Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

mandag 20. juli 2015

Ketil Bjørnstad: "Verden som var min - Sekstitallet - Historien om et liv. Historien om en tid."

Historisk tilbakeblikk på et ti-år preget av brytning

Ketil Bjørnstad (f. 1952) er en forfatter (og musiker) jeg har fulgt gjennom mange år. I rundt 30-35 år, for å være mer spesifikk. Det er noe med måten han skriver på, følsomheten i tekstene og ikke minst tematikken som alltid har fascinert meg. Da jeg leste hans siste roman "Veien til Mozart" (linken fører til min bloggomtale av boka) tidligere i år - en roman som inneholder to musikkportretter; både Mozarts og hans eget - avsluttet jeg min bloggomtale blant annet med følgende ord:

"Det har også vært ekstraordinært interessant å få mer innblikk i forfatterens eget liv frem til han valgte en annen vei enn den klassiske musikken. Parallellene til mange av bøkene hans lå der hele veien, lett gjenkjennelig synes jeg. Mitt ønske er at Ketil Bjørnstad en eller annen gang skriver om livet sitt etter at han tok dette valget. Det tror jeg må bli en interessant bok!"


Da var jeg intetanende om Ketil Bjørnstads store prosjekt. Han har for øvrig ikke planer om bare én bok. Hele seks bind skal det bli til slutt; en bok for hvert ti-år. 

Jeg har vært så heldig å få et forhåndseksemplar av den første boka i serien: "Sekstitallet". Dermed har jeg kunnet lese boka før den offisielle utgivelsen som finner sted i neste måned. Da er nemlig boka månedens bok i Bokklubben. Jeg kan allerede nå røpe at jeg likte boka så godt at jeg også skal sikre meg den innbundede utgaven av den. 

"Da jeg skrev Veien til Mozart, merket jeg hvilken befrielse det var, for første gang, å skrive om mitt eget liv i tilnærmet romanform. Helt siden jeg begynte å lese Hans Jæger på syttitallet, hadde jeg tenkt tanken. Men hva skulle jeg skrevet om, den gangen jeg sto midt oppi det, uten avstand til noe? Tid gir avstand. Men tid gir også nærhet. Ny innsikt. For å omskrive en sang av min kjære venn Ole Paus: "Det begynner å bli et liv dette her, det begynner å ligne en roman." (fra forfatterens hilsen og forord - sitatet er hentet fra forhåndseksemplaret av boka, som ikke er korrekturlest)

For meg som ble født på midten av 1960-tallet, har det vært ekstraordinært interessant med en samlet innføring i hva som skjedde i dette spesielle ti-året. Bjørnstad tar i sin bok for seg år for år. Samtidig som han forteller historien om sitt eget og familien Bjørnstads liv, fletter han inn de fleste - for ikke å si alle? - viktige historiske hendelser i boka. Fordi han var 8 år da 1960-tallet begynte, husker han mye selv, men neppe alt. Han ble dessuten født inn i en svært samfunnsengasjert familie, som nærmest levde med historien. Det var tårer og sorg når kjente personer ble drept, og trusselen om atomkrig lå der hele tiden. Det økonomiske oppsvinget familien Bjørnstad opplevde særlig på slutten av dette ti-året var nok et hovedstadsfenomen, for i resten av landet kom det virkelige oppsvinget først på begynnelsen av 1970-tallet, med oljen.

"Det er borgerkrig i Kongo og regn i Oslo. Det regner hele tiden, faktisk. En kald og ekkel sommer da far får den fikse ideen at vi skal dra til Tolga og ha noen ukers ferie. Det har vi fortjent, alle sammen. Været er bedre der oppe i dalsøkka innover mot Røros, men det er også mer mygg. Vi skal installere oss i en liten hytte som far har blitt tipset om gjennom en bekjent på jobben. Det er ikke den slags hytter som averteres til leie i Aftenposten, i hvert fall. En eneste stue som også fungerer som soverom for fire personer. Mor er ikke glad. Men alle finner seg i det." (side 51)

Slike beskrivelser som dette bringer oss tilbake til tider da hyttene virkelig var hytter - primitive og uten innlagt vann og strøm - fordi vi (det vil si hele familien, unntatt mor som ble stående med all matlaging og vask - det tok absolutt all tid, og dermed var hun unntatt fra feriefølelsen) ønsket oss tilbake til naturen - ikke luksushjem slik som i dag. En problematikk som i alle fall hjemme hos oss har ført til diskusjoner rundt hva som er å "dra på hytta" og hva som er å "dra på hytten" (uttalt med Montebello-aksent).  

Fordi det er så mye gjenkjennelse i teksten, både av personlig art og av mer historisk art, er lesingen av "Sekstitallet" interessant på flere nivåer. Samtidig blir vi bedre kjent med Ketil Bjørnstad, en kulturpersonlighet som ikke bare har satt spor etter seg innenfor litteraturen, men også innenfor musikklivet. Denne gangen byr han i rikt monn på seg seg selv. 1960-tallet er også historien om hans tenåringstid - innledet med at han var åtte år og avsluttet med at han var 18 og under øvelseskjøring med faren bokstavelig talt kjørte ut av og bort fra sin barndom. Tenåringstiden var preget av overvekt og en voldsom interesse for jenter. Samtidig bakket han ut av skolen og satset på en musikk-karriere. Foreløpig med fokus på den klassiske musikken, men med lengselsfulle blikk på populærmusikken - mest i smug siden moren, suffløren i Den norske opera og bokhandlerske, kun hadde forakt til overs for popmusikk og dens like. Og for alle oss som har fulgt Ketil Bjørnstads karriere innenfor litteraturen, er bøkene hans lett gjenkjennelige fra privatlivet hans. Slik tror jeg for øvrig det er for de fleste forfatterskap som har pågått over lang tid. Skillet mellom det fiktive og det virkelige liv er nok ikke så markant som mange forfattere ønsker at vi skal tro. 

Noe av det jeg likte best med boka - i tillegg til at den er deilig tykk! - er at forfatteren er så personlig når han forteller om sin egen barndom. Han legger ikke to fingre mellom når han forteller om egen sårbarhet og prestasjonsangst. Selv om familien klarte å skaffe seg et hus på Frogner, var han ingen selvsikker vestkant-gutt som tok det meste for gitt. Han var tvert i mot svært bekymret for familiens økonomi og i særdeleshet for at foreldrene skulle gå fra hverandre. 

Preferansene til litteraturen og årene på Steinerskolen er den en hel del av i denne boka. Enkelte lærere var med på å sette sitt preg på ham i disse årene - som Lindholm som snakket om hvordan ordet gjør oss til mennesker, gjør at vi kan forstå og begripe også det vi ikke kan forstå. 

"Og den dagen dere skjønner dette, med deres egne, selvstendige tanker, vil dere skjønne at litteraturen er det viktigste i deres liv. Den vil bli en kilde til forståelse, til trøst, til sinnets helbredelse, eller, motsatt: til helvedestanker, skrekksyner og skremsler som dere må kjempe imot, dag etter dag, for å overleve. Det er risikoen vi tar, ved å være i live. En eneste setning tvinger dere til å dikte videre. Og det er derfor dere sitter her, dag etter dag, tenker på Olav Åteson og er så stille at vi akkurat nå kan høre en knappenål falle." (side 379 - sitatet er hentet fra forhåndseksemplaret, som ikke er korrekturlest)

Den unge Bjørnstad, som også skulle få kjenne mobbing på kroppen, ble fascinert av hvordan to mennesker kunne oppfatte en og samme situasjon så totalt forskjellig. 

"Jeg tenker på det Lindholm sa den gangen, om hvordan vi, når vi leste en historie, skapte oss hvert vårt personlige bilde av det vi leste. Kanskje var det slik i virkeligheten også. En lærer kunne stå ved kateteret og snakke. Noen av oss lyttet, betatt og interessert. Andre følte seg truet, oversett, misforstått." (side 494)

Når vi tror at det handler om den andre, så handler det mest om oss selv, hva vi har med oss i bagasjen fra før av, filteret vi tolker omverdenen med - som altså sier mest om oss selv og lite om andre. Mens vi opplever at det er omvendt ... At Ketil Bjørnstad beskriver akkurat dette, som jeg selv har interessert meg så veldig for særlig gjennom coachinglitteraturen hvor kognitive strategier står sentralt, kjente jeg var sterkt. 

Kameraten hans betror seg en dag til ham med følgende ord:

" ... Vet du, Ketil. Jeg vil bare ut av denne barndommen hurtigst mulig. Jeg vil ta kontrollen over mitt eget liv. Det er nok nå." (side 498)

Dette minner meg faktisk om en av Karl Ove Knausgårds Min kamp-bøker, der han vel egentlig oppsummerer barndommen som en sum av krenkelser. Men der Knausgård opplevde at hans egne grenser til stadighet ble krenket, opplevde Bjørnstad å leve i en familie der hans valg i all hovedsak ble respektert av foreldrene. Derfor er også tonen her en annen. Selv om alt ikke var bare idyll, inneholder "Sekstitallet" historien om en lykkelig barndom. Så vet vi alle likevel at livet er tornefullt og vanskelig for de aller fleste, og i så måte skiller ikke Ketil Bjørnstads barndomsbeskrivelser seg fra dette. Også han hadde mange ting som ikke gikk som det skulle; overvekten, at han ikke fikset skolen, at han vokste opp i skyggen av sin superflinke storebror (traumatisk nok i seg selv), at han følte en dragning mot popmusikken (tabu i det Bjørnstadske hjem) og at han ble mobbet og det temmelig stygt. Uten at dette gjorde ham til en miserabel person av den grunn. Tvert i mot må dette ha gjort ham svært modig og sterk.

Som alltid skriver Ketil Bjørnstad lett og ledig, med en skarp observasjonsevne til det som skjedde rundt ham. Vi skjønner selvsagt at det ikke er barnet eller tenåringen som gjør alle disse observasjonene, men at det er den nå godt voksne Bjørnstad som med distanse ser tilbake på ting som skjedde, setter dette inn i sin historiske kontekst og lar tankene spinne rundt hvordan det må ha vært. Resultatet er en tykk bok som jeg vil tro slår godt an hos de aller fleste! De historiske tilbakeblikkene er i seg selv spennende. Hvordan var det i Norge da hunden Leika ble sendt opp i rommet, da Cuba-krisen oppsto, da John F. Kennedy ble skutt, da romfartkappløpet eskalerte, da Vietnamkrigen raste og da et gryende studentopprør til slutt tok av? Alt dette og mer til skriver Ketil Bjørnstad om i sin bok "Sekstitallet".

Selv kan jeg nesten ikke vente på neste bind - "Syttitallet"! I denne neste boka vil forfatteren Ketil Bjørnstad tre tydelig frem, i og med at han utga intet mindre enn åtte bøker i løpet av dette tiåret. Og jeg sitter og tenker at det er på tide å grave frem de gamle bøkene, og lese dem på nytt. Dessuten var det i dette tiåret han turte å satse på noe annet enn utelukkende klassisk musikk.

Jeg anbefaler "Sekstitallet" på det aller varmeste!

Utgis: august 2015
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 796
ISBN:978-82-03-35943-9
Boka har jeg mottatt fra forlaget/forfatteren


Ketil Bjørnstad (Foto: Lars Eivind Bones)
Andre omtaler av boka/forfatteren:
- Dagsavisen v/Kristin Bukvik Sivertsen - 24. juni 2015 - Skjønnlitterær erindring (intervju av forfatteren) - Når Bjørnstad ser tilbake på de ulike tiårene, forteller han at han ser de for seg i farger.
– Da jeg begynte å skrive merket jeg at jeg tenkte i tiår og at de hadde forskjellige farger. Nittitallet er veldig hvitt og sekstitallet er gult. Jeg har det sånn med tonearter også. D-dur er for eksempel gul. ...

– Jeg har stort sett valgt hendelser ut fra det jeg selv husker. Jeg har hatt et forhold, på en eller annen måte, til alle tingene som skrives om. Særlig det politiske, siden far var veldig politisk. ...
– Det var uaktuelt å skrive en tradisjonell selvbiografi. Mitt liv har ikke noen interesse for andre i seg selv. Ordene du velger for å beskrive et minne gjør noe med minnet og når man skriver i romanform blir det noe eget. Det handler om å få historien opp på et kunstnerisk nivå der det kunstneriske legger premissene. Samtidig kan det skjønnlitterære språket skjule. Jeg vil ikke at folk skal føle seg utlevert.
- Tine sin blogg - 30. juli 2015 - Sekstitallet av Ketil Bjørnstad - første del av en biografiDenne romanen handler ikke bare om Ketil Bjørnstads tanker, følelser og drømmer, men aller mest tar romanen oss med til sekstitallet og skildrer en tid som noen av oss kan kjenne oss igjen i. Vi er med når bare noen få av oss har TV, og heller ikke alle har kjøleskap. Barn som må på sykehus må greie seg uten foreldrene, og det er IKKE greit å være keivhendt. Selv på Steinerskolen får Ketil gjennomgå fordi han skriver med "feil" hånd.
- Aftenposten v/Torsteinn Hvattum - 1. august 2015 - "Sekstitallet er gult, akkurat som D-dur" (intervju) -  Holder kritikerne mål?
- Jeg sukker litt på litteraturkritikkens vegne. Skulle gjerne sett flere analytiske, velfunderte anmeldelser. Enda mer bekymret er jeg over utviklingen i musikk-anmelderiet. Svært mange dyktige musikere får aldri anmeldernes oppmerksomhet.
For egen del har han det siste året kunnet glede seg over et samstemt anmelderkorps' begeistring for biografien Veien til Mozart. Boken er også en selvbiografi om Bjørnstads egen oppvekst i Oslo på seksti- og syttitallet.
I form og atmosfære ikke helt ulik de gulfargede skildringene i forfatterens gigantiske prosjekt Verden som var min.

- VG v/Guri Hjeltnes - 7. august 2015 - Feelgood erindring«Verden som var min» er en varm og velopplagt bok, og blir bedre for hvert år han skriver seg inn i barndommen, fra nyttårsaften 1959 til og med nyttårsaften 1969. Man formelig ser Bjørnstad humre og trives ved tastene. Her er humor, gode observasjoner, snertne situasjoner, men ikke bare idyll, livet er både spisst og krasst for en gutt som nok er litt einstøing, fet blir han også.
Her er ingen Knausgårds direkthet, Bjørnstad er langt mer indirekte i formen. Det kler prosjektet, Bjørnstad makter å skrive ut fra barnets horisont og verden, ikke ut fra fasit: Om barnet som ikke vet at han er eslet til å sitte ved tangentene. Om barnet som ikke helt fatter fedmen som fester seg rundt livet. Om en gutt som snubler inn i puberteten.
- Reading Randi - 4. januar 2016 - Det som gjorde denne romanen mest positiv for meg, er kanskje først og fremst alt det gjenkjennbare fra tidsepoken, i tillegg til en fin historie om den trygge, varme kjernefamilien - og kanskje også dette å kunne følge en forfatter, en musiker på veien til sine mål - og selvsagt er det et stort pluss at dette er formidlet med språklig eleganse.

søndag 19. juli 2015

Denise Epstein: "Å overleve og å leve"

Livet etter Holocaust

Denise Epstein (f. 1929) er datteren til forfatteren Irène Némirovsky (f. 1903 d. 1942). "Å overleve og å leve" er basert på samtaler mellom henne og journalisten Clémence Boulouqe, hvor journalisten stiller spørsmålene mens Denise svarer. 

Moren Irène Némirovsky kom opprinnelig fra Kiev i Ukraina, mens farsfamilien Epstein kom fra Moskva. Begge familiene var jødiske, og de forlot Russland på grunn av den russiske revolusjonen. Denise´s foreldre møttes i Frankrike og giftet seg i 1926. Denise ble født i 1929, mens søsteren Élisabeth ble født i 1937. 

Irène Némirovsky debuterte som forfatter i 1927, og siden utkom i alt 14 bøker i følge den engelske Wikipedia-siden om henne (se også den norske Wikipedia-siden). Etter hennes død ble ytterligere åtte bøker utgitt, hvor "Suite française" eller "Storm i juni" som den heter på norsk, er den mest kjente. Svært få av hennes bøker er oversatt til norsk, men jeg nevner "David Golder", "Hett blod" og "Sjelenes herre" (samtlige linker fører til mine bloggomtaler av bøkene - i tillegg har jeg omtalt "The Courilof Affair" og "Le Bal" (som også inneholder novellen "Snow in Automn" - ingen av dem er oversatt til norsk).) Det er Arneberg forlag som står bak alle utgivelsene. 

Da foreldrene til Denise og Élisabeth ble arrestert i juni 1942, etterlot de barna en koffert som blant annet inneholdt manuskriptet til romanen "Storm i juni". Likevel skulle det gå mangfoldige tiår før de orket å forholde seg til koffertens innhold. 

"Det som skulle til for at jeg tok mot til meg og åpnet den kofferten far hadde betrodd meg, etter mange og lange år med taushet og glemsel, var at hans datter Élisabeth Gille kastet seg ut i jakten på minner hun ikke lenger hadde. Hennes bok Le Mirador nødvendiggjorde ikke bare barndomserindringer, men også dokumentariske undersøkelser. Ut fra datidens avis- og tidsskriftartikler klarte vi å rekonstruere mors litterære vei.

Alt dette arbeidet gjorde det mulig å utgi novellesamlingen Dimanche ("Søndag") i 2000, samt Destinées et autres nouvelles ("Skjebner og andre noveller") i 2004. 

I 1970-årene hentet vi også det siste manuskriptet ut av kofferten. Det var ufullendt og omfattet bare to av de fem planlagte delene. Da det var renskrevet, kunne jeg knytte tråden til fortiden på nytt. Storm i juni tok atter form, mor begynte å leve om igjen, og straks boken kom ut, i 2004, gjenopptok hun sin plass i litteraturen og i lesernes hjerter. De unge begynte å oppdage henne, ofte når de gjennomgikk besteforeldrenes bokhyller, like mye i utlandet som i Frankrike. 

Hennes siste, ikke tidligere utgitte romaner, Sjelenes herre (2005) og Hett blod (2007) fullendte hennes verk.

Et liv som begynte med en litt trist barndom, en tenåringstid midt i en blodig revolusjon, et smertelig eksil og endelig et enkelt og lykkelig familieliv, en karriere som anerkjent forfatter og en tragisk slutt som var felles med millioner av forfulgte. Mor var bare 39 år gammel da alt var over!" (side 153 - 154, fra etterordet)

Under og etter krigen vokste Denise og søsteren opp i et nonnekloster, der poenget var å glemme fortiden og leve på fransk veldedighet. Ingen måtte få vite at de var av jødisk avstamning, og selv etter krigen føltes det ikke trygt å tilkjennegi sin bakgrunn. Ikke bare var søstrene foreldreløse, men de kjente heller ikke sine røtter. Blir man bare takknemlig over å være så heldig å være i live? Nei, ikke når hjelpen er gitt på en måte som hele tiden minner en om ens egen ubetydelighet, ikke når man møtes uten varme og uten et lyttende og åpent sinn. 

Senere i livet ble det av største viktighet å stable på beina den fortiden hun og søsteren tross alt hadde hatt sammen med foreldrene, blant annet mens familien var på ferie i Hendaye. Moren elsket Baskerland, og livet der var lykke - inntil den spanske borgerkrigen også gjorde slutt på dette. Det sies aldri rett ut, men jeg regner med at det er bombingen av Guernika i 1937 hun sikter til. Siden skulle det bli helt uutholdelig å forholde seg til andres smerte og sorg, fordi Denise hadde temmet sin egen sorg og lagt så ettertrykkelig lokk på den. Historien om barndommen er også historien om morens overbeskyttelse av døtrene. 

"Ikke nok med at den overbeskyttede barndommen ikke forhindret noe som helst - den kostet meg mye også. Jeg havnet midt i det virkelige livet uten å kunne noen ting, hverken hvordan jeg skulle tjene og bruke penger, lage mat eller noe som helst. Mens vi var på flukt, tok andre seg av dagliglivet for meg, og det er ikke noe man finner ut av på en pensjonatskole. Jeg har forsøkt å overbeskytte barna mine, men samtidig har jeg tilført dem mye selvstendighet ved å respektere deres valg og gjøre dem ansvarsbevisste." (side 97)

Under intervjuet med Denise fremkommer blant annet hennes holdninger til Israel, mange israeleres generelle forakt overfor de overlevende etter Holocaust (!) og gleden over å finne ut at hun faktisk hadde familie i Moskva. Etter utgivelsen av "Storm i juni", en bok som har ført henne fra land til land i hele verden, har hun fått fred i sjelen. Utgivelsen av morens bøker har revitalisert et stort forfatterskap som fortjener å bli oppdaget av stadig flere lesere. Uten hennes og søsteren Élisabeths innsats, ville forfatterskapet antakelig ha blitt glemt, og dette ville på et vis ha ført til at moren døde enda en gang, Der vi lesere ser en helt unik historie med sterke litterære kvaliteter i "Storm i juni" - der ser Denise den ene gjenkjennelige episoden etter den andre, alt scener fra det virkelige liv som moren har skrevet inn i det som skulle bli hennes hovedverk, hennes "Krig og fred"-verk, men som forble ufullført med kun to av i alt fem planlagte deler ... 

Denne lille boka ga meg mye! Takket være Arneberg forlag har jeg for lengst rukket å bli kjent med Irène Némirovskys forfatterskap - så pass at jeg også har valgt å lese noen av bøkene hennes på engelsk. Å få kjennskap til hvordan det gikk med barna hennes, var smertelig lesning. Mye av det Denise skriver om, deler hun med svært mange som i forbindelse med krig blir foreldreløse. I tillegg har historien det helt absurde ved seg - det at et helt folk skulle utryddes midt i Europa, for ikke altfor mange år siden. Jeg ble sterkt berørt under lesingen. Boka er godt skrevet og den er interessant fordi det her settes ord på så mange aspekter ved krig, splittede familier, sårbarheten det alltid vil innebære å vokse opp uten foreldre ... Det handler nemlig ikke bare om å overleve. Det handler også om livet etter overlevelsen! Om hva det vil si å leve ... 

Jeg har en siste bønn til Arneberg forlag: Gi ut flere bøker av Irène Némirovsky! Det er nok å ta av! 

Utgitt i Frankrike: 2008
Originaltittel: Survivre et vivre
Utgitt i Norge: 2009
Forlag: Arneberg forlag 
Oversatt: Kjell Olaf Jensen
Antall sider: 160
ISBN: 978-82-91614-95-3
Boka har jeg kjøpt selv


Denise Epstein (Foto: Ukjent)

torsdag 16. juli 2015

Svein Arne Jessen: "Prosjektledelse trinn for trinn - En håndbok i ledelse av små og mellomstore prosjekter"

Innføring i prosjektledelse

Svein Arne Jessen var professor ved Handelshøyskolen BI og dessuten var han gjesteprofessor ved en rekke universiteter og høyskoler i Europa og Asia, inntil han døde i 2012. Han har skrevet en rekke anerkjente lærebøker innenfor prosjektledelse og han har stått bak en mengde med publikasjoner i anerkjente internasjonale tidsskrifter.

"Prosjektledelse trinn for trinn" er skrevet for de mange som får ansvar for små og mellomstore prosjekter. Selv om det er forskjell på store og små prosjekter, er prinsippene for mestring av disse nokså like. "... grunnfilosofien i boken er at enhver prosjektansvarlig i dag bør ha ganske stor selvstendig beslutningsmyndighet uansett prosjektstørrelse og -type." (side 10)

Små og mellomstore prosjekter - såkalte SMP - trenger ikke mange formaliteter for å lykkes. Her kan for mye formalisme være mer en belastning enn til hjelp. Det alle prosjekter derimot trenger, er en fremdriftsmodell å støtte seg til - såkalte gode pilarer. Boka er bygd rundt tre praktiske hjelpemidler: "løpesedler", "milepæler" og "samhandlingskort". Løpesedlene er lagt ut på www.universitetsforlaget.no/smp/

Løpeseddel = hjelper prosjektleder til å beslutte om prosjektarbeidet skal fortsette, revideres eller stanses - nyhetsseddel
Milepæl = viktig stasjon i ethvert prosjekt - markeringer
Samhandlingskort = forteller hvem som har ansvaret for at prosjektarbeidet løper som det skal

"Løpesedlenes, milepælenes og samhandlingskortenes hensikt er å skape gode arbeidsforhold, gode beslutninger, god kommunikasjon, god kommunikasjon og gode sluttresultater. Gjennom bokens hjelpemidler gis prosjektlederen gode råd og retningslinjer som øker hans eller hennes sjanser for prosjektsuksess. Motto: Det kan være lurt å lære seg det enkle før man lærer seg det mer kompliserte." (side 12)

I det følgende vil jeg forsøke å gjengi essensen av det jeg opplever som viktig med denne boka. Jeg håper dessuten at jeg inspirerer flere til å fatte interesse for prosjektledelse!

Små og mellomstore prosjekter (SMPer):

Ethvert prosjekt innebærer en endring, og vi lever på mange måter i et prosjektsamfunn. Flere og flere må forholde seg til denne arbeidsformen i sin arbeidshverdag, og det handler om et behov for orden og forutsigbarhet når vi søker etter løsninger på ulike utfordrnnger og problemer. Behovet for profesjonell prosjektkompetanse har aldri vært større enn i dag.


"Ethvert prosjektarbeids formål er verdiskapning, på kort eller lengre sikt. Gjennom sin arbeidsform søker prosjekter å bedre bruken av våre ressurser. Og prosjektarbeid utføres gjennom midlertidige organisasjoner som bare lever så lenge det er nødvendig for å nå prosjektets mål. Samtidig blir det stadig flere flerpartsprosjekter og allianseprosjekter ved at flere virksomheter samarbeider om samme prosjekt. Prosjektarbeidsformen synes derfor å tilfredsstille svært mange av vår tids krav." (side 19)

Men alle problemer kan ikke "prosjektifiseres", på samme måte som ikke alt kan modelleres. Det er forskjell på prosjekter, og det som er riktig i ett prosjekt, trenger ikke å være det i et annet. Det er vanskelig å spå inn i fremtiden, og noen ganger har man heller ikke tid til å prosjektere alt som skal gjøres, selv om det sikkert kunne ha vært lurt. En hake ved prosjektarbeid er at man stort sett bruker den kunnskapen man har, uten at denne fornyes.


På side 23 i boka er det en oversikt over hva som skiller store og kompliserte prosjekter fra små og mellomstore prosjekter. Det handler om klare og uklare rollebeskrivelser, heltids- og deltids prosjektledere, erfarne kontra uerfarne prosjektmedarbeidere, risikokontroll kontra usikkerhet osv. Mens store prosjekter krever detaljerte og grundige planer, er ikke behovet like stort for små prosjekter. Dessuten er små prosjekter mer kreative, mens store prosjekter må holde seg til vedtatte planer.

Boka har to formål:
- den er en oppskrift på hvordan små og mellomstore prosjekter kan følges fra start til slutt
- den er en oppslagsbok som tar for seg typiske fallgruver

"Bokens røde tråd er løpesedlene. De erstatter den tradisjonelle prosjektfremdriftens formelle oppskrifter og styringsskjemaer. Men samtidig utgjør løpesedlene en "modell" for hvordan ethvert prosjekt bør håndteres.  ... Hver løpeseddel består av 10 spørsmål knyttet til spesielle fremdriftsstadier i et prosjekt. For å sikre at man er på rett vei, bør man ha 8 av 10 "ja"-svar. ... Løpesedlenes hensikt er å skape bedre innsikt, bedre tilrettelegging, bedre og raskere beslutninger ..." (side 25)

God kommunikasjon er avgjørende for prosjektets suksess. "Grunntanken er at den beste ledelse i vår kultur skjer i et tillitsfullt og støttende klima med rik kommunikasjon. Det første man lærer seg i et truende eller fiendtlig klima, er å beskytte seg." (side 27)

Hvordan finne det rette prosjektet?

Når vi gjetter om fremtiden kan dette skje enten gjennom eksplorativ (antakelser om fremtiden - ulike former for prognoser, som bygger på at fremtiden mer eller mindre vil følge kjente spor fra fortiden) eller normativ tenkning (ønskebilde - scenariotenkning - hvor vi ønsker å gå).

Det vil alltid være lurt å gjennomføre en investeringskalkyle eller et forprosjekt, hvor nytte-kostnadsvurderinger gjøres, før man går i gang med en investering eller et prosjekt. Nytten kan vanligvis måles i penger, men den kan også være vanskelig å kvantifisere (omdømme, miljømessig etc.). Noen ganger er det tilstrekkelig å bruke ren teft.

L
øpeseddel nr. 1 - "Verdivurdering av prosjektforslaget" - bør nå gjennomgås (linken går til nettsiden hvor løpeseddelen kan leses).

I den tidlige prosjektfasen er det spesielt topplederstøtten og entusiasmen hos prosjektets sentrale utøvere som er viktig! (side 40)

"Det er når man føler seg trygg på at motivasjonen både er høy og berettiget, at ideen støttes på høyere nivå, og at virkningene av prosjektet er tilfredsstillende både på kort og lang sikt, at man har et godt grønt lys for å gå videre med prosjektideen." (side 41)

Man bør for øvrig alltid har for øyet at det å omforme en ide til et prosjekt langt fra er noen garanti for suksess. Noen oppgaver egner seg godt som rutineoppgaver, dvs. gjentagelse av tidligere oppgaver, fordi dette både er rimeligere og mer effektivt enn å lage et prosjekt.

Stikkord for når det vil lønne seg å lage et prosjekt er når det dreier seg om en engangsoppgave man ikke har løst tidligere, når rutineoperasjoner er mindre egnet, når det er utformet klare mål begrunnet i et erkjent behov elle problem og når det foreligger klare ressursgrenser i forhold til tid, penger og bemanning. Her passer det å lese løpeseddel nr. 2 - "Identifisering av oppgaven som et prosjekt".

Hvordan planlegges og organiseres et prosjekt?

Det er viktig å ha en plan før arbeidet igangsettes. Fordi ressurstilgangen er mindre i små prosjekter, kan det lønne seg å tenke medarbeidere først. Hvem skal være med? Så syr man prosjektet sammen etter prosjektdeltakernes kompetanse.


Prosjektlederen er prosjektets viktigste person. Kompetanse, handlekraft og evnen til å utvise godt lederskap influerer direkte på prosjektets suksess. Prosjektledelse av SMPer er en typisk mellomlederrolle. Det handler om seriøst lederskap. Både styringsgrupper og andre organer må gjerne ha flere medlemmer, men prosjektledelse er en ensom jobb. En prosjektleder skal ha ganske stor formell makt - innenfor prosjektets rammebetingelser:
- innkalle og arrangere møter
- kjøpe andre tjenester etter behov (typisk konsulenttjenester)
- godkjenne kursdeltakelser og faglige reiser for prosjektmedarbeidere og andre
- beordre overtid
- skifte ut og si opp prosjektmedarbeider
- endre prosjektets mål innenfor rammebetingelsene

Den uformelle makten må imidlertid fortjenes. Den skapes gjennom prosjektlederens holdninger og atferd.

Løpeseddel nr. 3 - "Valget av prosjektleder".

Prosjektets nøkkelmedarbeidere - kjerneteamet: De personer som utgjør drivkraften i prosjektet, og som gjennom sin kompetanse skal delta aktivt i det daglige prosjektarbeidet. Kjerneteamet bør trekkes inn i prosjektarbeidet så tidlig som mulig. Løpeseddel nr. 4 - "Valget av nøkkelmedarbeidere".

Hvordan bestemmes SMPers mål, formål og rammebetingelser?
- prosjektformens målsøkende karakter - medfører store krav til presisering av begreper rundt selve prosjektmålet
- et prosjekt starter gjerne med en visjon - ut fra visjonen forstås hensikten - hensikten styrer formålet (hvorfor er prosjektet så viktig?), formålet blir bakteppet for prosjektets rammebetingelser, som igjen settes lik prosjektets mål, målet beskriver hva prosjektet konkret forventes å resultere i - prosjektets målsetting = rammebetingelsene og prosjektmålet

Det er all grunn til å ta målformuleringsprosessen alvorlig ... Det er flere grunner til dette (side 63):
- Et godt prosjektmål gir legitimitet (hvorfor skal man jobbe så hardt og målrettet?)
- Målet skaper image (profilerer prosjektorganisasjonen og aktørene)
- Målprosessen avklarer holdninger (avslører hvem som er for og imot)
- Målprosessen oppklarer konflikter (renser luften og leder prosjektarbeidet på rett spor)
- Målet tilskynder belønningen (når man kommer i mål - oppfattes som større enn det som kreves for å nå målet)

Løpeseddel nr. 5 - "Mål og formål med prosjektet".
- er prosjektets formål (hensikt, begrunnelse) klart og kommunisert?

- er prosjektets rammebetingelser diskutert og akseptert av oppdragsgiver og nøkkelpersonene?
- er det realistisk å tro at prosjektets mål kan nås innenfor sine rammebetingelser?
- er prosjektmålet faglig tilfredsstillende?
- er prosjektets mål motiverende for flertallet av prosjektets nøkkelpersoner?
- gir prosjektets rammebetingelser en fornuftig frihetsgrad for eventuelle måljusteringer underveis?
- støttes prosjektets formål både av prosjektets nøkkelmedarbeidere, toppledelse, brukere og oppdragsgivere?
- er prosjektets mål beskrevet på en slik måte at det til slutt er lett å se for seg at målet er nådd?
- kan om nødvendig prosjektets mål splittes i fornuftige delmål underveis?
- er prosjektmålet personlig motiverende for prosjektleder?

" ... troen på og forståelsen av mål og formål blant prosjektets nøkkelpersoner (som) styrer kommunikasjonen og motivasjonen. Spesielt er det viktig at deltakerne føler at rammebetingelsene er tilfredsstillende. Det betyr at det må være fornuftig samsvar mellom målets kvalitetskrav, den økonomiske rammen og tidsrammen for å fullføre oppgaven." (side 70)

Hvordan fordeles ansvar og myndighet i SMPer:
- hele hensikten med moderne organisatorisk arbeid er arbeidsdeling og samarbeid!
- i prosjekter bruker man teknikker for å bryte ned hovedmål i delmål - en prosjektnedbrytningsstruktur
- i store prosjekter skilles det mellom innebygd prosjektorganisasjon (her legges prosjektet direkte i "linjen"), matriseorganisasjon (her trekkes prosjektpersonellet inn i prosjektet etter behov) og selvstendig prosjektorganisasjon (prosjektdeltakerne trekkes ut av linjen til et felles samlingssted så lenge prosjektet varer)- matriseformen er mest populær i moderne prosjektarbeid (fordi medarbeiderne får en mer variert arbeidssituasjon både med linjearbeid og prosjektarbeid - utnytter de menneskelige ressursene bedre!) - men arbeidsbyrdene kan bli større enn planlagt - hva skal man prioritere?

Et samhandlingskort for SMPer bør ha seks hovedroller (se side 73-74):
B = Hovedansvarlig Beslutningstaker
A = Hovedansvarlig for aktivitetsutførelsen av arbeidsoppgaver
SK = Skal Konsulteres
SI = Skal Informeres
KK = Kan Konsulteres
KI = Kan Informeres
- de fire første rollene er obligatoriske i et hvert prosjekt
- de to siste handler mer om eksperthjelp
(Det som her kalles samhandlingskort, kalles i annen litteratur for ansvarskart - handler om hvem som skal være med på de ulike bemyndelsesområdene el.l.)
- prosjektorganisasjonen etablerer de kommunikasjonslinjer og samarbeidsformer som er tilpasset prosjektets situasjon
- et prosjekt kan ha flere basisorganisasjoner som det må forholde seg til
- en utfordring er det at linjeansvarlig risikerer at det forventes at de skal utføre like mange oppgaver som før, men med færre ressurser etter hvert som medarbeidere avgis til prosjektet
- det kan være lurt å avtale på forhånd hvordan man skal håndtere situasjoner der det oppstår problemer eller det oppstår konflikter mellom linjeledelsens og prosjektets behov; f.eks. at prosjektleder bestemmer over tildelte ressurser og at han også har anledning til å fjerne personer fra prosjektet dersom disse ikke fungerer tilfredsstillende

Hvilke andre roller kan finnes i SMPer?
- i store prosjekter er det andre behov enn i SMKer; typisk er styringsgrupper, rådgivende grupper, eksterne kontakter, leverandører etc.
- i SMKer er det ofte behov for et hjelpende organ på beslutningssiden, selv om alle vesentlige, daglige beslutninger er prosjektleders ansvar
- styringsgruppene opptrer i prinsippet på oppdragsgivers vegne og har beslutningsmyndighet over prosjektleder

"Den enkleste måten å finne ut om ditt prosjekt behøver en styringsgruppe eller ikke, er å benytte samhandlingskortet som referanse. Dersom prosjektleder har fått hovedansvar for beslutningene (B) for flertallet av bemyndigelsesområdene i matrisen, er det sannsynligvis unødvendig med styringsgruppe." (side 78)

Fordi prosjektlederen ofte bruker mer enn 50 % av sin tid på administrative oppgaver, kan løsningen være å ansette en prosjektsekretær.


I SMPer finnes som regel følgende interessenter (side 79):
- Toppledelsen (har stor makt - bør alltid vurderes hvordan de skal kobles opp mot prosjektarbeidet)
- Linjeledelsen (er veldig sentral i prosjekter - dersom reduksjonen i arbeidskraft i linjen blir svært redusert, kan dette skape faglige problemer for linjeledelsen - en negativ holdning fra linjeledelsen kan få alvorlige konsekvenser for prosjektet)
- Brukerne av prosjektresultatet (skal leve med resultatet av prosjektet - viktig interessentgruppe - bør trekkes inn i prosjektet på en fornuftig måte)
- Lokale instanser der prosjektarbeidet foregår fysisk (kan være lokale myndigheter, politikere, naboer etc. - kan få betydning)
- Media, aktivister og forskere (maktfaktorer - heldig eller uheldig medieomtale kan påvirke prosjektet sterkt)
- Prosjektlederens personlige nettverk (familie, venner, bekjentskaper og forretningsforbindelser - kan mislike lange arbeidsdager og spolerte weekender etc. og påvirke prosjektlederens motivasjon)
- man bør sette opp en interessematrise: hvem skal holdes informert (alle!), hvem er nøkkelmedspillere (direkte involvert i prosjektet), hvem bør holdes tilfreds (er gjerne fjern fra prosjektet, men  har stor makt) og hvem kan man håndtere med minimal innsats (gjelder instanser med liten innflytelse og liten makt over prosjektet)?

Løpeseddel nr. 6 - "Rollefordelingen i SMPer" - tar for seg viktige spørsmål vedr. rollefordeling, kompetanse, organer etc.

Hvordan bestemmes milepælene i SMPer?
- milepælplan - kanskje det viktigste instrumentet for fremdriften i moderne prosjekter:
1) bekreftelse på at en viss mengde arbeid er gjort
2) beslutning om hva som er neste punkt på arbeidslisten
- milepæler i små og mellomstore prosjekter er mest knyttet til strategi og taktikk

- en beskrivelse av de tilstander et prosjekt bør være i på bestemte tidspunkter i prosjektfremdriften frem mot prosjektets slutt
- handler om hva som skal gjøres - ikke hvordan
- milepælene danner en kritisk kjede av hendelser som gir prosjektet innhold og mening
- milepælene beskriver (det stabile) utviklingsforløpet, mens (den ustabile) aktiviteten er hjelpen vi trenger for å passere milepælene
- store prosjekter: lager milepælplaner etter prinsippet nedenfra-og-opp - her er milepælplanene et resultat av aktivitetsplanene - men milepælplanene kan også bestemmes fra et ovenfra-og-ned-prinsipp
- små prosjekter: her blir navnet milepæl kanskje litt misvisende (fordi det ikke er "en mil" mellom hver "pæl" - på den annen side er begrepet milepæl så godt innarbeidet at det er beholdt her
- viktig med tidsfrister!
- arbeidet med milepæler er teamarbeid - spesielt i planleggingsfasen
- hensikten er å komme frem til resultatløp
- resultatløpene viser hvordan milepælene må henge sammen for at prosjektets mål skal nås
- dersom flere resultatløp har samme milepæl, blir dette felles knutepunkter eller synkroniseringspunkter
- når man utarbeider milepæler, kan man bruke alt fra idemyldring ("brainstorming") hvor alle deltar, til ekspertforslag utarbeidet av en mindre gruppe og til forhåndsbestemte milepæler utformet av overordnet ledelse


"En god måte for å undersøke om milepæler er fornuftig valgt, er å knytte milepælbetingelser til dem. Betingelsene er korte setninger som beskriver den eller de aktiviteter som i tid ligger like foran milepælen." (side 86)

Eksempel:
- Nye lokaler er valgt (etter grundig vurdering av pris, kvalitet og beliggenhet for minst tre alternativer)
- Planløsning er bestemt (etter at størrelse og type er vedtatt)

- dersom betingelsesaktivitetene er fullført tilfredsstillende, er det en bekreftelse på at milepælen er nådd
- det er ikke lurt å planlegge detaljerte milepæler langt frem i tid (det vil mest sannsynlig være bortkastet arbeid)
- under tidspress og turbulens har det stor psykologisk verdi at kortsiktige oppgaver er fullført tilfredsstillende
- antall milepæler for hvert resultatløp bør imidlertid ikke overstige seks til åtte (det har en verdi at alle får plass på et A4-ark!)
- mange resultatløp kan dessuten gi "pil-spaghetti"
- uansett om man er en typisk "listeskriver" eller ikke, er det mye psykologisk støtte i å ha ting skriftlig - man slipper å gå rundt å huske på alt og det å jobbe seg gjennom listen gir god mestringsfølelse

Løpeseddel nr. 7 - "Milepælene for prosjektet"
Viktigste motivasjon: At milepælene er høydepunkter som skaper forståelse og begeistring
Viktigste kommunikasjon: Tolkingen av milepælene og gjensidig kunnskapsutveksling


Hvordan utarbeides kontrakt og budsjett for SMPer?
- ethvert prosjekt har to hovedaktører: oppdragstaker og oppdragsgiver
- mens oppdragsgiver ønsker at prosjektet skal gjennomføres så billig som mulig, vil oppdragstaker ønske et så romslig budsjett som mulig
- forhandlingene rundt prosjektets økonomi er ofte meget krevende
- i små prosjekter er formelle kontrakter mindre viktige - holder ofte med et dokument som bekrefter hva partene er blitt enige om
- uansett bør ethvert prosjekt ha et budsjett - de økonomiske trammene  er styrende, mens et budsjett er et forslag til hvordan pengene skal/bør brukes
- det enkleste er å la de ansvarlige for de ulike bemyndelsesområdene komme med sine egne budsjettforslag

Løpeseddel nr. 8 - "Avtaler og forpliktelser for prosjektet"
Viktigste motivasjon: At det finnes klare inngåtte avtaler om eksterne ressursers forpliktelser
Viktigste kommunikasjon: At viktige avtaler blir bekjentgjort for alle prosjektets nøkkelmedarbeidere
Hvordan kan SMPer detaljeres videre?
- det er mellom milepælene arbeidsutførelsen skal finne sted
- i mange SMPer er det greit å overlate til nøkkelpersoner hvordan de skal utføre arbeidet - ytterligere detaljering er unødvendig ekstraarbeid
- dessuten vil det i de fleste SMPer være unødvendig å bruke nettverksdiagrammer og annen programvare i arbeidet
- dermed er milepælplanen i seg selv ofte godt nok som gjennomføringsverktøy

Oppsummering:
- ethvert prosjekt må ha en fremdriftsplan
- planleggingsprosessen ofte det viktigste
- trinnvis planleggingsprosess anbefales, hvor valg av prosjektleder er det viktigste
 - prosjektlederen leder resten av planleggingsprosessen, hvorav valget av et kjerneteam utgjør starten på dette arbeidet
- sammen definerer disse prosjektets mål- målet må være et klart virkemiddel for prosjektets formål, og samtidig være innenfor prosjektets rammebetingelser
- fordeling av ansvar og myndighet mellom aktørene
- de som får hovedansvaret for fremdriften, lager en plan som passer for dem
- fornuftig å dele prosjektoppgaven inn i bemyndigelsesområder, hvor myndighet delegeres til utvalgte nøkkelpersoner
- nøkkelpersonene lager et samhandlingskort som viser kjerneteamets nøkkelroller
- deretter drøftes hvilke andre instanser og personer (interessenter) det er naturlig å trekke inn eller ta hensyn til

- utarbeidelse av en fremdriftsplan - bruk av milepæler er her sentralt
- milepælene bestemmer hvordan kjerne-teamet lager individuelle resultatløp
- budsjett anbefales utformet

Hvordan ledes prosjekter?

Hvordan startes SMPer?
- oppstartsmøte/kick-off-meeting - skjer umiddelbart før den formelle prosjektstarten
- enkel agenda, kort møtetid
- møtet må gis høyeste prioritet
- starter føringen av prosjektets loggbok - her noteres alle viktige beslutninger, milepælplasseringer, tanker, forhandlingsresultater og ideer - mest mulig uformelt, mest mulig personlig - loggboken er ikke allemannseie, men prosjektlederens personlige oppfølgningslogg

Løpeseddel nr. 9 - "Prosjektets oppstartmøte"
Viktigste motivasjon: At alle impliserte synes prosjektets mål er attraktivt og realistisk
Viktigste kommunikasjon: Den fulle forståelsen for hva som forventes av innsats og arbeid i prosjektet fra første dag

Hvordan fungerer ledelse av SMPer?
- ledelse av små og mellomstore prosjekter er ikke "prosjektstyring"
- andre spilleregler enn for de store, komplekse prosjektene
- man leder "noe" - ikke "noen"
- på side 106 i boka er det en six-box-modell som viser at prosjektarbeid i sin natur er målrettet, at det handler om struktur og relasjoner, belønning og straff, teknikker og metoder mv.
- en vei å gå er at prosjektleder og hans team får fullstendig frihet i måten de når målet på, bare de kommer i mål - her må alle beslutninger tas på teft og retningssans
- viktig å være oppmerksom på at både det å lage perfekte løp og det å overlate mye til prosjektleder og teamet har sine svakheter; perfekte løp finnes for øvrig ikke, og kan uansett ende med et ikke perfekt resultat, mens fullstendig frihet kan være gambling med knappe ressurser - derfor smart å ha en viss struktur, og en prosjektplan er ofte det greieste å lage
- det aller viktigste er at det er godt samarbeid mellom prosjektets medlemmer og at de alle er motiverte for å nå målet

"I SMPer er det nok å vite at gode relasjoner sjelden kommer av seg selv. De må pleies. Og pleiemidlene er belønning for godt utført arbeid, ros for pågangsmot og arbeidsiver, støtte i motgang, og begeistring i team-arbeid. I tillegg må prosjektleder ha til rådighet fornuftige "straffe"-mekanismer som å kunne ta av folk som er sosialt vanskelige og ødelegger godt teamarbeid i prosjektet, kunne irettesette ved dårlig utført arbeid, mv." (side 108)

- prosjektlederens evne til å mestre alle forhold som oppstår underveis, er avgjørende for prosjektets suksess
- beslutninger vil stadig kunne forkludres av maktkamp og konflikter
- prosjektleder må tilpasse seg ytre krav og av og til ta "politiske" avgjørelser, hvilket ikke alltid er gunstig for god prosess og måloppnåelse
- kunnskapsmedarbeidere forventer at beslutninger skal begrunnes, bygge på solide kalkyler og forenes gjennom grundige diskusjoner - betraktes ofte som allmenngyldige spilleregler- i SMPer kan sunn fornuft, intuisjon, teft og "magefølelse" være vel så fornuftig

- dyktige ledere legger langt mer vekt på intuisjon enn analyse når de beveger seg inn i nytt og ukjent terreng
- se for øvrig figuren på side 109 - "fossefallsmetoden"
- viktig med hjelpefunksjoner ("vaktbikkjer") i ethvert prosjekt
- følges planen? - handler om prosjektoppfølging
- to typer avvik: de man ikke trenger å bry seg om, og de man må bry seg om
 - oppfølgingen bør ikke være en tung og omstendelig kontroll (dersom denne føles som en overvåkning, kan den bli personlig belastende)
- oppfølgingen kan være så enkel som at man snakker med medarbeidere, skumleser fremdriftsrapporter etc.

- skille mellom teknisk-økonomisk oppfølging (er arbeidet utført? holdes budsjettet?) og sosial oppfølging (HMS)
- ved store avvik er systematisk prosjektkontroll nødvendig
- konsekvensanalyser for å måle betydningen som avviket får
- en viss form for rapportering må forventes (statusrapporter og ledelsesrapporter)


"Vanlig innhold i ledelsesrapporter er:
- Graden av måloppnåelse og derved prosjektets forventede lønnsomhet
- Interessenters tilfredshet med fremdriften så lang
- Overholdelse av tidsplanen i forhold til prosjektets sluttdato
- Overholdelse av prosjektbudsjettet i forhold til den totale bevilgning
- Orientering om større endringer som er foretatt (pålagte eller selv-initierte)
- Nye behov for endringer eller justeringer i fremtiden"
(side 114)

Løpeseddel nr. 10 - "Daglig prosjektledelse"
Viktigste motivasjon: At prosjektets nøkkelmedarbeidere føler at de er verdifulle
Viktigste kommunikasjon: Om graden og typen av fremdrift som finner sted og beslutninger som tas
1: Har prosjektet en klar og grei møteplan som alle involverte er fortrolig med?  
2: Formidler prosjektmøtene tilfredsstillende fremdriftsinformasjon?  
3: Deltar prosjektets nøkkelmedarbeidere i viktige beslutninger innenfor sitt kompetanseområde?  
4: Distribueres nøkkelinformasjon om konsekvensene av betydningsfulle avvik til de rette instanser?  
5: Foretas nødvendige justeringer av fremdriften som følge av distribuert nøkkelinformasjon?  
6: Informeres eksterne interessenter på en tilfredsstillende måte om prosjektets løpende fremdrift?  
7: Er prosjektdeltakerne flinke til å informere hverandre om situasjonen i prosjektet?  
8: Opptrer prosjektlederen med den nødvendige kombinasjonen av smidighet og fasthet i daglig drift?  
9: Får prosjektlederen aksept for viktige beslutninger han eller hun tar?  
10: Er prosjektlederen delegert tilfredsstillende selvstendighet i den daglige fremdriften av prosjektet?


Andre viktige forhold i prosjektet:
- Etisk holdning - en personlig sak - etikk er å ikke føre noen bak lyset - mangel på etisk holdning kan føre selv det beste prosjektet i grøfta
- Hundre prosent trygghet og sikkerhet er ikke mulig i et prosjekt - like fullt spiller dynamikken i hverdagen en stor rolle - optimisten skaper et hyggeligere miljø enn pessimisten
- viktig at mennesker blir respektert, at de blir sett og får følelsen av at de betyr noe

Hvordan ledes aktivitetsutførelsen i SMPer?
- Tre begrensninger som prosjekt-teamet må forholde seg til: tid, kvalitet og penger
- Dette utgjør prosjektets rammebetingelser (prosjektets "jerntrekant", se side 118)
- Fra side 119 i boka gjennomgås to metoder for måling av prosjektprestasjoner: Balanced Score Card eller Multippel progresjonsanalyse og Earned Value eller Inntjent verdi - jeg nøyer meg med å vise til disse
- En risiko at personer som er allokert til prosjektet, ikke er tilgjengelig og at prosjektleder ender med å gjøre oppgavene selv, i tillegg til allerede pålagte oppgaver
- Prosjektlederen må hele tiden vurdere hva avvik kan resultere i, og hvordan de skal takles
- Ofte er det ressursoverskridelsene, ikke tidsbruken og fristavvik, man får mest kritikk for etterpå
- Uansett prosjektleders ansvar å vurdere oppfølgingsbehovet og finne løsningsformer når planlagte løp svikter

Hvordan ledes den sosiale siden av SMPer?
- beslutninger angår mennesker
- beslutninger er noe annet enn en meningsytring - handler om å ta valg som får konsekvenser
- dårlige beslutninger er sene beslutninger, uklare beslutninger, motsigende beslutninger eller manglende beslutninger
- selv om ikke alle beslutninger treffes av prosjektleder, er det prosjektleders ansvar å se hen til at også overordnede beslutninger blir tatt (handler om innflytelse - ikke makt - oppover i systemet), f.eks. gjennom gode beslutningsunderlag
- delegering gjennom bemyndigelse er også en form for beslutning - viktig at prosjektleder, som har styringsgruppen over seg, ikke er den laveste aktøren i prosjektet - risikerer da å bli overarbeidet
- motivasjon er viktig i prosjektet - ikke noe som skapes over natta - å arbeide i team gir motivasjon
- prosjektarbeid kan være svært krevende fordi motivasjonen varierer over tid hos de enkelte medlemmene av teamet
- tre motivasjonsteorier: de tradisjonelle faktorteoriene (opptatt av fortidens innvirkning på hva som motiverer enkeltindivider), prosessteoriene (hva skjer i nået?) og målteoriene
- motivasjon er en personlig sak, og den kommer innenfra - kan derfor ikke mulig å tvinge noen til å bli det
- god og tidlig informasjon fjerner utrygge elementer i kommende endringsprosesser
- god møteform er viktig - bedrer fellesbeslutningseffekten

"Gode møteregler for SMPer er:

1 Å planlegge godt både innhold og utstyr og derved spare møtetid
2 Å være nøye med innkallingen
3 Å starte i tide
4 Å stake ut kursen og styre diskusjonen på møtet
5 Å trekke ut hovedpunktene og ta vare på konklusjoner
6 Å slutte i tide"
(side 134)

"Det har vist seg at i virkeligheten tas de viktigste beslutningene i prosjektets tidligste faser. Paradokset er at da er kunnskapen minst. Derfor må prosjektets tidlige milepæler få særlig oppmerksomhet, både når det gjelder problemavklaringer, alternativer, konsekvenser og valg." (side 134)

Det er særlig fem forhold som kan skape problemer når team skal beslutte i møter: tidsproblemet, løsningsuenigheten, forholdet til risiko, kryssende interesser og kravene til meningsendring.
- team-beslutninger tar lenger tid og er dyrere enn individuelle beslutninger
- vil likevel være mer effektive - totalt sett tidsbesparende når det oppnås enighet og beslutningen skal implementeres
- viktig at prosjektlederen sørger for at teamet konsentrerer seg om det som er viktigst
- dyktige prosjektledere sørger for at uenighet blir et konstruktivt virkemiddel for å skape nye, kreative muligheter
- undersøkelser viser at team er mer villig til å ta sjanser enn enkeltindivider
- prosjektlederen må sørge for at løsninger blir skikkelig prøvd opp mot hverandre før de blir vedtatt
- å oppnå konsensus i teamet krever innsikt i problemløsning og diskusjonsledelse

Løsningsalternativer:
- identifisering av alternativer i fremdriften av prosjektet: her finnes flere metoder
- kreative løsningsmetoder - tar lenger tid, men får frem alle momentene som er viktige før et valg skal tas

Løpeseddel nr. 11 - "Prosjektets aktivitetsutførelse og sosiale utvikling"
Viktigste motivasjon: At alle prosjektmedarbeiderne er begeistret for prosjektets mål og mener den tekniske fremdriften bidrar til god måloppfyllelse
Viktigste kommunikasjon: At prosjektleder sørger for all strukturell og kulturell informasjon fungerer som den skal

Prosjektlederen som forbilde:
- viktig lederoppgave å fremstå som et eksempel for andre
- gjør som du ønsker at andre skal gjøre

Hvordan håndteres risiko i SMPer?
- alle prosjekter er forbundet med risiko og usikkerhet
- de er minst tre grunner til usikkerhet:
1 Vi mangler tilstrekkelig informasjon til å forstå situasjonen
2 Vi mangler nok kunnskaper til å tolke informasjonen vi har
3 Vi mangler av ulike årsaker kontroll over situasjonen
- dersom usikkerheten er stor og kan føre til skade, kaller vi det risiko

Hvordan avsluttes et SMP?
- avslutnings- og resultatoverleveringssermoni er vanlig i prosjektarbeid, i alle fall i de store prosjektene
- prosjekter avsluttes enten fordi målet er nådd eller det avsluttes uten at målet er nådd
- vanlig med en sluttrapport som er godkjent (husk at den ikke bare skal lagres, men også leses!)
- mye handler om god informasjon om at prosjektet er avsluttet og hvordan

"Det viktigste er at sluttrapporten - foruten å ha et sammendrag på maksimum en A4-side - sier noe om prosjektets målsetting, gjennomføringen sammenlignet med planer, sluttproduktet, økonomi, lønnsomhet, og viktige endringer og læringselementer prosjektfremdriften har medført. Ta gjerne med anbefalinger og forslag til videre fremdrift eller oppfølgingsprosjekter." (side 147)

Læring:
- hva gikk bra, og hva er verdt å huske på neste gang?
- hva skal vi passe på å gjøre annerledes neste gang?
- hva bør vi være mer forberedt på neste gang?
- når skjedde det spesielle ting i prosjektet som endret vår arbeidsmåte, prosjektmålet eller kanskje til og med prosjektets formål?
- viktig å vente en stund før man tar denne evalueringen!

Løpeseddel nr. 12 - "Prosjektets avslutning"
Viktigste motivasjon: At prosjektets mål er nådd og prosjektdeltakernes videre skjebne er avklart
Viktigste kommunikasjon: At prosjektarbeidet er avsluttet

Hvordan økes sjansene for at prosjektet blir en suksess?

Hva er prosjektsuksess?
- prosjektledelsessuksess = å måle hvor dyktig prosjektleder er til å nå prosjektets mål uten å overskride tidsfrist og budsjett
- viktig å evaluere om den eller de endringer prosjektet skulle skape, er oppnådd
- i hvilken gard har prosjektarbeidet og dets resultater påvirket basisorganisasjonens evne til å mestre prosjektarbeid bedre?

Hvor suksessfullt er ditt prosjekt?
- PEVS = ProsjektEVauleringsSkjema - 70 spørsmål om prosjektmål, rammebetingelser, planlegging, organisering, prosjektarbeid, styring, kommunikasjon og oppfattet suksess

Løpeseddel nr. 13 - "Resultatvurdering av et prosjekt"
Viktigste motivasjon: At resultatet er eller har vært verdt innsatsen
Viktigste kommunikasjon: At prosjektets resultater er blitt distribuert på en hensiktsmessig måte

Hvor moden er din organisasjon eller bedrift når det gjelder effektiv bruk av prosjektformen?

Løpeseddel nr. 14 - "Basisorganisasjonens prosjektmodenhet"
Viktigste motivasjon: At prosjektet oppfattes som et viktig bidrag til egen basisorganisasjon
Viktigste kommunikasjon: Erfaringsinnsamlingen

"En viktig rolle for et prosjektkontor er å stimulere til kunnskapsutviklingen og læringen. Det er stor forskjell på det å lære i en skolesituasjon og det å lære av virkeligheten. Men opplæringseffekten må ikke overbetones. Voksne er som regel mer interessert i å løse oppgaver og problemer enn i å "lære fag". Derfor lærer de best når teori og praksis ikke er atskilt, men kombinert i læreprosessen." (side 163)

En bevisst læreprosess må derfor tilrettelegges godt!

Boka inneholder tre vedlegg; A, B og C. Vedlegg A tar for seg hvordan SMPer detaljplanlegges, og i den forbindelse er løpeseddel nr. 15 - "Detaljplanlegging av prosjekter" vesentlig. Vedlegg B tar for seg hvordan SMPer detaljoppfølges, og her er løpeseddel nr. 16 - "Detaljoppfølging av prosjekter" - sentral. Vedlegg C tar for seg hvordan prosjekter risikovurderes, og her er løpeseddel nr. 17 - "Risikovurdering av prosjekter" - viktig.

-----------------------------------------------------

Jeg opplevde denne boka som svært "matnyttig" når man skal nærme seg prosjektledelsesfaget trinn for trinn. Målet med boka er å skape en forståelse av hva som kjennetegner små og mellomstore prosjekter, men jeg synes at det var nyttig at forfatteren også trakk inn hva som skiller slike prosjekter fra atskillig større prosjekter. Jeg vil anbefale alle som skal jobbe med prosjekter - uansett prosjektets størrelse - å lese denne boka. Her får man en rask innføring i hva som skal til for å lykkes med ledelse av prosjekter, fordi viktige suksesskriterier og fallgruver er så tydelig definert. Bruken av løpesedler var en morsom og original vri - rett og slett et spennende pedagogisk grep. Boka er såpass lett tilgjengelig at det ikke krever veldig mye av leseren å komme gjennom den. Selv om man selv ikke skal lede et prosjekt, er det viktig å skjønne systematikken og dynamikken i et prosjekt. Selv synes jeg at min  forståelse for dette faget har økt betydelig - særlig fordi jeg allerede har lest Andersen, Grude og Haugs bok "Målrettet prosjektstyring", som sikter inn på større prosjekter. Det er alltid greit å ha teorien inne før man gir seg i kast med prosjektarbeid, fordi alle metodene og verktøyene som er utviklet er til stor hjelp i arbeidet!

Boka er for øvrig pensum på BIs grunnkurs i prosjektledelse.

Utgitt første gang: 2005
Mitt eksemplar: 3. opplag 2011
Forlag: Universitetsforlaget
Antall sider: 194

ISBN: 978-82-15-01365-7
Boka har jeg lånt.  

fredag 10. juli 2015

Jeffrey Eugenides: "Jomfrudød" / "The Virgin Suicides"

Ekstraordinært om liv og død

Jeffrey Eugenides (f. 1960) har så langt i sin forfatterkarriere tre romaner bak seg. Jeg har selv kun lest "Middlesex" (linken fører til min omtale av boka), men har "Formål ekteskap" liggende på vent.   Siden jeg likte "Middlesex" så godt, ønsker jeg å lese alt Eugenides har skrevet. Det var derfor naturlig å begynne med debutromanen "The Virgin Suicides" aller først. 

"Den morgenen det var den siste Lisbon-datterens tur til å begå selvmord - det var Mary denne gangen, og sovepiller, som Therese - visste de to førstehjelpsmennene meget vel hvor knivskuffen var, og gasskomfyren, og bjelken i kjelleren der man kunne gjøre fast et rep. De steg ut av ambulansen og tok det som vanlig altfor rolig etter vår mening. "Dette er ikke TV, folkens," mumlet den tjukkeste av dem halvhøyt. "Vi har vårt eget tempo." Han bar det tunge hjerte- og lungeredningsutstyret inn forbi buskene som hadde vokst til digre utysker, og videre over den raggete plenen som hadde vært føyelig og plettfri bare tretten måneder tidligere, da elendighetene tok til." (side 7)

Allerede den første setningen i boka røper hva vi har i vente. De skal alle dø, Lisbon-søstrene  ... og de skal alle ta sine egne liv. De er unge, svært vakre, og har knapt tatt fatt på livene sine ... Hvorfor ender det slik til slutt at de ikke ønsker å leve? Hva er det som foregår innenfor husveggene til Lisbon-familien? 

Fortelleren - eller rettere: fortellerne - er et anonymt "vi". Vi får egentlig aldri vite eksakt hvem de er. Ikke annet enn at de er gutter som har levd tett på - med dog så fjernt fra - Lisbon-søstrene. Betraktet dem på avstand, der de har drømt forbudte tanker om alt de kunne tenkt seg å gjøre med dem, de vakre søstrene som er gjenstand for deres drømmerier og begjær ... Historien fortelles 25 år etterpå.

Det er fem av Lisbon-søstrene; Mary, Therese, Lux, Cecilia og Bonnie. Fordi de er så lite tilgjengelig for omverdenen, innesperret som de stort sett er, spinnes det mange myter rundt jentene. 

Første del av boka handler først og fremst om Cecilia, den første av jentene som lykkes i å ta sitt eget liv, etter først å ha mislykkes. Hvorfor gjorde hun det? Og hvorfor valgte hun å gjøre dette den ene gangen Lisbon-familien faktisk åpnet opp huset for gjester for å ha fest? 

"Vår interesse for Lisbon-søstrene ble bare større de første dagene etter begravelsen. I tillegg til sin skjønnhet kunne de nå fremvise et nytt og mystisk lidende vesen, i all stillhet, synlig bare i den blå hovenheten under øynene, eller i hvordan de plutselig kunne stanse og slå blikket ned og riste på hodet, som til livet selv. Sorgen fikk dem til å gå lange turer. ... Vi lå på en tiloversbleven tepperest i familien Kriegers kjeller og drømte om hvordan vi kunne trøste Lisbonjentene. Noen av oss ville legge seg i gresset sammen med dem, eller spille gitar og synge sanger for dem." (side 55)

Etter hvert deltar jentene i sine vanlige sysler utenfor huset igjen, inntil en katastrofal kveld fører til at de så og si fullstendig innesperret i hjemmet sitt. De får nemlig husarrest etter å ha kommet for sent hjem etter et jubileumsball. 

"Det gikk bare noen uker fra Mrs Lisbon murte jentene inne under iverksettelse av de strengeste sikkerhetstiltak, til vi fikk de første rapportene om at folk hadde sett Lux elske på taket. 

Jubileumsballet førte til at Mrs Lisbon trakk ned rullegardinene i første etasje for godt. Vi så ikke annet enn jentenes innesperrede skygger, som fikk fantasien vår til å løpe løpsk. Til dette kom at etter som høsten ble til vinter, ble trærne tettere i grenverket og tok til å lute, så de til slutt skjulte huset, trass i at det manglende løvet snarere burde ha gitt bedre innsyn. Det virket som om det til enhver tid hang en sky over familien Lisbons tak. Det fantes ingen annen forklaring enn den psykiske, som gikk ut på at huset ble gradvis mer tilslørt fordi Mrs Lisbon ville det slik." (side 143)

Selvmordene - for det blir jo flere av dem utover i boka - fører til slutt til at Mr. Lisbon, som er lærer, mister jobben sin. Hvem vil ha ham som lærer når døtrene hans ikke orker å leve? Etter dette går det for alvor nedover med familien Lisbon, for nå går heller ikke faren ut av huset. Glimtene som de som står utenfor får av familien, er at de nærmest virker upåvirket av at den ene jenta etter den andre dør ... 

Uhyggestemningen ligger over romanen fra begynnelse til slutt, uten at vi som lesere blir presentert for noen løsning eller forklaring. Det er forteller-vi´et som formidler historien, og det er dette vi´et som gjetter og analyserer det som skjer. Med stor fare for misforståelser, slik det jo også er i det virkelige liv. Vi tror at vi har forstått alt, vi trekker våre slutninger - men ofte tenker vi helt feil og er ikke i nærheten av sannheten. Dette er for øvrig det fortellende vi´et i romanen smertelig klar over. De skjønner at det er mye de ikke vet, at de rett og slett ikke kan vite. De skjønner at alt blir gjetninger. Men så handler det kanskje aller mest om å bearbeide sterke følelser som de har hatt med seg fra de var i puberteten selv? Sånn sett blir deres gjetninger og analyser kanskje aller mest historien om dem selv, og i liten grad Lisbon-jentene, selv om det tilsynelatende er dem alt handler om. 

Når vi ikke får vite hva som egentlig skjedde - hva er det da med denne romanen, som etter min mening har noe Ian McEwansk over seg? For meg var det en stor opplevelse å lese denne romanen, fordi jeg fra før av hadde hørt så mye om den og derfor hadde store forventninger - som ble innfridd, bare for å ha nevnt det. Boka har sterke litterære kvaliteter, og måten den er skrevet på er spennende og original. Det er ikke ofte forfattere velger vi-formen når en historie skal fortelles. (I farten kommer jeg i grunnen bare på Julie Otsukas roman "Buddha på loftet". Linken fører til min omtale av denne boka.) Dette fortellergrepet - flertallsformen - førte til at det ble et slags spenningsforhold mellom guttene som levde opp og som nå kunne se tilbake på noen helt spesielle opplevelser i ungdommen, og Lisbon-jentene, som alle døde den gangen. Romanen er på et vis fokusert rundt en gryende seksualitet i puberteten, og denne lå der hele tiden - riktignok uforløst for det meste, med unntak av Lux, som etter hvert ble svært så promiskiøs og elsket med den ene etter den andre på taket av Lisbon-huset.  Jentene blir gjenstand for guttenes seksuelle fantasier, og fordi de er så fjerne og utilgjengelige for dem, forblir de mystiske og nærmest idealiserte. 

Johan Harstad har i etterordet i boka analysert romanen, og på side 253 skriver han følgende:

"Det er noe Virginia Woolf-aktig over det hele. Det er også slik at Lisbon-jentene ikke fremstilles som underdanige, lett påvirkelige eller udugelige. Tvert imot, det er guttene, "vi"-et som fremstiller seg som den svake part, tilskueren, den passive (voyeuren, vil nok noen si), mens det hele tiden påpekes hvordan Lisbon-søstrene er perfekte taktikere, både i forhold til sine jevnaldrende gutter og sine foreldre som de tilsynelatende adlyder uten å stille spørsmål ved deres avgjørelser. Tilsynelatende er ordet, naturligvis, all den tid jentene bruker tålmodighet og forståelse for å dekke over planleggingen som foregår bak lukkede pikeromsdører. 

Lisbon-søstrene er aldri ufarlige, de er ikke forsvarsløse. De er bare uoppnåelige. For alle som forsøker å være nær dem, forstå dem. Redde dem." 

Det er helt klart mange innfallsvinkler til denne romanen, som selvsagt kan leses med svært forskjellige briller. Dette er dessuten en roman som vil vokse seg større ved annen gangs lesning, fordi man da vil se det større bildet og ikke bare detaljene rundt jentenes selvmord og guttenes nysgjerrige blikk på dem. 

Dette er en fascinerende roman som ikke slipper taket med det første! Anbefales!

Boka er tilgjengelig i pocketutgave fordi Cappelen Damm har utgitt den i serien moderne klassikere. Jeg kjøpte den tidligere i år, og bare det forhold at min utgave utkom i 2012 og er 1. opplag av 1. utgave, forteller meg at dette ikke er en bok med altfor mange lesere. Boka fortjener å bli gjenoppdaget av flere lesere! Boka er for øvrig filmatisert (linken går til Wikipedias omtale av filmen).

Utgitt i USA: 1993
Originaltittel: The Virgin Suicides 
Utgitt første gang i Norge: 1994
Min utgave: 2012
Forlag: Cappelen Damm
Oversatt: Dag Heyerdahl Larsen
Antall sider: 265
ISBN: 978-82-02-37847-9
Jeg har kjøpt boka selv

Jeffrey Eugenides (Fotoet har jeg lånt av forlaget)

Mathias Énard: "Tyvenes gate"

Når den arabiske og vestlige kulturen møtes

Mathias Énard (f. 1972) er en fransk forfatter som har studert arabisk og persisk, og som har bodd mange år i Midt-Østen. I dag bor han i Barcelona. I følge Wikipedia har han utgitt åtte bøker i årene 2003 - 2013. "Tyvenes gate" ("Rue des voleurs" - 2012) er hans syvende bok, og den første som er oversatt til norsk. 

Forfatteren har mottatt en rekke litterære priser, og ved siden av forfatterskapet har han vært redaktør for flere kulturell tidsskrifter og medvirket til åpningen av to gallerier for samtidskunst i Paris, fremgår det av bokas smussomslag. 

Lakhdar har vokst opp i Tanger, Marokkos havneby med forbindelse til Spania og Gibraltar. Han har aldri vært noen andre steder i hele sitt liv da han i en alder av sytten år blir sparket ut hjemmefra. Han og kusinen er nemlig tatt på fersken i en svært intim situasjon, og dette oppfattes som helt uhørt. Han er etter dette uønsket i familien. 

Plutselig står Lakhdar helt på bar bakke og må klare seg selv. De første månedene bor han på gata og lever fra hånd til munn. 

"Jeg har sultet, jeg har spist råtten frukt som torghandlerne lar ligge igjen til tiggerne, jeg har vært nødt til å sloss om epleskrotter og mugne appelsiner, klappe til alle slags krøplinger, énbeinte, mongoer, horder av stakkarer som virret rundt omkring på markedet akkurat som meg; det har vært kaldt, jeg har ligget gjennomvåt i høstnettene når uværet har høljet over byen og jaget fattigfolket inn under arkadene og inn i krokene på Medinaen, inn i nybygg der du må bestikke vaktmannen for å få overnatte i ly; på vinteren trakk jeg sørover, uten å finne noe bedre enn purken som banket meg opp på et skabbete politikammer i Casablaca for å oppmuntre meg til å dra hjem til mor og far; jeg kom meg på en trailer til Tanger, en grei kar som ga meg halve nistematen sin med én på trynet da jeg nektet å være jente for ham, og da jeg stakk innom for å hilse på Bassam, da jeg tok sjansen på å dukke opp i nabolaget, var jeg blitt gud veit hvor mange kilo lettere, klærne mine var i filler, jeg hadde ikke lest en bok på mange måneder og hadde nettopp fylt atten. Ingen fare for å bli gjenkjent. Jeg var utkjørt." (side 18)

Møtet med Bassam blir skjebnesvangert for Lakhdar. Med løfte om en jobb i bokhandelen Forsamlingen for spredning av Koranens tanker og et sted å bo, havner han inn under sjeik Nureddins "beskyttende" vinger. Vi forstår ganske snart at bokhandelen kun er et skalkeskjul for en fundamentalistisk bevegelse som utfører terrorhandlinger mot sivilbefolkning og turister. Handlingen foregår midt i "den arabiske våren", dvs. rundt 2011.

Lakhdar er en følsom ung mann som lengter etter kjærligheten. Ja, og få utløp for noe av sitt begjær ... Han og Bassam oppsøker Tangers tvilsomme steder i håp om å treffe utenlandske damer. Her treffer de Elena og Judith, to spanske jenter på ferie i Marokko. De studerer at på til arabisk. 

"Jeg hadde vondt for å tro at de virkelig studerte arabisk, det vil si var interessert i hjemlandet mitt, språket mitt, kulturen min; dette var mirakel nummer to, et merkelig mirakel, man kunne lure på om det ikke var diabolsk - hvordan kunne to jenter fra Barcelona ha så lyst til å interessere seg for dette språket at de satte i gang med å lære seg det? Hva skulle de med det?" (side 51 - 52)

Kontakten med Judith skal etter hvert komme til å bety mye for Lakhdar, særlig når han etter hvert ser seg nødt til å flykte fra Marokkos havneby Tanger og starte et nytt liv i Spania som illegal innvandrer. På dette tidspunktet står den arabiske verden i brann, mens Europa preges av finanskrise. Hva er egentlig verst? 

"Byer kan temmes, eller rettere sagt, de temmer oss; de lærer oss å te oss pent, de rensker av oss utlending-slagget, skreller av oss den bondske barken, smelter oss inn i seg, former oss i sitt bilde - ganske snart gir vi slipp på vårt eget ganglag, vi glor ikke tomt ut i lufta, vi nøler ikke på vei inn på metrostasjonen, vi har den riktige rytmen, vi beveger oss i riktig takt, enten vi er marokkanere, pakistanere, engelskmenn, tyskere, franskmenn, andalusiere, katalanere eller filippinere, så klarer Barcelona, London eller Paris til slutt å dressere oss som hunder. En dag griper vi oss i å stå og vente på grønt lys i fotgjengerovergangen; vi lærer oss språket, byens ord, dens lukter og lyder ..." (side 214)

Noe av det som fascinerte meg mest med denne boka, er hvordan forfatteren bruker språket til å utvikle bokas jeg-person - i begynnelsen en nokså enkel gutt med et begrenset begrepsapparat, til han utvikler seg til en verdensborger som forstår de fleste kodene i samfunnet, som på mange punkter er mye mer komplisert enn gata han vokste opp i. Barcelona er en flerkulturell by og det å passe inn er ikke gjort i en håndvending. Samtidig er det enklere å leve der nettopp fordi byen ikke på noen måte er preget av konformisme. Her er det tillatt å være den man er, bare man følger spillereglene. Samtidig beskrives et samfunn som har sin "hakkeorden" eller sosiale hierarki - der som alle andre steder.

Selv bor Lakhtar i tyvenes gate - Carrer Robadors; derav bokas tittel. Dette er strøkets verste gate, der horene, junkiene og drankerne bor. Det som på mange måter holder ham oppe er kjærligheten til litteraturen og særlig poesien, og dessuten kjærligheten han føler for Judith ... Samtidig er han en smule desillusjonert, der han til stadighet sammenligner mennesker med hunder. Så spørs det om det er mulig for ham å flykte fra fortiden når det kommer til stykket ... 

I "Tyvenes gate" ser vi alt fra Lakhtars perspektiv. I og med at forfatteren har valgt jeg-person-formen, møter vi ikke en allvitende hovedperson som analyserer det store bildet. I stedet møter vi et menneske som er godt over middels reflektert, og som etter mange år uten familiens beskyttelse har blitt street smart så det holder. 

Hvordan er det egentlig å komme til et fremmed land som illegal innvandrer? Hvorfor er det slik at det i de fleste storbyer ikke er landets egne innbyggere, men "de andre" - utlendingene - som rundstjeler turistene? Har vi ikke hørt det mange ganger tidligere? Hvorfor blir det slik? Jo, fordi nøden tvinger de illegale innvandrerne til å stjele for i det hele tatt å overleve. Nøden skaper tyver, og sånn må det nødvendigvis bli når ingen vil gi dem oppholdstillatelse og langt mindre en anstendig jobb. Overlevelsesdriften får mennesker til å gjøre det som skal til for å overleve! Akkurat på dette punktet mener jeg at boka er glitrende. Den får oss til å forstå mer enn vi gjorde fra før av. Så får det heller være at jeg ikke oppfattet boka som høy-litterær. Jeg forventet for øvrig ikke å bli presentert for alle nyansene ved den arabiske våren eller å få det store overblikket. Dette er først og fremst en roman om den lille mann og hans overlevelse i en komplisert verden. 

Jeg opplevde for øvrig at forfatteren har evnet å skape et troverdig persongalleri, og at miljøskildringene også fremstår som autentiske. Forfatteren har åpenbart stor innsikt i det han skriver om. 

Jeg anbefaler boka varmt!

Utgitt på fransk: 2012
Originaltittel: Rue des Voleurs
Utgitt i Norge: 2015
Forlag: Aschehoug
Oversatt: Tom Lotherington
Antall sider: 301
ISBN: 978-82-03-37056-4
Jeg har mottatt et anmeldereks. fra forlaget


Mathias Énard (Foto: ukjent)
Andre omtaler av boka:
- NRK v/Anne Cathrine Straume - 4. juni 2015 - Skriver så det svirDen som ikke er tyv, blir tyv, når samfunnet setter stopper for muligheten til et anstendig liv. Mathias Enard skriver så det svir om vår helt nære samtid.
«Tyvenes gate» er en usminket fortelling om den arabiske våren. Det er den første av franske Mathias Enards bøker som oversettes til norsk. Det bør ikke bli den siste.
Den arabiske våren er på sitt vakreste, eller farligste, når unggutten Lakhdar fra Marokko frister lykken i Europa. ... Mathias Enards «Tyvenes gate» er en politisk roman i den forstand at den viser ett enkelt menneskes kamp for å overleve i en urolig samtid. De politiske endringene, som kan komme i brå og uventede kast, legger føringer for jeg-fortellerens liv og er forutsetningen for hans videre eksistens.
Med sine direkte skildringer av eventyr, kjærlighetslengsel og overlevelsesvilje, holdt i et imponerende levende og illusjonsløst språk, er «Tyvenes gate» et eksempel på at visst går det an, å skrive politisk kvalitetslitteratur.

Populære innlegg