Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

mandag 18. mars 2013

"Uskyld" (Regissør: Sara Johnsen)

Svært skuffende!

Norske Sara Johnsen har regissert åtte filmer i perioden 2000 - 2012, og "Uskyld" er den siste i rekken. I tillegg har hun skrevet et par bøker - bl.a. "White man". Felles for det lille jeg har vært borti av henne, er underfundige settinger, der man aldri får alle svarene servert på et fat. Sånn sett føyer "Uskyld" seg inn i rekken.

I "Uskyld" treffer vi de to brødrene William og Ruud, som helt siden ungdommen har elsket Janne. Mens hun prøver å bestemme seg for hvem hun vil ha, tar hun dem for seg etter tur - med ulidelig smerte for den som til en hver tid er utenfor. Det bygger seg opp et hat mellom brødrene som senere skal få helt fatale konsekvenser. 

I voksen alder finner Janne seg en annen mann, men da William etter noen år kommer - fast bestemt på at han vil ha henne med - forlater hun uten videre sin nye familie for å bli med ham ut i skogen, der han har et hus. På nabogården bor broren Ruud alene. Da han får nyss i at William og Janne har slått seg ned i huset i skogen, streifer han rundt i nærheten - men en aura av noe faretruende ved seg. Og fordi vi allerede i filmens innledende scene blir vitne til at William dreper broren sin, skal filmen komme til å handle om hva som var foranledningen til det hele ... Og det stilles spørsmål om Janne er en morder eller et offer.

Jeg vet at filmen er både kritikerrost og har fått høye terningkast - i alle fall i alle avisene som er sitert på filmens omslag. Blant annet er den omtalt som "Helt briljant" og med ordene "En tilnærming til norsk natur som vi knapt har sett på film før". Så hvorfor fungerte det likevel ikke for meg? En stund satt jeg og tenkte på at mon tro om filmen ikke ble vel mye wam-og-vennerøsk av seg? Jeg tenker særlig på en brutal voldtektsscene i skogen. Dette kombinert med brødredrapet og jeg var plutselig hensatt til "Hotel St. Pauli" fra 1988. Det hjalp heller ikke at Marie Bonnevie spilte en av sine beste roller i denne filmen. Det hele ble altfor forutsigbart, noe som ble forsterket av at vi helt fra starten visste hvordan det ville gå, og igjen spiller Kristoffer Joner en rolle han har spilt ørten ganger før. En diger bart gir ham ikke en ny personlighet all den tid han er nøyktig den samme, nær sagt uansett hvilken film han medvirker i. Jeg trodde heller ikke på kjærligheten mellom William (Joner) og Janne (Bonnevie). Om det var mangelen på replikker eller at det faktisk ikke gnistret mellom dem, er jeg ikke helt sikker på. Faktum er i alle fall at de begge fremsto som nokså endimmensjonale og stereotype, uten de helt store dybdene. Og for meg fremsto mange av valgene hovedpersonene i filmen foretok som komplett uforståelige, og tett opp mot lite meningsfylte. Nei, denne filmen skuffet meg stort. Det holder så vidt til en treer på terningen, helt på grensen til noe kalkunaktig.  

Innspilt: 2012 
Originaltittel: Uskyld / Det viktigste er forbi
Nasjonalitet: Norge
Genre: Drama
Skuespillere: Maria Bonnevie (Janne), Kristoffer Joner (William), David Dencik (Ruud), Maria Heiskanen (Ragnhild)
Spilletid: 105 min.




Janne og William
To menn er drept og Janne er den eneste som vet hva som har skjedd
Janne

Josefine Klougart: "En av oss sover"

Om en dyp, dyp sorg ...

Josefine Klougart (f. 1985) er en dansk forfatter og poet som sin unge alder til tross har opplevd å bli nominert til Nordisk Råds Litteraturpris to ganger; første gang for romanen "Stigninger og fald" i 2011 og andre gang for "En av oss sover" i 2013. Det er ikke mange dagene til vi får vite hvem av de nominerte som stikker av med prisen. Hele fem bøker har Klougart utgitt fra debuten i 2010. (Kilde: Wikipedia)

"Det er aldri ett menneske som forlater et annet; man forlater hverandre, tenker jeg. Det skjer, er én bevegelse; man har blitt én kropp, og denne kroppen faller fra hverandre. Det er ingen skyld å plassere, det er en hel masse regnskaper å gjøre opp, og ingen å sende regningen til. Alt jeg har, er ditt. Den følelsen." (side 124)

Romanen "En av oss sover" handler om å bli forlatt og å miste etter at man trodde at man hadde funnet den store og altoppslukende kjærligheten som skulle vare livet ut. Bokas hovedperson - en kvinne - reiser hjem etter at bruddet med mannen hun har levd sammen med i åtte år er over, og hun omtaler ham konsekvent som sin avdøde mann. For det er slik hun føler det. Kjærligheten er død. Ergo er mannen hun elsket også død - i alle fall for henne. Kun slik kan hun makte å forholde seg til sorgen sin på. I et nesten hudløst og gjennomsiktig språk skildres sorgen, og jeg kan ikke forstå annet enn at den må være selvopplevd fra forfatterens side. For slik er det ikke mulig å skrive uten å ha kjent følelsene på egen kropp ... I et poetisk språk skildres en sorg så dyp at det nesten er vanskelig å fatte at det er mulig å komme levende fra det. 

"Så er det altså det man gjør. Etter åtte år. Etter åtte år reiser man seg fra senga og går helt fattet, men samtidig alt annet enn fattet, helt uten form, gjennom et rom, et annet, låser seg inne på et bad, og faller sammen der. Smeltet menneske som sitter sånn, helt stiv; og slår hodet mot en dør. Det er kanskje det eneste som er å gjøre. Åtte år, telle opp dagene, og langsomt begynne den samtalen som starter som en hvisking gjennom en dør. Så er det kanskje det som skal til, så er det kanskje sånn det starter. Den slags øyeblikk som har all tid skrevet inn i seg, det som har vært, det som skal komme, det som aldri blir og, ja, det som aldri var." (side 92)

Mens jeg leste meg gjennom boka, sluttet jeg aldri å tenke på at forfatteren bak ordene ikke en gang er 30 år. Likevel opererer hun med en dyp psykologisk innsikt og har språket i sin makt. Hun beskriver følelser i bilder og på den måten gjør hun dem svært konkrete - og det uten å falle for fristelsen til å bevege seg inn i det banale. Helhetsinntrykket er at hun gir et meget sterkt bilde av hva det vil si å være i dyp, dyp sorg etter å ha mistet den man satset alt på ... Boka er tilsynelatende svært lettlest, men jeg vil på det sterkeste advare mot å "feie" gjennom den i full fart. For å få fullt utbytte av den, mener jeg at man bør gi seg tid til å dvele ved det man leser - for å finne frem til den mollstemte stemningen som ligger mellom linjene. I motsatt fall kan man nemlig risikere å føle at det hele blir for lett. Og kanskje må man også ha opplevd noe lignende selv for å forstå alt som ligger bak ordene ... 

Jeg er i tvil om jeg skal gi boka terningkast fem eller seks, men ender med en sterk fem´er. Boka er nok blant dem som vil vokse ved andre og tredje gangs lesning. Og så blir det spennende å se om Josefine Klougart stikker av med prisen når årets vinner av Nordisk Råds Litteraturpris skal kåres!

Utgitt i Danmark: 2012
Originaltittel: Én af os sover 
Utgitt i Norge: 2012
Oversatt: Trude Marstein
Forlag: Heinesen Forlag
Antall sider: 273


Josefine Klougart

tirsdag 12. mars 2013

Tove Skagestad på Lørenskog bibliotek 12. mars 2013

(Foto: RMC)
Selv om jeg ikke har rukket å lese Tove Skagestads bok enda, har jeg gledet meg en stund til at hun skulle komme til Lørenskog bibliotek for å snakke om den. Her forteller hun nemlig historien om Sedegheh Gharagozlian, kvinnen som i 1986 måtte rømme fra Irans ayatollah-styre. Med aviser som stort sett bare er fulle av vrengebilder av virkeligheten, er det nemlig befriende å lese en bok om en kvinne som fikk det til - dvs. å bli en vellykket integrert kvinne i vårt norske samfunn. Og det uten å måtte oppgi sin kulturelle bakgrunn på noe vis. 

Men først litt om forfatteren, som jeg faktisk er overrasket over ikke å finne noe om på Wikipedia. Tove Skagestad (f. 1954) har i alle fall jobbet som frilansjournalist ved siden av å være skuespiller ved Det Norske Teater, kan jeg lese på bokas smussomslag. Tidligere har hun utgitt bøkene "Hva med meg da? Når partneren blir syk" og "Se meg! Å vokse opp med syke foreldre". Hun har først og fremst vært opptatt av å skrive om mellommenneskelige relasjoner, og sånn sett er det antakelig ikke tilfeldig at hun har skrevet en bok om en kvinne som Sedegheh. Om Sedegheh (f. 1956) kan jeg videre lese at hun var nesten ferdig utdannet jurist da hun ble utvist fra Universitetet i Iran. Og at hun fullførte sin doktorgrad i ernæringsfysiologi ved Universitetet i Oslo i 2007, etter å ha startet på bar bakke uten eksamenspapirer - som vaskehjelp i en barnehage, i første omgang uten verken å kunne norsk eller engelsk ... At det er en helt vi introduseres for, bør det derfor ikke herske noen tvil om!
Sterkt møte mellom forfatter og hovedperson i boka (bildet
lånt fra Deichmanske bibliotek)

Innledningsvis påpeker Tove Skagestad at denne boka, som hun begynte på i 2009 og dermed lenge før den arabiske våren var et faktum, har blitt skremmende aktuell. For det som skjer i Midt-Østen nå, der folket protesterer mot sittende diktatoriske regimer i land etter land, er nærmest en blåkopi av det som skjedde i Iran for over 30 år siden. 

De aller fleste av oss vet alt for lite om Irans revolusjon. Det vi imidlertid vet er at Khomeini var den første som skjønte at han kunne bruke islam som et politisk våpen, og med dette endret han faktisk verden. I de arabiske landene som har opplevd opprør mot diktatoriske styresett, hersker det nå stor forvirring. Og det som begynte som folkets opprør mot urettferdighet, og sånn sett en berettighet revolusjon mot det bestående, er - som det skjedde i Iran - i ferd med å bli en revolusjon som stjeles av ytterliggående religiøse krefter. 

Iran lå på 60-70-tallet langt foran Norge og andre vestlige land i økonomisk velstand og utvikling. Landet var meget moderne og kvinner hadde både karrieredrømmer og mye frihet. Forfatteren var svært fascinert av historien, så pass at hun ønsket å skrive om det. Tilfeldigheter førte henne til Sedhegeh, som i begynnelsen var svært skeptisk, men som etterhvert gikk med på å bli skrevet om. I løpet av de to årene de samarbeidet, var det en helt fantastisk historie som ble avdekket. 


Forfatteren leser fra sin bok "Tro, Håp og revolusjon -
Et møte med en iransk kvinne" (Foto: RMC)
Sedegheh vokste opp i Teheran som en av 11 søsken. Familien hadde det godt, og hver sommer dro de til det Kaspiske hav for å bade. Sjahens store prosjekt var å modernisere Iran, så både miniskjørt, bikinier og vestlig popmusikk var velkommen. Side om side med alt dette moderne var det imidlertid også strengt religiøse, som ikke tillot kvinnene sine å vise seg i annet enn tildekket tilstand. 

Sommeren 1963 fant det sted et blodig opprør i den svært religiøse byen Qom. Ham vi i dag kjenner som ayatollah Khomeini ble arrestert, og fordi man ønsket å unngå at han skulle bli erklært martyr, ble han sendt i eksil til Irak. 

Etter hvert begynte Sedegheh på Universitetet i Teheran. Faren hadde innstendig advart henne mot å engasjere seg politisk, men dette tok hun ikke alvorlig. Særlig ikke fordi hun forelsket seg i en meget politisk engasjert mann. Til alt overmål hadde han også bart, og på den tiden var dette ensbetydende med å være kommunisk. Foreldrene likte ham ikke, men Sedegheh trasset gjennom at hun ville gifte seg med ham. Til slutt gikk foreldrene hennes med på det, og det ble etter hennes ønske arrangert et enkelt bryllup. Faren nektet å gi sin velsignelse, og det hele ble dermed en blek skygge av hva selv bruden hadde tenkt. I begynnelsen hadde hun og ektemannen Manaf ikke noe eget sted å bo, så de bodde hos sine respektive foreldre. 


Mitt eksemplar av boka (Foto: RMC)
1970-tallet bar preg av mange demonstrasjoner, hvor man protesterte mot sjahens udemokratiske styresett. Det hele kuliminerte i forbindelse med en kinobrann i Teheran i 1978, der mange mennesker ble drept fordi de ikke kom seg ut. Sjahen skyldte på Khomeini og hans støttespillere, mens de skyldte på sjahen. Fremdeles den dag i dag er det ingen som vet eksakt hvem som sto bak ugjerningen. Khomeni bodde fremdeles i eksil, men hadde likevel stor innflytelse på det som skjedde i sitt hjemland. Han sendte kassetter med popmusikk, som også inneholdt politiske slagord midt i. 

Sjahen skjønte egentlig ikke hva som skjedde før det var for sendt. Han hadde gitt støtte til mullahene og moskéene, fordi de representerte en motsetning til det han oppfattet som en mye større trussel, nemlig kommunistene. I mellomtiden var det nettopp i moskéene at opprøret grydde, sakte men sikkert. Og moskéene og alt som foregikk der, unngikk sikkerhetspolitiets overvåkning, hellige som disse stedene jo tross alt var. 

Etter hvert ble Khomeini utvist og fordi ingen arabiske land ville ta imot ham, havnet han i Frankrike. I løpet av de tre månedene han befant seg der, brukte han mediene for alt de var verdt - og de lot seg villig bruke. Gjennomsnittlig avga han fire intervjuer pr. dag under sitt tre måneder lange opphold i Frankrike, og han var svært bevisst på hvor langt han kunne gå uten å skremme vestlige medier. Han snakket om demokrati og frihet, og spilte også til en viss grad på sin religion. Da sjahen reiste utenlands 15. januar 1979, angivelig på ferie mens dette skulle bli hans siste reise ut av Iran (han kom aldri tilbake), erklærte Khomeni fra Frankrike at han ville returnere til Iran. Nei, sa sjahens statsminister, og stengte alle landets flyplasser. Etter få dager hersket imidlertid det reneste kaos, og landets økonomi var i alvorlig fare. Bare to uker etter sjahens flukt landet Khomeni i en fransk concorde i Iran, og i lommen hadde han et utkast til en ny iransk grunnlov. 


Sedegheh Gharagozlian (bildet er lånt fra Halden  frivillighetssentrals
nettsider
)
De strengest religiøse i Iran tok i mot Khomeni som sin redningsmann fordi de trodde han var den tolvte imam, men det tok ikke lang tid før forvirring rådet. Var nå denne Khomeini så verdig som de hadde trodd, når alt kom til alt? I alle fall - den 11. februar 1979 vant Khomeini makten etter en kamp om makten i landet - med demokrati og islam som våpen. Egentlig handlet det ikke om de sekulære mot de religiøse, for man trodde hele tiden at det ville komme et demokratisk styresett ut i den andre enden. Men en paragraf endret det hele; en paragraf som ga landets åndelige leder uinnskrenket makt. Dermed var man tilbake ved utgangspunktet: et nytt diktatur, men nå med et religiøst overhode på toppen av makthierarkiet. Og kvinnenes frihet var med ett borte, og det var også all vestlig innflytelse, sminke og andre forfengelighets-greier. Kvinnene måtte tildekkes, og det ble slått hardt ned på dem som ikke fulgte reglene. 

I årene mellom 1981 og 1983 ble nesten all motstand radert bort. Enten ble folk henrettet, gikk under jorden, levde et dobbeltliv eller flyktet. Universitetet stengte i to år, og da det åpnet igjen var alle lærerne byttet ut med mullaer, og pensumet var et helt annet. Mange intellektuelle flyktet (kalt "hjerneflukt") fordi de ikke kunne forholde seg til det nye regimet. Og de som ble igjen var på mange måter tvunget til å leve et dobbeltliv eller oppgi all motstand. Sedegheh og ektemannen valgte å leve et dobbeltliv. Bare de som kunne bevise at de ikke hadde vært politisk aktiv, fikk jobb i det offentlige. Sedegheh var derfor tvunget til å lyve, og hun fikk jobb ved Universitetet. Daglig ble hun og andre kvinner ransaket av Revolusjonsgarden. Tykkelsen på hijaben ble målt, vesken endevendt i evig jakt på forbudte gjenstander og forfengelighetsartikler som leppestift o.l. 


Bildet er lånt
Bildet på forsiden av boka er Sedeghehs studentbevisbilde. Dette er den samme kvinnen som vokste opp med miniskjørt, bikinier og Beatles-musikk ... 

En dag ble Sedegheh avslørt som forhenværende politisk aktiv, og straffen var utvisning fra universitetet. Da var hun nesten ferdig utdannet jurist. En tilværelse som hjemmeværende, men nå 100 % politisk aktiv, ble etter dette situasjonen for henne. I 1986 opplevde hun og ektemannen at venner forsvant, for siden aldri å dukke opp igjen. Det politiske partiet de jobbet for var organisert i celler, slik at dersom ett medlem ble torturert, så risikerte ikke alle å bli avslørt. Myndighetene hadde imidlertid en smart taktikk. De torturerte enkeltmedlemmer, slapp dem løs og fulgte etter dem eller tvang dem til å avtale møte med en av toppene i cellen under. Slik jobbet de seg møysommelig gjennom alle cellene, for til slutt å knuse enhver motstand. Til slutt førte tilfeldigheter til at de så vidt unngikk å gå i en felle. Det som imidlertid var klart var at Manaf måtte flykte for å unngå arrestasjon, og han dro da til Tyrkia. 

Sedegheh løy til naboer og sikkerhetspolitiet om at mannen hennes var på jobbreise utenlands, men etter et halvt års tid ble det vanskelig å bli trodd. Sedegheh skjønte at hun måtte flykte selv - sammen med sine to mindreårige barn. Til alt hell sto hun ikke på noen stopp-lister og kunne forlate landet med vanlig rutefly, utstyrt som om hun var turist. Etter et siste farvel med familien i desember 1986, 30 år gammel, forlot hun Iran. Det skulle gå 15 år før hun kunne reise tilbake på ferie. 

I begynnelsen måtte familien friste en tilværelse nederst på rangstigen i Tyrkia, og de unngikk så vidt å sulte ihjel. Knapt et par år senere kom hun og familien til Norge, nærmere bestemt Haugesund, og der begynte hun på ungdomskolen. Hun kunne verken norsk eller engelsk, men gjorde det svært godt. Eksamenspapirene hennes lå igjen i Iran, så her var det bare å begynne på nytt - mens hun vasket i en barnehage for å tjene penger. I 1988 fikk hun og mannen en telefon fra hjemlandet. Det hadde da vært massehenrettelser i Iran, og en bror av Manaf var blant dem. Dette førte til at Manaf ble psykisk syk. 

Tove Skagestad fortalte om at det gjorde noe med hennes fordommer mot innvandrerkvinner å skrive denne boka. Hun fikk virkelig øynene opp for at det bor mer i enkeltmenneskene som kommer hit enn hva vi er tilbøyelig til å tro. 

Avslutningsvis fortalte Skagestad at Sedegheh var tilbake i Iran for første gang i 2001. Hun var svært spent på hvordan det ville bli å komme tilbake, og hadde med seg papirer fra Aker sykehus, som bekreftet at hun var forsker. Dette hjalp imidlertid ikke det minste. Det gjorde derimot et korrupsjonsutspill fra en svoger ... 

Den 11. januar 2011, nøyaktig 32 år etter den iranske revolusjon, befant Sedegheh seg atter tilbake i Iran, og der kunne hun følge nyhetsoppslagene om Mubaraks flukt fra Egypt. Hun opplevde dette som en ren reprise av den iranske revolusjonen. Det samme skjer om igjen! I skrivende stund hersker det kaos i en rekke arabiske land - slik det gjorde i Iran de første to-tre årene etter - og det er i dag mye som tyder på at religiøse ytterliggående stjeler folkets revolusjon fra dem. Lengselen etter mer frihet blir atter en illusjon og en uoppnåelig drøm, med mindre det skulle skje noe fullstendig uventet ... 

Tove Skagestad åpnet for spørsmål fra salen til slutt, og flere kom med spennende innspill til hennes tema. Og med det var et svært interessant foredrag over, og jeg klarte som en av fire av  sikre meg et eksemplar av boka. For flere eksemplarer hadde hun faktisk ikke med seg ... 


Jeg sikret meg selvsagt en signatur (Foto: RMC)
Helt til slutt kan jeg nevne at Lørenskog bibliotek har mange interessante foredrag i tiden fremover, og at jeg allerede gleder meg veldig til 11. april kl. 19.00, for da kommer Per Petterson, som skal samtale med Hilde Kramer om boka "Jeg nekter" (som jeg mener kanskje var en av høstens beste bøker), om sitt forfatterskap og om hvor han henter inspirasjon fra til sin skriving.

Lørenskog terminal by night

Lørenskog terminal by night (Foto: RMC)

søndag 10. mars 2013

Auguste Rodin-muséet i Paris

Filmen "Camille Claudel" har inspirert meg til å hente frem noen bilder jeg tok på Rodin-muséet i Paris i 2005. Her er et lite utvalg. Enjoy!


Rodin-muséet i Paris
De tre nyanser / The Three Shades


Helvetesporten / The Gates of Hell
Kvinne på huk / The Crouching Woman
Kysset

Hageanlegget ved muséet
Fra hageanlegget rundt muséet
Tenkeren 
Balzac / Monument to Balzac
Borgerne i Calais

"Camille Claudel" (Regissør: Bruno Nuytten)

Om Camille Claudel og Auguste Rodin 

Camille Claudel (f. 1864 d. 1943) bestemte seg tidlig i livet for å bli skulptør. I begynnelsen laget hun skulpturer av leire, men etter hvert gikk hun bl.a. over til å jobbe med marmor. På slutten av 1800-tallet var det høyst uvanlig at en kvinne i det hele tatt hadde en egen karriere - og langt mindre en kunstnerisk karriere. Camille var imidlertid heldig, fordi hun hadde en far som støttet henne i tykt og tynt. 

I filmen, som er basert på en roman av Reine-Marie Paris, blir vi vitne til en familie med stor tro på Camille Claudels talent. Hennes bror Paul Claudel, som hadde evner i retning av poesi, følte at han sto i skyggen av søsteren, som han elsket av hele sitt hjerte. Det forhold at han ikke opplevde å få anerkjennelse fra sin far, slet på ham og etter hvert bestemte han seg for å reise til Amerika. Senere kom han tilbake - etter å ha debutert som poet.


Skulptur av Camille Claudel
I 1883, 19 år gammel, ble Camille kjent med den berømte skulptøren Auguste Rodin, og fikk etter hvert jobb i hans atelier - som den eneste kvinnelige medarbeideren hans. Så gikk det med henne som med så mange av hans kvinnelige modeller for øvrig; hun ble hans elskerinne. Deres åpenlyse forhold ble oppfattet som skandaløst, i særdeleshet av Camilles egen familie. Selv om Rodin ikke var gift med Rose Beurot, hadde han barn med henne og de levde sammen som om de var rette ektefolk. Det var aldri en aktuell problemstilling for Rodin at han skulle flytte fra Rose for å leve sammen med Camille, selv ikke etter at hun ble gravid nesten 10 år senere. Hun mistet barnet og etter dette gikk det nedover med hennes og Rodins forhold. Camille følte dessuten at hun hadde oppgitt sin egen kunst for å være til hjelp for Rodin og hans kunst.


Skulptur av Camille Claudel
Etter hvert ble det viktig for Camille å ta avstand fra Rodins innflytelse på hennes kunst, men bruddet med Rodin og også hennes avstandstagen fra moren og familien for øvrig, førte henne til slutt inn i sinnssykdommen. Få dager etter farens død i 1913 sørget moren og broren hennes for å få henne innlagt i en psykiatrisk klinikk. Da hadde hun ødelagt mengder av sine arbeider, og viste alle tegn til ikke å klare seg selv. Hun var økonomisk nedbrutt og var destruktiv i hele sin livsstil. Hun kom aldri ut fra psykiatrien, og døde etter 30 års opphold ved Montdevergues Asylum i Montfavet ved Avignon. Filmen slutter idet Camille kjøres bort i en vogn med gitter foran ...

Isabelle Adjani og Gérard Depardieu spiller rollene som hhv. Camille Claudel og Auguste Rodin. Det formelig gnistrer mellom dem gjennom det meste av filmen, og vissheten om at handlingen bygger på historisk korrekte hendelser, gjorde opplevelsen av å se Camilles oppstigning og fall som kunstner ekstra sterk. Særlig den delen av filmen som omhandler hennes sinnslidelse, var det hjerteskjærende og sønderknusende å være vitne til. Filmen er for øvrig svært prisbelønt, og spesielt Isabelle Adjani har mottatt en del av prisene for sin rolletolkning som Camille Claudel. Dette er en film om stor kunst og dens pris - både for kunstnerne selv og for deres omgivelser. Og den selvsagt et must for alle som har et forhold til Auguste Rodins kunst - og selvsagt også for Camille Claudels kunst, skjønt hun er og blir mindre kjent enn Rodin. 

Miljøskildringene, skuespillerprestasjonene og regien i denne filmen gjør at jeg synes den fortjener terningkast fem

Avslutningsvis kan nevnes at DVD´en nokså nylig dukket opp på Platekompaniet. Selv så jeg den for første gang for over 20 år siden. I disse dager er historien spilt inn på nytt - nå med Juliette Binoche i rollen som Camille Claudel. Ut fra det jeg har kunnet lese meg til, handler denne filmen om tiden fra Camille blir sinnssyk og innlegges i psykiatrisk klinikk,  og deretter om den fånyttes kampen hun kjempet for å slippe ut fra asylet. Filmen har premiere i Frankrike den 13. mars i år, men det har så langt ikke vært mulig å finne ut om og evt. når filmen blir å finne på norske kinoer. 

Innspilt: 1988
Originaltittel: Camille Claudel
Nasjonalitet: Frankrike 
Genre: Drama
Skuespillere: Isabelle Adjani (Camille Claudel), Gérard Depardieu (Auguste Rodin), Laurent Grévill (Paul Claudel), Alain Cuny (Louis-Prosper Claudel), Madeleine Robinsom (Louise-Athanaïse Claudel) m.fl.
Spilletid: 166 min.




Camille og Auguste er blitt elskere
Camille i en berømt positur som inspirerte dem begge i deres kunst 
Auguste Rodin forsøker å finne den perfekte positur til en skulptur
Det begynner å gå nedover med Camille

José Jorge Letria og André Letria: "Hvis jeg var en bok"

En bok om å være bok - på bokas premisser

Da denne boka - "Hvis jeg var en bok" - dumpet ned i postkassen min her om dagen, var det med stor spenning jeg åpnet den opp. Jeg vet ikke helt hva jeg ventet meg, men kanskje ikke akkurat dette. Jeg ble umiddelbart fullstendig forgapt i boka, og leste den fra perm til perm der og da. Siden har jeg kost meg med den - om og om igjen. For de fine tegningene og korte, tankefulle setningene om det å være bok - sett fra bokas ståsted - var en vidunderlig lesning! Og riktig morsomt er det blitt når det er jeg som leser - ikke boka - som er objekt, og boka som er subjektet og jeg-personen. Rollene er ombyttet, og forfatteren leker med bokas tanker om sine lesere.

Bildet på forsiden av "Hvis jeg var en bok" vakte for øvrig assosiasjoner til en tidligere ferietur til San Sebastian (i Baskerland i Spania) for et par år siden, hvor jeg kom over en benk med noen gjenglemte bøker. Og som selvfølgelig ble avfotografert med det samme. 

Det er den portugisiske teksforfatteren José Jorge Letria (f. 1951) som har skrevet tekstene i "Hvis jeg var en bok", mens sønnen hans André Letria har illustrert den. Og for noen tekster, og for noen tegninger! Tilstrekkelige til å slå knock out på en sann bokelsker - det er sikkert!



Bildene er morsomme - så morsomme at også barn vil ha glede av dem - og tekstene er tross sin tilsynelatende enkelhet, både dype og tankevekkende. 

Her kommer det løver ut av bøkene, et sted fremstår en bok som et telt, et annet sted som en trapp og atter et annet sted med glidelås på - som en illustrasjon på alle de hemmelighetene som kan skjule seg i en bok. 


Jeg tar med noen teksteksemper fra boka:


"Hvis jeg var en bok, ville jeg invitere en dikter til kvelds for å la diktet hans lyse opp i mørket."

"Hvis jeg var en bok, ville jeg ikke like at folk leste meg bare fordi de måtte eller fordi jeg var populær."

"Hvis jeg var en bok, skulle jeg ønske jeg kunne vokse meg så stor at jeg ble til et helt bibliotek."

Og sånn fortsetter det gjennom hele boka, som er helskjønn fra ende til annen. En liten bokskatt som fortjener å bli viden kjent, slik at flere kan kose seg med den! Her blir det terningkast fem!

Utgitt i Portugal: 2011
Originaltittel: Se eu fosse um livro
Forfatter: José Jorge Letria 
Illustratør: André Letria
Oversatt: Anne Elligers
Forlag: Magikon Forlag 
(Mitt eksemplar har jeg fått fra forlaget)

Andre som har skrevet om boka:
- Groskro 14.03.2013


José Jorge Letria
André Letria 

Boualem Sansal: "Min fars hemmelighet"

Om soning og forsoning med fedrenes synder

Den algeriske forfatteren Boualem Sansal (f. 1949) begynte i følge Wikipedia å skrive romaner i en alder av 50 år. Tidligere arbeidet han som ingeniør og han har også en doktorgrad innenfor økonomi. Handlingen i bøkene hans er i hovedsak lagt til hans hjemland Algerie, og fordi de blir oppfattet som kritikk av regimet i landet, er bøkene hans forbudt der. I årenes løp har han utgitt seks romaner og like mange novellesamlinger, samt et par essays. Et kjapt google-søk viser at det kun er "Min fars hemmelighet" som er oversatt til norsk. Den er til gjengjeld oversatt til femten språk. Foreløpig ... 

Sansal har for øvrig beskrevet sitt land som "en bastion for islamsk ekstremisme", og han skal ha sagt at "landet er i ferd med å miste sitt intellektuelle og moralske fundament". Sansal har valgt å fortsette å bo i Algerie sammen med sin familie, til tross for at hans tilværelse kan betegnes som et internt eksil. Dette forhindrer åpenbart ikke at bøkene hans utgis andre steder i verden, og etter den arabiske våren har de fått enda mer aktualitet enn tidligere. 

For mitt vedkommende ble interessen for denne boka, som er skrevet av en forfatter jeg frem til nå ikke har kjent til, vekket av tematikken i boka. For den handler om fedrenes synder - ikke noen hvilken som helst synder, men mer eksplisitt om hva det vil si å oppdage at ens far er en forhenværende nazi-krigsforbryter. Boka har sånn sett et stykke på vei noen paralleller til norske bokutgivelser i den senere tid, og som har fått barn av norske landssvikere til å stå frem og uttale at man bør si unnskyld for sine foreldres synder, for å slippe å leve i skyggen av disse resten av livet. Jeg har tidligere skrevet om Bjørn Westlies "Min fars krig" og Morten Borgersens "Jeg har arvet en mørk skog". Men bare for å ha sagt det med en gang: Boualem Sansal drar det hele så mye, mye lenger.

Rachel og Malrich er sønner av en algerisk mor og en tysk far. Da Rachel var syv år gammel, ble han sendt til onkelen og tanten i Frankrike, og senere ble også Malrich sendt dit. Faren deres, Hans Schiller, mente at det var viktig å sikre sønnene en skikkelig utdannelse, og den ville de ikke få dersom de fortsatte å bo i den lille landsbyen Ain Deb. Kanskje hadde han også en forutanelse om at fortiden til sist skulle komme til å innhente ham?

Innledningsvis i boka møter vi jeg-personen Malrich som forteller om at broren Rachel er død et halvt år tidligere. Rachel har tatt sitt eget liv og etterlater seg en dagbok til broren. I den finner Malrich forklaringen på alt som gikk galt i den egentlig meget vellykkede brorens liv de siste to årene før hans død. På hvorfor ekteskapet raknet, på hvorfor hans jobbkarriere strandet - ja, hvorfor alt bare ble kaos ...

Det er en gruoppvekkende historie som etter hvert rulles opp. Historien veksler mellom Rachels dagboknotater og Malrichs fortelling. Sjokket Malrich i første omgang opplever da han får vite at både moren, faren og flere i landsbyen Ain Deb ble massakrert i april 1994, drukner etter hvert i neste sjokk, dvs. da han oppdager hvilken forferdelig fortid faren har skjult for dem. Faren har nemlig vært krigsforbryter i Hitlers tredje rike, og det er mye som tyder på at han også har hatt en posisjon i forhold til holocaust og jødeutryddelsen. Vi får høre hvordan Rachel følger i farens fotspor gjennom hans tjenestebok - en reise som fører ham gjennom Europa - mens det gradvis går opp for ham at faren ikke kan ha angret noe som helst. Dette blir til slutt for tungt å bære, og fører altså til at han tar sitt eget liv. Han tar bokstavelig talt på seg farens synder og soner for disse med sitt eget liv, som om han vil kompensere for sin fars manglende anger. Og han skåner sin bror Malrich så lenge han kan - inntil han testamenterer dagboka til broren ... Livet blir heller ikke det samme for Malrich etter den rystende lesningen. Og som broren føler han at han må reise "hjem", må oppsøke foreldrenes grav, må se sin barndoms landsby igjen. I mellomtiden fremtrer det åpenbare - at myndighetene vet hva som har skjedd, men velger å se en annen vei. 

"Jo mer folk er fattige, rasistiske og fulle av harme, jo lettere er de å lede. Rachel skrev: "Det er ikke med et opplyst folk man begår massakrer, det trengs hat, forblindelse og grobunn for demagogi. Stater som fødes, bygges opp med galninger og drapsmenn. De dreper de gode, jager vekk heltene, stenger folk inne i fengsel og utroper seg til befriere."" (side 182)

Parallellene mellom nazismen og den gryende islamske ekstremismen (for ikke å glemme høyreekstremismen) kunne knapt vært tydeligere. Og antakelig er det dette som er forfatterens prosjekt gjennom å skrive en bok som denne. Dette er en bok som har gjort et dypt og sterkt inntrykk på meg, ikke bare gjennom selve historien, men også gjennom fortellergrepene som er gjort. Hva er det som får et helt vanlig menneske til å begå uhyrlige handlinger, handlinger man ikke forbinder med det å være menneske? Boka gir i grunnen ingen forklaringer på dette, annet enn å konstatere at ondskapen under gitte omstendigheter bor i oss alle - med mindre vi aktivt kjemper i mot og ikke dekker oss bak "plikten", slik faren til Rachel og Malrich gjorde. Forfatteren levner ingen tvil om at man på individnivå uansett har et ansvar for sine egne handlinger. Det er dessuten spesielt at jødeforfølgelsen som tema flettes inn i en bok som omhandler muslimer. 

Og som det er sitert fra Les Inrockuptibles, Frankrike, på bokas smussomslag:

"I de muslimske landene blir holocaust ofte tonet ned, sett bort fra, eller ganske enkelt fortiet. Boualem Sansal ønsker å formidle hvordan denne skjellsettende hendelsen i den jødiske historien også er et metafysisk spørsmål som angår oss alle. Min fars hemmelighet bør bedømmes både for sin virtuose oppbygning, sitt universelle anliggende og politiske mot." 

Boka er besnærende godt skrevet, den har et tema som er universelt og den handler også om å kjempe mot historieforfalskning - her båret frem av to brødre som ikke lar farens hemmeligheter forbli nettopp dette, men som bringer dem frem fra glemselen og synliggjør den for all verden. Og som alltid når jeg leser bøker av forfattere som ofrer sin egen sikkerhet for et høyere mål, blir jeg slått i bakken av motet som ligger bak. Her blir det terningkast fem - et sterkt sådan!   

Utgitt på fransk: 2008
Originaltittel: Le Village de l´Allemand
Utgitt i Norge: 2013
Oversatt: Tom Lotherington
Forlag: Kagge Forlag
Antall sider: 246
(Mitt eksemplar av boka har jeg fått fra forlaget)


Boualem Sansal
Andre omtaler av boka:
- VG - May Grethe Lerum 04.03.2013 - Intenst om fedrenes synder og ondskapens sirkel
- NRK - Knut Hoem 30.01.2013 - Hitler sett fra forstedene
- Aftenbladet - Jan Askelund 18.02.2013 - Fedrenes synder 

onsdag 6. mars 2013

"Palme" (Regissører: Maud Nycander og Kristina Lindström)

Spennende filmportrett av en sentral svensk politiker

(Sven) Olof (Joachim) Palme (f. 1927 d. 1986) vokste opp i et overklassemiljø på Östermalm i Stockholm. Hans mor var opprinnelig fra Latvia og av baltisk-tysk adelsslekt, mens faren var svensk rikspolitiker. Palme var utdannet jurist, men i hele sitt yrkesaktive liv var han engasjert i politikken. I perioden 1958-86 var han medlem av Riksdagen. Han var partileder for Socialdemokratarna i perioden 1969 - 1986 og Sveriges statsminister i årene 1969-76 og 1982-86. (Kilde: Wikipedia)


I dokumentarfilmen "Palme", som starter med mordet på ham 28. februar 1986 i Stockholm, rulles hele hans liv opp. Vi introduseres for hans mors innvandrerbakgrunn, og den betydningen dette hadde for Palmes syn på innvandrere generelt. Dessuten får vi vite om de problemer det skapte for ham at han opprinnelig kom fra et svært borgerlig hjem. For hvordan skulle det svenske folket egentlig vite om han var en ekte og oppriktig sosialist, eller bare en karrierejeger som øynet muligheten for en "lettvint" karriere? Men som Palme så lakonisk kommenterte: Faktisk var det de borgerlige selv og ikke Socialdemokratarnas velgere som var mest opptatt av hans sosiale bakgrunn. Hans sosialistisk-politiske bevissthet skal for øvrig ha våknet for alvor på en gjennomreise i USA, hvor han kom tett innpå fattigdommen og de enorme klasseforskjellene i dette landet. 


Erlander i forgrunnen med Palme i hælene
Palmes politiske karriere skjøt fart da statsminister Tage Erlander, Sveriges landsfader og statsminister i årene 1946-1969, ansatte ham som assistent i 1953. De to skulle etter hvert bli et uadskillelig team, noe som ses på omtrent alle bilder fra den tiden - Erlander først, og så Palme hakk i hæl. Det var i Erlanders regjeringstid at begrepet "folkhemmet" oppsto som en betegnelse på det svenske velferdssamfunnet. 


Palme møter Fidel Castro
Etter hvert giftet Palme seg med Lisbeth (i 1956), og de fikk tre barn. I dokumentaren er både hun og sønnene intervjuet. Vi følger Erlander og Palme på utenlandsreiser til USA, hvor de deltok i begravelsene etter drapene på hhv. John F. Kennedy og Martin Luther King, og senere også til Cuba, hvor de møtte Fidel Castro. Palme snakker både flytende engelsk, fransk, tysk og endog spansk og fremstår som en utpreget intellektuell.

Like fullt fremstilles han som noe utypisk svensk, fordi han var meget frittalende og mente noe om det meste, også på områder hvor Sverige grunnet sin posisjon som et nøytralt land ikke hadde tradisjon for å mene så mye. I alle fall ikke offisielt. Som da Palme sammenlignet USAs bombeangrep på Hanoi på lik linje med folkemordet i Guernica o.l. Dette førte til en alvorlig diplomatisk krise mellom Sverige og USA, og førte til at alle diplomatiske forbindelser opphørte i et par års tid. 
Palme med familien sin ved rekkehuset i Vällingsbyhöjden

En hendelse som preget Palme sterkt var et gisseldrama som oppsto midt under valgkampen i 1973, da tre bankansatte ble holdt som gisler i seks dager inne i Kreditbanken på Norrmalmstorg i Stockholm. Valgkampen ble selvsagt avbrutt mens gisseldramaet pågikk, og heldigvis gikk det bra til slutt. Det er for øvrig dette bankranet som har dannet grunnlag for begrepet Stockholmsyndromet, der gislene utvikler sympati for sine kidnappere. 

Etter hvert gikk det dårligere og dårligere ved hver valgkamp for Socialdemokraterna og i 1976 tapte partiet for første gang etter krigen. Fire år senere kom imidlertid partiet med Palme i spissen sterkt tilbake, og Palme sikret seg nok en gang statsministerposten. I filmen blir vi vitne til en betydelig tilhardning i virkemidlene som ble brukt av opposisjonen under valgkampen, og mange var bekymret over at voldsutgytelsene kunne komme til å gå for langt. Palme var en person som både var elsket og hatet, fordi han var så kompromissløs i sin politikk, og ikke skydde noen midler for å vinne en debatt eller duell. 

Så ble han også til slutt drept en februarkveld i 1986 etter et kinobesøk, hvor han ønsket å gå hjem i stedet for å ta taxi. I dokumentaren spekuleres det ikke i hvem som kunne stå bak drapet. Rent bortsett fra at Christer Pettersson ble dømt og senere frifunnet, må det konstateres at drapet aldri er blitt oppklart. Og mest sannsynlig aldri kommer til å bli det heller ... Paradoksalt nok var Anna Lindh en av dem som talte varmt i hans begravelse - intetanende om at hun selv en dag skulle bli offer for noe av det samme ... Mordet skjedde den 10. september 2003. Selv var jeg i Stockholm knapt en uke etterpå, og jeg husker fremdeles stemningen som preget byen etter mordet, som alle snakket om stor sett hele tiden. 

Selv om jeg aldri egentlig har engasjert meg veldig i svensk politikk, er jeg så pass gammel at jeg husker Palme svært godt - også at han ble drept. Han var en politiker alle hadde en oppfatning av, og jeg tror dette er årsaken til at filmen er brennende aktuell for flere enn bare svensker. Men hvem var han egentlig? På mange måter kan man vel si at måten han døde på har skapt en hel del myter om ham, som på mange måter har kommet i veien for bildet av hvem han var. I dokumentaren har man forsøkt å komme bak mytene gjennom å gi selve drapet på ham mindre oppmerksomhet og i stedet forsøke å fortelle den virkelige historien om Palme. Dette har filmskaperne virkelig lyktes med, og resultatet er en film som i alle fall holdt meg fanget fra begynnelse til slutt. Filmen er både interessant, lærerik og spennende! Og ingen bør være i tvil om at Palmes engasjement for arbeiderklassen, tross hans borgerlige bakgrunn, var ekte etter å ha sett denne filmen. Jeg gir terningkast fem

Innspilt: 2012
Originaltittel: Palme
Nasjonalitet: Sverige
Medvirkende: Olof Palme, Lisbeth Palme, Tage Erlander, Fidel Castro, Thorbjörn Fälldin, Ulf Adelsohn, Gösta Bohman, Ingvar Carlsson,, Mona Sahlin, Carl Bildt, Ingmar Bergman, Desmond Tutu m.fl.
Spilletid: 105 min.

Benny Anderssons Orkester: "Sorgmarsch"

Populære innlegg