"When I saw you" (Regissør: Annemarie Jacir)

Om livet i en palestinsk flyktningeleir i 1967

Regissøren Annemarie Jacir er palestinsk filmregissør og poet, og hun har vunnet en rekke priser for sine filmer.

I filmens åpningsscene befinner vi oss i en flyktningeleir i Jordan og året er 1967. Mange palestinere har mer eller mindre vært på flukt i nesten 20 år, mens Tareq og moren hans nylig har kommet til flyktningeleiren. 

Seksdagerskrigen er nettopp over, og både Gaza og Vestbredden er okkupert. De aner ikke hvor Tareqs far befinner seg. Det eneste moren og de andre flytningene i grunnen vet er at det ikke bare er å vende hjem igjen. Akkurat dette skjønner imidlertid ikke Tareq. Han savner hjemmet sitt, senga si, faren sin, vennene, livet sitt ... Han vil hjem!

Tareq forgår av kjedsomhet og det fullstendig meningsløse livet i flytningeleiren. Han er godt over middels begavet innenfor matematikk, men får ikke brukt evnene sine. Læreren på skolen i flytningeleiren opplever det trøblete å bli korrigert av Tareq når han selv regner feil, og han finner et påskudd til å kaste Tareq ut av klasserommet. 

Tareq var en gang en glad gutt med et helt vanlig liv.

For Tareq blir tilværelsen om mulig enda mer meningsløs, og beundrende følger han de tøffe unge mennene som trasker av gårde mot noe ukjent og spennende, bort fra den traurige flyktningeleiren, som ingen andre får forlate, og som daglig fylles opp av enda flere flyktninger. De unge mennene er motstandskjempere, og de trener seg opp til å bli soldater ute i villmarken. Tareq brenner etter å følge dem, men han er bare 11 år ... 

Etter et fortvilet opprør mot moren stikker Tareq av gårde. Målet er å komme hjem. Bare flaks redder ham fra den sikre død i ørkenen. En av motstandsbevegelsens menn finner ham nemlig, og bringer ham til treningsleiren. Der blomstrer Tareq opp. Gløden kommer tilbake i øynene hans, og livet har plutselig fått en mening. Motvillig lar lederen for soldatene Tareq få være med på treningen - inntil moren, som er fortvilet over at sønnen er borte, plutselig dukker opp i leiren en dag. Hun ønsker å få med seg sønnen tilbake til flyktningeleiren, men må til slutt gi tapt. Da velger hun selv å bli i leiren, der hun gjør nytte for seg ved å vaske og reparere klær. I mellomtiden hører de på radioen om israelske angrep på den flyktningeleiren de nylig forlot ... Målet er motstandskjemperne, som israelerne er overbevist om at befinner seg i flyktningeleiren. 

Palestinske frihetskjempere.

"When I saw you" er en sår historie om å miste alt man har i en krig, og om å finne en slags mening i tilværelsen når alt annet virker håpløst og uten retning. Mahmoud Asfa spiller 11 åringen Tareq med en fantastisk innlevelse, og hans rolletolkning alene bar faktisk filmen, som ble valgt ut som Palestinas bidrag til Oscar-utdelingen for beste fremmedspråklige film i 2013. Selv om den ikke nådde opp i denne konkurransen, har den mottatt en rekke priser - bl.a. prisen for beste arabiske film under Abu Dhabi International Film Festival. 

Mor og sønn

Motstandsbevegelsens menn og kvinner fremstilles i filmen som heroiske, men like fullt først og fremst som svært menneskelige med sine lengsler og drømmer. Dessuten står en stolt kultur i fokus for de sosiale samlingene rundt leirbålet. Filmen inneholder ingen krigsscener. 

Dette er en film jeg håper flere får med seg! Den gir et innblikk i en del av vår nære historie, den gangen Midtøsten-konflikten var i sin spede begynnelse. 

Filmen har nokså nylig hatt release på DVD. 

Innspilt: 2012 
Originaltittel: Lamma shoftak
Nasjonalitet: Palestina
Genre: Drama
Språk: Arabisk 
Skuespillere: Mahmoud Asfa (Tareq), Ruba Blal (Ghaydaa), Saleh Bakri (Layth), Anas Algarelleh (Mr. Nasser), Ali Elayan (Abu Akram), Ruba Shamshourn (Zain), Ahmad Srour (Touissant) og Firas W. Taybet (Majed)
Spilletid: 99 min.

Rune Christiansen: "Ensomheten i Lydia Ernemans liv"

En roman om hverdagslykke 

Rune Christiansen (f. 1963) har utgitt i overkant av 20 bøker siden debuten i 1986. De fleste av bøkene er utgitt på Oktober forlag, men jeg gjør oppmerksom på at verken Wikipedia eller Oktober forlags oversikt over bibliografien hans er helt komplette. Forfatteren har imidlertid en egen nettside, og her finner vi en komplett oversikt over alle hans utgivelser. Rundt halvparten av bøkene hans er diktsamlinger, og noen er gjendiktninger av poeter som Alain Bosquet, Eugenio Montale m.fl. Resten - åtte i alt - er romaner. 

"Ensomheten i Lydia Ernemans liv" utkom tidligere i høst, og den er for tiden nominert til Brageprisen 2014 i klassen skjønnlitteratur - bl.a. sammen med Hanne Ørstaviks roman "På terrassen i mørket" og Ingvild H. Rishøis novellesamling "Vinternoveller". Etter å ha lest Rune Christiansens roman, må jeg si at jeg holder en knapp på denne. Den 18. november i år får vi resultatet av kåringen. Dette er for øvrig min første leste bok av Rune Christiansen, men den kommer ikke til å bli den siste. Bl.a. har jeg "Krysantemum" liggende på vent. 

Lydia Erneman vokser opp som den eneste datteren av Dagmar og Johan Erneman på et lite småbruk i Jämtlands län nord i Sverige. I dette hjemmet snakkes det ikke i utrengsmål, og det er fremfor alt stillhet og harmoni som preger Lydias oppvekst. Ytre dramatikk har ingen plass hos dem, selv om vi aner en mor hvis utfartstrang har blitt holdt nede av en meget hjemmekjær og tradisjonsbunden mann. 

"Moren hadde dekket bordet ute på terrassen. De forsynte seg fra grytene og vekslet knapt et ord før Lydia helt uanmeldt fortalte at hun ville flytte. Hun hadde fått plass ved Sveriges landbruksuniversitet i Ultuna, sør i Uppsala, og der ville hun studere til veterinær, hun ville jobbe med hester, det var det hun ville og ingenting annet." (side 7-8)

Engstelsen over at datteren skal forlate dem får moren til å fortelle om en uheldig episode fra sin ungdom, der hun kunne ha forulykket etter et fall fra en hest. Det lykkes dem likevel ikke å holde datteren tilbake. Lydia reiser av gårde, og etter dette starter hun et liv preget av ensomhet, slik bokas tittel så utvetydig signaliserer. Men der vi er vant til at ensomheten fremstår som noe unormalt, noe dysfunksjonelt som det gjelder å rydde opp i, beskrives ensomheten her som det trygge og normale, det som bringer Lydias liv i balanse. For er det noe hun kan, så er det å føre et høyst leveverdig liv i ensom majestet. Snarere er det det andre - bruddet på ensomhet - som representerer noe uforutsigbart og utrygt. 

Vi følger Lydia gjennom ulike faser i hennes liv, der hun kommer i berøring med andre mennesker - som familien Brandt. Hun har flyttet til Norge og livnærer seg som veterinær. 

"Hun så den lille gruppen for seg i alle enkeltheter, og det førte til at hun tenkte at hun selv nok var en typisk enslig kvinne, for det som opptok henne, det hun beskjeftiget seg med, det ville nok få andre stanse ved." (side 32)

Lydia lever uten skyldfølelse for at hun ikke besøker foreldrene så ofte - inntil moren dør og faren blir alene. Men hun vet ikke helt hva hun kan gi ham for å reparere tapet etter moren. Faren er heller ikke i stand til å definere hva han trenger, etter først nokså klønete å ha forsøkt å gi datteren litt skyldfølelse ved å fremstå som selvmedlidende. I en familie uten tradisjon for den slags hersketeknikker, biter dette ikke på Lydia. 

"Hun burde kanskje ringe, snakke med ham, men hva skulle det tjene til. Han innbød verken til fortrolighet eller til umiddelbare bekjennelser. Trengte han henne, skulle han vel selv ta kontakt. Kanskje var det lysten til å forstå som plaget Lydia. Litt selvmedlidende kunne hun tenke på at det var farens strenge taushet som tøylet begges nysgjerrighet, for det lå et klart forlangende i en slik taushet, det var en distraksjon som mest av alt minnet om glemsel eller uoppmerksomhet. Som tenåring drømte Lydia om en kjæreste som verdsatte hver eneste av hennes bevegelser. Men selv om verken faren eller moren sa det like ut, lærte hun ganske snart at det var noe smålig og nærmest ondt ved slike drømmer. Man skulle leve et anstendig liv, og anstendig liv var dypest sett ensbetydende med å leve ubemerket. Men farens egen utilstrekkelighet, hva inneholdt den? Det at han forsøkte å overvinne en virkelighet som stadig vek unna? Eller plaget den ham, denne erkjennelsen av at en handling, et nederlag eller et øyeblikk av glede aldri utspiller seg så presist som et regnestykke." (side 80-81)

Bokas tittel bærer bud om at det meste av dramatikken i denne boka ikke først og fremst er av utvortes karakter. Dypest sett handler boka om hva som er et liv, eller kanskje mer presist hva som gir et liv en dypere mening. For Lydia er det hverdagens rytme som gir mening. Hun lever tett på naturen, og hennes yrke bringer både liv og død med seg. Noen ganger ser hun seg nødt til å avlive dyr for å spare dem for lidelse, selv om eieren setter seg i mot dette. Men mest av alt handler det om å redde liv, gi lindring, reparere skade. Med sin indre ro og harmoni kunne hun sikkert ha levd uten behov for noe mer og noe annet helt til sine dagers ende, om det ikke var for at omverdenen presser seg på. For Lydia er en vakker kvinne, og selv om hun ikke deler så mye av sitt indre liv med andre, vekker hun attrå hos noen av dem hun møter i sitt liv. Blant annet Edvin, en ung mann som blir vitne til et dilemma hun kommer opp i som veterinær en kveld, og som siden ikke klarer å glemme henne. Men Lydia gir ikke opp sin alenetilværelse sånn helt uten videre, og før hun tar et valg, tenker hun grundig gjennom tingene. For aldri har hun latt savnet etter noe annet og noe mer forringe sitt liv - alt det som var hennes liv der og da. 

"Hun var på det rene med at ensomheten ikke nødvendigvis var et onde. Tosomheten var vel heller ikke noe bevis på kjærlighet, og hva ville en slik forbindelse egentlig gi henne? Likevel var det oppløftende at hun skulle treffe Edvin igjen, og da lørdagen kom, våknet hun og var fylt av en slags neddempet forventing, nedkjempet fordi alle formodningene hun hadde om Edvin virket så skjøre, så lette å rive i stykker. Var det hele en innbilning? Nei, det var heller det at ting var satt i gang uten at hun riktig ante hva det ville medføre." (side 125-126)

I de relativt korte kapitlene i boka, alle med besnærende overskrifter, skapes det stemninger som nesten er magiske - distanserte og nære på en og samme tid. Noen avsnitt var så vakre at jeg måtte lese dem om igjen, som dette avsnittet på side 97 i boka:

"I stallen lå den stakkars skapningen og prustet og skalv under et berg av skinnfeller og pledd. Eivors mann tok Lydia i hånden og takket henne for at hun hadde kommet. Lydia satte seg på huk og rev vekk alt som dekket hestekroppen. Det var som om hun forberedte et trylletriks. Hun sjekket hjerteslagene, åpnet de stengte øynene, lyset fløt frem i dem. Hun lot hendene gli over det grove, bastante dyret. Det var som om alt i den massive kroppen hadde låst seg, ledd og sener og muskulatur var i bend. Forsiktig klarte de tre å få hesten på beina. Den vrinsket høylytt og sparket i løse luften, slet seg fri og bykset forvillet ut på tunet så manen flagret. Det var virkelig et trylletriks. Og nå sto Lydia og visste ikke riktig hvordan det hadde gått til. Det var som en ligning hvor man har riktig sluttsum uten å kunne forklare hvordan man har kommet frem til resultatet."

Hva skiller Rune Christiansens roman fra mye annet jeg har lest? For det første er det noe helt særegent ved det rent språklige og litterære. Ikke bare er setningene i boka kunstferdige, men det er noe med hele historien i "Ensomheten i Lydia Enemans liv". Går det an å lage stor litteratur av å beskrive lykke? Ja, i alle fall når lykken defineres som indre ro og harmoni, slik det gjøres her. Jeg tenker også at det er meget spesielt at ensomhet ikke beskrives som noe dysfunksjonelt, som skal repareres. Lydia er fullt og helt seg selv nok, og hun trenger egentlig ingen andre, uten å være sær eller en outsider av den grunn. Og når hun velger seg bort fra ensomheten - unnskyld: alenetilværelsen - så er det ikke for å slippe unna noe hun frykter, men snarere for å utfordre en ukjent og usikker retning som livet byr henne. Akkurat dette får Rune Christiansen frem uten store fakter, i et språk som flyter lett og uanfektet - nærmest som poesi. 

"Ensomheten i Lydia Ernemans liv" har bidratt til å gjøre meg svært nysgjerrig på resten av Rune Christiansens litteratur, og jeg ser frem til å utforske dette nærmere. Denne boka er en liten perle, rett og slett!

Utgitt: 2014 
Forlag: Oktober 
Antall sider: 252
ISBN: 978-82-495-0883-9
Forfatterens nettside
Boka har jeg kjøpt selv

Rune Christiansen (Foto: Morten Brun)

Andre omtaler av boka: 
- NRK v/Anne Cathrine Straume - 11. september 2014 - Uvanlig vakker roman - "Få norske forfattere skriver vakrere setninger enn Rune Christiansen. Det måtte i tilfelle være Per Petterson, eller Ole Robert Sunde, på en god dag. Nå er god litteratur så mye mer enn vakre setninger. Men at Rune Christiansen skriver utsøkt litteratur, er det ingen tvil om."
- Klassekampen v/Tom Egil Hverven - 30. august 2014 - Nær perfeksjon - "Mer formfullendt prosa enn Rune Christiansens nye roman utgis knapt på norsk, kunne man si. Og det ville ikke være feil. Dette er en inntakende bok om ensomhet og kjærlighet, hvor så å si hver setning er en nytelse, helt fra den underlige prologen. Likevel – verken «nytelse» eller «formfullendt» treffer helt. Romanen er noe annet enn rein perfeksjon. Teksten vokser. Måten denne romanen tar grep om et menneskeliv på, framstår som annerledes enn noe fullkomment, ferdig."
- Lesende skrivende - 15. september 2014 - Lignelser om lykke og eksil - et innlegg med utdrag fra Miriam S. Boulos´kommende bok om Rune Christiansen - "Ensomheten i Lydia Ernemans liv fremstår på mange måter som et vendepunkt i Christiansens forfatterskap. Når jeg prøver å definere hva som er nytt i denne romanen (et større fokus på naturen, dyrene, det sykliske i tilværelsen og i naturen, en sjangermessig tilknytning til eventyret), blir jeg minnet om at mange av disse tingene har vært til stede i forfatterskapet tidligere, bare på mer diskret vis. Hver ny roman i Christiansens forfatterskap utgjør en form for vendepunkt, kan man si; noen ganger er vendingen så markant at man nesten kan lure på om det er den samme forfatteren som skriver (slik som overgangen fra Hvalene i Glasgow til Dypt mørke og fra På ditt aller vakreste til Intimiteten). Gleden ved å eksperimentere og befeste det litterære eksperimentet i en kjær tradisjon som benevnes, pekes på, hylles med varm takknemlighet, fremstår like sterkt i hans åttende roman som i hans første."
- Aftenposten v/Anne Merethe K. Prinos - 6. september 2014 - Kunsten å skrive positivt - "Det er ingenting prangende og høylydt spektakulært ved Rune Christiansens åttende roman, ingenting som er dramatisk, opprivende eller ubehagelig. Ensomheten i Lydia Ernemans liv er snarere et lysende eksempel på en bok som i det stille gir et løft, en kunstferdig, men upretensiøs bok skrevet med en nærmest pageturneraktig letthet."
- Dagsavisen v/Turid Larsen - 17. september 2014 - Gleden i hverdagen - "Overraskende nok er dette blitt en pageturner av en bok, selv om det på handlingsplanet skjer svært lite. Romanen er skrevet med en letthet som er forførende. Den er elegant konstruert med en fin prolog, korte kapitler prydet med nesten poetiske titler, innslag av dikt og folkelige strofer, og sågar et lite kapitel hentet fra Strindbergs komedie «Första varningen»."
- Artemisias Verden - 4. januar 2015 

Agnes Ravatn: "Veke 53"

Agnes Ravatns debutbok

Som tidligere bebudet blåser det for tiden en Ravatn-vind over bloggen min - godt inspirert av at Agnes Ravatn (f. 1983) som den første norske forfatteren i historien vant bokbloggernes pris for beste norske roman i 2013 ("Fugletribunalet"). Kåringen fant sted tidligere i høst. I høst har jeg omtalt og anmeldt hennes bøker "Operasjon sjølvdisiplin" (2014) og "Stillstand - Sivilisasjonskritikk på lågt nivå" (2009). Nå har jeg kommet frem til selveste debutboka, som utkom i 2007, og som Ravatn fikk Bergensprisen for samme år - nemlig "Veke 53". 

Allerede i innledningen aner vi noe solstadaktig over handlingen - all den tid det er tale om en litt mislykket lektor ved en videregående skole  (jf. Dag Solstads roman "Genanse og verdighet"). Georg Ulveset er ikke bare middelaldrende og nyskilt, men han har også et alkoholproblem, i likhet med med Elias Rukla i ovennevnte roman av Solstad. 

"Ein gong hadde eg ambisjonar. No har eg berre ekstrem mangel på søvn, tenkte Goerg Ulveset heilt tydeleg då han blei vekt av klokka." (side 5)

Satiren er tydelig fra første side etter denne pangstarten. Georg har mistet både gløden og gleden i livet sitt, og han har ikke annet enn kritikk og spott å dele ut til sine omgivelser. Han drikker for mye, og man kan vel si at alkoholen er den eneste gleden han har i livet. Han er glad for at han er skilt fra sin eks-kone, og ensomheten er å foretrekke fremfor tosomheten med henne. Bare én kvinne kan han aldri glemme, og det er Marlene fra tiden før han giftet seg. Han vet imidlertid ikke hvor det ble av henne. 

"Georg var klassestyrar for 2AA, og dei sat allereie ved pultane sine og venta då han kom inn. Klassa var sett saman av tjuefem ukarismatiske elevar som gjorde som dei fekk beskjed om og ikkje stort meir. Til sytten-attenåringar å vera, med open framtid og draumar som ikkje hadde rokke å bli knuste enno, gjorde dei lite ut av seg. Georg la frå seg veska på katereret, sa god morgon og opna eit vindauge. 
- Får me karakterane i dag? spurte ein på den fremste rekka.
- Ja, svarte Georg og stirte alvorleg utover klassa:
- Det er ikkje noko å sjå fram til, viss de trudde det.
Ingen lo. For dumme, tenkte Georg." (side 9)

Bokas tittel indikerer at handlingen er lagt til slutten av året. Selv om det av og til faktisk er 53 uker i et kalenderår, må tittelen mer oppfattes symbolsk enn reell. Som om vi snakker om noe som på et vis er på overtid, som kommer i siste time. Som om det fremdeles er håp når man skulle tro at det var for sent?

Det nærmer seg skoleavslutning før juleferien, og noen litt uheldige omstendigheter fører til at Georg møter opp full på skolen. Selvinnsikten og hans kritiske sans har forsvunnet som dugg for solen, og han er ikke i stand til å innse i tide hvilken skam han fører over seg selv. Han sliter med å finne riktig klasserom, og først etter å ha vært innom matematikklærer Myhres klasserom hvor han har erklært at han ikke har noen å feire jul med og om noen i klassen kunne tenke seg å feire sammen med ham (et spørsmål som for øvrig blir møtt med taushet), finner han frem til norskklassen sin. Han foreslår at de skal leke hangmann, hvor løsningsordet er en setning. Akkurat idet rektor entrer klasserommet, er løsningen skrevet opp på tavla - "Marie Hamsun er lesbisk" - og det gjør, for å si det mildt, ikke akkurat saken noe bedre ... Fadesen kan komme til å koste ham jobben. 

Juleferien blir alt annet enn forutsigbar, men selv om den beske humoren fremdeles er svært nærværende, overtar sakte, men sikkert tristessen ... For mye av det som skjer får i grunnen latteren til å sette seg litt fast i halsen til slutt. Så spørs det om det er håp for den godeste Georg til slutt, eller om alkoholen kommer i veien for hans lykke ... 

Agnes Ravatn skrev romanen "Veke 53" i en alder av 24 år, og bare dette i seg selv gjør meg aldri så lite imponert. Det som i tillegg gjør meg imponert er at hun skriver om en middelaldrende manns liv - et liv så fjernt fra en ung kvinnes liv som vel mulig. 

Boka er skrevet i Ravatns umiskjennelig humoristiske stil. Innenfor genren satire er det lov å bruke ironi og overdrivelser, fremstille persongalleriet på en karrikert måte og å gjøre narr av folk. At alvoret likevel skinner igjennom fra tid til annen, er også en del av det hele. Jeg opplever at Ravatn behersker dette godt, selv om boka her og der er bærer noe preg av være en debutants verk. Dette merket jeg først og fremst ved at den spenstige starten, som bar bud om noe større, avtok litt etter hvert og førte til en noe tammere slutt enn jeg håpet på. 

Agnes Ravatn skriver like fullt godt, og selv om persongalleriet fremstår noe karikert, opplevde jeg Georg Ulveset som en troverdig figur. Ravant beskriver Georg på en slik måte at jeg etter hvert ønsket at det skulle gå godt med ham til slutt. For bak det tøffe oppsynet hans, er det absolutt følelser, og det finnes et ønske om at livet skal romme noe mer enn det som så langt i livet har blitt ham til del. Ja, han drømmer kort og godt om den store kjærligheten. Klarer han til slutt å ta i alle fall ett riktig valg i livet sitt?

"Veke 53" er en lettlest og morsom bok som jeg uten videre kan anbefale varmt!

Utgitt: 2007
Min utgave er utgitt: 2013, 4. utgave
Forlag: Samlaget
Antall sider: 199
ISBN: 978-82-521-8433-4
Boka er en gave

Agnes Ravatn (Foto: Ingunn Rauk)

Andre omtaler av boka:

- Aftenposten v/Hans H. Skei - 20. oktober 2011 - Spennande og frisk debut - "Det er oppløftande at ein ung kvinneleg debutant vel ein hovudperson og eit emne som i alle fall ikkje kan vere sjølvopplevd, og som er så langt unna den sjølvopptatte undersøkinga av eige liv som vel mogleg."

- Magasinet v/Guro Kristine Haug - 14. august 2008 - Bok: Veke 53

- Kulturbloggen til Guffen - 10. juli 2012 

- Beathes bokhylle - 20. mars 2014 

Dag Hoel: "Armageddon Halleluja! Møter med politisk kristendom"

Når kristendommen blir politisk ...  

Dag Hoel (f. 1962) er norsk fotograf, filmprodusent og forfatter av dokumentarbøker. Før "Armageddon Halleluja!" har han utgitt tre bøker; "Dette er Cuba, alt annet er løgn!" (1996), "Veien til Damaskus" (2012) og "Liv laga" (1991) sammen med Rolf Jacobsen. De tre siste utgivelsene er det Spartacus forlag som har stått bak. Jeg hørte Dag Hoel presentere sin bok på Pax og Spartacus´felles pressekonferanse tidligere i høst, og det var tilstrekkelig til at en interesse for temaet ble tent. Fra før av har jeg interessert meg sterkt for Midtøsten-konflikten, og leser en del av den litteraturen som kommer om dette temaet på det norske bokmarkedet - senest Hanne Eggen Røisliens "Israelerne - kampen for å høre til", Åshild Eidems "Spillet om Gaza", Peter Normann Waages "Midtøsten etter den arabiske våren" og Amin Maaloufs "Identitet som dreper" - bare for å nevne noen. 

"Vi snakker om politisk islam, men sjelden om politisk kristendom. For det finnes kristne som elsker Israel fordi det er Guds trone på jorda. For dem var opprettelsen av den israelske staten i 1948 fullbyrdelsen av en profeti. Jødenes tilbakevending til landet de fikk av Gud, bekrefter at Armageddon, verdens undergang, er nært forestående. Inntil da må det være krig i Midtøsten. Og fredsarbeid er å motsette seg Guds vilje." 

Slik presenteres boka av forlaget. Dag Hoel har under sitt arbeid med boka vært både i Setesdalen, i Texas og i Israel for å finne svaret på hvem kristensionistene er, hva de står for og hvilken innflytelse de faktisk har i det politiske landskapet i verden. I USA har de en betydelig definisjonsmakt over det politiske livet, og også i Norge er det mye aktivt menighetsarbeid blant kristensionistene, hvor noen kaller seg Israel-venner. De støtter Israel nær sagt uansett hva Israel foretar seg, selv når helt fundamentale menneskerettigheter settes til side. Alt for den gode sak - nemlig at endens tid er nær, og faktisk kan trenge litt drahjelp - for så skal Jesus komme tilbake og regjere verden fra Jerusalem. 

"Fra tid til annen møter jeg troende kristne som støtter Israel med urokkelig inderlighet. Kjærligheten til jøder er en grunnstein i deres livssyn, og man skal elske Israel.

Hvorfor skal man egentlig det?

Boka kaster et lys over en politiskreligiøs overbevisning som kalles kristen sionisme. Kristensionistene er oftest fundamentalister - de leser Bibelen bokstavelig. De ser på Israel som fullbyrdelse av profetier. Jødenes tilbakevending bekrefter at vi nærmer oss det endelige slaget mellom gode og onde krefter ved Armageddon - Ragnarok. Inntil da skal det være krig i Midtøsten. 

Når Jesus har nedkjempet arabere og russere og alle Satans styrker ved Armageddon, vil jødene nå målet Gud har for dem - de vil ta imot Jesus." (side 7)

I likhet med svært mange nordmenn som vokste opp på 1960- og 70-tallet, bar også Dag Hoels oppvekst preg av en hel del religion. I tillegg er hans kone pinsevenn, leste jeg i et intervju med ham. Selv om han ikke er religiøs selv, kan han sin Bibel-historie - nok til å stille mange åpne og nysgjerrige spørsmål under sine reiser både i Israel, Norge og USA. Det fine med boka er at han tross egen skepsis gjør dette på en svært respektfull måte. Han oppnår tillit og åpenhet, og ingen av dem han er i kontakt med gir opp tanken på at han nok skal bli en av dem. Han blir bedt for, han blir forsøkt frelst, han blir belært - men like fullt blir påvirkningen aldri mer enn utvortes, for å bruke hans egen beskrivelse av dette. Det trenger liksom ikke inn i ham. 

Den som trodde at det er gratis å gå på bedehus, tar skammelig feil. Over alt forventes det donasjoner til kollekten, og man er da moderne og tar kredittkort også, må vite! Det er frelse i Visakortet. 

"De kristne holder ondskapen tilbake med bønn, men etter opprykkelsen, når bønnene forsvinner fra jorda, går det galt med verden. 
- Det blir et helvete vi ikke har sett maken til, det står jo det! Satan kommer ned til jorda, sier Roger, og det er som han gyser inni den burgunder genseren. Han må en tur ut på kjøkkenet for å spytte ut det som er igjen av snusen. 

Etter sju år med lidelser kommer Jesus. Han stiger ned fra Oljeberget, og det er så kraftfullt at det revner i to. Så tar han kommandoen og avgjør slaget ved Armageddon. Jesus og englene jager Satan og Antikrist fra jorda, og så begynner endelig Jesu tusenårige fredsrike." (side 19)

I USA representerer kristensionistene en reell maktfaktor, og Obama har ingen høy stjerne siden han ikke applauderer alt Israel gjør, men tvert i mot er meget kritisk. (Enkelte har endog gått så langt som å hevde at det er han som er Antikrist - min bemerkning.) Det finnes for øvrig også jøder i USA som tar sterk avstand fra den nasjonalreligiøse politikken i Israel - ikke bare blant de sekulære, men også i de ortodokse miljøene. 

Noe av det skumleste er at apokalyptikerne mener at endetiden ikke kommer av seg selv, men må antennes ... Det er til å bli skikkelig mørkeredd av!

"... For første gang i historien er tilliten stor mellom kristne og jøder. 
- Det som samler oss er en milliard muslimske fiender. Uten dem ville vi krangle, men fordi muslimene truer oss, står vi sammen. 

Tilliten mellom jøder og kristne, som vi selv er eksempel på med vårt besøk, er ikke uten nyanser. I deler av kristenheten er skepsisen til Israels politiske forehavende voksende. Men israelerne opplever at blant konservative og fundamentalistisk troende, er det sterk oppslutning om Israel, og det er betydelig felles politiskreligiøs grunn å stå på. Kristensionistiske grupperinger, som European Coalition for Israel og Jerusalem Summit, driver omfattende lobbyvirksomhet mot EU og Washington for det de mener er Israels sak. De samarbeider tett med den politiske høyrefløyen i Israel." (side 144)

"- Jødene har fått noe nå, i 1948 og i 1967, men Det lovede landet er mye større. De får kanskje ikke hele området før i Tusenårsriket, men de er på vei mot det som profetene og Gud har lovet dem. Det strekker seg fra Eufrat i Irak og inn i Egypt. Det er deres framtidige land. 

Jeg spør hvorfor det er riktig å støtte de jødiske bosetterne?

- Det jødiske folket er hovedpilaren i Guds frelsesplan for menneskene. Det er det enkle svaret. Realitenene er at folk, kristne eller ei, har de forskjelligste grunner til å støtte Israel. Noen reagerer på måten jødene blir behandlet i media. Noen er opptatt av Holocaust. Men Karmels støtte til Israel er bibelsk." (side 190) 

Dag Hoel konkluderer i sin bok med at kristensionistenes fremferd overfor Israel fører til økte spenninger og ikke til fred i Midtøsten. I stedet bygges konfliktnivået opp - nærmest for å fremskynde Armageddon ... 

Med lun humor og varme skildrer Hoel møtene med de innvidde i de kristensionistiske miljøene. Jeg har fått med meg at noen mener han er sarkastisk og ironisk, men selv er jeg ikke enig. Noen sider ved miljøene han har vært borte i, har imidlertid en del naivistisk ved seg, og det er dette jeg opplever skinner litt igjennom fra tid til annen. Dersom Hoel ikke skulle ha skrevet om dette, ville bokprosjektet hans ikke vært annet en en ensidig hylling av miljøet. I stedet opplever jeg at boka er svært balansert og reflektert, og at han i sin tilnærming er respektfull til det siste. Beundringsverdig respektfull, vil jeg understreke. Han kunne virkelig gått mye lenger! Men det hadde kanskje kostet mer enn det smakte?

"Armageddon Halleluja!" er en spennende og interessant bok om et fenomen som jeg kjente nokså lite til før jeg begynte å lese den. Han har helt rett: muslimsk fundamentalisme eller politisk islam har vi hørt mye om. Mens kristen fundamentalisme har vært mye mer ukjent - kanskje bortsett fra i USA, hvor man som politiker ikke kommer særlig langt dersom man ikke har sin bibeltro i orden. 

Boka fremstår som en slags reiseskildring fra Setesdalen, en tur innom Texas og til en bussreise i Israel. Litt rotete til tider var den, slik at det var litt vanskelig å finne tråden noen ganger, og en del gjentakelser ble det også. Samtidig gjorde dette boka til noe ganske annet enn en akademisk avhandling, og nettopp dét var faktisk litt befriende. Det gir fremstillingen et sjarmerende og personlig preg, og jeg kan illustrere dette ved å sitere følgende fra side 112:

"Tilbake på hotellet, med slitne knær etter Jerusalem-marsjen, slår Ingar og jeg av en prat om hvas om skal skje med jødene under krigene i trengselstiden, før Jesus kommer. Ingar viser til profeten Sakarja. Han har det klart. To tredjedeler av jødene skal utryddes. Noen troende mener at denne utryddelsen allerede har skjedd. Andre mener det vil komme, forklarer Ingar.

Jeg synes det er for galt. Jeg vil ikke ha en slik Gud, og jeg tilstår overfor Ingar at jeg gir Den hellige ånd mye å jobbe med etter affæren med Jan Hanevold. Det virker ikke som Han klarer å hamle opp med meg. Ingar på sin side mener jeg må være tålmodig. Det kommer, om ikke så brått. Men det nytter ikke om man er uvillig. Det å bli frelst er en bestemmelse man tar. En må ønske det.

Kanskje det er der det stikker. Jeg forsvarer meg med at jeg ikke kan bestemme meg for en omvendelse jeg ikke kjenner noen trang til. Ingar er uforsonlig på dette punktet." 

Dag Hoel er innom mange temaer; som Karmel-Instituttet, som religiøs nasjonalisme, som nybyggere i Samaria, som Israel-venner og kristensionisters pilgrimsreiser til Israel, som løvhyttefesten og en hel del annet. Hans bok er et fint tilskudd i debatten om politisk religiøsitet, som har en tendens til å overfokusere på islams rolle. Vi har det i aller høyeste grad innenfor kristendommen også!

Har du interesse for denne problematikken - ikke nøl med å lese boka! 

Utgitt: 2014 
Forlag: Spartacus
Antall sider: 208
ISBN: 978-82-430-0829-8
Boka har jeg fått fra forlaget

Dag Hoel (Foto: lånt fra forlaget)

Flere artikler om boka:
- Dagen v/Johannes Ek Reindal - 27. august 2014 - Kristensionistene bidrar til økt spenning "- Han reiser også rundt i Norge og besøker israelsvenner og kristensionister. Det er en mangfoldig gruppe.– Det er ikke enkelt å fremstille kristensionistene. Det er en kompleks gruppe som endrer seg hele tiden. Det er masse nyanser. Boken viser hovedtendenser slik det er nå, forklarer han.
I forsøket på en definisjon av et minste felles multiplum trekker Hoel frem følgende fellesnevner: Kristensionister ser det som skjer i Midtøsten i lys av profetier i Bibelen. Opprettelsen av Israel er fullbyrdelsen av mange av disse profetiene. Derfor er Israel guddommelig. Landet skal vokse og bli større, mye større enn det er i dag. Derfor blir det meningsløst å tale mot Israels ekspansjon, fordi dette fullbyrder bibelske profetier. Det å arbeide for fred og forsoning er å motarbeide disse profetiene.
– Det skal være krig i Midtøsten, sier Hoel."
- Vårt Land v/Alf Gjøsund - 27. august 2014 - "Kristne sionister helliggjør vold" - "– Hvor stort er miljøet?
– I Norge er det kanskje ikke så stort, men vi snakker om en del av de karismatiske menighetene. I USA er de betydelig større.
– Hva er motivasjonen deres?
– Dette er jo et engasjement som henger sammen med endetiden og dommedag. For manges vedkommende tror jeg interessen skyldes en redsel for endetiden og dommedag.
– Bør ideologien bekjempes?
– Den bør utfordres, som alle andre ideologier. Det er slik vi kommer videre."
- Fritanke v/Kai Eldøy Nygaard - 10. september 2014 - Kristensionistene har politisk innflytelse i Norge -  "Forfatteren Dag Hoels reiser inn i konservativ kristendom førte ham til dette arnestedet for kristensionismen, og en av USAs rikeste delstater. 

De har makt, og de påvirker landets politikere. Hjemme i Norge besøkte Hoel lignende menigheter i Setesdal, Trondheim og Oslo. Det han så og hørte, overrasket ham. Da han etterhvert oppdaget grupperingenes politiske innflytelse, ble han bekymret.– Kristensionistene har politisk innflytelse også i Norge. De preger mediebildet i større grad enn jeg opprinnelig var klar over, sier Hoel."

- Korsets Seier v/Markus Plementas - 10. september 2014 - Angriper kristensionismen - "– Sionisme er en tenkemåte omkring det jødiske folket som har klare politiske konsekvenser. Den forstår seg som et demokrati og en rettsstat, men har i virkeligheten blitt et etnokrati, altså en stat der ett folk er favorisert ved undertrykking av den palestinske arabiske befolkningen, sa Mæland."

- Aftenbladet - Kronikk ved Dag Hoel - 14. oktober 2014 - Er Israel Guds trone på jorda? "Alle kristensionister er fundamentalister – de leser og forstår Bibelen bokstavelig. Det er den personlige overgivelsen til Jesus som teller i Guds regnskap. Darwinisme og vidløftig vitenskap om Gud og mennesker vil kristen-sionistene ha seg frabedt. Bibelen er hellig og ukrenkelig. Den er Guds reguleringsplan, hvor en finner Hans forehavende med menneskene beskrevet. Om den leses med riktig sinnelag, forstår man at nøkkelen til frelse er å stå jødene bi, og slik bidra til at de kan finne fram til Jesus."

- Bok365 v/Cora Skylstad - 28. august 2014 - Fra Setesdalen til Texas - "– Forestillingen er at opprettelsen av Israel oppfyller en guddommelig profeti. Det innebærer at å arbeide for fredelige løsninger, er å motarbeide det som er profetert. Det gir ingen mening å motsette seg Guds vilje, dette er en undergang man må gjennom. Men man må hjelpe og trøste det jødiske folket på vei til Tusenårsriket, sa Hoel."
- NRK v/Hermund Haaland - 10. september 2014 - Ensidig Israel-støtte vil avta - 
"Paradokset i dag er at samtidig som unge kristne modererer sitt syn sammenlignet med foreldre og besteforeldre, synes muslimske miljøer å radikaliseres. Et viktig spørsmål blir derfor om moderate muslimer vil komme på banen, slik at også den propalestinske virkelighetsoppfatningen av konflikten nyanseres. Først da vil norsk midtøstendebatt kunne flyttes fra de ekstreme ytterpunkter."

Frode Fanebust: "Dypt urettferdig"

En brannfakkel av en bok om Nordsjø-dykkerne!

Om forfatteren:

Frode Fanebust (f. 1968) er først og fremst sakprosaforfatter, og man kan vel egentlig si at han har spesialistert seg på å avsløre skapte myter både på det ene og andre området. Før denne siste boka "Dypt urettferdig", som handler om Nordsjødykkerne, har han skrevet "Krigshistorien - Toralf Fanebust og sannheten" (2009), "Selvbedraget - Norge og klimakrisen" (2010), "Krigshistorien - Oppgjør med mytene" (2010), "Oljelandet - Fortellinger fra innsiden" (2012) og "Makt - Myter - Media: Det er mye verre enn du tror" (2013). Bortsett fra den siste boka, som er utgitt på Kolofon, er samtlige av hans bøker utgitt på Pax forlag. Så også den aller siste. 

Frode Fanebust er for øvrig utdannet siviløkonom ved NHH og har i tillegg bachelor i historie fra UiS, hvor han for tiden tar mastergraden i historiedidatikk.

Om bakgrunnen for boka:

Jeg var tidligere i høst på pressekonferansen til Pax og Spartacus på bokhandelen Eldorado, og en av dem som presenterte sine bøker var nettopp Frode Fanebust. Jeg ble så grepet av hans korte presentasjon at jeg siden aldri var i tvil om at nettopp denne boka måtte jeg bare få med meg. For det handlet om historisk bedrag og det handlet om en helt marginal gruppe i samfunnet som har fått mye oppmerksomhet i media over flere år. En gruppe som er fremstilt som så elendig behandlet av staten Norge at penger aldri blir nok - selv om det hele kanskje handler aller mest om penger likevel, når det kommer til stykket? 

Hvordan har noen få dykkere, blant annet dekket bak organisasjonen Nordsjødykker Alliansen, en organisasjon hvis medlemsmasse er hemmelig, klart dette? Kanskje ved hjelp av et knippe journalister som er brukt - bevisst eller ubevisst - som mikrofonstativer eller som "nyttige idioter" - og som ikke har utøvd en viss sunn kildekritikk  - kanskje av frykt for å ødelegge en god historie? Journalister som fremtrer mer som aktivister enn som de kritiske journalister man skulle anta at de i sin tid ble utdannet som? Ja, for det må være lov å sette det hele så vidt på spissen når vi som har fulgt med i debatten, har blitt presentert for dødstall på 20 % - ja, enkelte steder opp mot 40 % - mens det i realiteten var fire - 4 - norsk dykkere som døde i Nordsjøen (av dykkerrelaterte skader) på norsk sokkel over 25 år (1965 - 1989)? Totalt døde 17 dykkere i denne perioden, de fleste britiske, og altså fire norske. Dette er utførlig dokumentert og etterprøvbart i Frode Fanebust sin bok, jf. også en tabellarisk oversikt på side 180 i boka. De døde er dessuten navngitt, slik at det ikke skulle være rom for tvil hvem Fanebust viser til i sitt tallmateriale. Og dersom det verst tenkelige skulle være tilfelle - at vi heller ikke kan stole på denne boka - burde det være en veldig enkel sak å komme opp med flere navn, og motbevise Fanebusts påstander! 

Fanebust har hatt samtaler med mange nordsjødykkere, men mange tør ikke å stå frem med fullt navn av frykt for hva som da kan skje ... Det beskrives sterke krefter i miljøet, som har vært preget av konflikter mellom ulike grupperinger i en årrekke. 

Fanebust er for øvrig ikke den første som stiller et stort spørsmål ved mangelfull kildekritikk fra journaliststanden. Finn Sjue gjorde det også i boka "Journalistikkens uutholdelige letthet". Og for å si det sånn: det er ikke bare i Nordsjødykker-saken at kildekritikken nærmest har vært fullstendig fraværende. Slik er det på mange andre områder også, særlig der den lille mann står opp mot staten, og hvor journalistene "føler" at det er veldig mye troverdighet ute og går, uten at man sjekker sannhetsgehalten gjennom nokså enkle grep. Eller i det minste spør seg om det kan være tale om andre agendaer, vikariende motiver m.m.

Frode Fanebust hevder at det norske samfunnet er rundlurt i det som har blitt kalt dykkersaken. 

"En milliard kroner eller mer er sløst bort på en gedigen bløff. Pressens og politikkens udugelighet seiret over kildekritikken og fornuften, med det resultat at millioner ble gitt i erstatning til mennesker som ikke skulle fått en krone.

Bløffen har pågått i mange år og i ulike medier: aviser, bøker, radio, TV. Og den lever i beste velgående. Faktisk har den vokst seg så stor og modig at den har gitt oss en parallell virkelighet, hvor enhver nordsjødykker er en helt. En helt som har blitt rost opp i skyene av landets statsminister, for så å bli sveket. En helt som egenhendig har hindret en plattform å tippe rundt, men blitt nektet sin rettmessige belønning. En helt som har ofret alt for det norske samfunnet, men som verken fikk takk eller oppreisning. 

En helt - og et offer. 

Hele tiden fantes en sannere historie tilgjengelig. Man kunne ha spurt andre nordsjødykkere enn dem som alltid bar ropert, og fått vite dette:

(Vi har) prøvd å mane til varsomhet, både i miljøet og overfor journalister når fiksjonen har tatt overhånd. Men når journalistene gir blaffen, nører de opp under ulykksalig splittelse. Når vi likevel har valgt å ta et oppgjør med kulturen, skyldes det vår frykt for fremtiden. Sett at vi vinner fram i rettssalen. Da vil et erstatningsoppgjør koste samfunnet fem milliarder (pluss/minus). Da er det ikke lenger synd på oss, og journalistene vil granske oss med millimetermål. Ganske fort vil det komme fram at mange har bløffet sin egen og andres rolle. Dermed kan hele gruppen bli hengt ut, også uskyldige, til spott og spe i den enkeltes lokalmiljø. Ved å ta belastningen, kan vi i hvert fall hevde at dykkerne selv har tatt et oppgjør med omtrentlighetskulturen som media dyrker." (side 7-8)

Om boka:

I bokas første del redegjør forfatteren for hva dykkeryrket egentlig innebærer. Ja, for dykking er ingen ufarlig "sport", og mye kan gå galt dersom man ikke vet hva man driver med. Ulike gasser kan være livgivende på enkelte dyp, og rene giften på andre dyp. Den store frykten er dykkersyken, og trykk-kammerbehandlingens varighet er proposjonal med hvor langt ned dykkeren har vært. For det er ikke vann som først og fremst kjennetegner dykking, men trykk. (side 23)

Hvor sanne er alle historiene om de mest hårreisende dykk? Alle dykkere pliktet å føre sin egen dykkerlogg, og her fremgikk samtlige dykk m.m. som de hadde gjennomgått. I Nordsjødykker-saken gjelder imidlertid at jo mer spektakulære historier om egne dykk, jo mindre sannsynlig er det at denne dykkerloggen er tilgjengelig. Mistet i brann, stjålet av eks-kona, gjenglemt her eller der - dette er historier som forklarer hvorfor loggene - "de mest interessante" - ikke er gjenfinnbare. 

"Vi endrer fakta hele tiden, skriver om historien for å gjøre tingene enklere, for å få dem til å passe med vår foretrukne versjon av hendelsene. Vi gjør det automatisk. Vi skaper nye minner uten å tenke. Hvis vi forteller oss selv at noe hendte mange nok ganger, vil vi begynne å tro det, og etter hvert kan vi faktisk huske at det hendte. 
- Steven "S.J." Watson" (side 61)

Noe av det mest hårreisende som har skjedd er at enkelte politikere har sammenlignet nordsjødykkerne med krigsseilerne. Mer enn 4300 norske sjømenn mistet livet under andre verdenskrig - som en direkte følge av at minst 673 skip ble senket. Noen av krigsseilerne overlevde flere torpederinger og kom hjem som menneskelige vrak. Både de som døde og de som overlevde ofret virkelig alt for Norge. De fleste valgte i utgangspunktet heller ikke selv å bli krigsseilere, for det var på mange måter omstendighetene som gjorde at det ble slik. De seilte i utenriksfart da krigen brøt ut, og så kunne de ikke lenger vende hjem sånn helt uten videre. Det var ikke på noen måte eventyrlige avlønninger som lokket. Når krigsseilerne likevel valgte å fortsette å seile, og ikke gå i land f.eks. i England, snakker vi både om et aktivt valg og om virkelig å ofre seg. Mange fikk ikke en gang en anstendig lønn med risikotillegg. (Les mer om dette i Kristine Storli Henningens bok "Om vi heftes", som utkom tidligere i år.) 

Kan man si det samme om nordsjødykkerne som krigsseilerne, fire døde i alt (eller fem dersom man teller med en norsk dykker som døde på britisk sokkel)? Hvor blir faktum om eventyrlige avlønninger, som lokket til tjeneste, av? Ja, det faktum at mange valgte dette yrket selv om det var risikabelt, helt frivillig, fordi det var så god fortjeneste å hente når det gikk bra. Og det gikk bra for de aller fleste - akkurat dette må vi ikke glemme! I tillegg til de fire (eller fem) døde, fikk en del dykkere selvsagt senskader. Men antallet, som bygger på den såkalte Haukeland-undersøkelsen, ble forvrengt i media, slik at det så ut som det snarere var regelen enn unntaket at man var kvestet for livet etter en yrkeskarriere som dykker i Nordsjøen. Sannheten var at det kun dreide seg om 1-2 % som fikk invalidiserende senskader. For øvrig et tankekors at det av Haukelands rapport fremgikk at mange av dykkerne var traumatisert fordi de hadde vært vitne til så mange dødsfall. Hvilke dødsfall, spør Fanebust, idet han retorisk gjennomgår de dødsulykkene som fant sted, og hvor det som går igjen nettopp var fraværet av vitner. Det forhold at man skulle ha sett så mange av sine arbeidskollegaer dø, førte for øvrig til at diagnosen posttraumatisk stressyndrom (PTSD) satt noe løst. PSTD er en diagnose som i det vesentlige bygger på skadelidtes egen beskrivelse av traumer, og som er vanskelig å overprøve utover at man evt. må verifisere at opplevelsene som sådann er sanne. Dette ble i liten grad gjort - utover at Haukeland-rapporten åpnet for at ikke alle snakket like sant. 

Noe av det jeg likte med Frode Fanebusts bok - fordi dette viser at han ønsker å balansere sin fremstilling - er at han beskriver et kynisk arbeidsliv, der enkeltpersoner ble både brukt og misbrukt, der myndighetene burde ha vært mer på banen men var sørgelig fraværende (og lot seg blende at profesjonelle oljeselskapers representanter), der en arbeidsmiljølov ikke gjaldt for dykkerne, som kanskje kunne trengt ekstra vern, der dispensasjoner fra myndighetene var det vanlige og ikke at man fulgte hovedreglene osv. Fanebust neglisjerer ikke at dette er et faktum. Han neglisjerer heller ikke at det er skammelig at norske myndigheter ikke tok ansvar tidligere. Saken er at denne delen av historien er "god nok" for dem som var ute etter å lage skandale av det som skjedde. Men på et eller annet tidspunkt tok det helt av, og den historien som stort sett har fått lov til å versere i de seneste år, er rett og slett ikke sann. Dette bedraget har ført til at alle (?) nordsjødykkere har fått om lag 5 millioner i erstatning - enten de rent faktisk ble skadet eller ikke. Det er altså ikke gjort noe forsøk på å differensiere mellom dem som selvsagt var i posisjon til å få erstatning, opp mot dem som ikke skulle hatt det (og som utgjorde flertallet). 

Hvor spesielle var egentlig dykkerne?

"Dødsrisikoen for nordsjødykkerne i norsk sektor har sannsynligvis vært høyere enn for sammenlignbare yrkesgrupper, men i virkeligheten på et nivå mellom en fjerdedel og en femtedel av dødelighetstallene som har vært referert i mediene. Totalt har 17 dykkere omkommet i norsk sektor, fire av dem nordmenn. Til sammenligning har 44 nordsjøarbeidere omkommet i fallulykker, 49 i helikopterulykker og 141 i ulykker som skyldes konstruksjonssvikt.

Det er dokumentert at noen dykkere er påført varige og til dels alvorlige fysiske helseskader som en følge av dykkingen. Men Haukeland-undersøkelsen viste også at flertallet av pionerdykkerne hadde en helse på nivå med jevnaldrende som ikke hadde vært dykkere. Forskerne problematiserte selv at sykdom ikke behøvde å ha sammenheng med karrieren som dykker, samt at det var indikasjoner på at ikke alle hadde gitt sannferdige opplysninger. Mediene ser ikke ut til å ha fanget opp forskernes advarsler. De har også vist liten interesse for helseskader hos andre nordsjøarbeidere, tross at det er dokumentert både løsemiddelskader og høyere kreftrisiko, samt forsøk fra oljeselskaper på å tildekke virkeligheten gjennom egne rapporter og ved å legge hindre i veien for fri forskning." (side 156)

Fanebust navngir også en norsk journalist som har fått pusle omtrent alene med dette i en årrekke, hvilket han betegner som oppsiktsvekkende. Hvorfor var ingen andre journalister interessert i en sak som dette? Og hvorfor gravde ingen dypere i saken? I stedet ble det bare skrapt i overflaten, og dermed kunne dette skje. For noe av det som overrasket Fanebust aller mest var nemlig at opplysningene var der, og at han ikke trengte å lete lenge etter dem. Det hadde mao. ikke krevd rare kildekritikken for å finne frem til relevant faktum i saken.

"At nordsjødykkerne kjemper for sin sak, er å forvente. At de selv - og deres kamporganisasjoner - påstår at de står i en særstilling, er helt naturlig. Men vi andre kan med fordel tenke litt grundigere over om de har rett." (side 156)

Helt til slutt i sin bok tar Fanebust opp det store paradokset om at 271 av de i alt 288 som har omkommet i arbeidsulykker i norsk sektor av Nordsjøen, ikke var dykkere. 

"Hvem snakker for dem og deres pårørende, og for de etterlatte eller to eller fem tusen nordsjøarbeiderne som siden 1967 må ha blitt minst like skadde og traumatiserte som mange av pionerdykkerne?  .... I rettferdighetens navn: Burde ikke også disse fått sine millioner i erstatning? Det vil være den naturlige følgen av hvordan samfunnet taklet dykkernes krav. Og det ble faktisk gitt erstatning til de overlevende ved Kielland-ulykken, til og med en "romslig" en, om vi skal tro den offentlige utredningen som kom i etterkant. De som ikke var (synlig) skadet fikk 25 000 kroner. De som var blitt skadet fikk mellom 50 000 og 425 000, avhengig av alvorlighetsgrad." (side 168)

Og videre på side 169:

"Det er med andre ord ikke spørsmålet om millionerstatninger som er absurd, men samfunnets skylapper i forbindelse med en enkelt yrkesgruppe og politikernes håndtering av pionerdykkerne. Vi burde hatt - og må få - en bedre beredskap for dem som opplever traumatiserende ulykker og kollegers død. Det må gis rom for yrkesskader som ikke følger en vedtatt mal. Her finnes det nyttig lærdom å trekke av dykkersaken. Men det fantes aldri noen grunn til å sortere en liten gruppe arbeidere og drysse mer enn en milliard kroner utover dem. Det var et narrespill som fikk oss til å glemme det som var større og viktigere."

Frode Fanebusts bok fremstår både som grundig, troverdig, godt dokumentert og tankevekkende. Det kanskje aller verste er at dette ikke er det eneste området hvor dårlig kildekritikk fra medias side er med på å skape historier uten rot i virkeligheten. Slik det ofte kan bli når man aldri spør den hvis side som byr på "den beste historien", hvilken agenda de har ... Det holder ikke å "føle" at noen er mer troverdig enn andre, og norsk journalistikk bør være tuftet på mer enn tilgrunnliggende konspirasjonsteorier om at staten eller andre aktører hele tiden forsøker å unndra sitt ansvar. 

I dykkersaken var det i ytterste konsekvens ikke opplagt at det var staten - og ikke oljeselskapene selv, som jo faktisk var dykkernes arbeidsgivere - som skulle ta hele ansvaret. "De lærde" har stridet om dette i en årrekke, og det er vel derfor ikke tilfeldig at en sak som dette måtte gjennom hele rettsapparatet i Norge og altså helt opp til Høyesterett , før domstolen i Strasbourg kom med den endelige dommen som Norge må rette seg etter. Mange av manglene som har vært presentert underveis i det som kalles Nordsjødykker-saken, har mer skyldtes dårlig kompetanse og elendige systemer enn unndragelse satt i et bevisst system (slik konspirasjonsteoretikerne påstår). Bevares - det fritar selvsagt ikke for ansvar - men det hele blir tross alt seende litt bedre ut - og sannere! - når systemet ikke i tillegg skal demoniseres. 

Jeg håper at denne boka blir lest av riktig mange og at det kommer opp en samfunnsdebatt i kjølevannet av avsløringene. Evaluering er et riktig trendy moteord for tiden, men det betyr i grunnen bare at man i etterpåklokskapens grelle flombelysning må lete etter hva man kan lære av dette - forhåpentligvis uten for mange tendenser til syndebukk-tenkning (for det kommer det jo sjeldent noe godt ut av - i alle fall vil de som aller mest trenger å lære noe av dette, antakelig gå i skyttegravene og begynne å skyte tilbake i stedet, slik vi dessverre har sett tendenser til allerede hos enkelte politikere ... Hvorfor ikke lese boka først, liksom?). En sunn og god evalueringsprosess vil forhåpentligvis føre til at sentrale aktører lærer noe av dette, og tenker seg litt mer om neste gang man står oppe i et lignende dilemma. Joda, en god historie - men er den sann? Eller: representerer den hele sannheten? For eksempel ... I siste konsekvens maktmisbruk på sitt verste ...

Jeg for min del har mye godt mistet interessen for den norske journalistikken på en rekke områder, fordi den fremstår som for løssalgsorientert (les: fordummende) med all sin ufullstendige kildekritikk. "Den gode (og salgbare) historien" er alt som teller ... Balansen er fraværende. Da blir man ikke klokere av å lese - bare dummere. Det verste er at slik journalistikk bidrar til å skape parallelle og usanne virkeligheter, som våre rikspolitikere biter på!

Jeg anbefaler Frode Fanebust sin bok "Dypt urettferdig" på det varmeste! Måtte han få Fritt Ord-prisen for denne modige boka! Og så er jeg spent på hva denne boka vil føre til ...

Utgitt: 2014 
Forlag: Pax
Antall sider: 191 
ISBN: 978-82-530-3736-3
Boka har jeg fått fra forlaget 

Frode Fanebust (Foto: lånt av forlaget)

Andre artikler om boka:
- Aftenbladet v/Tor Gunnar Tollaksen - 8. oktober 2014 - Forfatter mener nordsjødykkere har svindlet staten - "- Bløff er et sterkt ord, men dykkersaken er et uvanlig godt eksempel på historieforvrengning. Det er noe alvorlig galt med det bildet som er skapt av dykkerne. Nordsjødykkerne er ikke en samstemt flokk, men en uensartet gruppe som rommer både ærlige folk, løgnhalser og de som henger seg på for å få erstatning de egentlig ikke har krav på, sier Frode Fanebust."
- NRK v/Rolv Christian Topdahl og Lars Navestad - 8. oktober 2014 - Nordsjødykkerne har holdt politikerne for narr - "Har fått nesten 6 millioner i erstatning. Nylig ble nordsjødykkere med psykiske eller fysiske lidelser i gjennomsnitt tilkjent 2,2 millioner kroner hver i erstatning fra staten. Dykkerne har da totalt fått 5,8 millioner kroner i erstatning for skader de har pådratt seg på jobb. Siden dette gjelder om lag 260 dykkere, har staten utbetalt rundt 1,5 milliarder kroner til nordsjødykkerne."
- Yr.no v/Hanne Høyland og Siri Wichne Pedersen - 11. oktober 2014 - Forfatter avviser kritikk mot "Dypt urettferdig" - " – I sin kritikk av meg, begynner stortingsrepresentant Erlend Wiborg i feil ende. Han svarer med at nordsjødykkerne er verdige, og enhver kritikk er uverdig. Slik er det ikke, sier Frode Fanebust til NRK.
Denne uken kom boken hans «Dypt urettferdig». I boken skriver Fanebust at flere nordsjødykkere har holdt staten for narr, og at de ikke har fortjent millionerstatningen de har fått.
Etter å ha lest Fanebusts uttalelse, fortalte Frp-politiker Erlend Wiborg at han ikke er særlig imponert over Fanebusts krasse uttalelser.
– Jeg synes det er uverdige uttalelser, som også er veldig uheldige. Her er det snakk om en gruppe mennesker som har lidd betydelig, sa Wiborg til NRK på torsdag.
Erlend Wiborg (Frp), mener det finnes nok av dokumentasjon på at nordsjødykkerne hadde krav på erstatning.
Wiborg var selv med på å behandle saken i Stortinget i sommer. Da ble det klart at nordsjødykkerne fikk 2,2 millioner kroner hver i erstatning fra staten."
- Bok365 v/Cora Skylstad - 27. august 2014 - Sannhet på dypt vann - "– Overdrivelser.
Fanebust mener det har versert betydelige overdrivelser i media av hvor stor andel av nordsjødykkerne som har fått men. Det har for eksempel blitt hevdet at 35 prosent av tidligere dykkere opplevde sterke smerter i hverdagen. Mindre kjent har det vært at disse tallene kommer fra en undersøkelse utført blant den andelen dykkere som meldte seg uføre ved Haukeland sykehus, ifølge Fanebust."
- Groskro´s Verden - 18. november 2014 - "Forfatteren har skrevet en ganske kort bok, kun på 191 sider, men det er mye fakta, tall og dokumentasjon på at dykkerne faktisk har klart å lure til seg langt mer i erstatning enn det de har krav på. Blant annet er det 17 dykkere som har omkommet, og kun fire av dem var norske."