Linda Olsson: "I skumringen synger svarttrosten"

Forutsigbart og skuffende

Linda Olsson (f. 1948) er en svensk jurist og forfatter. Hun har blant annet bodd i England, Kenya, Singapore og Japan, og har hatt en karriere innenfor bank og finans. I 1990 slo hun og familien seg ned på New Zealand. Etter romansuksessen har forfatteren flyttet hjem til Sverige igjen.

Linda Olsson debuterte med romanen "Jeg vil synge deg stille sanger" i 2006. I 2008 utkom "Taushetens konsekvenser" og i 2011 utkom "Din godhet". Jeg har kun lest de to første (med har bok nr. tre liggende på vent), og linkene fører til mine omtaler av disse. Den første boka elsket jeg - den andre var det litt vanskeligere å få helt tak på. 

"I skumringen synger svarttrosten" utkom i 2014 (men på norsk i 2015), og det har dessverre tatt litt tid før jeg fikk lest den. Kanskje var det noen litt lunkne bokomtaler/anmeldelser som gjorde at boka sank nedover i lese-bunken.

Persongalleriet i boka er enkelt og oversiktlig. Vi møter tegneserietegneren Elias, som har hatt en tøff oppvekst med mobbing, og som har store talenter innenfor tegning. Siden han er dyslektiker, ligger det ikke for ham å lese bøker. I etasjen over bor Otto, en mann som er pensjonist og enkemann. Han har et ekteskap bak seg som han med årene har kommet til å betrakte som ulykkelig, og dessuten har han en fortid som antikvariat-innehaver. Bøker har i hele hans liv stått sentralt, selv om han nå er mer opptatt av å gi bøker videre enn nødvendigvis å eie dem selv. Inn i denne bygården kommer Elisabeth flyttende en dag. Hva som har vederfart henne her i livet, er vel på en måte bokas "plott", i den grad man i det hele tatt kan si at boka har et plott ... 

Elisabeth er folkesky. Hun holder seg for seg selv, beveger seg lydløst inne i leiligheten, som er stummende mørk, og hvor hun ikke en gang har begynt å pakke ut eiendelene sine. Hvilket fortids-drama er det hun bærer på?

"Dørklokken hadde ringt noen ganger. Til slutt hadde hun rullet sammen en liten bit toalettpapir og puttet den inn mellom ringeknappen og dekselet. Om det var fordi ingen hadde ringt på, eller fordi papiret gjorde jobben sin, visste hun ikke. Hvis det ikke fungerte, ville hun bli nødt til å holde ut signalene til den som ringte på, ga opp. Eller hun måtte be vedkommende om å la henne være i fred. Det trodde hun ikke hun kom til å klare. Hun stolte ikke på stemmen sin. Visste ikke om den bar. For hver dag med taushet ble hun stadig mer usikker." (side 11)

Det viser seg at Elsabeth og Elias har samme etternavn - Blom - og en dag kommer det en pakke som ved en feil har havnet i Elias` postkasse. Han ringer på, men får ikke noe svar. Det aner ham at hans nye nabo er hjemme, men ikke lukker opp. Han legger igjen pakken på dørstokken hennes. Elisabeth føler umiddelbart at hun skylder Elias noe, og velger å legge en bok utenfor hans dørstokk. Hvorpå Elias faktisk leser boka, og blir inspirert til å lage en tegning til henne. En tegning av en svarttrost, for å være mer presis. Tegningen fører igjen til at det blir ubalanse i deres "regnskap", og Elisabeth skynder seg å legge en ny bok på hans dørstokk.

Tegningen blir starten på et kunstprosjekt som Elias utvikler, og som er inspirert av hans tolkning av hans mystiske nabo. Etter hvert kommer Otto på banen, og sakte men sikkert får de lokket Elisabeth ut av sin hule. Det viser seg at Elisabeth er en sånn som skriver. Otto og Elsabeth begynner å utveksle bøker. Bøker de ønsker at den andre skal beholde ... Da Otto vil gi Elisabeth tilbake en bok han har lånt av henne, og hun insisterer på at han skal beholde den, sier hun:

"En gang i tiden ville jeg ha protestert med en gang. En gang i tiden syntes jeg at man aldri kunne ha for mange bøker. Men nå forstår jeg hva du mener. Kanskje man ikke trenger flere bøker? Kanskje man i stedet burde lese dem man har, litt nøyere?" (side 81)

Etter en stund finner Elisabeth frem et gammelt filmmanus hun en gang skrev, og som hun ønsker at Elias skal lese. Dette som en følge av en utfordring til å skrive en historie om fugle-tegningene hans, hvor en sårbar fugl er tema. Klarer de å forløse Elias´ prosjekt, og hva er det som oppstår mellom Elisabeth og Otto? 

På sitt beste er denne boka helt nydelig. Det er en varhet i teksten og i beskrivelsen av de forsøksvise og sårbare tilnærmingene mellom de tre personene som befolker denne romanen, som er lett gjenkjennelig fra Linda Olssons tidligere bøker. Dette er hun god på! På et tidspunkt i boka, der jeg forventet noe mer og noe dypere, ble jeg likevel skuffet. Jeg tror det handler om at det ble foretatt noen sprang i utviklingen som jeg ikke helt trodde på. Det hele ble for meg for lettvint, for ikke å si at jeg kjedet meg. Det skjedde så lite, og likevel gikk det nesten litt for fort. Så traumatisert som Elisabeth fremsto da vi møtte henne i begynnelsen av boka, og så fort hun kom ut av skallet sitt - står dette til troende? tenkte jeg ... Jeg opplevde heller ikke å komme ned i dypet av hennes historie. Ikke i dypet av noens historie, for å være mer presis. 

En vesentlig del av boka er dessuten Elias´ kunstprosjekt rundt tegningene av en svarttrost, uten at jeg opplevde at forfatteren klarte å beskrive disse tegningene på en slik måte at det var mulig å oppleve eller forstå det geniale med disse. Det eneste vi fikk innblikk i, var følelsene til dem som betraktet disse tegningene. Som Elisabeth, som opplevde at fugletegningene egentlig handlet om henne. 

Den personen jeg følte at jeg kom mest innpå, var kanskje Otto. Samtidig opplevde jeg beskrivelsen av det gryende kjærlighetsforholdet mellom ham og Elisabeth som litt tannløst og slapt - som om de egentlig bare var en nødhavn for hverandre og hvor fellesnevneren var ensomhet, bøker og fordums mislykkede kjærlighetsforhold. Hva var det med dem som gjorde at akkurat de skulle finne sammen? 

Min opplevelse av boka er med andre ord at Linda Olsson leverer og vel så det i bokas første halvdel, men at hele romanprosjektet for en god del strandet i den siste delen av boka. Det ble så lite handling, og der det forsøksvis var noe handling, ble det hele så tamt, lite spennende og forutsigbart. Jeg trodde rett og slett ikke på historien. Den åpne slutten tok på en måte brodden av det forutsigbare, men det var ikke tilstrekkelig til å redde Olssons romanprosjekt. 

Dersom jeg skal lese enda en roman av Linda Olsson i fremtiden, må hun fornye seg. Nå har hun brukt opp temaet skipbrudne, introverte mennesker som gjennom få ord finner frem til andre skipbrudne, introverte mennesker. Hun har absolutt det som skal til! Jeg liker nemlig fortellerstemmen hennes. 

Utgitt i Sverige: 2014
Originaltittel: I skymringen sjunger koltrasten
Utgitt i Norge: 2015
Forlag: Vigmostad og Bjørke
Oversatt: Gunnhild Magnussen
Antall sider: 290
ISBN: 978-82-419-1047-0
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget

Linda Olsson (Foto: Caroline Andersson)

Andre omtaler av boka og forfatteren:
- Aftenposten v/Lars Keilhau - 3. april 2015 - Suksessen snudde opp ned på alt for Linda Olsson (Intervju) - Nå er det historien om tre ensomme sjeler som gjelder. Dypt deprimerte, tidligere skuespiller Elisabeth, den pensjonerte antikvaren Otto og tegneren Elias. På stille vis finner de hverandre.
- Det virker som om du er glad i karakterene dine og vil dem vel?
- Jeg er veldig glad i alle jeg skriver om. Men i Sverige synes noen at Elisabeth er selvisk og ubehagelig. Men hun er et menneske som aldri har fått utvikle sin egen personlighet, hun har bare vært en del av andre. Jeg kjenner mange slike. De lever på den måten et langt liv og så møter de veggen, de orker ikke ha det slik.
- Dagsavisen v/Gerd Elin Stava Sandve - 30. desember 2014 - Hun skal synge deg flere stille sanger (intervju) - Det begynner ganske mørkt, men så blir det lysere. Veldig enkelt forklart så handler det om tre personer som finner hverandre takket være bøker, sier Linda Olsson om sin nye roman «I skumringen synger svarttrosten», som kommer i mars. ... - Det begynner med at en voksen kvinne flytter inn i en leilighet på Söder, for så å forsvinne for naboene. De undrer seg, særlig en nabo som er serietegner. Etter hvert finner han imidlertid en måte å nærme seg henne på likevel, delvis gjennom litteraturen. Det er starten på en relasjon mellom den voksne kvinnen, som er flink til å gi men ikke til å ta imot, og de to mennene, særlig den eldste av dem. Han er nemlig flink til å ta imot, sier Linda Olsson.
- Bergensavisen v/Ann Kristin Ødegård - 12. mars 2015 - Nyter friheten som 66-åring (intervju) – Alle mine bøker begynner med bare en person. I dette tilfellet var det Elisabeth. Iblant er jeg like overrasket som leserne – var det slik det skulle bli, innrømmer Linda Olsson.
– Alle spør jo om noe er selvbiografisk. Alle personene i mine romaner er personer jeg har sterke følelser for. Ofte har skikkelsene problemer som jeg går og tenker på, og løser dem bedre enn jeg kan, mener hun.
- Dagbladet v/Cathrine Krøger - 12. mars 2015 - Linda Olssons nye roman er ulidelig langsom - Mangler både troverdighet og plott - Liksom i sine tidligere romaner er hovedpersonene også her nærmest lammet av fortidstraumer. Det gjelder spesielt noenogfemti år gamle Elisabeth. Hun har isolert seg i en leilighet i Stockholm, spiser ikke, steller seg ikke og ligger stort sett i senga med lysene slukket og gardinene trukket for.
Den eneste hun kommuniserer med er et fantasifoster, damen i grønt, døden selv. Redningen kommer i form av en pakke som er feilsendt til naboen Elias. Han banker på — og langsomt tvinges Elisabeth ut av isolasjonen. ... Mye av handlingen består av henvisninger til kunst: bøker, musikk og bilder. Men Olsson har verken stil eller innsikt nok til å formulere den forsøksvise dybden hun forsøker å nå i denne boka.
- Tine sin blogg - 8. mars 2015 - I skumringen synger svarttrosten er en varm og medmenneskelig roman, som starter ganske trist og traurig, men etterlot meg i en tilstand av håp og forventning. Jeg anbefaler den på det varmeste!
- Beathes bokhjerte - 26. april 2015 - Det blir ikke enkelt å skulle oppsummere boken denne gangen for jeg både likte og ikke likte den. Jeg likte den fordi det var en herlig historie, om noe forutsigbart mesteparten av tiden men det tilgir jeg henne gladelig, det er mange bøker som er gode selv om man på forhånd kan tenke seg hvordan det hele skal gå til slutt. Jeg ble glad i karakterene og forfatteren har vært flink når hun skapte dem selv om jeg personlig skulle ønske å få høre noe mer av Elias sin historie. Jeg syntes at forfatteren skriver godt fremdeles,og dette var en stillferdig roman hvor det egentlig ikke skjedde så mye men så skjedde det en god del likevel og sidene bare raste avgårde. Så noe har jo forfatteren gjort «riktig» her. Men når jeg var ferdig med boken så kjente jeg bare at jeg ble litt skuffet, jeg hadde forventet meg en helt annen slutt, og ikke den åpne slutten vi fikk, eller var den det? Nå kommer jeg til å skrive litt om hvordan jeg tolket slutten og derfor kommer det en spoiler alert og vil du ikke vite hva som skjer så ikke les det som står mellom de grønne linjene.
- Betraktninger - 27. april 2015 - Hele romanen hadde en så vakker stemning, en stille tone. Det skjer ikke så veldig mye, de er de tre i samme blokk. Men de gir hverandre bøker når de møtes, og vi får sitater fra dem. Otto gjenforteller bøkene til Elias og det er en så vakker ting å gjøre, når Elias ikke klarer lese dem selv. Også musikk blir en viktig del av det å være sammen, det var flere musikkstykker jeg fikk lyst til å høre fordi de er så nydelig beskrevet. Alt i alt så falt jeg helt pladask og virkelig anbefaler denne boken!
- Min bok- og maleblogg/Med bok og palett - 9. april 2015 - Linda Olsson skriver på en stillfaren måte, og hun klarer å gjøre menneskene i boka levende. Du lever deg inn i deres ensomhet, og blir glad når de finner ut av hverandre og kan begynne å leve igjen. Her er det mye varme og medmenneskelighet. Romanen er noe langtekkelig og stillestående, men det ble på ingen måte noe som ble negativt for meg. Det er bare med på å understreker prosessen som skjer mellom de tre.
Sitter igjen med et ønske om at romanen hadde en annen slutt - eller hvordan slutter den egentlig?
- Bøker og bokhyller - 25. april 2015 - Et mikroinnlegg om en liten skuffelse - Jada, det er fint når totalt ulike mennesker finner hverandre og hjelper hverandre, og ja: det er fint når svarttrosten synger i skumringa- spesielt nå er det treffende og høyaktuelt. Men det hadde utvilsomt blitt mer underholdende hvis det hadde vært noen overraskelser underveis. Ikke engang slutten overaska meg, og det var kanskje det verste..

Joseph Roth: "Jøder på vandring"

Essay fra 1927 - stadig like aktuelt!

Den jødiske forfatteren Joseph Roth (f. 1894 d. 1939) må ikke forveksles med Philip Roth (f. 1933) - også han en jødisk forfatter. (Jeg har tidligere for øvrig omtalt fire av Philip Roths bøker på bloggen min.)

I forlagets presentasjon av forfatteren nevnes at Joseph Roth var jødisk-østerriksk, men opprinnelig kom fra det som i dag heter Vest-Ukraina. Han var mao. østjødisk, i likhet med de fleste jøder i Europa (et viktig poeng i hans essay). Han studerte litteratur og filosofi i Wien, og han var en fremtredende skikkelse i opposisjon mot Hitler. Hans mest kjente roman er Radetzkymarsjen som utkom i 1932, men denne endte på nazistenes bokbål - i likhet med alle hans øvrige bøker, som han produserte på løpende bånd og i store mengder i løpet av sitt korte liv (se mer om dette på Wikipedia). I 1933 emigrerte han til Paris, og døde der i 1939. Han var da 45 år gammel, fattig og alkoholisert. I dag regnes Joseph Roth som en av de mest betydelige mellomeuropeiske forfattere. Essayet "Jøder på vandring" - "Juden auf Wanderschaft" - utkom i 1927. Han redigerte dette essayet flere ganger før sin død.

"Denne boken gir avkall på bifallet og tilslutningen, men også innvendingene og endog kritikken fra dem som ignorerer, forakter, hater og forfølger østjødene. Den henvender seg ikke til de vesteuropeerne som av det faktum at de er vokst opp med heis og vannklosett, utleder retten til å slå dårlige vitser på rumenske lus, galisiske vegglus, russiske lopper. Denne boken gir avkall på de "objektive" lesere som fra den vestlige sivilisasjonens vaklevorne tårn kaster lettkjøpte og surt velvillige skråblikk ned på det østlige Europa og innbyggerne der; som av pur humanitet beklager det mangelfulle kloakksystemet og av frykt for smitte sperrer fattige emigranter inne i brakker der løsningen på et sosialt problem overlates til massedøden. Denne boken vil ikke bli lest av dem som fornekter sine egne fedre og forfedre som ved et tilfelle unnslapp brakken. Denne boken er ikke skrevet for lesere som vil ta det ille opp at forfatteren behandler gjenstanden for sin framstilling med kjærlighet i stedet for "vitenskapelig saklighet", også kalt lede." (side 5 - fra forordet)

I dette essayet beskriver Joseph Roth situasjonen til de mange jødene som befant seg i Europa i tiden forut for Hitler-Tysklands jødeutryddelse, og dette gjør han med et slikt klarsyn at det vi lesere vet skjedde senere (forfatteren selv døde jo som sagt i 1939), nærmest fremstår som en "logisk" følge av det foregående. Så sterk grobunn hadde nemlig anti-semittismen i Europa. De russiske pogromene gjorde ikke akkurat situasjonen enklere. Ikke bare flommet hele Sentral-Europa over av jøder fra øst, og ikke bare hatet folk flest disse jødene, men det gjorde også mange av de fra før av godt integrerte jødene, som helst ønsket å fornekte sin herkomst og glemme at også de en gang kom fra øst. 

"Det finnes østjødiske arbeidere, jøder som ikke kan prute, handle, overby og "regne", som ikke kjøper inn gamle klær, som ikke går rundt med knyttet sitt og selger ved dørene, men som likevel ofte blir tvunget til å drive en nedverdigende og trist handel fordi ingen fabrikk ansetter dem, siden lovene (sant nok nødvendig) beskytter de innfødte arbeiderne mot konkurranse fra fremmede, og fordi fabrikkeiernes, men også kameratenes fordommer kan gjøre den jødiske arbeideren umulig, selv om disse lovene ikke hadde eksistert." (side 14)

Det Joseph Roth beskriver er et samfunn som stigmatiserte en spesiell gruppe mennesker, som for å overleve, ble tvunget til å tjene til livets opphold på en måte som ytterligere forsterket "grunnen til å hate dem". De fikk ikke ordinære jobber, men når de likevel brukte sin kløkt for å klare seg som best de kunne, var også dette feil og påkalte samfunnets fordømmelse. Fattigdommen gjorde at de hygieniske forholdene i de jødiske gettoene ikke var de beste, og så foraktet man dem ytterligere fordi de også var skitne. 

Helt opp til langt ut i det 20. århundret kunne ikke jøder eie jord. Dette førte til at flertallet ble håndverkere og intellektuelle. Analfabetisme var ikke-eksisterende, og sånn sett skilte dette folket seg markant fra det vi vanligvis forbinder med fattigdom. Fattige ja, men ikke ressurssvake, kan man vel med stor tyngde hevde. Mangelen på en "egen jordflekk" gjorde at drømmen om et egen hjemland våknet for alvor. Å bli oppfattet som et folk i eksil gjorde dette til en konsekvens. Som Roth skriver på side 19:

"Jøden har rett til Palestina, ikke fordi han kommer fra dette landet, men fordi ingen andre land vil ha ham. At araberen frykter sin frihet, er imidlertid like forståelig som at jødens vilje til å være en trofast nabo for araberen er ærlig. Og likevel vil de unge jødenes innvandring til Palestina ligne på et slags jødisk korstog fordi de dessverre også skyter." 

Joseph Roths fundering over forskjellen mellom jøder og protestantiske kristne er tankevekkende - særlig fordi de tanker han gjorde seg da essayet ble skrevet, har stor overføringsverdi til dagens verdenssituasjon. 

"Enhver protestant som forviller seg inn i et jødisk tempel, må innrømme at forskjellen mellom jøde og kristen slett ikke er så stor, og at man egentlig kunne ha sluttet å være antisemitt hvis den jødiske konkurransen i forretningslivet ikke hadde vært så farlig." (side 23)

Ja, for mange ganger minner retorikken mot jødiske finansfolk og andre mer om en dårlig skjult misunnelse enn noe annet. Når man mistenkeliggjør at så mange jøder gjør det så godt i den vestlige verden, bekler maktstillinger og generelt har "litt for stor innflytelse" ... Handler dette om en reell konspiratorisk frykt over at "de" vil overta verden, eller handler det om en "god, gammeldags misunnelse"? 

Jeg fant videre Joseph Roths beskrivelse av de vestlige gettoene svært interessant. Her beskriver han hvorfor så mange jøder bosatte seg nettopp i Tyskland og også Østerrike, rett og slett fordi språket var enklere å lære siden det hadde mange likhetstrekk med jiddisk, slik jeg har forstått det. Fransk var et vanskeligere språk å lære, og selv om de fleste jøder ble langt bedre mottatt i Frankrike, valgte de fleste altså likevel å bli i Tyskland. Etter hvert som det kom svært mange østjøder strømmende på flukt fra de russiske pogromene, begynte myndighetene å kreve urimelig mye dokumentasjon fra de flyktende østjødene. Beskrivelsen av hvordan østjødene ble oppfattet mer troverdige når de oppga falske opplysninger om navn o.l., fordi myndighetene møtte kompliserte jødiske (og autentiske) navn med mer mistro enn navn de selv (altså politiet og byråkratene) klarte å uttale, er riktig fornøyelig, men også trist lesning. 

"Krigen har brakt mange østjødiske flyktninger til Wien. Så lenge hjemstedet deres var okkupert, gav man dem "understøttelse". Pengene ble ikke sendt hjem til dem. De måtte stå i kø på de kaldeste vinterdagene, i de tidligste morgentimene. Alle: oldinger, syke, kvinner, barn.

De smuglet. De hadde med seg mel, kjøtt og egg fra Ungarn. Man sperret dem inne i Ungarn fordi de kjøpte opp næringsmidlene. Man sperret dem inne i Østerrike fordi de innførte matvarer som ikke var rasjonalisert i landet.

Etter krigen ble de repatriert, til dels med makt. En sosialdemokratisk ministerpresident lot dem utvise. For kristen-sosiale er de jøder. For tysknasjonale er de semitter. For sosialdemokrater er de uproduktive elementer." (side 64)

Altså en "pariakaste" ingen ønsket når det kom til stykket ... I alle fall ikke når det ble for mange av dem.

I Frankrike derimot, og spesielt i Paris, ble jødene som sagt mottatt på en helt annen måte. Ikke bare fikk jødene leve som de ville, men de fikk lov til å være tilfredse! Barna deres kunne velge om de ville gå på jødiske eller franske skoler, og de fikk lov til å snakke jiddisk - til og med høyt på gaten. Tenk det! Og resultatet? Resultatet av at de tross alt hadde et fritt valg, var at de faktisk lærte fransk. Barna deres snakket ikke lenger jiddisk, og var dessuten meget begavede. De ble integrert i det franske samfunnet. Så skulle det siden dessverre vise seg at det også her murret under overflaten ... Men akkurat dette visste ikke Joseph Roth da han skrev dette essayet. 

Joseph Roth har skrevet flere etterord til sitt essay, som han som tidligere nevnt omarbeidet flere ganger etter den første utgivelsen. I ett av dem skriver han følgende (side 113):

"Da jeg for mange år siden skrev denne boken som jeg nå ønsker å legge fram for leseren i revidert utgave, eksisterte det ennå ikke noe akutt vestjøde-problem. Den gangen dreide det seg hovedsaklig om å gi ikke-jødene og Vest-Europas jøder en forståelse av østjødenes ulykke: særlig i de ubegrensede muligheters land, som ikke heter Amerika, men Tyskland. En latent antisemittisme fantes riktignok alltid der (som overalt ellers). I sin forståelige bestrebelse på enten ikke å ville ta den til etterretning eller overse den, og i den tragiske forblindelse som hos mange, ja de fleste vestjøder, synes å erstatte den tapte og utvannede fedrenes tro, og som jeg kaller framskrittsovertro, følte de tyske jødene seg tross all slags truende antisemittiske symptomer som jevnbyrdige tyskere; på store høytidsdager i beste fall som jødiske tyskere. Noen av dem var dessverre ofte fristet til å gjøre de østjødene som hadde innvandret til Tyskland, ansvarlige for de antisemittiske instinktenes ytringer. Det er et - ofte oversett - faktum at også jøder kan ha antisemittiske instinkter ... " (side 113 - i Joseph Roths forord til planlagt nytt opplag)

Roth tar opp mange andre sider ved jødenes kultur, som at de tilsynelatende fant seg i hva det skulle være uten å yte motstand. Nå er det kanskje ikke helt usannsynlig at det som senere skjedde under krigen var for uhyrlig til at noen i det hele tatt kunne ha forutsett slike grusomheter - selv ikke i sine villeste fantasier ... Men det er jo en helt annen historie. Eller er det det?

Jeg vil på det sterkeste anbefale dette lille essayet! Særlig i vår tid er det mye av det tankegodset Joseph Roth legger frem, som har klare paralleller til andre tendenser i vår tid. Så pass at det er grunn til å lure på om menneskeheten må ha noen å se ned på og trakassere for å føle seg vel ... Når man kan eksternalisere egne problemer og utfordringer over på andre mennesker og folkegrupper, frifinner man jo seg selv som årsak til problemene. Som en humorist en gang harsellerte med i en populært videosnutt på nettet for noen år tilbake: "Kan du skylde på noen? Problemet løst!" 

Ellers vil jeg fremheve at det Joseph Roth her omtaler som antisemittisme er hva jeg oppfatter som begrepets reelle innhold. Det er en form for rasisme rettet mot en helt spesiell folkegruppe - i dette tilfellet jødene - verken mer eller mindre! Selv blir jeg nemlig veldig oppgitt over at manglende støtte til staten Israels politikk og krigshandlinger (eller forsvar eller hva man måtte mene om dette) blir definert som antisemittisme. Det kan selvsagt handle også om dét, men i bunn og grunn føler jeg at begrepet da blir misbrukt. 

Min klare anbefaling er: Les dette essayet og bli litt klokere!

Jeg for min del er ikke i tvil om at jeg må lese "Radetzkymarsjen". Denne boka er dessverre ikke lenger å få tak i på norsk, så jeg har skaffet meg den engelske utgaven.

Utgitt første gang: 1927
Originaltittel: Juden auf Wanderschaft
Utgitt i Norge: 2015
Forlag: Bokvennen
Oversatt: Geir Pollen 
Antall sider: 127
ISBN: 978-82-7488-564-6
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget

Joseph Roth (Foto: lånt av forlaget)

What to do in Bergen?

Vågen - med Bryggen i bakgrunnen (Foto: RMC)

I sommer har jeg vært noen turer i Bergen, Norges vakreste by etter min oppfatning. Etter hvert har jeg tatt noen bilder, og disse har jeg lyst til å dele i dette innlegget, som jeg har valgt å kalle "What to do in Bergen". Dersom du skal til Bergen eller bare har tenkt på det, håper jeg at mitt innlegg kan fungere som inspirasjon! Enjoy!

Atelier Hetland på Bryggen i Bergen (Foto: RMC)

En av de første tingene jeg vil anbefale er en tur innom Atelier Hetland på Bryggen. Kjenner du ikke til bildene hans? Ta en titt på denne linken - her vil du se flere av Hetlands humoristiske motiver! 

Gamle Bergen Bymuseum (Foto: RMC)

Gamle Bergen Museum - også kalt Bymuseet - er åpent mellom kl. 09.00 og 16.00 i sommersesongen (dvs. fra 15. mai til 31. august). Utenom sesongen har jeg inntrykk av at man kan avtale gruppebesøk. Her finner du en liten bydel bestående av rundt 50 hus fra perioden 17. - 19.-tallet. Utrolig sjarmerende sted!

Meyermarken bydelspark (Foto: RMC)

Når du først er på denne kanten av byen, bør du få med deg denne vakre parken - Meyermarken bydelspark i Sandviken!  De irrgrønne plenene og de gamle bygningene er virkelig et flott skue! Og for et foto-objekt!

Bryggen i Bergen (Foto: RMC)

Man besøker selvsagt ikke Bergen uten å ha opplevd Bryggen! Aller helst med ett eller flere bilder av bygningene i solskinn på kameraets minnebrikke! I bakgrunnen ser du Håkonshallen og Havnekontoret, som i dag er hotell. 

Bryggen i Bergen (Foto: RMC)

Det er noe helt eget ved å rusle rundt på Bryggen sommerstid. Når man er blant dem som har vært her utallige ganger tidligere i årenes løp, er det som om man oppdager byen på nytt når man betrakter hordene av turister som knipser i vei. 

Rasmus Meyers Samlinger (Foto: RMC)

På en av turene mine var jeg innom Rasmus Meyers Samlinger. I dag er det slik at man kan kjøpe en billett og få tilgang til fire kunstmuseer som ligger på rekke og rad langs Lille Lungegårdsvann - kalt Kode 1 - Kode 4. I Rasmus Meyers Samlinger - Kode 3 - finner du en av de fineste samlingene av Edvard Munch-bilder, og på et av de andre stedene en av de fineste med Nikolai Astrup-bilder. Jeg vil virkelig anbefale å ta turen innom her!

Musikk-paviljongen i Bergen (Foto: RMC)

Midt i byen - ved Lille Lungegårdsvann og Festplassen - ligger Musikk-paviljongen. Jeg elsker denne paviljongen! Den er så flott om sommeren, bekranset som den er av de mest fargerike sommerblomster! Jeg må alltid innom denne for å sikre meg et bilde! Særlig når det er sol! (Her kan du forresten lese en interessant artikkel i Bergens Tidende blant annet om Festplassen.)

Musikk-paviljongen i Bergen (Foto: RMC)

Til venstre for musikk-paviljongen ligger Hotel Norge, og til høyre ligger kjøpesenteret Sundt. Dette må også kunne betegnes som "midt i byen".

Dickens på Ole Bulls Plass i Bergen (Foto: RMC)

Og mens vi er i sentrum - her ligger Ole Bulls Plass med Dickens i bakgrunnen. Dickens er en café som har eksistert "til alle tider", også mens jeg var student i Bergen på 1980-tallet. Den gangen anså vi dette som et nokså probert sted, litt for dyrt for en vanlig student-økonomi. Brune steder som Wesselstuen og "halvbrune" steder som Café Opera passet bedre både for lommebok og image. Når jeg i dag besøker Bergen, elsker jeg å ta turen innom Dickens. Få utesteder kan nemlig by på en tilsvarende utsikt ut mot bylivet som nettopp her! På Ole Bulls Plass ligger Den Blå Steinen - et kunstverk skapt av kunstneren Asbjørn Andersen. 

Torgallmenningen, Bergen (Foto: RMC)

På min forrige Bergen-tur var store deler av Torgallmenningen plutselig blitt et sted for brettspill. Fascinerende å se hvordan dette engasjerte store og små! Sjakk-brettet var imidlertid for de mer avanserte, og det ble ikke akkurat nedrent av mennesker. 

Johanneskirken i Bergen (Foto: RMC)

Noe som er ganske nytt i bybildet i Bergen er at trappa opp til Johanneskirken er pusset opp. Dette har nesten blitt Bergens svar på Romas spansketrapp. Vannfall og blomster har gjort trappa til en turistattraksjon, og det synes jeg er stilig! Mens jeg bodde i Bergen på 1980-tallet, var trappa svært sliten og forfallen - faktisk nokså trist, når jeg tenker etter. 

Ole Bulls Plass (Foto: RMC)

Jeg må forresten ta med et bilde av veien ned fra Den Nationale Scene til Ole Bulls Plass, fordi den er så flott! Med sine strenge formklipte busker, med plen i midten, er dette blitt en flott lunge for rekreasjon midt i byen. Her er ingen skilt hvor det står "ikke trå på plenen!" Som vi ser har noen slått seg ned på plenen lenger ned, og de koser seg i finværet. I Bergen er det finvær når det ikke regner! Og fordi man alltid kan regne med - i alle fall som en hovedregel - at klimaet på Vestlandet er mye mildere enn på Østlandet - er det nydelig å være ute - selv om det ikke er sol. Hvis det altså ikke regner ... 

Torgallmenningen (Foto: RMC)

Vannspeilet midt på Torgallmenningen er fantastisk i oppholdsvær! Dersom du er foto-entusiast, anbefaler jeg deg å gå litt rundt her. Du vil garantert finne fine foto-objekter! Bygningene speiler seg i vannet - i likhet med folkene som sitter langs kanten og slapper av og nyter oppholdsværet i sommervarmen

Street Art i Bergen (Foto: RMC)

Det er ikke bare i Oslo at street art har tatt helt av. I Bergen er dette veldig populært - kanskje ikke minst takket være kunstneren Dolk, som ingen vet hvem er. Det er utrolig morsomt å gå rundt i bakgatene i Bergen. Det er nemlig her du finner gatekunsten. Plutselig får du øye på den, og da er det bare å finne frem kameraet! Dette motivet fant jeg i noen bakgater i Vågen. (På denne bloggen kan interesserte lese mer om street art i Bergen. Dessuten har Tine et innlegg på sin blogg om street art i Bergen.)

Vågsallmenningen i Bergen (Foto: RMC)

Og mens vi snakker om gatekunst og Vågen - denne skulpturen er det Magne Furuholmen som har laget. Den står midt på Vågsallmenningen - med den gamle brannstasjonen og det gamle posthuset i bakgrunnen. Er den ikke flott? (Mer om Vågsbunnen finner du her.)

Lille Markevei i Bergen (Foto: RMC)

Lille Markevei er en sjarmerende gate som går fra Jernbanen og innover byen, som en parallellgate til Kaigaten (som går langs Lille Lungegårdsvann, på motsatt side av kunstmuseene som jeg har nevnt tidligere). Denne lille gatestumpen inneholder noen av de mest sjarmerende småhus i Bergen sentrum, og det er flere virkelig artige butikker her. Ikke besøk Bergen uten å ta turen innom her!

Småhusbebyggelse i Bergen (Foto: RMC)

Jada, dette er også et hus! Riktignok er mange av trehusene i Bergen små og trange, men trangere hus enn dette skal du heldigvis lete lenge etter å finne! Men her bor det altså folk! Jeg mener å huske at jeg fant dette huset i noen av gatene ovenfor Bryggen. 

Utsikten fra tårnet på Havnekontoret (Foto: RMC)

Dette bildet har jeg tatt fra tårnet på Havnekontoret helt på enden av Bryggen. Jeg ba om lov til å gå opp i tårnet i hotell-resepsjonen, og fikk et nøkkelkort med adgang til dette. Husene du ser takene på, er de klassiske Bryggen-husene. (Prøv for all del å ikke si Brygga til en Bergenser - da forstår de ikke hva du mener. Det heter Bryggen! )

Båtliv i Vågen, med Strandkaien på den andre siden (Foto: RMC)

 Det er svært hyggelig å spasere langs Bryggen - særlig i solskinn. Det ligger som regel mange store båter inne i Vågen, og dette gir byen nesten et Sørlands-preg. Her ser vi over til Strandkaien på den andre siden av Vågen. 

Beffen i Vågen (Foto: RMC)

Hvis du får mulighet til å ta Beffen ut til Sandviken, så gjør endelig det! Båten går fra innerst i Vågen, og det koster 100 kroner tur-retur. På veien ut møtte vi tvillingbåten som var på vei ut til Akvariet. 

Nordnes - her med Nykirken i front (Foto: RMC)

Ja, jeg vet det. Jeg har ikke nevnt Fløien eller Akvariet. Selvsagt er dette må-ting når man er i Bergen. Jeg har bare ikke prioritert det selv på mine turer i sommer, og har derfor ikke noen bilder å by på i dette innlegget. Men selvsagt: du MÅ opp på Fløien! Velg en dag med pent vær og vær tidlig ute! Ellers risikerer du spesielt sommerstid å bli stående i lange køer. Dette bildet er for øvrig tatt på Nordnes - her med Nykirken i front. 

Utendørs teater på Bergenhus Festning (Foto: RMC)

Sist gang jeg var i Bergen, valgte jeg og bokblogger-Tine å få med oss et utendørsteaterstykke av Shakespears King Lear på Bergenhus Festning. Det var amatørteater-truppen The Synergy Theatre som fremførte stykket. Rent bortsett fra at vi var altfor tynnkledde og frøs en del, var det en utrolig morsom opplevelse! Skuespillerne var flinke, og fordi vi ble fôret med vafler og kaffe i pausen, gikk det helt greit. Mitt råd er: vær åpen for opplevelser litt utenfor det vanlige, men ta på deg mer klær enn vi hadde dersom det er snakk om utendørs underholdning. Selv om det er sommer! Selv ville jeg vurdert å ha med et ullpledd i sekken - sånn for sikkerhets skyld. At man ikke fryser, høyner den kulturelle opplevelsen!

Bybanen i Bergen (Foto: RMC)

Ta en tur med Bybanen! Denne banen er bergenserne veldig stolte av, og i løpet av 2016 går den helt frem til Flesland. Da blir dette en alternativ rute - i tillegg til flybussen. 

Kajakskole i Store Lungegårdsvann (Foto: RMC)

Dersom du er i Bergen i flere dager, kan du jo vurdere om du ønsker å ta et kurs i havkajak-padling. Ved Store Lungegårdsvann, rett nedenfor den nye Høyskolen og ADO Arena, er det en kajakpadle-skole. En venninne og jeg fikk presentert "en eskimo" av lederen av kurset den dagen. En "eskimo" betyr at roeren tipper kajaken sidelengs og klarer å vippe denne opp på den andre siden. Det så småskummelt ut, synes jeg, men mannen i kajaken hadde åpenbart full kontroll!

Bokkafeen Krok og Krinkel  (foto: RMC)

Dersom du er av det litterære slaget - og det er du sikkert, siden du har funnet frem til min blogg - så kan jeg jo tipse deg om et par steder du bør stikke innom. Det ene stedet er bok-kaféen Krok og Krinkel som ligger i Lille Øvregaten 14. Stedet har en egen Facebook-side. Stedet har også en blogg, men den er dessverre sørgelig lite oppdatert.

Boksalongen i Bergen (Foto: RMC)

Det andre stedet du må få med deg, er Boksalongen på Litteraturhuset Bergen. Dette stedet ligger i Øvre Skostredet 5 (i Vågen-området). Dette stedet har jeg planer om å skrive et eget innlegg om. For øvrig legges snart høstprogrammet ut, og det kan være lurt å ta en titt på dette i god tid før avreise. Det kunne jo nemlig tenkes at det er arrangementer der du kunne tenke å sikre deg billetter til! Som regel - det har i alle fall jeg lagt merke til - kommer de store forfatterne først til Litteraturhuset i Oslo på onsdager, for så å dukke opp på Litteraturhuset Bergen dagen etter, altså på torsdager. Med andre ord helt perfekt å få med seg en torsdagskveld her i forbindelse med en langhelg i Bergen! (Jeg skriver stort sett alltid om bok-arrangementene på Litteraturhuset i Oslo her på bloggen min, og jeg håper også at jeg får oppleve noen arrangementer i Bergen utover høsten. Linken fører til mine litteraturkveld-innlegg.)

Mathallen på Fisketorget i Bergen (Foto: RMC)

For øvrig er det selvsagt et "must" å besøke Fisketorget når man er i Bergen. Fisketorget er ikke hva det en gang var. En gang - f.eks. på 1980-tallet - var det fiskerne selv som sto på torget og solgte fangsten sin. I dag er torget stort sett overtatt av utlendinger - mye spanjoler og italienere, ut fra hva jeg klarte å bedømme sist jeg var der - og prisene er til å få åndenød av. Jeg fikk f.eks. med meg at en liten tallerken med litt assortert utvalg av sjømat kostet 350 kroner. Jeg tror ikke en gang jeg hadde blitt lunchmett. Dette fikk meg til å strene over gaten og innta min lunch på Zupperia. Der ble jeg mett til halve prisen av hva det kostet på Fisketorget. Godt var det også!

Strandkaien i Bergen (Foto: RMC)

Jeg håper at jeg med dette har klart å inspirere noen til å ta turen til Bergen! Dette blir garantert ikke mitt siste innlegg fra Bergen!

Fra før av har jeg laget et innlegg i 2011, 2012 og 2014 - i tillegg til et innlegg om Troldhaugen. 

Curzio Malaparte: "Kaputt"

Mesterlig om krigens grusomheter

Italieneren Curzio Malapartes (f. 1898 d. 1957) egentlige navn var Kurt Erich Suckert. Han var journalist, dramatiker, forfatter og diplomat. Han trivdes imidlertid best i rollen som en frittalende forfatter og journalist enn som diplomat.

Navnet Malaparte betyr "ond/feil side" - i motsetning til f.eks. Bonaparte som på italiensk betyr "god side". (Kilde: Wikipedia) Valget av navn var neppe tilfeldig, for når vi leser hans bok "Kaputt", skjønner vi at dette er en mann som helst går motstrøms. At diplomatiet ikke gikk glipp av en stjernekandidat skjønner vi dessuten svært raskt, for her pakkes ingenting inn. 

I årene 1921 til 1956 utga Malaparte ni bøker. "Kaputt" utkom i 1944, altså mens andre verdenskrig fremdeles pågikk. Akkurat dette er verdt å merke seg når man leser hans bok. Han forutså langt på vei hvordan det kom til å gå, uten å kjenne fasiten selv. Ikke for det: at Tyskland var på vikende front da landet begynte å tape i øst, måtte være åpenbart for alle og enhver på den tiden. Det oppsiktsvekkende ligger vel mer i at han fikk utgitt boka mens krigen fremdeles pågikk. Hans hjemland var jo Tysklands allierte, og var det noe man ønsket kontroll over på den tiden så var det offentlige ytringer mot makthaverne. 

For øvrig henviser jeg til Wikipedias presentasjon av Curzio Malaparte, som er vel verdt å få med seg. Her fremgår det også at han i 1951 utga en bok om Proust. "Kaputt" inneholder en del Proust-sitater i første kapittel av boka (se side 572).

Oversetter Anne Arneberg opplyser i etterordet til boka (fra side 564 til 572) at "Kaputt" raskt ble en internasjonal bestselger da den kom ut i Italia 1944. Fire år senere kom den ut på norsk på Aschehougs forlag. Det fulgte mye debatt i kjølvannet av utgivelsen, men siden ble boka glemt. Da boka atter ble utgitt i Italia i 2009, førte dette til en opphetet diskusjon om forfatteren, som på grunn av sin tilknytning til fascistpartiet ble ansett som et lite aktverdig menneske. 

"Malaparte var stort sett bare lojal mot sin egen troløshet, og en av de sterkeste kampsakene hans blir den han også lufter i forordet i denne boken; forfatterens rett til å skrive akkurat hva de vil uten å bli straffet for ytringene sine. Da han skrev dette forordet, hadde han akkurat vært gjennom en nesten slapstickaktig omgang med arrestasjoner." (side 566)

Malaparte begynte å skrive på sin roman/krigsreportasje sommeren 1941, mens han reiste rundt som journalist. I første omgang fulgte han felttoget mot Russland, og siden var han innom de fleste landene som Tyskland hadde okkupert - i tillegg til at han også var innom Finland. Han skrev i smug, og når man leser boka hans, er det enkelt å skjønne hvorfor. Hans fremstilling av krigens grusomhet og menneskenes brutalitet passet virkelig ikke inn i propagandaen som ble spredd for å holde motet oppe både hos soldatene og folket for øvrig i en tid da det begynte å bli åpenbart for noen hver at det ikke ville være mulig å vinne krigen. 

At Malaparte må ha vært en karismatisk og sjarmerende mann skjønner vi, for han får innpass over alt. Han er i stand til å oppføre seg i tråd med tidens konvensjoner både i overklassens selskaper og blant fattigfolk. Dermed får han også tilgang til mye informasjon, og skriver om det. Blant makthaverne i Tyskland og Italia var han ikke populær. Leserne elsket imidlertid reportasjene hans. Han skrev lett og ledig og interessant, og akkurat slik opplevde jeg at boka hans også var. Visst er "Kaputt" tykk, men ikke tro at den er vanskelig tilgjengelig av den grunn! Boka er den reneste page-turner!

"Tyskerne avslører seg selv ved matbordet, enten fordi maten og vinen gjør dem varme eller på grunn av en selvtillit de får av ikke å være alene, eller på grunn av en ubevisst trang til å bevise overfor seg selv at de ikke er redde. De tør opp og begynner å snakke om sult, henrettelser og massedrap med en pervers glede som ikke bare røper bitterhet, sjalusi, skuffet kjærlighet og hat, men også en ynkelig og merkverdig trang til selvfornedrelse. Den uforklarlige edelmodigheten som finnes hos de undertrykte, syke, svake, forsvarsløse, hos gamle, kvinner og barn, fornemmer tyskerne og misunner og frykter den, kanskje mer enn noe annet folk i Europa. Og de hevner seg. Det ligger en form for tilstrebet selvfornedrelse i tyskernes arroganse og nådeløse brutalitet; en dyp trang til å svartmale seg selv og en ubønnhørlig hang til selvhat i deres gåtefulle "angst". (side 117)

Under sine reiser møter Malaparte elendigheten som krigen frembringer. Her idealiseres på ingen måte krigen. Den er kun demoraliserende, og når du tror at verre enn dette kan det rett og slett ikke bli - vel, så kan det faktisk det. Beskrivelsen av døde mennesker, enten bukket under for sult, kulde eller med en kule eller flere i kroppen, som blir likplyndret av mennesker enda lenger nede på rangstigen (gjerne beskrevet som sigøynere), er illevarslende når man funderer over hva som egentlig er menneskers sanne natur. Hva bor i oss når vi blir utsatt for et tilstrekkelig sterkt press av det virkelig eksistensielle slaget? Er vi bare dyr, eller endog verre? Da Malaparte en gang forsøker å gripe inn for å stanse galskapen, blir han møtt med et "Ro Dem ned! Det er nok til alle!" - som om også han var en av likplyndrerne som forsøkte å sikre seg sin del av byttet ... 

"I gatene løp flokker av jøder forfulgt av soldater og rasende borgere bevæpnet med kniver og jernstenger, gendarmer slo gatedører inn med geværkolbene, vinduer sprang plutselig opp, og kvinner i nattkjole og ukjemmet hår fektet med armene og skrek. Noen kastet seg ut av vinduene og traff asfalten på fortauene med et dumpt klask. Soldatene kastet håndgranater inn i luftegluggene til kjellerrom der mange mennesker forgjeves hadde søkt tilflukt ... " (side 181)

 At jødeutryddelsen skulle være noe hemmelig som "ingen visste om" mens dette pågikk, blir stadig dementert i historiske kilder. Når Curzio Malaparte skriver så åpent om dette, og det i en bok som kom ut mens krigen fremdeles pågikk, skjønner man enda mer hvor skammelig det er at så mange av datidens politikere påsto at de ikke visste. Behandlingen av jødene hadde aldri for øvrig vært mulig uten at hvermannsen i alle land hadde medvirket! Bare når et tilstrekkelig antall mennesker så vekk og unnlot å gripe inn, kunne selv et despotisk styresett få legitimitet bak sine handlinger. 

Når denne boka i tillegg til å være både rå og brutal, også blir fremstilt som vakker, er dette blant annet fordi den også inneholder sekvenser som viser menneskets sans for estetikk og bordets gleder. Som når han på side 256 legger ut om rødvinen fra Bourgogne - "(i)ngen vin er så jordisk som rødvinen fra Bourgogne". Beskrivelsen av denne vinens fortreffeligheter er poesi.

" ... ingen vin passer bedre til skumringen og er så fortrolig med natten som vinen fra Nuits-Saint-George, som selv i navnet er dyp og funklende som en sommernatt i Bourgogne. Den glitrer blodig på nattens terskel, som solnedgangens ild på horisontens krystallklare rand. Den tenner røde og blålige glimt på den purpurfargede jorden, i det fortsatt varme gresset og løvet med den døende dagens smak og aroma. De ville dyrene kryper dypt inn i jordhulene sine når natten faller på, villsvinet braser med mye rasling i et kratt, fasanen med den korte tause flukten svømmer gjennom skyggen som allerede flyter over skog og eng, og den smidige haren glir langs den første månestrålen som på en utspent sølvline. Dette er burgundervinens time. I denne timen i denne vinternatten, i rommet som er opplyst av snøens trøstesløse skjær, vekker den fyldige lukten av Nuits-Saint-Georges liv i minnet om sommerkveldene i Bourgogne, om nettene man tilbrakte på den ennå solvarme bakken." 

Det er vakkert! Så vakkert at man får lyst på et glass rødvin fra Bourgogne! Og det kan trengs for å fordøye denne brutale boka, som tar pulsen på et Europa i krig, som er der mens det skjer og som skriver om det mens det skjer. Det er nesten som om vi er der selv, og opplever krigen sammen med forfatteren. Innimellom med en del tankevekkende dialoger og sitater ...

"Det mest skremmende ved krigen", sa Louise, "er jo nettopp det vakre ved den. Jeg liker ikke å se monstre smile." (side 345)

I en annen dialog med Louise forteller Malaparte om opprinnelsen til ordet kaputt. (side 349) Ordet stammer fra det hebraiske ordet koppâroth, som betyr offer. 

Historien om de jødiske kvinnene som gjemte seg i kornåkrene for ikke å bli voldtatt eller drept - eller helst begge deler - av tyske soldater, er gruoppvekkende. Soldatene visste at de var der, og løsnet noen skudd inn i åkeren fra tid til annen. Kvinnene stappet halm i munnen på de sårete for at de ikke skulle skrike og røpe hvor de befant seg. 

"Kaputt" er en av de beste bøkene jeg har lest i hele mitt liv! Der er den for øvrig i godt selskap med Stefan Zweigs memoarbok "Verden av i går", Ivo Andrics "Broen over Drina", Claudio Magris´ "Donau", Orhan Pamuks "Istanbul" og Ian Burumas "År null - Historien om 1945" (samtlige linker fører til mine omtaler av disse bøkene). Bare for å ha nevnt noen ... 

Det er selvsagt bokas litterære kvaliteter som gjør at jeg mener akkurat dette. Å lese en slik reportasje fra krigen, ført i pennen av en så observant og kritisk tenker og skribent som Curzio Malaparte var både smertefullt, oppløftende og interessant på en gang. Dette er en av de bøkene som faktisk forandrer livet ditt, som får deg til å bli klokere og mer innsiktsfull og som rett og slett må oppleves! Så får det være at boka helt sikkert inneholder mange overdrivelser og at noe er oppdiktet. Kjernen i denne romanen kommer vi likevel ikke fra: nemlig hva som skjer med mennesker under en krig. Min bestemte mening er at Curzio Malaparte på ingen måte romantiserer krig. Ingen burde være det minste i tvil om at det er stikk motsatte som er tilfelle. 

Dersom du bare skal lese en bok i år - les i alle fall denne! Boka er et mesteverk!

Utgitt i Italia: 1944
Utgitt i Norge første gang: 1948
Mitt eksemplar er utgitt: 2015
Forlag: Pelikanen 
Oversatt: Anne Arneberg
Antall sider: 572
ISBN: 978-82-93237-35-8
Boka har jeg kjøpt selv 

Curzio Malaparte (Foto: ukjent)

Andre omtaler av boka:
- Dagbladet v/Cathrine Krøger - 26. juli 2015 - Forbilledlig nyoversettelse av sjelden krigsbok - Utpenslede estetiske skildringer brytes av grusomme scener i Curzio Malapartes roman fra 1944. Det hadde begynt å blåse, noen jøder dinglet i trærne», skriver den italienske krigskorrespondenten Curzio Malaparte. Det er våren 1941. Seierssikre tyskere er på frammarsj i Ukraina. Med seg har de Malaparte, som dekker det antatte seierstoget for den italienske avisa Corriere della Seras. Artiklene han sender hjem får salgstallene til å fyke i været.
«Kaputt», som egentlig er en roman, er bygget på disse krigsartiklene. Den ble ifølge Malapartes nokså bevingede forord påbegynt i Ukraina 1941.
Siden fra en reise til Polen og Smolenskfronten i 1942, og til Finland året etter. Et siste kapitel er hentet fra Italia, dit han vendte hjem etter Mussolinis fall i 1944. Da boka kom ut i 1944, ble den en voldsom suksess. Også her i Norge, da den kom ut fire år senere. Anne Arnebergs forbilledlige nyoversettelse bygger på en revidert utgave fra 1950.
- Dagens næringsliv v/Susanne Hedemann Hiorth - 19. juni 2015 - Mesterverk fra Annen verdenskrig - En løs kanon av en reporter skulle til for å skrive et litterært mesterverk fra Annen verdenskrig. Curzio Malapartes roman «Kaputt» utgis nå på nytt på Knausgårds forlag.
- Aftenbladet v/Jan Zahl - Krigsklassikar fra Pelikanen - "Kaputt" er ifølgje forlagssjef Eirik Bø ein av dei mest oppsiktsvekkande tekstane om krig som nokon gong er skriven. Boka blei ein internasjonal bestseljar, men forsvann så inn i attgløyma – før ho dei siste åra igjen er utgitt på ei rekkje språk, blant anna i New York Review of Books sin klassikarserie.
Og 67 år etter at boka første gong kom på norsk, gir altså det stavangerbaserte Knausgård-forlaget Pelikanen boka ut på nytt – med støtte frå Skagen-gründar Kristoffer Stensrud og kona.
"Kaputt" er skriven av den italienske forfattaren og journalisten Curzio Malaparte (1898 – 1957), som frå 1941 av reiste som krigsreportar med dei tyske styrkane. Først til Afrika, sidan til Austfronten. I boka tek han oss med bak dei tyske linjene gjennom Skandinavia, Russland, Balkan og Italia.
- Morgenbladet v/Olaf Haagensen - 3. juli 2015 - I dyrets tegn - Curzio Malapartes Kaputt er en overveldende roman om kollektiv voldsutøvelse. Dens brutale fortellinger fra 2. verdenskrig gjør den likevel ikke til noen klar antikrigsroman.