Fra Fort William til Mallaig med damplokomotivet Jacobite, Skottland - Storbritannia (artikkel 19)

Jacobite over Glenfinnan-viadukten 

Dette er en fortsettelse på en artikkelserie om en rundreise i Storbritannia, som mannen min og jeg foretok i siste halvdel av juni 2013. Etter at vi hadde vært i Oban, hvor vi bl.a. reiste ut til Hebride-øya Mull, ønsket vi å reise til Fort William, den nest største byen i den delen av Skottland som går under betegnelsen Highlands. Bare Inverness er større. Det bor for øvrig drøyt 230 000 mennesker i Fort William.

Det er helt sikkert mye spennende man kan gjøre i Fort William, men vi hadde i grunnen kun ett mål: å komme med damplokomotivet Jabobite fra Fort William til Mallaig. 

Jacobite i Fort William

Sesongen for damplokomotivet Jacobite er fra 12. mai til 24. august. I denne perioden går det ett morgentog fra Fort William kl. 10.15. I perioden 2. juni til 21. september går det i tillegg et ettermiddagstog. (Se mer på togets nettside.)

Turen fra Fort William til Mallaig tar litt mer enn to timer hver vei, og oppholdet i Mallaig er på litt i underkant av to timer - akkurat nok til å få med seg noen inntrykk fra Mallaig samt få i seg noe mat. 

Turene med Jacobite er umåtelig populære - særlig etter at nettopp dette toget opptrådte i en Harry Potter-film. Det er spesielt noen spektakulære scener over Glenfinnan-viadukten (se bildet øverst i denne artikkelen) som er lett gjenkjennelig. Derfor går toget også under betegnelsen Harry Potter Hogwarts Express Steam Train. For moro skyld har jeg nedenunder tatt med et filmklipp fra YouTube for spesielt interesserte. 

Vi hadde på forhånd ikke tenkt på at det kanskje ville vært en idé å forhåndsbestille billetter til togturen. Vi gikk med friskt mot inn på nettsiden til Jacobite-toget for å bestille billetter (som forresten var ganske dyre - 58 pund tur-retur på første klasse, og 34 pund på standard klasse), og ble temmelig skuffet da vi skjønte at det ikke fantes en eneste billett å oppdrive ... 

Damplokomotivet Jacobite

Ukrutt forgår imidlertid ikke så lett, så vi bestemte oss for å reise til Fort William likevel, og se hva vi kunne få til. 

Da vi kom frem klarte vi faktisk å sikre oss stå-billetter. Jeg husker ikke hvor mye vi måtte betale, men det var mindre enn hva standardplass-billettene kostet. Vi sto altså ute i gangen under overfarten, og ikke skjønte vi før i det avgjørende øyeblikk hvilket hell dette skulle vise seg å være. For ute i gangen kunne vi åpne vinduet og henge ut med kameraet, og dermed sikret vi oss både bilder og video av togets fart over Glenfinnan-viadukten! 

Glenfinnan-viadukten

Det er vel unødvendig å si at det var hektisk aktivitet i vinduet, der en av oss lå lavt med sitt kamera for at den andre skulle få plass over med Iphonen sin ... Alt for å få festet mest mulig av et ganske magisk øyeblikk på hhv. film og video for all fremtid! Samtidig følte vi det som om vi hadde vunnet i Lotto som i det hele tatt fikk være med toget og som var så heldige å stå på "cattle-class". 

Senere under turen kom konduktøren og fortalte oss at vi var oppgradert til første klasse - uten tillegg i prisen. I og for seg kjærkomment, for det tar på å stå i to samfulle timer på et tog i fart - men vi skulle vel for å være helt ærlig angre litt på akkurat det etter hvert. For vi havnet ved siden av et eldre ektepar som underholdt oss helt frem til Mallaig med seg og sitt - og dermed fikk vi ikke nytt utsikten på resten av turen i det hele tatt. Man er jo høflig og oppmerksom når man sitter på første klasse, må vite ... Dessuten var de jo så hyggelige!

På stasjonen i Mallaig

Nærmere halv ett ankom vi Mallaig, og da gjaldt det å komme seg ned til havna for å se på båtlivet før vi gikk og spiste. 

Det var i grunnen fort gjort å gjøre unna Mallaig, som er et bitte lite tettsted med rundt 800 innbyggere. Sånn sett var oppholdet på litt under to timer akkurat passe langt. Det er ikke til å komme forbi at det er togturen og egentlig den alene som er Jacobite-turen! Bare lyden av toget, tutingen, dampen som blåses ut, ristingen i togsettet - alt er helt magisk, og man føler seg hensatt til en forgangen tid.

Mallaig

Vi hadde ståplass tilbake også, og også denne gangen ble vi oppgradert, men til standardplasser. Det var mer glissent i togsettet på returen, og vi kunne konsentrere oss om å suge inn alle inntrykk til siste trevl! Den skotske naturen er så eksotisk og vill, det er så grønt over alt - og det tar pusten fra en rett og slett!

Vi var tilbake i Fort William kl. 16.00 - og da gikk turen videre langs Loch Ness og opp til Inverness. En by vi ikke fant særlig sjarmerende, og derfor gjorde endereis og duret til Dufftown i stedet ... Mer om dette i neste blogginnlegg fra turen ...

Et godt tips dersom du planlegger å reise til Skottland og ønsker at familien skal få oppleve en artig tur med Jacobite: kjøp billetter på forhånd! Gjerne flere måneder i forkant av turen!

Nedenfor har jeg tatt med noen flere bilder fra turen. Enjoy!

Glenfinnan-viadukten 

En stasjon underveis til Mallaig

Jacobite i Mallaig 

Mallaig 

Mallaig 

Mallaig

Vakker natur underveis

To glade gubber

Mull, Hebridene i Skottland - Storbritannia (artikkel 18)

Skipsvrak langs kysten av Mull

I går la jeg ut en artikkel om Oban i Skottland (som en del av min og min manns rundreise i Storbritannia i 2013), og i den forbindelse opplyste jeg at noe av det vi gjorde mens vi var i Oban, var å reise ut til øya Mull, som er en del av Hebridene. 

Kart over Hebridene

Mull er den nest største øya i det som anses som Indre Hebridene (markert med rosa på kartet - i motsetning til Ytre Hebridene, som er markert med sennepsgult). 

Vi tok båten fra Oban til Mull, og det tok sånn ca. 40 minutter. 

Naturen underveis utover til Mull, nærmere bestemt til Craignure, er vill og vakker, der vi kunne skimte den i sjødisen, og hovedinntrykket var grønn-grønne heier så langt øyet rakk. Her burde det være innhold nok for en hel ferie dersom man skulle ønske å roe ned på en øy. 

Vel fremme i Craignure sto bussen til Tobermory klar. Denne snirklet seg frem på nokså smale veier mot Tobermory, øyas største tettsted. Etter ca. en time var vi fremme, og da hadde vi underveis fått med oss både skipsvrak og mere til. 

Fergeleiet i Craignure, Mull

Vi var ikke de eneste som var ute i samme ærende, selv om det åpenbart først og fremst var pendlere som fartet mellom Oban og øya. 

Mull er for øvrig en veldig sivilisert øy sammenlignet med de andre Hebride-øyene, siden den tross alt ligger nokså nær fastlandet. I ettertid angret vi nok litt på at vi ikke brukte mer tid der ute og fikk med oss et par av de ytre Hebride-øyene. Det skal være helt fantastisk å komme helt ut dit. 

Tobermory, hvor det bor ca. 700 mennesker

Tobermory er kjent for sine fargerike hus. Et yndet objekt for mange kunstnere, noe vi blant annet fikk erfare når vi gikk rundt på stedets mange gallerier. Rekken av fargerike hus gikk nemlig igjen som motiv på bilde etter bilde.

Stedet har til og med sitt eget destilleri - Tobermory Destillery! Vi smakte selvfølgelig på whiskyen, men kom til at den ikke på noen måte toppet våre smaksopplevelser - verken før eller senere. Likevel morsomt å ha smakt!

Tobermory Destillery

Det er mange andre ting enn Tobermory som er verdt å få med seg når man er på Mull. Blant annet kan Mull skilte med 250 fuglearter (kilde: Wikipedia), hvor havørnen selvsagt hører med. Videre kan man på Wikipedia lese at øya trolig har vært bebodd siden kort tid etter siste istid, og at det er mange fornminner på øya. Mull har hele 50 mil med kystlinje.

Dersom jeg skulle gi et råd til andre som kunne tenke seg en tur til Hebridene, så må det være å legge inn noen overnattinger på noen av disse øyene. Det vil helt klart stå høyt på vår liste neste gang vi er i området. Turmulighetene er mange, og jeg vil anta at det er kurant å komme seg ut på båtturer også. 

Helt til slutt tar jeg med flere av bildene jeg tok på turen ut til Mull!

Båtliv på Mull

Store forskjeller mellom flo og fjære 

Vakker natur!

Fargerike hus i Tobermory 

Tobermory

Eksempel på en forfatter fra Mull: Judy Fairbairns - "Island Wife -
living on the edge of the wild"

Ved fergeleiet i Craignure 

Duart Castle - som vi passerte på vei ut til Mull 

Union Jack 

Fotoglede - masse fotoglede!

Tobermory Destillery 

Ferga som går mellom Oban og Mull 

Lismore fyr

Fargerik natur på Mull

Tobermory

Michel Houellebecq: "Lanzarote"

En bok av Frankrikes moderne misantrop

Michel Houellebecq (f. 1956) er fransk forfatter, poet og filmregissør, kan jeg lese på Wikipedia. Han debuterte med romanen "Against the World, Against Life" i 1991, og har siden utgitt en rekke bøker. "Lanzarote" utkom i 2000. 

Jeg har tidligere vurdert nettopp denne boka, for så å forkaste den - inntil jeg nylig ble gjort oppmerksom på at han er regnet som en betydelig forfatter innenfor nyere fransk litteratur. Da tenkte jeg at det kanskje ikke var noen vei utenom ... 

"Lanzarote" var bare en av tre bøker av Houellebecq jeg valgte å kjøpe. I tillegg havnet "Utvidelse av kampsonen" (1994) og "De grunnleggende bestanddeler" (1998) i handlekurven. 

For øvrig er det grunn til å merke seg at Houellebecq er en omstridt forfatter på grunn av uttalelser som etter sigende har egget til rasehat, og han har blitt ansett som en del av et "nytt høyre" i Frankrike (kilde: Wikipedia). I dag lever forfatteren i et slags selvvalgt eksil i Spania etter å ha bodd flere år i Irland, og han skal visstnok nekte å ha noe med omverdenen å gjøre. Han skriver imidlertid fremdeles bøker. 

"På ettermiddagen den 14. desember 1999 gikk det opp for meg at min nyttårsfeiring antagelig kom til å bli helt mislykket - i år også. Jeg tok til høyre i Avenue Félix Faure og gikk inn på det første og beste reisebyrået. Jenta bak disken var opptatt av en kunde. Det var en brunette med etnisk kjortel og piercing i det venstre nesebordet; håret var hennafarget." (side 7)

Bokas navnløse jeg-person ønsker å reise vekk, og han vil for all del ikke til et muslimsk land - med mindre det er sekulært. Tilfeldighetene fører ham til Lanzarote, en øy som til forveksling ligner et månelandskap. "Dessverre ble alt som var vakkert på øya, ødelagt i årene 1730 til 1732 av en rekke sjeldent voldsomme jordskjelv og vulkanutbrudd. Muligheten for kulturturisme er altså lik null." (side 15)

Jeg-personen fnyser av de to turistattraksjonene som er å finne på øya; en kaktushage og en nasjonalpark uten levende dyr eller planter. Men noe skal man jo finne på som turist ... Riktig fornøyelig er forfatteren når han lar jeg-personen harsellere over norske turister, engelske turister, franske turister osv. Jeg humret og lo meg gjennom noen herlige passasjer med mye fandenivoldsk humor. 

Men så flatet det hele ut i nokså deltaljerte beskrivelser av syden-sex, idet hovedpersonen forfører - eller lar seg bli forført - av to lesber i reisefølget. Da mistet boka fullstendig sjarmen for mitt vedkommende. Dersom boka ikke hadde vært så syltynn - bare 75 sider - vet jeg ikke om jeg hadde giddet å lese den ferdig. 

Min konklusjon etter å ha lest denne boka er at første halvdel er morsom - nesten litt Bukowski-aktig i sin fandenivoldskhet - mens siste halvdel ødela helhetsinntrykket. En nokså middelmådig leseopplevelse for min del. Kanskje har jeg misforstått hele bokprosjektet, som er en protest mot alt og alle ... ?

Helt til slutt ønsker jeg å sitere Fredrik Wandrup, Dagbladet (sitat fra bokas smussomslag):

"Lanzarote skildrer på en fortreffelig måte en samtid der lidenskap er forvandlet til perversjon og ligner mer på tidsfordriv enn på en genuin søken etter skjønnhet og sannhet. Houellebecq er og blir Frankrikes moderne misantrop." 

(Misantropi =  hat eller mistro overfor menneskeheten, eller en tendens til å mislike og mistro andre mennesker)

Ja, slik kan det nok også sies ... 

Utgitt i Frankrike: 2000
Originaltittel: Lanzarote 
Utgitt i Norge: 2011
Forlag: Cappelen Damm
Oversatt: Thomas Lundbo
Antall sider: 75 
Boka har jeg kjøpt selv

Michel Houellebecq

Andre omtaler av boka:
- Dagbladet v/Fredrik Wandrup - 30. juli 2010 - Saftig sex og drømmende sensualitet
- Jeg leser - 15. desember 2010 - som ikke er overvettes begeistret for denne boka og i stedet anbefaler "Utvidelse av kampsonen" eller "Plattform", og som faktisk advarer mot å la "Lanzarote" være første møte med Houellebecq ... 

Oban, Skottland - Storbritannia (artikkel 17)

Oban sentrum

Tidligere i sommer har jeg skrevet både om Edinburgh, York og Wales, steder mannen min og jeg var innom på vår rundreise i Storbritannia i 2013. En oversikt over hele reiseruta kan du se her. Nå har turen kommet til Oban, en by som ligger på østkysten av Skottland. 

Kart over Skottland

Grunnene til at vi valgte å reise til akkurat denne byen var sammensatte. En av grunnene - kanskje den aller viktigste - var at det produseres svært god whisky akkurat der (og rett og slett vår frem til da favoritt-whisky). En annen grunn er beliggenheten i forhold til Fort Williams (hvorfor skal jeg komme tilbake til i en senere artikkel). En tredje grunn var at det er fergeforbindelse til Hebridene fra Oban. Å komme ut på en av øyene var et mål for oss. Vi kom oss riktignok ikke lenger enn til Mull, nærmere bestemt til Tobermory, men det var eksotisk og spennende likevel. Men bare for å ha nevnt det - det er Skye og øyene lengst ute i havgapet som virkelig kan by på mye vill natur og interessant dyre- og fugleliv (sel, oter, delfiner, lundefugler etc.). Dessuten er Skye spennende i whisky-sammenheng!

Oban som sådan er en bitte liten by. Det bor bare litt over 8000 mennesker der, men innbyggertallet tredobles fort i turistsesongen. Byen ligger langs Argyllshire-kystlinjen.

Oban sentrum

Som bildet ovenfor og til høyre viser, har byen et gammelt tårn, som til forveksling kan se ut som et amfiteater - McGraigs Tower. Skjønt gammelt og gammelt ... Dette tårnet ble bygget i årene 1897-1902. Vi rakk ikke å besøke denne severdigheten under vårt Oban-opphold.

Selv om Oban er en liten by, er det noe med byer som ligger ved havet. Man aner hvordan havet har utfordret dem som har bodd der i årenes løp. Oban er nok likevel ikke  den byen som har lidd mest overlast av alskens uvær, fordi den ligger nokså skjermet bak de innerste Hebrideøyene. Jeg antar at disse øyene tar av for de verste kreftene fra storhavet. 

Oban Destillery

Jeg nevnte innledningsvis whisky. Obans whisky er viden kjent for sin kvalitet, og er blant dem som er plukket ut til The Destillers Edition, de klassiske singlemalt-whiskyene (som mannen min og jeg alltid har hatt i whiskysamlingen vår). Blant disse har Oban alltid vært vår favoritt (inntil vi tok denne turen i Skottland, og oppdaget andre favoritter - som Laphroaig, bare for å nevne et eksempel - jo mer "hårete", jo bedre!). En tur innom Oban Distillery var derfor et "must" når vi først var der! Dette destilleriet ble etablert i 1794, så vi skjønner at her snakker vi tradisjon! 

Oban Destillery - butikken

Omvisning og innkjøp av whisky på destilleriet hører selvsagt med når man er her! 

Dersom det er noe man virkelig legger merke til når man befinner seg langs kysten i Storbritannia, så er det - i tillegg til tidevannets dramatikk (jf. den enorme forskjellen mellom flo og fjære) - måker. Haugevis med måker, tusenvis - ja, sikkert titusenvis av måker! Har de ingen fiender i dette landet? 

Helt tilfeldig kom vi over informasjon om fuglelivet i Skottland, og der sto det at en måke kan bli over 30 år gammel. I Oban - som vi også opplevde i Cornwall - var det så og si ikke mulig å spise ute, fordi man risikerte å få matfatet ranet av måker. 

Middag på kaia

Fristelsen ble likevel for stor, og vi bare måtte kjøpe nykokte skalldyr som vi inntok på kaia. Der var det til gjengjeld svære plakater som advarte mot de frekke måkene - seagulls. Vi kom oss gjennom måltidet uten å oppleve måkeangrep, skjønt de sirklet over oss ... kontinuerlig, hele tiden på jakt etter et ubevoktet øyeblikk, vil jeg anta ... mens de skrek og skrålet bare verre. 

Vi brukte resten av vårt Oban-opphold på å reise ut til Mull og byen Tobermory, og gikk dermed glipp av severdigheter som katedralen, Dunollie Castle m.m. Sånn er det når man er på en slik rundreise - man må prioritere hva man ønsker å bruke tiden sin på, og dette innebærer å velge bort en del andre ting. 

Jeg kommer tilbake med en egen artikkel om vår tur til Mull, og dessuten om Fort Williams.

Avslutningsvis tar jeg med noen flere bilder fra Oban. Enjoy!

Båtlivet i Oban

Båtlivet i Oban

Noe av utvalget i butikken på Oban Destillery 

Vi bodde på et fantastisk viktoriansk hotell, Barriemore Guest House!

Badeværelset på hotellet vårt 

Natur på vei til Oban 

På vei til Oban

Paul Auster og J.M. Coetzee: "Her og nå. Brev (2008-2011)"

Vitne til et vennskap i vekst

Jeg leser alt jeg kommer over av som er ført i pennen av Paul Auster, selv om jeg har opplevd ham som noe varierende i årenes løp. Denne lille boka, som inneholder brevvekslingen mellom Paul Auster og J.M. Coetzee gjennom en fireårs-periode, åpnet også øynene mine for hvilken formidabel forfatter Nobelprisvinneren Coetzee er. Jeg har dessverre ikke rukket å lese så mange av hans bøker, og det skyldes mer tilfeldigheter enn noe annet (jeg har flere uleste bøker i bokhyllene mine). 

I alle fall - Paul Auster (f. 1947) vokste opp i en sekulær jødisk familie i USA, og har i årenes løp utgitt i overkant av 20 bøker. Det kanskje færre kjenner til er at han også har skrevet filmmanus til en rekke filmer samt at han også har gjort seg bemerket innenfor essay-genren så vel som lyrikk. Han betraktes som en postmodernist. (Jeg har omtalt en del av hans bøker og filmer på bloggen min.)

J.M. Coetzee (f. 1940) er født og oppvokst i Sør-Afrika, men bor i dag i Australia. Han mottok Nobels litteraturpris i 2003, og han har utgitt nesten 30 bøker i løpet av sin forfatterkarriere. Andelen av essays og sakprosa er nesten like stor som hans produksjon av skjønnlitterære bøker. I Norge er han kanskje mest kjent for romanen "Vanære" (1999), som også er filmatisert, og kanskje også "Før barbarene kommer" (1990) for alt jeg vet (begge er 1001-bøker). 

Når to så vidt profilerte forfattere begynner å brevveksle, har det formodningen mot seg at de snakker om uinteressante ting. Tvert i mot - her diskuterer de alt fra ulike utfordringer i forfatteryrket, f.eks. i forhold til skrivesperre, hvordan man forholder seg til hatefulle kritikere, hvor man henter inspirasjon - til de store spørsmålene som Midtøsten-konflikten, den som foregår mellom israelere og palestinere, menns forhold til sport osv. Det trekkes paralleller til apartheid-regimet i Sør-Afrika, som i all hovedsak var en intern konflikt, og det stilles spørsmål ved om det er likhetstrekk i forhold til det som pågår i Israel, der araberne i all hovedsak er segregert fra den jødiske befolkningen, men hvor konflikten som sådan handler om mengder av fientlig innstilte nabostater, stadig tilbakevendende kriger, okkupasjoner osv. Og de diskuterer vennskapets natur - særlig det mellom menn. 

Hva er et vennskap? Og hva skiller menns vennskap fra kvinners vennskap, for ikke å snakke om vennskap mellom mann og kvinne? Handler det kun om fravær av erotikk? Og hvordan bindes menn sammen i vennskap - menn som kanskje aldri snakker om følelser og i særdeleshet ikke om følelsene de måtte ha for hverandre (annet enn i hverandres begravelser og i nekrologer)? Hva skiller et virkelig vennskap fra et mer platonisk bekjentskap? Kanskje handler det rett og slett om beundring? Beundring og en følelse av anerkjennelse? Som kvinne undrer jeg meg likevel over at et vennskap mellom menn skal være så totalt annerledes enn vennskap mellom kvinner, fordi jeg vil hevde at virkelig gode vennskap mellom kvinner også handler om anerkjennelse (kanskje mer enn om beundring, riktignok), om en følelse av å være interessant for den andre. Vennskap som ikke inneholder denne ingrediensen, vil før eller siden avgå ved døden. Et vennskap gjerrig på anerkjennelse vil dø før det i det hele tatt har muligheten for å bli født. 

"Vennskap er gode manerer, vennlighet, følelsesmessig stabilitet. Venner som roper og skriker til hverandre, forblir sjelden venner. Ektemenn og hustruer som roper og skriker til hverandre, forblir som regel gift - ofte lykkelig gift." (sier Paul Auster i et brev til J.M. Coetzee i juli 2008 på side 12)

Om det ikke lykkes noen av gutta å gi en fyllestgjørende definisjon på hva vennskap mellom menn egentlig er i bokas innledning, bør i alle fall ingen være i tvil om at det vi som lesere er vitne til i boka "Her og nå" er nettopp utviklingen av et vennskap, fra dets spede begynnelse og til et sterkt vennskap vi skjønner har nok i seg til å vare livet ut. Det handler om nysgjerrighet, respekt, anerkjennelse, gjensidig beundring, varme og kjærlighet. For varmen strømmer gjennom brevene. Jeg som leser kunne kjenne det på kroppen. Selv når de diskuterer Israel-Palestina-konflikten, hvor det tidvis sitrer litt når sterke meninger utveksles, merker vi respekten og nysgjerrigheten i forhold til den andres synspunkter. Og det er noen riktig spenstige meninger som utveksles!

Både Auster og Coetzee er langt på vei enige i at det var en feil beslutning å reparere konsekvensene av Holocaust med å opprette en stat for jødene i Midt-Østen. Det kunne ikke skape annet enn ufred, og dessuten var det urettferdig for de palestinerne som faktisk bodde der fra før av, og som ble jaget på flukt. Samtidig erkjenner de at det er for sent å snu - selv om Auster leker med tanken på å gi jødene staten Wyoming i USA som erstatning for Israel - siden det bor så få der fra før av. Ekstraordinært interessant er derimot Coetzees svar til Auster på side 159-160:

"Det palestinerne trenger, er en mann som er raus nok til å si: "Vi har tapt, de har vunnet, la oss legge ned våpnene og forhandle frem de beste overgivelsesbetingelsene vi kan, og ikke glemme, hvis det er noen trøst, at hele verden vil se på." De trenger med andre ord en stor mann, en mann med visjon og mot, til å tre frem på scenen. Men hva mot og visjon angår, later dessverre de palestinske lederne vi hittil har sett, til å være noen puslinger. Og skulle det ved et lykketreff dukke opp en frelser blant dem, ville han nok snart bli plaffet ned. 

Kanskje er tiden inne til at Palestinas kvinner overtar tøylene.

Etter å ha sagt det jeg har sagt om palestinerne, må jeg videre si at det er noe så stygt i måten israelske regjeringer har oppført seg på - demokratisk valgte regjeringer, som styrer med støtte i en fæl grunnlov som aldri vil bli endret annet enn ved ikke-konstitusjonelle midler - at det vrenger seg i en. Det finnes bare ett ord som kan beskrive det som nylig er gjort i Libanon og Gaza, og det ordet er schrecklich. Schrecklichkeit: et stygt, hardt ord - et hitlersk ord - for en stygg, hard, hjerteløs måte å behandle folk på. For dem av oss som heller til den dypest sett progressive oppfatning at historien gir lærdommer vi bør merke oss hvis vi ønsker å bli bedre mennesker, melder følgende spørsmål seg: Hva har Israel lært av historien?" 

Når forfatterne diskuterer skjønnlitteraturens kår i dagens samfunn, uttaler Coetzee i et brev til Auster i 2010 følgende på side 179:

"Stilt overfor valget mellom å lese en gjennomsnittsroman og å rake løv i hagen, ville jeg nok velge å rake løv. Jeg har liten glede av å konsumere romaner; og - hva viktigere er - jeg tror likegyldighet til det å lese skjønnlitteratur for fornøyelsens skyld, griper stadig mer om seg." 

Det er mulig at forholdene i andre land har kommet lenger enn i Norge, men selv blir jeg nesten litt deprimert når jeg ser hvordan krimbøker, og i særdeleshet dårlige krimbøker, selges som "hakka møkk". For ikke å snakke om hvordan lettbent underholdningslitteratur markesføres både som mesterverk og annet, i form av direkte villedende reklame. De virkelig gode bøkene forsvinner i mengden av dette. Men den diskusjonen skal jeg la ligge nå. 

Jeg kjenner fra før av til Paul Austers store lidenskap for film, og det er rett og slett moro å notere ned noen av filmene han kommer inn på, med tanke på selv å spore dem opp etter hvert. Hans lidenskap for noir-filmer er velkjent for fansen hans. 

Fikk vi vite noen av forfatternes innerste hemmeligheter? Nei, her var det svært lite materiale for skandalepressen. Når det er sagt byr de rikelig på seg selv. Som at begge - og Auster i særdeleshet - er sportsidioter, at ingen av dem egentlig er glad i sporte selv, at Coetzee sliter med søvnproblemer på grunn av all reisingen og jetlag´ene, at de begge er gift med bemerkelsesverdige kvinner, at alderen trenger på ... Auster er nok den av de to som byr mest på seg selv, og mange av temaene han drodler rundt kunne han godt ha skrever essays om. Humoren - den varme humoren - ligger der hele tiden, og den med alderen større selvinnsikten og evnen til å ironisere over seg selv. Jeg humret og lo av flere av passasjene underveis. Og bakom alt lurer selvfølgelig spørsmålet: Visste de at dette skulle bli bok mens de brevvekslet med hverandre? Tenkte de tanken? Er det derfor de holder igjen? Eller er dette bare rett og slett kjennetegnet i et typisk mannlig vennskap - at man holder sine innerste hemmeligheter for seg selv? Uansett hva svaret måtte være - jeg storkoste meg med boka, som ga meg muligheten til å bli bedre kjent med disse to forfatterne som jeg har stor beundring for! Ekstra morsomt var det selvfølgelig å lese at stedet Auster og Coetzee med koner møttes ved flere anledninger var i Estoril i Portugal, hvor mannen min og jeg var innom i sommer på vår årlige roadtrip, som denne gangen ble lagt til Spania og Portugal. 

Boka er et must for alle som har et forhold til Paul Auster og J.M. Coetzee!

Utgitt i USA: 2012 
Originaltittel: Here and now - letters 2008-2011
Utgitt i Norge: 2013
J.M. Coetzees brev til Pasul Auster er oversatt av Mona Lange
Paul Austers brev til J.M. Coetzee er oversatt av Børge Lund
Forlag: Auschehoug og Cappelen Damm
Antall sider: 270
Boka har jeg kjøpt selv.

Paul Auster og J.M. Coetzee (foto: NTB Scanpix)

Andre omtaler av boka:
- Dagsavisen v/Turid Larsen - 22. mai 2013 - Skarpe og ømme brev
- Morgenbladet v/Tonje Vold - 30. mai 2013 - Livet slik det skrives
- Le Monde - Diplomatique v/Espen Grønlie - mai 2013 - Fire års tosomhet
- Jeg leser - 20. juni 2013 - "Dette er kanskje den vakreste og varmeste boken jeg har lest på lenge, den er så fin, så fin."