Daniel Kehlmann: "F"

Mesterlig om mange av livets dilemmaer!

Den siste uka har Daniel Kehlmann vært i Norge for å promotere sin siste roman "F". Jeg var så heldig å få med meg et bokbad på Litteraturhuset tirsdag 18. februar, og har skrevet om dette på bloggen min. Intervjuet var svært nyttig - på mange nivåer - ikke minst for den videre lesningen av Kehlmanns bøker. Nå tror ikke jeg at norske lesere har problemer med verken å fange opp eller skjønne humoren i Kehlmanns bøker, men det er likevel et poeng å vite at forfatteren hadde det svært morsomt mens han skrev sine bøker. Humor i litteraturen er for øvrig et sjansespill, fordi det kan slå begge veier, har forfatteren uttalt. I Tyskland blir Kehlmanns bøker tatt dødsens alvorlig, og det frustrerer forfatteren. Derfor synes han det er befriende når bøkene oversettes til andre språk, og han kan møte lesere som faktisk har forstått hva det dreier seg om. 

"F" handler familien Friedland; far Arthur drømmer om å bli forfatter, men produserer i bunn og grunn mest for skrivebordskuffen. Moren, som er nokså perifer gjennom hele romanen, er øyelege, og hadde det ikke vært for hennes innkomster, ville ikke familien hatt noe å leve av. Arthur har tre sønner - tvillingene Martin og Iwan og dessuten Eric, sistnevnte med en annen kvinne. 

I bokas første kapittel, som foregår i 1984, mens guttene fremdeles er nokså små, er faren og sønnene hans på vei til en hypnose-forestilling med den store Lindemann. 

"Mange år senere, de var for lengst voksne og hver av dem hadde viklet inn sin egen ulykke, husket ingen av Arthur Freidlands sønner hvem som egentlig hadde hatt ideen om å gå til hypnotisøren denne ettermiddagen. 

Året var 1984, og Arthur hadde ikke noe yrke. Han skrev romaner som intet forlag ville utgi, og historier som ble trykt i tidsskrifter en gang i mellom. Noe annet gjorde han ikke, men hans kone var øyelege, og tjente penger." (side 7)

Arthur tror ikke på hypnose, men ender med å si ting fra scenen, som han motvillig og under sterkt press har entret, som får helt fatale konsekvenser for  hele familien. Som at han elsker Iwan høyest av barna sine, som at han ikke får levd ut sine drømmer i denne familien, som at han heretter skal følge sine drømmer ... Etter dette forlater han familien sin, og barna vokser opp uten sin far. Under hele oppveksten blir de på avstand vitne til at faren faktisk slår gjennom som forfatter, i første rekke med romanen "Mitt djevelske navn skal være ingen".

I resten av boka er handlingen lagt til 2008. Perspektivet i fortellingen skifter underveis - gjennom at de tre brødrene skifter om å være jeg-personen i boka. Dermed oppnås den effekt at vi som lesere får det fulle innblikket i hvordan det egentlig ikke finnes bare én sannhet om det som skjer, men at opplevelsen av de samme hendelsene kan se høyst forskjellig ut alt etter hvem som betrakter dem. Dette kommer særdeles tydelig frem under et restaurantbesøk mellom Eric og Martin, hvor Eric er på randen av sammenbrudd på grunn av finanskrisen som er rett rundt hjørnet (uten at noen - og kanskje aller minst han - skjønner hva som skjer før det er for sent), og knapt er mentalt til stede for broren som sitter sammen med ham ved restaurantbordet. For det første har sekretæren hans kontaktet feil bror - for det var Iwan Eric hadde ønsket å spise lunch med. For det andre er det hele tiden folk som skal ha tak i ham på mobiltelefonen. Til slutt sender Martin ham en tekstmelding hvor han ber Eric ringe ham når han får tid ... Mens Martin forventer et smil i det minste, blir Eric helt satt ut. Sitter han sammen med broren sin, eller er det bare innbildning? I forfjamselsen sletter han meldingen og retter blikket mot broren, uten å fortrekke en mine ... En høyst merkverdig scene om to mennesker som bokstavelig talt befinner seg på to totalt forskjellige planeter!

De tre brødrene har gjort høyst forskjellige karrierer. Martin er en katolsk prest som ikke tror på gud. Han er i og for seg en god prest, men det forhold at han ikke tror ordentlig på gud, gir seg de mest merkverdige utslag i hans prestegjerning. Gjennom mange episoder tegner forfatteren et bilde av en geisterlig person vi alle kan kjenne oss igjen i, og som kaller på smilet gang på gang. I tilbakeblikk får vi også vite noe om hva som gjorde at han valgte å bli en katolsk prest. Damer er ikke det han har fått best til, og en særdeles ydmykende epiosode får ham til å skrinlegge det hele som ikke noe for ham. Hans valg forskrekker spesielt Eric. 

"Og du?" spurte Eric meg. "Mener du det alvorlig? Bønn, kirke, presteseminar? Mener du det virkelig alvorlig? Vi er jo jøder, lar det seg gjøre i det hele tatt da?"

"Vi er ikke jøder", sa Iwan.

"Men vår bestefar ..."

"Likevel", sa Iwan. "Vi er desverre ingenting. Det vet du."

"Martin gjør det jo bare fordi han ikke finner noen kjæreste." (side 65)

Martins store lidenskap er Rubiks kube, et 80-tallsfenomen som har overlevd blant noen ytterst få entusiaster, som deltar på årlige mesterskap. Dessuten elsker han å lese og han elsker kirkemusikk. Ingen leser farens bøker med like stor inderlighet som nettopp ham. Og så er han konstant sulten, og selv ikke når han tar imot skriftemål klarer han å la være å gumle i seg sjokolade ... 

Eric er en skruppelløs finansakrobat, og nå har han rotet det skikkelig til for seg. Ikke bare har han "lånt" penger av kundene sine, men nå er også redningen i ferd med å forsvinne. For mens han tidligere bare kunne selge noen aksjer og hente inn de "lånte" pengene, er aksjekursene nå i fritt fall, og dermed må han realisere med store tap. Og hvor skal han da ta midlene fra? 

"Synet av mine medarbeidere tynger meg mer enn vanlig: all denne tregheten, all denne middelmådigheten. Sannsynligvis skyldes det også at jeg bare ansetter middelmådige mennesker. Det siste jeg trenger, er noen som gjennomskuer meg." (side 173) 

Og så er det Iwan, den av brødrene som drømte om å bli maler, men som etter hvert skjønner at han aldri kommer til å bli noen stor kunstner. I stedet satser han på en karriere som kunsthandler, og beveger seg over på en helt annen, ikke stueren arena ... 

"Det kom altså ikke til å bli noen maler av meg, det visste jeg nå. Jeg arbeidet som før, men det hadde ingen mening lenger. Jeg malte hus, jeg malte enger, jeg malte fjell, jeg malte portretter, de så ikke så verst ut, de var dyktig utført, men hvorfor?

Hva vil det si å være middelmådig - plutselig ville ikke spørsmålet slippe taket i meg. Hvordan lever man med det, hvordan fortsetter man? Hva slags mennesker er det som satser alt på ett kort, vier livet sitt til å skape, risikerer det store veddemålet og så, år etter år, ikke får til noe av betydning?

Selvsagt ligger det i veddemålets natur at man kan tape. Men hvis det virkelig skjer - lyver man da for seg selv, eller kan man ærlig avfinne seg med det? Hvordan kan man stolt forberede sine små utstillinger, samle sine begrensede mengder anerkjennelse og anse det som naturgitt at det langt over en finnes en suksessens verden som man ikke har del i? Hvordan innretter man seg?" (side 216)

Slike sekvenser som dette er det mange av boka, og måten forfatteren svært presist setter fingeren på en del moralske og filosofiske dilemmaer, gjør at i alle fall jeg opplever "F" som en roman høyt hevet over de fleste romaner som utgis i dag. Nå har han selv i et intervju uttalt at han ikke hadde noen intensjoner om å skrive en roman med en slags moralsk pekefinger - tvert i mot er han skeptisk til forfattere som forsøker å si noe generelt om samfunnet gjennom sine romaner - men det er likevel mange sider ved denne romanen, som det kan være interessant å løfte frem som helt egne diskusjonstemaer. Middelmådighetens problem er ett av dem - der "alle" i grunnen kan gjøre hva de vil bare de er villig til å satse penger på det (enten ved å gi ut bøker, ha utstillinger eller hva det skulle være), men blir det "stor kunst" av det? Vi trenger vel ikke en gang å snakke om kunst - det holder lenge å snakke om kvalitet, eller altså mangel på sådan. Og høflige som vi er opplært til å være, applauderer vi i tillegg, fordi ingen våger å si sannheten ... Vi ønsker jo ikke å fremstå som lite rause! 

Et annet aspekt ved romanen som jeg fant interessant er at alle de tre brødrene driver med falskneri på hver sine måter; Martin ved å predike gudstro uten å klare å tro selv, Eric som svindler kundene sine og Iwan som ender som kunstforfalskner ... Drømmen om suksess er så altoverskyggende at hovedpersonene fanges av det og ikke kommer løs. Paradoksalt nok er den eneste som faktisk lever et ekte og sant liv, Arthur, deres gamle far. Han står i det minste for det han har gjort, men hans valg er av en slik karakter som samfunnet gjennomgående likevel fordømmer som ansvarsløst. 

Mitt signerte eksemplar av "F" (Foto: RMC)

"F" er en roman jeg rett og slett elsket fra første til siste side! Som i romanen "Oppmålingen av verden" er språkføringen elegant, men det er en videreforedlet og modnet forfatter vi møter i "F". Ordet "fullkommen" dukker opp i tankene mine, og det er nettopp det jeg mener at "F" er! En fullkommen og på alle måter mesterlig roman, som inneholder alt som skal til for å bli en moderne klassiker! Humoren er dessuten underfundig og subtil, akkurat slik jeg liker det. Dette er en bok man bare må få med seg! Jada, jeg har sluttet med å gi terningkast-karakterer i mine bokanmeldelser, men ingen bør likevel være i tvil om hva jeg ville ha gitt, dersom jeg hadde trillet terningen! Løp og kjøp, folkens! 

Og helt til slutt: all ære til Sverre Dahl, som har oversatt boka fra tysk til norsk! Og for dem av dere som ønsker å få vite mer om "F", viser jeg til mitt innlegg fra bokbadet på Litteraturhuset den 18. februar. 

Utgitt i Tyskland: 2013
Originaltittel: "F"
Utgitt i Norge: 2014
Forlag: Gyldendal
Oversatt: Sverre Dahl
Antall sider: 297

Andre omtaler av boka og om forfatterens Norges-besøk:
- NRK v/Ana Leticia Sigvartsen - 20.02.2014 - Tysk suksessforfatter - Altfor mange dårlige bøker om andre verdenskrig
- Dagbladet v/Fredrik Wandrup - 20.02.2014 - Finansfolk svindler mye mer enn vi tror
- NRK - TV-intervju - Jeg ville at hver av dem skulle være bedrager på hver sin måte

Daniel Kehlmann: "Oppmålingen av verden"

Satirisk om opplysningstidens vitenskapsmenn

"Die Vermessung der Welt" utkom i Tyskland i 2005. Boka har siden blitt oversatt til 46 språk, og er den mestselgende tyske utgivelsen noen sinne etter Süsskinds "Parfymen". Boka utkom på norsk under tittelen "Oppmålingen av verden" i 2008, og på engelsk under tittelen "Measuring the World" i 2006. Daniel Kehlmann (f. 1975) hadde så vidt rundet 30 år da boksuksessen var et faktum, og denne er siden inntatt i "1001 bøker du må lese før du dør". Selv hadde jeg hatt denne boka stående ulest i bokhylla i et par-tre-år inntil jeg nylig ble oppmerksom på at forfatteren skulle komme til Norge i forbindelse med Gyldendals lansering av hans siste roman "F". Dette førte til at jeg kastet meg over boka, slik at jeg skulle være mest mulig forberedt til forfatter-bokbadet på Litteraturhuset. 

Innledningsvis kan det være grunn til å presisere at "Oppmålingen av verden" handler om to personer som faktisk har levd. Den ene er Alexander von Humboldt (f. 1769 d. 1859), en tysk vitenskapsmann som dro på forskningsreiser til Sentral-Asia og Mellom- og Syd-Amerika, hvor det særlig var området langs Orinoco og Amazonas han utforsket. Han reiste sammen med Aimé Bonpland, og på reisene sine samlet de mange ukjente planter og trær som de tok med seg tilbake til Europa. (Kilde: Wikipedia.) Den andre er Carl Friedrich Gauss (f. 1777 d. 1855), en genierklært tysk matematiker, astronom, geodet og fysiker. (Kilde: Wikipedia.)

"Daniel Kehlmanns form er nesten skisseaktig. Han kommer med megetsigende detaljer, men overlater mye til fantasien. Han gjennomgår ikke biografiene langsomt og metodisk, men dveler ved enkelte punkter (ikke alltid de mest opplagte) og hopper over mye. Han viser subtilt hvor begrensende berømmelsen virker på de to personene. Begge er "øyer" (med litt hjelp fra Kehlmann); de lever i sin egen verden og er besatt av tanken om å skaffe seg kunnskap." (sitat fra "1001 bøker ...)

Alexander von Humboldt

Vi følger de to geniene parallelt til å begynne med, inntil deres skjebner flettes sammen i 1828. Da hadde de i all hovedsak gjort unna det meste av de bragder som hadde gjort dem berømte i sin samtid. Etter dette drodler de over sine ulike måter å betrakte verden på.

Historien fortelles nokså fragmentarisk, og dette gjør at man virkelig må konsentrere seg for å få med seg alle krumspringene i historiene. 

Humoren er til stede absolutt hele tiden og den sniker seg inn i alle scenene underveis, og gjør dermed boka til en uhøytidelig harsellering med opplysningstidens vitenskapsmenn. 

"I september 1828 forlot landets største matematiker sin hjemby for første gang på mange år for å delta på Den tyske naturforskerkongressen i Berlin. Selvfølgelig ville han ikke dit. I månedsvis hadde han vegret seg, men Alexander von Humboldt hadde vært hardnakket, så han i et svakt øyeblikk og i håp om at dagen aldri ville komme hadde sagt ja.

Nå gjemte professor Gauss seg altså i sengen. Da Minna ba ham om å stå opp, vognen ventet og det var lang vei, klamret han seg til puten og prøvde å få sin kone til å forsvinne ved å lukke øynene. Da han åpnet dem igjen og Minna fortsatt var der, kalte han henne plagsom, innskrenket og sine sene års ulykke. Da heller ikke det hjalp, slo han teppet til side og satte føttene på gulvet." (side 7)

Der Gauss er sky og helst vil være for seg selv, der er Humboldt mer verdensvant og sosial, skjønt ingen av dem er spesielt glad i andre mennesker eller er spesielt elskverdige for den sakens skyld. På tidspunktet for deres møte er Humboldt for lengst en berømt mann på grunn av dine landemålinger i Latin- og Mellom-Amerika. Vi får senere også innblikk i disse reisene, og hva hans oppdagelser kostet ham av slit, ikke minst i form av insektsbitt og annet som følger med når man oppholder seg i en tropisk regnskog. Det de to geniene har felles er en dyptfølt og altoppslukende interesse for vitenskapen og den evige og umettelige jakten på kunnskap. De er villige til å ofre nær sagt alt for vitenskapen - ja, selv livet settes på spill, særlig for Humboldts vedkommende. 

Hos Gauss fører kjærligheten til vitenskapen til at han knapt er til stede i sitt eget liv, og overhode ikke interesserer seg for ting som skjer utenfor hans eget hode. Selv på bryllupsnatta stopper han midt i akten for å notere ned en liten genistrek, av frykt for at dette skal bli borte for ham dersom han ikke passer på. Etter litt for mange barnefødsler dør kona dør i barsel, og han gifter seg nokså raskt med hennes venninne - rett og slett fordi han innser at han ikke har råd til å skaffe seg en hushjelp. Litt for sent skjønner han hvilket feilgrep dette er, og etter bryllupet skyr han hjemmet som pesten. Brudens drømmer og skuffelser hører vi intet om ... 

Carl Friedrich Gauss

"Således gikk livet gjennom stadier av voksende tildekking av dets organisasjon, helt til det gjorde det sprang som man trygt kunne kalle det største mulige: fornuftens lynnedslag. Frem til da fant det ikke sted noen utvikling i grader. Den nest største krenkelsen av mennesket var slaveriet. Men den største at det skulle stamme fra apene. 

Menneske og ape! Daguerre lo.

Humboldt la hodet bakover og syntes å lytte etter sine egne ord. Forståelsen av kosmos var kommet svært langt. Med kikkerter utforsket man universet, man kjente jordens oppbygning, dens vekt og dens bane, hadde bestemt lysets hastighet, man forsto havets strømmer og livets betingelser, og snart ville man ha løst den siste gåten, magnetkraften. Enden på veien var i sikte, oppmålingen av verden nesten avsluttet. Kosmos ville være et forstått kosmos, alle den menneskelige begynnelsens vanskeligheter, som angst, krig og utbytting, ville høre fortiden til, og her måtte nettopp Tyskland og ikke minst forskerne i denne forsamling yte det fremste bidrag. Vitenskapen ville føre til en velferdens tidsalder, og hvem kunne vel vite om den ikke en vakker dag endog ville løse dødens problem. Noen sekunder senere sto Humboldt ubevegelig. Så bukket han." (side 197)

"Oppmålingen av verden" er en fascinerende bok om mange av de viktigste og store oppdagelsene som ble gjort for et par hundre år siden, og ikke minst om livsbetingelsene som ble vitenskapsmennene - ja, for det var kun menn på den tiden - til del. Dette er fortalt med intellektuelt vidd, slik at det hele fremstår i et fornøyelig lys. Når boka tidvis opplevdes som noe tung å komme gjennom, var dette fordi historiene er noe springende fortalt og at setningene til tider er så mettet med meningsinnhold om nokså avanserte vitenskapelige tankerekker. Antakelig vil det være en fordel å lese boka to ganger, fordi man da i større grad vil kunne få fullt utbytte av alle detaljene. 

Etter å ha lest denne boka sitter jeg i all hovedsak igjen med en opplevelse av å ha lest noe høyst originalt, som ikke ligner noe som helst jeg har lest tidligere. Kehlmann er elegant i språkføringen, og det forhold at han hele tiden krydrer historiene med humor og satire,  gjør det til en fornøyelse å lese denne nokså rare, lille boka. Samtidig vil jeg hevde at innholdet i boka er så vidt vanskelig tilgjengelig til tider at det faktisk forundrer meg at den har blitt en bestselger. Dette er nemlig - slik jeg ser det - en bok for de spesielt interesserte og sånn sett ikke en bok som vil fenge flertallet av lesere. Til det er den nok litt for spesiell. Da har jeg faktisk mer tro på at hans siste roman "F" vil nå et bredere publikum.

Det som gjorde absolutt størst inntrykk på meg er beskrivelsene av disse to hovedpersonene og alle deres ekskapader, og fremstillingen av dem som to høyst merkverdige nerder med heller få sosiale antenner og evne til å oppføre seg i tråd med datidens etikette. Humboldt som tror at det meste han ikke forstår kan gjøres mer forståelig ved å måle det, og Gauss som den personifiserte eksentriker. 

Daniel Kehlmann måtte tåle en del kritikk da han utga denne romanen. Ikke minst kom en rekke eksperter på banen og protesterte mot flere av detaljene i hans fremstilling. Da Daniel Kehlmann tidligere denne uka besøkte Litteraturhuset, fortalte han at deler av kritikken rett og slett var feil. Ord han har lagt i munnen på hovedpersonene har de faktisk skrevet selv, og dette har Kehlmann hentet fra konkrete kilder. For øvrig er han ikke den første som dikter seg inn i virkelige personers liv. Mange har gjort det før ham, og den forfatteren som først og fremst står klart for meg som en det er naturlig å sammenligne Kehlmann med, er faktisk Per Olov Enquist. Så er det kanskje ikke tilfeldig at Kehlmann har mottatt P.O. Enquist-prisen ... Å skrive dels fiksjon og dels biografi er etter min mening en spennende genre for dem som behersker dette. For leseren er det som å få dobbelt opp:  i tillegg til å bli underholdt, er denne typen bøker også lærerike! 

Etter å ha møtt forfatteren på Litteraturhuset tidligere denne uka, er jeg ikke det minste i tvil om at jeg skal fortsette å dukke ned i bøkene han har skrevet! 

Helt til slutt: "Oppmålingen av verden" er filmatisert! 

Utgitt i Tyskland: 2005
Originaltittel: Die Vermessung der Welt
Utgitt på engelsk: 2006
Engelsk tittel: Measuring the World
Utgitt i Norge: 2008
Forlag: Gyldendal
Oversatt: Sverre Dahl
Antall sider: 250

Daniel Kehlmann

Andre omtaler av boka:
- NRK v/Leif Ekle - 06.02.2008 - Oppmålingen av verden
- Dagbladet v/Kåre Bulie - 25.02.2008 - Den vitenskapelige komedie 
- Aftenposten v/Ingunn Økland - 20.10.2011 - Hyperaktive genier
- Leselykke - 03.08.2009 
- Bokofilia - 01.12.2012 
- Goethe-instituttet v/Anne Haeming - september 2008 - Portrett av Daniel Kehlmann
- Morgenbladet v/Janike Kampevold Larsen - 22.02.2008 - Tilbake til naturen

Møte med Daniel Kehlmann på Litteraturhuset 18. februar 2014

Boksignering - her med Line og Daniel
Kehlmann (Foto: RMC)

Tysk litteraturs superstar!

Om forfatteren

Daniel Kehlmann (f. 1975) debuterte som forfatter i en alder av 22 år med romanen "Beerholms Vorstellung" (1997), skjønt det først var da han kom ut med romanen "Ich und Kaminsky" i 2003 at han for alvor gjorde seg bemerket utenfor Tysklands grenser. Med "Die Vernessung der Welt" (2005) - "Oppmålingen av verden" på norsk - vakte boka så pass stor anerkjennelse internasjonalt at Daniel Kehlmanns navn som en forfatter man virkelig måtte regne med, var fastslått en gang for alle. Det er f.eks. ikke mange nåværende forfattere forunt å oppnå en plassering i "1001 bøker du må lese før du dør", men dette oppnådde altså Kehlmann. 

Bøker som er oversatt til norsk

Kun fire av Kehlmanns bøker er så langt oversatt til norsk - i alle fall dersom jeg skal feste lit til Wikipedias norske oppføring på forfatteren. Her fremkommer det også at størstedelen av Kehlmanns litterære produksjon i det alt vesentlige handler om skuespill og dessuten essays.  I anledning utgivelsen av "F", har Gyldendal også utgitt en norsk oversettelse av Kehlmanns roman "Ich und Kaminsky", "Jeg & Kaminski". For øvrig ble det gjort stas på oversetteren Sverre Dahl, som ikke bare står bak oversettelsen av samtlige Kehlmann-bøker fra tysk til norsk, men også fordi han har oversatt i alt 50 bøker for Gyldendal i løpet av sin oversetter-karriere.

Litteraturhusets arrangement

Da jeg ble gjort oppmerksom på at Daniel Kehlmann skulle komme til Litteraturhuset i forbindelse med Gyldendals lansering av hans nye roman "F", hadde jeg ikke lest noe som helst av ham. Ingen - aller minst jeg selv - burde imidlertid bli særlig overrasket over at jeg faktisk hadde "Oppmålingen av verden" stående ulest i en av mine bokhyller ... Jeg rakk akkurat å lese den før den store kvelden på Litteraturhuset. Sammen med bokblogger Line og bokblogger Anne møtte jeg opp, spent som få, på Litteraturhuset i går kveld. Intervjuet skulle foregå på engelsk.

En fullsatt sal på Litteraturhuset (Foto: RMC)

Kehlmann ble intervjuet av Elisabeth B. Halvorsen

Mange mennesker hadde møtt opp for å høre Elisabeth Beanca Halvorsen intervjue Daniel Kehlmann. Halvorsen introduserte Kehlmann som tysk litteraturs superstar, og viste til at han har mottatt en rekke priser - bl.a. Thomas Mann-prisen, P.O. Enquist-prisen m.m. I fjor ble han kåret til Tysklands viktigste intellektuelle under 40 år av det tyske bladet Cicero. Hun hevdet dessuten at "Oppmålingen av verden" i sin tid solgte 6 millioner eksemplarer verden over, og at det kun er Süsskinds "Parfymen" som har solgt mer. 

Forfatteren var snar til å protesere mot at "Oppmålingen av verden" angivelig skal ha solgt i alt 6 millioner eksemplarer. Dette stemmer i alle fall ikke med det tallet han sitter med, og han ga lattermildt uttrykk for at han håpte at det ikke var noen fra det tyske skattevesenet som fikk fatt i dette. Dermed var tonen satt for en høyst morsom og uhøytidelig kveld med en spennende forfatter!

Kehlmann dro også en liten anekdote om hvordan såkalte "sannheter" etableres. Først skriver noen om noen halvsannheter på nettet. Så fanges dette opp av de store avisene. Dermed anses det som "sant" nettopp fordi de store avisene har skrevet opp det - og deretter brukes disse avisene som kilde hver gang "sannheten" gjentas ... Når noe er etablert som "sannhet" på denne måten, er det umulig å få rettet opp i det.

Leste fra romanen "F"

Deretter ble Kehlmann bedt om å lese litt av det første kapittelet i sin bok "F" på tysk, hvoretter Halvorsen leste fortsettelsen på norsk. 

"Mange år senere, de var for lengst voksne og hver av dem hadde viklet inn sin egen ulykke, husket ingen av Arthur Freidlands sønner hvem som egentlig hadde hatt ideen om å gå til hypnotisøren denne ettermiddagen. 

Året var 1984, og Arthur hadde ikke noe yrke. Han skrev romaner som intet forlag ville utgi, og historier som ble trykt i tidsskrifter en gang i mellom. Noe annet gjorde han ikke, men hans kone var øyelege, og tjente penger." (side 7)

Nærmere om romanen "F"

Det første kapittelet i romanen foregår i 1984, mens resten av handlingen foregår i 2008. Familien Kehlmann har tre sønner, hvorav to er tvillinger. Som sitatet ovenfor viser, er det en situasjon som innbefatter hypnose som står sentralt innledningsvis i boka. Familiefaren Arthur tror ikke på hypnose, men ender opp med å si de forferdeligste ting under en hypnose - som at han er mer glad i den ene sønnen sin enn i den andre ... Dette får helt fatale konsekvenser for familien, og det ender med samlivsbrudd og hvor faren reiser sin vei.  Senere blir han forfatter og så dukker han opp etter mange år igjen, dvs. i 2008 ... 

Kehlmann opplyser at han er fascinert av hypnose og det faktum at dette faktisk virker. Han mener dette sier noe om hvordan hjernen vår virker. Da han startet på det som skulle bli romanen "F", visste han selv ikke i hvilken retning historien kom til å utvikle seg. Det eneste han var bevisst på var i grunnen at han ønsket å skrive en roman igjen etter å ha skrevet skuespill i noen år. 

Interessant dialog mellom Halvorsen og Kehlmann (Foto: RMC)

Persongalleriet i "F"

Familiefaren Arthur er litt demonaktig ("devilish"), og de tre sønnene hans er nokså forskjellige. 

Eric er finansrådgiver og ikke helt god. I stedet for å investere folks penger til deres beste, lurer han dem og putter gevinsten i egen lomme. Han er psykopatisk, ja kanskje også litt borderline-aktig. 

Martin og Iwan er tvillinger. Martin er katolsk prest og en mester i Rubiks kube - så pass at han deltar i Rubiks kube-konkurranser. Kehlmann flirer litt mens han forteller om dette åttitalls-fenomenet som i enkelte miljøer lever i beste velgående fremdeles. Den største forskjellen på den gang og nå er at publikumet er borte. Ingen bryr seg om hvordan Rubiks kube-konkurransene går lenger - bare deltakerne bryr seg om akkurat dét. Martin er en litt trist person, og som forfatter tenkte Kehlmann at han måtte gi ham noe for å muntre ham litt opp og gjøre ham glad. Martin er et godt medmenneske og en god prest, men han tror ikke lenger på Gud. Han prøver hardt, men det hjelper ikke. Gudstroen er og blir borte. Samtidig tror Kehlmann at det er godt for Martin å være prest - mest av alt fordi Martin aldri har hatt noe hell med kvinner og dessuten er en som elsker bøker og musikk. 

Iwan er kunsthandler. Han er en person alle bare liker uforbeholdent, og i boka opptrer han som en sann helt. 

Mange lag i boka

Halvorsen påpeker at det er mange lag i romanen "F". Kehlmann utdyper hvorfor det har blitt slik. Underveis i skrivingen puttet han inn det ene elementet etter det andre, og han visste ikke der og da hvordan han skulle lande disse til slutt. Men lande gjør de altså. 

Mens Kehlmann skrev på romanen, var han opptatt av struktur og stadige skifter av perspektiv, og dette utgjør på en måte grunnpilaren i boka. 

En engasjert forfatter! (Foto: RMC)

Hvorfor tittelen "F"?

Halvorsen stilte spørsmål ved hvorfor Kehlmann har valgt tittelen "F" på sin roman. Hun drodlet litt rundt om det kunne ha sammenheng med ord som "family", "fake", "false" etc. 

Kehlmann fortalte at "F" rett og slett hadde vært arbeidstittelen på boka. Noe må man jo kalle et arbeidsdokument - ellers får man ikke lagret filen. "F" refererer seg rett og slett til familien Friedland - dvs. familienavnet til familien han har skrevet om. 

Hvorfor så få kvinner i bøkene hans?

Kehlmann ble litt beskjemmet da han ble konfrontert med at romanene hans, og kanskje "F" i særdeleshet, har så få kvinner i persongalleriet. I "F" er det bare en kvinne - barnebarnet til Arthur. 

Kehlmann hadde en idé om at "F" skulle handle om tre brødre, men var en kort stund innom tanken på at en av søsknene kanskje burde ha vært en kvinne. Det føltes imidlertid ikke riktig, så han droppet dette. 

Er det noen moral i "F"?

På spørsmål om det er en slags moral i "F", svarer Kehlmann leende at han ikke vil nekte for det, selv om han for å være helt ærlig aldri tenkte eksplisitt på det da han skrev romanen. 

Halvorsen beskriver "F" som en humoristisk pageturner, som også har et pessimistisk preg. Det går liksom ikke så bra for personene i boka ... Kehlmann repliserer at han elsker mørk humor, og at han tenker på litteratur som noe som skal gjøre verden til et mindre sikkert sted å leve. Veldig dårlige ting kan skje uten at det er noen som helst mening i det. Verden er rett og slett ikke et rettferdig sted. Sånn sett står dette i kontrast til de flestes oppfatning om at bare man er snill og grei og jobber hardt, så får man som man fortjener og det vil gå en godt. Nei - det vil ikke det! Ikke i litteraturens verden i alle fall! Ikke i hans bøker! En herlig latter med sting trillet deretter ut av Daniel Kehlmann, og der og da savnet jeg at Halvorsen hadde gjort en brå vending mot ham og stilt ham det inkvisitoriske spørsmålet: "And who are you, Mr. Kehlmann?"

I tillegg til disse tre bøkene, er også "Berømmelse" (2010)
oversatt til norsk (Foto: RMC)

Referanser til forfatterens øvrige bøker

Kehlmann innledet med å fortelle om Sebastian Zöllner, hovedpersonen i "Jeg & Kaminski". Zöllner er en upålitelig fyr som plager andre, men som synes han er svært fantastisk selv. Lenger kom han ikke før Line og jeg kikket megetsigende på hverandre og utbrøt i kor at "den boka MÅ vi ha"! (Senere skulle det vise seg at spesielt jeg var ute i grevens tid, fordi mitt eksemplar av boka var det siste som var å oppdrive i bokhandelen den kvelden på Litteraturhuset ...)

Det skal for øvrig bli film av "Oppmålingen av verden". Kehlmann fortalte at da han ble orientert om dette, uttalte han at han ikke ønske å medvirke til manuset og langt mindre skrive det selv. "Vel, vi hadde heller ikke tenkt å spørre deg ...", fikk han til svar ... Denne manglende selvhøytideligheten preget for øvrig hele intervjuet og viste en forfatter med humor generelt og selvironi spesielt i bøtter og spann. Latteren runget jevnt og trutt over forsamlingen. 

Latteren satt løst (Foto: RMC)

Om medias rolle

Kehlmann fortalte om et teaterstykke basert på et av hans skuespill, som var satt opp på en teaterscene i Tyskland. Han var til stede under premieren, og det tok ikke mer enn 10 minutter før det gikk opp for ham at regissørren ikke bare hadde radbrekket hele stykket, men også endret så mye av det at det ikke lenger var gjenkjennelig for ham selv. Dette kombinert med at en rekke plattheter var lagt til for å sprite opp stykket og liksom gjøre det morsomt, fikk ham til å ønske at han kunne reise seg og bare forlate salen. Det gjorde han også, etter først å ha forsikret seg om at dette gikk an med teatermanageren hans, som satt ved siden av ham. Deretter listet han seg ut av salen, så stille og ubemerket han bare klarte. Alt for å unngå å måtte stå til rette for stykkets innhold etter at premieren var over ... 

I ettertid vokste denne historien helt ut av sine proporsjoner, og ble til at han angivelig skulle ha slamret døren etter seg ... Det nyttet ikke å få rettet opp dette inntrykket i ettertid, og Kehlmann undret seg dessuten over at ingen syntes å være nysgjerrig på hvorfor han faktisk gikk. Det han lærte av hele historien var at det er umulig å utslette et sterkt bilde (impossible to delete a strong image). 

Om konjunktiv eins

En av tilhørerne i salen spurte hvorfor han bruker en bøyningsform som det er nærmest umulig å oversette til bl.a. norsk. Kehlmann opplyste at han selv elsker denne formen, og brukte den hele tiden i "Oppmålingen av verden". Senere har han forsøkt å begrense bruken, og i "F" er den bare brukt av og til. 

Hvordan gjør han research?

Kehlmann opplyste at han har det med i bli intenst interessert i spesielle ting og fenomener, og at han da bruker mye tid på å sette seg grundig inn i dette. Som f.eks. hypnose som fenomen. På nettet og YouTube spesielt er det nesten ikke grenser for hva man kan finne om man bare er interessert nok. Han så filmsnutter om hypnose i timesvis, rett og slett fordi han var fascinert og ønsket å finne ut av dette. 

På et senere tidspunkt spekulerer han på i hvilken sammenheng han kan bruke sine nyerverede kunnskaper, og så kobler han dette til en kontekst og en eller flere karakterer. På  den måten føles det ikke som om han gjør research. Han bare bruker det han kan. 

Avslutningsvis påpekte han at han har blitt kritisert for noen misforståelser rundt karakteren Humboldt i "Oppmålingen av verden". Noe av kritikken var rett og slett feil. Ekspertene vet ikke alt, og også de kan ta feil ... 

Eller det timelange intervjuet signerte Kehlmann bøker for dem av oss som ønsket dette, og jeg benyttet selvsagt anledningen til å få min "F" signert! 

Og for å si det sånn: jeg har herved innledet et kjærlighetsforhold til en ny yndlingsforfatter, og kan nesten ikke vente med å lese flere av bøkene hans! 

Min signerte utgave av Daniel Kehlmanns "F" (Foto: RMC)

J.K. Rowling: "Den tomme stolen"

Fornøyelig om politisk renkespill i en liten engelsk småby

J.K. Rowling (f. 1965) hadde syv Harry Potter-bøker bak seg da hun skrev "Den tomme stolen" ("The Casual Vacancy") i 2012. Dette er hennes første voksenroman, og av en eller annen grunn er dette en bok man enten trykker til sitt bryst eller tar fullstendig avstand fra. Persongalleriet er stort, og småbymentaliteten som beskrives i boka er lite flatterende. Jeg tipper at det i all hovedsak er disse to forholdene som gjør at man enten faller av eller rett og slett misliker boka. Selv hører jeg blant dem som synes den er storveis, selv om jeg for øvrig likte svært få av personene som er med i boka. 

Vi befinner oss altså i byen Pagford, som ligger i Sør-England. I bokas åpningsscene har Barry Fairbrother, medlem av byens sogneråd, bestemt seg for å ta med kona ut på en bedre middag - mest for å kompensere for sin dårlige samvittighet for å ha vært så lite til stede for henne i den senere tid. Barry brenner nemlig for så mye, men helst for andre ting enn familiens anliggender. Ekteparet rekker ikke å sette seg til bords før Barry faller om og dør. I ettertid antar man at det er et aneurysme i hodet som har sprukket. 

Mesteparten av boka handler i grunnen om det som skjer kort tid etter dødsfallet. Selv om de fleste av dem som har hatt et forhold til Barry Fairbrother, er sjokkert over at han bare kunne dø sånn helt plutselig - han var tross alt bare et par og førti år - viser det seg nokså snart at alle i grunnen bare tenker på seg og sitt. For hvem skal fylle den tomme stolen i sognerådet? Et råd som snart skal ta stilling til et par svært så viktige og avgjørende saker i lokalsamfunnet ... 

Vi kommer tett inn på en rekke familier, og bak de ulike fasadene skjuler det seg mangt som ikke tåler dagens lys. En familiefar driver med heleri av tyvgods, og er for øvrig det man kan kalle en "god, gammeldags drittsekk", der han tyranniserer både kone og barn. I en annen familie er kona drikkfeldig, mens mannen er utro etter noter. I en tredje familie er datteren narkoman og har barnevernet på nakken, og i en fjerde familie er heller ikke ekteskapslykken slik man ved første øyekast skulle tro. Det er små forhold i den lille småbyen, hvor alle vet det meste om hverandre. I alle fall tror de det selv. Resten får de i grunnen greie på fordi øvrighetspersonene, som egentlig har taushetsplikt, lekker med både den ene og den andre intrikate opplysningen ... og selv om ingen navn nevnes, er det aldri vanskelig å skjønne hvem det dreier seg om. 

Mens det utkjempes et maktspill mellom de voksne om hvem som skal fylle den tomme stolen etter Barry, begynner imidlertid merkelige ting å skje. På sognerådets nettsider har en hacker begynt å poste urovekkende innlegg, hvor den ene etter den andre avsløres. Det forhold at hackeren opptrer som Barry Fairbrothers gjenferd, gjør ikke uhyggen noe mindre. Så lenge avsløringene ikke gjelder dem selv, flirer folkene i Pagford, for de tåler så inderlig vel den uretten som ikke rammer dem selv.  Men det er bare inntil det går opp for enkelte at de er nestemann til å bli hengt ut ... Hvem er hackeren? Og hva er målet med det hele? Etter hvert får hackingen avgjørende betydning for det som skjer, slik at utviklingen styres i retning av ... ja, hva? I mellomtiden mistenker alle hverandre, og dette gjør at nervene til både den ene og den andre tynnslites betydelig.

Underveis skjer det uendelig triste ting, og dette skaper en viss balanse til bokas mer humoristiske sider. Latteren setter seg til slutt fast i halsen, og erstattes av tårer - uten at dette på noen måte gjør boka til en tårepersebok. Til det er fortellerstemmen for distansert til det som skjer. Noen av de voksne fortjener utvilsomt å bli hengt ut for sin dobbeltmoral og sitt hykleri, mens andre mer fremstår som ofre man får sympati med. At hykleriet og dobbeltmoralen ikke kjenner noen grenser, fremkommer til slutt, da alle hegner om en tidligere utstøtt ung jentes ulykke - som om de aldri skulle ha gjort annet. Sånn sett kan man bli både sint og opprørt av å lese denne boka, hvis persongalleri ikke akkurat apellerer til sympatien hos leseren. Jeg er faktisk veldig imponert over hvordan forfatteren har grepet fatt i og beskrevet bygdedyret i en liten engelsk småby, der alt handler om fasade og det som synes utad, og hvor det for all del gjelder ikke å bli avslørt ... 

Jeg opplevde boka som godt skrevet. Så kan man kanskje innvende at persongalleriet består av litt vel mange gemene mennesker, men kanskje er det rett og slett slik det av og til er? I alle fall når mennesker som lever tett på hverandre, konkurrerer om de samme knapphetsgodene og statussymbolene ... Og når vi ser hva politikere i det virkelige liv er i stand til å gjøre mot hverandre, så burde det kanskje ikke overraske noen, det renkespillet som finner sted i Pagford når den tomme stolen skal fylles etter Barry Fairbrothers død ... 

Trond Brenne (f. 1953 d. 2013) er oppleser i lydbokutgaven, som jeg valgte, og han er som alltid like vidunderlig å høre på! Denne boka anbefaler jeg på det varmeste! Den er litt krevende å komme inn i, men etter hvert flyter den av gårde helt av seg selv. 

Utgitt i England: 2012
Originaltittel: The Casual Vacancy
Utgitt i Norge: 2012
Forlag: Cappelen Damm
Oppleser: Trond Brenne
Spilletid: 19 t (502 sider i papirutgaven)

J.K. Rowling (Foto: Andrew Montgomery)

Andre omtaler av boka:

- Solgunn sitt - 19.04.2013 

- NRK v/Marta Nordheim - 14.11.2012 - Utleverer menneskelig dårskap

- Dagbladet v/Thea Steen - 04.12.2012 - Nå blir J.K. Rowlings bok tv-serie - Men det handler ikke om Harry Potter

- Dagsavisen v/Gerd Elin Stava Sandve - 28.09.2012 - Veldig langt fra magisk

Mammut-salget 2014

Vårens vakreste eventyr - 17. februar til 1. mars 2014!

Det er for lengst slutt på de tider da Mammut-salget var noe som kun skjedde annet hvert år. Nå er det nemlig Mammut-salg hvert eneste år, og med det åpner det seg et hav av muligheter til å få utvidet boksamlingen. Til fryd for de aller fleste - og til besvær (ja, unnskyld at jeg sier det!) for enkelte andre av oss, som nødvendigvis må porsjonere ut plassen i hyllene (fordi det er så altfor fullt der fra før av ...). Mitt mantra er: kan jeg leve uten denne boka? Hvis svaret er nei, gir løsningen seg selv. I motsatt fall er det grei skuring ... 

I denne artikkelen kommer jeg til å tipse om gode bokkjøp. For ikke å forvirre potensielle kjøpere ved å trekke frem alle bøkene jeg selv har lest og mener at flere burde lese, har jeg forsøkt å holde meg i skinnet og konsentrere meg om noen ytterst få bokperler. Jeg har funnet frem til 10 bøker fra min egen ti-på-topp-liste med tanke på utvalget fra årets Mammut-katalog. 

Jeg nevner for ordens skyld nummeret som aktuelle bøker er gitt i salgskatalogen, slik at det skal være enkelt for deg å finne frem når du entrer en hvilken som helst bokhandel i dagene som kommer. Og så har jeg selvsagt linket mine bokanmeldelser/bokomtaler til titlene som følger, slik at du ved behov kan klikke deg inn på disse for å sjekke ut om akkurat denne boka er noe for deg. 

Bok nr. 9 - Julian Barnes - "Fornemmelse for slutten"

Dersom bokbudsjettet ditt er stramt og du vet at du kun har råd til å kjøpe en håndfull med bøker, ja - da er denne en av dem du absolutt bør få med deg! 

Er du blant dem som elsker gode formuleringer i bøkene du leser, og som synes det er helt greit å lese en tekst som krever noe av deg som leser og som også kan overraske underveis? Da er du midt i målgruppen for denne boka, som etter min mening holder et høyt litterært nivå. 

Jeg har valgt å gi min bokanmeldelse tittelen "Et gjennomsnittsmenneskes livsanskuelse", og dette mener jeg oppsummerer ganske greit hva denne boka i bunn og grunn handler om. 

Bok nr. 24 - Carolina de Robertis - "Perla":

Dersom du interesserer deg for Latin-Amerikas nære historie, med overgrep mot lokalbefolkningen, er dette en bok midt i blinken for deg!

Fortellingen er nokså spesiell, og grenser tidvis nesten mot det absurde, med en fremmed som dukker opp - ikledd tang og det hele - i stua til Perla. Dermed dras vi tilbake til Argentinas blodige historie i årene 1976 - 1983, der mange ble drept av styresmaktene fordi de ikke innrettet seg i tilstrekkelig grad. 

Historien er fortalt på flere nivåer, hvor målet er å avdekke sannheten om det som en gang skjedde med de mange sønner og døtre som forsvant, uten at myndighetene er villig til å snakke om dette.

Bok nr. 25 - Edmund de Waal - "Haren med øyne av rav":

Benytt sjansen til å sikre deg denne boka - en gang for alle! Jeg innser riktignok at den kan hende ikke er noe for alle, for den krever virkelig sin leser. 

I denne boka får du høre historien om en av de rikeste jødiske familiene i Europa, med hovedsete i Wien, og som gikk til grunne på grunn av nazistenes jødeforfølgelse. Historien er dessverre ikke unik. Denne historien er i tillegg hentet fra virkeligheten, og handler om forfatterens egen familie. 

Boka holder høy litterær kvalitet, og kommer garantert til å havne i 1001 bøker du bør lese før du dør! Noe annet ville i alle fall overraske meg stort! Et must for en bokelsker!

Bok nr. 47 - Frode Grytten - "Bikubesong":

Har du ikke lest denne boka tidligere, sier du? Løp og kjøp, sier jeg! "Bikubesong" er en slags blanding av novellesamling og roman, idet den handler om enkeltskjebnene i en boligblokk - "Murboligen" - i Odda. 

Min påstand er at alle - absolutt alle - får noe ut av denne boka, uansett hvilke litterærer preferanser man måtte ha fra før av! Personportrettene som tegnes er nemlig så full av gjenkjennelse, og bygdedyret er så nær, så nær. 

Boka er rett og slett mesterlig - noe av det beste som er skrevet innenfor norsk litteratur!

Bok nr. 66 - Karl Ove Knausgård - "Min kamp 6":

Mange er de som har gitt seg i kast med Karl Ove Knausgårds Min Kamp-serie i seks bind, men få er nok de som faktisk har fullført hele serien (ved å følge denne linken kommer du til alle min omtaler av samtlige seks bind). Og grunnen er nok at spesielt bind 6 er oppfattet som så tykk og utilgjengelig. Derfor ønsker jeg å benytte anledningen til å avlive myten om bind 6! Den er i aller høyste grad folkelig anlagt, og med unntak kanskje av litt dikttolkning underveis - i særdeleshet av Paul Celan - er dette lettfattelig stoff, er nå min påstand. Her får man til og med med seg essensiell forskning rundt myten om Adolf Hitler - var han et ondt menneske i utgangspunktet, eller ble han slik etter hvert (fordi makt korrumperer)? I alle fall naturlig at dette kom med i den siste boka, siden Knausgård har stjålet tittelen fra Hitlers bok med samme navn ... 

Bok nr. 67 - Shin Kyung-Sook - "Ta vare på mamma":

Det er ikke ofte at bøker fra Sør-Korea oversettes til norsk, men når slike bøker først foreligger, er det all grunn til å holde alle sanser åpne! 

Selv om "plottet" i denne boka handler om en mamma som forsvinner, handler den om så mye, mye mer. Etter at Sør-Korea åpnet seg opp for Vesten for alvor, har det nemlig skjedd en rivende utvikling i landet. Dette har imidlertid hatt sine omkostninger, og det er faktisk noe av dette som er temaet i denne boka - der gamle og nye verdier på sett og vis er på kollisjonskurs. Forfatteren har tegnet et samfunn der fokuset er flyttet fra storfamilien til individet og dets behov. Boka er for øvrig helskjønn og gjennom-sjarmerende!

Bok nr. 95 - Julie Orringer - "Den usynlige broen":

Det skrives for tiden mange bøker om jødenes situasjon i tilknytning til andre verdenskrig, og sånn sett føyer denne boka seg inn i rekken blant mange. Likevel mener jeg at denne skiller seg en del ut, både i tematikk og litterære kvaliteter. 

Her treffer vi noen jøder som reiser fra Budapest til Paris for å studere. De rammes nokså raskt av en økende anti-semittisme, som brer om seg i en utovekkende fart. Snart er de ikke trygge noe sted. 

Boka handler også om en helt spesiell kjærlighetshistorie, som griper leseren med hud og hår! 

Bok nr. 96 - Per Petterson - "Jeg nekter":

Per Petterson har skrevet mange gode bøker i årenes løp, men selv er jeg tilbøyelig til å mene at "Jeg nekter" er hans aller, aller beste! I sin tid betegnet jeg den dessuten som den aller beste boka jeg leste hele høsten 2012.

I boka møtes to gamle venner for første gang på mange, mange år. Rollene er imidlertid byttet. Han som kom fra et vellykket hjem har det i grunnen ikke gått så bra med, mens han som kom fra et vanskeligstilt hjem er blitt meget velstående. Men lykkeligere? Vel - det er akkurat dette som er temaet i boka. For hva er egentlig lykke?

Personportrettene som tegnes i denne boka er dyptpløyende og tankevekkende, og stemningen blir sittende i kroppen lenge etter at siste side er vendt.

Bok nr. 122 - Stefan Zweig - "Sjakknovelle":

Stefan Zweigs mini-roman "Sjakknovelle" er noe av det ypperste som finnes innenfor europeisk litteratur! Selv leste jeg den opprinnelige utgivelsen for noen år siden (etter å ha gravd den frem fra et antikvariat) - inntil jeg våren 2012 gledesstrålende kunne konstatere at Heinesen forlag hadde utgitt den på nytt. Og det er nettopp Heinesens utgivelse som nå er gjort tilgjengelig på årets Mammut-salg!

Løp og kjøp - alle mann! Selv har jeg tenkt å kjøpe noen eksemplarer av denne boka, og ha dem liggende innerst i gaveskapet mitt - for påkomne tilfeller der det er på sin plass å ha med "blomster" til vertskapet i forbindelse med innbydelser. Nå som vi har fått vår egen sjakk-helt i Norge, har dessuten "Sjakknovelle" fått ny aktualitet! Men bare for å ha sagt det: man trenger ikke å være spesielt interessert i sjakk for å få noe ut av denne boka!

Bok nr. 605 - Paul Auster - "Vinteropptegnelser":

For alle Paul Auster-fans er denne memoarboka et must! Jeg har opp gjennom årene omtalt ikke helt få av Austers bøker og filmer her på bloggen min. Og i min boksamling finnes det meste av bøkene han har skrevet. 

Man bør for øvrig ha lest i alle fall en håndfull av Paul Austers bøker for å få fullt utbytte av "Vinteropptegnelser" - rett og slett fordi bøkene er så sentrale når man skal forstå hvem Auster egentlig er. Han er en forfatter man fort blir hektet av når man først begynner å lese bøkene hans!

---------------------------------------------

Og med dette ønsker jeg alle mine lesere et riktig godt Mammut-salg! 

Nancy Richler: "Et stjålet liv"

Om et jødisk etter-krigssamfunn i Montreal

Nancy Richler (f. 1957) er født og oppvokst i Montreal og bor i dag i Vancouver. Hun har så langt utgitt tre romaner, hvor "Et stjålet liv" ("The Impostor Bride") er den foreløpig siste. Boka har blitt en bestselger i Canada, og er tildelt flere priser kan jeg lese på bokas smussomslag. Blant annet oppnådde hun i komme på kortlisten til Canadas største litterære pris - Gillerprisen i 2012. Dette er den første av hennes bøker som er oversatt til norsk. Og hvem vet - kanskje vil den suksessen jeg er veldig sikker på at denne boka vil få i Norge - føre til at hennes foregående bøker vurderes oversatt? Jeg håper det! 

I åpningsscenen av "Et stjålet liv" har Lily Azerov nettopp giftet seg med Nathan Kramer etter kun en ukes bekjentskap. Egentlig var det broren Sol hun skulle ha giftet seg med, for det er ham hun har brevvekslet med fra Palestina, landet hun reiste til rett etter krigen. Som jøde var det ingen fremtid i Europa, men det opplevde hun at det heller ikke var i Palestina. Palestina var rett og slett ikke svaret på alt for alle, selv ikke etter Holocaust. Men Sol forkastet henne rett etter deres første møte, og broren Nathan forbarmet seg altså over henne. Han skal komme til å elske henne svært høyt, mens broren Sol skal angre pga. sin impulsivitet. Følelsen av å være vraket slipper imidlertid ikke så lett taket på Lily.

"Lily Azerov Kramer. Hun var ikke den hun ga seg ut for å være. 

Det er sikkert ingen av oss, egentlig, men Lilys bedrag var grovere enn de fleste. Navnet hun hadde tidligere ... det hadde hun lagt igjen der, i den ødeleggende landsbyen hvor den første Lily døde og blant annet etterlot seg et legitimasjonskort som kunne erstatte det hun hadde vraket, en identitet som kunne sette en fremtid i gang, hvos bare noen ville ta den på seg. 

Selvsagt var det noen som ville. Landsbyen lå i Polen, året var 1944. Ingenting som kunne brukes til noe ble liggende ubrukt." (side 11)

Hun byttet rett og slett identitet med denne unge kvinnen, tok med seg dagboken hennes som var full av "drømmer og skriblerier" og en frostmatt stein hun umiddelbart forsto måtte være en uslepen diamant. Så reiste hun til Palestina. Om det var i et anfall av ensomhet eller ut fra et ønske om virkelig å bli Lily Azerov, er ikke godt å si, men hun oppsøker noen av Lilys slektninger i Palestina. De får det ikke til å stemme at hun virkelig er Lily, selv om det er mange, mange år siden de traff henne - uansett hvor mye denne nye Lily insisterer på at jo, hun er Lily ... 

Under bryllupet i Montreal dukker det opp noen slektninger av Lily Azerov - Elka og hennes mor - og også Elkas mor fatter mistanke om at Lily seiler under falskt flagg. Lily er riktignok jødisk og snakker i tillegg til jiddish en rekke andre språk. Men det er likevel noe som ikke stemmer. 

I mellomtiden blir Lily gravid, hun føder datteren Ruth og tre måneder etterpå er hun borte. Hun har stukket fra sitt nye liv, og Nathan sitter tilbake med eneansvaret for sin lille datter. Ruth vokser opp og blir en fornuftig og veltilpasset ung dame, men tanken på den moren hun kunne hatt, slipper likevel aldri taket. Samtidig vet hun ikke helt hva hun savner heller. Av og til hører hun morens latter i drømme, men utover dette har hun ingen minner om det som en gang var. Fra hun fyller seks år begynner det plutselig å komme pakker i posten til henne. Disse inneholder nydelige steiner, som er merket med dato og navnet på stedene de er funnet. Det er ingen avsender, men Lily skjønner at det må være moren som står bak. 

Ruths nysgjerrighet på moren, hvorfor hun dro sin vei, hvor hun befinner seg osv., slukner aldri. Hvem var hun egentlig? Er svarene å finne i dagboken hun etterlot seg? Den som er skrevet på jiddish, og som ingen ønsker å lese for henne. I alle fall ikke før hun er stor nok til å kunne forholde seg til det hele på et vis. Til slutt skal det vise seg at det er bestemoren og Elkas mor som sitter med svarene ... Og da dukker det opp et vel så interessant spørsmål: hva skjedde med den egentlige Lily, slektningen til Elky, den gangen hennes identitet ble stjålet?

Mange familier, og kanskje jødiske familier spesielt (i alle fall dersom vi tenker antall skjebner), fikk sine slektskapsbånd og sin familietilhørighet sønderrevet som følge av Holocaust under andre verdenskrig. Kanskje var det et ønske om å høre til et sted som gjorde at kvinnen som valgte å stjele Lilys identitet nettopp gjorde dette? Alle hennes egne slektninger var døde, og mannen hun elsket sviktet henne også da det kom til stykket. Hva hadde hun egentlig å tape på å ta Lilys identitet? Så skulle det likvel vise seg å bli vanskeligere enn hun hadde trodd, så vanskelig at dette kom i veien for hennes nye liv. Hun valgte å forlate sin nye tilværelse, på tross av at alt lå til rette både for lykke og trygghet. Datteren Ruth led under dette i hele sin oppvekst, men skjønner kanskje ikke før det er for sent at det går an å miste sin mor på flere måter enn kun én ... 

I tillegg til selve plottet i boka, som i alle fall fikk meg til ikke å klare å legge den fra meg før siste side var vendt, tegner forfatteren et interessant bilde av et jødisk samfunn i Montreal, preget av fortidens jødeutryddelser og havarerte drømmer om Palestina. Fordi forfatteren selv vokste opp i dette miljøet og dermed kjenner det fra innsiden, vet hun hva hun snakker om. Jeg opplevde bokas språklige kvaliteter som meget gode, men ser også at noen kanskje vil synes at den er for deskriptiv i formen. Særlig når Ruth selv, Lilys datter, har ordet og forteller hva hun opplever fra tidlig barndom, ungdom og møte med Reuben, som hun gifter seg med ... Noe mer mystisk oppleves det derimot når Lilys hemmeligheter gradvis avsløres etter hvert som handlingen skrider frem. Jeg satt igjen med en opplevelse av at dette kunne ha skjedd, fordi historien som sådan preges av så stor grad av realisme. Dette bildet forsterket seg fordi jeg opplevde alle personskildringene som dyptpløyende og gode. 

Oppsummeringsvis vil jeg konkludere med at dette er en meget leseverdig bok som det er vel verdt å få med seg! Boka inneholder i tillegg til en spennende historie også en interessant beskrivelse av et samfunn som har eksistert i beste velgående i Montreal etter andre verdenskrig. Bokas litterære kvaliteter er dessuten gode! 

Utgitt i Canada: 2012
Originaltittel: The Imposter Bride
Utgitt i Norge: 2014 
Forlag: Pax 
Oversatt:Kia Halling
Antall sider: 347
Takk til forlaget for anmeldereksemplar!

Nancy Richler