Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

mandag 12. november 2012

Bodil Wennberg: "EQ - Emosjonell intelligens i livet og på jobben"

Klokt om EQ - den viktigste menneskelige egenskapen vi har

Bodil Wennberg (f. 1941) er utdannet psykolog og arbeider med lederutvikling og konflikthåndtering. Hun var med på å introdusere EQ i Sverige og leder i følge bakteksten på herværende bok ettertraktede kurs om EQ på skoler og i bedrifter og organisasjoner. Tidligere har hun blant annet utgitt "Känslans makt" (1991) og "Spelet kring självkänslan" (1995). "EQ - Emosjonell intelligens i livet og på jobben" utkom i Sverige i 2000 under tittelen "EQ på svenska". Hun har dessuten en EQ-blogg


"EQ - Emosjonell intelligens i livet og på jobben" inngår som pensum på BIs kurs "BIK 2914 Coaching, selvledelse og emosjonell intelligens", og det er i den forbindelse jeg har kommet til å lese den. 

Innledningsvis i boka introduseres vi for et par sentrale personer som første gang brukte betegnelsen emosjonell intelligens. Personene det dreide seg om var John D. Mayer og Peter Salovey. Det er imidlertid Reuven Bar-On som har arbeidet mest med det teoretiske fundamentet. Han stilte i 1980 følgende sentrale spørsmål (side 10):

* Hvorfor opplever noen mennesker større følelsesmessig velvære enn andre?
* Hvorfor er noen flinkere til å oppnå suksess enn andre?
* Hvorfor mislykkes noen mennesker i livet, selv om de har meget høy intelligens?
* Hvorfor lykkes andre i livet selv om de har middels intelligens?

I 1985 mente Bar-On at han hadde kommet frem til et svar, og dette valgte han å kalle EQ eller emosjonell intelligens. Denne mente han kunne måles, og instrumentet han utviklet kalles Baron EQ-i. Dette måler fem hovedområder eller grunnleggende ferdigheter:

* Evne til å lede og kjenne seg selv
* Evne til å samarbeide med andre
* Tilpassningsevne
* Stressmestring
* Generell sinnsstemning

Disse fem områdene ble igjen delt inn i femten komponenter - bl.a. selvinnsikt, selvhevdelse, selvbilde, empati, fleksibilitet og impulskontroll

Mens IQ måler intelligenskvotienten - altså de rasjonelle sidene ved mennesket - måler EQ hvordan vi forstår tanker, følelser og atferd, både egen og andres. Det er egentlig ikke noen motsetning mellom disse komponentene - snarere utfyller de hverandre. Et emosjonelt intelligent menneske er også et modent menneske. 

Sentralt i teoriene rundt emosjonell intelligens er det såkalte EQ-stigen, som består av fem trinn:
* Selvinnsikt
* Empati
* Ansvar
* Kommunikasjon
* Problem- og konflikthåndtering
Disse fem trinnene har avgjørende betydning "for at vi skal kunne utvikle følelsesmessig intelligens og deretter omsette denne begavelsen i handling" (jf. Peter Saloveys forord i boka, side 16). 


EQ-trappen eller EQ-stigen
Bodil Wennbergs bok er delt inn i seks kapitler, hvorav kapittel 3 - 6 om EQ i foreldrerollen, EQ i parrelasjonen, EQ på arbeidsplassen og EQ i skolen er viet størst plass.  I kapittel 1 (Begavelsen EQ) foretas en del viktige avgrensninger og definisjoner, mens EQ-trappen beskrives i kapittel 2. 

side 22 defineres EQ på følgende måte:

"Følelsesmessig intelligens, emosjonell intelligens - forkortet EQ - er evnen til å tolke og forstå våre egne ekte følelser og derav trekke adekvate konklusjoner. 

Av dette følger evnen til å tolke og forstå andre menneskers følelser og å trekke adekvate konklusjoner av dem."

Når man skal utvikle sin egen emosjonelle intelligens er det viktig å ha fokus på at man har kontakt med sine følelser, at man kan håndtere sine følelser, at man kan motivere seg selv, at man kan oppfatte følelser hos andre og at man kan skape og bevare relasjoner. 

At man har selvinnsikt innebærer at man har evne til å se og forstå sine følelser. Å kunne identifisere sine følelser er det første og viktigste skrittet mot selvinnsikt. En dårlig selvfølelse er roten til mye vondt mellom mennesker. God selvfølelse handler om å virkelige like seg selv for den man er. Personer med god selvfølelse lengter ikke etter andres bekreftelse - de bekrefter seg selv. En dårlig selvfølelse ledsages gjennomgående av en sterkt kritisk holdning til omverdenen, særlig til dem som truer ens egen dårlige selvfølelse. Empati handler om å ane hva som beveger seg følelsesmessig i et annet menneske. Det handler ikke om - slik mange synes å tro - om vennlighet eller en hyggelig fremtoning, selv om dette også kan være elementer som gjenkjennes hos et empatisk menneske. Det er dessuten viktig at vi tar ansvar for våre egne handlinger. Men dette kan også dras for langt slik at det kan bli negativt - ikke bare for den som påtar seg for mye ansvar, men også for omgivelsene som nærmest kan føle seg umyndiggjort (jf. begrepet "ansvarsstøvsugere", side 53). Impulskontroll - frivillig sådan! (i motsatt fall snakker vi om undertrykking) - er en nødvendig del av et individs utvikling. 

I kommunikasjonen mellom mennesker er det mange fallgruber, og her gjelder det å holde fra hverandre hva som er hva. Hvem har ikke opplevd at en annen person med lav selvfølelse beskylder oss for at det vi som har fått dem til å føle seg underlegen? Når Wennberg på side 60 i sin bok skriver "det faktum at jeg føler meg underlegen faller ikke på noen andres ansvar. Det problemet finnes inni meg selv" - bekrefter hun det jeg har lest flere andre steder tidligere. Hun skriver også om manipulasjon med skyld, manipulasjon med smisk samt fornedringer. Begrepet "fornedring" var nytt for meg. På side 66 definerer hun dette som "at alle typer fornedrende atferd går ut på å peke ut og bekrefte en annen persons underlegenhet på en så lumsk måte at den utsatte personen ikke kan verge seg (Goleman, 1997)".

Særdeles interessant fant jeg det Wennberg skriver om skyld på side 61:

"Skyld kan defineres som den følelsen som oppstår av mangelen på evne til å leve opp til de mål vi har satt oss selv, bevisst eller ubevisst. Vi føler oss skyldige når vi ikke lykkes med det vi krever av oss selv. Hvis jeg føler meg skyldig for at en annen for eksempel føler seg sint, redd, ulykkelig, misforstått eller lei seg, bunner skylden antakelig i at jeg krever av meg selv at jeg ikke er en person som gjør andre sinte, lei seg osv. Våre krav til oss selv kan være helt urimelige, og det vi krever kan være fullstendig urealistisk å tro at noen skulle kunne klare. Slavedriveren i oss tar ikke hensyn til virkeligheten, men plager oss så fort vi ikke klarer det umulige. Straffen for vår maktesløshet heter skyldfølelse.

Skylden utfordrer vårt behov for å være elsket og det gjør oss sårbare. Det fører til at vi til og med handler mot vårt bedre vitende. Målet for disse handlingene og anstrengelsene er å lindre skyldfølelsene. Det er ingen grenser for hva vi gjør for å kunne føle oss som litt bedre mennesker. Vi arbeider uendelig mye, vi inviterer mennesker hjem til oss, vi hilser på andre når vi egentlig ikke har tid, vi mosjonerer, vi har storrengjøring, vi stresser, vi lover ... Alt dette gjør vi ikke fordi vi innerst inne vil, men for å slippe å kjenne oss dårlige. Skylden eller trusselen om skyld blir motoren i vår atferd. Vi kan til og med miste evnen til å føle etter hva vi innerst inne vil. I stedet blir drivkraften i vårt liv behovet for å føle oss dyktige og unngå å føle oss utilstrekkelige."


Under kapittelet om problem- og konflikthåndtering (side 67) viser Wennberg til Kreidler (1984) som deler konflikter i tre ulike typer: konflikter om ressurser, konflikter om behov og konflikter rundt meninger. Den aller vanskeligste konflikten er den som går på meninger, og årsaken er at dette er forhold som truer de involvertes selvfølelse på en grunnleggende måte.

"Man kan lure på hva det er som iblant gjør oss så umedgjørlige: En årsak er at man i en konflikt lett kan låse seg ved nettopp det faktum at man er to parter som står mot hverandre og at bare en av partene kan "vinne". Da kan det hjelpe å ta et skritt tilbake og se det hele som et felles problem som skal løses i stedet for en konflikt der en part skal vinne." (side 68)

Evnen til å roe seg ned er helt essensielt dersom man ønsker å bli god til å håndtere konflikter. Av de involverte kreves dessuten at man unngår å forulempe og kritisere hverandre, at man unngår å diagnostisere hverandre eller true, moralisere og generalisere. Bruk av "jeg"-budskap i stedet for "du"-budskap er dessuten konfliktdempende. 

Enten man er forelder, leder, lærer eller partner i et forhold, gjelder i all hovedsak de samme reglene - selv om disse kan ha en noe annerledes valør der det er tale om f.eks. mindreårige barn, et kjærlighetsforhold, leder-medarbeider eller lærer-elev. Men på samme måte som et barn ikke trenger perfekte foreldre, trenger heller ikke medarbeidere en allvitende leder. Det derimot alle trenger er modne rollemodeller, som er trygge på seg selv og ikke avhengige av å bli bekrefet - mennesker som kan bidra til å styrke ens selvfølelse og ikke bryte den ned. 

"Et barn trenger ingen perfekte foreldre. Et barn trenger i stedet vanlige, levende mennesker med feil og mangler som til tross for disse kan lose barnet kjærlig ut i livet. Ens eget behov for å være perfekt forelder, noe som ikke kreves for at barnet skal ha det bra og utvikles godt, kan komme til å bli en belastning som i lengden villeder og gjør mer skade enn nytte." (side 77)

Ja, tenk det! I tillegg påpeker Wennberg viktigheten av at vi klarer å holde fra hverandre hvilke behov vi prøver å tilfredsstille - våre egne eller barnets? I de fleste tilfeller når foreldre foregir å ville barnets beste, er det i realiteten egne behov de fremelsker. Hvordan kan man så hjelpe barna til å få kontakt med sitt følelsesliv? Ved rett og slett å akseptere deres følelser, jf. Faber og Mazlish (side 80). Alle har rett til å føle hva som helst, men ikke å gjøre hva som helst! Og uansett hvor velvillige foreldre er overfor sine barn, kan de like fullt oppdra barn med sviktende selvfølelse. Som Wennberg skriver på side 86: "Livet er altfor komplisert for at min velvilje og mine ambisjoner skal være nok til å gi barnet god selvfølelse." Den største gaven foreldre kan gi til sine barn er å vise at man er glad i seg selv på tross av sine mangler! Forhåpentligvis hjelper man da barnet med å være fornøyd med seg selv. 

Grunnlaget for empati er medfødt, men for å bli empatiske mennesker kreves noe mer enn medfødte gener. Når foreldrene viser barnet at det er en forskjell mellom hva man føler og hva man gjør, og lar empati komme fra hjertet og ikke som "en ordre" (f.eks. "nå ber du om unnskyldning!"), gir det barnet anledning til å utvikle sine empatiske sider. Opplevelsen av konsekvenser av egne handlinger er i følge Cloud og Townsend (1992) den eneste veien mot forandring av egen atferd.

"Et barn skal gis forutsetnigner for å kunne oppføre seg på en slik måte at omgivelsene holder ut med det. Vi bør oppdra barnet slik at andre mennesker vil like det. Målet er ikke at vi selv  skal bli likt." (side 101)

Både i foreldrerollen og i lederrollen gjelder det samme: vi må våge å utfordre vår popularitet! Det går dessuten ikke an å vokse opp og lære noe dersom man ikke får lov til å gjøre feil, men blir møtt med den reneste "rettergang". 

side 142 oppsummeres kapittelen om foreldrerollen slik:

"Barn trenger mer enn kjærlighet. Foreldre elsker sine barn, men det er ikke nok for at barnet skal utvikles til en flink og godt fungerende voksen. Barn trenger en følelsesmessig veileder, noen som hjelper dem til å kjenne etter og til å forstå seg selv og sine følelser. Gottman (1998) beskriver den følelsesmessige veiledningen i fem trinn. Det første trinnet innebærer at man retter sin oppmerksomhet mot barnets følelser, på trinn to lar man barnets følelse bli en anledning til nærhet og veiledning, på trinn tre lytter man med innlevelse og bekrefter barnets følelser, på trinn fire hjelper man barnet med å sette ord på følelsene sine og det siste trinnet innebærer at man setter grenser og hjelper barnet til å finne løsninger på problemet." 

I kapittelet om EQ i parrelasjonen påpekes det at vi trenger å utvikle vår emosjonelle intelligens for å kunne krangle med godt resultat. "Så vel god selvinnsikt, empati, evne til å ta personlig ansvar som det å kommunisere på en givende måte, er nødvendige bestanddeler i vellykket konflikthåndtering." (side 163). Det påpekes dessuten at det er en sannhet med store modifikasjoner at en krangel renser luften. En krangel kan nemlig inneholde angrep som det etterpå kan være vanskelig å tilgi, og som voksne mennesker slipper man ikke unna med at man var sint og opprørt og derfra sa en hel masse man egentlig ikke mente. Vi bærer uansett hele ansvaret for det vi sier og gjør - sinte eller ikke sinte! 

Det mest interessante kapittelet i boka for mitt vedkommende har vært "EQ på arbeidsplassen". 

"Hovedingrediensen i begrepet emosjonell intelligens er i henhold til Salovey kunnskap, kunnskap om ens egne følelser. Dermed er det ikke sagt at man med slik kunnskap blir en mye hyggeligere kollega. Kunnskapen hjelper oss til å forstå hva som beveger seg i vårt indre, og denne kunnskapen kan i beste fall medføre at vi tar ansvar for våre følelser, noe som i blant kan gjøre oss hyggeligere. Men emosjonell intelligens handler ikke om vurdering. Det er ikke slik at de "bedre" menneskene på en arbeidsplass automatisk er de som har stor emosjonell intelligens. Kunnskap om mine følelser kan for eksempel føre til at jeg forstår når jeg blir manipulert. Innsikten gjør at jeg motsetter meg det, noe som omgivelsnee - og manipulatøren i særdeleshet - kan oppfatte som svært usympatisk. Å være emosjonelt intelligent på arbeidsplassen er ikke så enkelt som å være snill og forsøke å skjule sitt sinne." (side 166)

Wennberg stiller bl.a. spørsmål ved hvordan sjefer påvirkes av medarbeidernes ulike strategier. Edward Lawler (1994) har forsket rundt begrepet motivasjon, og et av funnene hans går ut på at ledere er svært ulikt utrustet når det gjelder evne til å bedømme kvaliteten på medarbeidernes innsatser. "En nøkkelkompetanse som sjefer absolutt bør ha, er å kunne bedømme medarbeideres innsatser uten å bli følelsesmessig engasjert personlig. Først da kan den individuelle lønnsfastsettelsen fungere som tenkt." (side 171)

"Å bedømme en medarbeiders prestasjoner er en konfliktsituasjon der forsvarssystemer kan bli mobilisert. Sjefen glemmer, rasjonaliserer, kompenserer, sublimerer, projiserer og identifiserer seg med medarbeiderne, alt i den hensikt å beholde sin sinnsro. Dessuten møtes han/hun av sleskhet, smiger, selvhevdelsesbegjær og martyratferd. I slike situasjoner gjelder det å ha seg selv under bevoktning slik at man ikke faller som offer for sine eller andres følelser." (side 173)

Det er begrenset hvor mye empati eller innlevelse et menneske er i stand til å føle for andre, rett og slett fordi våre egne behov er så alvorlige og påtrengende at dette tar stor plass. Som leder er det dessuten viktig å ha en viss følelsesmessig distanse til dem man skal lede, fordi man ellers kan få problemer med å fatte avgjørelser som nødvendigvis vil fremkalle negative følelser hos personalet. 

"Filosofen Peter Koestenbaum (1994) beskriver nødvendigheten av at det han kaller en etisk, innlevende holdning også balanseres av en modig holdning. Med mot mener han i dette tilfellet at man forstår og aksepterer lederskapets isolerte posisjon. Det innebærer blant annet at man står tilstrekkelig alene og selvstendig for ikke å la andre følelser og behov styre ens avgjørelser." (side 177)

Wennberg hevder at det på de aller fleste større arbeidsplasser finnes minst en eller to martyrer. "Martyrene mener at de bare er ofre for omstendigheter utenfor deres egen kontroll. Egentlig styrer de arbeidsplassen med jernhånd. Det skjer fordi alle tvinges til å vise hensyn. Å handle imot martyrens vilje ville innebære altfor mye lidelse." (side 178)

Det er ikke mulig å forandre andre mennesker. Derimot er det en hel del vi kan gjøre med oss selv. Ved å endre måten vi forholder oss til andre mennesker på, vil vi oppdage at andres uheldige atferd ikke lenger vil fungere slik vi er vant til. Dermed kan man faktisk oppnå den forandring man kanskje i lang tid hadde ønsket skulle komme fra den andre. 

"Sjefer er viktige personer for sine medarbeidere og sjefen har i kraft av sin funksjon stor makt over medarbeideren. Denne makten gjør at en sjef alltid befinner seg i faresonen for å bli et manipulasjonsobjekt. Men med kunnskap om sine egne følelser, og dermed større forståelse for medarbeidernes motiver, løper sjefen mindre risiko for selv å bli manipulert og kan bedrive en mer effektiv styring av virksomheten." (side 180)

Når medarbeidere spiller på skyldfølelsen til lederen - f.eks. ved å gråte sine modige tårer over at man ikke fikk uttelling under lønnsforhandlingene - handler det ikke om lidelse. Derimot handler det om makt. Antakelig er vedkommende vant til tårenes makt i andre sammenhenger. Lederen må da stålsette seg og orke å stå i det, og ikke gi etter for den maktutøvelsen han/hun blir utsatt for - ved at man utfordres på å orke å bære at man er "årsak" til at medarbeideren bli lei seg. Budskapet fra medarbeideren er "hvis du ikke gjør som jeg sier/antyder, er det din feil at jeg lider". Gir han/hun derimot etter for presset, kan anseelsen blant de øvrige medarbeiderne i virksomheten lide sterkt. For det oppfattes ikke som rettferdig at denne type atferd belønnes. 

Wennberg er også innom temaet ros og negativ kritikk, blant annet hvor krenkende det er å bli rost for selvfølgeligheter og hvor viktig det er at ros virkelig kommer fra hjertet og er konkret, fornedring på arbeidsplassen, baksnakkingkonflikthåndtering og mobbing. Når det spesielt gjelder mobbing, påpeker hun at man bør være mer oppmerksom på at en person som mener seg mobbet, ikke alltid er det. Det kan faktisk være omvendt - at det er vedkommende selv som utsetter andre for ubehag. Som hun sier: skinnet kan bedra. Ikke alle ønsker å være en del av fellesskapet, men stiller seg frivillig utenfor for å kunne lide og kjenne smaken av martyriets sødme. Når det gjelder baksnakking og behov for å klandre andre, skyldes dette som regel at man klandrer seg selv. Gjennom å kritisere andre, holder man ut å være den man er. Først når man forsones med den man er selv, vil man også for alvor forsøke å slutte å dømme andre. 

Helt til slutt i Wennbergs bok er det et kapittel om EQ i skolen. Her redegjør hun bl.a. for et skoleforsøk som ble gjort i New Haven i USA på midten av 1980-tallet. Økt fokus på empati, selvfølelse, mestring etc. ga fantastiske resultater for elevene. Hun kommer dessuten inn på lærerrollen, og her trekker hun inn mye av det samme som hadde gyldighet i foreldrerollen og lederrrollen. 

"Vi voksne, fremfor alt foreldre, har et stort ansvar for våre barn og deres atferd. Hvis barn kan få fortelle om hva de følte når en krangel startet eller for eksempel forklare hvorfor de ikke ville sitte stille og tegne, utvikles deres evne til å komme i kontakt med følelsene sine. Når barn trenes til å verbalisere og tenke på hvilke følelser som ligger bak deres handlingsmåter, øker også deres forståelse for andre mennesker atferd - de utvikler sin emosjonelle intelligens." (side 218)

Fra før av hadde jeg ikke lest noe særlig om EQ. Det nærmeste jeg kom var antakelig Susan Forwards bok "Emosjonell utpresning - etter alt jeg har gjort for deg", som jeg leste da den utkom i 2001. Like fullt er mye av det som fremgår av Bodil Wennbergs bok på mange måter gammelt nytt i ny påkledning. Noe finner man i ledelsesteori, noe i Jesper Juuls barneoppdragelsesbøker (skjønt han nok ville steile ved å få begrepet "oppdragelse" knyttet til sin person), noe i bøker om kognitiv terapi eller kognitive strategier, bøker om konflikthåndtering og om kommunikasjon, noe i bøker ala "Energityver i familien, i relasjoner og på jobben" av Ingalill Roos osv. Dette forhindret imidlertid ikke at jeg fant denne boka svært spennende og givende, og leste den med stor iver og interesse. Wennbergs budskap i boka er poengtert, og forankringen til vitenskapelig teori gjør at den tilbyr noe annet og mer enn de utallige selvhjelpsbøkene man ellers finner på markedet, og som har en heller diffus verdi. Språket er lett og ledig, begrepene forklares underveis og man trenger virkelig ikke å være eksamenskandidat på BI for å få utbytte av denne boka. Boka er dessuten både klok og innsiktsfull, og jeg følte at jeg lærte mye, selv om en hel del var gammelt nytt. Jeg gleder meg allerede til å lese den enda en gang i forbindelse med siste innspurt til eksamen. Her blir det terningkast fem!

Utgitt i Sverige: 2000
Originaltittel: EQ på svenska
Utgitt i Norge: 2001 - denne utgaven: 5. opplag 2011
Forord: Morten Emil Berg
Oversatt til norsk: Bodil Sunde
Forlag: N. W. Damm & Søn
Antall sider: 218


Bodil Wennberg

søndag 11. november 2012

Per Petterson: "Jeg nekter"

Helt utvilsomt blant høstens beste bøker! 

I årenes løp (fra 1987) har Per Petterson (f. 1952) utgitt ni bøker, herunder en novellesamling og en essaysamling. Selv har jeg så langt bare rukket å lese fem av Pettersons romaner, og to av dem - "I kjølvannet" og "Jeg forbanner tidens elv" - er omtalt på min blogg. Jeg hører ikke med blant dem som var helt fra meg av ovasjoner over "Ut og stjæle hester" (men har lenge tenkt at jeg kanskje burde lese den på nytt for å gi den en ny sjanse), og generelt kan jeg vel si at jeg har likt forfatterens nyere bøker bedre enn de tidligere bøkene hans. 


Etter å ha lest den ene fantastiske kritikken etter den andre av "Jeg nekter" (se listen nedenfor, som imidlertid også inneholder en og annen kritisk røst), har jeg vært veldig spent på denne boka. Og jeg kan allerede nå røpe at jeg likte den svært godt og rangerer den som den beste av Pettersons bøker så langt (med den begrensning som ligger i at jeg ikke har lest alle hans bøker enda). Ja, jeg vil endog karakterisere den som en av høstens beste bokutgivelser!

I "Jeg nekter" slipper flere fortellerstemmer til. Først og fremst møter vi Jim og Tommy - senere også Tommys søster Siri og fru Berggren (Tommy og Siris mor). Både Jim, Tommy og Siri veksler om å være bokas jeg-personer, mens historiene senere i boka også fortelles i tredjeperson entall. Vi treffer dem i ulike faser av livene deres - i nåtid (2006) og helt tilbake i 1962. Kapitlene er tydelig merket med tidspunkt og hvilken persons historie vi får høre, slik at man aldri er i tvil om hvor man er i historien. Dette er viktig, fordi man ellers kunne ha blitt noe forvirret pga. vekslingen i tid og perspektiv. 

Jim og Tommy var en gang bestekompiser, og under oppveksten var det ingen av dem som ville trodd at deres veier skulle skilles. Men så går det med dem som med så mange andre barndomsvenner. De voksne gjør sine valg, de flytter bare for å nevne én ting, det skjer uforutsette ting, og dermed brytes tette vennskapsbånd. 

I bokas åpningsscene har Jim kjørt til hengebrua som forbinder Ulvøya med fastlandet, og der stiller han seg opp for å fiske lenge før det har grydd til dag. Det er kanskje ikke mors beste barn som står der, og selv om det er en viss  samhørighet mellom fiskerne som er vant til å treffe hverandre akkurat der, er det først og fremst fisket i seg selv som får dem til å oppsøke stedet. Så kommer en grå Mercedes glidende opp langs brua. 

"Det var en grå Mercedes, flunkende ny, og lakken var blank som hud kan være blank noen ganger, i noen situasjoner. Så glei vinduet lydløst ned. 

- Er det ikke Jim, sa han.

Jeg kjente han igjen med en gang. Det var Tommy. Han var tynn i håret, og nesten grå. Men det vannrette arret over venstre øye var fortsatt tydelig, hvitt, sølvlysende. Han hadde på seg en lilla frakk kneppa helt opp i halsen. Den så ikke billig ut. Han var den samme, og samtidig så han ut som Jon Voight i filmen Enemy of the State. Skinnhansker. Blått blikk. Bittelitt ute av fokus. 

- Det er jo det, sa jeg.
- Fy faen, det må jeg si, hvor lenge er det siden. Femogtjue år. Tredve. Og jeg sa:
- Omtrent det. Litt mer. 

Han smilte. - Vi gikk hver vår vei den gangen, gjorde vi ikke. Han sa det hverken på den eller den måten.

- Det er sant, sa jeg. Han smilte, han var glad for å se meg, det virka sånn. 
- Og står du her og fisker på brua i den lua, og her kommer jeg i denne bilen. Den kosta ikke lite, det kan jeg godt fortelle deg. Men jeg har råd. Faen, jeg kunne kjøpt to, eller flere, om jeg ville, kontant. Er ikke det merkelig. Han smilte.
- Hva da.
- At ting kan bli sånn. Omvendt.

Omvendt, tenkte jeg. Var det sånn det var. Men han sa det ikke for å dukke meg. Det ville han aldri ha gjort, ikke hvis han var som han var da vi var unge. Han syntes bare det var merkelig." (side 16)

Og dermed er vi tilbake i fortiden - den gang Tommy, Siri og deres tvillingsøstre levde sammen med en inkompetent far som slo, og hvis mor hadde stukket av uten at noen visste hvor. Og vi får høre om barnevernet som griper inn og omplasserer ungene, slik at søskenbåndene rives bort en gang for alle. Uten vennskapet med Jim, som kom fra en bedrestilt familie, hadde Tommy antakelig aldri kommet ut av denne fasen av sitt liv med beina sånn noenlunde trygt plassert under seg. Det er en sår og traumatisk barndom vi blir vitne til. Og mens Tommy sliter med å finne et slags fotfeste, havner Jim på psykiatrisk etter et selvmordsforsøk. Rollene er snudd, og det er kanskje dette som har gjort at de har kommet så ulikt ut etter livets mange irrganger? Dvs. hvor mye er rollene egentlig snudd når det kommer til stykket? Hvem er mest fornøyd med livet sitt tross alt? Jim som kanskje ikke er rik på gods og gull, men som kan tillate seg å dra ut midt på natta og fiske, fordi han har lyst? Eller Tommy, som kan få alt han peker på, men som likevel ikke finner noen glede i noe som helst ... ?

Jeg ønsker ikke å røpe mer av handlingen boka, som er fantastisk skrevet og som pirker borti mye av det som skjer i et menneskes liv når man bærer på store og ubearbeidede traumer fra fortiden. Språket er så fininnstilt, så presist og samtidig enkelt - et fortellergrep som nok er nødvendig når man skal fortelle om dypt tragiske forhold uten risiko for at "det tipper over" i det sentimentale - og jeg kunne faktisk kjenne hovedpersonenes følelser  i kroppen. For å bruke en forslitt klisjé om en bok som er kjemisk fri for klisjéer: det gjorde til tider vondt å lese denne boka. Særlig de kapitlene som omhandlet en omsorgssvikt på det groveste av dysfunksjonelle foreldre ... Her blir det terningkast fem og en halv. Når det ikke blir en seks´er er det fordi jeg på slutten savnet noe - noe som kunne ha landet historien(e) noe mer. Jeg kjente rett og slett en frustrasjon rundt ikke å få vite mer om hvordan det gikk med Tommy og Jim - og fordi forfatteren ikke har signalisert at det vil komme en oppfølger, kjentes dette som en mangel ved boka. Mens andre nok vil tenke motsatt - at det forhold at boka slutter helt åpent, nettopp er dens styrke ... kanskje fordi dette får leseren til å tenke sjæl ... Jeg forventer uansett et prisdryss på denne romanen! Og omsider har jeg kommet til den erkjennelsen mange "Ut og stjæle hester"-entusiaster har forsøkt å overbevise meg om: at Per Petterson stiller i en helt egen klasse blant de norske skjønnlitterære samtidsforfatterne i dag!

Utgitt: 2012
Forlag: Forlaget Oktober
Antall sider: 295


Per Petterson
Andre omtaler av boka:
- Leif Ekle i NRK 21.09.2012 - Sterk Petterson
- Ole Jacob Hoekl i Adressa 21.09.2012 - Mesterlig underfortalt
- Bokbloggeren Knirk 18.10.2012
- May Grete Lerum i VG 25.09.2012 - Sprit og espirit
- Trygve Riiser Gundersen i Dagbladet 01.10.2012 - Forskjellen mellom mestring og middelmådighet - Petterson på sitt aller beste
- Ingunn Økland i Aftenposten 03.10.2012 - Puslespill uten spenning
- Margunn Vikingstad i Dag og tid 21.09.2012 - Forsøk på å bli heil
- Erik Bjerck Hagen 20.09.2012 - Avgjørende øyeblikk
- Kjetil Skotte i oa.no 09.10.2012
- Alf Kjetil Walgermo i Vårt Land 21.09.2012 - Famlande roman frå Per Petterson
- Bokbloggeren "Jeg leser" 04.11.2012 - Fremad i alle retninger
- Geir Vestad i Hamar Arbeiderblad 26.09.2012 - Når skal Petterson få Nobelprisen? Nytt storverk

"Om Perserriket" på Litteraturhuset søndag 11. november 2011

Litteraturhuset
Norges første litteraturhus ble åpnet i Oslo høsten 2007. Det har beliggenhet i Wergelandsveien 29, og i følge husets nettsider besøker mer enn 250 000 mennesker huset hvert eneste år. I dette huset foregår det litt av hvert, og i tillegg til arrangementene (alt fra møter med nasjonale og internasjonale forfattere, temauker og alskens foredrag) er det også café og bokhandel her. Mange av arrangementene er gratis, og hvis de koster noe, er det ikke prisen som er problemet, men heller det at etterspørselen som regel ikke står i forhold til antallet som slipper til. 
Eivind Heldaas Seland

Kl. 13.00 i dag var det duket for foredrag om Perserriket ved Eivind Heldaas Seland, postdoktor ved Universitetet i Bergen. I løpet av en knapp time fikk vi høre om Perserrikets grunnleggelse, ekspansjon og fall. 

Seland startet med å fortelle om Astyages, den siste kongen av det Mediske imperiet (fra 585 - 550 f.Kr.), et rike hvor persene bare var et av mange stammeforbund. En natt drømte Astyages at hans datter Mandane kom til å føde en sønn, som skulle styrte ham fra tronen. I årene som fulgte gjorde han alt som sto i hans makt for å forhindre at nettopp dette skulle skje. Like fullt skulle det bli Mandanes sønn Kyros som gjennom et opprør mot morfaren styrtet Medien, Lydien og Babylon, og som dannet det persiske riket 550 f.Kr. 

Vi fikk også høre om det nyassyriske riket som hadde sin begynnelse i 934 f.Kr., og som varte frem til 609 f.Kr. Assyria var i denne perioden den mektigste nasjonen i verden. 


Dessuten fortalte Seland om Perserkrigene - en serie av kriger mellom grekerne og perserne i årene 500 f. Kr. til 448 f. Kr. Dareios den store var persisk konge fra 521 f. Kr. til 486 f.Kr. og var dermed sentral i den forbindelse. Følgene av Perserkrigene var at persisk ekspansjon stoppet opp, og at tanken om en gresk enhet oppsto. Perserriket besto likevel som før. 

Noe av problemene for historikerne i dag er at det meste av historien er skrevet av grekerne - først og fremst Herodot (f. 484 f.Kr. - d. 425 f. Kr.). Ikke bare var historieskrivingen preget av en fiendtlig holdning og et utenfra-perspektiv, men det var også avstand i tid mellom da hendelsene fant sted og frem til de ble nedskrevet nesten 100 år senere. Grekerne satte sine idealer om frihet opp mot det de oppfattet som østlig ufrihet. De historiske kildene må derfor tolkes i lys av dette - og ikke som et uttrykk for hvordan det i realiteten var. Likevel lever mange av mytene om perserne videre, noe som ikke minst har kommet til uttrykk bl.a. i Oliver Stones film om Aleksander den store fra 2004. Her fremstilles Aleksander som en modig konge som går i front for sine krigere i et av slagene mot perserne, mens perserkongen fremstilles som feig, feminin og tilbaketrukket i forhold til sine tropper, som rykker frem uten noen egentlig ledelse, preget av kaos og lite struktur. Sannheten er nok, i følge Seland, at perserne var vel så strukturerte og dyktige i krigføring som grekerne. 


Aleksander den store (f. 356 f.Kr. d. 323 f.Kr.) førte som nevnt ovenfor grekerne i krig mot perserne, og gjennom tre store slag knuste han perserhæren. I dag anses han som den første greske kongen, som ønsket å integrere det persiske og det greske. 

Dersom man er interessert i å lese mer om Perserriket, også slik det artet seg som Aklamenidenes Persia (ca. 648 - 330 f.Kr.), Hellenistisk Persia (330 - 170 f.Kr.), Partisk Persia (170 f.Kr. - 226 e.Kr.) og Sasanidenes Persia (226 - 650 e.Kr.), kan man lese mer om dette på denne linken til Wikipedia.


Aleksandersarkofagen - Arkeologisk museum i Istanbul
Foto: RMC (April 2012)
Helt til slutt tar jeg med et dikt som Seland trakk frem. 

The Persian Version

Truth-loving Persians do not dwell upon
The trivial skirmish fought near Marathon.
As for the Greek theatrical tradition
Which represents that summer's expedition
Not as a mere reconnaisance in force
By three brigades of foot and one of horse
(Their left flank covered by some obsolete
Light craft detached from the main Persian fleet)
But as a grandiose, ill-starred attempt
To conquer Greece - they treat it with contempt;
And only incidentally refute
Major Greek claims, by stressing what repute
The Persian monarch and the Persian nation
Won by this salutary demonstration:
Despite a strong defence and adverse weather
All arms combined magnificently together. 

lørdag 10. november 2012

The Music of Chance (Regissør: Philip Haas)

Filmatisering av Paul Austers "Sjansespill"

For en tid tilbake skrev jeg en omtale/anmeldelse av filmen "The Inner Life of Marting Frost" med Paul Auster som regissør. I forbindelse med researchen jeg da foretok, oppdaget jeg at også Austers roman "Sjansespill" (eller "Music of Chance") var filmatisert. Denne filmen har jeg nå fått låne, og dermed har jeg omsider fått anledning til å se den selv. Gamle filmer dukker til stadighet opp som DVD´er tilgjengelig for filmentusiaster, og min drøm er at dette også skal skje med denne filmen, selv om det nærmer seg tyve år siden den ble innspilt. 


Paul Auster skrev "Sjansespill" i 1990 - som den femte av sine bokutgivelser i følge Wikipedia (jeg tror i alle fall at den engelske omtalen av forfatteren inneholder en komplett historikk med ditto bibliografi og filminnspillinger). At boka allerede i 1993 ble filmatisert, sier noe om at temaet i boka må ha fenget. Selv tenker jeg at dette kanskje er den mest uhyggelige boka Paul Auster har skrevet. Den er nesten litt Ian McEwan-aktig i plottet. 

Den forhenværende brannmannen Jim Nashe har etter å ha arvet sin far, skilt seg fra seg kone, kjøpt en ny bil og lagt ut på landeveien. At han må ha fartet litt rundt en stund på denne måten, skjønner vi etter hvert siden han kun har om lag 10 000 dollars igjen av sin farsarv den dagen han ved en tilfeldighet treffer på Jack Pozzi. Kanskje er det derfor han synes mer enn klar for å være med på det som skal komme? Nashe plukker opp haikeren Pozzi, som blodig og forslått entrer bilen. 

Det viser seg at Pozzi er en profesjonell gambler, som nylig har tapt 10 000 dollars etter å ha spilt poker med to eksentriske millionærer. Selv mener han at dette kun skyldes uflaks, og han er mer enn klar for en rematch så snart han har tjent opp pengene. Der og da bestemmer imidlertid Nashe seg for å tilby siste rest av sin farsarv - 10 000 dollars - for at Pozzi kan utfordre millionærene på nytt. Som sagt, så gjort - og så drar de til millionærenes residens, en gedigen eiendom som er forskanset bak høye gjerder med piggtråd. 

Til å begynne med blir Nashe og Pozzi vist rundt i huset til millionærene. Den yngste av dem har bygget en slags verdensby i miniatyr, som fyller et digert rom, og menneskefigurene som opererer i byen, viser seg å være nært knyttet opp til virkeligheten på en uhyggelig måte. 

Så starter spillet. Pozzi vinner til å begynne med alt som er, og da millionærene bestemmer seg for å satse mer penger på spillet, er han mer enn overmodig og faller til slutt for eget grep. I desperasjon blir først Nashe´s bil spilt ut, og så taper de den også. Mot bedre vitende spiller de på kreditt, og taper nye 10 000 dollars. Da det går opp for dem at millionærene ikke har til hensikt å la dem forlate residensen, men ønsker å binde dem til en slavelignende kontrakt som går ut på å sette opp en diger mur, går alvoret i all sin gru opp for dem. Så spørs det om de har karakter nok til å holde dette ut. I mellomtiden bygger det seg opp et grufullt hat mot Calvin Murks, mannen som pisker dem i arbeid dag etter dag ... 

"Music of Chance" er en uhyggelig film basert på en like uhyggelig roman. Paul Austers forfatterskap har noen kjennetegn som går igjen fra roman til roman, og ett av dem er livets tilfeldigheter, eller som det er formulert i denne filmen: "life is  a game of chance". Samtidig er dette en film som kanskje dypest sett handler om den amerikanske drømmen - om at hvem som helst kan lykkes, bare man går hardt nok inn for det. Og om at snarveier til denne drømmen har sin pris, idet det har formodningen mot seg at noe kommer for lett? Filmen handler også om hevn, og om at det er en slags skjør balanse i alt. Skuespillerne som er valgt for de ulike rollene i filmen er kanskje det som imponerer meg aller mest med denne filmen. James Spader som den maniske og lite utholdende Jack Pozzi, Mandy Patinkin som den jordnære Jim Nashe, M. Emmet Walsh som den skeptiske og nøkterne Calvin Murks, og Charles Durning og Joel Grey i rollene som de eksentriske millionærene Bill Flowe og Willy Stone, den ene formidabelt tykk og den andre en tynn liten flis.  Det er først og fremst skuespillernes rolletolkninger som skaper filmen, som jeg alt i alt bedømmer til terningkast fem

Og så håper jeg at filmen snart blir mer tilgjengelig for folk flest og Paul Auster-entusiaster spesielt! I mellomtiden kan jeg anbefale nye Auster-entusiaster å starte med å lese boka. 

Innspilt: 1993
Originaltittel: Music of Chance
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama(-thriller)
Manus: Paul Auster, Belinda Haas, Philip Haas
Skuespillere: James Spader (Jack Pozzi), Mandy Patinkin (Jim Nashe), M. Emmet Walsh (Calvin Murks), Charles Durning (Bill Flowe), Joel Grey (Willy Stone) m.fl.
Spilletid: 98 min.




Nashe plukker opp haikeren Pozzi - noe som skal gi livet hans
en helt annen retning enn han kunne forestille seg på forhånd ...
Så kan spillet starte ... 
Paul Auster med en liten rolle i filmen

onsdag 7. november 2012

Javier Marías: "Forelskelsene"

Mesterlig kjærlighetsdrama fra en av Spanias største nålevende forfattere!

Forfatteren Javier Marías (f. 1951) anses som en av Spanias største nålevende forfattere, kan jeg lese på bokas vaskeseddel. Hele 15 bøker har han utgitt i årene 1971 og frem til dags dato, hvorav 14 er oversatt til engelsk og så vidt jeg har klart å finne ut - kun fire til norsk. "Forelskelsene" er den siste - "Ond natur, eller med Elvis i Mexico" er den første. I tillegg kommer "I morgen under slaget tenk på meg" og "Det feige hjerte". 
Forfatteren har de siste årene opplevd et internasjonalt gjennombrudd i følge forlaget, og bøkene hans er oversatt til nærmere førti språk. 

Kanskje ikke til å undres over at jeg aldri hadde hørt om forfatteren før jeg snublet over en begeistret omtale av "Forelskelsene" hos bokbloggeren Janicke bak bloggen "Jeg leser" tidligere i høst? Da hun beskrev denne boka som noe av det beste hun hadde lest, ble jeg nemlig svært, svært nysgjerrig! Noen dager etter mottok jeg boka i gave, og det meste av det jeg hadde liggende på vent i lesebunken ble skjøvet til side til fordel for denne boka. 

I "Forelskelsene" møter vi bokas jeg-person Maria, en kvinne som er ansatt i et forlag, og som hver morgen spiser frokost på en bestemt café før hun går på jobb. Ved et av nabobordene sitter det et par som hun foreløpig ikke kjenner navnene til. Etter hvert skal hun imidlertid få vite at mannen heter Miguel Desvern og at kvinnen, hans kone, heter Luise. Maria anser dem som det perfekte par, intenst lykkelige som de alltid ser ut, oppmerksomme og vennlige mot hverandre, vakre og vellykkede. Dette paret blir nærmest hennes forbilde, og hun gleder seg hver dag til å se dem igjen, betrakte dem på avstand, nyte det de har sammen - kanskje i håp om at noe av lykken skal smitte over på henne selv? Da paret en dag ikke dukker opp, heller ikke neste dag eller i dagene som følger, blir hun helt ute av seg. Hva har skjedd?

Som leser ble jeg fanget fra første stund med denne innledningen:

"Siste gang jeg så Miguel Desvern eller Desverne, var også siste gang hans kone, Luise, så ham, hvilket i grunnen var besyndelig og kanskje urettferdig, tatt i betraktning at hun jo var nettopp det, hans kone, mens jeg, derimot, var en fremmed kvinne som aldri hadde vekslet et ord med ham. Jeg visste ikke engang hva han het, det fikk jeg først vite da det allerede var for sent og han hadde vært avbildet i avisen, knivstukket og halvt skjorteløs og på nippet til å bli en død mann, hvis han da ikke allerede var blitt det i sin egen fraværende bevissthet, som aldri skulle vende tilbake: Det siste han må ha forstått var at han var stukket ned ved en feiltakelse og uten grunn, det vil si helt meningsløst, og dessuten igjen og igjen, redningsløst, snarere enn én enkelt gang for å utslette ham fra verden der og da og fordrive ham fra jorden med øyeblikkelig virkning. For sent til hva, må jeg spørre meg. Sannheten er at jeg ikke vet det." (side 9)

Miguel blir drept av en parkeringsvakt og det hele er en ren misforståelse. Parkeringsvakten er nemlig overbevist om at Miguel står bak det forhold at begge hans døtre har havnet i prostitusjonsmiljøet. Luise er helt knust på grunn av drapet på hennes høyt elskede ektemann, og mens hun sørger sliter hun med å finne et nytt fotfeste i livet for seg selv og barna. Ved et tilfelle blir Maria invitert hjem til henne, og med en usedvanlig åpenhet betror Luise seg til henne. Mens hun er på besøk, dukker Javier Diaz-Varela opp. Han er en venn av Luises familie, og stiller opp i sorgen ... 

Etter som handlingen i boka skrider frem, trekkes Maria inn i noe hun ikke aner rekkevidden av, og som det reneste kriminalroman bygges det opp en spenning som gjør boka åndeløst spennende og ikke til å legge fra seg. Innimellom med digresjoner til annen litteratur og kjente personligheter som f.eks. den berømte Milady i De tre musketerer - kvinnen som ble avslørt med en innbrent lilje i skulderen, hengt av sin ektemann, for deretter å gjenoppstå fra de døde og anta nye skikkelser i de påfølgende bøkene. Og oppi alt dette filosoferer forfatterens alter-ego, bokas jeg-person, rundt de evige spørsmål som kjærligheten generelt og forelskelser spesielt. Fører forelskelser noe godt med seg når det kommer til stykket, eller er det kun tale om destruktive krefter som kan få mennesker til å gjøre de utroligste ting i den tro at kjærligheten helliger alt?  

Denne boka er rett og slett et litterært mesterverk! Det går lang tid mellom hver gang jeg leser en bok som på alle tenkelige vis er mesterlig - både hva gjelder det rent språklige, dypden i personskildringene, plottet, dramaturgien ... kort sagt alt! I den forbindelse er det også på sin plass å trekke frem oversetteren - Kristina Solum - som nødvendigvis må ha gjort en fabelaktig oversetterjobb. Og slutten - den er så finurlig og overraskende at jeg nesten ikke klarte å puste mens jeg leste de siste 5-6 sidene. Her blir det terningkast seks! Og så er det å håpe på at flere av Javier Marias´ bøker blir oversatt - fort!

Utgitt i Spania: 2011
Originaltittel: Los enamoramientos
Utgitt i Norge: 2012
Oversatt: Kristina Solum
Forlag: Forlaget Press
Antall sider: 336


Javier Marías

mandag 5. november 2012

Kronikk om Stefan Zweig i Aftenposten i dag

"En bro til dagens Europa" - kronikk i Aftenposten i dag ved Gabi Gleichmann

I dagens Aftenposten skriver forfatteren Gabi Gleichmann om den østerrikske forfatteren Stefan Zweig, hvis forfatterskap nesten har gått i glemmeboka i årenes løp. Desto mer gledelig å lese at bøkene hans nå trykkes i nye opplag, og at det "flere steder i Europa arrangeres symposier om arbeidet hans". Det er nettopp i år 70 år siden forfatteren tok sitt eget liv mens han befant seg i eksil i Brasil, idet han ikke øynet håp for Europa etter at Hitler vant frem. 

Jeg venter med spenning på at bøkene til Stefan Zweig skal gis ut igjen på norsk! Selv har jeg omtalt noen av hans bøker her på min blogg. Dette er følgende bøker:




1. I følelsenes vold
2. Evige øyeblikk
3. Sjakknovelle
4. Amok
5. De utålmodige av hjertet
6. Verden av i går



Jeg sakser fra Gleichmanns kronikk i Aftenposten i dag:


Litterær stjerne

Zweig var en av mellomkrigstidens største litterære stjerner, selve symbolet på Europas intellektuelle samhørighet. Bøkene hans solgte i hundretusener av eksemplarer og var det store samtaleemnet i kultiverte borgerlige hjem. Han skrev, foreleste og som forsvarer av en humanisme som bekjempet krig og nasjonalisme, påvirket han mennesker. Med nær forbindelse til samtidens fanebærere for overnasjonale tanker og fred anså han geniene innen kunst og vitenskap som banebrytere for en ny og mer edel verdensorden.
Glemselens slør
Men etter hans død la det seg et glemselens slør over ham. Når bøkene hans får en ny renessanse i vår tid, skyldes det trolig at de fungerer som en bro til et kontinent i krig og forfall - til et Europa som solgte seg til djevelen - og han fremstår som et uovertruffent tidsvitne. Fremfor alt er hans mesterverk Verden av i går, når EU-konstruksjonen i disse dager befinner seg på gyngende grunn, en viktig påminnelse om selve grunntanken med det europeiske fellesskapet - nemlig å forhindre krig.
Zweig var født i 1881 og vokste opp i et rikt og assimilert jødisk hjem i Wien. Allerede som 20-åring debuterte han med en diktsamling. Men han hadde ikke høye tanker om seg selv som lyriker. I stedet oppga han som sin eneste ressurs å være sine venners venn. Han behersket flere språk og opptrådte ubesværet i de fleste kulturkretser. Han oppsøkte celebriteter som Romain Rolland, André Gide og James Joyce og fikk med tiden et omfattende kontaktnett.Fre

Fri for bindinger

Han var en av de ivrigste i kretsen av frankofile i de tyskspråklige landene. Romain Rollands helhjertede internasjonalisme lokket mest. Selv betraktet han seg som helt fri for bindinger - nasjonale så vel som religiøse - og var opptatt av de «evig allmennmenneskelige spørsmålene».
Zweig fornektet aldri at han var jøde, men han ville ikke la forfedrenes tro bli et fengsel for hans egne følelser. Dessuten var han kritisk til sionistenes bestrebelser for å forene jødene i en nasjonalstat. Han elsket tilværelsen som diasporajøde, men ble til slutt dens offer.
Skeptisk til Stalins politikk protesterte Zweig mot utrenskningene og forutså tidlig nazismen. Han gjorde ikke aktiv motstand mot Hitler, mest fordi han ikke var en stridens mann. Men han hjalp kolleger i nød og var gavmild med pengene sine. Han utnyttet sitt verdensrenommé ved å skaffe de hjemløse innreise- og oppholdstillatelse.

Hans egen verden falt i grus

Det varte ikke lenge før hans egen verden falt i grus. Allerede i 1933 gjennomførte politiet en husransakelse hjemme hos ham under påskudd av å mistenke pasifisten for å gjemme våpen. Året etter ble bøkene hans brent på bålet i Tyskland. Snart ble verdensborgeren drevet i landflyktighet, og hans østerrikske pass ble inndratt. Riktignok unngikk han dermed å bli ydmyket i Wiens gater og unnslapp kuvognene til utryddelsesleirene. Men han trivdes ikke i eksil. Lenge oppholdt han seg i London, der han irriterte seg over de sportsinteresserte engelskmennenes slappe livsstil. Lesesalen på British Museum ble et slags hjem for ham etter at han hadde mistet sitt naturlige publikum og var henvist til å skrive for oversettere.
I London giftet han seg på nytt med sin unge sekretær. Redselen for å havne i engelske fascisters hender drev paret til Brasil. De bosatte seg i byen Petrópolis. Men han fant seg ikke til rette der heller.
Savnet av hjemlandet fikk forfatteren til å vende hjem som dikter. Mens verden sto i brann, skrev han Verden av i går - som er et skarpt oppgjør med den krigshissende nasjonalismen som hadde hjemsøkt Europa.
Det er tydelig at Matuschek har trukket store veksler på denne minneboken av et verk. Vil man virkelig fordype seg i Zweigs verden, bør man heller lese denne boken enn den ellers utmerkede tyske biografien.

Kvinner er fraværende

Zweig satte «En europeers minner» som undertittel for å markere at boken mer enn å være en selvbiografi, tar for seg en slags kulturhistorie. Denne miksen er naturlig, ettersom han synes å ha pleiet omgang med omtrent hver eneste intellektuelt og kunstnerisk skapende europeer. Her møter man Sigmund Freud, Rainer Maria Rilke, Auguste Rodin, Richard Strauss med flere og får servert en rekke miniportretter. Aller best er Zweig når dem han er kritisk til, legges under lupen. Men man forundres over at kvinner er helt fraværende blant de store personlighetene som passerer revy.
Århundreskiftets Wien fremstår hos Zweig som noe av en mangekulturell utopi. Han skriver varmt om det liberalistiske sinnelaget til byens borgerlige partier, som trodde på fremskrittet og toleranse, og kunne ikke forestille seg at det i et av Wiens nedslitte ungkarshoteller bodde en mann som et par tiår frem i tid skulle tvinge jødene til å skure fortauene med tannbørsten sin. Særlig avsnittene om forfatterens ungdom i hovedstaden og dens seksuelle vilkår, har fått status som en uvurderlig informasjonskilde.

Full av motsigelser

Zweigs skildring av hvordan fascismen og nazismen med sin skamløse brutalitet får fotfeste etter første verdenskrig, samtidig som han selv arbeider utrettelig med den internasjonale forbrødringen, er også slående innsiktsfull. Det er med stigende vrede og avmakt man leser disse uopphørlig fascinerende minnene om årene før annen verdenskrig. Fremfor alt er det den sterke sprengkraften som oppstår mellom en mer naiv livsholdning, da troen på fremtiden fremdeles var sterk og ubesudlet, og humanismens fallitt - som senere ble Europas skjebne - som gjør denne boken så intens og treffende.
Matuschek skildrer Zweig som en person full av motsigelser, som tok seg selv høytidelig og manglet selvironi. Frykten for aldring, den åndelige hjemløsheten, Hitlers seire og vissheten om at det tyske språket forvitret til oppildnende brøl fra nazistenes talerstoler, gjorde at han kjente seg bortkommen. Tilværelsen var gått i oppløsning, barbariet så ut til å vinne seierrikt frem og han innså at verden ikke hadde plass til en Stefan Zweig. Siden livet mistet sin mening, ble døden en uimotståelig beiler.
I februar 1942 ordnet forfatteren sine bankaffærer, takket den brasilianske staten for gjestfriheten og la siste hånd på romanen Sjakknovelle. Kledt i en elegant dress svelget han en stor dose sovemedisin og la seg på sofaen. Hans unge kone kunne ikke tenke seg å leve uten ham. Hun svelget resten av medisinen og la seg ved siden av ham. Neste dag ble paret funnet i hverandres favn.

søndag 4. november 2012

"Kon-Tiki" (Regissør: Thor Heyerdahl)

Den originale Kon-Tiki-filmen

Jeg har tidligere lest og omtalt boka som både denne dokumentaren og det jeg har valgt å kalle 2012-filmen er basert på, og jeg viser til denne


Som tidligere nevnt ønsket Thor Heyerdahl å bevise at det var mulig å manøvrere seg fra Peru til Polynesia ved hjelp av en balsaflåte, slik at folkevandring langs denne sjøveien ikke kunne utelukkes. I filmen vises hvordan balsaflåten ble bygget. Det var viktig at byggingen var så tro mot inka-indianernes flåter som mulig, hvilket innebar at det kun var tauverk som kunne benyttes for å binde balsatrestokkene sammen. Senere skulle det vise seg at denne byggeteknikken var helt genial, fordi uvær og andre påkjenninger mot flåten fikk tauverket til å jobbe seg inn i treverket i stedet for å bli slitt. Dermed ble tauet også beskyttet mot ytterligere slitasje. Båtens navn var for øvrig inspirert av navnet på inkaenes solgud. 

I filmen får vi for alvor innblikk i hva det ville si å være på storhavet i all slags vær på en liten flåte. Under hele den lange turen, som startet den 28. april 1947 i Peru, støtte de ikke på en eneste båt. De var helt prisgitt naturkreftene og havstrømmene, slik disse mest sannsynlig har beveget seg fra Peru mot Polynesia gjennom årtusener. Før de la ut på ferden fikk de vite at havet ville være dødt for fisk så snart de kom bort fra kysten, og at de derfor burde ha med nok proviant på båten til hele reisen. Dette viste seg å være fullstendig feil. Til en hver tid kunne de nemlig ta om bord det de måtte ønske av fisk. De støtte også på mye hai og hval. 

Filmen, som vant Oscar i 1951 for beste dokumentarfilm, var basert på smalfilm, kan jeg lese på Wikipedia. Teknisk sett er kvaliteten på filmen helt grei, men etter dagens standard holder den likevel ikke helt mål. Det som imidlertid gjør at man legger dette til side, er det unike ved det hele - at man her filmer et eventyr slik ingen andre før dem har vært i nærheten av å gjøre. Mange av de mest dramatiske høydepunktene i boka er ikke med i filmen, men blir fortalt av Thor Heyerdahl, som har en forbausende mye bedre engelskuttale enn hva han hadde på sine eldre dager (akkurat dette var jeg faktisk litt spent på på forhånd). Og årsaken er selvsagt åpenbar: når livet sto på spill, var det vel ikke akkurat filming guttene tenkte på. Vi får like fullt innblikk i noe av det de gikk gjennom. Og mens Thor Heyerdahl på forhånd hadde vært opptatt av å finne besetningsmedlemmer som ikke kjente hverandre fra før av, og som ikke skulle rekke å gå lei av hverandres historier i løpet av den 3-4 måneder lange turen (eller 101 dagene, for å være helt nøyaktig), for ikke å si rekke å gå hverandre på nervene, preges filmen av lutter glede og idyll om bord på flåten. De gikk i det hele tatt godt over ens med hverandre. 

Det var moro å få sett denne filmen igjen, som jeg har sett flere ganger i løpet av oppveksten der den gikk i reprise gang på gang på NrK. Jeg gir terningkast fem

Innspilt: 1947-1950
Originaltittel: Kon-Tiki
Nasjonalitet: Norge
Genre: Dokumentar
Medvirkende: Thor Heyerdahl, Herman Watzinger, Erik Hesselberg, Knut Haugland, Torstein Raaby, Bengt Danielsson
Spilletid: 75 min.

Les mer om Kon-Tiki-ekspedisjonen på Filmarkivets nettsider
Her kan du se filmen




Bilder fra filmen:





"En ny vår" (Regissør: Rob Reiner)

Skuffende lite magisk

Den noe aldrende og alkoholiserte forfatteren Monte Wildhorn (i Morgan Freemans skikkelse) er blitt en skikkelig grinebiter på sine gamle dager. Det er noen år siden han mistet sin kone, og med det forsvant også evnen til å skrive. Da han ankommer den lille byen Belle Isle i rullestolen sin, er han forbitret og mutt, negativ så det holder og ikke det grann hyggelig å ha med å gjøre. 


I nabohuset bor det en alenemor - Charlotte O´Neil (spilt av Virginia Madsen) - med tre jenter fra ca. syv år og oppover i tenårene. Den ene skjønnere enn den andre - ja, kanskje bortsett fra eldstejenta som er midt i puberteten og nokså sur hele tiden. Moren er i skilsmisseforhandlinger med deres far, og savnet av en far som hele tiden svikter når det gjelder gjør at all vreden vendes mot moren. Lite sjarmerende, men i bunn og grunn aller mest sårt, skal det vise seg. 

Det er den mellomste av døtrene til Charlotte som til syvende og sist skal finne veien inn i hjertet til grinebiteren Monte. Med et brennende ønske om å lære å lage historier, nærmer hun seg ham. Og Monte, som har bestemt seg for å bruke sommeren til å drikke whiskey, tiner gradvis opp. Ikke bare finner han tilbake til sitt gamle jeg, men han begynner også å skrive ... Og med det kommer også livsgnisten tilbake. 

Alt ligger til rette for at "En ny vår" - som egentlig handler om en sommer - skal bli en feelgood av det riktig gode slaget. Morgan Freeman er i alle fall en fantastisk skuespiller, og det er intet i veien med hans tolkning av rollen som Monte Wildborn. Det er bare det at historien som sådan er syltynn og helt mangler magi. Dermed ble jeg sittende igjen med et inntrykk av en film helt på det jevne. Ikke bare det - den kjedet meg rett og slett, og jeg lo ikke en eneste gang. Noen forsøksvise greier på en slags gryende romanse mellom ham og alenemoren fremsto heller ikke som troverdig, selv om de begge prøvde hardt. På grunn av ny design på de tidligere så glitrende Filmweb-sidene, er det ikke lenger mulig å se om filmen har vært vist på norske kinoer, men jeg ville kanskje tro at denne ikke nådde opp i den forbindelse. Jeg gir terningkast tre

Innspilt: 2012
Originaltittel: The Magic of Belle Isle
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama / komedie
Skuespillere: Morgan Freeman (Monte Wildhorn), Virginia Madsen (Charlotte O´Neil), Madeline Carroll (Willow O´Neil), Emma Fuhrmann (Finnegan O´Neil), Nicolette Pierini (Flora O´Neil) m.fl.
Spilletid: 105 min.



Morgan Freeman som Monte Wildhorn
Et spesielt forhold oppstår mellom Monte og Charlottes mellomste datter
Virginia Madsen som Charlotte O´Neil

Thor Heyerdahl: "Kon-Tiki-ekspedisjonen" (lydbok)

Eventyrlig!



Som kjent er Thor Heyerdahls Kon-Tiki-ekspedisjon nylig filmatisert, og filmen med Pål Sverre Hagen i hovedrollen som Heyerdahl går fremdeles på norske kinoer. Etter at filmen hadde premiere, har det oppstått en del støy rundt den fordi slektninger av ett av besetningsmedlemmene (Herman Watzinger) hevder at produsenten har tuklet med historiske fakta rundt ham - angivelig for å gjøre filmen mer severdig. Dermed bidrar man til å svekke ettermælet etter vedkommende, hevder de. Noe av dette har vært med på å bidra til at jeg har ønsket å gjenlese Heyerdahls opprinnelige bok om ekspedisjonen, samt å se hans egen film fra denne, før jeg ønsker å se 2012-filmen. 

Jeg leste "Kon-Tiki-ekspedisjonen" første gang mens jeg gikk på videregående skole på begynnelsen av 1980-tallet. Dette førte til en økende interesse for Heyerdahls øvrige ekspedisjoner, og jeg leste en periode alt jeg kom over om og av ham. Noen bøker i boksamlingen min ble det også etter hvert. Ikke alle påstander Heyerdahl har kommet med, har vist seg å holde vann. Viktigst for meg har imidlertid alltid vært det eventyrlige preget ved alt han utforsket, utfordret og leverte i løpet av sitt liv. 

Jeg har denne gangen valgt å høre en lydbokopplesning, som opprinnelig ble utgitt av Fono Forlag i 2004. Rettighetene til boka er det imidlertid Cappelen Damm som sitter med i dag, og den er gitt ut på nytt i forbindelse med 2012-filmen. Selv har jeg et gammelt eksemplar av boka fra 1971 - antakelig den samme utgaven som forfatteren utga i 1948, året etter at ekspedisjonen fant sted. Mens denne boka ikke akkurat kan sies å være et høyverdig litterært verk, er det åpenbart at lydbokutgaven er forbedret på alle mulige vis - både i detaljrikdommen og hva gjelder språklige kvaliteter. 


Min Heyerdahl-boksamling
I løpet av sitt liv utga Thor Heyerdahl (f. 1914 d. 2002) femten bøker i følge Wikipedia. Disse bøkene omhandler bl.a. de i alt åtte ekspedisjonene han gjennomførte i løpet av sitt liv. Kon-Tiki-ekspedisjonen fant sted i 1947, og var den tredje i rekken. Det var nettopp de to foregående ekspedisjonene hans til Polynesia i hhv. 1938-1939 og 1939-1940 som inspirerte ham til å gjennomføre Kon-Tiki-ekspedisjonen. Teorien hans om at Polynesia var befolket av mennesker fra Sør-Amerika og ikke Asia, ble nemlig ikke akseptert av det vitenskapelige miljøet. Nettopp ved å foreta en ekspedisjon fra Peru til Polynesia på en balsaflåte, ønsket Heyerdahl å bevise at det var mulig å forflytte seg over denne havstrekningen. Årsaken til at Heyerdahl var så sterkt overbevist om at menneskene i Polynesia kom fra Sør-Amerika var at det på øyene ikke finnes spor etter at det har funnet sted en utvikling fra et laverestående til et høyerestående samfunn. Han mente dette styrket hans teori om at disse menneskene kom fra et annet sted enn det som hadde vært hevdet - noe han ikke minst har funnet støtte for på sine senere ekspedisjoner - bl.a. til Påskeøya. 

I boka forteller han om jakten på økonomisk ryggdekning for turen og arbeidet med å finne de rette folkene til å bemanne flåten. I alt seks menn ble med på turen - alle med sine dedikerte oppgaver for å gjøre det hele mulig. Disse var - i tillegg til Heyerdahl selv - Herman Watzinger, Bengt Danielsson, Erik Hesselberg, Knut Haugland og Torstein Raaby.


Kon-Tikis rute i Stillehavet
Og mulig var det, skulle det vise seg. Reisen tok 101 dager - fra Callao i Peru og til øya Raroia i Tuamoto-arkipelet (stadig i følge Wikipedia). 

Selv om man sitter med fasiten (dvs. at de kom frem - alle i levende live), er det like fullt en spennende historie som fortelles i boka, med Frank Tangen som en utmerket oppleser. Etter at besetning var i gang med sin strabasiøse reise over havet, kommer de tett innpå naturen. Fiskearter ingen frem til da hadde sett, dukket opp. Flyvefisk havnet ombord i flåten, men mer mystisk var det f.eks. at de fant blekkspruter på taket og i masten. Hvordan hadde de klart å havne der, om de ikke kunne fly? Underveis ble de også utsatt for kraftig uvær, og mot alle odds klarte de seg likevel. Mest dramatisk var det likevel da ett av medlemmene havnet over bord, og med små marginer ble reddet etter noen kraftanstrengelser og et mot som ikke kan sies å være annet enn meget heroiske. Alt de opplevde ble sirlig notert ned i tillegg til at de laget film underveis, og resultatet ble en bok som ble oversatt til 70 språk og en film som fikk Oscar (den første og eneste i sitt slag helt frem til 2007) som beste dokumentar i 1951. 


Kon-Tiki 
Alt i alt en svært spennende bok og en interessant innfallsvinkel når jeg senere skal se Heyerdahls dokumentarfilm (som er tilgjengelig i disse dager pga. 2012-filmen). Her blir det terningkast fem!

Papirutgaven av boka ble opprinnelig utgitt: 1948
Lydbokutgaven er innspilt: 2004
Oppleser: Frank Tangen
Opprinnelig forlag: Fono Forlag
Rettigheter til boka i dag: Cappelen Damm
Spilletid: 7 t 40 min.

Populære innlegg