Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

lørdag 17. mai 2014

En helg i Bergen i mai!

Forrige helg var jeg en tur i Bergen - den vakreste byen i Norge! 

Her er et knippe av bildene jeg tok i løpet av en lørdag i Bergen sentrum. Enjoy!

Vågsallmenningen - vis a vis Fiskertorget
Homeless statue

Båtliv innerst i Vågen
Bryggen
Statsraad Lemkuhl
Vågen 
Mathallen på Fisketorget i Bergen 
Denne helga var det bondens marked på Fisketorget i Bergen 
Torgallmenningen 
Torgallmenningen
Torgallmenningen ved Ole Bulls plass - med Dickens i bakgrunnen 
Ole Bulls plass - med Den Nationale Scene i bakgrunnen

Paviljongen ved Lille Lungegårdsvann
Paviljongen
Vestlandske kunstmuseum 
Lille Lungegårdsvann
Den gamle telegrafen - her holder Konkurransetilsynet til
En blomsterprakt av en annen verden i Bergen 
Buekorpsene var ute og øvde til 17. mai

Troldhaugen - Edvard Griegs hjem utenfor Bergen

Villaen

Etter å ha bodd i Bergen i syv år på 1980-tallet, har Bergen alltid stått mitt hjerte spesielt nært. Ingen by i Norge er vakrere! Sånn er det bare! 

Forrige helg var jeg i Bergen, og jeg kunne ikke vært heldigere med årstiden. I april/mai er Bergen nemlig på sitt aller vakreste. Dessuten var værgudene på min side denne gangen. 

Det ble tid til en nokså hastig tur ut til Troldhaugen sist søndag - et sted jeg nok ikke har besøkt på over 25 år. 


Utsikt ut mot sjøen
Mitt råd til andre som ønsker å besøke Troldhaugen på en finværsdag, er å bruke god tid - mer tid enn hva jeg hadde til rådighet denne gangen. Det er nemlig så naturskjønt på stedet, og rikelig med steder man kan slå seg ned for en liten piknik - enten på noen av benkene i området, på plenene eller nede ved sjøen. 

"Begrepet Troldhaugen oppstod for mer enn hundre år siden, og det har spredt seg over generasjoner og landegrenser til hele musikkverdenen." (sitat fra en brosjyre om stedet, utarbeidet av Edvard Grieg museum Troldhaugen)
Tulipan-blomsterbed

Tulipanene sto i full blomst, og de flotte kontrastene i blomsterhavet var et fantastisk syn!

I tillegg til at man kan besøke selve villaen, Nina og Edvard Griegs hjem fra 1884-85 og frem til Griegs død i 1907, kan man også besøke Edvard Grieg Museum, Troldsalen, Komponisthytten og gravstedet. Gravstedet ligger nede ved sjøen, og turen ned dit er et must når man først er på Troldhaugen. Her ligger det en liten molo eller en slags brygge ut i sjøen, hvor det er fint å slå seg ned på en finværsdag.


Strandlinjen
Villaen er bygget i victoriansk stil, med et tårn og en rikt ornamentert veranda, for å sitere fra turistbrosjyren som jeg selvsagt kjøpte da jeg var der. Inngangen ligger på baksiden av huset, hvor det er mulig å komme inn i første etasje. Annen etasje er avstengt. Griegs hjem er i dag museum, og her kan man spørre meget kunnskapsrike verter om hva det skulle være. Dersom man har spørsmål om hvem de ulike bildene på veggene er av, hvem byster og den slags forestiller, om møblene og annet - vertene vet svaret! 


Statue av Edvard Grieg
Det aller meste av interiøret i villaen er autentisk, slik det var den gangen Edvard Grieg og hans kone bodde der. Noe har imidlertid kommet til - som et og annet bilde på veggene. 

Inne i salongen er det i første rekke et nydelig Steinway-flygel som dominerer. Flygelet ble bygget i Hamburg i 1892, og ekteparet fikk det til sin sølvbryllupsdag. Edvard og Nina spilte gjerne firehendig, kan jeg lese i min turistbrosjyre. 

Det er mange detaljer å ta inn over seg når man går rundt i stuene i villaen, hvor det er mange bilder av Griegs samtidige, som Bjørnstjerne Bjørnson, Henrik Ibsen, Ole Bull og mange komponister fra datidens Europa. 

Jeg kom meg ikke inn i Komponisthytten eller Troldsalen denne gangen, men det betyr bare at jeg må tilbake en annen gang.


Broen med einerkjepp-gjerde opp mot
villaen
I stedet nøt jeg denne gangen området rundt, det gode været, den deilige årstiden, varmen og alle inntrykkene - som denne broen med einerkjepp-gjerde (se bilde) - et gjerde som forsterker inntrykket av å befinne seg på et sted hvor tiden så og si har stått stille i over hundre år. 

Inne på Grieg-museumet kan man kjøpe souvernirer av ulike slag - bl.a. CD´er med Edvard Griegs musikk. Noe har jeg fra før av i min egen musikksamling, men jeg klarte selvsagt ikke å la være å kjøpe enda en Peer Gynt-CD. Denne gangen med Bergen Philharmonien, hvor Linda Øvrebø er sopran-solist. 

Noen praktiske opplysninger helt til slutt:
Adresse: Troldhaugveien 65, 5232 Paradis
www.troldhaugen.com 

Komponisthytten

fredag 16. mai 2014

Kate Atkinson: "Liv etter liv"

Originalt om å få nye sjanser i livet

Om forfatteren

Kate Atkinson (f. 1951) har en del bøker bak seg. Aller mest kjent skal hun visstnok være for krimserien (bestående av fire bøker) med Jack Brodie i hovedrollen. Jeg har så langt ikke klart å finne ut om noen av hennes øvrige bøker er oversatt til norsk. Selv ikke et søk på antikvariat.net sier noe mer enn at hennes bøker (utenom krimserien) er oversatt til dansk og svensk. Noen norske utgaver finner jeg ikke. Det er synd, for etter å ha lest en del om forfatteren, kan det se ut som om spesielt debutboka "Behind the Scenes at the Museum" (1995 - vinner av Whitbreas Prize) er vel verdt å få med seg. Det er å håpe på at Forlaget Press, som står bak utgivelsen av "Liv etter liv", sørger for dette!

Om "Liv etter liv"

Bokprosjektet "Liv etter liv" ("Life after life" på originalspråket) er meget spesielt. Her har forfatteren nemlig lekt seg med idéen om at tenk om vi fikk en ny sjanse og kunne gjøre nye valg etter å ha feilet eller havnet i en situasjon som gjør at vi dør? Hva da? 

"Hva om vi fikk en mulighet til å leve livet igjen og igjen, helt til alt stemte? Ville ikke det vært fantastisk?"   Edward Beresford Todd

I denne boka er det spesielt Ursula som stadig får nye sjanser, men dette gjelder også noen av personene hun har rundt seg. I bokas åpningsscene har Ursula blitt 20 år - i 1930. Hun befinner seg i Tyskland og hun tar livet av Hitler. "Mørket lukket seg" - en avslutning vi skal bli godt kjent med gjennom hele boka, og som betyr at Ursula dør ... Hvordan ville vår nyere historie ha sett ut dersom dette virkelig hadde skjedd?

Allerede ved fødselen i 1910 går det galt. Ursula blir født med navlestrengen rundt halsen, og fordi en snøstorm herjer, rekker ikke legen frem i tide. "Mørket lukket seg". I neste scene rekker legen frem i tide, barnet overlever og vokser opp. I en tredje scene er det moren som klipper over navlestrengen. Senere utsettes Ursula og broren for den ene faren etter den andre ... Som at hun ramler ut av et vindu, som at broren dør av spanskesyken osv. Men som altså får stadig nye sjanser ... 

Vi introduseres for et relativt stort persongalleri; moren Sylvie Todd, faren Hugh Todd, broren Teddy, den ville tanten Izzie, kjøkkenpiken Bridget, kokken fru Glovers, Pamela - bare for å nevne de viktigste og mest sentrale personene i boka. 

Det gjøres stadige hopp frem og tilbake i tid, godt synliggjort med tidsangivelsene i kapitteloverskriftene. I begynnelsen fant jeg likevel dette svært forvirrende, fordi jeg hele tiden lette etter en rød tråd som rett og slett ikke var der. Ursula får nemlig flere nye sjanser til å leve livet sitt om igjen. Det hele handler om at hun står ved en korsvei og har flere muligheter, og hvor forfatteren ganske enkelt utforsker hver av mulighetene i flere parallelle løp ut fra filosofien om at "Hva hvis?" 

I et løp gifter Ursula seg med en voldelig mann. I et annet løp blir hun elskerinnen til en gift mann, som ikke ønsker å forlate sin kone. I et tredje løp forlater den gifte mannen sin kone for å leve sammen med Ursula. Osv. 

Bakteppet i romanen - og det var faktisk dette jeg likte best - er to verdenskriger. Første verdenskrig i Ursulas barneår, og andre verdenskrig i voksen alder. Her befinner vi oss i et løp i London, mens nazistene bomber byen sønder og sammen. I et annet løp befinner vi oss i Berlin, der de allierte bomber byen sønder og sammen. All bombingen gir rikelig med anledninger til å dø, og skillet mellom dem som dør og dem som overlever, er hårfin og avgjøres ved rene tilfeldigheter - flaks og uflaks. 

Samtidig som "Liv etter liv" er en krevende bok å lese, er den også svært lettlest. Jeg vil dessuten understreke at Kate Atkinson skriver svært godt! I denne boka overskrider hun en del grenser for hva vi tenker oss med en roman; kronologien er så godt som fraværende, den røde tråden mangler, klimaks i historiene er død - og så er det likevel ikke over. I det virkelige livet er ikke dette mulig. Der tar man et valg og må stå ved det. Så kan man selvsagt ombestemme seg senere, men det som har skjedd, har skjedd. Sjansene man ikke tok, forsvant. Tenk om man kunne levd livet om igjen, og valgt en litt annen vri? Foretatt et helt annet valg? 

Kate Atkinson tar det helt ut i "liv etter liv", og demonstrerer mellom linjene en tro på menneskets frie valg. På at vi ikke er viljeløse ofre for skjebnens makt, men har avgjørende innflytelse på våre egne liv. Noe påvirkes selvsagt av flaks og uflaks, som ikke kan forutses, men hva da før dét? Hva får oss til å ta til høyre når vi burde ha valgt å gå til venstre? Hva får oss til å snu, og dermed unngå å bli innblandet i en katastrofe som vi ikke under noen omstendighet kunne ha forutsett? Hva fikk enkelte av oss til å dra tidligere hjem fra jobben den regntunge dagen 22. juli 2011, og ikke gå over Youngstoget i halv firetiden, slik vi pleide å gjøre hver eneste dag den sommeren? Eller sykle gjennom Regjeringskvartalet en halvtime før man pleide, for så å erfare at dette reddet ens liv? Kate Atkinsons bok er virkelig tankevekkende på mange plan! Like fullt vil jeg hevde at det er når hun skildrer bombingen av hhv. London og Berlin hun er på sitt aller beste. Disse delene av boka kunne hun gjerne gjort enda mer ut av. 

Dette er en bok jeg er veldig sikker på at mange kommer til å elske når de først har oppdaget den! Litterært holder den en høy standard. Historien er meget original og inneholder mange overraskelser. Dessuten er boka lettlest og den reneste pageturner! 

Utgitt: 2013 
Originaltittel: Life after life
Utgitt i Norge: 2014 
Forlag: Forlaget Press
Oversatt: Christian Rugstad
Antall sider: 528
Boka har jeg fått fra forlaget


Kate Atkinson (Foto: Euan Myles)
Andre omtaler av boka:
- NRK v/Anne Cathrine Straume - 31.03.2014 - "Liv etter liv" - Når leste du sist en roman der hovedpersonen dør, gang på gang? "Liv etter liv" er en overrumplende lek med historien,  både den helt private og den litt større verdenshistorien.
- Har du lest? - 13.07.2013 - Life after life av Kate Atkinson - uvanlig og brilliant!
- Dagbladet v/Cathrine Krøger - 24.03.2014 - Hva om den blekfete kakemonsen Hitler ble skutt i 1930?

onsdag 7. mai 2014

Aril Martinsen: "Skal ikke faren din få en klem?"

Om alkoholens forbannelse i etterkrigstidens Norge

Aril Martinsen (f. 1944) er skuespiller, og i følge opplysningene på bokas smussomslag har han vært innom de fleste genre; farse, musical, kabaret, revy, moderne og klassisk drama, film og fjernsynsproduksjon - i tillegg til at han har skrevet tekster selv, og har dramatisert, produsert og regissert samt at han har drevet sitt eget friteater. I år er han aktuell med gjesterolle i "Hotel Cæsar" og han debuterer dessuten som romanforfatter med "Skal ikke faren din få en klem?"

Handlingen i romanen er lagt til 1953 - på Oslos østkant. Svein er ni år, og han og søsteren Marit gledegruer seg til jul. Gleder seg fordi det jo er slik barn nærmest er programforpliktet til å gjøre. Gruer seg fordi faren drikker, og da vet man aldri helt hvordan det blir. 

Parallelt med at vi følger den lille familien på fire, følger vi også Sveins våking over sin døende mor. Året er 1985. Hvert kapittel introduseres med en liten tilstandsrapport fra rom 304 på et sykehus i hovedstaden. Moren har ikke hatt det lett. Ekteskapet har ikke bare inneholdt fyll. Det har også inneholdt vold og mye frykt. 

"November 14. Tirsdag 1985. November 14. Tirsdag 1985. Tall og bokstaver fløt i hverandre. Jeg holdt den slanke hånden i min. Den ovale sølvringen satt fremdeles på fingeren hennes. Hun lå høyt i sengen med lukkede øyne. Pusten gikk kort og støtvis. Det hvite håret lå som en krans om den høye pannen. Hun var fremdeles vakker. 

Plutselig gikk det som et støkk gjennom henne.
"Å, er det deg."
Hun sank ned på puten igjen. 
"Jeg trodde det var Martin."
"Pappa er ikke her, mamma." (side 7)

Historien om Sveins familie er en historie om krenkelser som har stått i kø gjennom hele oppveksten, og som for morens del har fortsatt i alle år etter at barna ble store og flyttet hjemmefra. Hvorfor dro hun aldri sin vei? Det får vi ikke vite. 

Med unntak av en eneste episode tegnes det et bilde av en despotisk far, og en nærmest usynlig mor. En eneste gang fremsto faren med mer menneskelige trekk, som en som ikke hadde full kontroll og forårsaket frykt i hele familien. Episoden som skildres (se nedenfor) forklarer kanskje hvorfor familien holdt sammen tross alt, mens fremstillingen i boka - sett gjennom Sveins øyne - ble nokså ensidig negativ, for å være helt ærlig. 

"Han våkna av at han måtte tisse. Han lista seg ned stigen og gikk ut verandadøra. Smatt bort til det store lønnetreet. Han syns han hørte musikk? Fra baksiden av hytta? Forsiktig sneik han seg bort til hyttehjørnet. Der satt pappa. Helt aleine på hagebenken. På bordet sto Kurerradioen og to tomme halvflasker øl og stumpen av et levende lys. Foroverbøyd i den stripete badekåpa satt han med hendene for ansiktet. Rugga fra side til side. Med et tungt sukk lente han seg plutselig bakover og stirra mot den nattsvarte himmelen. Tårestriper glinsa i skinnet fra stearinlyset. Han grein! Pappa grein! Aldri hadde han sett han sånn. Han var som en fremmed. Pappa bøyde seg plutselig framover og nå kom det hikst så hele kroppen rista. Han turte ikke se mer. Ville ikke. Lydløst kom han seg inn og opp i senga. Det var som om han var blitt fylt med dårlig samvittighet. Han hadde sett noe han ikke skulle. En pappa han ikke kjente. En som lengta. Eller drømte. Skulle ønske at han ikke hadde sett det. Han ville glemme det. Men bildet av pappa på benken dukka opp hele tida. Hver gang fikk han et stikk i magen. Som av ensomhet." (side 161-162)

Det er tydelig at forfatteren er godt øvet i skrivekunsten, for han skriver godt. Det gjør han virkelig! Bøker som er skrevet med a-endinger er kanskje ikke akkurat min favoritt, men dette er selvsagt en smakssak. Det språklige bidrar i alle fall til at miljøskildringene blir "autentifisert" fordi det nærmest blir noe Oscar Bråtensk over det hele. Fattig etterkrigstid, alkoholisme, elendig barndom med barn som går for lut og kaldt vann, manglende verdighet osv. 

Noen ganger blir historien kanskje litt vel overtydelige, slik at ingenting overlates til leserens fantasi, men akkurat det er lett å tilgi. Da er det vanskeligere å "tilgi" at historien fremstår som nokså lite original og forutsigbar, og som noe jeg synes jeg har lest noen ganger før. Jeg føler meg litt slem som sier akkurat det, siden historien er så sørgelig. 

Alt i alt en helt grei og litt over middels leseopplevelse, hvor det rent språklige trekker veldig opp, mens historien som sådan trekker noe ned. Her er det imidlertid potensiale for mer fra forfatterens side i fremtiden!

Utgitt: 2014 
Forlag: Fair Forlag
Antall sider: 235
Boka har jeg fått fra forlaget


Aril Martinsen (Bildet er lånt fra forlagets nettsider)

Karin Boye: "Ja visst gör det ont"





Ja visst gör det ont

Ja visst gör det ont när knoppar brister.
Varför skulle annars våren tveka?
Varför skulle all vår heta längtan  
bindas i det frusna bitterbleka?
Höljet var ju knoppen hela vintern.
Vad är det för nytt, som tär och spränger?
Ja visst gör det ont när knoppar brister,
ont för det som växer
                              och det som stänger.

Ja nog är det svårt när droppar faller.
Skälvande av ängslan tungt de hänger,
klamrar sig vid kvisten, sväller, glider  -
tyngden drar dem neråt, hur de klänger.
Svårt att vara oviss, rädd och delad,
svårt att känna djupet dra och kalla,
ändå sitta kvar och bara darra  -
svårt att vilja stanna
                              och vilja falla.

Då, när det är värst och inget hjälper,
Brister som i jubel trädets knoppar.
Då, när ingen rädsla längre håller,
faller i ett glitter kvistens droppar
glömmer att de skrämdes av det nya
glömmer att de ängslades för färden  -
känner en sekund sin största trygghet,
vilar i den tillit
                              som skapar världen.

Karin Boye

Terje Landro: "Godt samspill - å være seg selv sammen med andre"

En enkel innføring i samspillets psykologi

Litt om forfatteren og boka

Terje Landro (f. 1949) er psykologspesialist ved Modum bad, Senter for familie og samliv. Han jobber til daglig som par- og familieterapeut, og underviser om sentrale aspekter ved samspill i nære relasjoner. (Kilde: bokas smussomslag)

"Negative samspill tapper oss for krefter. Dette har vi alle opplevd i forholdet til våre nærmeste. Vi gledet oss til en fin kveld med kjæresten, et besøk hos en voksen datter, en jul med foreldre og søsken, men så ble det ikke slik vi hadde tenkt. Vi var ikke den vi ønsker å være, vi fikk det ikke til. Vi kom til kort. Erfaringen setter seg i kroppen. I etterkant skammer vi oss, vi er sinte eller irriterte. Eller vi føler oss regelrett invadert." (Fra baksiden på boka)

Gjennom 10 kapitler tar Terje Landro oss med på en slags reise fra hva som preger oss i våre relasjoner til andre, om betydningen av selvtillit og selvfølelse, om barndommens såre punkter, om nærhet og avstand, om temaet "hva er problemet - egentlig?" til at vi er mer enn vi viser, og om hvordan vi kan gjøre oppdagelsesreiser i indre landskap og hvordan alle relasjoner i bunn og grunn handler om kommunikasjon (både verbal og non-verbal). 

Metodevalg

Egentlig er det ikke helt enkelt å få øye på hva slags metoder Landro har basert sin bok på. Begrepene kognitive strategier (eller kognitiv terapi) og atferdsstrategier nevnes for eksempel aldri direkte, selv om jeg opplever at mye av det han skriver om har klare paralleller til denne delen av psykologien - særlig når han snakker om å endre måten man tenker og handler på. Begrepene mentalisering og automatiserte følelser og handlingsmønstre brukes heller ikke, selv om forfatteren i noen grad kommer inn på viktigheten av tilknytning (med da som et element i vår selvfølelse, ikke som en del av mentaliseringsteorien, skjønt det er vel liten tvil om at han må ha skjelet hen til dette?). Kanskje er det ønsket om å favne legfolks interesse (les: "alminnelige folk" som ikke er fagfolk) for temaet som har gjort at han behendig styrer unna tung fagterminologi? Et studium i litteraturlisten bakerst i boka indikerer imidlertid ikke at dette med kognitiv terapi har vært en spesielt fremtredende inspirasjonskilde for forfatteren. Så sier han da også selv følgende på side 8:

"I boka vil jeg dele min egen erfaring og oppsamlet kunnskap gjennom år som menneske og psykoterapeut, med alle som i likhet med meg er nysgjerrig på å forstå mer av hva som skjer med oss i møte med oss selv og andre. Hensikten er å forsøke å bidra til gjenkjennelse som kan åpne for å se seg selv og relasjonene man er del av på nye måter.

Psykologfaglig har jeg latt meg inspirere av flere teoretiske og terapeutiske tilnærminger, særlig systemisk tenkning, utviklings- og tilknytningsteori, eksistensiell psykologi, hjerneforskning, objektrelasjonsteori, og ikke minst Michael Whites narrative tilnærming."

Forfatteren selv anbefaler at man leser boka i sammenheng, kapittel for kapittel, fordi hvert kapittel bygger på det foregående. 

Gode og dårlige samspill

Alle har vi vel opplevd hvor fantastisk det er å oppleve et møte med et annet menneske som er preget av en fin samhørighet. Når vi kan være trygge på at vi kan være oss selv, og blir møtt med tillit og respekt ... Da slipper man å late som, og det er nok rom til og med for å gjøre feil, uten at man blir dømt nedom og hjem av den grunn. Likeverd og verdighet er viktige stikkord her. Og evne til å ta den andres perspektiv - være empatisk. 

Tilsvarende har de fleste opplevd hvor frustrerende det er når samspillet preges av underliggende spenninger av ting som ikke blir uttalt, men som merkes godt. Når negative samspillsmønstre stadig gjentas, blir det belastende for relasjonen. Det kommer inn en ubalanse i relasjonen, som gjør at man ikke lenger er likeverdige parter. De fleste reagerer med å trekke seg unna, for man vet jo at man ikke kan forandre andre (enn seg selv) - men hva når dette er en kollega, et familiemedlem eller endog egen ektefelle? 

Selvtillit og selvfølelse

Landro redegjør i sin bok utførlig for hva som er forskjellen på selvtillit og selvfølelse, men dette går jeg ikke nærmere inn på her. Derimot synes jeg det er mer interessant når han skriver om hvordan vi blander selvfølelse og selvtillit

"Mange tror vi er mindre verdt som den vi er om vi mislykkes med det vi gjør. Og vi tror vi kan reparere lav selvfølelse gjennom å ta oss sammen, tilegne oss mer kunnskap og prestere mer. Det er en misforståelse som gjør at mange sliter med seg selv og omgivelsene uten å klare å ta tak i det primære, følelsen av hvem vi er." (side 57-58)

Landro snakker om "Villa meg", som er et slags hus som består av en overbygning (bilde på selvtillit) og en grunnmur (bilde på selvfølelse). Dersom grunnmuren er solid, står også overbygningen støtt. Under grunnmuren er det en grunnvoll, hvor opplevelser fra barndommen kan ligge oppmagasinert, og hvor verdiene våre, menneskesynet vårt, livssynet vårt m.v. ligger. Landro bruker mange eksempler på å visualisere betydningen av hvert enkelt element. 

Skyld og ansvar

Mange har vel sittet og hørt på andre som har forklart hvorfor de er slik eller sånn på grunn av et spesielt menneske fra barndommen, en spesiell lærer de hadde som brøt dem ned osv. 

"Hvis man begynner å lete etter enkeltårsaker i oppveksten, er veien kort til å bli opptatt av skyld. Å finne syndebukker for egen smerte kan være fristende. Det kan lette på det indre trykket og flytte fokuset bort fra vårt eget ansvar for den situasjonen vi er i. Samtidig kan vi bli fanget i passivitet og bitterhet, eller andre måter å være på, der vi i liten grad bryr oss om andres følelser." (side 80)

Det er viktig ikke å blande begrepene skyld og skyldfølelse. Man kan nemlig ha skyld uten å føle skyldfølelse og vise versa. Det er for øvrig viktig å være bevisst på at den vi er i dag er et resultat av en rekke enkelthendelser - sjelden én spesifikk hendelse. Vi har dessuten alle et ansvar for vårt eget liv, og dersom vi blir for opptatt av å plassere skylden hos noen andre, gjør vi oss selv til hjelpeløse ofre i våre egne liv. En annen fallgrube er dessuten at man fraskriver seg ansvaret for egne bidrag til spenningen i en relasjon dersom man er opptatt av å legge ansvar og skyld på andre. Det er derfor viktig først og fremst å ha fokus på seg selv og ikke andre. 

Landro tar for seg begrepet medavhengighet i familier med rusproblemer - om å la seg fange i eget og andres garn - men heller ikke dette går jeg nærmere inn på her (det er et eget fagfelt, etter min mening, skjønt det handler om å innta ulike roller i en familie). 

Sinne

side 118 har Landro noen interessante tanker rundt dette med sinne:

"Vanligvis tenker vi at sinne er noe som vendes mot andre. Men sinne kan også rettes mot en selv. Noen vil si at depresjon er et uttrykk for innovervendt sinne. Det kan gi seg uttrykk i selvbebreidelse, selvforakt og selvnedvurdering (jeg er dum, stygg, verdiløs og lignende), og at vi tar skylden for det meste eller skader oss selv. For noen kan dette være mindre skremmende enn å rette sinne direkte mot dem som kanskje utløste det i utgangspunktet." 

Landro setter på en måte likhetstegn mellom sinne og redsel, fordi kroppens reaksjoner er så og si helt like. Når vi f.eks. tror at grensene våre er truet, "kan vi fort si eller gjøre ting som blir til lite gagn for samspillet med andre. Kanskje vi handler før vi tenker, noe som kan føre til misforståelser og unødvendige problemer." (side 118-119)

Eksternalisering

Begrepet eksternalisering er interessant (se side 143), og kan også betegnes som en måte å "avpersonifisere" et problem på:

"Det innebærer at man plasserer det som skaper spenninger og konflikter utenfor personen, slik at det blir mulig å betrakte det på avstand. Man flytter fokus bort fra at problemet skyldes en personlig skavank hos den ene eller den andre, til at noe forstyrrer det gode møtet som begge lengter etter. Problemet blir dermed redusert til en utfordring begge kan forholde seg til, og som begge har interesse av å finne mer ut av, både hver for seg og i fellesskap. Dermed unngår de å la seg låse i et samspill som tilsynelatende ikke lar seg endre uten at en av partene endrer personlighet. De kan utforske problemet i stedet for å prøve å slite seg løs fra noe som de ikke trenger å bruke krefter på."

Beskyttelsesstrategier

Mange mennesker benytter beskyttelsesstrategier for å beskytte et sårbarhetsområde. Dette er i seg selv ikke nødvendigvis problematisk. Problematisk blir det først når beskyttelsesstrategiene begrenser vår livsutfoldelse eller preger relasjonene våre i så stor grad at de blir en hemsko eller også skaper konflikter eller gjør at folk trekker seg unna. Beskyttelsesstrategiene blir nærmest å betrakte som en permanent overlevelsesdrakt. Vi snakker da om hvilke uttrykk beskyttelsen får, og om disse ivaretar sårbarheten vår til gode for oss selv og andre. 

"Det å være påståelig eller ikke innrømme egne feil kan der og da beskytte en mot å kjenne på skam eller skyld. Med det fjerner verken skammen eller skylden. Det å "vinne" en diskusjon med partneren kan gi et øyeblikks opplevelse av kontroll. Men det fjerner ikke spenningene i relasjonen. Å døyve ensomhet med alkohol kan gi en midlertidig beskyttelse mot ensomhetsfølelsen. Men det fjerner ikke ensomheten." (side 174)

"Dersom vi ønsker å ta kontroll i eget liv, er det nødvendig å gjøre oss kjent med både våre sårbarhetsområder og de strategiene vi bruker for å beskytte dem. Vi må også kunne kjenne igjen hvilke situasjoner som sannsynligvis vil aktivere dem. Det vil være avgjørende for oss om vi lar oss fange eller ikke. Først når vi godtar deres eksistens og gjør oss kjent med dem, kan vi velge hva vi vil tillate dem å gjøre med oss og ikke. Selv om de stadig dukker opp igjen, trenger det ikke å være problematisk så lenge de ikke får makt. Å "hilse" på de sidene ved oss som har bidratt til at vi har latt oss fange i eget eller andres garn, er ikke farlig." (side 177-178)

Om endringsprosessen og indre-team-metoden

I bokas nest siste kapittel påpeker Landro at en endringsprosess forutsetter at man er åpen for å tenke andre tanker om seg selv og verden enn man har vært vant til. Det er imidlertid ikke lett å gi slipp på gamle tanke- og handlingsmønstre. Det handler om å våge "et oppriktig møte med seg selv" (side 179), og for å få til dette ligger nøkkelen i selverkjennelse, selvmedfølelse og selvanerkjennelse. Selvmedfølelse er noe helt annet enn selvmedlidenhet. På veien er det nødvendig med et sorterings- og bevisstgjøringsarbeid. Dypest sett handler det om å komme i kontakt med sitt indre - komme i kontakt med følelsene sine. Først når man er der at denne kontakten er opprettet, kan man begynne å observere uhensiktsmessige følelsesreaksjoner og faktisk gjøre noe med dem. Å sette grenser overfor andre mennesker, for å gjenopprette en følelse av likeverd, samtidig som man ser ut som et forutrettet barn i ansiktet (uten selv å være klar over dette - fordi man ikke har kontakt med følelsene sine), kan for eksempel i verste fall forverre en relasjon, men mindre man møter på et klokt menneske i den andre enden. 

Metoden Terje Landro introduserer er en metode han har kalt indre-team-metoden. Han tenker seg at et menneske har mange beboere i Villa meg, som tilsammen utgjør et samarbeidsteam, som skal ivareta våre grunnleggende psykologiske behov, behovet for tilhørighet og behovet for selvstendighet. En av sidene ved en selv kan f.eks. hete "Flinke meg", en annen "Tenkeren", en tredje "Pessimisten", en fjerde "Omsorgspersonen", en femte "Sinnataggen" osv. 

"Det å jobbe med oss selv på en så konkret måtte kan hjelpe oss til å legge merke til og kjenne på sider som skaper ubehag når de dukker opp. Vi blir også minnet på de sidene som styrker selvtilliten og selvfølelsen vår eller kommuniserer bedre med andre." (side 190)

Støy i kommunikasjonen

Helt til slutt i boka tar Landro opp det han kaller støy i kommunikasjonen. Det handler om at hjernen ikke bare forholder seg til informasjonen den får gjennom sansene, men også til informasjonen som allerede ligger godt lagret i hukommelsen. Hjernen har en tendens til å foretrekke informasjonen som ligner på det som allerede ligger lagret der fra før av, og til å velge bort det som "ikke stemmer". Dette forklarer godt hvorfor det er så fort gjort å reagere og handle på grunnlag av forventninger i situasjoner som minner om noe vi har opplevd før. Dermed kan det oppstå en situasjon hvor den man kommuniserer med får en følelse av en overreaksjon på noe som i bunn og grunn er en bagatell, og som derfor ikke står i noe relevant forhold til det som rent faktisk uspant seg i aktuelle situasjon. I mentaliseringslitteraturen snakker man om mentaliseringsbrudd, men dette nevner som tidligere nevnt Landro ikke i sin bok. 

Vi tolker hele tiden avsenderes budskap, med fare for at det oppstår misfortåelser og konflikter. Ingen av oss er tankelesere, og i en ideell verden ville aktørene ha stilt åpne og genuint nysgjerrige spørsmål overfor hverandre, for å sikre seg mot eventuelle misforståelser. Men slik er det dessverre ikke i den virkelige verden. 

"Noe som kan forsterke en negativ tolkning, er når mottakeren er usikker på, redd for eller sint på avsenderen. Da kan han lett oppfatte selv et nøytralt budskap som tvetydig, skremmende eller som et angrep." (side 218)

Begrepet projisering nevnes heller ikke i Landros bok, men dette skaper ofte støy i kommunikasjonen mellom mennesker. Kanskje minner man om et menneske som mottakeren har kjent og mislikt, og tillegges vedkommendes egenskaper - uten at noen av partene - og i alle fall ikke mottakeren - er seg dette bevisst. Dermed kan tidligere hendelser og personer påvirke en relasjon, uten at mottakeren noen gang har kjent vedkommende. 

Hvordan fremme god kommunikasjon/godt samspill?

Så hvordan kan vi være oss selv på måter som samtidig fremmer trygghet og likeverdighet i relasjonene vi er del av?

"Den store hemmeligheten bak svaret er å holde fokus på alt som bidrar til gjensidige møter mennesker imellom. Det er målet for alt relasjons- og kommunikasjonsarbeid. Alt som vi lar forstyrre dette målet, eller som får oss til å flytte fokus bort fra det, bidrar til at vi bommer på målet. Tilstedeværelse er derfor viktig. Å holde fokus på det som bidrar til at samspillet blir godt og likeverdig, forutsetter at man er til stede." (side 220)

Evnen til å ta andres perspektiv, lytte aktivt og undre seg er sentralt i kommunikasjon som har til hensikt å ivareta en gjensidighet. Dersom man derimot er opphengt i eget fokus og egne interesser, kan dette være et hinder for god kommunikasjon og et godt samspill. 

"Jo tydeligere det er for partene i en relasjon at den andre har en velvillig og imøtekommende holdning, desto mer øker sannsynligheten for at de holder støynivået i kommunikasjonen på et minimum. En slik holdning innebærer samtidig en grunnleggende respekt for at det er den andre som eier sine tanker og følelser." (side 221)

Og da unngår man meningsløse "dialoger" ala "Jo, det sa du det så!", "Nei, det sa jeg ikke!", "Men det var det du mente!", "Jeg vet vel best hva jeg selv mente!" osv. Det har vi vel alle opplevd opptil flere ganger i livet ... 

Min oppfatning av boka

Jeg må innrømme at jeg ble litt skuffet over denne boka, fordi jeg trodde at den skulle være mer dyptpløyende enn hva den viste seg å være. Min sterkeste innvending er rett og slett at målgruppen for boka burde ha vært tydeligere kommunisert av forfatteren og/eller forlaget - på smussomslaget eller i forordet til boka. Når det er sagt vil jeg si at boka er svært pedagogisk bygget opp, slik at den passer for folk som kanskje ikke har lest så veldig mye om denne type temaer fra før av. Man får en veldig grei og nødvendig innføring blant annet i begrepene selvtillit og selvfølelse, og det kommer tydelig frem at man har et ansvar for egne følelser og handlinger (som jo er den vanligste årsaken til konflikter mellom mennesker - dvs. at man ikke tar ansvar for egne bidrag). Dessuten presenteres en konkret metode for en endringsprosess, og leseren utfordres gjennom noen spørsmål til ettertanke. Jeg tror for øvrig ikke at de som virkelig trenger å gjennomføre noen endringer, vil være i stand til å gjennomføre en endringsprosess kun ved hjelp av denne boka. Metoden det tas utgangspunkt i er rett og slett for overfladisk presentert til at jeg tror at dette vil være mulig.

Enkelte temaer kunne nok ha vært behandlet noe grundigere - som f.eks. eksternalisering - og jeg synes forfatteren brukte litt for stor plass på filmen "A Beautiful Mind", om den schizofrene John Nash, som i sin tid vant Nobelprisen innenfor matematikk. Samtidig har forfatteren rikelig med konkrete eksempler (fra virkeligheten - anonymisert, selvsagt) som bidrar til å øke forståelsen for teoriene han presenterer.  Disse eksemplene er lett gjenkjennelige for de fleste. 

Jeg tror dette er en bok som kan fungerer godt for mange, men for meg ble den skuffende lett, dessverre. Likevel vil jeg ikke nøle med å anbefale den varmt for mennesker med enkelte noe fastlåste overlevelsesstrategier, og som trenger å åpne øynene for hva dette egentlig handler om - som et første skritt på veien for å gjøre noe med situasjonen sin. Boka kan for øvrig være til noe hjelp for mennesker som sliter med dårlig selvfølelse og/eller har vansker med å sortere og komme ordentlig i kontakt med følelsene sine. Gjennom å forstå noen av mekanismene, er man i alle fall et lite stykke på vei. Boka er for øvrig svært lettlest, og inneholder ikke mange vanskelige begreper. Stoffet er dermed lett tilgjengelig for alle som ikke jobber med disse temaene til daglig.

Utgitt: 2013
Forlag: Pax 
Antall sider: 224
Boka har jeg kjøpt selv


Terje Landro (Foto hentet fra forlagets nettside)
Andre omtaler av boka:
- Legetidsskriftet v/C.H. Eikeland - 03.09.2013 - Seg selv og andre - "Dette er en enkel og nær bok om viktigheten av å kjenne seg selv slik at relasjonen til andre blir til glede og utfoldelse"
- Sykepleien v/Kjetil Skotte - 05.09.2013 - Til å bli klok av - "... en leseverdig bok om hvordan samspillet mellom voksne fungerer (eller ikke), og om hvordan man kan sortere i følelseslivet sitt for å få det bedre med seg selv og sine nærmeste"
- Modum Bad - 31.03.2013 - En bok spesielt for dem som ikke er fagfolk - "Dette er ikke en fagbok, så man trenger ikke forkunnskaper for å lese den."

søndag 4. mai 2014

Øystein Wingaard Wolf: "Brighton Blues"

Lekent, ømt og sårt

Om forfatteren og hans forfatterskap

Øystein Wingaard Wolf (f. 1958) er forfatter og sanger, kan jeg lese på Wikipedia. Det er særlig lyrikk han er kjent for, og hans imponerende bibliografi består også i all hovedsak av dikt - med en og annen roman innimellom. "I norsk samtidslyrikk figurerer han som en original og kraftfull outsider", kan jeg videre lese, og det er dessuten "skildring av enkeltmenneskets mentale og emosjonelle holmgang med livets store gåter" gjennom et "energisk og billedrikt språk" som kjennetegner hans diktning. 

Selv må jeg innrømme at jeg hadde minimalt med kunnskaper om Wolf og hans forfatterskap før jeg møtte ham på Forfatterfight delfinale III på Kulturhuset (på Youngstorget, Oslo) rett før påske - der vi begge satt i juryen sammen med krimforfatteren Ørjan Nordhus Karlsson. Jeg fant ham så fascinerende at jeg bestemte meg for at jeg rett og slett måtte lese noe han hadde skrevet.

For øvrig kan det være verdt å få med seg at Øystein Wingaard Wolf debuterte med diktsamlingen "Morderleken" i 1981. Jeg teller dessuten 33 bokutgivelser og tre albumutgivelser i oversikten bakerst i boka. "Brighton Blues" er hans foreløpig siste bokutgivelse (2011), men det skal visst være enda en roman på gang i disse dager. Forfatteren har selv slitt med psykiske problemer (og har stått åpent frem med at han er bipolar), og at dette må ha inspirert ham i hans diktning, er vel hevet over enhver tvil. Da jeg møtte ham fortalte han dessuten at han har jødiske røtter, og også dette finner man visstnok spor etter i bøkene hans. 

Om "Brighton Blues

Daniel er 18 år og har fått diagnosene bipolar lidelse og borderline personlighetsforstyrrelse. Han lever sammen med sin gale (udiagnostiserte?) mor, etter at faren for mange år siden overlot dem til deres egen skjebne. Underveis kan man saktens lure på hvem som egentlig er "galest" - Daniel eller hans mor ... 

"Jeg så på de røde skyene på himmelen. De liknet blødende katter, og jeg kjente meg kvalm. Jeg tok opp en skarp stein og skar meg i halsen. Alle nederlag ble tydelige. Bipolar. En skam for familien. Det eneste som hjelper er litium og elektrodene. Mamma gråter. 

Det skyer over. Solen smelter inn i psykiaterens øyne. Jeg ønsker jeg var en gris som kunne slaktes en gang for alle. I stedet blir jeg ønsket velkommen tilbake til menneskeheten, må reise meg opp og gå med mamma på tehuset hvor hun ble sittende og gråte. Halve tiden ligger hun til sengs, halve tiden vasker hun for de rike. Hun gjorde meg til en gnom etter at jeg ble født, lærte meg å løpe alle de bratte bakkene til Seven Dials, men jeg falt ned i avmakten over å ha sett alle sammenhengene raskere enn noen. Hun tåler meg, men elsker meg ikke. Det er for mye å be om." (side 7-8)

Daniel drømmer om så
mye - bl.a. om Sophia, datteren til O´Brien, som han jobber hos. Sophia som er så vakker at hun jobber som fotomodell, og som virker uoppnåelig ... For hva kan vel Daniel egentlig stille opp med? Han som har vært tvangsinnlagt åtte ganger de siste fire årene, og som er en skam for familien ... 

Min oppfatning av boka

Kapitlene i boka er korte, og er nesten som små noveller i seg selv. På tross av alt det triste, øyner vi likevel håp. Masse håp! Språket er poetisk og vakkert. Boka er en tynn liten flis, men ikke la deg forlede til å tro at det er en lettvekter man har med å gjøre. Setningene er fortettede og presise, og fanger mye mer enn ordene i seg selv uttrykker. Kanskje er det det enkle, autentiske som ligger i uttrykket som gjør så sterkt inntrykk? 

Det er så mange lag i romanen, som berører meg sterkt. Som f.eks. behandlingen Daniel får både av sin egen mor, psykiateren og det som må være barnevernet. Hele tiden er det de voksne som har definisjonsmakten, og mot dette er han sjanseløs. Men bare nesten. Redningen ligger i bluesen og munnspillet, vennskapet med Greyhound (en ulovlig innvandrer fra Nigeria), drømmen om Sophia og diktene han skriver. Da får det heller være at moren ikke elsker ham, håner diktene hans og anser ham som en skam for familien. 

Jeg synes for øvrig at Frode Helmich Pedersen uttrykker det hele så fint i sin anmeldelse av boka:

"Selv om Daniel lider under morens manglende kjærlighet, er han altså også i stand til å more seg over henne. Selv når hun er på sitt mest ondskapsfulle, finner han glede i å skildre henne. Dette forteller oss noe om litteraturens og musikkens terapeutiske egenskaper. Gjennom poesien lærer den unge gutten å sette pris på livet slik det er, han «lærer å se», som Rilke i sin tid uttrykte det. Og gjennom bluesen finner han form til sin lengsel, og det gjør ham mer godt enn all verdens medikamenter og konsultasjoner hos psykiateren."

Jeg klart
e aldri helt å få tak i når handlingen i boka kan ha funnet sted, men dette er heller ikke det viktigste. Badebyen Brighton utgjør et stemningsfullt bakteppe, med mye lettlivet moro sommerstid. Dette gjør at Daniel sluntrer unna medisinene som skal holde ham frisk og stabil, fordi det brennende ønsket om å være levende og fullstendig til stede i sitt eget liv vinner over fornuften. Han blir med andre ord atter manisk ... 

Jeg ble svært sjarmert av romanen "Brighton Blues", og kan absolutt tenke meg å lese flere av Wingaard Wolfs bøker. Han klarer det kunststykke å kombinere smerte og humor og en slags letthet oppi det hele - noe som røsker solid opp i fordommene rundt at livet er slutt dersom man har vært så uheldig å få en psykisk lidelse. Er det noe jeg sitter igjen med etter å ha lest "Brighton Blues", så er det nettopp det stikk motsatte! 

"Brighton Blues" er en roman som virkelig fortjener mange lesere! Den er rett og slett en perle!

Utgitt: 2011
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 130
Boka har jeg kjøpt selv. 


Øystein Wingaard Wolf (jeg har ikke klart å finne ut hvem som er fotografen
bak dette bildet)
Andre omtaler av boka:
- NRK v/Anne Cathrine Straume - 05.04.2011 - Liten og fin - "Brighton Blues" er en nydelig, liten roman som inviterer leseren inn til et sted og et liv
- Maria i mengden - 27.08.2013 
- Bergens Tidende v/Frode Helmich Pedersen - En liten blå perle - En livsbejaende litterær blues om galskap og kjærlighet
- Dagbladet v/Cathrine Krøger - 14.06.2011 - Stor litteratur om ond mor og gal sønn - Wingaard Wolfs første roman på 15 år

Brighton, East Sussex - Storbritannia (artikkel 10)

Sommerbyen Brighton


Brighton sett fra den berømte pieren (Foto: RMC)
I fjor sommer var mannen min og jeg på en rundreise i Storbritannia (England, Wales og Skotland). Jeg har skrevet om flere av stedene på bloggen allerede (Dover i Kent, Weymouth i Dorset, Durdle Door i Dorset, Chesil Beach i Dorset, Polperro i Cornwall, Charleston i East Sussex (møtested for Bloomsbury-gruppen på begynnelsen av 1900-tallet), Beachy Head i East Sussex, Monks House i East Sussex (Virginia Woolfs sommested) og litt generelt om rundreisen), og min opprinnelige plan var at jeg skulle skrive om samtlige steder vi har vært. Men så ble det dessverre med tanken ... 

Det som imidlertid har fått meg i gang igjen er lesing av Øystein Wingaard Wolfs nydelige, lille roman om 18 år gamle Daniel, som bor i Brighton og som har diagnosene bipolar lidelse og borderline personlighetsforstyrrelse. I den forbindelse tenkte jeg at det var på tide å finne frem bildene jeg tok mens vi var i Brighton i fjor sommer. 


Sykkelløp mellom London og Brighton (Foto: RMC)
Brighton er en kystby i East Sussex, og til vanlig bor det nesten 160 000 mennesker i denne byen. Om sommeren nærmest invaderes byen av unge språkskoleelever fra hele Europa, og det er vel i første rekke som språkskoleby nr. 1 i England jeg kjenner denne byen. Selv var jeg aldri så heldig å få reise på språkreise noe sted, og jeg husker hvor misunnelig jeg var på dem som fikk reise avgårde. Først senere har jeg skjønt at oppholdene handlet mer om fest og moro enn om å lære det engelske språket, men det gjør vel ikke akkurat saken noe bedre ... I min alder kan jeg selvsagt bare vagt forestille meg euforien over endelig å være så langt hjemmefra at mamma og pappa ikke kan følge med, og frihetsfølelsen i å gjøre akkurat som jeg vil - for første gang! Men jeg kom dit altså sånn ca. 30-35 år for sent ... 

Vi var ikke lenge i Brighton, men ankom på ettermiddagen og reiste videre tidlig dagen etter. Det var derfor noe begrenset hvor mye vi rakk å se.


Det heller tvilsomme hotellet vi bodde på (Foto: RMC)
Da vi ankom byen 16. juni 2013, pågikk det et stort sykkelløp mellom London og Brighton. Det var derfor mye liv og røre i byen - og veldig vanskelig å skaffe seg et hotellrom, skulle det vise seg (en del av greia for oss er å ikke bestille hotellrom på forhånd, fordi vi ønsker å være minst mulig bundet, slik at vi kan følge de innfall vi får underveis). Vi hadde flaks som i det hele tatt fant et sted - for øvrig det kjipeste og mest lugubre hotellet på hele turen. Ikke mye å skrive hjem om, for å si det sånn, så dermed har jeg advart mot The Sandalwood Hotel for de mer kresne ... For ungdommen derimot er dette sikkert helt greit - sentralt beliggende, rett ved havet, billig osv.

Brighton forbindes vel aller helst med pieren - en utstikker som utgjør et realt landemerke i byen. Dit måtte vi selvsagt! 

Jeg vet ikke om jeg var veldig naiv på forhånd, men at hele pieren skulle vise seg å være en eneste stor spillebule, forventet jeg faktisk ikke. Det beste vi i grunnen fikk ut av turen ut på pieren, var noen fine oversiktsbilder over byen, sett fra sjøsiden. 


Brighton Pier (Foto: RMC)
Selvsagt er det mye annet å se i Brighton enn pieren. Som for eksempel Royal Pavillion. Et bygningskompleks som ble bygget tidlig på 1800-tallet, og som er oppført i indisk-gotisk stil. I dag benyttes bygningen til banketter, kurs og bryllup, kan jeg lese på Wikipedia. 

På nettet finnes det for øvrig rikelig med tips på ting man kan gjøre dersom man er i Brighton - f.eks. 5 ting å gjøre i Brighton (som for øvrig ligger kun en times tid med tog fra London), tripadvisors tips m.m. 

Her er flere bilder fra vårt opphold i Brighton - og så kommer jeg snart tilbake med flere reisetips fra vår Storbritannia-rundreise!


Brighton Pier (Foto: RMC)
Royal Pavillion (Foto: RMC)
En av Brightons mange koselige puber/spisesteder (Foto: RMC)
"Stranda" i Brighton, som består av småsteiner (Foto: RMC)
Fra pieren (Foto: RMC)
Utsikt fra pieren (Foto: RMC)
Her hadde det vært livlig i løpet av natta, for å
si det mildt ... (Foto: RMC)

Populære innlegg