Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

torsdag 9. oktober 2014

Gabi Gleichmann snakker om Assia Djebar og Péter Nádas

Gabi Gleichmann (Foto: RMC)
Onsdag ettermiddag 8. oktober 2014 inviterte Gabi og Anette Gleichmann fra Agora Publishing til et foredrag om to av de heteste kandidatene til årets Nobelpris. Senere i dag vil Svenska Akademiens sekretær Peter Englund meddele hvem som faktisk stikker av med denne gjeveste litteraturprisen av dem alle. Blir det en av kandidatene vi fikk høre om i går? Det gjenstår å se ... 

Assia Djebar er fra Algerie, og regnes som en av araberverdenes fremste fortellere, mens Péter Nádas kalles den store ungarske prosaisten. Agora Publishing har begge disse forfatternes bøker på sine utgivelseslister, så det var av den grunn helt naturlig at det er Gabi Gleichmann presenterte disse forfatterne på et arrangement som dette. Foredraget fant sted i Aschehougs flotte kantine. 

Gabi Gleichmann åpnet foredraget med å si at litteraturen har brakt ham i kontakt med de mest vidunderlige damer og herrer, og at han alltid, når han signerer bøker, får klemmer - masse klemmer. Smilende ga han uttrykk for at dette har gitt ham mye glede!

Nå ønsker Gabi Gleichmann å løfte frem Djebar og Nadas! 

Nobelprisen i litteratur:

Men aller først litt om Nobelprisen i litteratur. For noen år siden - nærmere bestemt i 1975 - hadde det ryktes at en italiensk forfatter skulle få prisen. I Italia var det på den tiden bare én forfatter man tenkte hadde en slik sjanse til å vinne, og det var Alberto Moravia. Det var ingen over, ingen ved siden. Derfor ble det arrangert en stor fest i Roma dagen før, nærmest for å forskuttere at Moravia kom til å vinne, og det var ikke måte på fintfolk som var invitert. Så kom overraskelsen dagen etter ... Det var ikke Moravia, men Eugenio Montale, som vant. Ikke bare ble Moravia så skamfull at han ikke viste seg i Roma de nærmeste tre årene, men hele historien viser med all tydelighet hvor uforutberegnelige Svenska Akademien kan være. 


En engasjert foredragsholder snakket varmt om
Assia Djebar og Péter Nádas (Foto: RMC)
De siste tiårene har Nobelprisen i litteratur blitt så prestisjefull at det ikke lenger handler om forfattere, men nasjoner. Det har gjort at det kanskje ikke lenger er fullt så mye tilfeldigheter som rår, hvis man ser bort fra det året italienske Dario Fo fikk prisen da ... En beslutning som vel stort sett bare gledet Dario Fo og Peter Englund, i følge spesielt innvidde. (Men bare for å ha nevnt det - "Flaggermusenes by" av Dario Fo er veldig fin!)

Det er ikke hvem som helst som kan foreslå kandidater til Nobelprisen. Det er en engere krets av personer som er dedikert til dette - blant annet tidligere Nobelprisvinnere. Normalt får Akademien rundt 200 forlag, og etter en grovsorteringsrunde, hvor useriøse forslag forkastes, sitter man som regel igjen med rundt 50 kandidater. Siden mange av bøkene ikke er oversatt til et språk som medlemmene av Akademien behersker, sendes aktuelle forfatters bøker til eksperter i ulike land for analyse og bedømmelse av kvaliteten. Rådene de får blir som regel helt avgjørende i den videre prosessen. 

Rundt 15. februar er kortlisten klar. Den inneholder fem bøker, som Akademiens medlemmer har fått oversatt til et forståelig språk, og så leser medlemmene på spreng frem til sommeren, om jeg har forstått dette rett. 

Det er ikke alltid så lett å forstå hvorfor xx og ikke yy får prisen. Noen ganger skyldes det forhandlinger og kjøpslåing mellom medlemmene, som kan ha sine favoritter som de ønsker å fremme. Som Dario Fo for eksempel. Men ett fellestrekk er det likevel ved de forfattere som kommer på listen, og det er at berømmelsen må være av et visst omfang. F.eks. har Karl Ove Knausgårds berømmelse så langt vært av for kortvarig art til at han har en sjanse, men om 20-30 år kanskje ... ?

Litt om Agora Publishing:

Ekteparet Gabi og Anette startet Agora Publishing for fem år siden. De innså at de store forlagene ikke klarer å få frem alle de store forfattere (og de blir rett og slett ikke oversatt til norsk hvis man ikke tror at de vil selge - min kommentar). De bestemte seg for kun å satse på bøker som ikke er så lett tilgjengelige, på forfattere som har en særskilt pasjon for litteraturen. Den første forfatteren de satset på var Assia Djebar. 

Assia Djebar:

Assia Djebar (f. 1936) het egentlig Fatima-Zohra Imalayen og kommer fra Algerie. Der vokste hun opp med en far som var lærer i en fransk skole. Han var en moderne mann, og han ville ikke låse datteren inn da hun kom i tenårene. I stedet lot han henne få gå på skole, og dette førte til at hun fikk fransk som hovedspråk, på linje med arabisk og berbersk. Som den første algeriske kvinnen gikk hun på universitetet i Frankrike. 

Da Algerie ønsket å løsrive seg fra Frankrike, skjedde ikke dette gjennom forhandlinger, men med en blodig og brutal krig i 1962. Assia Djebar var da 26 år. Allerede i en alder av 21 år utga hun sin første bok "La soif", og det var da hun tok kunstnernavnet Assia Djebar, mest for å unngå sin fars harme. I datidens politiske klima vakte det oppsikt at hun skrev på fransk, dvs. på overgripernes språk. Boka fikk stor oppmerksomhet i Frankrike, særlig på grunn av kvinneperspektivet og hennes sterkt poetiske skrivestil. 


Norske utgivelser av Assia Djebars romaner (Foto: RMC)
Fordi Assia Djebar kritiserte makthaverne i det nå frie Algerie, var hun ikke lenger velkommen der og måtte flykte til Frankrike, der jeg har forstått at hun bor fremdeles den dag i dag. 

Djebar har senere interessert seg for film, og har dessuten laget noen selv. Heller ikke disse filmene er velkomne i Algerie.

På 1980-tallet kom Djebar tilbake til skjønnlitteraturen, og hun skildrer ofte Algerie som en kvinne. I "Kjærligheten. Krigen" voldtas Algerie av Frankrike i 1830, og boka handler om den etter hvert 130 år lange okkupasjonen. Djebar ble i Frankrike meget respektert for sin bok, som er en roman og ikke bekjennelseslitteratur. I boka "Stort er fengselet" følger forfatteren flere skjebner, og hun beskriver hvordan kvinner lever livene sine som i fengsel. "Ingen steder i mitt fars hus" handler om at det ikke er noen plass til henne som kvinne i dette huset. Det er ikke et såret jeg som skriver, og det er bokas styrke. For øvrig har det kommet ut en bok til av Djebar på norsk - "Skyggesøster" - men den er pt. ikke tilgjengelig lenger. Agora Publishing vurderer å gi ut denne på nytt. 

I følge Gabi Gleichmann sier titlene til Assia Djebars romaner alt. Personene i bøkene blir en slags representant for flere, ikke bare en skjebne. Assia Djebar er bl.a. kjent for nye rytmer i tekstene og en ny form for sensibilitet i den arabiske litteraturen. Hun er dessuten den første arabiske kvinnen som har fått plass i det franske akademiet. 

Gabi Gleichmann understreker at bøkene krever at man må jobbe med stoffet. Det er ikke bare å lese side opp og side ned, slik vi er vant med når vi f.eks. leser bestselgere. Stoffet er derimot krevende, men belønningen er at leseren plasseres i en verden man aldri har opplevd før. 

I følge Gleichmann har Akademiet virkelig fått opp øynene for Assia Djebar, og hun har brukt noen tiår på å kvalifisere seg. 

Péter Nádas:

Péter Nádas (f. 1942) er født i Ungarn. Han har alltid hatt problemer med sitt hjemland, nær sagt fra han ble født i en jødisk familie midt under 2. verdenskrig. Hadde det ikke vært for at moren var blond, arisk-utseende og besluttsom, ville han neppe ha overlevd. Moren døde imidlertid tidlig. Faren var en fremstående mann, men på et tidspunkt ble han gjort til syndebukk av kommunistene. Dette gikk så hardt inn på ham at han tok sitt eget liv. Péter var bare 14 år. 

Péter Nádas skriver om brutale ting, som gjør noe med en som leser. I følge Gabi Gleichmann er han meget fotografisk i sine beskrivelser. Han utga sitt første skrift i en alder av 20 år. Det var nesten umulig å få utgitt noe som helst under kommunismen i Ungarn. Sensuren tok nemlig det meste. Men dersom det lyktes en forfatter å få noe utgitt i utlandet først, var det enklere. Dette ble skjebnen til boka som i år foreligger på norsk - "Slutten på en familieroman" (og som jeg også sikret meg i går). Det var svensken Lennart Frick fra forlaget Fripress som først utga boka, som har klare selvbiografiske trekk. 


Norske utgivelser av Péter Nádas´ romaner (foto: RMC)
Ti år senere utkom "Erindringens bok", betegnet av enkelte som verdens beste bok. Den utkom etter veldig mye problemer med myndighetene, og Nádas brukte ti år på å skrive den. I boka følger vi Europas historie gjennom en del tiår, og sånn sett kan den betegnes som en utviklingsroman. 

Som i hans senere triologi "Parallelle historier" har seksualiteten en relativt stor plass i boka. Det unike med Péter Nádas´ beskrivelser av kjønnslivets gleder er det faktisk viktig å ha med seg: dette har vært et stort tabu i litteraturen nærmest i all tid, og det eneste språket man har kjent er gatespråkets grovheter. Så når Péter Nádas klarer å beskrive dette på en måte som det blir stor litteratur av, er det faktisk noe helt unikt. Det var for øvrig etter utgivelsen av denne boka at Péter Nádas havnet på Svenska Akademiens lister. 


En rykende fersk Péter Nádas-utgivelse
på norsk (Foto: RMC)
Triologien "Parallelle historier" brukte Nádas 20 år på å skrive. (Jeg har lest og omtalt den første boka i triologien.) Norge var et av de første landene utenom Ungarn som utga disse bøkene. Handlingen i boka er lagt til Berlin og Budapest og foregår over en 30-40-års periode - frem til murens fall i Berlin i 1989. Som tittelen røper, følger vi flere parallelle historier. Dette som et litterært grep for å beskrive samfunnsutviklingen og epoken fra flere ulike perspektiver. 

Bildet som preger forsiden av bøkene i trilogien er for øvrig tatt i Paris, men det er beskåret på en slik måte at det kunne vært tatt hvor som helst - også i Berlin og/eller Budapest. 

Triologien er språklig krevende, og man bør egentlig lese dem i hvertfall to ganger for å få fullt utbytte av dem, mener Gabi Gleichmann. Det var vel omtrent akkurat det jeg også fant ut da jeg leste det første bindet i trilogien. Stor litteratur er krevende, og krever både tid og engasjement!

Oppsummering:

De som befinner seg på Akademiens lister er litterære "monstre". De griper nye verdener, som er fullkomment unike, og det går ikke an å herme etter dem. De står for seg selv!

Péter Nádas betraktes som en profet i Tyskland. I Ungarn derimot anses han som en pariakaste. Det paradoksale er at under kommunismen visste man hvor grensen gikk i forhold til å kritisere det til en hver tid sittende regime. I dag er dette høyst uklart. Heller ikke Assia Djebar kan noen gang vende tilbake til sitt elskede Algerie ... Dermed er det på sin plass å spørre om det er mulig å skrive stor litteratur når man lever i et land med uforutsigbare myndigheter, hva enten det handler om diktaturer eller annet som ligner, tenker jeg? I alle fall: både Péter Nádas og Assia Djebars betydning er stor! Så gjenstår det å se hva Akademien kommer til om få timer ... I og med at det på et vis ikke lenger handler bare om forfattere, men kanskje først og fremst om land, hender det at landet har to kandidater, og at prisen går til den som er eldst. Dette skjedde i 2002. Da sto valget mellom Péter Nádas og Imre Kertész. Kertész var eldst og fikk prisen - Nádas måtte vente ... 

På spørsmål fra salen om romanens velbefinnende svarte Gleichmann at romanen ikke er død! Det finnes alltid noen som vil fange mer enn noe veldig lite, og som fanger alle aspekter ved livet og universet i sin litteratur. Romanen er et kunstgrep som inneholder alt. Den er et fantastisk instrument som kan speile verden. 

Alle store bøker krever minst to personer; forfatteren og leseren. Og med dette oppfordret Gabi Gleichmann alle til å ta en titt på boktitlene av kveldens forfattere. 

Jeg hadde stor glede av å høre på Gabi Gleichmanns foredrag, som i tillegg til å være interessant også inspirerte sterkt! Jeg ønsker meg flere slike litteratur-foredrag, hvor forlagene trekker frem fortrinnsvis store forfattere som ikke er main-stream og som ikke selger helt av seg selv! 

søndag 5. oktober 2014

Assia Djebar: "Stort er fengselet"

Eksistensielt om kjærlighet og smerte

Assia Djebar (pseudonym for hennes egentlige navn Fatima-Zohra Imalayen) ble født i Algerie i 1936. Hun er både forfatter, oversetter og filmskaper, og har i løpet av sin karriere utgitt 17 bøker og laget to filmer. Djebar nevnes stadig som en aktuell kandidat for Nobels litteraturpris, og det er knyttet stor spenning til om hun får den i år. Det begynner å bli noen år siden hun utga sin siste bok (2008), og siden hun nærmer seg 80 år, begynner det å haste dersom det er meningen at hun skal få denne prisen. Nobelprisen gis nemlig ikke posthumt. 

Kun fire av Assia Djebars bøker er så langt oversatt til norsk. Jeg for min del har kun lest "Kjærligheten, krigen: en mosaikk fra Algerie" (på norsk i 2010) tidligere. Det var en bok som gjorde et sterkt inntrykk. Mens jeg leste "Stort er fengselet" (en samproduksjon mellom Agora Publishing og Forlaget Press, utgitt på norsk i 2010), løp jeg for øvrig av gårde og kjøpte "Ingen steder i mitt fars hus" (på norsk 2011). Djebar regnes som en av Nord-Afrikas mest kjente og innflytelsesrike forfattere. Hun skriver på fransk. Du kan lese mer om forfatteren her

Agora Publishing skriver på sine nettsider følgende om "Stort er fengselet":

"Stort er fengselet er en blanding av selvbiografi og fiksjon, det er en poetisk historie om en moderne kvinne som vokser opp på 60-tallet under krigen i Algerie. Hennes ekteskap faller sammen, i et samfunn som er intolerant mot kvinner, men der det samtidig finnes et sterkt kvinnefellesskap."

Man burde vel legge til at boka i tillegg har sterke elementer av å være en dokumentar. 

Forlaget Press skriver følgende på sine nettsider:

"Hun ser tilbake på sitt eget, morens og mormorens liv og innser hvor uløselig knyttet de er til Algeries århundregamle historie preget av krig, kolonialisme og undertrykkelse. Landet er et fengsel, ikke bare for kvinnene, men også for mennene - et fengsel skapt av patriarkalsk tradisjon."

"Stort er fengselet" handler altså om Assia Djebars liv, selv om grensene mellom det selvbiografiske og fiksjonen ikke er enkel å trekke for andre enn dem som besitter en dyp kjenneskap til hennes liv og levned. Måten hun skriver på får henne på et vis til å fremstå mer som et symbol på kvinners situasjon i Algerie generelt, enn at hun nødvendigvis utleverer sin egen livshistorie. Dette merkes spesielt når hun trekker frem minner fra barndom og ungdom, som samtidig er beskrivende for hvordan kvinner hadde det, der de på mange måter var innestengt i hjemmene sine - som et slags fengsel. Dette kom ytterligere på spissen fordi landet tidligere var kolonisert av Frankrike, og hvor befolkningen levde i spennet mellom tradisjonene og det moderne samfunnet som trengte seg på. Hva var viktig å videreføre og hva skulle man ta avstand fra når kampen mot kolonimaktene verserte på det verste på 1960-tallet?

Som en slags ytre rammehistorie introduseres vi for bokas jeg-person, en kvinne i førtiårene, hvis ekteskap er i ferd med å havarere. Parallellene til forfatterens eget liv er her tydelig, for også hun skilte seg fra sin første mann. 

Selv om kvinnen opprinnelig giftet seg av kjærlighet, var det ikke helt enkelt å slippe fri da kjærligheten tok slutt. I bokas første del - "Utradert i hjertet" - skildres en forelskelse så sterk at hun er villig til å sette ekteskapet på spill. Hva som til slutt fører til at hun går - de sterke følelsene til den andre eller ektemannens raseri og voldelighet - er ikke godt å si. 

"Han slo, og jeg kunne ikke søke tilflukt innerst i rommet, som om den åpne verandadøren hadde en egen dragning; med de kraftige armene, en voksen manns veltrente armer, ville han blindt ta tak i meg og hive meg gjennom luften slik at jeg ble knust der ute. Han slo, og jeg segnet om på gulvet, en uvanlig skjerpet sans for fare våknet straks i meg og vurderte hva som var minst risikabelt. 

Først skjelte han meg ut. Så slo han. Jeg må skjerme øynene. For hans vannvidd var av et forunderlig slag: Han var ute etter å blinde meg.

"Din utro kjerring!" snerret han, og i hånden hadde han whiskyflasken, knekt i to. Jeg tenkte bare på øynene mine, og trusselen fra den vidåpne verandadøren." (side 82-83)

Så viser det seg at den nye vidunderlige mannen ikke er så mye mann når det kommer til stykket. Han står ikke opp for henne, men vender henne ryggen. Hun forstår at det hun trodde var kjærlighet, er et falsum. Ingen mann ofrer sin ære for en kvinne ...

" ... fordi jeg ikke har opplevd denne aller siste kjærligheten, denne lidenskapen inntil døden som jeg higer etter - for det finnes ingen Isolde i islam, der finnes bare nytelsen i stunden, i det flyktige nuet, for den muslimske døden er, hva man enn sier, maskulin. For å dø, som bestemor, som så mange andre kvinner, som instinktivt, gjennom kamp og kvaler, visste hva en mann er, en "som man aldri ser ryggen til", alle disse kvinnene, de eneste som er levende helt til sin død, blir i islam - en ensformig forvandling som jeg begynner å beklage på det smerteligste - blir, når de dør, til menn!" (side 104)

Bokas andre del - "Utradert på stein" - inneholder en rekke historier om Algerie helt tilbake til 15-1600-tallet. Historiene fortelles ikke kronologisk, og underveis ble jeg sittende og lure litt på hvordan dette egentlig hørte sammen med til resten. Jeg ønsket å høre mer om jeg-personens kjærlighetsliv fra bokas første del, men ble i stedet presentert for en rekke korte historier, som alle har det til felles at de handler om Algerie. Det handler om erobringer, om slaveri, om gammel visdom, om Kartagos ødeleggelse m.m. - før vi atter får høre mer om jeg-personens familie. Nærmere bestemt om bestemoren, barnebruden, og om alle hennes ofre som ble tålt uten at hun protesterte eller led høylytt. Samtidig foregår det filminnspillinger, hvor Algeries kvinneskjebner står i fokus - under kapitteloverskrifter som "Kvinne under plogen". Noe forvirrende til tider, men like fullt interessant. Pasjoner og lidenskap på den ene siden - plikt og ære på den andre. Som når filmregissøren knekker sammen over nyheten av at Pasolini - den kjente italienske (homofile) filmregissøren) - er død. 

I bokas tredje del - "Et stumt begjær" - møter vi atter jeg-personen (og Assia Djebar selv?).  Vi får høre om kvinner som pynter seg til fest, selv om de må holde seg for seg selv, strengt avstengt fra mennene. Det var både til glede og sorg. Til glede fordi de da var friere til å være seg selv - til sorg fordi det hvor som helst var øyne som betraktet dem og som kunne fortelle videre om kvinnene og kanskje særlig de unge ugifte kvinnene, oppførte seg ærbart. Sladderen og snakket - aldri helt fri. Dessuten fordi selve atskillelsen fra mennene var nok et uttrykk for det fengselet de levde i. 

"Jeg danser. Flere andre danser også, modne kvinner. Litt etter litt, nesten mot sin vilje, danser de ut sin sorg og sin trang til å slippe ut, til å styrte ut i de fjerneste rom, i den brennende solen, og jeg ... jeg som snurret rundt med lukkede øyne (jeg begynner å bli svimmel), hvilket bilde har jeg å vise disse innesperrede kvinnene, de som har krøpet sammen der og allerede er innstilt på å fornekte meg? " (side 265

I fjortenårsalderen bestemmer hun seg for å skrive dagbok. Kanskje var det der de første spirene til hennes forfatterskap dukket opp? Og enda hadde det ikke slått henne hvor urettferdig det var at kvinnene i familien hennes skulle holdes innesperret ... (side 279)

Boka inneholder et vell av nydelige og presise setninger med høy sitatfaktor. Selv uten å være i nærheten av virkelig å kunne forstå forfatterens bakgrunn, evner hun å formidle sin smerte på en slik måte at den rammet meg hardt og brutalt som leser. Selv kjærligheten, som er så vanskelig å beskrive uten at den fremstår både banal og klisjéfylt, klarer hun å formidle på en så sterk måte at den blir eksistensiell. Som om det handler om retten til å puste, retten til å leve eller dø ... 

"Jeg skriker ikke, jeg er skriket. Hele den veien som har åpnet seg, omslutter gårsdagens ville krigsdans, dagens uutsigelige redsler. Så sent som i går, da min fryd over solen brøt løs, ble det straks krysset klinger over hodet på meg, støv fra stjerneskudd i den uminnelige natten ... 

Jeg skriker ikke, jeg er skriket, tøyd ut i en rungende og blind flukt; det hvite toget av gjenferdsbestemødre bak meg blir til en hør som driver meg videre; ord fra det vaklende, tapte språket stiger til værs, mens mennene lengst der fremme geberder seg på dødens - eller dens maskers slagmark." (326)

Jeg håper at jeg gjennom denne bokomtalen har vekket interessen for Assia Djebar og hennes forfatterskap - enten hun nå får Nobelprisen eller ikke i neste uke. For det første skriver hun svært poetisk om mange viktige og ekstistensielle spørsmål, og for det andre er det ikke mange muslimske kvinnelige forfattere som er oversatt til norsk, og som holder den kvaliteten som Assia Djebar står for. Bøkene hennes krever litt av leseren, men er samtidig såpass tilgjengelige at man ikke har noe å frykte ved å prøve. "Stort er fengselet" er rett og slett en fengslende roman/biografi/dokumentar!

Utgitt: 1995
Originaltittel: Vaste est la prison
Engelsk tittel: So Vast the Prison
Utgitt første gang på norsk: 2010
Forlag: Agora Publishing og Forlaget Press
Oversatt: Kari og Kjell Risvik
Antall sider: 333
ISBN: 978-82-7547-410-8
Boka har jeg kjøpt selv.

Assia Djebar (Foto: Forlaget Press)
Andre omtaler av boka:
- NRK v/Anne Cathrine Straume - 13. desember 2010 - Skildrer sitt lands erfaringer 
- Morgenbladet v/Jakob Lothe - 3. desember 2010 - Sjølvbiografisk, men ikke sjølvopptatt

lørdag 4. oktober 2014

Hvem tror du får Nobels litteraturpris i år?

Vinner Assia Djebar Nobels litteraturpris i 2014?

Hver eneste høst går spekulasjonene høylytt rundt hvem som står for tur til å få Nobels litteraturpris. Denne litteraturprisen er nemlig den gjeveste av dem alle. Én ting er at det er forbundet med mye ære å motta prisen - en annen ting er at det er store pengepremier ute og går. Men det viktigste av alt er kanskje at prisen er internasjonal og favner alle. Konkurransen er med andre ord stor, og når man først vinner, får man en helt annen oppmerksomhet rundt bøkene sine enn når man "bare" vinner en nasjonal litteraturpris. 

I en artikkel om prisen på Wikipedia kan man lese at det av Nobels testamente fremgår at Nobelprisen i litteratur skal gå til "den som innenfor litteraturen har produsert det mest utmerkede i idealistisk retning"

Når man tar en titt på listen over dem som har blitt tildelt Nobels litteraturpris i årenes løp, sitter jeg igjen med et inntrykk av at forfatterne som et minimum må skrive om følgende for å ha en reell sjanse til å vinne:

- eksistensielle spørsmål 
- samfunnskritiske spørsmål (opprør i dikataturer - f.eks. Kina, Sør-Amerika)
- kulturelle problemstillinger (rasisme i USA og Sør-Afrika, for eksempel)

At forfatteren er modig og fremdeles bor i det diktaturet hvor han har utgitt samfunnskritiske romaner (gjerne forkledd i en humoristisk drakt), er selvsagt en fordel.
I tillegg holder det selvsagt ikke å ha skrevet én fantastisk bok - man må kunne vise til en jevn produksjon av en hel rekke fantastiske bøker. 

Det jeg selv liker aller best med litteraturprisvinnernes bøker, er at de i all hovedsak handler om viktige ting. Dessuten er man aldri i tvil om at Nobelprisen vier oppmerksomhet til de mest betydelige forfatterne i den moderne verdenslitteraturen. (En oversikt over samtlige vinnere fra 1901 til dags dato og med linker til mine bokomtaler av vinnerne, finner du her i mitt blogginnlegg.)


Min Assia Djebar-samling
Tanken på at det kanskje er Assia Djebar sin tur til å vinne denne gjeve litteraturprisen, har jeg absolutt ikke suget ut av eget bryst. Tvert i mot var den en invitasjon til en litteraturkveld i Aschehougs lokaler den 8. oktober som fikk meg til å våkne opp og tenke ... Den kvelden skal nemlig Gabi Gleichmann presentere to av de heteste kandidatene i år: Assia Djebar, algerisk forfatter og araberverdenens fremste forteller - og Péter Nádas, omtalt som "den store ungarske prosaisten". Begge forfatteres bøker utgis på Agora Publishing, et forlag ledet av Gabi og Anette Gleichmann. 

I utgangspunktet har jeg kun lest en bok av hhv. Djebar og Nádas. Da ovennevnte invitasjon kom, var jeg imidlertid ikke sen om å begynne å lese på bok nr. 2 av Djebar (den hadde jeg allerede), og jeg har også nettopp kjøpt en tredje bok. Jeg holder nemlig en knapp på henne som den heteste kandidaten til prisen i år. Djebar er 78 år (det er med andre ord på høy tid å gi hennes prisen nå!), og hun har utgitt 17 bøker i årenes løp - mange av dem i kategorien modig litteratur, eksistensiell litteratur, samfunnskritisk litteratur, litteratur som omhandler kulturelle konflikter osv. Bøkene hennes handler mao. om viktige ting! Nei, jeg vet at jeg ikke har all verdens grunnlag for selv å mene så altfor mye om det hun har skrevet (bare 1 1/2 bok foreløpig), men ut fra det lille jeg har lest, vet jeg at hun skriver fantastisk. Nydelig setninger, et presist språk, smertelige temaer ... Sånne ting som gjør at bøkene hennes med fordel kan leses flere ganger (bare dette er en kvalitet i seg selv, tenker jeg) - og hvor man kan sitte og kose seg med å lese setninger og avsnitt om igjen for bedre å få tak på hva hun faktisk formidler. Det handler om undertekst, og det handler om å bli utfordret som leser. Hennes litteratur krever en hel del av leseren - slik god litteratur alltid gjør! 

Selv om jeg har gjort meg en del tanker om hvem som fortjener årets Nobelpris i litteratur, synes jeg det er veldig spennende å høre hvem du tenker på som den heteste kandidaten. 

Legg igjen en kommentar i kommentarfeltet, og bli med på trekningen av en overraskelse! 

onsdag 1. oktober 2014

Stefan Hertmans: "Krig og terpentin"

En av høstens store høydepunkter! 

Det er ikke så ofte det kommer belgiske bøker på det norske bokmarkedet. Ja, når leste jeg egentlig sist en belgisk bok? Saken er at jeg ikke kommer på en eneste en, og det er jo temmelig nedslående ... (Da har jeg vært innom nettsteder som Wikipedia, som har listet opp en rekke berømte belgiske forfattere på en side, og en annen liste med bortimot 200 visstnok kjente belgiske forfattere ... ) Desto mer interessant når det først kommer noen i alle fall! 

Stefan Hertmans (f. 1951) er en flamsk belgisk forfatter som skriver på nederlandsk. Fra debuten i 1981 og frem til i dag har han i følge Wikipedia utgitt intet mindre enn 37 bøker; aller mest innenfor genrene poesi, essay og drama, men også skjønnlitteratur. "Krig og terpentin" ("Oorlog en terpentijn" på originalspråket) utkom på norsk i 2014, et år etter at originalen utkom i Amsterdam. 

Forlaget har på sine nettsider opplyst at forfatteren fikk overrakt to gamle notatbøker fra sin morfar i 1980. Hertmans lot være å åpne disse bøkene i nesten 30 år, hovedsaklig fordi han trodde at han visste hva han ville finne. Det dukket imidlertid opp så mye, mye mer - bl.a. gamle familiehemmeligheter som det har vært smertefullt å grave frem. I "Krig og terpentin" forteller han i alle fall med egne ord hvordan morfarens liv fortonet seg gjennom en hel del år. I første rekke i årene før 1. verdenskrig, hvor de fleste av verdens mennesker levde i dyp fattigdom og hvor et menneskeliv ikke var særlig mye verdt. Dernest om hans år som soldat i skyttergravene under første verdenskrig, og til slutt om kjærligheten - eller aller helst fraværet av den ... og livet frem til hans død. 

Forfatteren har studert notatbøkene etter morfaren og dessuten bildene han etterlot seg. Hertmans har også en hel del egne erindringer om morfaren, som er flettet inn i boka og som selvsagt preger hans tolkning av det han fant ut i forbindelse med sin research. 

"Krig og terpentin" har ifølge forlaget fått strålende mottakelse i både Belgia og Nederland, og den regnes som et nytt gjennombrudd i Hertmans´forfatterskap. "Hertmans ble nylig tildelt Flemish Culture Award, og romanen er også nominert til de prestisjefulle prisene Den gyldne bokuglen og LIbris Literatuurprijs. Den er så langt solgt for utgivelse i 10 land, inkludert USA, England, Danmark og England."

Boka er delt i tre deler. Den første delen (side 9 - 135) omhandler årene før første verdenskrig, og her er det forfatteren selv som er bokas jeg-person og forteller. Den andre delen (side 137 - 221) omhandler første verdenskrig - mao. årene 1914 - 1918. Her er det morfaren selv som er fortelleren. I den siste delen (side 223 - 283) er forfatteren igjen fortellerstemmen, og her fortelles historien om alt som skjedde etter at morfaren kom hjem fra krigen. 

For ubemidlede mennesker var livet hardt i begynnelsen av det 20. århundret. Man måtte være glad dersom man i det hele tatt hadde arbeid, og det gjaldt å holde ut uten å kny. Verken arbeidsmiljølov eller HMS var oppfunnet, og ble du skadet i arbeid slik at du ble ufør, var det ut med deg og inn med en ny. Mange arbeidsplasser innebar stor fare for liv og helse for de ansatte, og i den konteksten gjør det sterkt inntrykk å lese om 14-åringen som i en av sine første jobber holdt på å få svidd av seg beina da kokende jern kom flytende langs gulvet. Kun snarrådighet fra arbeidskameratene reddet ham fra å få ødelagt beina sine. Han ville i så fall ikke ha vært den første, for å si det sånn. For mange var de som gikk rundt med klumpføtter - føtter som rett og slett hadde smeltet pga. varmen ... 

Med utsikter til en snarlig død om man ikke passet seg godt, var det kanskje ikke så rart at han valgte en karriere innenfor militæret etter hvert. Dette skulle bli skjebnesvangert, og hendelsene i skyttergravene skulle komme til å prege resten av hans liv. 

"Barndommen min var overgrodd av historiene hans om første verdenskrig, evig og alltid krigen om igjen; ubestemmelige heltedåder på gjørmesletter under skur av bomber, smatrede geværskudd, skrikende skygger i mørket, ordrer brølt på fransk, det hele tolket fra gyngestolen hans, med stor sans for effekter - videre var det evig og alltid piggtråd, granatsplinter suste om ørene på oss, mitraljøser smatret, signallys tegnet en høy bue på det mørke firmamentet, bombekastere og haubitser fyrte løs, tusen bomber og granater, mens tantene satt der, nippet til teen og nikket salig og jeg selv ikke festet meg ved stort mer enn at bestefar måtte ha vært en helt i en tid som befant seg like fjernt fra meg som middelalderen jeg fikk høre om på skolen. Nå ja, en helt var han uansett allerede, han som lærte meg å fekte, slipte lommekniven min, lærte meg å tegne skyer ved å pusse forsiktig med viskelær på figurer man først laget med en bit forkullet ved fra peisen, eller hvordan man gjengir de utallige bladene på et tre uten faktisk i tegne dem alle sammen - kunstens sanne hemmelighet, som han sa." (side 14-15)

Ikke til å undres over at den voksne Stefan Hertmans kviet seg noe for å åpne notatbøkene etter bestefaren ...

Tidlig i august 1914 ble bestefaren - Urbain Joseph Emile Martien - beordret ut i krigen. Han var da 23 år gammel, hadde fått fire års opplæring på militærskolen og hadde tittelen korporal. Å være soldat var en ære, og å dø på "æresmarken" som en helt var noe opphøyet og stort. Lite visste han hvilket helvete det faktisk kom til å bli. Hvor mye død og fordervelse, hvor mye lidelse og lite ærefullt han skulle bli vitne til etter hvert ... Alle dem som ble liggende igjen på den såkalte æresmarken, lidende uten å få noen hjelp, i time etter time før smertene eller blodtapet til slutt tok livet av dem ... Scenene som beskrives i boka er grusomme, levende og autentiske. Hertmans skriver så levende at jeg kunne kjenne luktene og se bildende livaktig foran meg. Det er ikke voksne menn som ligger strødd på æresmarken - det er unge gutter. Det finnes ikke noe hollywoodsk over scenene - bare død, helvete og forråtnelse. 

"Vinteren 1917-1918 er det nok en gang gutter som dør av nød, kulde, lungebetennelse, tyfus, sorg, magesyke, syfilis, fortvilelse, raseri og jeg vet ikke hva, men det mest grufulle vi får høre, kommer fra Passendale, i oktober og november det året. Vi sitter nedgravd, ser sykebærerne våre bli innkalt den ene etter den andre. Ordet Passendale er på alles lepper. Offiserene tier og ser i bakken når vi ber om forklaring. Granatilden i det fjerne er voldsommere enn alt vi har hørt noen gang før. Det brukes sennepsgass, historiene som når oss, er så grufulle at vi nesten er takknemlige for at vi får sitte her og råtne i gjørma, utlevert bare til forfrysninger, lumske mitraljøser og militær vilkårlighet. Brannsårene som sennepsgass forårsaker, er visst mer smertefulle enn alt man har sett hittil; det er visst heller ikke noen salve eller medikament tilgjengelig som kan lindre de brølende ofrenes lidelse. Moralen synker lavere enn temperaturen nattestid. Igjen er det skjulte selvmord - gutter som løper rett mot fiendtlig ild og hyler: Skyt da, drittsekker, skyt meg, da. Som regel får de det som de vil. På en eller annen måte havner det også stadig mer sprit i skyttergravene; det hviskes om at den militære ledelsen selv sørger for å få den hit. Skrålende, snøvlende soldater som uler mot stjernene halve natta og sovner utpå morgenkvisten, bedøvet og utmattet, og som tidlig om morgenen, da kulda er aller hissigst til å angripe oss, fryser ihjel." (side 218)

Det som på mange måter berger Urbain - både under og etter krigen - er hans kjærlighet til malerkunsten. Morfarens største bragder er likevel som kopist av andre kjente malere - som blant annet Rembrandt. Hans ultimate arbeid er portrettet Mann med gullhjelm, kopiert fra Rembrandts original. Uten at jeg skal spoile hele boka, kan jeg røpe så pass at kjærligheten og da særlig mangelen på denne, får en sentral plass i morfarens senere liv. 

"Krig og terpentin" er en bemerkelsesverdig roman - fortettet og brutal i sitt uttrykk. Her er det lite eller ingenting som pakkes inn; aller minst krigen, men heller ikke morfarens malerkunst. Som bildet som i årevis har vært stuet bort på loftet, det av den nakne kvinnen som ser inn i et speil, med et ansikt som umiskjennelig ligner morfarens store kjærlighet ... Hvor mange tapte drømmer, hvor mye ikke-levd liv, hvor mye smerte ... Vi kan knapt forestille oss hvordan dette må ha fortonet seg - ikke bare for ham, men også for kvinnen han ble gift med ... 

Det som bergtok meg mens jeg leste, var Hertmans evne til å gjøre bestefaren så levende at jeg kjente hans smerte på min egen kropp. Jeg må innrømme at jeg ble aller mest berørt av bokas andre del som omhandler skyttegravskrigen, med all den elendigheten som fulgte i kjølevannet av dette. Dessuten blir jeg alltid andektig når jeg leser om forhold i vår nære fortid, der individets drømmer og ønsker måtte vike for fellesskapets interesser. Rent konkret kostet dette Urbain en karriere som maler, det kostet ham kjærligheten og det kostet ham hans livs lykke. Alle ofrene er imidlertid fraværende når historien om ham fortelles. Ære, moral og plikt står i fokus hele veien, og er avgjørende for de valg som blir tatt. 

Selv om jeg opplevde at det tok litt tid før jeg fikk skikkelig flyt i lesingen til å begynne med, kanskje fordi historien ble litt springende i bokas første del, mener jeg at Hertmans har lykkes i å skrive en helstøpt roman. Den blir sittende i kroppen lenge etter at siste side er vendt. Dette er en slik bok man med fordel kan lese flere ganger uten at det gjør noe. Det har å gjøre med at det er mange lag i historien, som det tar litt tid å få tak på. Så kan man selvsagt lure på hvor mye av historien som er morfarens egen og hvor mye forfatteren har lagt til for egen regning. I den grad dette handler om smertefulle avsløringer som ellers ville ha blitt liggende dersom morfaren selv hadde vært der og fått bestemme selv, synes jeg virkelig ikke dette gjør noe. Og i den grad dette innebærer at forfatteren har gjort teksten mer litterær, er vel det mest positivt. Det som i alle fall er sikkert er at det har kostet Hertmans mye å skrive denne boka, som ikke på noen måte kan sies å være en ren hyllest av morfaren. Dette er så langt fra en feelgood-roman man kan komme! Alle detaljene i boka, alle historiene som er flettet inn - alt dette imponerte meg sterkt! Det skrives ikke mange bøker av denne typen lenger, rett og slett. Jeg kan vanskelig se for meg at jeg kommer til å lese så mange bøker av dette kaliberet i høst.

Utgitt i Amsterdam: 2013 
Originaltittel: Oorlog en terpentijn
Utgitt i Norge: 2014 
Forlag: Pax
Oversatt fra nederlandsk:Hedda Vormeland
Antall sider: 283
ISBN: 978-82-530-3717-2
Boka har jeg fått fra forlaget.


Stefan Hertmans (Foto: Michiel Hendryckx)
Andre omtaler av boka og forfatteren:
- Bok 365 v/Nora Dalaker Steenberg - 28. september 2014 - Den ømme krigeren
- NRK v/HIlde Bjørnskau - 1. oktober 2014 - Gir ut bestefarens dagbok-betroelser

søndag 28. september 2014

"Meg eier ingen" (Regissør: Kjell-Åke Andersson)

Drama fra virkeligheten om å være datter av en alkoholisert pappa

I 2007 kom den svenske journalisten Åsa Linderborg (f. 1968) ut med sin selvbiografiske roman "Meg eier ingen". Boka, som jeg leste og omtalte her på bloggen min i 2008, handlet om Linderborgs oppvekst med en alkoholisert far. 

Boka er for lengst innspilt som film, og den hadde premiere i Norge i slutten av januar i år. Rett etter sommeren hadde DVD´en release. Og det var helt selvsagt at jeg måtte se den, så sterkt inntrykk som boka i sin tid gjorde på meg. Dette er en av de bøkene man bare aldri glemmer. 

Regien i filmen er litt annerledes enn i boka - i alle fall slik jeg husker den. I filmens innledende scene feirer Åsa sin doktorgrad innen filosofi. Året er 2001 og hun er 33 år gammel. Av nærmeste familie er kun moren til stede. Faren har hun i grunnen avskrevet for lenge siden, siden det alltid var alkoholen som vant i hans liv. Like fullt er det sårt at han ikke er til stede - den faren hun en gang elsket over alt på jord, men altså ikke klarte å leve med ... Som ingen klarte å leve med ... 

Historien om Åsa er velkjent for alle oss som har lest boka som filmen er basert på. Da Åsa var fire år, gikk foreldrene hennes fra hverandre. Åsa ble igjen hos faren, selv om moren visste at han drakk. Kanskje hadde hun et håp om at datteren skulle redde ham fra å gå fullstendig til grunne?


Gjennom sporadiske glimt gjennom barndommen blir vi vitne til hvor skjevt det hele utvikler seg. Faren klarer ikke å ta vare på seg selv, og han havner stadig i bråk. Åsa dekker over så godt hun kan. Hun vasker hjemme, hun holder kjeft om at det ikke er mat i kjøleskapet fordi faren litt for ofte prioriterer sprit fremfor mat, og kanskje er det dette som gjør at ingen griper inn. Ikke en gang farens nærmeste familie, som antakelig er de eneste som ser hvordan det egentlig er fatt med ham, gjør noe. Det blir mye kjefting og lite hjelp å få derfra, annet enn et gratis måltid i ny og ne og litt penger som moren stikker til ham i skjul. 


En kjærlighetsaffære med en norsk kvinne (spilt av Linn Skåber) varer selvsagt ikke, for heller ikke hun holder ut drikkemønsteret hans. Til slutt innser Åsa at hun ikke kan redde faren, og flytter motstrebende hjem til sin mor ... Det skal bli hennes redning, mens farens liv rakner, sakte men sikkert. Skjønt som alkoholikere flest er han seiglivet som få, inntil det meste i kroppen svikter på en gang ... 

Filmversjonen av "Meg eier ingen" er og blir annerledes enn boka, og selvsagt går mye av historien tapt på veien innenfor en ramme på 109 minutter. Samtidig er det visuelle uttrykket i filmen tidvis enda sterkere enn hva jeg husker at boka var. 


Mikael Persbrandt er som skapt for rollen som den alkoholiserte faren. Ikke bare i den forstand at han spiller en forfyllet mann godt, men også fordi han får frem at en alkoholiker også kan være et varmt menneske med mye følelser. Et menneske som vil så mye, men som dessverre ikke får det til. 

Det sterkeste med hele den farsfiguren som Persbrandt fremstiller, er at han aldri lar falle et negativt ord om Åsas mor, eller spiller på skyldfølelse overfor datteren når hun velger ham bort. Og nettopp her er vi nok ved kjernen av far-datter-forholdet, som er så sterkt beskrevet av Åsa. Det er kjærlighet som preger forholdet dem i mellom - kjærlighet og dette alene. Sånn sett skiller denne historien seg dramatisk fra de fleste lignende historier fra virkeligheten. Likevel - denne miserable faren som hun var så glad i, passet ikke inn i livet hennes etter hvert som hennes voksenliv begynte å ta form. Det handlet ikke om at hun var blitt for fin for sin far. Det handlet om at han lot alkoholen komme i første rekke en gang og bestandig. Hun kunne ikke risikere at han skulle ødelegge doktorgrad-feiringen hennes med å bli en full pappa, som hun var flau over. 


Dette far-datter-forholdet er så vart og nydelig beskrevet at min påstand er at den som fremdeles ikke har felt en tåre når filmen er slutt, har et hjerte av stein. Og det er ikke fordi det spilles på det sentimentale, men fordi historien er så sørgelig ... Det går ikke an å fortelle en slik historie mer nøkternt enn dette, uten å trekke nerven ut av hele historien!

Jeg anbefaler filmen på det varmeste - selv om boka er bedre!

Innspilt: 2013 
Originaltittel: Mig äger ingen
Nasjonalitet: Sverige
Genre: Drama
Skuespillere: Mikael Persbrandt, Linn Skåber, Tanja Lorentzon, Sten Ljunggren, Ida Engvoll, Ping Min Wallén, Saga Samuelsson
Spilletid: 109 min. 



Andre omtaler av filmen:
- Dagbladet v/Inger Merethe Hobbelstad - 23. januar 2014 - Alt om min far
- Aftenposten v/Kjetil Lismoen - 23. januar 2014 - "Meg eier ingen" er en hjerteskjærende klassereise
- Filmmagasinet v/Einar Aarvig - 24. januar 2014 - Sykt god Perbrandt
- VG v/Øystein David Johansen - 23. januar 2014 - Ekte kjærlighet

Agnes Ravatn: "Operasjon sjølvdisiplin"

Hylende morsomt om manglende selvdisiplin og om veien til et bedre liv! 

Har du fremdeles ikke hørt om Agnes Ravatn, sier du? Er det mulig? Hun som har vunnet bokbloggernes romanpris 2013 for "Fugletribunalet" nylig og gode greier! (Hun fikk også P2-lytternes romanpris 2013 for denne boka, og konkurrerte for en stor del mot de samme forfatterne der som hos bokbloggerne.) 

Jeg sier det med det samme: i høst kommer det til å blåse en Ravatn-vind over bloggen min! For ikke bare har jeg lest hennes siste bok "Operasjon sjølvdisiplin" - hylende morsom, kan jeg allerede nå røpe - men jeg har også to til liggende på vent; "Veke 53" (roman som utkom i 2007) og "Folkelesnad" (essay fra 2011). Agnes Ravatn er nemlig en ny(oppdaget) stemme i det norske litterære miljøet i Norge - kanskje mest kjent for sin skarpe og vittige penn som essayist, men nå altså også som romanforfatter!

Agnes Ravatn (f. 1983) debuterte med romanen "Veke 53" i 2007. Siden har hun nesten hvert eneste år kommet ut med en ny bok. Essayet "Operasjon sjølvdisiplin" er den sjette bokutgivelsen i rekken. Og - bare for å ha nevnt det også - hun har fått flere priser enn antall bøker hun har utgitt. Bokbloggerprisen er nemlig den syvende i rekken i følge Wikipedia (som jeg tidligere i dag oppdaterte selv). 


Agnes Ravatn (Foto: RMC)
"Operasjon sjølvdisiplin" består av en artikkelserie som har vært trykket i Dag og tid". For å sitere bokas baksidetekst:

"Sjå på oss! Klorande på smarttelefonane våre som svoltne rotter, konsentrasjonsevne under frysepunktet, uproduktive som aldri før, plaga med angst og liggesår, snart umyndiggjorte." 

Dette er sjølvhjelpsboka for deg som ikkje kan fordra sjølvhjelpsbøker, men likevel innser at du treng hjelp."

Stikkordet i boka er selvdisiplin, som av forfatteren defineres på følgende måte:

"Det er evna til å motstå kortsiktige freistingar for å kunne oppnå langsiktige mål, og evna til å overvinne uønskte tankar, kjensler eller impulsar." (side 11

Hvordan skal det gå med det moderne mennesket når vi ikke klarer å tenke ferdig en tankerekke, se et TV-program eller lese en artikkel på nett, uten at vi "må" sjekke Facebook, se hva som tikket inn på smartphonen akkurat, "multitaske" på minst tre medier samtidig osv.? Bare for å ha sagt det først som sist: begrepet multitasking har for lengst avgått med døden. Det er ikke mulig å multitaske! Ikke uten at det ikke blir noe som helst ut av det du driver med - med mindre en av tingene er automatisert. 

Ravatn radbrekker det meste av det som er blitt presentert i selvhjelpslitteraturen de siste årene, og hun innfører et (for meg - og jeg har lest et helt arsenal med selvhjelpsbøker i mitt liv!) helt nytt begrep: viljestyrkemuskel-tretthet. Jada, man kan sikkert trene opp evnen til å treffe kloke beslutninger på løpende bånd, men det er en grunn til at f.eks. Barak Obama bare har to farger på dressene sine! Det er for å minimere antall beslutninger på ting som ikke betyr så mye. Og det er en grunn til at nordmenn - som bor i et av verdens rikeste land, blant dem med høyest utdannelse, og hvis befolkning leser mer (les: er mer intellektuelle) enn de fleste andre osv. - er storforbrukere av Grandiosa. På slutten av dagen er nemlig viljestyrkemuskelen så svekket at vi nærmest er ute av stand til å treffe fornuftige beslutninger, og hopper på det som synes mest kjent (og trygt?).  Da er vi nemlig egoutladet

side 39 kommer Ravatn med et råd som kan snu opp-ned på de fleste tilværelser:

"Gåta er: Korleis spare på kreftene slik at dei held heile dagen gjennom? Eg klarer ikkje vente, og avslører svaret med ein gong: Trikset er altså å gjere krevjande handlingar om til vanar. Det vil seie automatiserte handlinger ein gjer utan først å måtte kjempe ein indre kamp: "Skal, skal ikkje?"

Planlegging er det andre saliggjørende - og kanskje kjedelige? - trikset. Sett av en planleggingsdag og vær klar med notatblokka! Det er noe med nedskrevne mål og arbeidsoppgaver. Det forplikter litt mer enn når planene bare svever uforpliktende rundt i et trøtt hode. Dessuten bør man kutte ned på antall avgjørelser. Spis det samme til frokost hver dag, heng klærne du skal ha på deg neste dag over en stolrygg. Osv. Hvis du i tillegg klarer å bestemme deg for at du ikke skal lese en eneste e-post før lunch, og utnytte den beste tiden du har på døgnet maksimalt, har du kommet langt! 

Mange sliter med prokrastinering. Definisjonen på dette er følgende:

"Prokrastinering er ein mekanisme for å takle "angsten" som kjem når ein må begynne på eller avslutte ei eller anna oppgåve." (side 69)

Mange prokrastinører tror at grunnen til at de utsetter oppgavene er fordi de er så perfeksjonistiske. Det mener Ravatn bare er tull, og så snart man innser at prokrastinering ikke handler om perfeksjonisme, er det mulig å få gjort noe med sin egen aktive utsettelse. Prokrastinering handler derimot om svak disiplin, svak motivasjon  og manglende impulskontroll. Egentlig er prokrastinering en mild form for angstrespons, men på et mildere trusselbilde enn fight-or-flight-responsen vanligvis utløses på. Ravatn har en hurtigguide for hvordan man kan unngå aktiv utsettelse. En oppgaveliste er blant virkemidlene, og her bør man bryte ned oppgaven i så mange små oppgaver som mulig. Deretter bør man bestemme seg for å jobbe i 25 minutters-bolker med 5 minutter pause mellom slagene. Hvis det er mulig - steng internett! Rydd pulten! Ikke vent på at du skal bli motivert - bare begynn med en gang! Gjem smarttelefonen din, og slå for all del av alle varslingssignaler om at ny e-post eller sms har ankommet. Aldri prøv på multitasking! Og unngå helvete heller-tankegangen - altså at et lite glipp gjør at du gir opp alt. Og kanskje sist, men ikke minst: ta deg skikkelig fri når du har fri, slik at du kan nyte fritiden 100 % og være ordentlig uthvilt til neste dag! 

"Dersom ingenting av dette hjelper: Tenk på nokon som har døydd, og tenk kor urettferdig det er at den personen døydde, mens du fekk leve - og sjå kva du bruker livet ditt til! Kattevideoar!!" (side 75)

Ravatn er også innom den berømte marshmallow-testen, som alltid har blitt tolket slik at de barna som ikke spiser marshmallowen, men som klarer å vente i et kvarter og derfor blir belønnet med en til, er dem det kommer til å gå best med her i livet. Men hva om det er andre grunner enn manglende evne til behovsutsettelse som gjør at noen barn velger å spise marshmallowen umiddelbart? Manglende tillit til voksenpersonene man har rundt seg for eksempel? Derfor: ikke prøv denne testen på dine egne barn. Det kan hende at det eneste du avslører er at barna dine ser på deg som en løgnaktig og ustabil tulling!

Foruten at Ravatn er innom både IKEA-marerittet i kjøkkenavdelingen (der faren for viljestyrkemuskel-tretthet og ekteskapshavari er overhengende), kommer hun også inn på noe av det som går som en rød tråd gjennom det meste av selvhjelpslitteraturen, nemlig "optimalisering av selvet". Men hvor mye samfunnsengasjement og klimaengasjement kommer det ut av at alle sitter og mindfulnessmediterer dagen lang, og retter blikket innover seg selv? Ja, hun bare spør! 

Dette og mere til får du servert i Agnes Ravatns hylende morsomme essay "Operasjon sjølvdisiplin"! En fornøyelig og fandenivoldsk bok om hvordan du kan klare å overleve i en verden full av fristelser, med så mange valg at selv den flinkeste blant oss kan gå seg fullstendig vill. Sjelden har jeg kost meg så til de grader med en bok som denne! Det sier kanskje mer om bøkene jeg vanligvis leser (om verdens alvor, om dysfunksjonelle familier, om kriger og elendighet, for ikke å glemme alle bøkene om hvordan bli en bedre utgave av seg selv ... osv.), men ikke alt! "For deg som ein gong hadde ei lys framtid, men som no er ein internettavhengig, nevrotisk, dvask og ulykkeleg tufs i tidsklemme" - løp og kjøp! Og er du i tvil - slå opp på side 101 i boka neste gang du er innom en bokhandel, og kjenn etter om noen av de 30 tipsene som er nevnt, treffer deg som et knyttneveslag i magen. Da vet du nemlig at du er i målgruppen for boka! Og dersom du er blant dem som tenker at summen av laster er konstant, så må du faktisk tenke om igjen. Det ene har nemlig en tendens til å dra det andre med seg. Dersom du derimot gjør noe med en av dine uvaner, vil dette ha gunstig effekt på samtlige andre uvaner. Gjenvinn din en gang så lysende fremtid! Svarene på hvordan, får du i denne lille boka!

Utgitt: 2014
Forlag: Samlaget 
Antall sider: 108
Boka har jeg kjøpt selv. 


Agnes Ravatn (Foto: RMC)
Andre omtaler av boka:
- VG v/Mari Nymoen Nilsen - 8. september 2014 - Fri oss fra smarttelefonen 
- Bergens Tidende v/Gro Jørstad Nilsen - 26. august 2014 - Hvordan holde seg selv i ørene 
- Bokstavelig talt - 29. september 2014 
- Artemisias verden - 28. september 2014 - Klar for Operasjon Sjølvdisiplin? Agnes Ravatn gir deg tipsene.

lørdag 27. september 2014

Philip Roth: "Nemesis"

Philip Roths siste roman ...

Litt om forfatteren

Philip Roth (f. 1933) er en prisbelønt jødisk-amerikansk forfatter, som er oppvokst i Weequahic, Newark, i New Jersey - nettopp der hvor handlingen i hans siste roman "Nemesis" for en stor del finner sted. 

Aller mest kjent er Philip Roth for sine bitende samfunnskritiske bøker, selv om det kanskje er "Portnoys besværlige liv" de fleste norske lesere forbinder ham med (?). Det var i alle fall den boka som for en mannsalder siden fikk meg til å bli oppmerksom på Philip Roth. Siden har han kommet ut med et vell av romaner, og det er med litt vemod jeg har fått med meg at Roth har erklært at "Nemesis" er hans siste bok. Skjønt han har rundet 80 år nå, så da så ... 

Selv har jeg skrevet om Philip Roths romaner "Indignasjon" (2008), "Hvermann" (2000) og "Zuckerman" (1985) på bloggen min tidligere (linkene fører til mine omtaler av bøkene). Ellers vil jeg trekke frem et foredrag jeg var på for et par år siden på Jødisk museum, hvor Gabi Gleichmann snakket bl.a. om Philip Roth under overskriften "Hvorfor lese toraen når vi har Philip Roth?" (følg linken for å finne min "rapport" fra dette foredraget) - og hvor noe av det mest interessante ved hele foredraget var hans tanker rundt hva som spesifikt kjennetegner den typiske jødiske litteraturen. 

Om "Nemesis"

"Det første poliotilfellet den sommeren inntraff i begynnelsen av juni, like etter Memorial Day, i en fattig italiensk bydel på motsatt side av byen fra der vi bodde. Hos oss i den jødiske bydelen Weequahic i byens sørvestre hjørne hørte vi ikke noe om det, og vi hørte heller ikke om de neste ti-tolv tilfellene som inntraff enkeltvis rundt om i Newark i nesten alle bydeler utenom vår. Ikke før 4. juli, da det allerede var registrert førti tilfeller i byen, kom det et oppslag på førstesiden av kveldsavisen med overskriften "Polioalarm: Helsedirektøren ber foreldre være på vakt", der lederen for byens helseråd, dr. William Kittell, oppfordret foreldre til å holde øye med barna og kontakte lege hvis et barn fikk feber eller andre symptomer, som hodepine, sår hals, kvalme, stiv nakke eller leddsmerter." (side 7)

Bokas forteller - skal vi etter hvert få vite - er Arnold Mesnikoff - en av guttene fra idrettsplassen på Chancellor, selv om hovedpersonen utvilsomt er Bucky Cantor, en ung mann som er fritidsleder på idrettsplassen sommeren 1944. Den gangen var polio en epidemisk sykdom som rammet fortrinnsvis unge mennesker, og som foruten å forårsake lammelser også kunne føre til død. Inntil det på 1950-tallet ble utviklet en vaksine, var polioepidemier fryktet i mange land hvert eneste år, og man antar at så mange som en halv million mennesker døde av sykdommen. 

Den unge Cantor er altså fritidsleder på en idrettsplass i den jødiske bydelen Weequahic i 1944 da han blir vitne til at polio også dukker opp blant guttene hans. Rett før har noen italienske pøbelgutter oppsøkt deres bydel og etterlatt seg svære spyttklyser på fortauene - angivelig for å spre polio. I Europa raser andre verdenskrig, en krig Cantor har sluppet unna fordi han har for dårlig syn. Ikke å kunne delta i krigen er noe han forbinder med skam. 

Før polioepidemien for alvor er et faktum i den jødiske bydelen, kommer vi tett inn på Cantor og hans familiebakgrunn. Han har aldri kjent sin far, en tyv som stort sett har sittet i fengsel, og har heller ingen erindringer om sin mor. 

"Da han var liten, hadde besteforeldrene tatt ham med for å besøke morens grav hvert år for å minnes henne på fødselsdagen hennes i mai, men som barn hadde han ikke trodd noe på at hun lå under jorden. Opplevelsen av at han aldri hadde hatt en mor, at hun var oppdiktet, hadde aldri vært sterkere enn når han sto ved graven mellom de gråtende besteforeldrene og spilte med og lot som om hun faktisk hadde vært til. Men trass i at det årlige besøket opplevdes som en hul forestilling og var det rareste han ble bedt om å gjøre, nektet han aldri å bli med. Han gjorde det fordi det var en del av det å være en god sønn for en mor som han ikke hadde noen levende erindring om." (side 56)

Etter hvert som polioepidemien brer om seg, dukker det opp både jødehat og fordomsfulle holdninger. Er det ikke jødene som har skylden for det hele? Ja, noen går så langt som å mene at det beste hadde vært å brenne ned Weequahic med alle jødene, slik at man kunne kvitte seg med polioepidemien en gang for alle. Cantor sliter med samvittighetskvaler i forhold til om idrettsplassen burde stenges, om det er noe han gjør som utsetter guttene for fare osv. - samtidig som myndighetene forsøker å unngå panikktilstander. Hvordan kan Gud gjøre dette mot dem?

"Etter all denne tiden falt det ham med ett inn at Gud ikke bare hadde sluppet polioen løs i Weequahic-distriktet, men at det var Gud som for tjuetre år siden hadde latt moren dø i barselseng bare to år etter at hun gikk ut av high school og var yngre enn han var nå. Han hadde aldri tenkt på hennes død på den måten før. På grunn av besteforeldrenes kjærlige omsorg hadde det tidligere alltid slått ham at det var meningen at han skulle miste moren sin da han ble født, og at det var en naturlig følge av hennes død at han var blitt oppdratt av besteforeldrene. Også det at faren hadde vært en gambler og en tjuv var noe som hadde vært meningen og som ikke kunne ha vært annerledes." (side 87)

Panikken blir etter hvert til å ta og føle på, og så spørs det om Cantor til slutt lar seg overtale til å forlate Weequahic for å være sammen med forloveden Marcia på et trygt sted, langt unna polioepidemien ... Tillater samvittigheten ham å svikte guttene på idrettsplassen? Eller er det slik at det går en nemesis gjennom livet, som man faktisk ikke kan unnslippe uansett hvilke valg man tar?

Hva jeg tenker om boka

"Nemesis" er en tankevekkende bok med helt klare paralleller til Albert Camus´"Pesten". Begge bøker handler om epidemier, skjønt Camus´roman tar det hele atskillig lenger enn hva Roth gjør i "Nemesis" (fordi vi i "Pesten" møter en befolkning som settes i karantene for å forhindre smitte - så langt går det ikke i "Nemesis"). På den annen side handler "Nemesis" om en hel del mer enn "bare" en sykdomsepidemi. Vi møter nemlig en ung mann med mange stigma i en tid da man faktisk trodde at foreldrenes synder gikk i arv - så og si gjennom blodet. Da Cantor senere opplever at det oppstår en ny polioepidemi i hans nærhet,  og at også han selv rammes av polio, tar han på seg all skyld og bruker resten av livet til å sone denne selvpålagte dommen, som om det var forutbestemt at dette skulle bli hans lodd i livet. Han skåner omverdenen fra å ha noe med ham selv å gjøre, sier nei til kjærligheten og går så til de grader opp i sin skjebne at han i bunn og grunn ikke har noe egentlig liv. Og han er fast bestemt på at sånn måtte det bare bli og at han har fått som fortjent. Kontrasten til fortellerens liv - også han poliorammet - kunne knapt vært større. 

Philip Roths evne til å fortelle gode historier er uovertruffen, og i "Nemesis" briljerer han med sin umiskjennelige litterære stil. Man får ikke happy ending hos Philip Roth, men heller ikke sentimentale og/eller tåredryppende avslutninger. Her er det realisme for alle penga - både på det ytre og indre planet! Persongalleriet er helstøpt og troverdig, selv om Roth ofte opererer med noe karikerte figurer i sine romaner. I "Nemesis" er imidlertid Roths velkjente humor så godt som fraværende. Dette er først og fremst en alvorstung roman, som spiller på mollstemte strenger. Boka, som er nydelig oversatt, er for øvrig svært lettlest. Og jeg, som både er fan av Philip Roth, elsker jødisk litteratur og dessuten synes det er spennende å lese om en sykdomsepidemi i vår nære fortid, fikk mye ut av denne boka! 

Utgitt i USA: 2010
Originaltittel: Nemesis
Utgitt i Norge: 2014 
Forlag: Aschehoug 
Oversatt: Tone Formo
Antall sider: 192
Jeg har fått boka fra forlaget.


Philip Roth (Bildet er lånt fra forlaget)
Andre omtaler av boka:

Populære innlegg