Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

fredag 23. januar 2015

Kristian Løvås: "Hormonbalansen"

Alt du noen sinne kommer til å lure på om hormoner!

Kristian Løvås (f. 1968) er spesialist i indremedisin og endokrinologi (læren om hormonene). Til daglig jobber han som overlege ved medisinsk avdeling på Haukeland sykehus, og i tillegg er han førsteamanuensis ved UiB og redaksjonsmedlem i verdens fremste endokrinologiske tidsskrift, The Journal of Clinical Endocrinology and Metabolism. (Kilde: forlaget

Før "Hormonbalansen" utkom i 2014, har Kristian Løvås medvirket sammen med Eystein Sverre Husebye i læreboka "Endokrinologi" (2013). "Hormonbalansen" har for øvrig mer adresse til folk flest, mens "Endokrinologi" er ment for studenter og andre som arbeider med dette medisinske spesialområdet. Likevel er det ikke til å komme forbi at det er en del fagterminologi også i "Hormonbalansen", men dette er virkelig fremstilt på en meget pedagogisk og forståelig måte, synes jeg. Selv om man ikke er helsearbeider, vil man få stort utbytte av å lese denne boka, tenker jeg. 

Med introen "Det gode liv er å være i balanse!" åpner Kristian Løvås opp et helt univers av kunnskap, antakelser, myter etc. i sin siste bok "Hormonbalansen". Dette med hormonene våre er for øvrig som med slekta. De fleste fatter mer interesse for begge disse områdene etter å ha rundet middagshøyden i livet. Særlig dersom vi er blant de uheldige som har blitt syke, og som lurer på om dette skyldes egen livsførsel eller uabalanse i hormonene - eller for den saks skyld begge deler ... 

Det er et par interessante eksempler som går igjen i hele boka, og som på en måte blir veldig dekkende for hele det feltet vi står overfor når vi snakker om hormoner. Den ene er en overarbeidet småbarnsmor over 40 år, som sliter. Den andre er en mann rundt 50 som er stresset og åpenbart syk. Småbarnsmoren har ubalanse i hormonene sine - lavt stoffskifte - mens mannen har diabetes 2. For småbarnsmoren løser det meste seg når hun får medisinsk behandling. For mannen er det mer sammensatt. Han kan faktisk påvirke sin egen helse i betydelig grad ved å legge om livsstilen sin ved å gå ned i vekt og bevege seg mer. Og så må vi langt på vei leve med det urettferdige i at noen kan spise hva som helst uten å legge på seg, mens andre må passe seg hele tiden for å unngå overvekt. Langt på vei handler det om kalorier og hva vi putter i oss, selv om dette altså ikke er hele sannheten for alle. I mylderet av mirakeldietter, som utvilsomt virker for å gå ned i vekt, bør vi heller spørre oss hva som skal til for at det skal vare etter vektnedgangen ... Kanskje er det ikke så mye som skal til, som vi er tilbøyelig til å tro (og derfor gir opp før vi har prøvd). Kristian Løvås understreker hele boka igjennom at "Alt hjelper!" 

Boka er delt inn i ni kapitler, og Løvås begynner med å presentere hva hormoner egentlig er. Deretter tar han for seg balanse (om stress, ro og rytme), energi (forbrenning, appetitt og overvekt), kjønn, bein, vekst, hormonell doping og aldring. 

"I denne boken ønsker jeg å selge inn moderasjon i en tid med ekstremisme. Det er lett å bli motløs hvis man leser alle artiklene om mat og trening i aviser og magasiner. Mange mennesker synes det virker nesten umulig å finne ut hva som egentlig er sunt, og kan det aldri bli sunt nok.  ... Mange har spesielle utfordringer og sykdommer som krever særlige tiltak, men for de aller fleste er midlene enkle. Vi vet mer enn nok om veien til god helse. Svarene er moderat fysisk aktivitet, mindre stress, balansert kost og færre kalorier. Det gjelder å holde balanse og rytme og å jobbe med kroppen og ikke mot den. Det gjelder å endre på det som kan og bør endres, og dernest akseptere oss selv som vi er samt hva vi ikke kan endre." (side 13)

Løvås redegjør for en mengde faktorer i kroppen vår som vi ikke har kontroll over. Det kan handle om ting som skjedde i forrige generasjon, forholdene vi levde under i mors liv og andre genetiske forhold. Likevel er det slik at livsstilen vi velger har stor betydning for helsen vår, og den er dessuten den viktigste faktoren - i alle fall blant dem vi kan påvirke selv. 

"Du er den du er. Hvis du er kommet i ubalanse, kan det ha en rekke forklaringer, men det hjelper ikke å fordele skyld. Vi kommer ingen vei med å frata individet ansvar for egen helse, men samtidig må vi erkjenne at helse er et fellesanliggende og at mye av rammen handler om kultur og politikk, som kan formes til beste for menneskene. 

Herfra finnes det bare muligheter." (side 29)

I kapittel 2 inviterer forfatteren oss til å forstå våre hormoner. Vi har en hel haug med hormoner, og hver eneste en av dem har sin egen spesielle funksjon som må fungere for at kroppen - eller hormonsystemet - skal være i balanse. 

Fellesbetegnelsen for våre hormonproduserende organer er endrokrine organer, og disse omfatter hypofysen (regulerer aktiviteten i de andre hormonproduserende organene), skjoldbruskkjertelen (styrer fordøyelsen og er kroppens varmesentral - produserer tyroksin), biskjoldbruskkjertlene (regulerer nivået av kalsium og kalk i blodet - en regulering som foregår i tett samarbeid med vitamin D - har mye å si for vekst og utvikling), de langerhanske øyene i bukspyttkjertelen (produserer fordøyelsesenzymer til tynntarmen og insulin - handler om lagring av sukker og energi), binyrene (produserer stresshormoner som adrenalin, kortisol og aldosteron) og eggstokkene og testiklene (produserer kjønnshormoner og kjønnsceller). 

Endokrinologi er for øvrig en relativt ung vitenskap, som bare er litt over 100 år gammel. Før dette ante man ikke at hormoner fantes. Løvås forteller på en morsom og engasjerende måte om hormonene, slik at det aldri blir kjedelig. Han bruker bilder for å levendegjøre stoffet, samtidig som dette fremstår som svært pedagogisk. Som når han på side 38 skriver:

"Proteinhormonene og deres reseptorer kan sammenlignes med trafikkregulering, der cellen er en by. Ta for eksempel New York City.  ... Meldingen er hormonet, mens funksjonæren er reseptoren som setter i gang en umiddelbar endring, i dette tilfellet trafikkstrømmen inn og ut av Manhattan ...

Underveis tegner og forklarer han de ulike prosessene gjennom bilder (bokstavelig talt), slik at vi skal kunne se det hele enklere for oss. 

Hvordan reguleres så hormonbalansen? Det meste styres fra hypotalamus, som samler informasjon om kroppens tilstand og hvilke farer eller påvirkninger den er utsatt for. Hypotalamus sørger for den indre balansen gjennom en samordnet respons via hormonsystemet og det autonome (ikke-viljestyrte) nervesystemet. Og når det oppstår stress i kroppen, benytter hypotalamus hypofysen som stråmann, og denne skiller da ut sine frigjøringshormoner. Det er et finstemt system, og vi skjønner at det er av største viktighet at vi selv legger forholdene til rette slik at dette systemet ikke knekker sammen. I den grad dette skyldes arv, et forhold som først og fremst er knyttet til ulike vevstyper, er det lite å gjøre noe med. 

"Blodtypene, ABO-systemet, er én velkjent form for vevstype som bestemmer om blod fra ett individ er forlikelig med blod fra et annet individ. Risikoen for de autoimmune sykdommene er knyttet til HLA-vevstyper, som er merkelapper immunceller benytter til å skille mellom egne og fremmede celler. HLA-type bestemmer hvem som kan gi hverandre organer ved transplantasjon. Ved autoimmun sykdom begynner immuncellene på et tidspunkt å betrakte egne celler som fiender og setter i gang en betennelse, som til slutt ødelegger hele organet. Vi vet mye om hvilke celler som er i sving og om hvilke signalmolekyler eller cytokiner de kommuniserer med. Vi vet også mye om hvilke proteiner i cellene som angripes og hvilke antistoffer immuncellene bruker i angrepet. For immunsystemet er angrepet særdeles vellykket, målrettet og effektivt. Problemet er bare at det ikke skulle vært satt i gang i utgangspunktet." (side 50-51)

Stress og fight-flight-responsen i kroppen er det skrevet hyllemetervis med bøker om, og det handler om alt fra stressmestringsmetoder til hva som egentlig skjer i kroppen. Dette er en av kroppens overlevelsesstrategier når vi er i fare. Problemet er bare at vi i dag ikke møter på så mange farer som f.eks. ville dyr i vårt dagligliv. Og når kroppen står og pumper ut stresshormoner og antistresshormoner i for lang tid, blir vi utbrente til slutt. For øvrig må det skilles mellom det gode stresset og det onde stresset. Kortvarig stress får oss til å yte mer og er av det gode. Det langvarige stresset er derimot farlig og sliter oss ut. Stress gjør dessuten at blodtrykket øker, og dette er selvsagt ikke bra. 

"Sannsynligvis stresses ikke du av det samme som jeg, men du vet nok hva som stresser deg hvis du tenker deg om. Finn dine stressorer og knus dem! Her finnes det helt sikkert mange veier til målet. Det kan være å skru av mobiltelefonen av og til, det kan være å si nei til oppgaver når du er sliten. Ta fri! Det kan være å bli venner med naboen, men kanskje aller mest å bli venn med deg selv. Det kan være å få behandling for psykiske eller kroppslige plager. Det kan være kognitive stressmestringsteknikker eller kun å være oppmerksomt til stede i øyeblikket (mindfulness) og la alt annet være som det er. Jeg sier ikke at det er enkelt, livet kan ofte stå i veien, men de fleste kan ta små steg og kanskje komme langt." (side 71)

I kapittelet om energi, forbrenning og overvekt innleder Løvås med ordene "Lykkelig er den som har en frisk skjoldbruskkjertel". (side 88) De fleste har ikke et forhold til sitt eget stoffskifte før de får problemer med det. Samtidig er dette ikke helt få ifølge Løvås. Det handler om hormonet tyroksin! Dersom denne funksjonen ikke er optimal, fører dette til lav kroppstempetarur og en følelse av frossenhet, og fører til tretthet og vektøkning - blant annet. Samtidig kan man ha disse symptomene uten at det er noe i veien med tyroksin-produksjonen. Det kan da være tale om en såkalt type 2-hypotyreose, som skyldes en slags resistens mot tyroksin, en ikke helt uproblematisk tilstand, skal det vise seg. Likevel er dette sjelden, og Løvås understreker at det er mye vi ikke vet. Høyt stoffskifte er heller ikke noe man skal kimse med. 

"Hvorfor forbruker vi ulikt med energi? Hvorfor kan noen bli som Hanne uten  ha lavt stoffskifte? Hvorfor veier Jan 120 kg når kollegaen Tore på nabopulten likevel ikke veier mer enn 60 kg? Dette må bety at Jan spiser sjokolade i skjul, tenker vi, og det kan nok hende, men det trenger ikke å være slik. Det er mange paradokser der ute, som for eksempel at fete ikke generelt spiser mer enn slanke. Dette er urettferdig, som så mye i biologien." (side 105-106)

Løvås tar også opp paradokset rundt lettbrus, som jo ikke inneholder noen kalorier, men som det er grunn til å tro likevel fører til vektøkning. Er dette fordi lettbrusen øker vår appetitt, eller reduserer den forbrenningen? Dette vet vi ikke. Men: "Hvorfor ikke drikke vann?" spør Løvås. 

"Paradoksene rundt fysisk aktivitet, lettbrus og kroppsvekt viser at vi ikke kan se disse tingene isolert. Isolert sett gir nemlig en halv times joggetur forbrenning tilsvarende en blåbærmuffins, og isolert sett gir lettbrus ingen kalorier. Men vi lever ikke isolert sett! Fysisk aktivitet gir hormonelle endringer som varer langt utover den tid det fysiske arbeidet utføres, og kunstige søtstoffer i lettbrus kan påvirke appetitt eller forbrenning på ukjente måter." (side 108-109)

Det er et faktum at det finnes gode og dårlige kalorier. Hvilke kalorier det er tale om, påvirker også forbrenningen. Dette er ofte tankegangen bak ulike dietter med ulik sammensetning av proteiner, fett og karbohydrater. Løvås mener at vi må løfte blikket og tenke mer helhetlig når det vurderes hva man bør innta av næringsmidler. Mat har også en moralsk side, og "hvem er du som har rett til å leve på biffkjøtt" spør han retorisk. I virkeligheten bestemmes befolkningens kost av pris, tilgjengelighet og markedsføring. Dessuten er mattilgjengeligheten ikke tilfeldig. For ikke å snakke om matkultur. Det er forskjell på å sette seg ned og spise middag på godt "gammeldags vis" og å trykke i seg en burger i forbifarten. "Vi er alle amerikanere, og vi liker det stort. Har du lagt merke til porsjonsstørrelsene?" spør Løvås ... 

Løvås mener videre at koblingen mellom GI (glykemisk index) og høye insulinnivåer et stykke på vei kan være uheldig. Dette er fordi det spesielt er glukose som gir høy GI, noe som har ført til at fruktose-andelen i mat har blitt fremelsket som noe bra i seg selv. 

"Fruktosen er den endelige og elendige juksemaker som avslører én svakhet ved GI. Fruktosen er den paradoksale vinneren under GI-dogmet. Ettersom fruktose ikke er glukose, og ikke øker insulin og GI, er det innenfor dette dogmet å regne for sunt. Vanlig sukker inneholder 50 prosent glukose og 50 prosent fruktose, og er derfor etter denne definisjonen sunnere enn stivelse, som kun består av glukosemolekyler. Sukkerindustrien grep begjærlig denne muligheten til å øke andelen av den "sunne" fruktosen til 55 prosent i det mye brukte søtningsstoffet HFCS-55, såpass mye at man kan angi at økningen av inntaket av raffinert sukker i løpet av 1900-tallet nesten utelukkende skyldes fruktose. Vi er blitt lurt! Fruktose går rett til leveren hvor den utøver sin onde gjerning, det sniker seg unna den hormonelle reguleringen og lagres som fett. Ved denne avledningsmanøveren lurer fruktosen på oss insulinresistens. Fruktose er også mer reaktivt enn glukose, det vil si at det lettere danner skadelige forbindelser med andre molekyler." (side 120)

De ulike diettene som tilbys på markedet har helt klart ført til at mange går ned i vekt. Dessuten kan de helt klart gi ulike effekter på hormonnivået. " ... men det som virkelig betyr noe, er jo om vi klarer å holde på over tid." (side 122) "Fremfor alt bør vi spise mat." (side 123) Og så bør vi lage maten selv, slik at vi vet hva vi får i oss. 

Observasjonsstudier viser i følge Løvås en del sammenhenger, men sier lite og ikke alle fall ikke noe sikkert om årsaksforhold. Det som virkelig teller er randomiserte, dobbeltblinde studier

I kapittelet om kjønn, pubertet, forelske og p-piller kommer Løvås blant annet inn på hva som bestemmer vår seksuelle legning, hvilken innvirkning p-pillebruk har på valg av partner (!), påvirkningen på seksualitet og mange andre spennende temaer. 

Hva som påvirker vår vekst handler også om kulturelle betingelser for hva vi synes er passe langt, langt nok og tiltrekkende. Jeg hører selv blant dem som i sin tid var inne til vurdering for stopp av veksten siden jeg hadde rukket å bli 183 høy. På 1970-tallet var dette i meste laget når man var kvinne ... Når jeg leser om alle de tvilsomme sidene ved hormonbehandlingen som ble gitt, skjønner jeg at jeg har all grunn til å være glad som slapp! 

"Grensen for når man anbefalte iverksetting av behandling var i 1956 en beregnet sluttlengde på 175 cm. I 1977 var den 180 cm, og i 1999 var den 188 cm. Mens psykologiske studier på 1960-tallet viste at lengde var negativt, viser studier rundt 2005 det stikk motsatte. Lang kroppslengde hos kvinner signaliserer intelligens, dynamisk livsstil, selvsikkerhet og ambisjoner. Nå har lengre kvinner høyere inntekt enn deres lavere medsøstre. På et halvt hundreår har dermed grunnlaget for å stoppe lengdeveksten hos jenter regelrett forvitret. Vi har vært vitne til en medisinsk behandling av et kulturelt og psykososialt problem, som har en betydelig skyggeside. Hvilken lærdom kan vi trekke av det?" (side 182-183)

Hva med hormontilskudd i forbindelse med overgangsalder og aldring? Vil dette garantere et langt og godt liv? Her kommer Løvås inn på østerogenbehandling av kvinner, hvor forskning har vist at det man først trodde skulle være gunstig, likevel ikke var det. For selv om østrogen beskytter mot beinskjørhet og noen kreftsykdommer, er den totale risikoen for sykdommer og død økende ved bruk av dette hormonet. "Det gir mer av hjertesykdom, hjerneslag, brystkreft og kanskje til og med demens." (side 208) Det man vet i dag er at østrogenbehandling er trygt rundt overgangsalderen, men at det er uheldig for kvinner som har vært gjennom denne. 

Løvås stiller spørsmål ved om antioksidantene er svaret på "alt". Det vi vet om dem er at de stopper den farlige kjederaksjonen som handler om celledeling ute av kontroll (dvs. kreft). Men i stedet for å være saliggjørende i kampen mot kreft, kan nyere forskning vise at høye doser av antioksidanter har uheldige effekter både på kreftforekomst og hjertesykdom ... Antioksidantene "behandler" symptomer, mens oksygenradikalene gjør noe med årsakene. Løvås sammenligner dette med at det er mer effektivt å forebygge kriminalitet enn å bekjempe den. 

"Alternativet til mer antioksidanter er å produsere færrest mulig oksygenradikaler. På samme måte som det er mindre effektivt å bekjempe kriminalitet enn å forebygge den, er den mest effektive strategien mot aldring å unngå oksidativt stress. Det er imidlertid lettere å selge antioksidanter enn færre kalorier, men det er opplest og vedtatt at kalorirestriksjon forlenger den maksimale mulige livslengden. Dette er observert tidlig på 1900-tallet og er fortsatt det eneste effektive tiltaket vi kjenner til, og det finnes massevis av effektive tiltaket vi kjenner til, og det finnes massevis av eksperimentelle bevis. Fenomenet virker universelt på tvers av arter. Kalorirestriksjon! Smak på ordet, og se rundt deg. Dersom vi inntar færre kalorier og ikke får sykdommer, kan vi leve lenge." (side 216)

Så hva kan vi egentlig gjøre for å sikre oss en god helse inn i alderdommen? Pøse på med flere hormoner og alskens mirakel-greier? Det eneste vi altså med sikkerhet vet er at aktivitet og reduksjon i kaloriinntaket hjelper! 

Hva med rødvin? "Rødvinen lurer cellene til å tro at det er lite næring tilgjengelig og mye stress, og dikterer autofagi, vedlikehold. Vi kan altså fortsatt tro på rødvinen, men med en ny forklaring, som ikke har noe å gjøre med teoriene om antioksidantenes virkning? 

Både ja og nei. Dette forskningsfeltet er hett, og ingen sitter med de endelige svarene ..." (side 220)

For øvrig gjelder i følge Løvås Aristoteles´teori om måtehold: "Handlinger til en person med praktisk visdom ligger mellom ekstreme alternativer." (side 227)

" ... nok er nok. For verken når det gjelder vitaminer, antioksydanter eller hormoner finnes det noe som tilsier at det er nyttig å gi mer enn nok; det kan snarere være skadelig. Det er mye viktigere å redusere på kaloriene enn å fylle på med antioksydanter for å beskytte mot oksygenradikaler fra forbrenningen. Som sagt: Spis mat. Litt mindre. Mest planter. Hvis vi ikke har spesielle sykdommer, er det sannsynligvis kun vitamin D vi trenger som tilskudd. 

... Når alt kommer til alt, er framtiden vanskelig å kontrollere. Skjebnen er et bra sammensurium av fornuft og flaks. Det gjelder å  endre på det som kan og bør endres, for så å akseptere oss selv som vi er og hva vi ikke kan endre. Til syvende og sist må vi ta det vi får, gjøre det vi vil, leve mens vi kan, dø når vi må og håpe på det beste ... " (side 228)

Blant alle livsstilsbøker jeg noen gang har lest, er jeg ikke i tvil om at dette er den aller beste jeg har lest! Kristian Løvås kan det han skriver om, og det han presenterer kjennes fornuftig og godt forankret i medisinen. Vi vet en hel masse om kroppens kjemi, men ikke alt. Og veien til et godt liv er kanskje ikke vanskelig når alt kommer til alt? Egentlig vet vi det meste, men det er noe med å høre og lese det. Vi kan ikke gjøre noe med alt, men noe har vi innflytelse på, og det er egen livsstil. Noen hevder at "less is more", andre at vi aldri får nok av det som er bra. Kristian Løvås sier at "nok er nok", og det kjennes riktig! 

Boka er utrolig god skrevet, det er masse humor (!) innimellom og heldigvis lite av strenge pekefingre. Løvås appellerer til vår sunne fornuft og går for moderasjon

Jeg anbefaler denne boka for alle som ønsker å få innblikk i det gode liv, den gode balansen - hormonbalansen! 

Utgitt: 2014 
Forlag: J.M. Stenersens Forlag 
Antall sider: 255
ISBN: 9788272015700
Boka har jeg kjøpt selv


Kristian Løvås (Foto: Lånt av forlaget)
Andre omtaler av boka:
- Side2 v/Helle Nilsen - 24. september 2014 - Intervju med forfatteren - "Vent med trening til du har overskudd" - Hver dag treffer jeg i mitt arbeid mennesker som er blitt syke på grunn av hormonforstyrrelser, eller som har fått ubalanse i hormonene på grunn av usunn livsstil, innleder han boka si.
Ikke alle trenger medisinsk behandling, men heller råd og veiledning.
Side2 tok en prat med legen.
- Er det slik at kvinner er mer utsatt for hormonforandringer og blir mer påvirket av hormoner i ubalanse?
- Kvinner har mer varierende nivåer av kjønnshormoner enn menn, men ellers er vi stort sett like. Kvinner opplever riktignok en stor hormonell endring ved overgangsalder, som gir mange plagsomme symptomer med svette- og hetetokter. For øvrig er det en myte at hormonforstyrrelser er et kvinnefenomen.

- VG v/Marie Kingsrød Moen - 19. desember 2014 - Intervju med forfatteren - Ny oppsiktsvekkende studie: Menn får også graviditetssymptomer  – Dette viser at vi påvirkes av hverandre. Regulering av disse hormonene kan tyde på at mannen påvirkes av signalstoffer som kvinnen sender ut når hun er gravid, sier Løvås til VG.

Litt om meg:
Jeg er en fri og uavhengig blogger, helt uten bindinger til noen. Min blogging er en hobby, og jeg tjener ingenting på dette - verken pengemessig eller karrieremessig (sistnevnte fordi jeg jobber med noe helt annet enn litteratur til daglig). Av og til mottar jeg leseeksemplarer fra diverse forlag, og dette opplyser jeg alltid om. Jeg har en omfattende linke-praksis på min blogg. Først og fremst ønsker jeg å bidra til å løfte frem norske bokbloggere gjennom å synliggjøre dem mer. Dessuten ønsker jeg gjennom oversikten "andre omtaler av boka" å gjøre det enklere for mine lesere å finne frem til hva andre har ment om akkurat denne boka - hva enten dette er bloggere eller profesjonelle anmeldere. Jeg sitter jo ikke med fasiten på aktuelle bok, selv om jeg har ment en hel del om den. Når jeg linker til aktuelle forlags presentasjoner av bøkene, ønsker jeg å understreke at dette gjøres på frivillig basis - altså uten noen form for avtale med de ulike forlagene. Jeg tenker at dette kan gi en merverdi for mine lesere, fordi de her kan lese mer om aktuelle bokutgivelse. Det fremgår for øvrig alltid tydelig og klart hos meg hvor ulike linker fører hen.

onsdag 21. januar 2015

"Familien, August: Osage County" (Regissør: John Wells)

Et familiedrama av de helt store! 

John Wells (f. 1956) er en amerikansk teater-, film- og TV-produsent, skribent og regissør. Han har regissert og produsert en rekke filmer som jeg aldri har hørt om (kanskje med unntak av den uhyggelige filmen "One Hour Photo" fra 2002 med Robin Williams i hovedrollen). (Kilde: Wikipedia.)

"Familien, August: Osage County" er en svart komedie basert på det Pulitzer-prisvinnende teaterstykket med samme navn, skrevet av Tracy Letts

I filmens åpningsscene introduseres vi for ekteparet Violet og Beverly Weston, spilt av hhv. Meryl Streep og Sam Shepard. Han er en alkoholisert poet - hun har en langt fremskreden munnkreft og er avhengig av vanedannende smertestillende medikamenter (for å si det på en annen måte: hun er narkoman). Det er et sørgelig liv de lever; hun sur og bitter og stort sett alltid på en pille-tripp, han med sorgene druknet i alkohol og med en hang til å gjemme seg bort på sitt arbeidsrom, hvor han ikke gjør stort. Violet er ikke særlig imponert over mannens siste stunt. Han har nemlig ansatt en ung indiansk kvinne som skal ta hånd om praktiske ting som husvask, klesvask og matlaging. 


Hele familien er samlet til noe som må kunne karakteriseres som en familietragedie.
Så forsvinner Beverly plutselig. Han har gjort dette tidligere også, men denne gangen ligger det i luften av det er annerledes. Violet kaller sammen barna, sin søster og deres familier, som kommer ilende til, noen langveisfra og andre fra nabolaget. Dermed er det duket for et familiedrama av de helt store! Men om noen trodde at all futt og fart har gått ut av Violet sammen med den progredierende kreftsykdommen, så tar de feil ... Hun kan absolutt bite fra seg! Det meste kommer ufiltrert ut av munnen hennes, og den verbale brutaliteten hennes takles ulikt av de forskjellige familiemedlemmene. Noen mer ansvarsfulle enn andre, noen mer egosentriske (eller grensesettende) - alle med hemmeligheter som ikke helt tåler dagens lys ... 


Barbara fortviler om morens likegyldighet over egen situasjon.
Som jeg sa innledningsvis, er dette en svart komedie. Latteren setter seg innimellom litt fast i halsen - særlig når man må innse at det man ler av er en temmelig tragisk familiesituasjon, der det meste har gått galt - ikke bare en gang, men i grunnen hele tiden ... To av døtrene har i sin tid ikke bare flyttet hjemmefra - de har flyktet. Og opplever at nissen i grunnen følger med på lasset. Vi aner forsømte barn, som har fått lite kjærlighet av sine dysfunksjonelle foreldre. Særlig Barbara (spilt av Julia Roberts) lider, og sliter med å sette sunne grenser for moren. 


Far og sønn 
Spørsmålet er: Hvor blir det av Beverly, og hva vet egentlig Violet? Og hva er det med søstrene Violet og Mattie, og hvorfor er de så opprørte over det gryende forholdet mellom "Lille" Charles (spilt av Benedict Cumberbatch) og Ivy? Hemmelighetene avsløres lag for lag etter hvert som handlingen skrider frem ...


Mor og datter i en fortvilet situasjon
I denne stjernespekkede filmen er det virkelig ingenting å si på skuespillerprestasjonene! De er i øvre klasse. Selve historien som filmen bygger på er også interessant og dramaturgisk godt bygget opp. Og kanskje det beste av alt: her må sminken vike for realismen, noe som er høyst uvanlig i en amerikansk film. Dermed får den på et vis et "europeisk preg", dersom man ser bort fra noe melodrama spesielt i Matties og Steves rolletolkninger; hun Violets søster, han en flottenfeier av en kjæreste av Karen, en av Violets døtre som i sin tid flyktet til Florida for å komme lengst mulig vekk fra sine dysfunksjonelle foreldre. 

For en filmelsker er denne filmen et "must"! Den må ses og oppleves!

Filmen hadde release på DVD i fjor høst. Det bør vel også nevnes at George Clooney har vært produsent.

Innspilt: 2013 
Originaltittel: August: Osage County
Nasjonalitet: USA 
Genre: Drama/komedie
Skuespillere: Meryl Streep (Violet Weston), Julia Roberts (Barbara Weston-Fordham), Ewan McGregor (Bill Fordham), Chris Cooper (Charles Aiken), Abigail Breslin (Jean Fordham), Benedict Cumberbatch (Lille Charles Aiken), JUliette Lewis (Karen Weston), Margo Martindale (Mattie Fae Aiken), Dermot Mulroney (Steve Huberbrecht), Julianne Nicholson (Ivy Weston), Sam Shepard (Beverly Weston) og Misty Upham (Joanna Monevata)
Spilletid: 120 min. 

mandag 19. januar 2015

Siri Aabel: "Det er ikke din skyld at du er tjukk"

Historien om en revolusjonerende slankemetode som i praksis er forbudt i Norge i dag

Siri Aabel (f. 1955) er utdannet lege med spesialitet innenfor allmennmedisin. Dessuten er hun utdannet homeopat. I følge hennes nettside Green Doctors er hun opptatt av alternativ medisin - og hun er dessuten opptatt av å finne årsaken til sykdom, ikke bare behandle symptomene. Dette er bakgrunnen for hennes interesse for hCG-metoden, som denne boka handler om. 

Innledningsvis i boka forteller Siri Aabel om sine år som overvektig. Hun opplevde at hun gjorde alt "riktig". Ikke bare trente hun aktivt, men hun var også opptatt av hva hun puttet i seg. Ved noen få anledninger hadde hun lyktes i å gå ned i vekt, bare for å oppleve at hun rett etter gikk opp alt hun hadde gått ned ... og dessverre mer til ... I tillegg hadde hun en kroppsfasong der fettet fortrinnsvis lagret seg på "feil" steder - over rumpe og lår. Ved vektnedgang gikk hun også ned i volum i ansiktet og overkroppen, der hun så helt normal ut. Problemet var at vektoppgangen ikke synes å ha noen ende ...

"I løpet av de siste tiårene er vi nordmenn blitt større og større. Dermed har også vår oppfatning av hva som er normalt endret seg. Litt hengemage på mannfolk, store stappede overarmer på kvinner, litt dobbelthaker og så videre er nesten blitt normalt. Unge jenter med solide bilringer som henger utenfor en trang T-skjorte, menn i 40-årene med en tett fotball på magen - vi reagerer ikke på det lenger.

Mange ser ikke på seg selv som en person som lider av fedme, og ville nok fått sjokk dersom de fikk målt sin egen fettprosent. Dermed bidrar de nesten i stillhet uten å være klar over det selv til utbredelsen av epidemien vi ser utvikle seg i velstandsnorge: fedmeepidemien." (side 22)

Fordi Siri Aabel både er lege og homeopat, prøver hun å kombinere eller bygge bro mellom den tradisjonelle "skolemedisinen" og det vi kaller alternativ medisin. For pasientene er dette i første rekke merkbart ved at de må betale den alternative behandlingen fullt ut selv, fordi den ikke er offentlig godkjent. På dette området har det likevel skjedd store endringer i årenes løp. F.eks. er kiropraktikk i dag godkjent, mens det for noen år siden gikk under betegnelesen kvakksalveri. Veien mot godkjenning er som regel både tornefull og bratt for dem som fronter saken underveis. Man må regne med å bli møtt både med arroganse og likegyldighet, og det skal heller ikke underslås at mange useriøse aktører på markedet trøbler det til for dem som er seriøse. 

Det var rene tilfeldigheter som førte til at forfatteren kom borti en slankemetode som på revolusjonerende vis endrer overvektige pasienters kroppsfasong. En bok av Kevin Trudeau ("The weight loss cure they don´t want you to know about") fikk Siri Aabel til å velge å reise til Argentina og oppsøke dr. Belluscio, mannen som anvendte den mirakuløse vektreduksjonsmetoden med hCG. Ikke bare endte hun opp med å lære metoden av ham, men hun ble også hans pasient. 

"Jeg var virkelig nysgjerrig på denne hCG-metoden. hCG er jo et hormon som gravide har masse av i blodet. Det er et veksthormon for fosteret. Jeg har aldri hørt før at det kan brukes til vektreduksjon. At det kan påvirke fettforbrenningen?" (side 43)

Dr. Belluscio har gjennomført en dobbel blindstudie, som er en type undersøkelser som har høyest stjerne i vestlig medisinsk forskning og som regnes som gullstandard mtp. etterprøvbarhet av effekten av ulike behandlinger. Studien er kostbar og det er dessuten vanskelig å få støtte fra legemiddelindustrien siden hCG er et av kroppens egne hormoner, og som man derfor ikke kan få patent på (les: tjene masse penger på pga. monopol). Det har ikke lyktes dr. Belluscio å få publisert studien i noe anerkjent legetidsskrift, fordi studien ikke anses interessant nok. Og akkurat dette - at studien ikke er publisert - brukes mot hele metoden og dens angivelige troverdighet ... 

I dr. Belluscios doble blindstudie inngikk 70 pasienter med overvekt. Noen fikk ekte medisin og andre fikk placebo. Verken pasientene eller forsøkslederen visste hvem som fikk hva. Likevel var resultatet av undersøkelsen det Aabel betegner som "formidabelt". 

"Begge grupper har gått ned like mye i vekt, men de som fikk hCG mistet mer fett enn kontrollgruppen. I tillegg har de følt seg mette og glade under kuren, noe deltakerne i kontrollgruppen ikke gjorde. Og fettet forsvant fra de vanskelige stedene, der det ikke skulle være." (side 50)

Studien er publisert i sin helhet  bakerst i boka. 

For å gjøre en lang historie kort, erfarte Siri Aabel at kuren virket. Hun gikk først gjennom en fire ukers fase med daglig inntak av 500 kcal. og hCG to ganger pr. dag, og senere 1200 kcal. i fem uker - med en mellomliggende periode med normalt matinntak. Hun erfarte at det var "som om" forbrenningen ble skrudd på, og totalt gikk hun ned 17 kg. Dette skjedde i 2009. I dag - mange år etter - er hun fremdeles slank. Og hun har ikke lenger en pæreformet kropp. 

Underveis viser hun til dr. Simeons som har redegjort for at det finnes tre typer fett i kroppen: 1) fett lagret rundt indre organer, rundt kneleddet, under fotsålene og i benmargen 2) fett som til enhver tid sirkulerer i blodet for å kunne fungere som brensel som kroppen trenger  3) fett som lagrer seg på steder det ikke skal være. Det er dette siste fettet vi ønsker å kvitte oss med når vi går på slankedietter. 

"I dr. Simeons´bok Pounds & Inches finner jeg en mulig forklaring på hvorfor jeg har hatt så vondt under føttene, særlig på hælene: under hver slankekur forsvinner fettet under fotsålen, det minker der det ikke skal minke. Dette gir smerter.

Under hCG-kuren påvirkes kroppens fettceller slik at du har energi og opplever metthetsfølelse selv om du går på streng diett. hCG påvirker hypothalamus som gir beskjed til fettcellene om at deres livstid er forbi. Dette skjer sannsynligvis gjennom et komplisert samspill av hormoner og andre kjemiske stoffer, som får fettcellen til å slippe ut fettet og dermed degenerere. Kroppen får altså det den trenger fra sine egne fettceller og kan fungere normalt samtidig som du blir kvitt det fettet som har satt seg der det ikke skal være. Dette er den største forskjellen på hCG-kuren og andre eksisterende vektreduksjonsmetoder. Det høres jo fantastisk ut. Kan man virkelig kunne glede seg til en slankekur? Og hvis denne kuren fungerer så bra, hvorfor har jeg ikke fått høre om den før?" (side 91)

Kevin Trudeau er i USA dømt for sin markedsføring av hCG-metoden som noe som "skrur på forbrenningen". Alt styret rundt denne saken har i følge Aabel ført til en del forvirring rundt hCG-metoden. Dr. Belluscio har på sin side valgt å være mindre bastant og har svart at "vi vet ikke enda" hva som skjer. Foreløpig er det ikke vitenskapelig bevist at hCG i de dosene som er nevnt i boka (og som utgjør omtrent 1/10 til 1/20 av hva som brukes av dette hormonet i fertilitets-behandling), kan påvirke forbrenningen positivt. Imidlertid mener mange pasienter - deriblant Siri Aabel - at det er nettopp dette de selv har erfart. Man trenger nemlig ikke å gå på dette hormonet resten av livet etter at kuren er gjennomført og ønsket vektreduksjon er oppnådd. Da fungerer nemlig kroppen normalt. Det er likevel grunn til å understreke at man ikke kan spise så mye man vil uten å legge på seg igjen. Poenget er at man kan spise normalt uten å legge på seg - en effekt som gjerne mangler i alle andre slankekurer de fleste (av oss) har prøvd seg på. En annen gunstig effekt av kuren er at vektreduksjonen ikke fører til at slapp hud "henger og slenger" etter oppnådd vektnedgang.

"Jeg har i løpet av livet prøvd meg på mange slankekurer, og jeg har gått ned i vekt flere ganger. Men fordi den underliggende årsaken til min vektnedgang ikke ble behandlet, gikk jeg alltid opp igjen etterpå. Jeg føler meg overbevist om at jeg helt siden barndommen har hatt en ubalanse i hypothalamus som har påvirket forbrenningen i negativ retning. Ubalansen var årsaken til min stadige vektoppgang, og jeg føler at denne ubalansen nå er behandlet. 

Jeg beskriver det flere steder som at det føles som om forbrenningen er skrudd på igjen, fordi det er slik det føles for meg. Det var ikke slik Kevin Trudeau skrev det i sin bok. Han skrev det som en påstand, at forbrenningen skrus på igjen. Men det er ikke gjort nok studier til å kunne påstå dette. Jeg skjønner Kevin Trudeaus entusiasme, men markedsføringen av hans budskap blir helt feil. I 2014 blir han dømt til ti års fengsel nettopp på grunn av sin markedsføring." (side 152-153)

Aabel mener også at hCG-metoden ikke har noe med alternativ medisin å gjøre. "Metoden tilbyr en annen forståelse av årsaken til ufrivillig vektøkning enn den som er opplest og vedtatt." Nemlig at det er pasientens egen skyld at man er tykk, fordi man spiser for mye og beveger seg for lite ... At man er uten viljestyrke. At man har seg selv å takke. Osv. For øvrig passer ikke metoden for alle, og den er heller ikke ment for alle. 

Siri Aabel har etter dette hatt et brennende ønske om å hjelpe andre pasienter til å gjenvinne en slank kropp. Hun føler seg forpliktet til å fortelle hva hun har oppdaget - både som lege og medmenneske. 

Etter en lang prosess med å få i gang et samarbeid med et apotek om å lage en slags base som pasientene selv kan bruke til å blande ut hCG i adekvate doser, noe som ble billigere enn om apoteket skulle ha gjort dette for dem, gikk hun i gang med å behandle egne motiverte pasienter med overvektproblemer. 

Hun rakk å behandle 82 pasienter før hun ble stanset. Fornøyde pasienter som gjennomgikk behandlingen, som opplevde å gå ned i vekt uten særlig ubehag, som ikke opplevde bivirkninger. Og dette med et preparat Aabel hadde fått godkjenning fra Statens Legemiddelverk til å bruke mot overvekt (mens det egentlig var tiltenkt pasienter med problemer med å bli gravide). Noen reddet hun fra suicidalitet, mange opplevde å få livet tilbake i gave, at de endelig kunne begynne å leve et normalt liv i en normal kropp som holdt seg slank etter endt kur. 

Det er en møysommelig prosess som beskrives - en prosess med mye venting og lite involvering. Først hos Fylkesmannen, deretter hos Statens Helsetilsyn og til slutt hos Statens Helsepersonellnemnd. I Helsetilsynet fikk hun advarsel fordi hennes behandling ble ansett som brudd på helsepersonelloven. Advarselen ble opprettholdt i Helsepersonellnemnda - til hennes store overraskelse. Noe av begrunnelsen hun fikk underveis i prosessen var at behandlingen var forbundet med bivirkninger - på tross av at ingen pasienter hadde meddelt bivirkninger overhode. Og dette på tross av at Statens Legemiddelverk mente at preparatet ikke virker ... Siri Aabel påpeker en hel haug med det hun mener er faktafeil i prosessen, feil som skyldes at de som har behandlet saken ikke har satt seg tilstrekkelig inn i materialet. 

"Metoden jeg nå har funnet er veldig mye mer pasientvennlig og enkel å gjennomføre og ikke minst risikofri! Men nå skal metoden som jeg har testet ut på meg selv og 82 pasienter med fantastisk resultat forbys i Norge? Slik skal det ikke være, og jeg kjenner at rettferdighetsgenet jeg fikk fra min juristpappa slår inn for fullt." (side 185)

Uansett hva Siri Aabel synes om den behandlingen hun har fått, har hun vært nødt til å skrinlegge sitt prosjekt med å behandle flere pasienter for overvekt med hCG-metoden. I stedet har hun skrevet denne boka, i håp om at den skal vekke interesse og forskning. Mange pasienter står i dag i kø for kirurgisk behandling for sin overvekt - en metode som er forbundet med langt flere risiki enn en hCG-behandling. 

Da Aabel var i Helsepersonellnemnda og redegjorde for sin sak, sa hun følgende:

Man trenger en buffer for å fortynne hCG til riktig dose (lisensen har Siri Aabel selv kjøpt - og hun ønsker å gi den fra seg til andre, slik at hun ikke risikerer å bli tatt for ulovlig markedsføring - hun ønsker at den skal gjøres tilgjengelig for folk til en overkommelig pris). Dette kan lages på et privat laboratorium og pasienten kan kjøpe dette uten resept. Enhver lege kan skrive ut en vanlig hvit resept på Pregnyl, som er hCG, til sine overvektige pasienter (hver eneste dag skriver leger ut preparater til andre formål enn hva de er tiltenkt). Aabel frykter at "hCG ultradrops" snart vil flomme ut på det norske markedet, hvilket åpner for det hun vil kalle useriøs behandling av overvektige. 

"Oral-hCG-metoden er fantastisk, og jeg ønsker at den skal få sin plass i behandlingsapparet i Norge fordi den:
1. gir rask vektreduksjon av fettmasse, ikke muskelmasse.
2. gir signifikant lavere fettprosent
3. endrer din kroppsfasong
4. er bivirkningsfri
5. er uten komplikasjoner
6. er svært enkel for pasienten å gjennomføre
7. krever ikke trening ved siden av
8. gir varig vekttap
9. inneholder kun en svært lav dose hCG, 250 IE pr. os x 2
10. fører ikke til slapphet, sultfølelse eller dårlig humør under kuren" (side 219)

Helt til slutt i boka har Siri Aabel med forslag til dietter, spørreskjema om vekthistorie og Dr. Belluscios studie som nevnt tidligere. 

Boka inneholder egentlig tre historier; en om forfatterens egen kamp mot sin overvekt, en om behandling av egne pasienter for overvekt og en om hennes kamp mot byråkratiet. Fordi smussomslaget inneholder utsagn ala "Alt du trenger for å lykkes med hCG-metoden" , "en revolusjerende slankebok", "en helt ny løsning for deg" og "nå er det din tur", trodde jeg - både da jeg kjøpte boka og underveis i lesingen - at boka handlet om en metode som faktisk var tilgjengelig på markedet. Ikke at den handlet om en metode som i dag er forbudt ... Akkurat dette irriterte meg ikke rent lite! Her kunne forlaget opptrådd ryddigere, synes jeg.

Når det er sagt leste jeg boka med stor interesse - både for egen del og for andres del. Siri Aabel virker som en oppriktig lege med et stort hjerte for sine pasienter, og er det noe hun virkelig ikke ønsker å fremstå som, så er det en som ønsker å berike seg på andres ulykke. Tvert i mot gir hun et inntrykk av å være meget seriøs og ivaretakende, noe hennes iver etter å finne en måte å fremstille stoffet på rimeligst mulig måte viser med all tydelighet. Jeg skjønner at kampen mot byråkratiet har vært tung, men ønsker ikke å opptre som noen dommer i forhold til om det er begått urett eller ikke. Det jeg imidlertid håper på er at boka vil vekke interesse for å forske på metoden. Dersom denne metoden er så revolusjonerende som jeg som leser sitter igjen med et inntrykk av, så bør dette virkelig få sentrale folk i helseforvaltningen til å ønske å etterprøve den. Jeg må for øvrig medgi at jeg stusser over alt fokuset på de angivelige bivirkningene av preparatet, når man ikke har undersøkt dette nærmere ... Jeg stusser også på at 10-20 ganger den dosen det her er snakk om brukes på kvinner som sliter med å bli gravide. Dersom risikoen for blodpropp øker tilsvarende, slik enkelte innen helseforvaltningen har uttalt i media, lurer jeg på om det er forsvarlig ... 

Utgitt: 2015 
Forlag: Pantagruel
Antall sider: 224 + appendix 1-3 (28 sider)
ISBN: 978-82-7900-729-6
Boka har jeg kjøpt selv.


Siri Aabel (Bildet er lånt fra forlaget)

Andre omtaler av boka:
- TV2 v/Anne Fredrikstad - 6. januar 2015 - Helsetilsynet advarte norsk lege mot å slanke pasienter - nå utgir hun bok - Også i USA har amerikanske helsemyndigheter advart mot metoden.
Her hjemme forteller helsetilsynet at de vil stå ved advarselen så lenge de ikke er forelagt store vitenskapelig studier publisert i internasjonalt anerkjente tidsskrift.
– Jeg forventer at norske leger tar avstand fra denne metoden, og at denne legen retter seg etter våre advarsler. Dersom hun ikke gjør det, må vi vurdere hennes rett til å fungere og praktisere som lege i fremtiden, sier Andresen.

- Aftenbladet v/Silje Dyregrov - 9. januar 2015 - Lege vil slanke nordmenn med hormoner - Hva kan en dose med 250 enheter HCG gjøre med kroppen?
- Potensielt alvorlig bivirkning som blodpropp er anført når det gjelder HCG-dosering ved prøverørsbehandling (injeksjon på ca 6500IE). Da kan man ikke utelukke at en dose på 250IE gitt daglig i fire uker kan være blodproppfremmende, sier Trovik.


Litt om meg:
Jeg er en fri og uavhengig blogger, helt uten bindinger til noen. Min blogging er en hobby, og jeg tjener ingenting på dette - verken pengemessig eller karrieremessig (sistnevnte fordi jeg jobber med noe helt annet enn litteratur til daglig). Av og til mottar jeg leseeksemplarer fra diverse forlag, og dette opplyser jeg alltid om. Jeg har en omfattende linke-praksis på min blogg. Først og fremst ønsker jeg å bidra til å løfte frem norske bokbloggere gjennom å synliggjøre dem mer. Dessuten ønsker jeg gjennom oversikten "andre omtaler av boka" å gjøre det enklere for mine lesere å finne frem til hva andre har ment om akkurat denne boka - hva enten dette er bloggere eller profesjonelle anmeldere. Jeg sitter jo ikke med fasiten på aktuelle bok, selv om jeg har ment en hel del om den. Når jeg linker til aktuelle forlags presentasjoner av bøkene, ønsker jeg å understreke at dette gjøres på frivillig basis - altså uten noen form for avtale med de ulike forlagene. Jeg tenker at dette kan gi en merverdi for mine lesere, fordi de her kan lese mer om aktuelle bokutgivelse. Det fremgår for øvrig alltid tydelig og klart hos meg hvor ulike linker fører hen.

søndag 18. januar 2015

"Hyde Park on Hudson" (Regissør: Roger Michell)

Varm komedie om Roosevelt og et kongebesøk

Den engelske regissøren Roger Michell (f. 1956) har en rekke kjente filmer på samvittigheten. Mest kjente er nok "Persuasion" (1995), "Notting Hill" (1999) og "Enduring Love" (2004). Førstnevnte er basert på en av Jane Austens bøker, den siste av Ian McEwan. Jeg har også omtalt hans film "Venus" på bloggen min. Fellesnevneren for samtlige filmer må sies å være kvalitet - selv når filmene er av det "lettlivete" slaget. 

"Hyde Park on Hudson" er basert på Margaret Suckleys (f. 1891 d. 1991) private dagboknotater, som ble funnet etter hennes død. Disse dagboknotatene røpet at hun hadde hadde et intimt forhold med president Franklin D. Roosevelt (f. 1882 d. 1945). 

Roosevelt satt som president i USA fra 1933 til 1945, og er den eneste av de amerikanske presidentene som har sittet mer enn to fireårs perioder. I en alder av 39 år fikk han poliomyelitt, og var lenket til rullestolen etter dette. Selv kom han fra en rik familie, som var bosatt i Hyde Park i staten New York. Det er også her handlingen i filmen finner sted. Selv om Roosevelt var president og gift med Eleanor, var det hans mor som var den egentlige fruen i huset. Et hus hun styrte med jernhånd for øvrig. 

I filmens åpningsscene blir Margaret, i filmen kalt Daisy, oppringt fra Hyde Park med beskjed om å komme til presidenten, som var hennes syvmening. Hun ankommer Hyde Park og blir raskt meget sjarmert av presidenten, som tross morens jernhånd over godset, er en beleven mann som i grunnen ikke nekter seg mange gleder her i livet. Han og Eleanor har ikke det varmeste ekteskapet, så når han tar Daisy med på bilturer, er det med en klar forventning om at det skal bli noe mer mellom dem. 


Daisy og president Roosevelt
Mens forholdet utvikler seg i all diskresjon, står Europa på randen til krig. Et større statsbesøk fra England er ventet. Ingen ringere enn kong Georg VI (f. 1895 d. 1952 - kongen av England fra 1936-1952) og hans kone Elizabeth (begge bedre kjent som den stammende kongen og dronningmoren, jf. filmen "Kongens tale" - dette var kongen som motvillig overtok tronen i England etter at broren kong Edvard abdiserte for å gifte seg med Wallis Simpson) er ventet, og det ligger i kortene at kongen ønsker å få USAs støtte i en krig som er ventet. 

Kongelig besøk hos president Roosevelt
Eleanor Roosevelt har hatt ansvaret for planleggingen av deler av kongebesøket, og dette inkluderer blant annet picknick med - av alle ting - hotdog som "hovedrett", indianer-underholdning m.m. Mens kong Georg VI er nokså tillitsfull i sitt møte med amerikanerne, på tross av kulturkræsj på kulturkræsj, er dronning Elizabeth atskillig mer forbeholden. Prøver amerikanerne å gjøre dem forlegne? Bringe dem i vanry? Etter hvert finner presidenten og kongen tonen i presidentens arbeidsrom, der de deler en stor interesse: alkohol! Da brytes isen, og de har det riktig lystig sammen. Når kong Georg VI forbanner sin stamming, trekker presidenten frem sin polio, og så ler de seg regelrett skakke av det hele. Så kan man til syvende og sist selvsagt bare spekulere i hvilken betydning dette fikk for eller i mot USAs inntreden i andre verdenskrig ... 


President Roosevelt og kong Georg VI finner stor glede i hverandres selskap.
Denne filmen er både varm og fornøyelig. Skuespillerprestasjonene er storveis, mens kostymer og tidskoloritt nesten er for perfekt. De gamle bilene er lytefrie, klærne nye og "strøkne" ... Samtidig er så mye tatt på kornet, som når blitzregnet hagler idet kongen setter hotdogen til munnen, som forlegenheten som brer seg i forsamlingen da en indianer "synger" under den berømmelige picknicken (vakkert var det nemlig ikke, og blir han aldri ferdig?!), som da presidenten redder seg i land etter å ha skuffet Daisy ettertrykkelig ... 

Filmen hadde release på DVD i fjor høst. Jeg anbefaler den varmt!

Innspilt: 2012
Originaltittel: Hyde Park on Hudson
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama/komedie
Skuespillere: Bill Murray (Franklin D. Roosevelt), Laura Linney (Margaret Suckley), Samuel West (Kong Georg VI), Olivia Colman (dronning Elizabeth), Elizabeth Marvel (Marguerite LeHand), Olivia Williams (Eleanor Roosevelt), Elizabeth Wilson (Sara Delano) m.fl.
Spilletid: 95 min.

"The Imitation Game" (Regissør: Morten Tyldum")

En film om et glemt matematisk geni fra andre verdenskrig

Litt om Oscar-nominasjonene

Det er ikke mange dagene siden årets Oscar-nominasjoner ble offentliggjort. Norsk filmweb.no har publisert en svært brukervennlig og god oversikt over alle nominasjonene, med klikkbare linker til de ulike filmene. Blant annet finner man her en liste over alle filmene som er nominert som beste film, og dette er: 

- American Sniper
- Birdman
- Boyhood
- The Grand Budapest Hotel
- The Imitation Game
- Selma
- The Theory of Everything
- Whiplash

Den eneste filmen jeg pr. i dag har sett, er - i tillegg til "The Imitation Game" - "The Grand Budapest Hotel" (som jeg dessverre ikke har fått tid til å blogge om enda). Det er imidlertid enda en stund til vinnerne skal kåres (22. februar 2015), så mye kan skje innen den tid ... Ambisjonene mine er i alle fall å se alle filmene og omtale dem her på bloggen min - før 22. februar. 

"The Imitation Game" er den filmen som har blitt nominert hele åtte Oscar-statuetter, fordelt på følgende kategorier:
- Beste film
- Beste regi (Morten Tyldum)
- Beste mannlige hovedrolle (Benedict Cumberbatch)
- Beste kvinnelige birolle (Keira Knightley)
- Beste adapterte manus
- Beste klipp 
- Beste produksjonsdesign
- Beste originalmusikk (Alexandre Desplat)

Litt om regissøren Morten Tyldum

Det er selvsagt ekstra morsomt at regissøren Morten Tyldum (f. 1967) er norsk! Hva dette gjør for vår norske selvfølelse, vi som aldri ellers pleier å kunne hevde oss i konkurransen om beste utenlandske film, er ikke lite! Tyldum har regissert "Hodejegerne" (2011), "Buddy" (2003) og "Varg Veum - falne engler" (2008). Alle nordmenn med litt mer enn gjennomsnittlig interesse for film, har selvsagt sett disse filmene! 


Skepsisen til hva teamet har fått til, tiltar etter som tiden går og resultatene uteblir ...
Om "The Imitation Game"

Denne filmen handler om den britiske matematikeren og kryptoanalytikeren Alan Turing (f. 1912 d. 1954). I følge Wikipedia regnes han som grunnleggeren av teoretisk datateknologi og kunstig intelligens, dvs. at han fant opp forløperen til det vi i dag kjenner som digitale computere. Under andre verdenskrig jobbet han ved Government Communication Headquarters ved Bletchley Park, hvor han laget en dekodingsmaskin og bidro til å knekke tyskernes kodemaskin Enigma. Fordi kodene ble endret hver eneste dag, ble Enigma-kodene ansett for umulige å knekke. Turing innså at det ville kreve helt eksepsjonelle evner og kapasitet fra menneskehjerner - ja, egentlig var det en umulighet - for å regne ut alle de uendelig mange tall- og bokstav-kombinasjonene det var tale om. Avsløringen av Enigma-kodene ble avgjørende for utfallet av krigen. 

I filmen fremstilles Turing som et datageni og en nerd, som kun hadde tanke for faget sitt. Lettere Aspergersk må han også ha vært, fordi han åpenbart slet med de sosiale kodene, ikke forsto ironi og dessuten hadde problemer med humor. Dette holdt på å koste teamet dets eksistensberettigelse. Først etter at Joan Clarke (i Keira Knightleys skikkelse) ble med i gruppen og lærte Turing hvordan han skulle få de andre i teamet til å like ham og dermed ønske å samarbeide med ham, skjedde det store ting i gruppen. Dette skulle bli helt avgjørende for at oppdragsgiveren fremdeles skulle ha tiltro til dem og la dem få den nødvendige arbeidsro. Resultatene uteble ikke - riktignok som et kappløp med tiden og de knappe tidsfristene de fikk å jobbe ut fra. 


Noe så uvanlig som en skarp kvinne-hjerne kommer med på Alan Turings team.

I filmens åpningsscene har det skjedd et innbrudd hjemme hos Alan Turing. Året er 1952. To  politimenn dukker opp hjemme hos Turing, hvis leilighet fremstår som en eneste stor data-lab. Ingenting er stjålet, og dette får spesielt den ene politimannen til å fatte mistanke om at noe ikke er helt som det skal. Han finner frem til Turings mappe fra krigen, men der er det intet. Var han en spion? Tilfeldigheter fører til avsløringer om at Turing er homofil, og at innbruddstyven er en han har foretatt "usømmeligheter" med. 


Teamet jobber på spreng - også etter at de skjønner at en av dem er spion.

Under avhøret forteller Turing sin historie til politimannen, som skjønner at han i realiteten sitter overfor en krigshelt. Saken har imidlertid gått for langt, og er umulig å stanse - i en tid da homofili ble sett på som noe vederstyggelig og ikke minst straffbart. Den dømte fikk den gangen valget mellom kjemisk kastrasjon eller fengsel ... Uansett valg var man i grunnen fint ferdig som menneske i samfunnet etter en slik dom. Og så kan man bare gjette seg til alle lidelsene til de andre 49 000 homofile som har opplevd å bli domfelt pga. i sin legning i årenes løp England ...


Geniet Alan Turing konstruerer en maskin som skal være til hjelp for å
dechifrere Enigma-koden.

Det er en sterk historie som fortelles i denne filmen. En historie som tragisk nok er sann. Historien forteller blant annet hvilke konsekvenser det fikk å praktisere sin homofili. Samtidig gir filmen også Alan Turing en slags oppreisning for den urett som den gangen ble begått mot ham. Dessuten er det en historie om krigens paranoia, der man aldri kunne vite sikkert om nærmeste kollega var venn eller fiende. Regien, skuespillerprestasjonene - spesielt Benedict Cumberbatch´sin rolletolkning av Alan Turing, manus og klipp har dessuten bidratt til at historien fremstår som fengende og interessant. Uten å ha sett de øvrige filmene vil jeg anta at Benedict Cumberbatch har store muligheter for å vinne en Oscar for sin glitrende rolletolkning av det nerdete matematikkgeniet Alan Turing. Keria Knightly har nok ikke de samme mulighetene i sin birolle som Joan Clarke, kvinnen Alan Turing egentlig skulle gifte seg med, men vendte ryggen i siste liten. 

"The Imitation Game" går fremdeles på norske kinoer. Jeg anbefaler varmt å få den med seg!

(Fasiten etter Oscar-utdelingen den 22. februar 2015 er at "The Imitation Game" fikk en Oscar i kategorien beste adapterte manus.)

Innspilt: 2014 
Originaltittel: The Imitation Game
Nasjonalitet: USA
Genre: drama 
Skuespillere: Benedict Cumberbatch (Alan Turing), Keira Knightley (Joan Clarke), Matthew Goode (Hugh Alexander), Rory Kinnear (Nick), Alllen Leech (John Cairncross), Mark Strong (Stewart Menzies) m.fl.
Spilletid: 113 min.

Populære innlegg