Møte med Amy Tan på Litteraturhuset 16. mars 2014

En kinesisk-amerikansk aften på Litteraturhuset

Om forfatteren og tidligere bokutgivelser

Amy Tan (f. 1952) debuterte i 1989 med boka "Lykke og glede", og har siden utgitt en rekke bøker - både romaner, barnebøker og sakprosa. Selv kjenner jeg henne først og fremst som romanforfatter. Med unntak av "Rules for Virgins", som utkom i 2012, har jeg lest dem alle:

Lykke og glede - The Joy Luck Club (1989)
Kjøkkengudens kone - The Kitchen God´s Wife (1991)
Hundre hemmelige sanser - The Hundred Secret Senses (1995)
Beindoktorens datter - The Bonesetter´s Daughter (2000)
Å redde fisk fra å drukne - Saving Fish from Drowning (2005)

Nå er hun atter aktuell med en ny roman - "Forundringens dal", en bok på rundt 730 sider, som handler om forholdet mellom mødre og døtre, om å bli tvunget til å arbeide som gledespiker, om livet i bortgjemte, fattige fjellandsbyer osv. Jeg har ikke rukket å lese boka enda, men etter å ha hørt Amy Tan selv fortelle om arbeidet bak boka, ser jeg virkelig frem til dette. Så langt har jeg nemlig til gode å mislike noe som helst av det hun har skrevet! Og bare for å ha nevnt det: Amy Tan er en meget prisbelønt forfatter! (Kilde: Wikipedia)

Litteraturhusets arrangement

I ettermiddag arrangerte Litteraturhuset et møte med Amy Tan i anledning lanseringen av hennes bok "Forundringens dal". Hun ble intervjuet av Dagbladets kulturjournalist Inger Bentzrud, som selv har tilbrakt mange år i Kina og har lest alle Amy Tans bøker. 

Litteraturhuset har følgende presentasjon av forfatteren på sine nettsider:

"Få forfattere har de siste tiårene gledet så mange så mye som Amy Tan. Den amerikansk-kinesiske lingvistens debutroman The Joy Luck Club fra 1989 ble en New York Times bestselger og spredte seg som en vemodig vakker, melankolsk og gledesfylt farsott til bokhandler, bokklubber og lesesirkler verden over. Året etter kom boka på norsk under tittelen Lykke og glede i Merete Alfsens oversettelse, mens Tan jobbet med filmatiseringen, kjent som Himmelens døtre fra 2003.

Også i bøker som Kjøkkengudens kone og Å redde fisk fra å drukne bruker Amy Tan sin egen immigrantbakgrunn som bakteppe, og skildrer ikke minst generasjonskløften mellom kinesiske innvandrerkvinner og deres amerikaniserte døtre.

Årets bok, Forundringens dal, er oversatt av Lene Stokseth og kan sies å gå tilbake til utgangspunktet for Lykke og glede: kvinneliv i USA og Kina i en brytningstid. På begynnelsen av det 20. århundre, mens det siste keiserdynastiet smuldrer hen og kapitalismen og internasjonaliseringen innhenter Shanghai, prøver to kurtisaner, en mor og en datter, å kreve sin plass."

Hva betyr forfatterens kinesiske bakgrunn i bøkene hennes?

Inger Bentzrud innledet intervjuet av Amy Tan ved å ta utgangspunkt i den engelske tittelen på boka, som i noen sammenhenger har blitt til "Fifty Shades of Tan" (fordi boka er nokså erotisk anlagt). Forfatterens trillende latter fylte scenen, før hun påpekte at hennes bok utkom et par uker før "Fifty Shades of Gray". For øvrig er den engelske tittelen "The Valley og Amazement".

Det meste av Amy Tans litteratur har elementer av personlige og familiære forhold, og handler for en god del om det å være kinesisk innvandrer i USA. Hennes far kom fra Kina til USA i 1947, og moren kom to år etter. Amy Tan ble født i USA i 1952. Engelsk er dermed hennes førstespråk, selv om hun er tospråklig.

Om interessen for gamle familiehemmeligheter

I sitt voksne liv har Amy Tan dypdykket i sin egen families historie, og dette har ført til at den ene familiehemmeligheten etter den andre har blir avdekket. Sånn sett har hennes familie en kinesisk versjon av sin familiehistorie, og en amerikansk ... 

Noe av det Amy Tan har brukt en del tid på å finne ut av er bestemorens historie - en bestemor som tok sitt eget liv da Amy Tans mor var 11 år. Hennes interesse for bestemoren startet med at hun fant et bilde av henne. Bestemoren har en spesiell påkledning, jf. bildet som preger hennes roman "Beindoktorens datter". Senere kom hun over et bilde av ti skjønnheter fra Shanghai fra 1911, og det som undret henne var at disse kvinnene eller ungjentene hadde samme klesdrakt som hennes bestemor. 

I første omgang tok hun kontakt med tre personer i Shanghai og sendte bildet av bestemoren til dem. Noe av det første hun fikk høre var at det ikke var vanlig å gå til fotograf den gangen, fordi dette kostet mye penger. Klærne som bestemoren bar, tilhørte det man kalte et andre klasses hus for kurtisaner. Med andre ord må hun ha vært prostituert, og dette var forbundet med stor skam. Når en familiehistorie skrives, dekkes slike forhold til, fordi man lager en historie slik man ønsker den eller helst ser at den skulle ha vært. 

Om kurisaner i Kina

Amy Tan har skrevet om kurisaner i sin siste bok. Et stykke på vei kan man kanskje si at de ble noe beundret av andre kvinner, fordi de kunne føre seg, iførte seg vakre klær og hadde noe som dro ektemennene bort fra sine koner. Men der stoppet i grunnen også beundringen. 

I sin bok "Forundringens dal" skriver Amy Tan om tingene kurtisanene omga seg med, og noen av dem har hun til stor fornøyelse mens hun skrev på romanen, funnet på selv. Hun ga lattermildt noen eksempler på dette. 

Bentzrud spurte om de kinesiske kurtisanene kan sammenlignes med de japanske geishaene. Amy Tan understreket at hun ikke er noen ekspert på geishaer, men hun mener likevel at geishaer er mye mer tradisjonelle. Kustymene har aldri blitt influert av vestlig kultur, og det har heller ikke deres sang og dans eller øvrige ferdigheter som disse er forbundet med. Dessuten er det mer fokus på individet i den japanske geisha-kulturen. 

I dagens Kina er antall prostituerte anslått til noe mellom 4 og 6 millioner, til tross for at prostitusjon egentlig er forbudt. Amy Tan har selv sett på nært hold at det har skjedd store forandringer i Kina i løpet av de siste tiårene, fra at dette ikke kunne ses i det hele tatt på begynnelsen av 1990-tallet til at det i dag er red light-distrikter hvor det er helt åpenlyst hva som foregår. Mange lever triste liv, og forekomsten av AIDS og narkotikamisbruk er høy. Kvinnene er ikke prostituerte fordi de har dårlig moral, men fordi de på ulike nivåer er tvunget til det - enten fordi de er kidnappet, solgt eller drevet av en dyp desperasjon. Og det er mange desperate mennesker i Kina i dag ... 

Amy Tan påpeker også at det er en del rike mennesker i Kina som gladelig viser frem sin rikdom. Noe av det som gir status er å ha elskerinner. Disse må man holde med leiligheter og livsopphold, og begge gir hverandre status - mannen gjennom sin rikdom, kvinnen gjennom sin skjønnhet. Den dagen mannen er lei av kvinnen, står hun på bar bakke. 

Tilbake til "Forunderingens dal"

En av kvinnene i boka - Violet - gir mennene hun møter en illusjon av å ha betydning. Samtidig har Violet en illusjon om at hun kan bli respektert, selv om hun er en kurtisane. Hun følger en rik mann til en liten landsby, men livet blir alt annet enn lett. 

Amy Tan reiste til en liten landsby i Kina for å gjøre research til boka. Hun ville kjenne etter hvordan det må ha vært å være en rik manns konkubine på et slikt sted. Konklusjonen hun trakk var at dette må ha vært nokså forferdelig. 

Hun trakk også frem at hun hadde snakket med to av morens søstre i den forbindelse. Begge opplevde kulturrevolusjonen på kroppen. Felles for dem begge er at de i likhet med så mange kinesere som opplevde dette, ikke snakker om det til etterfølgende generasjoner. Da Amy Tan fortalte om sitt arbeid med boka, kunne ingen av dem skjønne at det var noen vits - for hun kunne jo bare ha snakket med dem. Og først da kom det frem at en av dem hadde vært i en tvangsproletariseringsleir i 19 år, mens den andre slapp unna med kun ett år ... 

Er Amy Tan ofte i Kina?

Tidligere reiste forfatteren til Kina ca. en gang pr. år. I dag er det lenger mellom hennes besøk. Hun er aldri så amerikansk som når hun er i Kina. Samtidig er hun kinesisk i sinn og skinn. Selv om hun har levd hele sitt liv i USA - nærmere bestemt i San Francisco - er hun svært preget av å ha vokst opp med en kinesisk mor og far. Nettopp denne dualiteten har inspirert henne i hennes forfatterskap. Hun blir aldri 100 % amerikansk, og hun tenker også helt annerledes enn amerikanere flest. Samtidig påpeker hun at det bor mange asiater i San Fransisco og at hun sjelden tenker over at hun er av kinesisk avstamning når hun befinner seg der. Dette tenker hun derimot mye på når hun befinner seg på steder med få eller ingen asiater ... 

Amy Tans foreldre var veldig opptatt av at hun skulle lære seg amerikansk, og hun ble heller ikke tvunget til å snakke kinesisk hjemme. De mente at den kommende generasjonen ville tape på det i akademia dersom de ikke ble godt nok integrert. Amy Tan er i dag tospråklig, men hun kan verken skrive eller lese kinesisk. 

På spørsmål om Amy Tan kunne tenke seg å skrive om det moderne Kina i en bok i fremtiden, svarer hun nei. Det er ikke det moderne Kina som har påvirket henne, og det er heller ikke dette som inspirerer henne mest. Tvert i mot liker hun å finne tilbake til det gamle Kina, og hun liker å skrive om innvandrerproblematrikk. 

Hva tenker forfatteren om fremtiden?

Helt til slutt fikk Amy Tan spørsmål om hva hun tenker spesielt om de politiske forholdene mellom USA og Kina. Hun understreker at hun ikke er noen ekspert på politikk, men at hun ikke tror at det er fare for noen krig. Derimot vil en økonomisk ubalanse mellom de to supermaktene kunne forrykke maktforholdene på en uheldig måte. Selv frykter hun Kinas makt i likhet med alle andre. På den annen side er 80 % av Kinas befolkning svært fattige, og de fleste revolusjoner har startet som et opprør fra et undertrykket folk - f.eks. i form av revolusjon. Igjen understreker hun at hun kun er en betrakter fra sidelinjen, og ingen ekspert ... 

En usedvanlig snakkesalig forfatter fylte uten problem den timen som var satt av, og plutselig var det hele over ... 

Etterpå var det boksignering i Litteraturhusets bokhandel. 

Det oppsto nokså raskt lange køer, og vi som ønsket oss forfatterens signatur i bøkene våre, måtte smøre oss med ikke rent lite tålmodighet. Men til slutt var det omsider min tur ... 

Merethe Lindstrøm: "Kysset"

Om et forhold, en katt, et kyss og et telefon-nummer

Merethe Lindstrøm (f. 1963) debuterte som forfatter i 1983, og har siden utgitt en rekke bøker - både novellesamlinger og romaner. I 2012 mottok hun Nordisk Råds Litteraturpris for "Dager i stillhetens historie", og dette er foreløpig den eneste boka jeg har lest av henne - selv om jeg har minst et par til stående på vent i mine bokhyller. En av dem er novellesamlingen "Gjestene", som novellen "Kysset" er hentet fra. 

Lydbokutgaven av Merethe Lindstrøms "Kysset" er et ledd i et nytt konsept, som Lydbokforlaget har kalt Lydbok-singler. Dette konseptet er helt nytt nå i mars, men planen er at det skal komme nye lydbok-singler hver måned fremover. 

Hun og han sitter i en bil, og temaet er katten som har forsvunnet. Vi får aldri vite hva noen av dem heter.

"Vi var på vei hjem da han sa vi kunne få en ny katt, hvis jeg ville. Jeg så på ham, men han stirret ut på veien mens han kjørte og snakket. Den hadde vært borte en stund da. Vi hadde brukt kveldene til å lete. 

Jeg spurte hvorfor han ville la meg avgjøre. Katten hadde jo vært hans. Han svarte at det virket som jeg savnet den mest. Jeg var overrasket over at han sa det. Han fortsatte med å si at vi kanskje kunne oppsøke dem som drev med omplassering av dyr. Finne en der. Det er jo fint, sa han. Å kunne hjelpe. 

Jeg nikket bare. Jeg så ut av vinduet." 

Med dette som utgangspunkt begynner kvinnen å tenke tilbake på et forhold hun har hatt med en på jobben, og siden skal jakten på en ny katt føre henne til et hus hvor et helt spesielt kyss - det aller første kysset hun fikk da hun var 16 år - har funnet sted ... 

Vi kommer tett inn på kvinnen, som til å begynne med virker distansert til seg selv, men som gradvis kommer i kontakt med en dyptfølt ensomhet inni seg. Og dermed tror jeg vi er ved kjernen av hele historien som handler om stemninger, ensomhet, om hvor skjøre forbindelseslinjene til omverdenen egentlig er - her symbolisert ved betydningen av et enkelt telefonnummer helt til slutt ... et telefonnummer som blir halmstrået tilbake til virkeligheten  og livet igjen ... Alt nydelig skildret på en stillferdig måte av Merethe Lindstrøm, som behersker novellekunsten til fingerspissene!

Lisa Strindbergs litt strenge oppleserstemme passet perfekt til akkurat denne novellen! Og selv skjønner jeg at det er på tide å finne frem Merethe Lindstrøms novellesamling "Gjestene", som jeg har liggende et eller annet sted. En novellesamling som i sin tid ble nominert både til Kritikerprisen og Nordisk Råds litteraturpris, bare for å ha nevnt også det! 


Utgitt: 2007 (som del av novellesamlingen "Gjestene")
Forlag: Lydbokforlaget 
Oppleser: Lisa Strindberg
Spilletid: 41 min.
Takk til forlaget for lytteeksemplaret!

Andre omtaler av novellen:
- Tine´s blogg - 07.03.2014 - En novelle på øret

Alice Munro: "Bjørnen gikk over fjellet" + litt om Lydbokforlagets satsning på Lydbok-singler

Et nytt konsept fra Lydbok-forlaget!

Lydbokforlagets Lydbok-singel-satning

Da jeg for en tid tilbake ble kontaktet av Lydbokforlaget med spørsmål om jeg kunne tenke meg å være med på å prøve ut et nytt konsept som forlaget har valgt å kalle Lydbok-singler, var jeg ikke det minste i tvil om at jeg skulle svare ja! Ikke bare elsker jeg lydbøker, men det er skrevet så mange flotte noveller som bare venter på å bli oppdaget av leserne! 

Tanken bak konseptet er at novelle-genren i lengre tid har vært nokså stemoderlig behandlet i norsk bokbransje. Jeg vil faktisk trekke det hele litt lenger og si at dette også gjelder norske lesere, men dette er vel kanskje to sider av samme sak. I dagens samfunn hvor alt skal gå så fort, og hvor alt for mange oppgir at de ikke har tid til å lese bøker, tenker jeg at det å høre på en lydbok-singel må være en inner-tier! Man får lest (eller riktigere: hørt), samtidig som man ikke har all verdens tid å bruke på lesing/lydbok-lytting. Og kanskje det beste av alt: Lydbok-singlene koster bare 39 kroner! Og det er enkelt å laste dem ned elektronisk fra forlagets nettsider. 

I første omgang har Lydbokforlaget lansert tre Lydbok-singler; Alice Munros "Bjørnen gikk over fjellet", Merethe Lindstrøms "Fjellet" og Ingvild H. Rishøis "The life and death of Janis Joplin". Jeg har hørt meg gjennom alle tre, og kommer til å skrive om dem i tur og orden. Den første jeg skal ta for meg i herværende innlegg er Alice Munros novelle.

Om Alice Munro

Alice Munro (f. 1931) er en kanadisk novelleforfatter, og hun anses som en av de fremste forfatterne i verden i denne genren, kan jeg lese på Wikipedia. Det har vært sagt om henne at hun er særlig opptatt av kvinners liv, mens jeg vil hevde at novellene hennes vel så mye handler om menns liv og muligheter for valg. Særlig gjelder dette i hennes senere noveller. 

Selv om jeg har lest en hel del av Munros noveller de siste årene, vil jeg ikke påstå at jeg er noen kjenner av hennes forfatterskap. Noe jeg likevel har merket meg er at hun skriver om mange hverdagslige problemstillinger som kvinner opplever i et livsløp, hva enten dette er i rollen som datter, mor, ektefelle eller eldre. 

Fordi jeg synes dette utdraget på Wikipedia er veldig dekkende og opplysende, tillater jeg meg å ta dette med:

"Et hyppig tema i arbeidene hennes — særlig i de tidlige verkene — har vært de vanskene en kvinne står overfor når hun vokser opp og skal komme overens med familien sin og det lille stedet hun har vokst opp i. I senere arbeid som i «Hateship, Friendship, Courtship, Loveship, Marriage» (2001) og i Runaway (2004) har hun flyttet fokus til børene som ligger på middelaldrende mennesker, til enslige kvinner og til de eldre. Det er et kjennetegn for arbeidene hennes at personene hun skriver om har en opplevelse eller åpenbarelse som belyser og gir mening til en hendelse.

Munros knappe og klare språk og hennes mestring av detaljer tilfører diktingen «en uvanlig presisjon», som Helen Hoy uttrykker det. Munros prosa avslører motsetningene i livet: «ironisk og seriøst på samme tid», «slagord som fromhet og ære sett opp mot brennende intoleranse», «spesiell, men ubrukbar kunnskap», «den dårlige smaken, hjerteløsheten, og gleden over at det er der». Fortellerstilen hennes sett det fantastiske ved siden av det ordinære, og disse to sidene understøtter hverandre på en måte som enkelt og liketil framkaller liv."

For øvrig kan jeg jo legge til at Alice Munro debuterte som novelle-forfatter i 1968, og siden den gangen har en atskillig produksjon bak seg. Hun har også utgitt en roman - "Lives of Girls and Women" (1971). 

Alice Munro fikk Nobel-prisen i 2013.

"Bjørnen gikk over fjellet"

Forlaget har opplyst at denne novellen er hentet fra novellesamlingen "Uvennskap, vennskap, forelskelse, forlovelse". Novellens tittel er hentet "fra en amerikansk folkesang som vrir og vender på ord" i følge forlaget, og som dermed blir et bilde på Fionas situasjon som dement, der hun mister ord og glemmer selv de mest opplagte ting. 

Grant og Fiona har vært gift i en årrekke, og i tilbakeblikk får vi vite at Grant har vært litt av en kvinnebedårer som også har tatt litt for seg og altså har vært utro mot Fiona. LIkevel er vi aldri i tvil om at han elsker Fiona svært høyt, og at det er med stor sorg han nå har overlatt ansvaret for henne til et pleiehjem. Fiona er ikke lenger bare glemsk, men er for alvor på vei inn i glemselen. Han er opptatt av hennes verdighet, at hun skal være pen og ren i tøyet og at hun ikke skal havne i tredje etasje på institusjonen, der de som ikke lenger er i stand til å ta vare på sin daglige hygiene, havner ... 

Det første Grant blir bedt om er å holde seg unna de første 30 dagene av Fionas opphold på pleiehjemmet. Dette skal bidra til at hun slår seg til ro og ikke opplever Grants besøk som for opprivende. Grant går med på dette, selv om det smerter ham dypt. Etter dette går han bare og teller dager til han endelig kan få komme på besøk hos sin kone. 

Sjokket blir desto større når Grant møter en Fiona som ikke lenger kjenner ham igjen, og som helt åpenbart er forelsket i en av de andre beboerne, som tilfeldigvis også er en barndomskjæreste av henne ... 

Jeg ønsker ikke å røpe mer av handlingen enn at Alice Munro på en mesterlig måte og uten de helt store faktene virkelig borrer dypt i de psykologiske aspektene som denne problemstillingen har å by på. Dette gjør hun så overbevisende at historien griper meg sterkt. Her er det ikke bare kvinneperspektivet hun forstår seg på, for denne novellen handler vel så mye om Grant som om Fiona. 

For øvrig skulle det vel være unødvendig å legge til at Alice Munro skriver godt - slik det høver seg for en Nobelpris-vinner. 

Helt til slutt: Bodil Vidnes-Kopperud leser novellen fantastisk! Såpass at jeg har hørt gjennom novellen to ganger allerede.

Utgitt i Canada: 2011
Utgitt som lydbok-singel: 2014
Forlag: Lydbokforlaget
Oversatt: Kia Halling
Oppleser: Bodil Vidnes-Kopperud
Spilletid: 1 t 59 min.
Takk til forlaget for lytteeksemplar av boka!

Her kan du høre et utdrag av novellen.

"Winter of Discontent" (Regissør: Ibrahim El Batout)

Den arabiske våren i Egypt

Det er alltid spennende når filmer fra Midt-Østen og omegn blir tilgjengelig for det norske filmpublikumet! I så måte var det et "must" å grabbe med seg denne filmen da jeg her om dagen kom over den på en av mine mange turer innom Platekompaniet. Noe av grunnen til at den i det hele tatt er på det norske markedet (som spesialimport), er at dette var Egypts bidrag som beste utenlandske film i forbindelse med årets Oscar-utdeling. Filmen ble ikke nominert. (Kilde: Wikipedia) Det er ikke enkelt å finne noe særlig informasjon om denne filmen - i alle fall ikke på engelsk - på nettet, og det som ligger der av informasjon er ytterst mangelfullt etter mitt skjønn. 

Jeg gjør oppmerksom på at det finnes en annen film med samme navn fra 1983, hvor Waris Hussein har regien. Tittelen "Winter of Discontent" kan best oversettes med "vinterens misnøye". Det som senere er blitt kjent som den arabiske våren startet i januar i 2011 ...

I filmens åpningsscene sitter journalisten Amr inne i en leilighet med balkongdøren åpen. I nærheten er det støy fra en folkemengde i fullt opprør, og vi skjønner fort at dette er de første tilløpene til demonstrasjoner på Tahrir Square/Tahrir-plassen. Amr våger seg ikke ut, og senere skjønner vi hvorfor. Han er en av de mange som har vært utsatt for tortur i egyptiske fengsler ... Noen av scenene er grusomme, og nettopp av den grunn er filmen gitt 15 årsgrense.

De første demonstrasjonene fant altså sted den 25. januar 2011, og demonstrantene ønsket at president Hosni Mubarak og hans regime, som hadde sittet med en eneveldig makt i nesten 30 år, skulle gå av. Hans styresett bar preg av politivold, tortur av fanger i fengslene, unntakstilstander, feilslåtte lover, mangel på ytringsfrihet og dårlig levestandard, for å sitere en artikkel om den arabiske våren, som finnes på Wikipedia. 

I løpet av filmen, hvor demonstrasjonene på Tahrir-plassen hele tiden kan høres i bakgrunnen, i alle fall der hvor handlingen er lagt til 2011 og ikke et par år før da Amr og flere med ham ble torturert, får vi innblikk i ulike sider ved det egyptiske samfunnet i tiden før den 11. februar - den dagen Hosni Mubarak fikk av. Pressen var kneblet og bidro til å opprettholde det narrespillet som var bestilt fra myndighetenes side - alt for å skape ro og orden. For menneskene som bodde i Kairo fremsto virkeligheten nærmest uforståelig. De befant seg midt i urosenteret, mens TV-nyhetene ikke inneholdt noe som helst om det som skjedde. På BBC og andre utenlandske nyhetskanaler kunne egypterne imidlertid se hva som skjedde i deres eget land ... Forsøk på å kutte forbindelsen til Facebook og Twitter, der det begynnende masse-opprøret faktisk startet (slik jeg har forstått det), var ikke tilstrekkelig til å stanse folkets opprør. 

Filmen, som ble innspilt i 2012, sier ingenting om fortsettelsen etter at Mubarak gikk av ... Ikke annet enn å vise lykkerusen i gatene over at deres fredelige demonstrasjoner faktisk hadde lyktes. Opprøret kostet noen hundretalls mennesker livet, og mangfoldige tusen ble skadet. Et opprør som i bunn og grunn var fullstendig upolitisk, og selv om dette i seg selv var bra, er det kanskje noe av årsaken til de fortsatte urolighetene i landet? 

Jeg er veldig glad for at jeg har fått anledning til å se denne filmen, samtidig som jeg skjønner at den aldri kan bli en internasjonal suksess-film. Til det er nok filmen litt for mye preget av det lavbudsjettet den er produsert under. Rent bortsett fra en del sterke tortur-scener, foregår det meste av filmen innomhus, og vi får knapt se en eneste menneskemengde - ikke før helt på slutten. Samtidig er budskapet i filmen meget sterkt, og det den får frem er i grunnen at folk er folk uansett hvor de bor og hvilken bakgrunn de har. Her er menneskene opptatt av de samme tingene som overalt ellers i verden - nemlig at deres barn skal få en trygg og god oppvekst, at det skal være ufarlig å ytre seg i offentligheten, at man ikke når som helst skal oppleve å få hjemmet sitt stormet og endevendt - for ikke å si ødelagt - av landets politistyrke ... ikke for noe du har gjort, men for noe du har tenkt eller ytret. Filmen viser også hva som skjer når myndighetene har gått så langt at deres befolkning faktisk er villig til å gjøre alt - også å ofre livet - for sine etterkommere, i håp om å være med på å bidra til å skape en bedre verden ...

Jeg anbefaler virkelig denne filmen - rett og slett fordi den bidrar til å gi økt forståelse for noe av det viktigste som har skjedd i verden i nyere tid!

Innspilt: 2012/2013
Originaltittel: El sheita elli fat / الشتا إللى فات‎
Nasjonalitet: Egypt
Språk: Arabisk (tekstet på engelsk)
Genre: Drama
Skuespillere: Tamer Abdul-Hamid, Salah Alhanafy, Salah Hanafy, Moataz Mosallam, Amr Waked, Farah Youssef m.fl.
Spilletid: 96 min.

"Night Train to Lisbon" (Regissør: Bille August")

Filmatisering av "Nattoget til Lisboa"

"Night Train to Lisbon" er basert på Pascal Merciers (hvis egentlige navn er Peter Bieri) bestselgende roman med samme navn - "Nattoget til Lisboa" fra 2004, som utkom på norsk i 2010. Så langt jeg har klart å finne ut har Mercier ikke utgitt flere bøker etter dette. Derimot er hans tidligere bøker forsøkt hengt på suksessen med "Nattoget til Lisboa" - uten særlig hell, kan det se ut som. Da jeg kom over filmen på Platekompaniet her om dagen, var jeg uansett ikke i tvil om at jeg ønsket å se filmen. Ikke bare står boka som filmen er basert på, fremdeles ulest i mine bokhyller, men en av årets ferieturer går bl.a. til Portugal og Lisboa - og da var den rett og slett et "must". 

Jeg har ikke klart å finne noen opplysninger som tyder på at denne filmen har vært vist eller skal vises på norske kinoer. Kanskje kan det ha sammenheng med at filmen ikke gjorde særlig suksess på Berlin film-festivalen i 2013? Jeg synes uansett at det er litt oppsiktsvekkende at denne filmen, med selveste Bille August i regissørstolen og med Jeremy Irons i hovedrollen, ikke blir vist på norske kinoer, dersom dette altså er riktig. Så dårlig er den nemlig ikke! Men den er kanskje ikke den publikums-magneten den trenger å være for å bli satset på?

Lisboa (Foto fra eget arkiv)

I filmens innledende scene er vi i Bern i Sveits, og gymnaslæreren Raimund Gregorius kommer over en ung kvinne som ønsker å ta sitt eget liv ved å hoppe utfor en bru. Han klarer å forhindre selvmordet, men så forsvinner kvinnen og han sitter igjen med hennes røde frakk og en mystisk bok skrevet av portugiseren Amadeu do Prado. 

Før Raimund vet ordet av det, befinner han seg på nattoget til Lisboa, mens han oppslukes av Amadeu do Prados bok. Denne boka handler om Amadeu selv og livet hans frem til opprøret mot diktauret (Salazar-diktauret) i 1974 - kalt nellikrevolusjonen. 

Lisboa (Foto fra eget arkiv)

Da Raimund er fremme i Lisboa, tar han han inn på et hotell og begynner å oppsøke mennesker som er nevnt i Amadeu do Pardos bok for å finne ut hva som egentlig skjedde. I første omgang besøker han Amadeus søster Adriana (og her dukker Charlotte Rampling overraskende opp i rollen som Adriana). Hun oppfører seg til å begynne med som om Amadeu fortsatt lever, mens det nokså snart viser seg at han døde mens han fremdeles var nokså ung - etter først å ha utdannet seg til lege og deretter engasjert seg i motstandsbevegelsen. 

Lisboa (Foto fra eget arkiv)

Jeg ønsker ikke å røpe mer av handlingen enn at vi blir trukket inn i et trekantdrama og en kjærlighetshistorie, og at det som egentlig skjedde den gangen avdekkes lag for lag etter som Raimund får flere av de involverte i tale. Og midt oppi alt må han selv ta sitt eget liv opp til revisjon. Han fascineres nemlig dypt over hvor levende disse fortidens mennesker var, og hvor dødt hans eget liv er blitt. Det hjelper selvsagt at en annen kvinne forteller ham at han slett ikke er så kjedelig som hans eks-kone en gang mente at han var ... 

Nettopp fordi jeg vet at boka neppe kommer til å bli lest fordi den gang på gang taper terreng i forhold til alt nytt som hele tiden strømmer på, var det veldig greit å få sett filmversjonen av den. Når Jeremy Irons er hovedrolleinnehaver i en film, bærer han historien og vel og så det på sine skuldre, og man tolererer ganske mye uten å begynne å gjespe. Likevel - starten på denne filmen er og blir noe treg, kanskje mest av alt fordi filmprodusentene forsøker å være litt for tro mot boka? Og så fungerer dette ikke helt ... Man kan liksom ikke tro på at en voksen mann bryter opp fra sin vante tilværelse og kaster seg på et tog til Lisboa - bare på grunn av en bok? Eller?

Pascal Mercier har som så mange andre bestselgende forfattere valgt å skrive en roman med en rammefortelling og en historie i historien. En velkjent oppskrift, for å si det sånn. Noen ganger fungerer dette veldig fint - andre ganger ikke. Selv blir jeg ofte sittende igjen med spørsmål ala "Men hvorfor ikke la historien i historien være selve historien?"

Det virkelig interessante med "Night Train to Lisbon" er nemlig historien om det stille og ikke-voldelige opprøret som fant sted mot militærdiktaturet i Portugal i 1974 - kalt nellikrevolusjonen. Dette dramaet er henimot mesterlig skildret i filmen, og den skuespilleren hvis navn virkelig hadde fortjent å stå på filmplakaten, er Jack Huston, han som spiller Amadeu. Nellikrevolusjonen er dessuten så pass ukjent for de fleste at det er interessant å få innblikk i noe av det som skjedde den gangen.

Her og der dukker det opp kjente skuespillere - som Bruno Ganz, som spiller den eldre utgaven av Amadeus ungdomskamerat Jorge O´Kelly. Bruno Ganz er nok mer kjent som Hitler i Der Untergang. Og Lena Olin, som den eldre, men fremdeles meget vakre Estefania, som står mellom Jorge og Amadeu i det tidligere nevnte trekantdramaet, får vi også se litt av.

Noen bøker er vanskeligere å lage film av enn andre, og dette er nok en av dem. Det er litt for mye som skal få plass innenfor en ramme på knapt to timer. Dette går ut over dybden i historien, og de kjappe sprangene fra den ene scenen til den andre blir vanskeligere å følge. Kanskje ville denne filmen rett og slett ha gjort seg enda bedre dersom den var laget som en TV-serie?

Men - filmen er ikke dårlig, bare for å ha sagt det! Jeg ble greit underholdt underveis, og jeg fikk innblikk i en del av Portugals historie som jeg ikke kjente veldig godt fra før av. Skuespillerne som er med, er flotte, og ekstraordinært morsomt er at vi faktisk får se litt av Lisboa - særlig fra den sjarmerende bydelen Alfama med sine bygninger dekorert med keramikkfliser. En noe over middels film, vil jeg konkludere med!

Innspilt: 2013 
Originaltittel: Night Train to Lisbon
Nasjonalitet: Tyskland, Sveits og Portugal
Genre: Drama 
Skuespillere: Jeremy Irons (Raimund Gregorius), Mélanie Laurent (unge Estefania), Jack Huston (Amadeu do Prado), Martina Gedeck (Mariana), Bruno Ganx (Jorge O´Kelly den eldre), Christopher Lee (Fader Bartolomeu den eldre), Lena OLin (Estefania den eldre), Charlotte Rampling (Adriana do Prado den eldre) m.fl. 
Spilletid: 111 min.

Raimund forhindrer denne ukjente kvinnens selvmord

På nattoget til Lisboa

Har skjebnen en joker i ermet til Raimund?

Møte med Kjell Westö på Litteraturhuset 12. mars 2014

Åsa Linderborg og Kjell Westö (Foto: RMC)

En av nordens fineste forfattere!

Om forfatterens bokutgivelser

Kjell Westö (f. 1961) er en finlandssvensk forfatter, som debuterte som poet i 1986 med diktsamlingen "Tango Orange". Etter hvert gikk han over til å skrive noveller, før han i 1996 debuterte som romanforfatter med "Drakarna över Helsingfors". I 2000 kom "Faren ved å være Skrake", og siden fulgte "Lang" (2002), "Lugna favoriter (2004), "Der vi engang gikk" (2006), "Gå ikke ut alene ut i natten" (2009) og "Sprickor" (2011) - før "Hägring 38" utkom i 2013 ("Svik 1938" på norsk i 2014). 

Litteraturhusets arrangement

Den 12. mars i år arrangerte Litteraturhuset i Oslo et forfattertreff med Kjell Westö i Wergelandssalen. På Litteraturhusets nettsider presenteres han som en forfatter med de "historiske romanene og historiske smertepunkter som sin spesialitet". I "Svik 1938" portretteres "et Helsingfors som nøler, tenker og diskuterer mens krigen stadig kommer nærmere, og ingen egentlig har glemt den finske borgerkrigen fra 1918". 

Det var Åsa Linderborg, kulturredaktør i Aftonbladet og selv forfatter av den selvbiografiske romanen "Meg eier ingen" (som for øvrig er filmatisert i disse dager) som intervjuet Kjell Westö. 

Det er ikke første gang Kjell Westö besøker Litteraturhuset. Han var der rett etter åpningen i 2007, og han var der også i mars 2010.

Intervjuet av Åsa Linderborg

Åsa Linderborg presenterte Kjell Westö som "en av nordens fineste forfattere". Vi fikk høre litt om Westös debut som poet, mens han fremdeles var journalist og blant annet skrev musikk-kritikker. Westö mener selv at han først og fremst er en forteller av historier, og at dette også var svært synlig i hans tidligste dikt. Det er dette - historiefortelling - han virkelig brenner for. 

Hvem er han egentlig?

Mens Westö og Linderborg drodlet litt rundt dette med å skrive, dukket spørsmålet "Hvem er du?" opp. Westö mente at han egentlig ikke vet helt hvem han er. Han er blant annet forfatter og det å skrive opplever han som et kall. Dessuten er han amatør-gitarist. Og så liker han å fiske, selv om han sjelden får noen fisk. Kanskje skyldes det at han har dårlig karma, spurte han og lo på en måte som kun et menneske som ikke tar seg selv særlig høytidelig, ler. I alle fall mener han at hans fiskeinteresse vitner om solid utholdenhet. 

For øvrig trakk han frem at han reiser mye og at det blir mange hotellrom. Noen ganger kan han våkne opp og ikke huske hvor han er. Han har også opplevd at han en gang våknet opp i Edinburgh og ikke husket sitt eget navn eller hvem han var, og dette var en svært underlig opplevelse. Akkurat nå lengter han hjem til gitaren sin etter å ha vært kontinuerlig på reisefot i to uker i forbindelse med promotering av sin siste bok. 

Nærmere om "Svik 1938"

Westö har skrevet mye om 1900-tallet i sine bøker. "Svik 1938" handler om noen få måneder i 1938. Da han begynte å skrive på boka, så han for seg en slags ramme for historien og tenkte at den skulle slutte i 1939 - med russernes bombing av Helsingfors som innledning til vinterkrigen. Slik ble det imidlertid ikke. I stedet slutter historien i november 1938, og handlingen i boka foregår i løpet av noen få måneder.

Kjell Westø leser fra sin bok
(Foto: RMC)

Det politiske klimaet i Finland på slutten av 1930-tallet

Onsdagsklubben har en sentral plass i boka. Dette er en typisk herreklubb der menn møtes for å drikke og snakke høyrøstet sammen om politikk og samfunnsforhold. Westö forklarer at denne klubben er et redskap han bruker for å få hovedpersonene i boka til å uttrykke hele det politiske bildet, slik det fortonet seg i 1938.

I og med at kommunismen ble forbudt i Finland tidligere på 1930-tallet, er diskusjonene i all hovedsak av borgerlig karakter, selv om det også oppstår polariseringer og spenninger i meningsutvekslingene mellom mennene i klubben. Kommunistisk tankegods gikk i denne perioden under jorda og kom ikke uttrykk i diskusjoner.

Når Linderborg stiller spørsmål ved om hovedpersonene kunne velge mellom demokrati og diktatur, så er ikke Westö helt enig i dette. Han mener at de viktigste valgene ble gjort i Finland og i resten av Europa på midten av 1930-tallet, og at ideen om et fritt valg var nokså illusorisk i 1938. Det meste var da gitt. 

Hvordan reagerer leserne på bøkene hans?

Linderborg stilte spørsmål om Westö opplever at folk blir forbannet over hvordan han skriver om denne tiden i Finlands historie. Westö opplyste at noen reagerer og nok ikke er så glad i bøkene hans. På den annen side har han veldig mange lesere som elsker dem - kanskje nettopp fordi han skriver om en tid som folk vet ganske lite om. Spesielt den delen av landets historie som handler om borgerkrigen og førkrigstiden, er ganske ukjent utenfor Finland. 

Den finske borgerkrigen i 1918

Westö forsøkte nokså raskt og enkelt å oppsummere noe av det som skjedde i forbindelse med borgerkrigen i 1918. Det hele startet med at Russland i 1917 ble kastet ut i et fullstendig kaos (med andre ord den russiske revolusjonen). Dette førte til dyp splittelse i Finland, og de røde tok makten i Helsingfors, mens de hvite dominerte i andre deler av landet. Etter hvert tapte de røde, og så tok de hvite en grusom hevn. De røde ble internert i leire, hvor de døde av sykdom og sult. Det er anslått at så mange som 37 000 av de røde døde mens de var i fangenskap hos de hvite. 

Noe av det verste som kan skje et land er at det bryter ut en borgerkrig. Den finske borgerkrigen var et åpent sår i den finske historien etter dens avslutning, og dette vedvarte som en understrøm i samfunnet og inn i andre verdenskrig. Antakelig ligger den der fremdeles som et verkende sår.

Underveis leste Kjell Westö fra "Svik 1938" - blant annet om fru Wiiks minner fra leiren hun var internert i i 1918, og om hvordan hun forsøker å legge bak seg sin fortid, også fortiden som proletar-datter. Etter dette har hun gjort en klassereise, begavet og sterk som hun er, og i boka arbeider hun som sekretær hos advokat Thune. 

 

Spennende samtale (Foto: RMC)

Komposisjonen i bøkene

Westö påpekte at han alltid har flettet mange historier  inn i sine romaner. Etter hvert har han blitt flinkere med komposisjonen, slik at han i dag får plass til alle historiene innenfor en 300 siders ramme, mens dette tidligere tok 5-600 sider. Han lyste opp da Linderborg påpekte at bøkene hans har noe musikalsk over seg. Rytme og musikalitet er nemlig svært viktig for ham, og akkurat dette jobber han mye med når han skriver. 

Skriveprosessen

Westö begynte på "Svik 1938" i 2009, og sluttførte den tre år senere. Noe av grunnen til at det tok såvidt langt tid er at han kom litt skjevt ut til å begynne med, og måtte justere opplegget etter en tid. 

Linderborg spurte om Westö har båret på historien i "Svik 1938" lenge. Westö opplyste at han etter å ha fullført romanen "Der vi engang gikk", visste at han ville komme tilbake til denne epoken. Det var så mye som skjedde på denne tiden. Mens det i 1920-årene var nærmest utenkelig for en alminnelig arbeiderfamilie å skaffe seg en radio, var dette helt annerledes på 1930-tallet. Det var generelt mer velstand blant folk, idretten fikk en større plass og folk var mer opptatt av skjønnhet og velvære. Parallelt med dette skjedde det mye ubehagelig i resten av Europa - med Hitlers nazisme og Stalins kommunisme. Som en motreaksjon til dette, ble mange lands innbyggere svært nasjonalistiske, på grensen til det hysteriske. Sammenligningen med det som i dag skjer i Europa med ekstrem arbeidsledighet blant yngre mennesker og en fremvekst av høyreekstremisme, er nærliggende ... Ja, faktisk er det så mange likhetstrekk at det er grunn til ettertanke!

Linderborg påpekte at det er noen elementer av krim i boka. Westö har ingen ambisjoner om å slå seg inn på krim-genren, og synes det allerede er for mange krimforfattere. Han har ingen planer om å bli den 637. krimforfatteren i Norden ...  Han innrømmer at han liker å leke med intriger og plott i bøkene sine. Det handler imidlertid ikke om kriminalhistorier, men mer om dyperegående psykologiske dramaer. 

Familiebakgrunnen

Kjell Westös far kommer fra en fattig familie, mens moren kommer fra en velstående familie. Begge familier er svenskspråklige i et land hvor de fleste snakker finsk, og er derfor pr. definisjon minoritetsspråklige. Hans farmor snakket en svensk dialekt som han ikke forsto. Hans blandede bakgrunn har for øvrig ytterligere bidratt til at han er noe delt på hvem han egentlig er - på en måte hjemme begge steder, og på en måte ingen av stedene. 

Svensk eller finsk?

Westö bestemte seg svært tidlig for at han ønsket å bli tospråklig, og han forelsket seg etter hvert i finsk litteratur og film. Mens han arbeidet som journalist skrev han i all hovedsak på finsk, mens han har valgt svensk som sitt romanspråk. Begge språk er en så stor del av ham at han tenker på begge språk, og endog drømmer både på svensk og finsk. Ja, også på engelsk. Han har likevel måttet erkjenne at han er en bedre stilist på svensk, og at han ikke har noe å stille opp med overfor forfattere som f.eks. Oksanen og Kettu som begge skriver på et fantastisk finsk språk. Samtidig har nettopp det faktum at han er tospråklig gjort ham til en bedre skribent på begge språk. Språkstriden i Finland er for øvrig ikke til å kimse av, og han kom litt inn på dette. 

En Helsingfors-forfatter

Westö er og blir en Helsingfors-forfatter. Han mener at han ikke kan noe annet. Han liker å flette lokalhistorie inn i sine bøker. Han har noen mannlige lesere som "elsker" å ta ham for unøyaktigheter og småfeil, og som mer enn gjerne gjør ham oppmerksom på disse. Han lo varmt og hjertelig da han fortalte om dette, som om han var aldri så lite stolt over iveren og interessen for hans bøker og at de historiske detaljene skal bli korrekte. Dette fører til at han endrer noen detaljer i bøkene sine - i alle fall den første høsten etter utgivelsene. Siden får det være som det er.

Westös forhold til musikk

Linderborg lurte på om Kjell Westö lytter til musikk mens han skriver. Da han var yngre hadde han på høy musikk mens han skrev, men så har det skjedd noe med ham med årene ... I dag foretrekker han stillhet og ro mens han er i en skriveprosess. 

Helt til slutt spurte Linderborg hva han ville ha gjort dersom han hadde kunnet velge om igjen: en forfatter-karriere eller en musiker-karriere? Westö tenkte seg litt om før han sa at han nok ville ha valgt å være forfatter - vel vitende om at han aldri er lykkeligere enn når han spiller gitar, selv om han understreker at han ikke er spesielt god som gitarist. 

Boksignering i bokhandelen på Litteraturhuset (Foto: RMC)

Den timen som var satt av til samtalen mellom Kjell Westö og Åsa Linderborg ble så altfor kort, og plutselig var vi ved veis ende. Etter arrangementet var det mulig å få signert bøker nede i bokhandelen, og jeg hadde selvsagt med mitt eksemplar av "Svik 1938"! Nå gjenstår det bare å få lest flere av Westös bøker - blant annet "Faren ved å være Skrake" og "Gå ikke alene ut i natten", som allerede står og venter i mine bokhyller ... 

Signatur i min bok (Foto: RMC)

Emile Ajar: "Med livet foran seg"

En perle av en bok!

Det begynner å bli noen år siden sist jeg leste Emile Ajars nydelige roman "Med livet foran seg". Dette var faktisk blant de første bøkene jeg skrev om et par år før jeg for alvor begynte å blogge om litteratur, og det er heller ikke rare greiene jeg skrev om boka den gangen. 

Nå foreligger boka i en nyutgivelse fra forlaget Agora Publishing (med samme oversettelse som den opprinnelige norske utgivelsen i 1976 - Anne Elligers), som i samarbeid med Aschehoug forlag har som mål å "utgi noen av vår tids mest betydningsfulle utenlandske forfattere i norsk oversettelse", " ... de fleste ... allerede veletablerte på den internasjonale litterære scenen", for å sitere fra en artikkel om lanseringen av forlaget på Aschehougs nettsider. Agora Bibliotek består med andre ord av et utvalg utsøkt litteratur og det er forfatteren Gabi Gleichmann som står som redaktør for utgivelsene. 

Mannen bak pseudonymet Emile Ajar er Romain Gary (f. 1914 d. 1980). Han utga en hel del bøker i løpet av sin forfatterkarriere - anslagsvis 40. Det er en ganske spesiell historie bak hans valg om å utgi noen bøker under pseudonymet Emile Ajar. Angivelig var han lei av seg selv, og fikk gjennom dette psuedonymet anledning til å være tilskuer til sitt andre liv. At det var han som sto bak romanen "Med livet foran seg" ble for øvrig ikke kjent før en tid etter at han hadde vunnet Concour-prisen for boka, nærmere bestemt etter at han i 1980 hadde tatt sitt eget liv. Han var opprinnelig fra Litauen og het ikke en gang Romain Gary, men Roman Kacew, og var av jødisk ætt. 

I "Med livet foran seg" møter vi den foreldreløse gutten Momo, som egentlig heter Mohammed. Ikke vet han hvor han kommer fra og ikke vet han hvor gammel han egentlig er. Det eneste han i grunnen vet er at han er av arabisk avstamning, fordi Madame Rosa som han bor oss, insisterer på at han trenger litt muslimsk oppdragelse. Madame Rosa har en fortid som prostituert, og er selv jøde - en av dem som overlevde nazistenes jødeutryddelse under krigen. Nå begynner hun å bli gammel og skral, og vi aner en begynnende og galopperende demensutvikling.  Hun er ikke lenger i stand til å ta ordentlig vare på seg selv, og langt mindre de barna som er plassert hos henne av deres prostituerte mødre, som ellers risikerer å miste barna til Forsorgen. Det som da kan hende, er forbundet med skrekk og angst, uten at barna egentlig helt får tak i eksakt hva det er tale om. 

Momo er fortelleren og jeg-personen i boka. Madame Rosa hevder at han er 10 år, men senere skal det vise seg at han er 14 og at hun har holdt igjen på alderen hans fordi hun er redd for å miste ham, hennes kjæreste barn. Miljøet de er en del av består av prostituerte, transseksuelle og fattige innvandrere fortrinnsvis fra afrikanske land. 

Momo betrakter verden med sine barneøyne og sin egen uslåelige logikk. Mange av betraktningene han kommer med er så morsomme at jeg hylte av latter underveis. Med uttalelser ala "Så lenge det er liv, er det ikke fred å få" (side 18), "Hun sminker seg en god del, men det nytter ikke å leke gjemsel i hennes alder" (side 20), "Det er jo helt latterlig nå i våre dager, nå som alt det der er dødt og begravet, men jøder er ikke til å bli kvitt, særlig når de har vært utryddet, de kommer stadig tilbake til det" (side 36) og "Jeg husker jeg sa det rett ut til henne, du må slanke deg for å spise mindre, men det er fryktelig hardt for et gammalt menneske som er alene i verden. Hun trengte mer av seg selv. Når en ikke er omgitt av kjærlighet, så blir det til fett" (side 51) - så er det bare å gi seg ende over. 

Og jeg fortsetter på side 108:

"I Afrika holder de sammen i stammer der de gamle er veldig ettertraktet på grunn av alt de kan gjøre for deg når de er døde. I Frankrike fins det ikke stammer på grunn av egoismen. Monsieur Walumba sier at Frankrike er blitt fullstendig avstammet, og det er derfor det fins bevæpnede bander som holder trofast sammen og prøver å utrette noe. Monsieur Walumba sier at de unge trenger en stamme, for ellers blir de som dråper i havet, og det gjør dem helt gærne. Monsieur Walumba sier at alt blir så stort nå til dags at det er ingen vits i å telle engang før du kommer til tusen. Det er derfor gamlingene som ikke kan gå sammen i bevæpnede bander for å eksistere, forsvinner uten å oppgi adresse og lever bortgjemt i støvete kroker. Ingen vet om dem, særlig på kvistværelser uten heis, når de ikke kan rope for å si fra at det er noen der, for det har de ikke krefter til. Monsieur Walumba sier at de burde få tilsendt store styrker av arbeidskraft fra Afrika for å lete etter gamle hver morgen klokka seks og kjøre vekk dem som det begynner å lukte av, for det er ingen som kommer og ser etter om gamlingen er i live fremdeles, og det er først når noen sier til vaktmesteren at det lukter i trappa at alt får sin forklaring." 

Hylende morsomt, samtidig som det er en viss tristesse over det hele, fordi det lille Momo skildrer er fattigdom og ensomhet i all sin gru ... Man trenger jo ikke mye fantasi for å forstå hva han egentlig snakker om. Og det er nettopp vekslingen mellom det humoristiske og det alvorlige som er denne romanens styrke, samtidig som Momos uslåelige logikk går gjennom boka som en rød tråd. Han er så hjernevasket til å gjøre alt som står i hans makt for å unngå Forsorgen at selv den dagen da han faktisk har mulighet for å komme seg bort fra en Madame Rosa som ikke lenger er på høyden - selv da griper han ikke sjansen ... 

Da jeg mottok et leseeksemplar av boka fra forlaget, fulgte en artikkel om forfatteren - forfattet av Gabi Gleichmann - med. Her skriver Gleichmann følgende:

"Uhyre innsiktsfullt skildres en verden av rusmisbruk, rasisme, prostitusjon, elendighet og segresjon. Trettifem år etter bokens utgivelse er dens bilde av livet på bunnen av det franske samfunnet mer aktuelt enn noensinne. 

Romanen høstet enorm suksess. Den er faktisk den mest solgte og leste boken i Frankrikes historie. Da den ble kronet med landets høyeste litterære utmerkelse, Concourt-prisen, utløste det ville spekulasjoner om hvem som skjulte seg bak navnet Emile Ajar. Ingen var i tvil om at det måtte være en betydningsfull forfatter. Mange storheter ble utpekt. Også Gary. Men kritikerne avfeide denne muligheten med argumentet: "Å nei, Gary har ikke tilstrekkelig talent." 

"Med livet foran seg" er en fantastisk roman på alle måter! Fortellerstilen og stemmen til den unge gutten Momo, som viser seg å være noe eldre enn han har fått vite av Madame Rosa, er gjennomført til fingerspissene. Skildringen av et miljø bestående av mennesker nederst på den sosiale rangstigen, er solid og autentisk, og her fremstilles et samhold så sterkt at ingen tillater noen å synke helt til bunns uten å komme med en utstrakt, hjelpende hånd. Nettopp samholdet er så rørende skildret at tårene presset på noen ganger. Dersom det ikke hadde vært for at Agora Publishings utgave av boka er så vakker, med en solid innbinding man ikke ser så ofte i våre dager, hadde jeg tatt frem min gule tusj og understreket de mest fantastiske sekvensene av boka under min lesing av den. Men akkurat det hadde jeg ikke lyst til å gjøre i dette prakteksemplaret av en bok. 

Dette er en bok jeg kommer til å lese flere ganger før jeg dør. Og når jeg først er inne på det, må jeg si at jeg undrer meg over at boka ikke er inntatt i "1001 bøker du må lese før du dør". Der hadde den nemlig fortjent en plass! Ellers er jeg meget fornøyd med at denne boka nå er tilgjengelig for nye lesere! Måtte flere få øynene opp for denne bokskatten!

Utgitt i Frankrike: 1975 
Originaltittel: La vie devant soi
Utgitt første gang i Norge: 1976
Denne utgaven er utgitt: 2013 
Forlag: Agora Publishing
Oversatt: Anne Elligers
Antall sider: 167
Takk til forlaget for leseeks. av boka!

Romain Gary/Emilie Ajar

Andre artikler om boka:

- Morgenbladet v/Kamilla Aslaksen - 17.12.2010 - Kjærlighet i fattigdommens tid - Emilie Ajars lille mesterstykke burde vært obligatorisk julelesning

- Les mye - 04.03.2014