Hjalmar Söderberg: "Doktor Glas"

Psykologisk drama fra begynnelsen av 1900-tallet

Hjalmar Söderberg (f. 1869 d. 1941) var en forfatter som gjorde seg gjeldende i perioden fra slutten av 1800-tallet og helt frem til sin død. Han skrev kun fire romaner, herunder "Den alvorlige leken" (1912) som jeg leste for noen år siden. Resten av hans litterære produksjon består av noveller og skuespill samt noen religiøse skrifter (noen av dem karakteriseres riktignok også som romaner). Så vidt jeg har klart å finne ut, er det kun "Den alvorlige leken" og "Doktor Glas" som er oversatt til norsk. Mitt eksemplar av "Doktor Glas" er imidlertid svensk og inneholder et meget interessant forord av Kerstin Ekman, som i 2009 skrev "Mordets praksis", en slags parallellhistorie til "Doktor Glas". Flere av Söderbergs bøker er for øvrig filmatisert. Spesielt interesserte oppfordres til å lese om forfatteren på Wikipedia (den svenske utgaven er best). Samtlige av romanene er dessuten utførlig presentert på samme nettsted (også her er de svenske sidene best) - med linker fra bibliografien på forfatterpresentasjons-siden. 

"Doktor Glas" er en slags dagbokroman som spenner fra 12. juni til 7. oktober i aktuelle år der handlingen finner sted. Det er Doktor Glas som fører pennen, og derfor ses verden utelukkende gjennom hans øyne og fra hans perspektiv. 

Doktor Glas er et ensomt og nokså ulykkelig menneske i begynnelsen av tredveårene. Kun en gang - en aften? - i hans liv har han kjent forelskelsens glød. Til alt uhell druknet den unge piken som var gjenstand for hans beundring og forelskelse bare et par dager senere. Men uansett hvor ensom doktor Glas føler seg - han ville ikke ha byttet sitt liv med noen annen. Han ville hatt sitt eget liv!

En dag kommer den ulykkelige Helga Gregorius inn på hans legekontor. Helga er vakker og ung, og hun er gift med den aldrende og heslige pastor Gregorius. Helgas problem er at hun ikke orker å stille opp i forhold til ektemannens ekteskapelige krav. Hun vemmes ved å måtte ha samkvem med ham. Doktor Glas er meget betatt av Helga, og hun er den første kvinnen han har følt noe som helst for siden den ulykkelige, uforløste kjærlighetshistorien fra hans ungdom. Han føler derfor for å hjelpe Helga slik at hun kan slippe unna pastorens utilbørlige begjær. At Helga samtidig tilstår at hun har en elsker, og at doktor Glas forstår at uansett hva han gjør, så blir ikke Helga hans, forhindrer ham ikke fra å lyve på henne en underlivslidelse, slik at hun trenger å være seksuelt avholdende i noen måneder. 

Mens vi følger dramaets utvikling, oppsøkes doktor Glas av en ung og ugift kvinne som er gravid, og som ønsker illegal forsterfordrivelse. Men henne ønsker ikke doktoren å nedlate seg til å hjelpe. "Hun kan jo bare gifte seg", tenker han inkonsekvent i forhold til alt han er villig til å gjøre for pastorfruen. 

En dag oppsøker Helga Gregorius doktoren igjen. Nå kan hun fortelle at ektemannen har tatt henne med makt, fordi han ikke klarte å la henne i fred likevel. Helga er fra seg av fortvilelse fordi hun ikke aner noen utvei. Skilsmisse fra pastoren er uaktuelt. Doktor Glas er imidlertid ikke opprådd for midler, og neste gang pastoren er innom legekontoret, hevder doktor Glas at han lider av en hjertesykdom som gjør at han bør avstå fra all opphisselse og aller helst ha separat soverom fra sin Helga. Dessuten bør han reise bort på kurbad i noen uker. 

Mens pastoren er bortreist, innser doktor Glas at pastoren må bort for godt ... Kun da kan Helga leve det livet hun fortjener, ung og vakker som hun er. Men skjebnen skal vise seg å ha flere overraskelser i ermet, og som leser ble jeg holdt i åndeløs spenning helt til siste slutt. 

"Doktor Glas" ble møtt med avsky og sjokk da den ble utgitt i 1905. Om det var det forhold at øvrigheten i samfunnet - doktoren og pastoren - ble fremstilt så ufordelaktig som var avgjørende, eller om det var det faktum at doktoren aldri viser noen form for anger på grunn av sine handlinger, er ikke godt å si. Forfatteren selv ble i alle fall mistenkt for å sympatisere med sin romanfigur, og måtte gang på gang forsikre om at han selv ikke kunne ha begått et slikt mord, ikke på vilkår! Like fullt ble han langt på vei identifisert med sin romanfigur, kan jeg lese på Wikipedia. Det er for øvrig trukket paralleller mellom doktor Glas og Raskolnikov i Dostojevskis "Forbrytelse og straff", men i motsetning til Raskolnikov angrer doktor Glas intet og føler heller ikke skyld. Mens Raskolnikov som kjent - etter å ha drept en panterske med øks og føler seg over henne som menneske (jf. Nietzsches overmennesketeori) - lider allverdens samvittighetskvaler og faktisk går til grunne som følge av dette. Litt morsomt er det at forfatteren Bengt Ohlsson i 2004 utga "Gregorius", en versjon av historien betraktet fra Gregorius´perspektiv. Dette fikk han Augustprisen for. 

Det er besnærende å følge doktor Glas´selvrettferdige tanker i hans dagbokopptegnelser etter hvert som dramaet skrider frem. Han tviler aldri virkelig på noe av det han gjør, annet enn at han fabulerer over ulike scenarier dersom noe skulle gå galt og han skulle bli avslørt. Men selv ikke muligheten for avsløring forhindrer ham fra å gjøre det han føler at han må. Boka er helt emminent i sin fremstilling av et menneske som føler at han står over alle andre, og som mener at han er i sin fulle rett til å diktere andre menneskers skjebne ut fra hva han mener er best for dem. Doktor Glas´menneskesyn preges av den samtiden han lever i - selv som en del av overklassen. Han avskyr arbeiderklassens råskap og vulgaritet, og kvinnekamp er et ikke-eksisterende begrep i hans lille, snevre univers. 

Velskrevne, psykologiske romaner som dette skrives knapt lenger, og jeg er full av undring over at "Doktor Glas" ikke har vært utgitt på nytt i Norge etter at den for første gang utkom i 1994. Uansett - det er ikke uoverkommelig å lese den på svensk, og dette anbefaler jeg faktisk på det varmeste for dem som måtte være interessert! Dette er en klassiker som fortjener å bli lest igjen og igjen! Som Kerstin Ekman avslutter sitt forord med: "Älskad - med en rysning." Her blir det terningkast seks!

Utgitt i Sverige: 1905
Originaltittel: Doktor Glas
Min utgave er utgitt: 2011
Forlag: Albert Bonniers Förlag
Antall sider: 156

Andre omtaler av boka:
- Knirk 03.11.2010

Hjalmar Söderberg

"I all evighet"/"World Without End" (Regissør: Michael Caton-Jones)

Frittstående fortsettelse av Ken Folletts "Stormens tid"

I denne frittstående fortsettelsen av "Stormens tid" møter vi etterkommerne av hovedpersonene i den første serien - nesten 200 år etter. Også her finner handlingen sted i den fiktive byen Kingsbridge, og sentrum for det meste av det som skjer er nå den ferdigbygde katedralen (som var under oppføring i "Stormens tid"). 

Innledningsvis får vi se at kongen av England, Edvard II (som regjerte i England i perioden 1307 - 1327), blir avsatt av dronningen og kastet i fengsel. Hvorfor får vi først vite senere. 

To unge brødre - Merthin og Ralph - lekesloss ute i skogen ikke langt fra Kingsbridge, da de plutselig blir vitne til et oppgjør som ender med at to av tre menn dør. Den overlevende - angivelig Thomas Langley - trygler guttene om å hjelpe ham. De tar ham med til Kingsbridge, hvor Langley ønsker å bli munk og trekke seg tilbake fra alt verdslig liv. Han forteller samtidig at han bærer på en hemmelighet som dersom han dør, vil bli offentliggjort. Brødrene sverger på at de ikke skal fortelle dette til noen. Etter dette begynner en meget urolig tid for menneskene i Kingsbridge, noe som skal vise seg å ha sammenheng med den nye munken. 

Merthin og Ralphs veier skilles den dagen Ralph blir plukket ut til å være soldat i Rolands -jarlen av Shiring - hær. Mens Merthin livnærer seg på håndtverksarbeider og er forelsket i Caris, kvinnen han håper at han en dag skal få, reiser Ralph ut i den store verden og kriger mot Frankrike i det som senere har blitt kalt 100 års-krigen (fra 1337 - 1453). Her tjenestegjør han for den nye kongen - Edvard III (som regjerte fra 1327 til 1377). Vi introduseres for flere skikkelser, bl.a. fattigjenta Gwenda som mot alle odds får sin Wulfric, men som erfarer at livet skal bli alt annet enn lett fordi livegne ikke har lov til å flytte hvor de vil og er prisgitt den despoten de måtte tilhøre. Vi møter også Caris´fetter Godwyn, hvis mor er meget maktsyk og gjør alt som står i hennes makt for å få sønnen opp og frem her i verden. Og Kingsbridge´s ulykke er at Godwyn en dag blir prior i katedralen, og da begynner ulykkene for alvor å stå i kø for beboerne i byen ... Og midt opp i alt elendet dukker svartedauen opp (mellom 1348 og 1350), en pest som tok livet av et sted mellom 75 og 200 millioner mennesker i Europa - dvs. ca. 1/3 av alle som levde på den tiden. Og Caris, som forsøker å forbedre folks helsesituasjon på den tiden, og bl.a. ønsker å avvikle bruken av jordomslag på åpne sår, blir plutselig anklaget som heks og tvinges til å gå i kloster for å unngå å bli brent. Og selv om kjærligheten mellom henne og Merthin er av det virkelig solide slaget, spørs det hvor lenge han er villig til å vente på henne ... Og hvem er egentlig denne Thomas Langley når det kommer til stykket? Vi blir vitne til et gryende opprør blant bøndene, som nekter å underkaste seg føydalherrene sine - særlig når de ikke en gang får mat nok til å overleve ... 

Jeg elsket "Stormens tid", men opplevde at oppfølgeren "I all evighet" var en hel del svakere. Ikke bare hadde jeg litt problemer med å tro på at mange av dialogene og hendelsene kunne ha funnet sted slik samfunnet var på den tiden, men de fleste personene i serien fremsto dessuten som stereotype og endimmensjonale. Når det først skal lages historiske dramaer fra middelalderen, foretrekker i alle fall jeg at de så langt som mulig fremstår som historisk korrekte - ikke bare i det ytre, men også i forhold til rammevilkårene menneskene levde under, mens historien som sådan gjerne kan være fiktiv. Ken Folletts dramaer inneholder f.eks. sterke kvinneskikkelser, som alle tillegges avgjørende betydning for det som skjer. Men hvor frie var egentlig kvinnene på den tiden? Jeg reagerer også på at mennesker bare kunne komme med en påstand, og så fikk den helt umiddelbart avgjørende betydning for liv og død for dem det gjaldt. Folk var vel ikke dumme den gangen, og hadde vel peiling på intrigemakeri og konspirasjoner? Ikke én gang i serien opplevde jeg at noen stilte spørsmål ved ektheten av ulike påstander, eller hva slags hensikter som lå bak. Menneskene i serien var enten gode eller onde, og var de f.eks. først onde, var det heller ikke grenser for deres ondskap. Dermed ble de også svært forutsigbare. Kunne kvinner brennes som heks etter at kun én geisterlig påsto at de var i ledtok med djevelen, og var det "så enkelt" å slippe unna hekseprosessen at man "bare" kunne bli nonne, og så var man fri? Hmmm ... Nei, dette klarte jeg ikke helt å leve meg inn i denne gangen. Men bevares: dersom man kun ønsker noen timers underholdning uten tanke for hva som realistisk sett kunne skje på den tiden, så er filmen helt ok, den! Her er det i alle fall et utall av intriger, hvor ingenting er slik det først kan se ut som. Jeg ender i alle fall med terningkast fire - et svakt sådan. 

Innspilt: 2012
Originaltittel: World Without End
Nasjonalitet: Tyskland, Canada
Språk: Engelsk
Genre: Drama
Skuespillere: Cynthia Nixon (Petranilla), Miranda Richardson (Mor Cecilia), Ben Chaplin (Sir Thomas Langley), Peter Firth (Roland), Charlotte Riley (Caris), Tom Weston-Jones (Merthin), Rupert Evans (Godwyn), Nora von Waldstätten (Gwenda), Oliver Jackson-Cohen (Ralph) m.fl.
Spilletid: 6 t 14 min.

Dronning Isabella avsetter kong Edvard II og lar ham arrestere

Hvem er han egentlig, Sir Robert Langley?

Caris søker trøst hos tanten Petranilla, som tar livet av alle som kommer i veien
for henne og sønnen Godwyn

Den fanatiske og gjennomonde prioren Godwyn

Mable John - Your good thing

"The Borgias" - sesong 2 (Regissør: Neil Jordan m.fl.)

Om Borgiafamiliens oppstigning og fall på slutten av 1400-tallets Italia

Serien om Borgias går over to sesonger, og består av 19 episoder. I første sesong var vi vitne til hvordan Rodrigo Borgias ved hjelp av kløkt og sluhet tilranet seg pavemakten i 1492 - en makt han skulle beholde frem til 1503. Som pave Alexander Sextus med kone og fire barn (som snart ble til tre), var han nødt til å skille seg fra sin kone for å leve i sølibat. Like fullt skulle han bli den paven som for ettertiden huskes som den mest korrumperte og umoralske av dem alle. 

Pavens tre barn - Cesare, Giovanni og Lucrezia - skulle komme til å få sentral betydning i årene som fulgte mens pave Alexander Sexus satt ved makten. Datteren Lucrezia var gudsbenådet vakker, og henne ønsket paven å gifte bort til erkefienden Giovanni Sforza, i håp om å skape en allianse. I sesong 1 fikk vi se hvilken tragedie dette innebar for Lucrezia, som på bryllupsnatten ble voldtatt av sin ektemann, fordi han var avsindig av raseri pga. sin impotens. Senere tok hun en stallgutt som elsker - en forbindelse som fikk som resultat at hun fødte en sønn. Elskeren skulle imidlertid komme til å betale en høy pris for denne forbindelsen. 

Paven utnevnte sønnen Giovanni til hærfører og Cesare som kardinal - dette for å sikre seg kontroll over landets to viktigste maktområder. Vi må huske på at Italia på denne tiden ikke var samlet til et rike, og at paven i likhet med mange andre var å regne som en slags småkonge for sitt område av landet. Han var mao. ikke bare hersker innenfor den katolske kirken. Etter hvert vokste det frem et hat mellom brødrene Giovanni og Cesare, og kun farens - dvs. pavens - iherdige kamp for å opprettholde fred og fordragelighet innad i familien, forhindret at brødrene gikk løs på hverandre på et tidligere tidspunkt ... 

I mens hadde Lucrezia kommet hjem igjen til familien etter sitt mislykkede ekteskap, og hennes fyrrige spanske blod gjorde at hun ikke hadde tenkt å finne seg i å bli giftet bort til den første og den beste. Farens iherdige forsøk på å få henne til å forstå at hele familiens ære og trygghet sto og falt på at de fikk henne godt gift, fikk henne ikke til å endre oppfatning. 

Hatet mellom Borgia-familien og Sforza-familien ble ikke mindre etter at Cesare tok et oppgjør med Giovanni Sforza, men i motsetning til broren Giovanni hadde han hodet med seg når han tok sine beslutninger. Lenge før begrepet psykologisk krigføring var oppfunnet, brukte han det han hadde av kløkt og klokskap for å unngå krig med franskmennene. Og paven hadde virkelig nok med å håndtere det indre opprøret som var i ferd med å bygge seg opp i Rom, som en direkte følge av hans egen dårskap og horing med alt som beveget seg i skjørt i hans nærhet, om han ikke også skulle måtte forholde seg til trusler utenfra. 

Alle annerledes tenkende ble torturert og sperret inne før de ble drept, og det fantes virkelig ingen grenser for utspekulerte metoder for å fremkalle smerter og pinsler for ofrene. Samtidig skjønner vi at det bare er et spørsmål om tid før pave Alexander Sextus´tid er over, og at hans omvendelse til et mer nøysomt og kysk liv etter at at taket i en kirke nesten dreper ham, kommer for sent ... Her planlegges opprør, giftdrap og kupp, og spørsmålet er etter hvert hvem som først klarer å ta paven av dage ... 

Selv om serien om Borgias ikke er 100 % historisk korrekt, handler den om en pave som rent faktisk har levd, og som var meget omstridt pga. sin livsførsel. Som alltid er det imidlertid grunn til å stille spørsmål ved om absolutt alt ved hans ettermæle er i overensstemmelse med virkeligheten, fordi det først og fremst er hans fiender som har skrevet historien. Her som i sesong 1 har i alle fall produsenten lykkes i å lage et storslagent drama som holder seeren i en skrustikke fra første til siste episode, med en dramaturgi og en spenning som gjør at man blir helt avhengig og bare må se en epiode til - og enda en og enda en til ... Den eneste virkelig kjente skuespilleren som opptrer i serien, er Jeremy Irons, men de øvrige skuespillerne gjør også flotte rolletolkninger. Her er det duket for intriger, hete elskovsscener mellom vakre mennesker, en ondskap som ikke kjenner noen grenser og et begjær som er til besvær for dem dette gjelder. Og selv om det var ålreit at alle plottene på en måte fant sin løsning til slutt, beklager jeg sterkt at det ikke er en sesong nr. 3 ... Jeg gir terningkast fem til denne serien! 

Innspilt: 2012
Originaltittel: The Borgias - the original crime family: Season 2
Nasjonalitet: Canada, Irland, Ungarn
Genre: Drama, TV-serie
Skuespillere: Jeremy Irons (Rodrigo Borgia - pave Alexander Sextus), François Arnaud (Cesare Borgia), Holliday Grainger (Lucrezia Borgia), Lotte Verbeek (Giulia Farnese), David Oakes (Juan Borgia), Ronan Vibert (Giovanni Sforza), Sean Harris (Micheletto), Michel Müller (Kong Karl VIII av Frankrike), Luke Pasqualino (Paulo), Peter Sullivan (Cardinal Ascanio Sforza) m.fl.
Spilletid: 8 t 17 min.

Cesare

Lucrezia og Cesare

Paven og hans elskerinne

Lucrezia og hennes sønn

Karl Ove Knausgård: Min kamp 6

Snipp, snapp, snute ...

Da siste bind i Karl Ove Knausgårds Min kamp-prosjekt utkom i november 2011, hadde jeg vel aldri trodd at det skulle gå et helt år og vel så det før jeg tok fatt på boka. Men det gjorde det altså. Den vesentligste årsaken var nok bokas monstrøse utseende kombinert med et utall av andre leseprosjekter, slik at Min kamp 6 med sine 1116 sider, aldri nådde opp i lesebunken. Dessuten fryktet jeg - i likhet med mange andre, har jeg skjønt - det påstått tunge og nærmest ugjennomtrengelige midtpartiet på 4-500 sider om Hitlers "Min kamp". Paradoksalt nok skulle det nettopp bli dette midtpartiet jeg til syvende og sist satte mest pris på. Jeg har hørt meg gjennom en 45 timer lang lydbokutgave, hvor Anders Ribus behagelige stemme har underholdt meg gjennom lang tid på absolutt alle turer med bikkja. Og jeg opplevde boka så interessant at jeg ikke et øyeblikk falt ut eller hadde problemer med å konsentrere meg om innholdet. 

I bokas første del skriver Knausgård om hvordan han og familien opplevde alt oppstyret rundt hans bokutgivelser, og det i god tid før utgivelsen av bind 1 i det hele tatt fant sted. Det er sterk kost å høre om hvordan farens bror satte himmel og jord i bevegelse for å forhindre utgivelse i det hele tatt - ikke bare gjennom trusler om rettssak, men også ved å forsøke å ødelegge forfatteren som menneske. Med massive beskyldninger om løgn rundt en hel del essensielle fakta om farens død, begynte Karl Ove Knausgård en periode å lure på seg selv. Hvor troverdig var han egentlig, når det kom til stykket? Fant han på dette selv? Hadde han fortrengt flere faktiske forhold, slik at onkelen faktisk et stykke på vei hadde rett? Etter hvert faller heldigvis en del brikker på plass rundt fakta som rokket ved forfatterens troverdighet, ikke bare i egne øyne, men også i forhold til forlaget og offentligheten for øvrig. Uten vennen Geir, som også er ansatt i forlaget som utgir romanene, hadde han kanskje aldri klart presset. 

Etter som flere av bøkene utkom, oppførte enkelte aviser - i særdeleshet Bergens Tidende - seg som gribber. Hvor langt gikk han egentlig da han var forelsket i en 13 åring i Nord-Norge, den gangen han jobbet der som lærer? Parallellene til historien om Henrik Vankel i romanen "Ute av verden", som omhandler en ung lærervikar som faktisk innleder et seksuelt forhold med en 13 åring, var snublende nær. Men å tenke det, drømme om det, skrive om det - ja, det er dog noe helt annet enn å gjøre det i det virkelige liv! Som forfatter tillot forfatteren seg å leke med tanken om "hva hvis?", og det er dette "Ute av verden" handler om. Og da Bergens Tidende atpåtil begynte å spekulere i om det kunne være Karl Ove Knausgård som var gjerningsmannen bak et uoppklart overgrep mange år tilbake, da visste jeg ikke om jeg skulle le eller gråte. Ikke til å undres over at forfatteren tidlig i prosjektet bestemte seg for å unngå å lese alt som ble skrevet om ham, fordi dette ellers ville forstyrre skriveprosessen på en uheldig måte. Han har allerede medgitt at en av bøkene ikke fremsto som så god fordi han ikke maktet å skrive så sant som mulig, men begynte å sensurere seg selv. 

Underveis er Knausgård innom Paul Celans diktning - blant annet diktet Dødsfuge - som han gjennomanalyserer før han for alvor beveger seg inn i Hitlers "Min kamp" - et verk som i tillegg til å fortelle om Hitlers oppvekst, slik han selv ønsket denne presentert, også inneholder hans naziideologi. Hele bokprosjektet var mislykket, dårlig skrevet som det var, og bøkene (to bind) solgte derfor katastrofalt dårlig. Ikke før Hitler selv satt som rikskansler i Tyskland, begynte salget for alvor å ta av, men da hadde det gått mange år siden utgivelsen. Verket er av ettertiden blitt demonisert, og bøkene er forbudt i de fleste land. Men som historiker Terje Emberland uttaler i et intervju som sto på trykk i Morgenbladet 17. november 2011 - "Ikke et eneste menneske blir nazist av å lese Mein Kampf i vår tid." Han mener derfor at verket burde gjøres tilgjengelig - med kommentarer.

Noe Knausgård får kredit for av historiker Emberland er at han har avslørt historikeren Kershaws fordømmelse av Hitler som person allerede ved tolkningen av Mein Kampf. Knausgård påpeker at Hitler på dette tidspunktet verken hadde drept, stjålet eller gjort andre onde handlinger. Ved å dømme ham som ond allerede som ung mann, fratar man ham all skyld for alle senere virkelig onde handlinger, ut fra et deterministisk menneskesyn om en manglende fri vilje. Knausgård finner heller ikke belegg for at det finnes så mye ondt i Mein Kampf - i alle fall ikke slik historiker Kershaw har fremstilt dette. Og Knausgård har gått grundig til verks og sammenstilt Hitlers egen fremstilling av seg selv med vennene Kubizek og Hanfstaengl, som utkom med bøker om sine vennskap med Hitler etter krigen. Men der vennene - særlig Kubizek - er relativt nøytral i sin beskrivelse av Hitler, tolker historikeren Kershaw ondskap inn i alt han leser, som om det allerede da Hitler var en ung og desillusjonert kunster var forutbestemt at han kom til å ta livet av millioner av mennesker noen tiår senere. Det Knausgård derimot finner grunnlag for i Mein Kampf, er en pompøs person, med enorme storhetstanker om eget ego, som ikke tålte at andre motsa ham og som helst skulle være midtpunkt i alle sammenhenger. Han forlangte å være hovedpersonen i vennenes liv, og sånn sett peker det meste i retning av en narsissistisk personlighetsforstyrrelse. 

Knausgård har også lest Stefan Zweigs berømte roman "Verden av i går", som bl.a. handler om nazismens fremvekst i Mellom-Europa på 1930-tallet - en utvikling som førte til at han (som jøde) måtte flykte for å unngå å bli drept. 

Helt til slutt følger vi familien Knausgård gjennom en familiær krise, hvor kona Linda blir syk som følge av sin bipolare lidelse. Og med det sank det inn et inntrykk av at forfatteren omsider har forsonet seg med minnene om sin far, idet dette i mindre grad preger denne siste boka sammenlignet med de foregående, og som av enkelte er blitt betegnet som en metaroman i hele Min kamp-verket. For med denne som en slags overbygning, der den handler om utgivelsen, skriveprosessen og heksejakten fra media, og hvor også Hitlers bok/bøker med samme navn gjennomanalyseres i bokas midtparti, står ikke boka på egne bein, men krever å bli lest sammenhengende med de andre. Den fremstår for meg som kronen på verket, men fordi den ikke står på egne bein, fremstår den også som noe svakere enn de øvrige, som jeg personlig mener uten problem kan leses uavhengig av hverandre (selv om jeg vil anbefale dem lest i riktig rekkefølge). Og så får det være at enkelte hevder at han ikke helt når opp til Marcel Proust verk "På sporet av den tapte tid", som jeg for øvrig vurderer å lese etter å ha blitt inspirert nettopp av Karl Ove Knausgård. Det er heller ikke usannsynlig at jeg i overskuelig fremtid kommer til å lese midtpartiet i denne boka om igjen. Her blir det terningkast fem - et sterkt sådan! Og så er jeg veldig spent på Knausgårds neste bok! For jeg tror ham ikke et øyeblikk når han sier at han ikke lenger er forfatter!

Utgitt: 2011
Forlag: Forlaget Oktober
Antall sider: 1116 sider
Lydbokas spilletid: 45 t 20 min.
Oppleser: Anders Ribu

Karl Ove Knausgård

Paul Celan: "Death Fugue"

Foto: RMC

Death Fugue

by Paul Celan

loose translation by Michael R. Burch (originaltittel: Totesfuge -

Dødsfuge på norsk)

Black milk of daybreak, we drink it come morning;

we drink it come midday; we drink it, come night;

we drink it and drink it.

We are digging a grave like a hole in the sky; there’s sufficient room to lie there.

The man of the house plays with vipers; he writes

in the Teutonic darkness, "Your golden hair Margarete ..."

He writes poems by the stars, whistles hounds to stand by,

whistles Jews to dig graves, where together they’ll lie.

He commands us to strike up bright tunes for the dance!

Black milk of daybreak, we drink you each morning;

we drink you at midday; we drink you at night;

we drink you and drink you.

The man of the house plays with serpents, he writes ...

he writes when the night falls, "Your golden hair Margarete ...

Your ashen hair Shulamith ..." 

We are digging dark graves where there’s more room, on high.

His screams, "You dig there!" and "Hey you, dance and sing!" 

He grabs his black nightstick, his eyes pallid blue,

cries, "Hey you, dig more deeply! You others, keep dancing!"

Black milk of daybreak, we drink you each morning;

we drink you at midday, we drink you at night;

we drink you and drink you.

The man of the house writes, "Your golden hair Margarete ...

Your ashen hair Shulamith." He toys with our lives.

He screams, "Play for me! Death’s a master of Germany!"

His screams, "Stroke dark strings, soon like black smoke you’ll rise

to a grave in the clouds; there’s sufficient room for Jews there!"

Black milk of daybreak, we drink you at midnight;

we drink you at noon; Death’s the master of Germany!

We drink you come evening; we drink you and drink you.

A master of Deutschland, with eyes deathly blue,

with dull bullets of lead our pale master will murder you!

He writes when the night falls, "Your golden hair Margarete ..."

He unleashes his hounds, grants us graves in the skies.

He plays with his serpents; he’s a master of Germany ...

your golden hair Margarete ...

your ashen hair Shulamith.

Her leser poeten sitt dikt på originalspråket tysk:

Agnes L. Matre: "Stryk meg over håret"

I bulimiens vold

I slutten av september i år ble jeg kontaktet av forfatterens ektemann med spørsmål om jeg kunne tenke meg å få tilsendt et leseeksemplar av hans kones debutbok "Stryk meg over håret". Til tross for et nokså stramt leseprogram i høst, takket jeg ja. Det var særlig det forhold at boka omhandlet temaet spiseforstyrrelser samt at handlingen var lagt til Provence i Frankrike, som trigget min interesse. Dessuten har det vært avgjørende for meg at det ikke er lagt noen form for bindinger i forhold til hva jeg skriver om boka.

"Stryk meg over håret" handler om Guro og hennes spiseforstyrrelse (bulimi). Utad en tilsynelatende vellykket karrierekvinne fra Bergen, for å sitere teksten på smussomslaget, men bak fasaden en dypt ulykkelig kvinne med en sykdom fullstendig ute av kontroll, som legen har varslet henne om at hun kan dø av dersom hun ikke blir behandlet. Guro bestemmer seg for å løse saken på sin egen måte. Etter at hun har søkt på og fått jobb som en slags selskapsdame for en eldre norsk kvinne i Provence, tar hun ett års permisjon fra jobben sin og leier ut leiligheten sin - og så reiser hun av gårde. 

I Callian i Provence møter Guro Marie, kvinnen hun skal hjelpe det neste året. Marie eier en liten vingård, som er forpaktet bort til den kjekke franskmannen Dominic. Nokså snart oppstår det søt musikk mellom Guro og Dominic, og så spørs det om forholdet tåler Guros spiseforstyrrelse ... 

Jeg er nokså ambivalent i mitt syn på denne boka, men skal i det følgende forsøke å være så konstruktiv som mulig når jeg tar for meg det jeg ikke følte fungerte så godt. For å ta det viktigste først, nemlig måten historien er fortalt på: Språket er i og for seg greit, selv om det tidvis er noe klisjéfylt (og hvor bruken av de ellers nydelige tekstene til Bjørn Eidsvåg som kapitteloverskrifter ble "too much", synes nå jeg) og litt inkonsistent. Som eksempel på det siste viser jeg til da Guro i tilbakeblikk til barndommen får menstruasjon, og i den ene setningen får sjokk over blodet i trusa, mens hun i neste setning smiler fordi hun vet hva dette er. Man får vel ikke "sjokk" over noe man egentlig vet hva er, og at på til smiler av i neste sekund? Boka inneholder flere slike motsetningsfylte beskrivelser. 

Det er lite spenning i teksten fordi fortelleren er allvitende og stort sett vet alt personene i boka tenker hele tiden. Her kunne det gjort seg med antydningens kunst, slik at leseren kunne gått fra å være en passiv mottaker av (for mye) informasjon til å bli litt mer aktiv og grublende med hensyn til hvordan historien ville utvikle seg videre (gjennom gradvis avsløring av "plottet"). I stedet fremstår det hele som svært forutsigbart. Jeg skjønte hele tiden hva som kom til å skje, og jeg ble aldri overrasket. I stedet for spenning, ble det kjedelig - og det til tross for et ellers flott bokprosjekt hvis formål jeg tror må ha vært å gi mer innblikk i hva det vil si å lide av bulimi. De stadige tilbakeblikkene til barndommen ble for mange (og uvesentlige) og tok bort fokuset fra hovedhistorien. Og dette mener jeg selv om jeg ser poenget med å få frem hvilke sentrale hendelser fra en persons barndom som kan føre til at f.eks. en lidelse som bulimi oppstår og utvikler seg. For øvrig ble noen av personskildringene for stereotype, og jeg tenker særlig på beskrivelsen av Wenche, Andres kone. Beskrivelsen av henne er ganske enkelt ikke troverdig. Jeg hadde også vanskelig for helt å tro på kjærligheten som oppsto mellom Guro og Dominic. Hva visste han om henne, før de store kjærlighetserklæringene kom? At Guro var en vakker (og tynn!) kvinne? 

Så til det som er fint med denne boka: Det er ikke skrevet mye (om noe?) om voksne kvinner og spiseforstyrrelser. I denne boka får man virkelig innblikk i all skammen som denne sykdommen er forbundet med. Alt oppkastet som uttrykk for manglende kontroll står i dyp kontrast til den antakelig mer "prestisjefylte" spiseforstyrrelsen anoreksi, hvor pasienten nettopp har (for) stor kontroll. Fordi forfatteren selv har lidd av bulimi, vet hun hva dette innebærer, og hun besitter sånn sett en helt unik erfaring når hun bruker dette i sitt bokprosjekt. Jeg er derfor ikke i tvil om at dette er en bok jeg kan anbefale dersom noen er ute etter skjønnlitteratur som handler om hva det vil si å lide av en spiseforstyrrelse. Jeg lærte selv en hel del om sykdommen mens jeg leste boka. 

Utgitt: 2012
Forlag: Commentum Forlag AS
Antall sider: 263

Agnes L. Matre

Andre omtaler av bok:

- My first, my last, my everything - 11.02.2013

"This is England" (Regissør: Shane Meadows)

Om skinheads, rasisme og vold

Vi befinner oss i England, året er 1983, Falklandskrigen (som varte i 74 dager i 1982) er over, Margaret Tatcher styrer England med jernhånd, arbeidsledigheten er skyhøy og en stor gruppe ungdommer vokser opp uten særlig håp for hva fremtiden kan ha å by dem. De er ikke bare skuffede og desillusjonerte - de er sinte og farlige! Og hva er "mer nærliggende" enn å angripe dem som på et vis er enda lenger nede på rangstigen - de som tar jobbene fra engelskmennene fordi de er villige til å jobbe for luselønn: innvandrerne! 

Med dette som bakteppe vokser Shaun og ungdommene i nabolaget opp. Faren til Shaun ble drept i Falklandskrigen, og moren hans sliter med å få endene til å møtes, samtidig som hun er deprimert og egentlig har mer enn nok med seg selv. Shaun må gå i latterligere bukser, og på grunn av dette blir han mobbet på skolen. Han er dermed et lett bytte når noen eldre ungdommer i nabolaget som stort sett driver dank, tilbyr ham innpass i gjengen sin. Like fullt - det denne gjengen driver det til for å slå ihjel tiden, er nokså uskyldige greier tross alt. 

Så kommer Combo ut av fengsel etter å ha sonet en voldsdom. Med seg har han kompisen Banjo, som han har sittet inne med. Disse to typene er atskillig mer hardkokte enn de øvrige i gjengen, og dette gjør at noen av ungdommene trekker seg vekk. De vil ikke ha bråk, og de har åpenbart noen ikke helt gode minner om Combo fra før av. Combo apellerer imidlertid til Shaun og hans ønske om at faren hans ikke skal ha dødd forgjeves i en ellers helt latterlig krig som de færreste engelskmenn noen gang har forstått poenget med, og to-tre andre i gjengen blir også med. Dermed blir Shaun trukket inn i en rasistisk vold som er alt annet enn uskyldig ... Underveis blir det mer og mer tydelig at Combo er i stand til hva det skulle være, og at enten er man med ham, eller så er man mot ham ... Så spørs det hvor langt det hele må utvikle seg før Shaun får opp øynene for hva han egentlig er med på ...

Denne filmen slo nesten knockout på meg. Ikke bare var Thomas Turgoose helt fabelaktig i rollen som 12 årige Shaun, men Stephen Graham som spilte Combo, hele tiden balanserende på en syltynn psykopatisk egg, var så overbevisende at det var vondt å se på. Denne typen nasjonalistiske gjenger, som utøver vold mot innvandrere, har eksistert i mange ulike former i de aller fleste land opp gjennom tidene. Ungdommer uten særlig fremtidshåp retter alt sitt raseri mot en gruppe mennesker som er alt annet enn homogen, men som uansett får skylden for alt som er galt i samfunnet. Parallellen til Hitlers Nazi-Tyskland (som jeg for tiden leser om i Karl Ove Knausgårds Min kamp 6) er sterk - med den vesentlige forskjellen at der kom mobben faktisk til makten på toppen av det hele - med alle de konsekvenser som dette fikk. Filmer som "This is England" er uhyre viktige, fordi tematikken har effekt på samfunnsdebatten. Som alltid når jeg ser denne typen filmer, blir jeg sittende og lure på hva som kom først, høna eller egget? Er det samfunnets skyld at slike tendenser oppstår, eller er det hele et individproblem? 

Skuespillerprestasjonene, miljøskildringene - 1980-talls-koloritten - og tematikken gjør at jeg ender med terningkast fem denne gangen. 

Innspilt: 2007
Originaltittel: This is England
Nasjonalitet: England
Genre: Drama
Skuespillere: Thomas Turgoose (Shaun Field), Stephen Graham (Andrew "Combo" Gascoine), Jon Gilgun (Richard "Woody" Woodford) m.fl.
Spilletid: 103 min.

Jamil Ahmad: "Vandrefalken"

Vidunderlig og brutalt om livet blant nomadiske stammer i Afghanistan og Pakistan

Da jeg leste om forfatteren Jamil Ahmad (f. 1930) som debuterte som forfatter med boka "Vandrefalken" (eller "The Wandering Falcon" som er originaltittelen) i en alder av 78 år, at handlingen er lagt til "de ugjestmilde og forbudte grensetraktene mellom Pakistan og Afghanistan" samt at boka har vakt internasjonal oppsikt - ja, da måtte jeg rett og slett ha den! Jeg skjøv alt annet til side og leste den umiddelbart!

Jamil Ahmad har selv vært offentlig tjenestemann gjennom et langt liv i grenselandet mellom Pakistan og Afghanistan, kan jeg lese på bokas smussomslag. Han har dessuten tjenestegjort ved Pakistans ambassade i Kabul før og under den sovjetiske innmarsjen i 1979. Historiene som utgjør "Vandrefalken" skrev han for om lag 35 år siden, og det var en yngre bror av ham som overtalte ham til å utgi boka. 

Vi befinner oss nordvest i Afghanistan på 1950-tallet. Frem til en millitær utpost, der det blåser så mye at det ikke er funnet tilrådelig for soldater å oppholde seg mer enn over kortere perioder (uten fare for å bli gal), kommer et ungt par og ber om et fristed. Kvinnen og hennes elsker har flyktet fra stammen sin, og de frykter for sine liv. Soldatene ønsker imidlertid ikke å gi dem et fristed, fordi de ikke kan gå mellom en mann og hans stammes lover. Husly kan de derimot tilby, og dette blir innledningen til et flerårig liv for paret ved utposten - inntil de en dag blir innhentet av stammens folk. 

Mannen og kvinnen, som i mellomtiden har fått en sønn, flykter av gårde, men det er en fånyttes flukt. Til slutt gir de opp. For å spare kvinnen for lidelsene som vil komme, dreper mannen henne og venter på sin dom. Da stammens folk kommer, dreper de ham, men lar sønnen leve - overlatt til sin egen skjebne i ørkenen. 

Skjebnen vil det slik at den lille gutten skal få leve.  Boka er satt sammen av ni småhistorier - og gjennom alle følger vi den lille gutten, som vokser opp og blir en mann. Han får etter hvert navnet Tor Baz eller Vandrefalken. Det er et brutalt liv som skildres blant nomadene som lever mellom Afghanistan og Pakistan. Vi blir vitne til plydning og drap, tvangsgifte og kvinnemishandling, salg av kvinner til prostitusjon, slavehandel og det som hører med blant de rivaliserende stammene i dette området. Men det er også historier om ære og stolthet.

"Han forklarte hvordan stammen fra gammelt av var inndelt i de åtte berømte klanene, hver og en stolt og selvstendig. Iblant, når behovet oppsto, slo de seg sammen i forskjellige kombinasjoner for å opptre samstemt. Han snakket med stolthet om stammens kamper mot britene, kamper de var kommet fra med æren i behold, og samtidig med respekt og hengivenhet for motstanderne. Midt i denne detaljert fortellingen - noe av den var ytterst forvirrende for meg - kom det beskrivelser av noen stammetokt mot byfolk. Afridiene, hevdet han, og her rettet han skuldrene merkbart, hadde regelmessig vært på streiftog i Peshawar, og selve navnet på stammen deres hadde skapt frykt i denne store byen, som handelsmennene hadde gjort til en av de rikeste i Sentral-Asia. Han hevdet at stammen hans hadde nektet alle erobrerne av det indiske subkontinentet passasje gjennom det berømte Khyber-passet, og ikke sluppet røverbander igjennom før de hadde betalt for privilegiet med kontante penger." (fra kapittelet "Veiviseren", side 97, hvor Tor Baz opptrer som jeg-person.)

Underveis introduseres vi for den ene stammen etter den andre, som holder til i området. Noen av historiene har preg av å være basert på historisk korrekte hendelser, mens andre nærmest er mytiske i formen. Gjennom små og store glimt tegnes et bilde av samfunn som fungerer, og hvor det faktisk er moderne krav til respekt for grenseoverganger som er mest ødeleggende - ikke livet slik det leves blant stammene i området, uansett hvor ugjestmildt dette måtte fortone seg for utenforstående. 

Det enestående ved denne romanen er både måten historiene er fortalt på og at de er fortalt innenfra, dvs. av en som har levd i området. Dessuten er dette stor litteratur! Mange  av beskrivelsene røper stor innsikt i den menneskelige natur, og inderligheten i beskrivelsene er både sterke og rørende. 

"Fateh Mohammad kom tilbake en ettermiddag. Familien fikk øye på ham da han var et stykke unna. Alle ville ut og se ham komme. Også han ønsket å skynde seg hjem etter det lange fraværet. Likevel kunne ingen åpent vise hvor ivrige de var, for det kunne føre til grove kommentarer eller sågar et rykte om lettsindighet. Derfor lot begge parter som om de var ganske likegyldige til hverandre, og det var først sent på kveld, da de var alene, at de kunne uttrykke sin glede over å være gjenforent." (side 138)

Jeg er ikke i tvil: her må det bli terningkast seks!

Utgitt på engelsk: 2011
Originaltittel: The Wandering Falcon
Utgitt på norsk: 2012
Oversatt: Einar Blomgren
Forlag: Font Forlag
Antall sider: 156

Jamil Ahmad

Se også Knirks omtale av boka - 10.01.2013

"De urørlige" (Regissører: Eric Toledano og Olivier Nakache)

Herlig og varm komedie!

Den ene etter den andre har vært fra seg av ovasjoner etter å ha sett denne filmen, og da også Solgunn betegnet den som en perle, var dette faktisk avgjørende for at jeg ikke kunne vente til DVD´en kommer. Nå har også jeg sett den, og jeg er ikke i tvil: jeg melder meg inn i halleluja-koret selv: Fantastisk film på alle mulige vis!

Philippe er mangemillionær og har blitt lam fra nakken og ned etter en paragliderulykke. Resten av sitt liv må han sitte i rullestol, men dette forhindrer ikke at han har et ønske om å få maksimalt ut av det livet han nå har til disposisjon. Han har et helt batteri av tjenestefolk rundt seg - folk som ikke vet hva godt de kan gjøre for ham. Og Philippe er en enkel "pasient" i så måte! Ikke bare er han en blid fyr med både humor og glimt i øyet, men han er et gjennomgodt menneske som aldri ville finne på å se ned på noen. Han ønsker seg en personlig assistent som kan hjelpe ham gjennom dagliglivets gjøremål.

På venterommet sitter en rekke kandidater som er innkalt til intervju til pleieassistentjobben. Alle er menn, og alle er ... utrolig kjedelige! Med ett hederlig unntak ... Driss er farget og han befinner seg ikke der for å få en jobb, men for å få et stempel på et dokument slik at han kan fortsette å heve arbeidsledighetstrygd. Mot alle odds er det nettopp Driss Philippe ønsker å ansette, og dermed begynner moroa. For ikke bare blir det tidvis fullstendig kræsj mellom ulike sosiale klasser, men også mellom en mann som har mye kunnskaper om både musikk, kunst og litteratur og en som egentlig ikke har peiling på noe. Akkurat dette at Driss noen ganger fremstilles som litt klumsete og dum, har fått enkelte til å hevde at filmen er rasistisk. Det er etter mitt skjønn en stor misforståelse, fordi Driss virkelig blir håndtert med den største respekt og ikke minst varme av sin oppdragsgiver. Jeg flirte meg fullstendig fillete gjennom alle episodene i filmen, og høydepunktet var da Philippe hadde leid inn et symfoniorkester til bursdagen sin og Driss kjente igjen de fleste klassiske stykkene som ble spilt - "men det er jo Tom & Jerry-musikken", "og det er pausemusikken til opplysningen" osv. Jeg fikk faktisk deja vu til første gang vi så Disneys "Fantasia" med ungene for over 10 år siden. Etterpå bidro Driss til å tine opp den formelle og noe stive stemningen blant bursdagsgjestene. 

Som alle virkelig gode komedier, er det et alvor bak all latteren. "De urørlige" er ikke noe unntak i så måte. For om Driss er en morsom og kul fyr, så kommer han fra et miljø med mye sosial elendighet i Paris. Samtidig blir filmen, som er basert på en virkelig hendelse, en påminnelse om at man ikke skal være så redd for å la to såvidt ulike verdener som dem Philippe og Driss representerer, møtes. Her kan til og med vennskap, tillit og varme oppstå! Filmen er en sjarmbombe av dimmensjoner, og selvsagt er det ikke ueffent at hovedrolleinnehaverne er helskjønne - hver på sitt vis. Jeg gir terningkast seks til denne filmen!

Innspilt: 2011
Originaltittel: Intouchables
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Komedie
Skuespillere: François Cluzet (Philippe), Omar Sy (Driss), Anne Le Ny (Yvonne), Audrey Fleurot (Magalie), Clotilde Mollet (Marcelle), Alba Gaia Bellugi (Elisa), Cyril Mendy (Adama), Christian Ameri (Albert), Marie-Laure Descoureaux (Chantal), Gregoire Oestermann (Antoine), 
Spilletid: 112 min.

Er det noe Philippe og Driss har sammen, så er det sans for fart og spenning!

Den tidligere spenningssøkende Philippe kunne ikke fått en bedre assistent!

Philippe og Driss

Driss tar over hele bursdagsselskapet

"Kon-Tiki" (Regissører: Joachim Rønning og Espen Sandberg)

Hollywoodsk Kon-Tiki-ekspedisjon

Tidligere i høst har jeg både lest Thor Heyerdahls bok "Kon-Tiki-ekspedisjonen" og sett den originale dokumentaren "Kon-Tiki" med Thor Heyerdahl som regissør. Alt som forberedelse til denne nye filmen om den berømte ekspedisjonen - en film som har møtt en del kritikk bl.a. fordi man har endret karakteren til en av mennene som var med på ekspedisjonen (Herman Watzinger) - for liksom å "sprite opp spenningen". DVD´en hadde release den 10. desember i år. 

I filmens innledende scener møter vi Thor Heyerdahl og kona Liv mens de befinner seg i Polynesia. Dette for å gi oss seere innblikk i hva det var som inspirerte Heyerdahl til å foreta den strabasiøse ferden med balsa-flåten Kon-Tiki fra Peru til Polynesia nesten et tiår senere - alt for å bevise at beboerne i dette øyriket opprinnelig kom fra Latin-Amerika og ikke fra Asia, slik vitenskapsmennene frem til da hadde hevdet. 

Senere er Thor Heyerdahl i New York hvor han forsøker å få gehør for sine teorier om at polyneserne kom fra Latin-Amerika. Over alt møtes han med latter og mild hoderisting. Dette snarere styrker enn svekker hans pågangsmot, og han er fast bestemt på å gjennomføre en ekspedisjon på en balsaflåte - selv om det skal komme til å koste ham ekteskapet. Han mangler bare to ting: et brukbart mannskap og økonomisk støtte. I New York møter han nordmannen Herman Watzinger, som egentlig er ingeniør, men som for tiden jobber som kjøleskapselger. Sammen reiser de til Peru, og etter nederlag på nederlag lykkes det omsider Heyerdahl å smigre en høytstående peruansk leder til å finansiere ekspedisjonen. I mellomtiden har det tilkommet flere som ønsker å være med på turen. 

I siste halvdel av filmen følger vi flåten Kon-Tiki og dets mannskap på seks gjennom Stillehavet. Underveis møter de på en rekke utfordringer - vindstille, uvær, hai, hval og alskens fiskearter, en mann-over-bord-situasjon og en tid på avveie mot de farlige revene utenfor Galapagos-øyene før de gjenfinner kursen mot Polynesia igjen - bare for å nevne noe. 

Skuespillerprestasjonene er det intet å si på, og utfordringene underveis er også gjenskapt på en filmteknisk utmerket måte. Jeg ble imidlertid sittende og irritere meg over at Herman Watzinger fremstilles som en feig og redd mann der ute i Stillehavet, all den tid dette ikke er basert på historiske, sanne kilder. For meg fremsto dette som totalt unødvendig for en historie som er mer enn sterk nok i seg selv. Og jeg skjønner faktisk svært godt at slektningene til Watzinger, som sikkert har vokst opp med at han var en av heltene i deres familie, får ettermælet redusert til dette, "bare for" å gjøre filmen litt mer spennende (og Hollywood-aktig?). Dette trekker faktisk ned helhetsinntrykket synes jeg. Her terningkast fire og en halv. Noe av grunnen til at den uansett ikke ville nådd til topps etter min oppfatning, er at man  her forsøker å rekke over alt for mye i løpet av en to timers film. Dermed blir det noe heseblesende over en historie, som hadde fortjent mer fokus på detaljene underveis. Jeg reagerer dessuten på at mange nokså sentrale hendelser fra den virkelige Kon-Tiki-ekspedisjonen er utelatt og er erstattet med andre scener som ikke har noe med Heyerdahls historie å gjøre. Jeg antar nemlig at poenget med filmen har vært å fortelle historien om Thor Heyerdahl og Kon-Tiki-ekspedisjonen, og ikke bare lage en hvilken som helst film ... 

Innspilt: 2012
Originaltittel: Kon-Tiki
Nasjonalitet: Norge
Genre: Drama
Skuespillere: Pål Sverre Valheim Hagen (Thor Heyerdahl), Anders Baasmo Christiansen (Herman Watzinger), Odd-Magnus Williamson (Erik Hesselberg), Gustaf Skarsgård (Bengt Danielsson), Jakob Oftebro (Torstein Raaby), Tobias Santelmann (Knut Haugland), Agnes Kittelsen (Liv Heyerdahl)
Spilletid: 113 min.

Liv og Thor Heyerdahl i Polynesia på slutten av 1930-tallet

Kon-Tiki

Herman Watzinger