Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

onsdag 4. september 2013

Albert Camus: "Den fremmede"

En politisk roman om dødsstraff

Jeg kan egentlig ikke huske når mitt forhold til Albert Camus (f. 1913 d. 1960) oppsto, men det jeg vet er at jeg for alvor begynte å lese bøker av ham på midten av 1990-tallet. 

Da en av boksirklene mine valgte ut "Den fremmede" for samlesing, fant jeg frem mitt eksemplar av boka - en utgivelse fra 1992, som Gyldendal i sin tid sto bak. Gyldendal har for øvrig utgitt boka på nytt, og den utgaven som i dag er tilgjengelig, utkom i 2006 - som en del av deres etter hvert omfattende klassikerserie i pocket. I tillegg inngikk "Den fremmede" i samlingen av Århundrets bibliotek fra De norske bokklubbene i sin tid - en serie hvis bøker man i dag er henvist til å finne på antikvariater og loppemarkeder, ut fra hva jeg kan se. For øvrig litt interessant at prislappen på min bok viser at jeg betalte kr 157 for den for nesten 20 år siden - mens den samme boka i dag (riktignok i en noe kjipere pocket-utgave) koster kr 149 ... 

Albert Camus mottok Nobels litteraturpris i 1957, og tre av bøkene hans ("Den fremmede", "Opprøreren" og "Pesten") er nevnt i 1001 bøker du må lese før du dør. "Den fremmede hører, til tross for sitt beskjedne format, til hovedverkene i det 20. århundrets litteratur", kan jeg dessuten lese på bokas smussomslag. Med "Den fremmede" fikk Albert Camus sitt gjennombrudd som forfatter i 1942. Det bør også nevnes at han var en samtidig og nær venn med Jean-Paul Sartre. Selv om han har utgitt en rekke bøker, har han kun skrevet fem romaner, hvorav tre ble utgitt mens han levde ("Den fremmede", "Pesten" og "Fallet" - de mest kjente og mest leste av hans bøker), og to etter hans død. De resterende bøkene er for en stor del av filosofisk og eksistensiell karakter. Interesserte kan lese mer om ham på Wikipedia

Bokas jeg-person er Meursault, "en fremmed på jorden". Han lever et nokså beskjedent og ubemerket liv i Alger da moren plutselig en dag dør. Moren har i den senere tid bodd på et gamlehjem, og Meursault har ikke vært den flinkeste til å besøke henne. Ikke tror han at moren ville hatt godt av besøk fra ham, og dessuten ville reisen frem og tilbake ha tatt den lille fritiden han hadde til disposisjon. 

I del en av boka ber Meursault om to dager fri fra jobben for å reise i begravelsen - dvs. først for å våke over den avdøde moren en natt og så delta i selve begravelsen. Han merker at sjefen ikke liker at han må ta fri fra arbeidet, og dette får ham til å unnskylde seg. Han kan jo ikke noe for at moren er død. Han tror at noe av årsaken til at sjefen ikke er særlig fornøyd er at han skal ha fri i to dager rett før en helg - og at han på den måten ville få en "hel liten ferie på fire dager" - og det kan han forstå! Sjefens misnøye med at han helt ufortjent får en slags ferie, altså ... Etter å ha spist på kaféen til vennen Céleste, drar han avgårde med to-bussen. 

Mersaults måte å beskrive sin deltakelse i morens begravelse understreker det faktum at han på en måte lever på siden av sitt eget liv. Han er først og fremst en observatør og i liten grad en deltaker i sitt eget liv. 

Dagen etter begravelsen treffer Meursault Marie Cardona da han tar seg et bad i sjøen. Dette blir innledningen på et forhold dem i mellom, som først starter med et kinobesøk og som deretter ender med at hun blir med ham hjem. Så blir han blandet opp i et drama med en tvilsom nabo om en kvinne, og dette skal bli innledningen til et drama som ender med at han ved et slumpetreff kommer til å ta livet av en araber. Det var aldri hans mening å ta livet av araberen, men den ulidelige varmen den dagen samt det forhold at han fravrister sin tvilsomme venn revolveren for å forhindre at han skal foreta seg noe dumt, gjør at dette bare skjer ...

I annen del av boka - den mest interessante, synes jeg - er Meursault arrestert for mordet på araberen. Vi følger ham i tiden etter arrestasjonen, og noe av det som gjør sterkest inntrykk på Meursault - og også på meg - er hans møte med fengselspresten. Meursault er ikke en troende, og dette finner presten det vanskelig å forholde seg til. 

"... han avbrøt meg og kom med en siste formaning, idet han reiste seg i sin fulle høyde og spurte om jeg trodde på Gud. Jeg svarte nei. Han satte seg indignert ned. Han sa at det var umulig, at alle mennesker trodde på Gud, selv de som vendte seg bort fra Hans åsyn. Dette var hans overbevisning, og dersom han noen gang skulle komme til å tvile på det, ville ikke hans liv ha noen mening lenger. "Er det det De vil," skrek han, "at mitt liv ikke skal ha noen mening?" Så vidt jeg kunne skjønne, hadde ikke det noe med meg å gjøre, og det sa jeg til ham. Men han holdt allerede Kristusfiguren foran seg tvers over bordet og stakk den opp i øynene på meg mens han skrek vilt: "Jeg er kristen, jeg. Jeg ber Ham om tilgivelse for dine synder. Hvordan kan du la være å tro at Han har lidd for deg?" Jeg la godt merke til at han sa du til meg, men nå hadde jeg fått nok. Det ble stadig varmere i rommet. Som vanlig når jeg vil bli kvitt en som jeg ikke orker å høre på, lot jeg som jeg var enig. Til min overraskelse triumferte han: "Der ser du, der ser du," sa han. "Du er troende, ikke sant, og du vil sette din lit til Ham?" Selvsagt sa jeg nei enda en gang. Han falt sammen i lenestolen igjen." (side 71)

Men om møtet med presten bærer preg av å være fullstendig absurd, blir ikke møtet med påtalemyndigheten noe mindre absurd. For her må den godeste Meursault stå til rette for alle sine synder, og man kan saktens lure på hva han egentlig skal dømmes for ... At han ikke husker sin mors alder, at han ikke var særlig flink til å besøke henne, om han var snill eller ikke snill mot naboens hund eller om det var amoralsk å innlede et kjærlighetsforhold allerede dagen etter morens begravelse ... Ja, påtalemyndighetens talsmann går heller ikke av veien for indirekte å ville dømme ham for fadermordet som skal opp til doms dagen etter - for har han ikke egentlig tatt livet av sin mor også, der hun satt og vansmektet på gamlehjemmet og ventet forgjeves på besøk fra sin kjære sønn? Det er ikke den ting man ikke vet å bruke mot ham. Til og med at han fremstår som intelligent får plutselig en negativ klang. Og slik vil påtalemyndigheten bruke alle midler for å få ham dømt til lovens strengeste straff - halshugging - og ikke etter en mildere bestemmelse som kun gir fengselsstraff. Det er av avgjørende betydning å få brakt på det rene hvilket motiv Meursault hadde for å begå drapet på araberen, men uansett hvor mye han understreker at han ikke hadde noe motiv, at det hele skjedde ved et uhell, snakker han for døve øver. 

"Jeg fulgte med og kunne oppfatte at de mente jeg var intelligent. Men jeg forsto ikke helt hvordan det kunne ha seg at det som hos en alminnelig mann var verdifulle egenskaper, kunne bli brukt som et knusende bevismateriale mot en som var skyldig. Det var i alle fall dette jeg merket meg, og jeg hørte ikke noe mer av det anklageren sa, før han utbrøt: "Har han så i det minste gitt uttrykk for anger? Aldri, mine Herrer. Ikke en eneste gang under forhøret har denne mannen virket berørt av den avskyelige misgjerningen han har begått." (side 101)

Noe av det mest bemerkelsesverdige med hele denne kortromanen er måten historien er fortalt på. Fordi jeg ikke klarer å si det bedre selv, siterer jeg fra "1001 bøker du må lese før du dør":

"Den fremmede er preget av total flathet. Selv om historien omfatter et drap med etterfølgende rettssak, virker det ikke som om disse hendelsene har noen tyngde, som om de bare driver forbi på sidene. Det blir klart at dette er helt avgjørende både for fortellingens hensikt, dens svært omdiskuterte forhold til eksistensialismens filosofi og pussig nok for dens lesbarhet. Med omhyggelig enkelthet forankrer Camus sin historie både i hverdagen og i fabelen, og det overlates til leseren å finne ut av denne tvetydigheten." 

Resten av artikkelen om "Den fremmede" i "1001 bøker" er meget interessant lesning. Noe av det jeg likevel savner her er en slags drøftelse rundt hvor politisk Camus, mannen som i litteraturhistorien betegnes som en rebell og som "talte imot all legitimering av vold og for menneskets rett til frihet og rettferdighet og til å ta ansvar for eget liv" (sitat fra bokas smussomslag), egentlig er når han beretter om Meursault. Denne mannen som riktignok hadde begått et drap, men ikke av en slik alvorlighet som han ender med å bli dømt for. Og fordi han dømmes til døden, og det i en tid der forsvaren i straffesaken ikke en gang våger å nedlegge noe som ligner på en påstand, fordi han ikke unødig vil provosere dommerstanden, så blir denne kortromanen en alvorlig protest mot dødsstraff som sådan. Det er vanskelig å tolke dette annerledes. Dødsstraff er en type straff som er fullstendig irreversibel når den først har trådt i kraft ... Er man død, så er man død, og da er det for sent å få omgjort en feil dom. Likevel skulle det ta nesten 40 år fra Camus roman utkom og til dødsstraffen (i 1981) ble avskaffet i Frankrike. Paradoksalt nok ble dødsstraffen i Norge til sammenligning avskaffet så sent som i 1979 - men med den vesentlige forskjell fra Frankrike at her til lands var dette en nokså sovende lovbestemmelse (ikke brukt siden landssvikoppgjøret etter krigen i 1948), mens den i Frankrike ble anvendt så sent som i 1977 ... 

Kanskje er flatheten i fortellingen et uttrykk for fremmedgjøring i eget liv? En fremmedgjøring jeg for øvrig sjelden gjenkjenner i det virkelige liv, men som ikke helt sjelden finner sted i litteraturens verden, og som forfattere til alle tider har lekt seg med og dratt ut til det helt ugjenkjennelige, i alle sin konsekvenser. I den forbindelse er det nærliggende å trekke visse paralleller til "Postkontoret" av Charles Bukowski og "Duen" av Patrick Süskind. Men mens Albert Camus´jeg-person i "Den fremmede" fremstår fullstendig uberørt av de dramatiske hendelsene som blir ham til del, opprøres hovedpersonen i Süskinds "Duen" så totalt av en due at hele livet hans rakner på grunn av denne. Fremmedgjorthet i eget liv har de likevel til felles.

"Den fremmede" er en meget original og fiffig liten historie, som fortsetter å gjøre inntrykk på leseren (i alle fall på undertegnede) lenge etter at siste side i boka er vendt. Ja, jeg vil faktisk hevde at den gjør mer inntrykk etter at den er lest enn mens man leser den! For særlig mens jeg leste første del av boka, hvor en uendelighet av det som for meg fremsto som temmelige uvesentlige detaljer, ble halt ut og utbrodert nærmest til det kjedsommelige, opplevde jeg del to i boka som langt mer spennende. Like fullt er det betimelig å stille spørsmål ved om noe slikt som dette kunne ha skjedd i virkelighets verden - ja, om historien som sådan i det hele tatt er troverdig. Kan et menneske virkelig stille seg til de grader likegyldig til sin egen skjebne at når det står mellom liv og død, så gjør man ikke sitt ytterste for å slippe unna? Om man så må lyve ... ? Men ikke ett øyeblikk vurderer Meursault å lyve, fatalistisk til det siste, og slik redder han kanskje sin egen selvfølelse og integritet, selv om han innser at intet - heller ikke dette - har noen som helst betydning. For alle skal vi dømmes til slutt - det er bare et spørsmål om når ... 

Det fremstår som litt pussig å skulle trille terning for denne romanen, men i så fall ville jeg ha gitt den en fem´er. For først og fremst er dette etter min mening en politisk roman heller enn en litterær roman ... og det sier jeg vel vitende om at dette sikkert er som å banne i kirka ... Historien gjør inntrykk, den opprører, den får en til å tenke - men en brannfakkel, slik den må ha vært i 1942, er den ikke lenger ... I alle fall ikke i den vestlige del av verden! Som en politisk litteratur-pamflett mot dødsstraff, som jo fremdeles foretas rundt omkring i verden, kan den likevel ha sin funksjon. Aller mest interessant fant jeg tidsbildet som tegnes i boka - særlig med hensyn til ærbødigheten overfor påtalemyndigheten, mot arbeidsgiver, mot det bestående - alt dette Albert Camus kjempet så innbitt i mot. Og kanskje er det takket være slike som ham, som hadde mot til å sette sine protester på dagsorden, som førte verden fremover, tross alt ... 

Utgitt i Frankrike: 1942 
Originaltittel: L´etranger
Utgitt første gang på norsk: 1965
Mitt eksemplar er utgitt: 1992
Oversatt: Leif Tufte
Forlag: Gyldendal 
Antall sider: 124


Albert Camus
Andre omtaler av boka:
- Lines bibliotek - 09.06.2011
- Jeg leser - 24.03.2009
- Anmeldervognen - 12.07.2009
- Marys Bokhylle - 05.08.2013
- Eseløret - 10.02.2011
- Epilog - 08.02.2012 
- Mettemor møter massene - 22.08.2010
- Siljes skriblerier - 24.03.2014

søndag 1. september 2013

Ingvard Wilhelmsen: "Det er ikke mer synd på deg enn andre - En bok om ansvar og frigjøring"

Om å ta ansvar for eget liv

Ingvard Wilhelmsen (f. 1949) er professor ved Institutt for indremedisin ved Universitetet i Bergen. Han er spesialist i indremedisin, fordøyelsessykdommer og psykiatri, og han er dessuten veileder i Norsk Forening for Kognitiv Terapi - bare for å nevne noen av hans bragder. Han har skrevet en rekke bøker om temaet kognitiv terapi - bl.a. "Kongen anbefaler - holdninger til folket" og "Sjef i eget liv - en bok om kognitiv terapi". Forfatteren har siden 1996 drevet en Hypokonderklinikk, hvor han tilbyr pasienter noen timer med kognitiv terapi. 

"Betydningen av å ta ansvar for sitt eget liv kan etter min mening ikke understrekes sterkt nok. Det er mange ting i livet vi ikke kan eller skal ta ansvar for. Det gjelder alt som er utenfor vår kontroll, for eksempel andre menneskers valg, hvilken oppdragelse vi får, naturkatastrofer, været, ulykker som skjer; kort sagt det meste her i verden. Men hvordan vi forholder oss til alt som skjer, hvilke valg vi selv gjør og hvordan vi velger å leve vårt liv, det må vi ta ansvar for. Det vil si, vi må ikke. Vi gjør som vi vil. Jeg har møtt mange mennesker som vegrer seg for å ta dette ansvaret. Det kan jeg godt forstå. Det kan føles tungt og ensomt å være ansvarlig for livet sitt, med alle konflikter vi kan vikle oss inn i eller blandes opp i ... Vi kommer likevel ikke unna. Ikke hvis vi vil være oppegående, voksne mennesker. ...

Denne boken er spesielt beregnet på mennesker som har låst seg fast i en offerrolle, som ofte innebærer en forklaring på egne vanskeligheter og ansvarsfraskrivelse. Et offer forklarer sine problemer med ting som har skjedd i fortiden, en uløselig situasjon eller andre andre mennesker. Man føler seg låst, og det er ingenting man kan gjøre med det." (side 7)

I boka "Det er ikke mer synd på deg enn andre" tar forfatteren utgangspunkt i en konkret pasienthistorie som handler om Berit. I min omtale av denne boka kommer jeg ikke til å gå inn på hennes historie, men i stedet forholde meg til det som har overføringsverdi til mer generelle vanskeligheter man kan støte på i løpet av livet. 

Forfatterens store baktanke med boka er å få folk til å innse at de selv har ansvar for hvordan de reagerer på ting som hender dem. Når vi møter andre mennesker som har vært gjennom mange vanskeligheter, mener han at vi bør tenke oss litt om mht. hvordan vi møter slike mennesker. Det vanligste er å gi folk en overdose med empati, slik at "de marinerer seg i elendigheten sin". Dette hjelper ingen!

Fra side 27 og utover i boka skriver Wilhelmsen om offerrollen. En offerrolle innebærer på mange måter en hel del fordeler - bl.a. at offeret kan oppføre seg akkurat slik han eller hun ønsker. Det er så mye aggresjon i en offerrolle og dette kan i blant leves ut i det helt ekstreme. Dersom man i stedet skal ta ansvar for livet sitt, må man faktisk ta hensyn - både til seg selv og andre - og man kan ikke lenger skylde på fortiden, foreldrene eller noen andre. Det er offeret som bestemmer hvor såret eller krenket man skal føle seg etter at man har opplevd at noen har krenket ens grenser. Når andre møter en med en grenseløs, ikke-konfronterende empati, kan dette bidra til å forsterke en offerrrolle. Når man f.eks. kan få seg til å kreve økonomisk kompensasjon for mindre traumer på jobben eller i andre sammenhenger, da har man antakelig kommet så langt at det å være krenket nærmest er blitt en karrierevei. (side 30)

Wilhelmsen mener at poenget med terapi er å hjelpe pasienten til å forstå hva han/hun holder på med. Han opererer med begrepet "metakognitiv terapi", som handler om "tanker om tanker", eller refleksjon omkring egne holdninger og tanker. Kognitiv atferdsterapi er opprinnelig utviklet av Aaron Beck i USA på 1970-tallet. 

"Begrepene "kognitiv terapi" og "kognitiv atferdspreget terapi" dekker i norsk språkbruk som regel det samme. En kognitiv terapeut forkuserer på pasientens kognisjoner; det vil si automatiske tanker, oppfatninger, refleksjoner og grunnholdninger, og terapeuten fortolker og forstår pasientens problemer i lys av dette. Terapien er fokusert og tidsbegrenset. ...

Man kan i kognitiv terapi ta utgangspunkt i en konkret hendelse eller situasjon, og så analysere hvilke automatiske tanker og følelser pasienten fikk i denne situasjonen. Poenget er å finne de underliggende holdninger, ofte kalt skjemaer, som kan være mer eller mindre funksjonelle eller uhensiktsmessige." (side 33)

Dersom noen få timer med terapi skal ha noen hensikt, må pasienten i følge Wilhelmsen være motivert, problemstillingen må være klar og konkret og pasienten må ikke ha et for sterkt lidelsespress. Kognitiv terapi er kontraindisert ved dype melankolier og alvorlige depressive lidelser. 

Forholdet mellom empati og konfrontering er helt sentralt. Med konfrontering menes at terapeuten påpeker noe pasienten ikke umiddelbart ser. Det er imidlertid av avgjørende betydning at den som konfronterer er i besittelse av empatiske evner - ellers blir det feil. Det finnes mange teknikker man kan bruke når man konfronterer pasienten. En måte å gjøre det på er å få pasienten selv til å si holdningene eller meningene sine høyt, og så begrunne dem. Ofte vil de selv skjønne - bare gjennom å si noe høyt - at de er på villspor eller at holdningen eller oppfatningen er temmelig "syk". 

Noe alle som lider av angst må ta stilling til, er hvorvidt man er villig til å leve med usikkerhet eller ikke, dvs. om man er villig til å leve med og ta risiko. Dersom man er overdrevent bekymret, kan man faktisk utvikle en angstlidelse. Dette krever mye kreativitet, masse fantasi og at man er "god på" å katastrofetenke

Det viktigste ved kognitiv terapi er å hjelpe pasientene til å forstå at de alltid har flere valgmuligheter - ikke bare det ene som de har låst seg fullstendig fast i. "Hjelper det å forberede seg på det verste, gruble, bekymre seg, søke forsikring ved å spørre andre? Vil noe av det jeg holder på med faktisk redusere risikoen for alvorlige ulykker, sykdom eller død?" (side 59) Det kan jo faktisk hende at man "øver" på feil katastrofe ... Og hvor mange sorger skal man egentlig ta på forskudd? Problemet er jo at livet er så uforutsigbart og mangfoldig at prosjektet fort kan bli veldig omfattende, for ikke å si umulig ... 

Et annet forhold som er  særdeles interessant er at vi mennesker har en tendens til å undervurdere hva vi tåler. Når vi tenker på fæle ting, er det ikke uvanlig å tenke at "det kommer jeg aldri til å tåle, klare, overleve ... " etc. Mens saken er den at vi tåler det meste når vi faktisk står overfor ekte - ikke tenkte - problemer!

"Tanker er bare tanker, og som sådan ikke så veldig interessante eller virksomme." (side 63)

"De siste 15-20 år har en gammel meditativ tilnærming, "mindfulness", på norsk oftest kalt "oppmerksomt nærvær", fått økende fokus også i Norge (Binder og Vøllestad, 2010). Oppmerksomt nærvær betegnes gjerne som en sinnstilstand, og metodene man benytter seg av for å kunne oppnå denne tilstanden kalles oppmerksomhetstrening. Oppmerksomhetstrening er øvelser som hjelper oss å være til stede i øyebliket, og hovedelementene er innsiktsmeditasjon, kroppsskanning og yoga (Kroese, 2005)." (side 77)

Poenget er å være heller enn å gjøre. Metoden er svært anvendbar i kognitiv terapi, og øker bevisstheten rundt egne følelser idet de oppstår, mens man øver seg på en ikke-dømmende oppmerksomhet overfor tanker og følelser. For å motvirke grubling over negative tanker, øver man på å slippe dem - "let go". (side 78)

Dialektisk atferdsterapi er utviklet av Marsha M. Linehan for pasienter med ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline), og handler om å sette teser opp mot antiteser, noe som igjen vil føre til en syntese, dvs. noe som leder til et nytt nivå av forståelse. "I stedet for å bli overveldet av intense negative følelser øver pasientene på å observere, beskrive, akseptere og etter hvert regulere dem. Det er forskjell på å observere en trist følelse og å være trist, eller bli oppmerksom på en selvkritisk tanke og å være selvkritisk." (side 79)

Fra side 99 og utover i boka skriver Wilhelmsen om forskjellene på selvbilde, selvfølelse og selvtillit, mens han i kapittelet forut beskriver forskjellene mellom skam og skyld. Jeg nøyer meg med å vise til dette. Derimot vil jeg redegjøre mer nøye fra kapittelet om personlighet og personlighetsforstyrrelser (side 114 flg.). 

Vår personlighet er summen av våre tanker, og innbefatter kognisjoner (strøtanker, automatiske tanker, meninger, holdninger, vurderinger, leveregler, grunnantakelser og visjoner), våre følelser/emosjoner og vår atferd. 

Personlighetstrekkene som man opererer med i dag kalles ofte "femfaktormodellen" eller "the big five" (McCrae og Costa, 1987 og 1997), med følgende fem store trekk eller domener:

1. Ekstroversjon - er man utadvendt eller innadvendt, tilbøyelig til å søke ytre spenning og sosial deltakelse, eller mer opptatt av sitt indre liv?
2. Medmenneskelighet - er man varm, tillitsfull, vennlig, opptatt av relasjoner - eller kald og saksorientert? - er man føyelig og medgjørlig, skårer man høyt her.
3. Planmessighet - er man ryddig, tenksom, har god impulskontroll - eller er man uansvarlig og impulsstyrt? - er man systematisk og opptatt av orden, selvdisiplin og er pålitelig, skårer man høyt her. 
4. Nevrotisme - er man emosjonelt ustabil, irritabel og urolig - eller har man stor grad av indre ro? - hvis man skårer høyt her, har man en tendens til depresjon
5. Åpenhet for erfaringer - er man åpen for nye inntrykk og erfaringer, er fantasifull og åpen for alterantive muligheter? 

Wilhelmsen er også innom den velkjente modellen Joharis vindu, som bl.a. opererer med at vi alle har noen blinde flekker - noe andre merker, men som vi selv ikke er klar over. 

Hva er så forskjellen på en normal person og en person med personlighetsforstyrrelse? I psykiatrien snakker man om personlighetsforstyrrelse "dersom personlighetstrekkene får svært uheldige konsekvenser for arbeidsliv, familieliv eller generell psykisk helse og fungering i samfunnet". (side 120)

Personlighetsforstyrrelser anses ikke som sykdom, men handler om uhensiktsmessige personlighetstrekk, "ofte definert som et varig mønster av indre opplevelser eller atferd som avviker markert fra det som forventes i den kulturen man lever i". (side 121) Det handler mao. om normale trekk som er gått for langt, og som derved er blitt et stort problem. Wilhelmsen mener i motsetning til hva mange tror at personlighetsforstyrrelser kan behandles, men at det kan ta lang tid og by på mange utfordringer. 

I bokas nest siste kapittel tar Wilhelmsen for seg bipolar lidelse. Dette hører blant de såkalte affektive lidelsene, dvs. stemningslidelsene. Det er vanlig å skille mellom bipolar type 1 og bipolar type 2. I tillegg snakker han om cyclotymi. Type 2 er en mildere utgave av bipolar lidelse. Man sier gjerne at type 1 er biologisk betinget eller har en genetisk komponent, mens type 2 handler mer om hypomani, en tilstand som ikke går så langt som mani. Blant annet har pasienten ingen psykotiske symptomer eller sykelige storhetsidéer, slik som er vanlig for type 1. 

side 134 kommer Wilhelmsen inn på noe jeg fant interessant:

"Det har lenge vært en oppfatning at pasienter med psykiske lidelser har hatt en vanskeligere barndom eller oppvekst med flere traumer enn andre. Dette hadde sin bakgrunn i at man hadde intervjuet de med store problemer oftere og mer nøyaktig enn de som klarte seg uten å måtte oppsøke hjelpeapparatet. Det har etter hvert kommet mange studier som viser at de fleste pasienter som utsettes for barndomstraumer eller vokser opp i dysfunksjonelle familier klarer seg utmerket, og likeledes at de færreste av dem som opplever krig eller krigslignende tilstander utvikler såkalt post-traumatisk stresslidelse (McNally, 1999). Det finnes mange "løvetannbarn". Normalt liv er fullt av problemer. Menneskene er utstyrt med en rekke muligheter for å takle vanskeligheter, og det forskes for tiden mye på det som på engelsk kalles "resilience", som betyr motstandskraft eller overlevelsesevne." 

Nok en gang har jeg lest en utrolig spennende bok om kognitiv atferdsterapi ført i pennen av Ingvard Wilhelmsen! Ved hjelp av levende eksempler gjør han stoffet mer tilgjengelig for sine lesere. Dette er en bok jeg kommer til å finne frem til hver gang jeg lurer på noe i fremtiden. Min tilnærming er kognitiv atferdscoaching, og det meste av det Wilhelmsen skriver om, har stor overføringsverdi til coaching, selv om man innenfor coaching ikke jobber med pasienter, men klienter eller coachi´er. Hvis det er noe som trekker litt ned i forhold til helhetsinntrykket mitt av boka, så er det at jeg synes det ble altfor mye om Berits historie. Jeg tror jeg ville funnet det mer interessant dersom eksemplene hadde vært hentet fra flere ulike pasienthistorier, nettopp slik han så glitrende gjør i sine øvrige bøker.  Likevel er jeg ikke i tvil: det blir terningkast fem også denne gangen!

Utgitt: 2011
(Min utgave er fra 2012 - 4. opplag)
Forlag: Hertervig Forlag 
Antall sider: 150


Ingvard Wilhelmsen

Brač - en av Kroatias øyer i Adriaterhavet

Zlatni Rat Beach
I sommer var mannen min og jeg på ferie i Split i Kroatia, og i den forbindelse besøkte vi bl.a. øya Brač.

Brač (uttales "bratsj") er helt klart aller mest kjent for sin helt spesielle og svært vakre strand Zlatni Rat, som ligger på sørkysten av øya ved byen Bol. 

I følge Wikipedia bor det om lag 13 000 mennesker på Brač, som er en av de største  øyene i Adriaterhavet. 3 500 av disse bor i byen Supetar på nordsiden av øya. 

Det helt spesielle med Zlatni Rat er at spissen på stranda endrer fasong med skiftende vind- og strømretning. På grunn av de spesielle vindforholdene ved stranda, er stedet godt egnet for brettseiling, noe vi så mye av mens vi var der i sommer. 


Kart over Kroatia med Brač markert med grønt
Vi valgte å kjøpe en tur med et reisebyrå som lå ved hotellet vårt, og ble hentet av egen sjåfør og kjørt inn til Split. Litt kjipt å oppdage at vi hadde betalt dobbel pris og vel så det i forhold til de andre om bord - på tross av at reisebyrået lovte "best value for money", men denne skuffelsen svelget vi fort i oss. 


Båten Antenal, som vi reiste med






Vi reiste med båten Antenal fra Split til Supetar på Brač. Vi var kanskje rundt 15-20 mennesker om bord, og overfarten var veldig behagelig. At det tok anslagsvis 1 1/2 time å komme fra Split til Supetar var kanskje ikke helt med i vår beregning, siden vi bare noen dager før hadde besøkt øya Hvar og var innom sånn aller snarest på Brač - en tur som med en katamaran bare tok drøyt en halvtime ... 


Supetar
Vi fikk bare et lite glimt av byen Supetar, men nok til å danne oss et inntrykk av stedet. Her gikk for øvrig svære bilferger i skytteltrafikk mellom Split og Supetar, og en annen gang ville vi nok ha valgt dette alternativet - i første rekke fordi transportetappen ville tatt mye kortere tid, og i andre rekke fordi vi da ville hatt regien over tidsbruken under utflukten. Uten at vi sjekket dette ut i detalj, vil jeg nemlig anta at det er uproblematisk å finne en buss som går til Bol og stranda Zlatni Rat fra Supetar, siden dette tross alt er øyas viktigste turistattraksjon. 

I Supetar gikk vi ombord i en minibuss, og neste punkt på programmet var et besøk innom øyas høyeste fjell - for øvrig det høyeste fjellet på samtlige av øyene i Adriaterhavet - Vidova Gora. Fjellet rager 778 meter over havet, og herfra kunne vi skue utover havet - med Zlatni Rat i sikte. 


Utsikten fra Vidova Gora - nedenfor kan man se Zlatni Rat
I tillegg til flott utsikt var det selvsagt morsomt å ha vært på dette fjellet - i alle fall for oss som samler på opplevelser av den typen. 

Før vi kom oss ned til stranda, hadde turoperatørene lagt inn en lunch. Vi hadde bestilt grillet fisk og gledet oss stort til dette måltidet! Men hvor skuffet vi skulle bli ... Her var det åpenbart lagt opp til at kostnadene skulle holdes på et minimumsnivå, og i tillegg hadde kokken definitivt ikke lagt sjela i måltidet. Valget av fisk bestående nesten utelukkende av små-små bein (nærmest som sild), totalt mangel på krydder og med en usmakelig kald potetstappe-greie full av rå løk ... Jeg sier ikke mer!


Hele måltidet fortjener i grunnen bare å bli forbigått i stillhet, og vi ergret oss over at det i det hele tatt ble brukt tid på dette. 


Zlatni Rat Beach
Hele tiden lå vi etter tidsskjemaet, med den konsekvens at de fire lovede timene på stranda krympet faretruende nær tre timer ... Og siden det jo var dette som skulle være turens høydepunkt, var det i seg selv skuffende nok. 

Men - så kom vi omsider til den fantastiske stranda! Og FOR en strand! Riktignok noe overbefolket, men ikke verre enn at det fint gikk an å sikre seg en plass helt nede i vannkanten. Og der lå vi absolutt hele tiden - og sjelden kan jeg huske at jeg har kost meg til de grader i vannet, som var turkisblått og lekkert! Vi valgte selvsagt den siden av stranda hvor det blåste mest, og bølgene som rullet inn over stranda ble faktisk "verre og verre" utover dagen. Det var imidlertid aldri risikabelt å bade i de store bølgene, siden disse hele tiden endte på land.


Dyktige surfere - god underholdning
for oss på stranda


Og lite tenkte vi på værforholdene på returen der og da ... 

Helt på tuppen av stranda var det mange som benyttet sjansen til å drive med brett-seiling/surfing. Så pass tøft som det blåste på sjøen denne dagen, var ikke dette en sport for amatører. Vi ble sittende å beundre alle som var utpå sjøen, og ekstraordinært fascinerende var det selvsagt å se hvordan brettene skar avgårde i full fart mens vannspruten sto etter dem, for ikke å snakke om hver gang de lettet flere meter fra vannskorpa. 

Dagen gikk bare så altfor fort, dessverre .... 

I femtiden var det tid for returen, og vi trodde at vi skulle være tilbake i Split i syvtiden. Slik skulle det ikke gå ... For i mellomtiden hadde det blåst såpass mye opp at det nesten lå an til kuling, og den turen som skulle tatt 1 1/2 time, tok i overkant av tre timer. Jeg ble så sjøsyk som jeg sjelden har opplevd, og akkurat da var vi glade for det beskjedne antall mennesker om bord. Mens vi vippet opp og ned i flere meter høye bølger og båten så vidt beveget seg fremover, var jeg nemlig litt redd. Aller mest fordi mannskapet var så totalt fraværende og ikke en eneste gang kom ut og informerte oss om sikkerheten om bord.

Underveis måtte mannen min ta kommandoen og beordre folk til å sitte (og altså ikke stå i båten) når de største bølgene kom mot oss. Et og annet takknemlig blikk ble sendt bak til oss da man skjønte alvoret. Da vi omsider var i land, tok vi opp dette med mannskapets fravær underveis og at ingen informerte om noe som helst, men det virket ikke som om de skjønte hva vi mente ... Det var ikke engelskkunnskapene det primært sto på. De skjønte rett og slett ikke problemet.


Mitt råd til andre som skal reise av gårde på en slik tur: hold dere til reisebyrået deres eller ta en av bilfergene ut til øya på egenhånd! Ikke bare er sikkerheten garantert mye bedre, men jeg vil også anta at helhetsopplevelsen av turen blir en hel del bedre enn hva vi opplevde (både mht. tidsbruk, regi over dagen etc.)! Alternativt - dersom du likevel kjøper en tur fra en lokal turoperatør (kjøp i så fall turen direkte fra operatøren og ikke via et annet reisebyrå, fordi du risikerer å betale det dobbelte av hva turen koster) - ta bilferga tilbake til Split dersom du ser at det blåser mer enn bare litt friskt på sjøen! Tanken streifet oss et aldri så lite øyeblikk rett før vi gikk ombord i båten "vår" - og det gikk ikke lang tid før vi angret veldig på at vi ikke forfulgte den impulsen ... Nesten tre samfulle timer over rekka, mens magen vrengte seg, kan virkelig ikke anbefales! 

Nedenfor har jeg tatt med noen flere av bildene jeg tok under veis på turen. Og bare for å ha sagt det: det er virkelig vel verdt å få med seg en tur til Brač og stranda Zlatni Rat!


(Se også min artikkel om øya Hvar.)


Supetar 
Ved kaja i Supetar 
En påfugl vi møtte på restauranten vi spiste på 
Et yrende liv på stranda 
Fascinerende! 
Morsomme bølger - i alle fall når vi befant oss i vannet ... 

lørdag 31. august 2013

Jonathan Odell: "Helbredelsen"

Enda en bok om slaveri i sørstatene ... 

Jonathan Odell er født og oppvokst i Mississippi, kan jeg lese på bokas smussomslag. Byen bar preg av segresjon og rasisme under hans oppvekst, og han var selv aktiv i borgerrettsbevegelsen. Odell debuterte med romanen "Rge View from Delphi" i 2005. Hans andre roman - "The Healing" - er den første som er oversatt til norsk. 

I bokas åpningsscene befinner vi oss i 1933, mange år etter at slaveriet ble opphevet i USA. Like fullt lever rasismen i beste velgående, og med den en inngrodd tro på at de fargede var mindre verdt, mindre begavet, ja mindre berettiget til de samme godene som landets hvite befolkning. Gran Gran er en aldrende kvinne, og det er hun som forteller historien om sin egen fortid til foreldreløse Violet. Med ett er vi tilbake i 1847 ... 

Fruen på plantasjen mister sitt barn og etter dette skal ingenting bli det samme ...

"Det var da fruen omsider gikk fra vettet. Først ville hun at lille Rubina skulle piskes, og at de skulle helle salt i sårene, for hun var sikker på at jenta hadde smittet datteren. Men hun ombestemte seg fort. Det var tydelig at hun ikke kunne få seg til å skade Beckys venninne. Fru Amandas desperate leting etter noen å skylde på førte henne omsider til ektemannen. Hun forbnnet ham både natt og dag og kylte porselensserviset i veggene. Da herr Ben fikk tilsendt beroligende medisiner, svelget hun alt hun fikk fatt på. Det påsto i hvert fall de som jobbet oppe i huset." (side 21)

I sorgen etter datterens død tar fru Amanda fra en av negerslavene hennes nyfødte barn. Dette for å kompensere for sitt eget tap. At en annen mor er fra seg av sorg for å miste sitt barn, enser hun ikke. Fru Amanda kaller barnet Granada, og Granada vokser opp i noe mellom de hvite og de fargede. Hun slipper unna det harde arbeidet på gården, men fratas samtidig sine røtter. For ikke er hun et menneske med de hvites rettigheter, og ikke hører hun skikkelig hjemme blant dem som skulle ha vært hennes egne. Fruen dresser henne opp i kjoler, og slik blir hun en slags dukke som fruen leker seg med for å døyve smerten etter tapet av sin egen datter.

Ute blant slavene herjer det en sykdom som de hvite er overbevist om bare kan ramme de fargede. En periode er det fare for at hele besetningen med slaver kan komme til å stryke med, inntil herr Ben beslutter å kjøpe slavekvinnen Polly Shine, helbrederen. Polly er svært annerledes de fleste slaver Granada og de andre har møtt. Her ser de en sterk kvinne som stiller krav, og ikke bare det: herr Ben synes til og med å ha respekt for henne. Herr Ben har dessuten lenge sett med fortvilelse på sin kones dyrking av Granada, og han beslutter at Granada skal bli Pollys nye lærling. Dermed tar Granadas liv en helt ny vending. Hun får ikke lenger oppholde seg i herskapshuset, og hun er full av indignasjon over sin nye skjebne. 

Det er ikke bare Granada som er mistenksom og fientlig innstilt overfor Polly. De fleste slavene på plantasjen er overbevist om at Polly driver med voodoo, og følger henne med haukeblikk for å avsløre at hun egentlig driver med trolldomskunster. Men Polly er en klok og snarrådig kvinne som vet å utnytte sine kunnskaper, og etter hvert skal dette få stort betydning spesielt for Granada ... 

"Helbrederen" er enda en roman om slaveri i Sørstatene på 1800-tallet, og selv om historien denne gangen er helt annerledes enn den vi for eksempel får høre i Hillary Jordans "Mississippi", opplever jeg at dette er den av disse bøkene som er minst spennende. Kanskje har jeg rett og slett bare nådd et metningspunkt mht. romaner av denne typen? Der i det minste bøker om de svartes situasjon, som "Barnepiken" og "Bienes hemmelige liv" har et slags politisk budskap som apellerte til meg, opplevde jeg "Helbredelsen" som temmelig tam og klisjéfylt og uten egentlig noen nerve. Og så kjenner jeg at jeg blir nokså lei av å forholde meg til at slavene snakker bredt østkantdialekt i den norske oversettelsen, mens herrefolket snakker riksmål. Jeg synes boka fortjener terningkast fire - i det nedre skiktet av skalaen - som uttrykk for en leseopplevelse helt på det gjennomsnittlige. Da har jeg lagt vekt på bokas språklige kvaliteter. Dette er imidlertid en bok som mange har ulike oppfatninger av, og nedenfor har jeg derfor linket til andre omtaler av boka. 

Utgitt: 2012
Originaltittel: The Healing
Utgitt i Norge: 2013
Oversatt: Kia Halling
Forlag: Pax
Antall sider: 354
Leseeksemplar fra forlaget


Jonathan Odell
Andre omtaler av boka:
- Bokelskerinnen 28.02.2013 - terningkast seks - "alt jeg ønsker meg av en roman"
- Solgunn Sitt 26.05.2013 - terningkast fire - "en litt over middels lesepplevelse"
- Beathes bokhylle 15.02.2013 - "kommer til å bli en av de aller beste bøkene jeg kommer til å lese i år"
- Groskro 03.03.2013 - "en perle av en bok"
- Karis bokprat 04.06.2013 - "den ultimate ferielektyre"
- VG v/Kristine Isaksen 04.03.2013 - terningkast to 
- Tines blogg 03.04.2013 - "en skjønn bok"
- Med bok og palett 26.06.2013 - "en sterk bok om betydningen av frihet"
- Bøker & bokhyller 07.03.2013 - "andre har nok blitt mer grepet av denne enn jeg ble"
- Les mye 18.03.2013 - "personleg likte eg dei to nemnde betre (Tilbake til Tall Oaks og Barnepiken), men denne er slett ingen dårleg etterkommar"

"Stem nei" (Regissør: Pablo Larrain)

Om Pinochets siste dager ved makten i Chile

Etter en relativt lang og filmfri sommer er jeg omsider klar for å ta opp denne bloggens andre formål - i tillegg til litteratur - nemlig filmer. Noe av det som trigger meg aller mest er filmer jeg føler at jeg kan lære noe av - dvs. som har noe mer ved seg enn kun underholdningsverdien der og da. I den forbindelse føyer filmen "Stem nei" seg pent inn i rekken av filmer jeg liker å se. 

Jeg antar at de fleste kjenner til Chiles nyere historie i grove trekk, men jeg nevner likevel noen få stikkord: Den demokratisk valgte presidenten Salvador Allende ble styrtet etter et millitærkupp i 1973, og etter dette ble Augusto Pinochet (daværende forsvarssjef) utnevnt til ny president. Siden skulle han som dikator i Chile sitte ved makten inntil 1990. Han har fått æren for å ha brakt Chile mer velstand, men prisen landets innbyggere betalte for dette var høy. Forsvinninger, vilkårlige fengslinger, tortur og drap ble en del av hverdagen meningsmotstandere levde med, og dessuten økte forskjellene mellom fattige og rike betydelig. 

"Stem nei" handler om tiden før og under valget i 1988, et valg som Pinochet sørget for å gjennomføre som følge av et økende press fra utlandet samt som et ledd i løfter om økende demokratisering av landet. Utfallet kjenner vi: Pinochet tapte valget, og dette førte til slutten på et mangeårig diktatur. I dag regnes Chile som det landet i Latin-Amerika som har kommet lengst hva gjelder velstand og demokratiske rettigheter. 

På Wikipedia kan jeg lese at filmen er basert på et upublisert teaterstykke (El Plebiscito) som er skrevet av Antonio Skármeta. Gael Garcia Bernal (kjent fra filmer som Babel, Fidel, Blindness, Even the Rain og Deficit, bare for å ha nevnt noen) spiller reklamemannen René Saavedra, som etter flere år i eksil har vendt tilbake til et mer demokratisert Chile enn han i sin tid forlot (skjønt alt er relativt). Da han blir spurt om å lage en kampanjefilm for nei-siden før det forestående valget, er han i tvil. Ingen vet helt hva som kan skje dersom nei-siden taper valget, og frykten som preger alle som håper at Pinochets dager er talte, er sterk. 

René bestemmer seg til slutt for å jobbe for nei-siden. En litt for overivrig sjef som jobber for ja-siden trigger ham - pluss et oppriktig ønske om å bidra til å få fjernet en despot ... 

Filmens mest interessante del - etter en noe langtekkelig start etter min mening - er når hele teamet legger alle kloke hoder i bløtt for å finne ut hvor langt de kan gå i å promotere sitt nei-budskap. Det gjelder bl.a. ikke å provosere styresmaktene for mye. Like fullt merker medarbeiderne at de blir holdt under oppsikt, og at det alltid er noen som følger etter dem når de forlater filminnspillingslokalene. Ja, som faktisk vil fravriste dem original-tape´en for å forhindre dem i å få vist sin 15 minutters filmsnutt, spekket med nei-budskap ... Tilstedeværelsen av utenlandsk presse skal vise seg å være av helt avgjørende betydning for sikkerheten til de involverte. I mellomtiden utsettes René både for tvetydige og utvetydige trusler, blant annet mot sønnen ... 

Selv om "Stem nei" først og fremst er en alvorlig film, er det også en hel del humor  mellom linjene. Mange av dialogene er helt kostelige - særlig dem som foregår mellom René og sjefen hans Lucho. Uten humoren ville de involverte neppe ha klart å overleve det krysspresset de levde under i de avgjørende dagene før valget. 

Skuespillerprestasjonene i filmen er meget gode - på alle plan, vil jeg si. Filmens tema er både interessant og lærerik, og sånn sett er filmen et must å få med seg dersom man er interessert i andre kulturer - i særdeleshet i kulturer hvor menneskerettighetene kanskje ikke står sterkest. Beskrivelsen av frykten menneskene i Chile levde med på den tiden, hvor nesten ingen familie gikk fri for forfølgelse, og hvor alle kjente noen som hadde forsvunnet, beskrives på en hjerteskjærende måte. En hel del autentiske filmklipp fra Pinochets siste dager ved makten gjorde at filmen tidvis bar preg av å være dokumentarisk. 

Når jeg likevel ender med å gi denne filmen terningkast fire - dog et sterkt et - er det fordi jeg mener at regien kunne ha vært strammere og klippingen mindre sparsommelig. Tidvis var det litt for lite fremdrift og - filmens viktige tema til tross - direkte kjedelige partier. Dette trekker ned helhetsinntrykket av en ellers glitrende film på alle måter. Likevel vil jeg ikke nøle med å anbefale filmen! Avslutningsvis nevner jeg at filmen ble nominert til Oscar i 2012.

Innspilt: 2012
Originaltittel: No
Nasjonalitet: Chile
Språk: Spansk
Genre: Drama
Skuespillere: Gael Garcia Bernal (René Saavedra), Alfredo Castro (Luis "Lucho" Guzmán), Luis Gnecco (José Tomás Urrutia), Antonia Zegers (Verónica Carvajal) m.fl.
Spilletid: 113 min.








onsdag 28. august 2013

Per Olov Enquist: "Lignelsesboken"

Poetisk og vakkert!

Hver gang Per Olov Enquist (f. 1934) kommer ut med en ny bok, er det en stor, stor begivenhet! Selv har jeg bare rukket å lese et lite knippe av bøkene hans. Seks av dem har jeg omtalt på bloggen min. 

Forfatteren vokste opp i Hjoggböle i Västerbottens län. Faren døde da han var ett år, og han skulle dermed komme til å tilbringe sin oppvekst sammen med moren Maja, et dypt religiøst menneske - i likhet med resten av bygdas folk. Det meste var forbundet med skam og tabu, og "Lignelsesboken", som er selvbiografisk, omhandler i hovedsak hans løsrivelsesprosess. Spesielt var det én episode som skulle få helt avgjørende betydning for det unge mannens utvikling - dvs. da han var 15 år. 

Det er ikke første gang Per Olov Enquist skriver om sitt eget liv. Han gjorde det også i "Et annet liv", selvbiografien som utkom på svensk i 2008. Den står fremdeles som en av de virkelig bedre bøkene jeg har lest. Der som i "Lignelsesboken" skriver han om seg selv i tredjeperson entall, men mens han er rimelig konkret i "Et annet liv", fremstår spesielt begynnelsen av "Lignelsesboken" nærmest som ugjenomtrengelig. Jeg begynte på nytt intet mindre enn tre ganger, men fastslo at nei - jeg hadde ikke gått glipp av noen detaljer. Det er faktisk forfatterens intensjon å være vag og springende, der han åpner med å memorere seg tilbake til talen han holdt i menighetshuset i forbindelse med morens begravelse i 1992. Han angrer på at han ikke skrev en bedre tale. Og så funderer han på hva de manglende ni arkene i den brente notisboken etter faren, som han plutselig fikk tilsendt i 2011, 76 år etter farens død, kunne ha inneholdt. Da jeg dessuten skjønte at teksten først og fremst er poetisk, og lyttet til rytmen i setningene, ble det enklere å bare være i teksten, nyte den og ta i mot det som kom etter hvert. Svarene får man uansett til slutt, så det haster virkelig ikke med å forstå alt på en gang.

Boka er delt inn i ni kapitler som alle har fått tittelen "lignelsen om ..." osv. Det kapittelet som media har vært mest opptatt av er kapittel 4 - Lignelsen om kvinnen på det kvistfrie furugulvet. Lignelsen eller fortellingen om hans seksuelle debut ... Denne fant sted i 1949 - han var 15, hun var 50. En forførelse som skulle få helt avgjørende betydning for det unge, lange, spebygde femtenåringen - helt til han var godt voksen og nærmere de 80 ... Vakkert skildres deres møte i Larssongården, og kvinnen - Ellen - går varsomt frem for ikke å skremme vettet av den unge gutten, og så fullbyrdes akten. Hvorpå de begge takker hverandre ...

"Han hadde siden oppfattet seksualiteten som å åpne den innerste døren i et annet menneske. Det fantes andre dører, men dette var den innerste, og avgjørende. Han åpnet, hun åpnet, så steg de inn i hverandre i et kanskje kort møte, det kunne være fint eller feil, men det var inn til det innerste rommet ..." (side 112)

Den unge gutten, hvis fortid hadde vært knyttet til menigheten og streng religiøsitet, opplevde å bli forløst i synden. Hele sitt liv hadde han hørt det motsatte (nemlig at fravær av synd ville være forløsende eller veien til frelsen) - men selv ble han forløst i synden. Da som nå var det som fant sted ulovlig, siden han var mindreårig. Han lovet derfor kvinnen at han aldri skulle si det til noen. Men så gikk årene, og så kunne det i grunnen være det samme. 

Som en parallell til denne forførelsen forteller forfatteren om et medlem av Jehovas vitner som forlot sekten etter å ha sett ett av hans skuespill på teateret. Samvittigheten hadde seiret, selv om han mistet alt og alle han hadde vært glad i. Men han fikk endelig fred med samvittigheten. For et ansvar å bære for den unge forfatteren!

Siden skulle han forsøke å komme i kontakt med kvinnen som en gang forførte ham på det kvistfrie furugulvet i Larssongården. Han klarte aldri å glemme henne, og lenge lurte han på om det var kjærlighet han opplevde. Til slutt skal han følge henne til graven, og en samtale med kvinnens niese oppsummerer i grunnen det hele så fint i forhold til Enquists bøker. For kvinnen leste bøkene hans, men likte ikke alt. Enquist blir nysgjerrig og spør niesen hva tanten syntes. 

"Ja," sa hun muntert, "det var litt forskjellig, det. En del var vel bra, men ofte syntes hun at du liksom floket det til så det ble utydelig, eller feil, ja hun kunne være temmelig kritisk iblant, men hun mislikte nok ikke alle sammen."

"Bra," sa han, "Bra." 

"Hun var misfornøyd med at du liksom ikke fikk orden i bøkene, liksom, hun sa at du snirklet rundt der du burde gått rett på, hvis jeg kan si det sånn, og det var hun misfornøyd med, hun ga ikke opp, men holdt fast på at hun var misfornøyd. Det var vel fint, tross alt?"

"Fint. Jo. Fint." (side 224)

Så kom de hverandre helt nær til slutt, etter kvinnens død ... Var det kjærlighet?

Enquist insisterer på at han ikke er i stand til å skrive kjærlighetsromaner, og sånn sett er det kanskje et paradoks at han har kalt "Lignelsesboken" en kjærlighetsroman. Selv om boka er selvbiografisk er den ikke i like stor grad som "Et annet liv" et forsøk på å oppsummere et helt liv. Snarere gir den noen glimt inn i skjellsettende hendelser i hans liv - hendelser som har påvirket ham og innvirket på viktige valg senere i livet. Som at han tok avstand fra religionen, selv om den hang fast - klebrig som et fluepapir. Hovedpersonen i boka er navnløs og omtales bare som "han", uten at vi noen gang er i tvil om hvem det handler om. Likeledes at Moren er hans mor, mens Faren er hans far. 

Ett sted leste jeg at det er en oppfatning av at "Lignelsesboken" er fullstendig annerledes alt annet Enquist har skrevet. Selv fikk jeg imidlertid assosiasjoner til "Styrtet engel" - i alle fall i forhold til hvordan historien fortelles. Også den er betegnet som en kjærlighetsroman, uten at den på noen måte inneholder noen klassisk kjærlighetshistorie - verken om noen som får hverandre eller ikke får hverandre. Det måtte i så fall være kjærligheten til ens egen person. 

Ja, hva kan man si om "Lignelsesboken"? Stor litteratur som overskrider grensene for det tradisjonelle selvbiografiske og for den saks skyld den tradisjonelle romanen med en viss form for kronologi i hendelsesforløpet, idet man her snirkler seg inn mot essensen i historiene vi får høre. Det krever en mindfull leser, og sånn sett er kanskje ikke dette en roman som alle vil få like stor glede av, med mindre man har lest litt av Enquist og kjenner hovedlinjene i livet hans fra før av. Det har vært en sann nytelse å lese boka, selv om den tidvis har vært krevende å lese. I det enquistske univers må man påregne det! Her blir det toppkarakter - terningkast seks!

Utgitt i Sverige: 2013
Originaltittel: LIknelsesboken
Utgitt i Norge: 2013
Oversatt: Bodil Engen
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 229
Jeg mottok boka på Gyldendals pressekonferanse i forrige uke


Per Olov Enquist

Populære innlegg