Irina Lee: "Shoppingfri - Et år med kjøpestopp"

Less is more

I forrige uke var jeg innom Pax forlag sin pressekonferanse, der høstens bøker ble presentert. Et lite utvalg leseeksemplarer var tilgjengelig for presse og et lite knippe av bokbloggere, og "Shoppingfri" var definitivt ikke en av bøkene jeg hadde tenkt å ta meg. Inntil forfatteren av boka, Irina Lee, kom frem på scenen og presenterte sitt bokprosjekt ... 

Om det var forfatterens sjarm eller det faktum at hun traff et lite ømt punkt hos undertegnede som gjorde at man ombestemte seg, er ikke godt å si. Saken var i alle fall den at jeg rasket med meg boka på veien ut av lokalene. Ikke noen hvilke som helst lokaler heller, bare for å ha nevnt det. Midt i pågående byggearbeider i gamle Eldorado kino, lokaler som i disse dager ombygges for å bli hovedstadens storstue for litteratur (med åpning 12. september i år) - Nordens største! - fant pressekonferansen sted. Fordi bokbloggeren Bokvrimmel har laget et utmerket blogginnlegg om Eldorados nye bruksområde, nøyer jeg meg med å vise til dette. 

Ja, hva var det som fikk meg til å ønske å lese om Irina Lee´s shoppingfrie år? Jeg som virkelig ikke er noen storshopper i det hele tatt ... trur eg ... Jeg er faktisk sabla flink til å tenke meg om en ekstra gang når jeg får lyst på noe nytt. Ja, bortsett fra når det gjelder bøker og film da, men det gjelds liksom ikke. Eller .... ? Jeg som nesten ikke en gang overfor meg selv ærlig tør innrømme hvor mange uleste bøker jeg faktisk har liggende - for ikke å snakke om DVD´er som fremdeles befinner seg i uåpnet plast ... Blir det aldri nok? Virkelig ikke? Mens jeg unnskylder meg med at jeg er en eksentrisk samler ... For det kunne jo hende at aktuelle bok eller film aldri mer ville bli å oppdrive, og da er det jo like greit å sikre seg eksemplaret - sånn først som sist! Dersom det ikke hadde vært for at mannen min for lengst har sagt stopp - det kommer ikke en eneste ny bokhylle inn i huset! Ikke én ... - ja, så hadde jeg nok bare fortsatt helt uhemmet. Mens velmenende venninner har forsøkt å introdusere begrepet bookcrossing for meg ... Jaja, det temaet lar jeg ligge akkurat nå. 

Saken var i alle fall den at så snart jeg begynte å lese i "Shoppingfri", klarte jeg ikke å slutte. Og underveis lo jeg - for her var det så mye gjenkjennelse at det nesten var litt flaut.

"Så er det oss, forbrukerne, som hamstrer ting vi strengt tatt ikke trenger. Hva er konsekvensen av det? Vi bruker tid og penger på å shoppe mer og mer og mer. Vi jobber overtid for å finansiere den endeløse kjøpefesten. Vi har bedre råd enn vi har plass og tar stadig nye turer på Ikea for å kjøpe flere skap og smarte oppbevaringsløsninger for å få ryddet unna alt stæsjet. Det er ikke nok. Vi bytter ut treromsen med en fireroms. Til slutt flytter hele familien og alle greiene til et rekkehus. Og fortsatt har vi ikke nok plass!

 Nei, da er det bare én løsning som gjenstår. Det er å kvitte seg med dritten. Vi rydder, fjerner, gir bort, resirkulerer, selger og kaster. Åh, så flinke vi er, åh, så effektive. Vi får plass og luft, og blir så fornøyd når vi kvitter oss med bomkjøpene våre. Hva med søppelbergene vi etterlater oss? En ubehagelig tanke. Man trenger ikke å ha vært på en gjenbruksstasjon mer enn én lørdag formiddag, for å se galskapen i det vi holder på med. Hvor skal dette ende? Når får vi nok?" (side 16)

Ja, det er mye herlig humor mellom linjene her, men når man skal se seg selv inn i hvitøyet er det fort gjort å få latteren litt i halsen, for det vi driver med er temmelig alvorlig. Vi forsøpler kloden vår - gradvis forsøpler vi den så ille at det ikke er bærekraftig i lengden. Og som et paradoks advarer politikerne oss mot å stoppe handelen - av hensyn til de mange som da kommer til å miste jobben ... Kjøp, kjøp, kjøp - hold hjulene i gang! Selv om det er finanskrise: kjøp, kjøp, kjøp!

Noe jeg liker at forfatteren gjør når hun beskriver sitt prosjekt med et shoppingfritt år, er at hun viser til Anne-Mette Røstings bok "Mulighetsloven", en bok jeg selv leste for ca. 1 1/2 år siden og ble veldig begeistret for. Det handler om å finne ut hva man ønsker seg av tilværelsen. Dessuten å skille mellom det man har lyst på og det man trenger. Når man finner ut av dette, gir mange av valgene seg selv, og vi er ikke lenger så utsatt for å lure oss selv. 

"Less is more. Det innebærer at menneskets søken etter lykke bringer dem forbi nivået hvor drømmene er materielle ting. Gjennom selvvalgt enkelthet oppnås større balanse og dypere lykke i livet. Som Leonardo da Vinci uttrykte det: "Enkelhet er det ultimate raffinement." " (side 70)

Forfatteren beskriver hvordan de fleste av oss har det i seg at vi vil hamstre når noe er skikkelig billig. Vi kjøper ting fordi vi ikke kan la være å gjøre det vi tror er et varp, mens det vi egentlig driver med er det som på amerikansk kalles "spaving" - en sammenslåing av ordene "spending" og "saving" - altså forbruk og sparing. Og det er en klar logisk brist i at det ikke går an å forbruke seg til sparing. Enten sparer man, eller så forbruker man! 

Et annen problem i dag er at barna våre ikke aner hva de skal ønske seg til jul og bursdager. De blir dermed fratatt gleden av å spare til noe, vente på noe man har ønsket seg lenge. Årsaken er at vi voksne hele tiden er i forkant med å tilfredsstille mulige behov - lenge før de faktisk oppstår. I dag vet barna knapt forskjellen på en ønskeliste og en handleliste. Et annet problem er at mye av det som pushes på oss forbrukere - enten det dreier seg om klær eller duppeditter - er av så dårlig kvalitet at man er nødt til å kjøpe nytt hele tiden. Hvorfor ikke kjøpe dyrt - slik at det svir - og heller ta vare på noen få ting i stedet for et søppelberg av billig drit?

Boka "Shoppingfri" kommer ikke til å få meg til å slutte å kjøpe ting jeg har lyst på. Men selv om jeg langt fra er blant de verste synderne innenfor shopping (eller?), så har jeg i alle fall fått med meg et tips eller to på veien. Jeg skal trene meg på å stoppe opp og spørre: trenger jeg dette eller har jeg bare lyst på det? Og så er det faktisk slik at det går an å bli avhengig av shopping. Mange shopper seg litt glad når livet går en vel mye i mot. Bare av den grunn kan det være vel verdt å gå en ekstra runde med seg selv når det kribler i kredittkortet - altså at man sørger for å bryte noe som kan bli et uheldig og vanedannende mønster. 

"Shoppingfri" er både en morsom og tankevekkende bok som tar opp langt flere spørsmål enn jeg har vært inne på her. Jeg tipper at denne boka kommer til å slå veldig an og bli en bestselger - fordi den tar opp et tema som berører de aller fleste av oss i større eller mindre grad. Boka er lettlest, godt skrevet, poengtert og reflektert - selv om mange av aspektene er litt ala typen selvfølgeligheter satt i system, slik jeg opplever at det meste av den populistiske selvhjelpslitteraturen er. Selv leste jeg ut boka i løpet av en ettermiddag. Jeg koste meg, lo gjenkjennende, leste høyt for mannen min og laget en masse eselører i boka slik at jeg skal finne tilbake til fine sitater. Alt i alt en bok jeg mener fortjener terningkast fire! Og helt klart en bok jeg kommer til å gi videre til andre trengende - et aldri så lite første forsøk på litt bookcrossing og gjenbruk ...

Utgitt: 2013 
Forlag: Pax
Antall sider: 176
Mitt eksemplar fikk jeg i forbindelse med Pax sin pressekonferanse i forrige uke.

Irina Lee (f. 1976) - forfatter og journalist

Andre som har skrevet om boka:

- Bokelskerinnen - 30.08.2013

Hvar - Kroatias og Adriaterhavets perle

Deler av sommerferien i år ble tilbrakt i Kroatia, nærmere bestemt i Podstrana ca. 8 km utenfor Split. 

På ønskelisten over steder å reise til under oppholdet, sto Hvar øverst, og en utflukt med reisebyrået vårt var derfor noe av det første vi - mannen min og jeg - sikret oss. 

Vi reiste ut til Hvar i katamaranen Princess of Dubrovnic, og det tok anslagsvis 1 1/2 time å reise fra Split til Hvar by. Dette overrasket oss i grunnen, fordi det på kartet ser ut til at øya ligger rett utenfor fastlandet. Det skal imidlertid sies at vi måtte innom Milna på øya Brac, og dette forsinket nok ankomsten en del.


I følge Wikipedia bor det i overkant av 4100 mennesker på øya Hvar, og de fleste bor i selve byen Hvar. Byen var lenge et historisk senter for handel og kultur i Adriaterhavet, og i perioden fra det 13. til det 18. århundre lå øya under venetiansk styre. Her fungerte den som en viktig base for forsvar til sjøs. Den bygningsmassen vi i dag finner i Hvar by er veldig typisk for venetiansk byggestil. 

Allerede i 1868 begynte man å bruke øya som et sted for rekreasjon for turister. Og slik har det fortsatt frem til i dag. Øya er rangert som en av verdens ti vakreste øyer, noe det asurblå havet og dyrkningen av lavendel på øya må ta sin del av æren for. 

Dersom du er interessert i øyas historie, kan du lese mer om denne her. 

Det er selvsagt begrenset hva man rekker i løpet av noen få timers opphold på en øy som Hvar. Vi valgte å bli med på en liten sightseeing-tur til et par klostre - bl.a. fransiskanerklosteret og benediktinerklosteret. Deretter måtte vi få i oss litt mat, og så ble det vel egentlig aller nådigst tid til litt bading. Vi fikk i alle fall sett så pass av øya at vi fikk lyst til å prioritere en ukes ferie her en gang - fortrinnsvis mens lavendelen er i blomstring (frem til i slutten av juli, ut fra det vi forsto). 

Venetiansk bygningsmasse, et blått-blått hav, fantastiske badetemperaturer, mange koselige og intime strender, bugnende markeder, muséer og til og med en katedral, et yrende båtliv, glade mennesker over alt - og en ganske stor øy det helt klart er spennende å utforske! For ikke å glemme noe av det aller viktigste: god mat og drikke! Øya har til og med en egen vinproduksjon! Ellers er det lavendel i alle varianter som er den store salgsvaren her. 


Guiden vår var opptatt av å fremheve at Hvar anses som Kroatias jetset-øy nr. 1, og at det ikke er uvanlig at man kan treffe på en kjendis eller to under et opphold på øya. Skjønt de fleste kjendisene visstnok gjemmer seg bort på naboøyene ... Når man betraktet alle de svære båtene som lå og duvet i en hver bukt vi passerte, var det i alle fall ikke vanskelig å forstå at øya frekventeres av mengder med pengesterke mennesker. 

Vi valgte å bevege oss litt utenfor de verste turistfellene - i den grad det i det hele tatt var mulig på det lille stedet - og ble fantastisk overrasket i matveien. Vi stoppet nemlig på en bitteliten restaurant, som tilsynelatende så litt små-shabby ut. Her satte vi oss ned og studerte menyen, som for å være helt ærlig ikke virket særlig fristende. 

Egentlig var vi i ferd med å vurdere å gå videre da han som åpenbart måtte være eieren kom ut. Vi spurte noe oppgitt om han ikke hadde noe annet enn det som sto på menyen. Mannen lyste opp og hentet dagens fangst til oss. Hva ville vi ha? Siden vi var fire stykk bestilte vi like godt alt han viste frem. Måltidet vi fikk servert var en kulinarisk opplevelse av de helt sjeldne! Den fineste gourmet-restaurant kunne ikke fått det bedre til!

Vi gispet da maten kom ut på bordet vårt. Deretter ble det taust - mens vi spiste og spiste og spiste ... Med eieren som småflirte fornøyd for seg selv hver gang han kom ut i døråpningen for å betrakte oss og se om alt var såre vel ... 

Da måltidet nærmet seg slutten, kom eieren bort til oss med en balje med sjøkreps og scampi - så ferske at de fremdeles sprellet - og lurte på om vi ville smake. Og vi som hadde hørt at prisene ute på Hvar er svinaktig mye høyere enn inne på fastlandet, og som frem til da overhode ikke hadde brydd oss om å tenke på regningen, kom plutselig til å tenke på at "oi, kanskje dette blir i dyreste laget ...?" - så vi presiserte at vi nøyde oss med to sjøkreps hver. 

For å si det sånn: heldigvis skjønte han ikke hva vi sa - eller så ville han ikke skjønne det ... Fatet vi fikk ut med grillede sjøkreps og scampi etterpå var så fantastisk at vi rett og slett ikke kunne slutte å spise. 

Maten var så velsmakende, så lekkert tillaget, så herlig krydret - i det hele tatt håndtert med en så kjærlig hånd fra kjøkkenpersonalet at vi knapt hadde opplevd maken! Ja, så fornøyd var vi at kokkene måtte hentes ut fra kjøkkenet slik at vi kunne få takket og tatt bilder av dem, som minner for livet. 

Og så kom overraskelse nr. 3: regningen! For mens vi hadde forestilt oss at dette kom til å "koste skjorta" og vel så det, ble vi svært, svært positivt overrasket: for knappe tusenlappen fikk alle fire i følget fylt magene sine med alt man kunne begjære - både av fast og flytende føde! Inne på torget i Hvar må man nok påregne å måtte punge ut med det dobbelte! Minst! 

Ikke rart vi smilte fra øre til øre - alle mann - da vi takket for oss og labbet av gårde for å rekke et bad før returen tilbake til Split!

Nedenfor har jeg tatt med en rekke bilder for å gi et inntrykk av stedet. Enjoy!

(Se også mitt innlegg om øya Brač)

Innerst i bukta etter at vi hadde passert fransiskanerklosteret lå vår lille restaurant

Innerst i havna

Med spor av venetiansk arkitektur

Sjarmerende smug

Torget med klokketårnet og katedralen  

Lokale fiskere bringer dagens fangst i land

Havna i Hvar 

Vi beveger oss bort fra bysentret og mot fransikanerklosteret

Fransiskanerklosteret 

Fransiskanerklosteret 

Yrende båtliv over alt

Båtliv

Fransiskanerklosterets tårn i horisonten

Strender og svaberg over alt

Hans Fallada: "Hva nå - lille mann?"

Gammel klassiker som fortjener oppmerksomhet!

Etter å ha lest Hans Falladas roman "Alle dør alene" i en nyoversettelse fra Dinamo Forlag i 2011, ble jeg oppmerksom på Falladas roman "Hva nå - lille mann?". Ikke veldig lenge etterpå kom jeg over en Bokklubb-utgave fra 1970 på et loppemarked. Likevel skulle det ta tid før jeg fikk lest boka - ikke før Dinamo faktisk på nytt hadde en nyoversettelse av denne boka klar - "Lille mann - hva nå?". Også denne gangen er det Nina Zandjani som har oversatt boka. 

Siden jeg allerede hadde boka, som i sin tid ble oversatt av Arnulf Øverland, har jeg valgt å lese denne utgaven. Det er noen forskjeller mellom bøkene. Bl.a. er Emma Mörschel (Johannes Pinnebergs venninne og etter hvert unge kone) kalt Tuppa i Øverlands oversettelse, mens Zandjani har kalt henne Lille Lam (en direkte oversettelse av det tyske Lämmchen). Og barnet de venter som i Øverlands oversettelse konsekvent kalles Pluggen, har i Zandjanis oversettelse fått navnet Nurket. 

Hans Fallada (f. 1893 d. 1947) har i følge Wikipedia en rekke romaner bak seg. Likevel er det sørgelig få av dem som er særlig kjente. Med romanen "Kleiner Mann - was nun?" slo han for alvor gjennom som forfatter, selv om hans berømmelse åpenbart må ha vært av nokså forbigående karakter. Kanskje skyldtes dette at han var litt for ivrig etter å tilpasse seg nazi-Tysklands krav til litteratur, av frykt for å miste retten til å utgi romaner? Og at han derfor "mistet seg selv" og ikke skrev så ekte som han følte for? Gjennom et møte beskrevet mellom Hans Fallada og den amerikanske diplomaten William E. Dodd i Erik Larsons bok "I dyrets buk", er det ting som tyder på det. I så fall må det ha vært stikk i strid med Falladas natur, slik jeg oppfatter at denne kommer til uttrykk i den modige boka "Alle dør alene", hvor et forsiktig opprør mot nazi-styrelsen i Tyskland er hovedtema. 

Min utgave av boka inneholder et forord skrevet av Arnulf Øverland, og her skriver han følgende:

"Hvis man ville skremme folk fra å lese den, kunne man bare fortelle, hva den handler om: En ganske alminnelig mann av den underordnede handelsstand og en ganske alminnelig ung pike av folket gifter seg og får et barn, eller omvendt. Og de er fattige, og han blir arbeidsløs, og de blir enda fattigere, punktum. 

Og hva er nå dette? - Jo, det er ett av to, enten er det ingenting, eller også er det den alminnelige manns historie, som så mange forfattere har prøvd å skrive. Her er den. Og den er merkeligere enn hundre eksotiske romaner. 

Et menneskes liv er aldri kjedelig. Det byr på en uendelighet av høyst interessante og for oss alle livsviktige og uløste problemer: Hvis vi kjente oss selv i all vår bunnløse og gåtefulle alminnelighet, ville verden med ett slag vært revolusjonert.

En annen sak er at en fortelling både om en helt og om en alminnelig mann kan bli mektig kjedelig, hvis forfatteren bare er dum nok. Og det skal ha forekommet." (side 6)

Og så kan man selvsagt legge til at jovisst handler romanen om en alminnelig mann, men i tillegg viser forfatteren hvordan det var å leve i Tyskland på begynnelsen av 1930-årene, i en tid hvor flertallet av menneskene som levde på vår jord var fattige, svært fattige, og hvor helt grunnleggende behov for trygghet hos arbeidstaker ble svært lite ivaretatt. Her var det kapitalen som rådde, og de små menneskene - også vår "kleiner Mann" - hadde å tilpasse seg. Ellers var det i arbeidsgivers makt å ta fra vedkommende tryggheten fra den ene dagen til den neste. For det finnes verre ting enn å være en underbetalt, hundset arbeider, og det er å ikke å ha en jobb ... 

Innledningsvis får vi vite at der har oppstått en romanse mellom Johannes Pinneberg og Emma Mörschel - her kalt Pinne og Tuppa. Tuppa er gravid og paret gifter seg i full fart. Noe bryllup blir det ikke, for det har de selvsagt ikke råd til. Pinne har riktignok jobb, men så snart det kommer ut at han er blitt en gift mann, mister han jobben innenfor såvarebransjen. En jobb han i grunnen har fått utelukkende fordi sjefen hans håpet at Pinne skulle gifte seg med hans noe tilårskomne, ugifte datter ... 

Paret reiser til Berlin, hvor Pinne har fått lovnad om en ny jobb via morens kontakter. Moren er åpenbart kun ute etter å flå det unge paret økonomisk og på andre måter, og de skjønner raskt at de ikke kan bli hos henne. Lønnen Pinne mottar i sin nye jobb er dessuten latterlig lav og egentlig ikke til å klare seg på. Jobben han har fått avhenger av at morens venn Jachmann og hans nye arbeidsgiver fortsetter å være venner. Men han har intet valg, og plutselig våkner det en liten økonom i Tuppa, som setter opp budsjett over hva de har å rutte med. Lite vet de da om at det absolutt skal bli verre tider med arbeidsledighet og uverdige forhold. 

"Herregud, han er en av millioner. Ministre holder taler til ham, formaner ham, oppfordrer ham til nøysomhet, til offervilje for fedrelandets skyld, til å sette sine sparepenger i banken og stemme med de samfunnsbevarende partier. 

Han gjør det, eller han gjør det ikke, alt ettersom det faller seg; men han tror ikke på dem, han tror ikke et ord av hva de sier. I dypet av sin sjel vet han at alle vil ha noe av ham, ingen vil gjøre noe for ham. Om jeg går til bunns eller ikke, det er dem likegyldig, om jeg kan gå på en kino eller ikke, det er dem meget likegyldig, om Tuppa kan få klær og mat og om Pluggen kan få det godt, det er dem alldeles likegyldig. 

Og alle andre som står her i lille Tiergarten - det er virkelig en liten dyrehave! - disse ufarlige, utsultede, elendige dyrene, dem går det iallefall ikke bedre. Tre måneders arbeidsløshet, så er det farvel til den rødbrune ulsterfrakk, farvel til ethvert håp om å komme fram i verden. Onsdag kveld blir kanskje Jachmann og Lehmann uvenner, og dermed er jeg ubrukbar, ferdig, farvel." (side 111)

Selv om "Hva nå - lille mann?" er en roman om en liten families vandring fra fattigdom til enda verre fattigdom, er boka full av humor - svart humor. Dette som uttrykk for en slags overlevelsesstrategi når alt annet synes håpløst. 

Har boka aktualitet den dag i dag? Både ja og nei. Nei, fordi mennesker som havner utenfor det såkalt vellykkede i dag, blir stående sørgelig alene - i motsetning til i mellomkrigstiden hvor de aller fleste var like fattige. Dermed blir det dobbelt byrdefullt å være fattig i dag. Samtidig blir man ikke stående uten tak over hodet eller uten mat på samme måte i dag som den gangen. Ja, fordi det heller ikke i dag er noen som bryr seg - sånn egentlig - dersom man skulle havne utenfor det etablerte ... 

Jeg kjedet meg aldri under lesningen av denne boka, selv om den handler om alminnelige mennesker med alminnelige problemer, sett med 1930-tallsøyne. Og det på tross av at det mangler et "spennende" plott eller en voldsom dramatikk. Det jeg fant interessant var beskrivelsen av hverdagslivet i Tyskland på begynnelsen av 1930-tallet, og dessuten også hvor prisgitt man var arbeidsgiver og hvor vilkårlig man ble behandlet dersom man som arbeidstaker ikke hele tiden gjorde som forventet. Desperasjonen som beskrives når Pinne ikke klarer å selge så mange dresser som det er forventet av ham, og som gjør at han går så altfor langt over streken og til slutt mister jobben - den er fantastisk beskrevet av Fallada! I sluttscenen står og faller alt på en opplevelse av verdighet, og akkurat dette aspektet har i aller høyeste grad en aktualitet den dag i dag. Romanen er meget godt skrevet, og jeg anser dette for stor litteratur! Her blir det terningkast fem! Og så må jeg medgi at jeg undres over at boka ikke har fått større oppmerksomhet i media i forbindelse med Dinamos nyutgivelse ... Jeg har kun funnet en anmeldelse av boka i Dagbladet v/Arne Dvergsdal 29. april 2013. Og ingen blogginnlegg overhode ... 

Utgitt første gang: 1932
Originaltittel: Kleiner mann - was nun?
Utgitt på norsk første gang: 1932 
Oversatt: Arnulf Øverland
Min utgave er fra 1970
Forlag: Den norske bokklubben
Dinamo Forlag har utgitt boka på nytt i 2013
Oversettelsen er her gjort av Nina Zandjani
Antall sider: 285

Hans Fallada

Andre omtaler av boka:

- Kasiopeiias bøker - 12.08.2013

Grace McCleen: "I en annen verden"

Kjedelige domme-dagsprofetier

Da jeg kom over Cathrine Krøgers omtale av denne boka i Dagbladet tidligere i år - en omtale med overskriften "Jeg forventer ikke å leve særlig lenge i denne verden. Gud vil snart bringe Harmageddon over oss - sier 10 årig Jehovas vitne i en ekstraordinær roman" - ja, da måtte jeg umiddelbart gå til anskaffelse av den! 

Forfatteren Grace McCleen (f. 1981) vokste selv opp i det hun kaller en fundamentalistisk familie som tilhørte sekten Jehovas vitner. Hun opplevde å bli utstøtt av sekten fordi hun hadde for mange utenforstående venner. For boka "I en annen verden" har hun mottatt en rekke priser og debutantutmerkelser. Temaet religiøs fundamentalisme, hva enten det handler om kristendom eller islam, slår som regel alltid an - både innenfor litteraturen og innenfor filmindustrien. Og selv har jeg alltid hatt et lyttende øre til disse temaene pga. egen oppvekst med nærhet til spesielt sekten Jehovas vitner. 

I "I en annen verden" er det tiåringen Judith McPherson som er fortellerstemmen - ja endog jeg-personen i boka. Og bare for å ha sagt det med en gang: selv om bokas jeg-person virker mer reflektert enn det jeg vanligvis forbinder med tiåringer, hadde jeg ingen problemer med å akseptere det faktum at det nettopp er en tiårings stemme vi forholder oss til i boka. 

Judiths mor døde mens hun fødte datteren fordi hun nektet å ta imot blodoverføring i den forbindelse. Judith har derfor aldri kjent sin mor, og vokser opp sammen med faren. Det er bare de to, og troen på Gud slik han er fremstilt i sekten gir morens dødsfall en slags mening. 

Judith går mye for seg selv. Ja, hun er på mange måter et forsømt barn, og selv ikke tilknytningen til sekten kan forhindre at hun lider under å være mye alene. Fantasien løper løpsk, og alt hun lærer på møtene i sekten tolker hun helt bokstavelig. Så bokstavelig at det er sørgelig å lese om hvordan hun utformer livet sitt ut fra dette. Det er dessuten få gleder forbundet med denne religionen, for ikke kan de feire jul og ikke kan de feire fødselsdager. Til middag spiser de bitre urter, liksom for ytterligere å understreke at alt unødvendig her i livet er nettopp dét: unødvendig! 

Judith omgjør bildene av det lovede paradis som forventes etter at Harmageddon har gjort ende på alt, til noe helt konkret som hun kaller Prydelsens land. Her lager hun mennesker og dyr ved hjelp av piperensere og annet som hun måtte ha for hånden. 

"Far sier at det bare er et tidsspørsmål før noen sprenger verden i fillebiter uansett eller penger blir ubrukelige, eller et virus utrydder oss, eller hullet i ozonlaget på størrelse med Grønnland blir på størrelse med Australia. Så det er enda godt at Harmageddon kommer og at det ikke blir noe igjen av denne gamle verdenen. 

Og jeg synes at det er bra fordi isbjørner sulter og trær dør, og hvis man legger fra seg en plastpose på bakken, blir den aldri borte, og jorda har fått nok plastposer. Og fordi at i den nye verdenen kommer jeg til å treffe moren min." (side 25)

Om det er sektlivet som sådan eller det forhold at Judith blir gående vel mye alene som et forsømt barn, som gjør at det tidvis tipper over og man lurer på om hun er i ferd med å miste forstanden, gir ikke historien noe entydig svar på. Derimot blir det sittende fast et inntrykk av hvor uheldig det er å fylle hodet på et lite, umodent og uferdig barn med sterke skremmebilder på jordens undergang. For Judith evner i liten grad å skille mellom fantasi og virkelighet. 

Noe av filosofien bak alle slike sekter er tanken på å være forfulgt av verden utenfor, og det er nettopp dette - fiendebildet av "alle" andre - som binder medlemsmassen sammen når det røyner på. Andres forakt og ondskap blir i stedet et bilde på de siste tiders lidelser, prisen man må betale for å være blant de heldige utvalgte som til slutt skal arve jorden, mens resten av verden går under. Avslutningen i denne boka er sår, der det ikke bare er Judith som holder på å bli gal, men også hennes far. Han går åpenbart inn i en klinisk depresjon, og plutselig stiller han spørsmål ved alt som har holdt ham oppe siden konas død. Mens Judith - barnet hans - følger ham på hans opp- og nedturer, lojal til det siste - men hele tiden med et håp om at hun gjennom troen på egen evne til å utføre mirakler, egenhendig skal redde ham fra den evige fortapelse ... 

"I en annen verden" har stort sett fått fantastiske omtaler, og jeg har til gode å komme over noen omtale som sier noe negativt om boka. Selv fant jeg boka nokså kjedelig og uten noen egentlig nerve. Det ble litt for mange bibelsitater og litt for lite kontekst utenfor tiåringens hode. Jeg ble følgelig svært skuffet over den. Kanskje det har å gjøre med at jeg hadde så store forventninger til boka? Eller kanskje ville temaet ha interessert meg mer dersom det hadde vært et voksent menneskes refleksjoner den handlet om? Samtidig vil jeg understreke at boka er godt skrevet og at det ikke egentlig er dens litterære sider jeg har reagert på. Når jeg derfor ender med å gi denne boka terningkast fire - i det nedre skiktet - er det bokas litterære kvaliteter som redder den. Men for all del: les andre bokbloggeres omtale av boka, og ikke minst Cathrine Krøgers sin omtale i Dagbladet (se linker til disse omtalene nedenfor), fordi dette er en bok det er mange oppfatninger om!

Utgitt: 2012
Originaltittel: The Land of Decoration
Utgitt i Norge: 2013
Forlag: Gyldendal
Oversatt: Hilde Rød-Larsen
Antall sider: 332

Grace McCleen

Andre omtaler av boka:
- Dagbladet v/Cathrine Krøger - Jeg forventer ikke å leve særlig lenge i denne verden. Gud vil snart bringe Harmageddon over oss - sier 10 årig Jehovas vitne i en ekstraordinær roman - 18.01.2013
- Har du lest? (Omtale av den engelske utgaven) - 29.04.2012
- Den har jeg lest - 18.06.2013
- Bøker & Bokhyller - 30.01.2013
- Lesehorden - 26.02.2013
- Ariel - 01.05.2013

Erik Larson: "I dyrets buk - Beretningen om en amerikansk diplomatfamilie i Hitlers Berlin"

Sakprosa på sitt beste!

Erik Larson (f. 1954) er en amerikansk forfatter og journalist, kan jeg lese på bokas smussomslag. På Wikipedia kan man dessuten lese at han har en rekke sakprosabøker på sin merittliste. Forfatteren har også en egen nettside hvor han presenterer sine bøker - www.eriklarsonbooks.com. 

"I dyrets buk" handler om William E. Dodd og hans familie i en fireårsperiode i mellomkrigstidens Berlin. Dodd var på den tiden historieprofessor, og det vakte oppsikt i USA da han ble utnevnt til ambassadør i Berlin. Hitler hadde tidligere samme år (30. januar 1933) blitt utnevnt til Rikskansler i Tyskland, men ingen tok ham helt alvorlig. Dodds mandat var å sikre at Tysklands gjeldsforpliktelser overfor USA ble ivaretatt. Dodd og hans familie hadde imidlertid ingen forutsetninger for å forutse hva de neste fire årene i deres liv skulle komme til å inneholde ... 

"Én ting var å lese avisartikler om Hitlers ustadige oppførsel og brutale behandling av jøder, kommunister og andre opposisjonelle, for i USA var det en utbredt oppfatning at disse fremstillingene måtte være overdrevne, at en moderne stat umulig kunne oppføre seg slik. Men i Utenriksdepartementet leste Dodd den ene rapporten etter den andre der Messersmith beskrev Tysklands raske fall fra demokratisk republikk til brutalt diktatur. Messersmith sparte ikke på detaljene - hans tendens til å skrive langt hadde tidlig gitt ham kallenavnet "40-siders George". (side 41)

Like fullt konkluderte Messersmith i en av sine siste rapporter med at ledelsen i Tyskland med Hitler, Göring og Goebbels i spissen var i ferd med å bli stadig mer moderat. Dodd var derfor optimistisk da han takket ja til utnevnelsen og reiste til Berlin sammen med sin familie. Fordi han - i motsetning til sine forgjengere - ikke var født med en sølvsje i munnen, la han opp til moderasjon i ambassadens pengeforbruk. Til stor ergrelse for de øvrige ansatte ved ambassaden, som var vant til å bruke arbeidstiden til alt annet enn seriøst arbeid ... Dodd skulle derfor komme til å bli motarbeidet av sine egne. I årene som fulgte skulle dette også medføre at alle hans advarsler om de stadig mer brutaliserte forholdene i Tyskland ikke helt ble tatt tilstrekkelig alvorlig. Man likte jo ikke helt disse jødene og var dessuten engstelig for at USA skulle bli oversvømt av jødiske flyktninger. Derfor opprettholdt USA sine strenge kvoter for antall flyktninger de var villige til å ta i mot. 

Dodd var frittalende og fra side 123 til 125 finner vi en dialog han hadde med Tysklands utenriksminister Neurath om "jødeproblemet" i september 1933. 

"Neurath var enig i at Tysklands behandling av jødene var forstokket, og sa at hans departement var pådriver for en mer human tilnærming. Han hevdet å se tegn til endring. Så sent som den uken, fortalte han, hadde han vært på veddeløpsbanen i Baden-Baden, og tre fremstående jøder hadde sittet sammen med ham på podiet ved siden av flere regjeringstjenestemenn, og "det var ingen fiendtlige ansiktsuttrykk å se". 

Dodd sa: "De kan ikke forvente at verden skal få et mildere syn på oppførselen deres så lenge fremstående ledere som Hitler og Goebbels står på talerstoler som i Nürnberg og kunngjør at alle jøder må fjernes fra jordens overflate."

Dodd reiste seg for å gå. Han snudde seg mot Neurath. "Kommer vi til å få en ny krig?"

Neutath ble nok en gang rød i ansiktet. "Aldri!" 

Ved døren stanset Dodd og sa: "De forstår vel at Tyskland ville bli lagt i grus av enda en krig?"

Dodd forlot bygningen, "litt bekymret for at jeg hadde vært så frittalende og kritisk". (side 124 - 125)

Det var av største viktighet at Dodd ikke skulle bli kastet ut av Tyskland, fordi en isolasjonspolitikk ville få uheldige konsekvenser - samtidig som man ikke kunne sitte å se på alt det uhyrlige som skjedde rett foran øynene deres uten å reagere på et vis. I boka beskrives hvor vanskelig Dodd fant denne balansegangen, og hvor lite han egentlig oppnådde gjennom å opptre som et hederlig og skikkelig menneske. Vi får dessuten høre om datteren Marthas temmelig utsvevende liv, der hun tok for seg av den ene kjekke mannen etter den andre. I begynnelsen blendet av den glamorøse fasaden de høflige nazistene presenterte - inntil hun forelsket seg i russeren Boris og fikk et temmelig annet syn på det hele ... 

Litt morsomt og interessant fant jeg beskrivelsen av et møte med den tyske forfatteren Hans Fallada.

"Besøket skulle ha funnet sted tidligere på året, men Fallada hadde utsatt det til mai fordi han var nervøs for mottakelsen av sin siste bok, Den som en gang har spist av blikkfatet. På dette tidspunktet var Fallada blitt verdensberømt for sin roman Hvad nu, unge mann?, som handlet om et strevende par under Weimar-republikkens økonomiske og politiske uro. Grunnen til at Fallada var så nervøs for Den som engang har spist av blikkfat, var at det var hans første større utgivelse etter at Hitler var blitt kansler. Han var usikker på hvordan han ble bedømt i Goebbels´Rikskammer for litteratur, som påberopte seg retten til å avgjøre hva som var akseptabel litteratur. I et forsøk på å gjøre boken mer spiselig, inkluderte Fallada et forord hvor han lovpriste nazistene for at de hadde sørget for at den forferdelige situasjonen boken kretset rundt, ikke ville gjenta seg. Selv forleggeren hans, Rowohlt, mente at Fallada hadde gått altfor langt, og fortalte ham at forordet "rett og slett virker FOR innsmigrende". Fallada beholdt det." (side 244)

Etter hvert som Hitler strammet grepet om Tyskland, delte forfatterne seg i to leire; de som syntes det var umoralsk å bli værende i Tyskland, og de som ble og ventet på bedre tider. Fallada valgte det siste - "et indre eksil". 

"I dyrets buk" er en ytterst interessant beretning om en epoke jeg personlig synes det er skrevet altfor lite om. Mens markedet flommer over av bøker spesielt om andre verdenskrig, er det ikke ofte man kommer over en bok som beskriver hva som skjedde i forkant av krigen. Ekstraordinært interessant blir det når man kommer så tett på sentrum av verdensbegivenhetene som i denne boka. Det er mange paralleller i boka som stemmer meget godt overens med den fremstillingen Stefan Zweig i sin tid gjorde i sitt mesterverk "Verden av i går" - den kanskje aller beste boka jeg har lest i hele mitt liv, og som i disse dager er tilgjengelig i pocket fra Aschehoug forlag.

Erik Larson skriver svært godt, og måten han presenterer historiene på gjør at boka fremstår som den reneste pageturner. I bokas etterord forteller han om utfordringene han møtte på da han skrev boka. Berlin ble bombet så sønder og sammen i krigens siste dager at områdene hvor handlingen finner sted, ikke lenger eksisterer. For å danne seg et inntrykk av Tiergarten-distriktet i førkrigstidens Berlin måtte han derfor få tak i gamle kart og en rekke memoarbøker for å saumfare dem etter detaljer om dagliglivet i Berlin, skriver han på side 332. At det ligger enormt mye arbeid bak denne boka skjønner man når man studerer det rikholdige noteverket bakerst i boka - et noteverk på ca. 40 sider ... Like fullt hevder forfatteren at notene ikke er uttømmende. 

Jeg vil påstå at denne boka er et must for alle med stor interesse for vår nære krigshistorie, og i særdeleshet med tanke på hva som førte til at Hitler, en underlig skrue av en mann, faktisk klarte å karre til seg makten i et land som Tyskland, og sette hele Europa i brann ... Og om hvordan det kunne ha seg at den skrekkelige behandlingen av jødene kunne finne sted og gradvis forverres til det helt ulidelige, uten at noen grep inn ... 

Jeg mener at denne boka fortjener terningkast fem - et sterkt et!

Utgitt: 2011
Originaltittel: In the Garden of Beasts
Utgitt i Norge: 2013
Oversatt: Lisa Vesterås og H.L.V. Siempre
Forlag: Font Forlag
Antall sider: 380

Erik Larson (bildet er lånt fra forfatterens nettside)

Andre omtaler av boka: 

- VG v/Guri Hjeltnes - Naivitet i Berlin - 13.08.2013

Mario Vargas Llosa: "Det grønne huset"

Mesterlig!

Selv om jeg elsker Mario Vargas Llosas romaner - i alle fall de langt fleste av dem - må jeg innrømme at jeg har en hel haug med uleste bøker av ham liggende på vent  - og der ligger de i godt selskap med mang en litterær perle. Mange av Llosas bøker har jeg til og med jobbet hardt for å få tak i fra antikvariater. Så langt har jeg på bloggen min omtalt seks av Llosas bøker samt en film ("Bukkefesten"). Og det er på høy tid å lage en slagplan slik at jeg får lest de øvrige bøkene hans!

Som kjent mottok den peruanske forfatteren (f. 1936) Nobels litteraturpris i 2010 - med følgende begrunnelse: «for sin kartografi av maktstrukturer og sine bitende bilder av den enkeltes motstand, opprør og nederlag».

Mario Vargas Llosa skrev romanen "Det grønne huset" - eller "La Casa Verde" som den heter på spansk - i 1967. Han hadde så vidt fylt 30 år da han skrev boka, som utkom på norsk for første gang i 2012. Gyldendal forlag har i den forbindelse benyttet oversetterne Kari og Kjell Risvik - oversettere jeg fremdeles mener er i den tyngre klassen, tross kritikken som har rammet dem det siste året. Denne oversettelsen er for øvrig glitrende!

Det er sannelig ikke enkelt å skulle lage et kort handlingsresyme over innholdet i "Det grønne huset"! Ikke et langt et heller, bare så det er sagt. Etter å ha lest boka, sitter jeg nemlig igjen med en følelse av at en gangs gjennomlesning av boka er utilstrekkelig for å forstå alt. Så er det vel rett og slett slik at dette er en bok som fortjener å bli lest flere ganger. Romanen er nemlig meget  kompleks og komplisert, og - det er jeg veldig sikker på - hører blant dem som vokser seg større og større for hver gang man begynner på nytt. For nye lesere ønsker jeg å gi følgende råd: les sakte, les konsentrert! Og ikke gi opp selv om de først hundre sidene - nær sagt som vanlig for Llosas bøker - nærmest er ugjennomtrengelige! Boka er nemlig helt rå i sin beskrivelse av et lite samfunn i Perus jungel. Og bare av den grunn er det vel verdt å jobbe litt for saken!

"Sersjanten kaster et blikk på søster Patrocinio, og spyflua sitter der fremdeles. Lekteren ligger og dupper i det grumsete vannet, mellom to vegger av trær som det står en het, klebrig dunst opp fra. Sammenkrøpet under presenningen, med bar overkropp, ligger soldatene og  sover, skjermet mot den grønngule middagssolen: Småens hode hviler på magen til Tjukken, svetten siler av Lysluggen, Svarten grynter med åpen munn. En parasoll av moskito følger lekteren, mellom kroppene svirrer sommerfugler, veps, feite fluer. Motoren durer jevnt, får et bakslag, durer igjen, og losen Nieves holder i roret med venstre hånd, med høyre røyker han, og det brune og garvede ansiktet fortrekker ikke en mine under stråhatten. Det var noe galt med disse villmennene, hvorfor svettet de ikke som andre mennesker?" (side 9)

Med denne innledningen på bokas første kapittel skjønner man at språket er helt mesterlig! Ikke bare det, men måten Llosa beskriver det lille samfunnet ute i jungelen, langt fra folk, et degenerert og dysfunksjonelt samfunn - det er helt i klasse for seg! Så får det heller være at han godt kunne ha kostet på seg et avsnitt eller to i teksten. Selv måtte jeg bla meg frem i boka, og lykkelig kunne jeg konstatere at det kun var det første kapittelet som var avsnittløst eller riktigere: ett sammenhengende avsnitt fra ende til annen. At handlingen i boka heller ikke er skrevet kronologisk, gjør ikke lesingen noe enklere. Eller at mange av personene i boka opptrer under flere navn ...

Handlingen i boka er lagt til første halvdel av det 20. århundre. Det meste av det som skjer finner enten sted på en misjonsstasjon hos noen nonner i Santa Maria de Nieva langt inne i jungelen, eller i Piura, nærmere bestemt i tilknytning til bordellet Det grønne huset. Et bordell som drives av Don Anselmo, en fremmedkar som ankommer stedet en dag, og som ingen vet hvor kommer fra.

"Så sterkt ønsket de seg kvinnfolk og nattlig underholdning, disse utakknemlige lømlene, at til slutt måtte himmelen (djevelen, med horn og det hele, mener pater Garcia) gi dem det de ønsket seg. Det var slik det gikk til at det oppsto, støyende og løssluppent i nattetimene, Det grønne huset." (side 34)

Oppi all umoralen og alt det dysfunksjonelle - hvilke vilkår kunne kjærligheten ha i disse omgivelsene? Svært dårlige, er jeg redd. Det vitner ikke minst historien om Bonifacia om. Den unge og uskyldige indianerjenta som vokser opp hos nonnene og som forelsker seg i den demoraliserte sersjant Litume, uten å skjønne at hun går fra asken til ilden. For det følger ingen romantisk himmel med sersjanten - bare forfall. Så ender også Bonifacia opp som prostituert på bordellet Det grønne huset. Et ekteskap med sersjanten kan ikke beskytte henne mot en slik sjebne.

Forargelsen over stedets umoral finner ingen klangbunn hos majoriteten på stedet, og selv presten står maktesløs. Og jo bedre vilkår handelen har, desto verre å få bukt med all umoralen ... Og så rystes man over menneskesynet den hvite mann legger til grunn i sitt møte med indianerne, mennesker som knapt tillegges vanlige menneskelige egenskaper og som av den grunn er lite verdt i det store og hele.

Etter å slitt meg gjennom boka, hvor ingenting kom gratis, men måtte jobbes og svettes frem, er jeg uansett ikke i tvil om at boka er et mesterverk! Med så sterke miljøskildringer som dette, og med et persongalleri det står respekt av å skape i en alder av tredve år, med et språk det er få forunt å prestere ... En tekst så fortettet med mening, der intet ord er overflødig, men nøye uttenkt i sin sammenheng ... Ja, da må det bli terningkast seks! Og så vet jeg allerede nå at dette er en bok jeg koste på meg å lese på nytt med tid og stunder!

Og til alle bokelskere som elsker å utfordre seg selv: løp og kjøp!

Utgitt på spansk: 1967
Originaltittel: La Casa Verde
Utgitt første gang på norsk: 2012
Oversatt: Kari og Kjell Risvik
Forlag: Cappelen
Antall sider: 436

Mario Vargas Llosa 

Khaled Hosseini: "Og fjellene ga gjenlyd"

Nye historier med utspring i Afghanistan  

Det begynner å bli atskillige år siden Khaled Hosseini (f. 1965) kom ut med romanen "Tusen strålende soler", en bok jeg for øvrig elsket meget høyt. Den ble riktignok kritisert av mange fordi persongalleriet var for stereotypt, befolket som romanen var med enten utelukkende gode eller utelukkende onde personer. For meg var det imidlertid en fantastisk historie om noen skjebner i et land under full oppløsning grunnet Talibans økende makt.

Etter seks år er omsider en ny roman klar. "Og fjellene ga gjenlyd" handler som de to foregående romanene "Drageløperen" og "Tusen strålende soler" om Afghanistan og det å leve i eksil.

I bokas åpningsscene befinner vi oss på landsbygda i Afghanistan i 1952. Faren til Abdullah og Pari - Saboor - er en fantastisk historieforteller, og barna sitter som to tente lys de gangene faren tar seg tid til dette. Lite aner de da at historien om Baba Ayup som må ofre sin sønn for et monster på mange vis skal komme til å handle om dem selv.

Forholdet mellom Abdullah og Pari er nært og godt. Etter at deres mor døde i barsel da Pari ble født, har faren giftet seg på nytt. Stemoren Parwana elsker imidlertid ikke sine stebarn, og forskjellsbehandlingen mellom dem og hennes egne barn er stor. Det er i realiteten Abdullah som oppdrar og oppfostrer Pari, og man skjønner hvilket enormt tap han opplever den dagen faren selger Pari til et rikt, barnløst par i Kabul. Som Baba Ayup i eventyret håper faren at datteren gjennom å vokse opp i en rik familie skal bli både mer lykkelig og tilfreds enn hun ville ha vært med det usle livet han kan tilby henne.

Pari kommer til et ektepar som ikke elsker hverandre. Vi aner at ekteskapet mer bærer preg av en institusjon enn noe annet. Gjennom Abdullahs steonkel Nabi, mannen som er sjåfør og kokk for ekteparet Wahdati, får vi innblikk i det livet de lever. Et liv som fra utsiden kan synes tomt og uten retning, men som ved nærmere øyesyn handler om to ulykkelige mennesker som under de rådende omstendighetene ikke kan leve ut sine innerste drømmer. Kvinnen Nila er poet av våvede dikt - ektemannen Suleiman har det ikke med å elske kvinner ... Så ender også det hele med at Nila tar med seg adoptivdatteren Pari og flykter til Paris. Mens Nabi tar seg av Suleiman i et Kabul som gjennmgår mange endringer i årene som kommer ...

Vi følger den opprinnelige familien som etter hvert spres over tre kontinenter - hele tiden med utviklingen i Afghanistan som bakteppe. Vestlige verdier kræsjer med afghanske verdier, og all velstand til tross - blir de noe lykkeligere? Og kan de noen gang glemme sine opprinnelige røtter? Pari som vokser opp sammen med kvinnen hun hele livet har trodd er hennes kjødelige mor, en mor som drikker for mye og som tar seg et utall elskere i et land som lovpriser hennes sensuelle dikt ... Og som til slutt tar sitt eget liv og etterlater henne uten noen slekt ... Abdullah som aldri kan glemme sin høyt elskede søster, som han en gang ble skilt fra ... Og en ny oppvoksende generasjon som ikke lar seg berøre av forholdene i sine foreldres fødeland, men som kun er opptatt av elektroniske duppedingser og spill ... Alt det overfladiske som Vesten kan tilby sine innvånere ...

Romanen "Og fjellene ga gjenlyd" er mer ambisiøs og kompleks enn forfatterens to foregående romaner. Like fullt er det et faktum at jeg ikke ble like sterkt berørt av denne historien - ikke slik jeg ble av "Tusen strålende soler" og "Drageløperen". Så kan man selvfølgelig spørre seg om hulking underveis nødvendigvis betyr det samme som sterke litterære kvaliteter ...

Da alle historiene til hovedpersonene ble rullet ut, tok det noen ganger litt for lang tid før jeg helt skjønte hvor forfatteren ville. Etter at alle trådene til slutt ble sammenvevd og jeg skjønte forfatterens mål med historien(e), forsto jeg mer. Og da fikk jeg et helt annet syn på boka, som faktisk er mer krevende enn man først skulle tro. Hosseini er en fabelaktig forteller og han behersker språket til fulle. Og jeg som en periode var noe i tvil om jeg satt med en terningkast fire- eller terningkast fem-bok i hendene, må medgi at her blir det terningkast fem. Kanskje ikke det sterkeste jeg har gitt, men dog. Ved denne vurderingen har jeg lagt stor vekt på bokas språklige kvaliteter og det vell av historier som er vevd sammen til ett hele i denne romanen. Det som imidlertid trekker noe ned, er det jeg opplevde som en slags manglende nerve, noe som skulle ha berørt følelsene mine. Helt til slutt: her har oversetteren gjort en fantastisk jobb!

Utgitt: 2013
Originaltittel: And the Mountains Echoed
Utgitt på norsk: 2013
Oversatt: Elisabet W. Middelthon
Forlag: Schibsted forlag
Antall sider: 400
Jeg har hatt tilgang på manuset (som jeg har fått tilsendt fra forlaget) , idet boka ikke hadde gått i trykken enda.

Khaled Hosseini