hyppig: Personene i Lucia Berlins fortellinger befinner seg i utkanten av samfunnet, en posisjon forfatteren hadde personlig kjennskap til. Berlin (1936-2004) levde et omflakkende liv, som tiåring utviklet hun skoliose – en smertefull skjevhet i ryggsøylen. Senere i livet fulgte en rekke personlige tragedier og langvarig alkoholmisbruk. ... Et kjennetegn ved Berlins prosa er korte, deskriptive setninger som får frem en form for rastløshet hos personene hun skriver om. De er lengtende og rotløse, men språket brukes også for å underbygge klassetilhørigheten deres. Et annet trekk ved novellene er at Berlin stadig vender tilbake til tidligere hendelser og personer, for eksempel den syke søsteren, den avhengige mannen, barna, familien og stedene hun skriver om.
- Kultursidene v/Kristin Valla - Nyoppdagede noveller Når man leser Lucia Berlins noveller, blir man slått av evnen hennes til å sette seg inn i vidt forskjellige livssituasjoner, yrker, relasjoner. Så, når man leser om livet hennes forstår man at alt dette er henne, i større eller mindre grad. Her er oppveksten i Alaska med en far som var gruvearbeider, her er den ubarmhjertige bestefaren som var tannlege i Texas og her er ungdomstiden i Chile, hvor hun fikk sin aller første sigarett tent av en prins. Her er den skjeve ryggsøylen som voldte henne så mange plager, kunstnerektemenn som kom og gikk, de fire sønnene hun tok seg av nesten alene, flaskene hun gjemte her og der, flytende smertestillere. Og ikke minst, alle yrkene hun hadde for å livnære seg selv og de fire guttene: Sentralbordame, lærer, legeassistent, vaskedame. Man tar seg i å tenke at alle forfattere burde leve litt som Lucia Berlin, ikke bare ett vanlig liv, men flere.
- Morgenbladet v/Bernhard Ellefsen - 15. januar 2016 - Håndbok for levendeLucia Berlin skriver om livets motbakker med beundringsverdig friskhet.

lørdag 30. januar 2016

John Irving på Litteraturhuset i Oslo 27. januar 2016


John Irving (f. 1942) er en forfatter jeg har fulgt gjennom hele livet. Helt fra jeg leste "Garps bok" (1978) på begynnelsen av 1980-tallet og ble fascinert av det irvingske univers ... John Irving har utgitt 19 bøker etter debuten i 1968, men det var først med "Garps bok" at gjennombruddet kom. Jeg har lest de fleste av hans bøker, senest "I en og samme person" (2012). (Linken går til min omtale av denne boka.) Da var det riktignok noen år siden sist, fordi jeg hadde en opplevelse av ikke å bli like engasjert av bøkene hans som jeg opplevde i starten. Svært mange av Irvings bøker er filmatisert, og det har blitt riktig gode filmer av det! Dette gjelder "Garps bok", "Hotel New Hampshire", "Siderhusreglene", "Simon Birch" og "The Door in the Floor". Jeg har sett dem alle - flere ganger. 

I alle fall - da John Irvings navn dukket opp i programmet på Litteraturhuset, var jeg ikke sen om å skaffe meg billetter til bokbadet. Onsdag denne uka møtte han altså opp sammen med den norske forfatteren Kristin Valla

Daglig leder Andreas Wiese ønsket John Irving velkommen, og opplyste i den forbindelse at dette var tredje gangen forfatteren besøkte Litteraturhuset. John Irving hadde skadet hånden sin, og dermed ville det ikke bli noen boksignering ute i bokhandelen etter bokbadet denne gangen. Mot legens råd hadde Irving likevel signert noen eksemplarer, som det var mulig å få kjøpt. 

Wiese påpekte at man alltid vet når man er i en Irving-bok. Irving har en egen form for magisk realisme - en slags engelsk versjon - og hans siste bok "Mysterieavenyen" er i så måte intet unntak. I boka tas vi med til Fillipinene og Iowa. Irving skal selv ha uttalt at virkelige mennesker er for ufullstendige til å passe inn i rammen av en roman, og derfor må han dikte dem mer spennende. 

John Irving selv opplyste at han har vært 12 ganger i Oslo. Første gang var i 1979/1980, og årsaken var at Norge var et av de første landene som oversatte hans bøker fra engelsk til et annet språk. 

"Mysterieavenyen" har han dedikert til fotografen Mary Ellen Mark. Hun var for øvrig på Litteraturhuset for tre år siden. Mark døde i mai i fjor. Hun var gift med regissøren Martin Bell. 

Ideen til det som mange år senere skulle bli bok, startet med at Mary Ellen Mark viste ham bilder av barn fra India som opptrådte på et sirkus. Hun ønsket at han skulle være med på å lage et filmmanus, og var vel vitende om at han ville bli berørt av fotografiene. Dette førte til at Mark, Bell og Irving reiste til India i 1990, og formålet var å filme detaljer som kunne være nyttig i en historie. (Her jeg nevne en film jeg tidligere har omtalt på bloggen - "On a Tightrope" - som handler om barnehjemsbarn i Kina som går på liner uten sikkerhetsnett.)

Jesuittene var involvert i de fattige barna i India. Etter hvert viste det seg for øvrig at filmteamet måtte gi opp hele prosjektet, og dette skyldtes det Irving karakteriserte som lite konstruktiv innblanding fra de indiske myndighetene. De tok derfor med seg historien og reiste. En historie som handlet om barn med potensiale for å bli sirukusartister ... Disse ble utsatt for stor risiko, der de balanserte på liner høyt oppe i luften, uten sikkerhetsnett. Dersom de ramlet ned, ville de mest sannsynlig dø - uten at noen slektninger ville savne dem. Holdningen var at det å vokse opp i slummen var enda farligere, og at barna hadde enda mindre muligheter for å klare seg der enn på et sirkus. Dette var den "rasjonelle" grunnen for at det ble oppfattet som greit å utsette barna for farene på sirkuset. Selv mente Irving at dette ikke er bra. Han er selv far til tre og har fire barnebarn, og i møte med barna kjente han på foreldrerollen, det å ha ansvar for å ta vare på barn slik at det ikke skjer noe med dem. 

Filmteamet reiste deretter til Mexico. Sirkusene der kan riktignok ikke måle seg med de indiske, men også her var det barn som ble utsatt for stor fare. I likhet med i India hadde barna det gjerne mye verre før de kom til sirkuset. Fattige barn var f.eks. involvert i søppelbransjen, hvor de sorterte søppel. Dette er et livsfarlig yrke. (Her må jeg nevne en film jeg tidligere har omtalt her på bloggen om søppelsorteringsbransjen i Kairo - "Garbage Dreams".)

Over en 20 årsperiode reiste filmteamet flere ganger til Mexico. Det var kun filmprosjektet det handlet om. Ideen til en bok kom først mange år senere. Det var Martin Bell som sa de forløsende ordene under en samtale dem i mellom under en biltur. Ideen gikk ut på å starte i dag og se tilbake, en fortellerteknikk som fungerer utmerket i en roman, men som ikke er like så god for en film. Dermed hadde Irving selve roman-konstruksjonen på plass. Han har alltid vært opptatt av konstruksjonen før han går i gang med å fortelle en historie. Innholdet kommer gjerne senere. 

Vi møter det Irving kaller en aldrende mann på 54 år i "Mysterieavenyen". Denne mannen er eldre enn antall år skulle tilsi, for han "lever" egentlig ikke. Han er knapt til stede i sitt eget liv. Når han sover og drømmer derimot, våkner han opp. Han ser tilbake på det livet han har levd - hans virkelige liv - og dette fører ham tilbake til Fillipinene, den gangen han var 15 år. Vi dras dermed tilbake til 1970-tallet. 

Mens det å fullføre en film avhenger av flere mennesker, står og faller en bok utelukkende på ham selv. Irving snakket mye om forskjellen mellom film og roman. 

Kristin Valla påpekte at det skjer mye moro i John Irvings siste bok - blant annet har viagra en nokså sentral plass ... 

Dette førte til at Irving snakket og snakket - så mye at i alle fall jeg lurte på om han skulle snakke seg bort fra hele temaet. Men det gjorde han ikke, viste det seg til slutt. 

Irving tenkte på hovedpersonen som en som lever i sine syttiende år, selv om han bare er 54. Hans nåtid kan aldri måle seg mot fortiden, den gangen han var 14. Han er en voksenperson som nesten ikke er til stede i livet sitt. I stedet drømmer og dagdrømmer han. Det er først da han lever. John Irving har for vane å utfordre legen sin med romanfigurenes problemer. "Hva slags medisin tror du at han ville ha tatt?" spør han gjerne. Legen hans resonnerte seg frem til at denne mannen måtte ha et dårlig hjerte, noe som nok vil føre til at han må bruke betablokker. Da vil han også være seksuelt dysfunksjonell, og her kommer viagraen inn i bildet. Legen hans foreslo derfor viagra. Smilende fortalte Irving at betablokker og viagra ser veldig like ut dersom man ser dårlig, og det gjør man jo gjerne når man er 54 år. Ut fra dette har han spunnet rundt noen episoder, som er riktig så fornøyelige ... 

John Irving skriver om det han ønsker ikke skal skje. Han utforsker det han frykter. 

Dersom man ikke liker et menneske eller har noen som helst sympati for det, bryr man seg ikke om hva som vil skje med dem. Derfor er det viktig at en romanfigur appellerer til våre følelser på et eller annet plan. Irving introduserer i alle sine romaner en person man får følelser for, eller som man blir følelsesmessig engasjert i. Et annet viktig punkt i en roman er at man bør bli overrasket. Dersom man ikke blir overrasket, er det jo ingen grunn til å lese boka ferdig. Man bør derfor ha det han kaller en "teatralsk idé". Leseren må få følelsen av at "noe kommer til å skje", men ikke nødvendigvis hva. Uten en viss sympati med hovedpersonen, vil ikke leserne bli engasjert i historien. Irving tar gjerne utgangspunkt i personer som har noe uskyldig ved seg, og som vekker vårt følelsesmessige engasjement. 

Kristin Valla spurte Irving om hvilken betydning hans eget personlige liv har for det han skriver om. Irving selv tror ikke at dette har hatt noen betydning. Han har selv levd et helt ordinært liv. Han har aldri sett etter et "spennende" liv. 

Jo flere bøker du leser og desto flere filmer du har sett og steder du har besøkt, jo mer kommer følelsen av at "men dette er jo ikke nytt, dette har jeg vært borte i før". Irving blir noen ganger kritisert for å skrive om det samme. Det er f.eks. mange aborter i bøkene hans, og mye om utnyttelse av samfunnets outsidere. Irving blir selv litt oppgitt over dette. Skrev Shakespeare bare en gang om sjalu ektemenn? Nei - han gjorde dette om og om igjen! Gjorde dette ham til en dårligere forfatter av den grunn? Absolutt ikke!

Irving har noen temaer han kommer tilbake til igjen og igjen. "Abort igjen?" spør kritikerne. Ja, tror man kanskje at abort er noe som blir borte, som forsvinner fra dagsorden? 

Den dagen bestemte typer lidelser slutter å opptre i det virkelige liv - f.eks. utnyttelse av sårbare personer eller seksuelt misbruk av minoriteter - da skal han slutte å skrive om det. Men som vi jo skjønner ... det kommer aldri til å skje. Dessverre ... Og så lenge slike problemer finnes ute i den virkelige verden, så vil det også dukke opp i litteraturen. 

Å ha et "tema" i en bok handler om et intellektuelt valg, der man virkelig har tenkt nøye gjennom dette. Irving er som tidligere nevnt opptatt av konstruksjonen, det vil si hvordan han skal fortelle historien. Når vet du (leseren) det jeg (forfatteren) vet? Når skal han la oss vite at hovedpersonen er i seriøs trøbbel - gjerne før han/hun skjønner det selv? Dette er hva konstruksjon blant annet handler om. Eller som andre kanskje ville ha valgt å kalle det: fortellergrep. 

Noen historier venter i noen år før de kan bli fortalt. Slik var det med "Mysterieavenyen", skjønt den tok ekstremt mye lenger tid enn noen annen bok Irving har skrevet tidligere. 

Og dermed var en times bokbad over. Det var en interessant time, selv om jeg skulle ønske at Kristin Valla innimellom hadde sluppet mer til med spørsmålene hun garantert hadde forberedt. For oss som var til stede var det åpenbart at John Irving selv tok regien, og at han hadde mye på hjertet. 

For en gangs skyld hadde jeg ikke kjøpt boka til den bokbadede forfatteren på forhånd, og spørsmålet er: fikk jeg mer eller mindre lyst til å lese hans bok etter bokbadet? Svaret på dette er at jeg fikk mer lyst - særlig også etter å ha lest bokanmeldelsen til Sindre Hovdenakk i VG ... 

fredag 29. januar 2016

Mah-Rukh Ali: "Trusselen fra IS - Terror, propaganda og ideologi"

Hva er IS? 

Mah-Rukh Ali (f. 1982) er norsk journalist og forfatter. Hun debuterte som forfatter som 14 åring med boka "Den sure virkeligheten". Den handler om å vokse opp som ung muslimsk jente i Norge, om å føle seg norsk, men bli behandlet annerledes. (Kilde: Wikipedia)


17. januar i år var Mah-Rukh Ali på Litteraturhuset for å snakke om sin bok og om trusselen fra IS. Jeg var der, og har tidligere skrevet et innlegg om dette her på bloggen. I dette innlegget har jeg også skrevet om forfatterens bakgrunn. Hun jobber i dag i TV2 og er en av kanalens fremste nyhetsprofiler.


"Trusselen fra IS" kom ut i fjor, og på grunn av alt som skjer i Syria, flyktningestrømmen i Europa og alle terrorhandlingene som IS står bak, kunne den knapt vært mer aktuell. 


Innledningsvis i boka er det en tidslinje, og denne er det veldig greit å kunne bla tilbake til mens man leser.  Her ser vi at de første spirene til det som senere skulle bli IS, startet parallelt med al-Qaida i 1999/2000. Hendelsene som senere fulgte, eskalerte med all tydelighet etter invasjonen av Afghanistan og Irak - det forfatteren i likhet med de fleste andre (også USAs president Obama) betegner som feilslått vestlig politikk. Der hvor diktatorer fjernes, oppstår det som regel et maktvacuum fordi aktuelle land mangler demokratiske tradisjoner og organiserte maktalternativer. Dermed har religiøse fundamentalister fått en relativt lett match ... 


De fleste av verdens muslimer - 80-90 % - er sunni-muslimer, mens de resterende er shia-muslimer. IS´medlemsmasse er sunnier, uten at dette på noen som helst måte bør tas til inntekt for at det er sunni-islam som er problemet. Nå som USA har inngått atomvåpenavtale med det shia-muslimske Iran, frykter omkringliggende land at det vil kunne bli en maktforskyvning. Dermed er det en fare for at den sekteriske volden skal øke. Vi har også sett at desto større press IS utsettes for gjennom luftangrep o.l. i Syria, desto flere terroranslag har Vesten opplevd. Men også Istanbul og Jakarta har opplevd sin del av IS-terroren, og dessuten har det vært angrep rettet mot Saudi-Arabia, Libanon, Dammam, Kuwait og Tunisia. IS utgjør dermed ikke lenger "bare" en regional fare. Organisasjonen truer rett og slett verdensfreden.


"IS er i dag verdens rikeste terrororganisasjon. Den har rundt 20 000 utenlandske rekrutter. Mange av dem er konvertitter. IS mener det er muslimers plikt over hele verden å følge dem og bli en del av deres såkalte stat. Den kontrollerer et område like stort som Storbritannia og en befolkning på åtte millioner mennesker.


Den største overraskelsen kom kanskje allerede da IS inntok Mosul i juni 2014. Hvordan kunne et par hundre menn fra en ukjent terrorgruppe kuppe den irakiske millionbyen nærmest over natten? I løpet av månedene som fulgte etablerte IS seg, og tiltrakk verdens oppmerksomhet ved å halshugge vestlige journalister for åpent kamera." (side 13)


Forfatteren har studert IS ved universitetet i Oxford, og fordi hun kom over så mye stoff om denne terrororganisasjonen, måtte det bare bli en bok av det. Hun forsøker i sin bok å se nærmere på hvordan organisasjonen startet, hvem som grunnla den, hvilket budskap propagandaen til IS gir, hva som er målet til IS, hvilke metoder de bruker i sin propaganda og hvilken politisk og ideologisk forankring IS har. Helt til slutt tar hun for seg hvordan IS kan bekjempes. 


Halshuggingsvideoene begynte å dukke opp etter Abu Ghraib-skandalen, der amerikanske soldater utførte omfattende mishandling av irakiske soldater. Vi husker vel alle videoene der en kvinnelig soldat holdt fanger i hundebånd, og tvang nakne fanger til å danne menneskelige pyramider? Dessuten var det bilder av fanger som var innsmurt med brun væske. De uverdige scenene i videoene førte til at siste rest av velvilje overfor amerikanske soldater forsvant. Det hjalp ikke at disse soldatene ble straffet av amerikansk rettsvesen. Tillitsbruddet var et faktum, og det var uopprettelig. 


Mah-Rukh Ali redegjør for forbindelsene mellom IS-grunnleggeren og al-Qaida, som selv om de er svært forskjellige, likevel springer ut av det samme - nemlig et hat mot Vesten. Men der IS ikke går av veien for å angripe egne tros-feller, der ønsket al-Qaida med Osama bin Laden i spissen å forbeholde angrepene mot Vesten og dens symboler. 


"I moderne tid er det rivalene Iran og Saudi-Arabia som representerer hver sin stormakt innenfor de to hovedretningene i islam, og har siden den iranske revolusjonen i 1979 kjempet om hvem av dem som skal dominere politikken i Midtøsten."


Da USA innsatte Nouri al-Malikis shia-styre (i Irak - min kommentar), fikk de den mektige arabiske verdenen i mot seg." (side 59)


Dette førte også til at mektige stammeledere vendte USA ryggen og begynte å støtte opprørsbevegelsen, som utviklet seg i en ekstrem retning og som siden ble IS, slik vi kjenner organisasjonen i dag. 


IS bruker moderne kommunikasjonsplattformer for alt det er verdt. Særlig har twitter vist seg å være nyttig i spredning av propaganda. Vestlige medier lot seg lenge manipulere av IS, men på et tidspunkt skjønte de at de ved å vise de gruoppvekkende halshuggings-videoene faktisk kun løp IS´ærende. 


Så hvordan kan man bekjempe IS? Svaret er både komplisert og temmelig enkelt: ved å unngå at unge, lettpåvirkelige mennesker blir radikalisert på internett. De som er i faresonen er mennesker som ikke føler seg inkludert i vårt samfunn, som blir skjøvet ut og som dermed kan bli et lett offer for ekstreme grupper. Retorikken er i så måte helt identisk med den vi hører om ungdommer som lar seg forføre av høyreekstremistisk propaganda. For ikke å snakke om alle dem som blir hektet på konspirasjonsteorier. Mekanismene er de samme. Religion er bare et middel for å oppnå polarisering mellom "dem" og "oss". IS´ henvisning til islam er villedende, fordi den ekstreme volden ikke har noe som helst med islam å gjøre. 


Selv blir jeg skremt av retorikken som verserer i sosiale medier for tiden. Det er mye generalisering, så mye at enkeltmenneskene blir helt borte i diskusjonene. Da er grensen mot rasisme hårfin. Man antar uten videre at vi er et bedre folkeslag med bedre holdninger og verdier, og at alle andre kun er snyltere som forsøker å berike seg på vår bekostning. Bildet av mennesker i nød blir helt borte. Slike holdninger er i seg selv ekskluderende og kan i verste fall føre til risiko for radikalisering selv der denne risikoen ikke var til stede i utgangspunktet. Så er selvsagt ikke dette i seg selv til hinder for at man kan ha meninger om en ansvarlig innvandrings- og flyktningepolitikk, og at det går en grense for hva f.eks. et land som Norge er i stand til absorbere. Selv synes jeg det går et markant skille mellom det som må oppfattes som økonomiske flyktninger og reelle flyktninger, som har flyktet for livet, bort fra krig, død og terror. Det er sistnevnte gruppe som har krav på beskyttelse, og det er også her Norge har påtatt seg forpliktelser internasjonalt. Debatten bør uansett konsentreres om sak, ikke rundt mer eller mindre fordekte antakelser om at vi er et bedre folkeslag enn andre. 


Jeg vil berømme Mah-Rukh Ali for denne boka, fordi hun virkelig gjør et forsøk på å gjøre oss klokere i forhold til hva IS er. Et stykke på vei har hun lyktes godt. Likevel halter fremstillingen hennes, og for en stor del oppfattet jeg siste del av boka som noe svakere enn første del, som er svært faktabasert. Det blir mange påstander, uten at jeg synes hun dokumenterer dette veldig godt. Det er mulig at kildehenvisningene sist i boka er ment å skulle fungere som dokumentasjon, men mange av henvisningene gjelder nyhetsartikler som er skrevet av journalister som ikke selv har vært f.eks. i Syria. Som hun selv sa under sitt foredrag på Litteraturhuset den 17. januar: Det ville ha vært som å begå selvmord å reise inn i Syria nå. Selv om man ikke blir kidnappet av IS, er det mange grupper som tar vestlige mennesker til fange og som selger fangene videre til IS. Og nå anses ikke lenger halshugging som avskrekkende nok, og derfor er avrettingsmetodene enda mer bestialske. Fanger puttes i bur og brenner til døde, de senkes under vann - alt mens dødskampen filmes, for så å legges ut på internett ... 


Selv om fremstillingen halter her og der, vil jeg likevel ikke nøle med å anbefale boka for alle som ønsker å sette seg mer inn i hva IS står for. Det vi kan ta for sikkert er at dette er en organisasjon som så og si samtlige av verdens muslimer tar sterkt avstand fra!


Utgitt: 2015

Forlag: Kagge forlag
Antall sider: 224
ISBN: 978-82-489-1756-4
Boka har jeg fått i gave


Mah-Rukh Ali (Foto: RMC)
Andre omtaler av boka:
- Ingen?

Populære innlegg