Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

søndag 9. desember 2012

"The Girl with the Dragon Tattoo" (Regissør: David Fincher)

Stieg Larssons første bok i Millennium-triologien som amerikansk film

Det begynner å bli atskillige år siden jeg leste Stieg Larssons Millenniumtriologi - faktisk så mye som 4-5 år. Og jeg husker godt med hvilken spenning jeg og andre gikk og ventet på tre´eren, og lurte på om vi ikke like godt skulle lese den på svensk. Både bok 1 og 3 ga jeg den gangen terningkast seks, mens bok 2 måtte "nøye seg med" terningkast 5, og jeg karakteriserte bøkene som den desidert beste krimserien jeg noen gang hadde lest - åndeløst spennende og med et så mangefascettert plott at man kunne få åndenød av mindre. Bøkene var (og er) sterkt avhengighetsskapende, og sjelden har jeg hørt folk som vanligvis ikke leser veldig mye, utbryte: "Har du ikke lest Stieg-Larsson-bøkene!!!???" Det var nærmest sidestilt med ikke å ha lappen. 


Jeg har selvfølgelig sett den svenske filmtriologien (før jeg begynte å blogge om filmer), og det var med en følelse av lettere irritasjon jeg registrerte at amerikanerne skulle lage sin helt egen film. Holdt det kanskje ikke med at svenskene hadde gjort dette allerede? Jeg kunne dessuten ikke forestille meg at noen skulle passe bedre i rollene som henholdsvis Mikael Blomkvist og Lisbeth Salander enn nettopp de svenske skuespillerne Michael Nyqvist og Noomi Rapace. Lenge var jeg derfor fast bestemt på at den amerikanske utgaven skulle jeg ikke se! For jeg hadde jo sett denne trilogien! Prinsippløs som det skulle vise seg at jeg var, holdt jeg ikke på dette da en kollega av meg og jeg begynte å diskutere filmen og jeg fikk tilbud om å låne den. Bare for å ha sagt det: den svenske filmen er og blir best, men den amerikanske filmen er ikke så verst den heller - inntil jeg oppdaget at de hadde endret på slutten, slik at film og bok ikke stemmer. Pokker heller! Det burde ikke vært lov!

I filmens åpningsscene har eieren av magasinet Millennium - Mikael Blomkvist (spilt av Daniel Craig) - tapt en rettssak. Han er dømt fordi han ikke har kunnet bevise at nylige avsløringer av den korrupte forretningsmannen Hans-Erik Wennerström er sanne. Alle vet at de er nettopp det - altså sanne - men dette hjelper ikke Blomkvist i de juridiske basketakene i retten. 

Dommen har så vidt fått tid til å synke inn da Blomkvist blir oppringt av en mann som ønsker å gi ham et oppdrag for Henrik Vanger, en forretningsmagnat av de store i Sverige. Blomkvist er skeptisk, men bestemmer seg for å bli med ut til Vangers bolig, ca. fire timer med tog fra Stockholm. Som belønning loves han nye opplysninger om Wennerström, som en gang for alle skal detronisere ham. Blomkvist skal offisielt skrive Henrik Vangers biografi, mens det egentlige oppdraget er å etterforske en forsvinning og et mulig drap som ligger 40 år tilbake i tid. Den gangen forsvant nemlig Vangers niese Harriet sporløst, og pga. av en ulykke samme dag som sperret broen som forbinder øya med fastlandet, har det i alle år vært antatt at Harriet ble drept. Vanger selv har for øvrig hvert eneste år mottatt en presset blomst i glass og ramme på sine fødselsdager - den samme gaven Harriet pleide å gi ham mens hun levde. Den som sender ham disse blomster-bildene må derfor kjenne til at han pleide å få slike gaver, og det er i realiteten kun han selv, Harriet .... og muligens morderen. Harriet som en gang var hans øyestein, den han ønsket å overlate forretningsimperiet til ... Hvem ønsket å få henne fjernet?

Parallelt følger vi Lisbeth Salander, en ung kvinne som står under vergemål etter psykisk helsevern - først og fremst fordi hun forsøkte å drepe sin far i 12 årsalderen, men også fordi hun bærer et visst preg av mild autisme (eller Aspergers syndrom). Salander er et datageni, og hun hacker seg inn på hva det skulle være av datanettverk. Hun blir derfor hyret inn i etterforskningen av mange mennesker. En dag får vergen hennes slag og havner på sykehjem. Den nye vergen - Nils Bjurman - viser seg raskt ikke å være helt god. Ikke bare ydmyker han Salander og tar fra henne den økonomiske friheten hun frem til da har hatt, men som gjengjeld for å skrive ut sjekker til henne - med penger hun selv har tjent - må hun stille opp med seksuelle tjenester. Det går ikke lang tid før Salander (spilt av Rooney Mara) finner en løsning som Bjurman ikke i sine villeste fantasier kunne ha forestilt seg var mulig.

Etter som Blomkvist begynner å grave i Vanger-familiens hemmeligheter, tegner det seg etter hvert et bilde av noen grufulle menn i familien (derav tittelen på Millennium-triologiens første bok - "Menn som hater kvinner"). Og verre skal det bli! Mye verre! For Vanger-familien er så dysfunksjonell som det nesten er mulig å bli. Og selvsagt krysses Blomkvists og Salanders veier, og Salander skal vise seg å bli nyttig på flere måter for Blomkvist. Særlig fordi den etterforskningen han bedriver, absolutt ikke er ufarlig ...

I likhet med den svenske filmen om den første boka i Millenniumstriologien, varer den amerikanske i 2,5 time. Jeg blir alltid litt skeptisk når filmer varer så vidt lenge, fordi det kan være langdrygt. I svært mange tilfeller tenker jeg også på slutten at en noe strammere regi kunne ha gjort seg - samtidig som jeg i andre tilfeller (særlig der filmer er basert på bøker jeg allerede har lest) at detaljene fyker forbi altfor fort, så pass at man nesten må ha lest boka for i det hele tatt å skjønne noe. Når det gjelder "The Girl with the Dragon Tattoo" er det etter mitt skjønn grunnlag for å mene at filmen er akkurat passe lang. I alle fall var jeg så oppslukt at jeg glemte både tid og sted. 

Jeg synes at Daniel Craig gjorde en flott figur som Mikael Blomkvist, mens jeg ikke følte at Rooney Mara stemte med min forestilling av Lisbeth Salander. Hun ble rett og slett for tam (eller for autistisk?). Litt eksklusivt og morsomt var det å se Stellan Skarsgård i en mindre rolle. Filmen er for øvrig spekket med effekter som bidrar til å bygge opp en uhyggestemning, som gjør at man uten å merke det selv, spenner alt som er av muskler i kroppen underveis og først etter rulleteksten merker hvor sliten man er. Alt i alt en severdig film, som etter mitt skjønn kvalifiserer til terningkast fem, men som mangler det lille ekstra som jeg følte at den svenske filmen hadde. Autensitet er kanskje et stikkord her. Så får vi se da - om jeg velger å se den amerikanske oppfølgeren når den kommer, eller om jeg istedet skal se den svenske triologien på nytt ... 

Innspilt: 2011
Originaltittel: The Girl with the Dragon Tattoo
Nasjonalitet: USA
Genre: Thriller
Skuespillere: Daniel Craig (Mikael Blomkvist), Rooney Mara (Lisbeth Salander), Yorick van Wageningen (Nils Bjurman), Christopher Plummer (Henrik Vanger), Stellan Skarsgård (Martin Vanger), Joely Richardson (Anita Vanger), Robin Wright (Erika Frode) m.fl. 
Spilletid: 2 t 32 min.




Rooney Mara i rollen som Lisbeth Salander
Henrik Vanger og Mikael Blomkvist
Man ydmyker ikke Lisbeth Salander uten store kostnader ... 

onsdag 5. desember 2012

"Le Havre" (Regissør: Aki Kaurismäki)

Om illegal innvandring og engasjement i enkeltskjebner

I sitt tidligere liv forsøkte Marcel Marx seg som forfatter, før han trakk seg tilbake til havnebyen Le Havre i Frankrike. Her livnærer han seg som skopusser, et yrke som ikke akkurat fører til flust med penger. Han er gift med en temmelig nevrotisk kvinne, Arletty, og sammen lever de et nokså enkelt liv. Arletty har stålkontroll over pengene Marcel tjener. Det lille hun lar Marcel få beholde, bruker han opp på stambarbesøkene sine. 


En dag blir Arletty alvorlig syk, og havner på sykehus. Mens hun er innlagt, blåses en sak opp i media. En stor containerlast med illegale innvandrere fra Afrika er avslørt, men før politiet helt får med seg hva som skjer, klarer en ung gutt å stikke av. Alle i Le Havre kjenner historien fra mediene, og da Marcel en dag sitter og spiser lunch nede ved havna, og ser en gutt gjemme seg i vannet under bryggene, skjønner han umiddelbart hvem dette er.  Et ønske om å hjelpe denne gutten, som heter Idrissa, våkner i ham, og etter hvert mobiliseres alle i gata der han bor i saken. I mellomtiden kommer politiet på sporet av ham og begynner å bli vel nærgående ... Idrissa har ett ønske: å komme seg til London, hvor moren hans oppholder seg ulovlig, men er i full jobb og lever i en slags skyggetilværelse i det engelske samfunnet. Problemet er imidlertid at det koster mange penger å få noen til å ville risikere turen over den engelske kanal, og er det noe Marcel ikke har mest av, så er det penger ... 

Til å begynne med tenkte jeg at denne filmen virket vel spesiell. Det var noe med de forknytte personene og ikke minst måten historien ble fortalt på som ga et noe endimmensjonalt inntrykk. Det tok imidlertid ikke så lang tid før dette inntrykket fortok seg, og handlingen i filmen begynte å gripe meg. Temaet i filmen - illegal innvandring - er velkjent i havnebyer som Le Havre. I "Le Havre" gis en av de illegale innvandrerne et menneskelig ansikt, og i så måte likte jeg godt at den unge gutten ble fremstilt både som ressurssterk og veltilpasset. Måten lokalbefolkningen slo ring rundt ham, for å hjelpe ham mot et politi de ikke hadde helt tiltro til, var også meget rørende. 

Skuespillerne i filmen var i alle hovedsak ukjent for meg, med unntak av Jean-Pierre Darroussin, som spilte politiinspektør Monet. Den noe stramme regien - særlig det at rollefigurene ikke fikk utfolde seg mer - falt ikke helt i smak hos meg. Derfor ender jeg etter en helhetsvurdering bare på terningkast fire denne gangen. Utslagsgivende for at det like fullt ble så pass som en firer, er en fin og rørende historie om et viktig tema, som fikk meg til å tenke på egne holdninger til innvandring generelt og illegal innvandring spesielt. Regissøren Aki Kaurismäki er for øvrig finsk, og har en rekke filmer på samvittigheten. 

Innspilt: 2011
Originaltittel: Le Havre
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere: André Wilms (Marcel Marx), Kati Outinen (Arletty), Jean-Pierre Darroussin (Monet), Blondin Miguel (Idrissa) m.fl.
Spilletid: 89 min.






Vårsøg: E Slåttatæja

onsdag 28. november 2012

F. Scott Fitzgerald: "Den store Gatsby"

Overklassedrama fra 1920-tallets USA
F. Scott Fitzgerald (f. 1896 d. 1940) fullførte kun fire romaner (pluss en ufullendt, kan jeg lese på Wikipedia) og en rekke noveller i løpet av sitt relativt korte liv. Han regnes likevel som en av de største amerikanske forfatterne i det 20. århundre, og han var dessuten en selvoppnevnt representant for den (for)tapte generasjon  - "the lost generation" - stadig i følge Wikipedia. Blant hans romaner er "Den store Gatsby" den mest kjente. Første gang den utkom på norsk (i 1927), fikk den tittelen "Den gule bil: historien om Jay Gatsby". Senere utgivelser var mer tro mot originaltittelen - "The Great Gatsby". 

Det er ingen tvil om at det er Jay Gatsby som er hovedpersonen i boka, men vi møter ham likevel gjennom fortelleren og jeg-personen Nick Carraway. Dermed er det med en viss distanse vi betrakter denne mannen, som i begynnelsen av romanen er omspunnet med mange lag av mystikk når han dukker opp i sitt nyervervede og herskapelige sommerpalass utenfor New York våren 1922, og innbyr til et selskapsliv av et omfang ingen i nabolaget har opplevd tidligere. Gjestene dukker opp enten de er bedt eller ikke, og de tar for seg av alle Gatsbys herligheter, ofte uten en gang å ha hilst på verten, som hele tiden holder seg i bakgrunnen.

"Da jeg var yngre og mer påvirkelig, ga far meg et godt råd som jeg ikke har glemt, enda det er temmelig lenge siden jeg fikk det. 

"Når du føler trang til å kritisere noen", sa han, "skal du huske at alle mennesker i denne verden ikke har nytt godt av de fordeler som du har hatt."

Han sa ikke mer, men forholdet mellom oss var slik at vi alltid kunne si en hel del til hverandre uten å bruke mange ord, og jeg skjønte at han mente noe meget mer. Jeg har da også vært lite tilbøyelig til å dømme mine medmennesker, og denne innstillingen hos meg har fått mange merkelige typer til å åpne seg for meg, og dessuten medført at jeg har vært utsatt for svært mange kjedelige betroelser. Unormale mennesker merker det snart når de står overfor en normal person som er slik innrettet, og det var grunnen til at mine college-venner beskyldte meg for å være en streber, siden opphissede ukjente menn kom og røpet sine hemmelige bekymringer for meg. Som oftest følte jeg ingen trang til å motta deres betroelser. I mange tilfeller lot jeg som om jeg var søvnig, distré eller fullstendig likeglad så snart jeg skjønte at nå var det like før jeg kom til å motta en eller annen intim betroelse. For unge mennes intime betroelser, eller iallefall måten de fremsettes på, er som oftest høyst uoriginal og preget av at den som åpner seg for en, undertrykker det viktigste. Men det å vente før en feller en endelig dom, er også et uttrykk for at en aldri slutter å håpe. Jeg er fremdeles litt redd for å gå glipp av noe hvis jeg glemmer det som min far var snobbet nok til å si, og som jeg er snobbet nok til å gjenta, at ikke alle blir født med den samme sansen for sømmelighet og takt." (side 7)

Denne innstillingen som Nick har til verden, skal i løpet av en sommer blir endret for alltid. 

"Det som gjorde at jeg midlertidig mistet interessen for andre menneskers overfladiske sorger og kortvarige gleder, var alt det som snyltet på Gatsby, det triste vrakgodset som fløt i hans drømmers kjølvann." (side 8)

Jay Gatsby forsøker i begynnelsen å formidle et inntrykk av at han er av fin familie, men etter hvert kommer det frem at han er en oppkomling som har klart å tjene mye penger i løpet av kort tid. Han har dessuten hatt en romanse med Daisy, hans store kjærlighet, noen år tidligere, og som han til tross for at hun er gift med den meget velstående Tom Buchanan, håper å vinne tilbake. På tross av at både Tom og Daisy er født med en sølvsje i munnen og sånn sett kanskje burde ha alle muligheter for å lykkes i livet, er de begge ulykkelige i ekteskapet. Tom har forlengst fått seg en elskerinne, mens Daisy er et lett bytte for drømmerier. Etter hvert skal Nick, som er Jay Gatsbys nabo, få en nøkkelrolle når Jay og Daisy møtes, og i løpet av sommeren bygger det opp til et drama som skal få fatale konsekvenser for alle de innvolverte. 

Samtidig som plottet utvikler seg og utfolder seg i sin fulle bredde, blir vi vitne til overklassens totale kynisme og goldhet når viktige verdier står på spill. Den man trodde var skurken, er i realiteten "bare" en romanisk drømmer, mens de som fremsto som ofre, både direkte og indirekte, gjør seg skyldige i mer enn de er i stand til å ta inn over seg. Og Nick som står midt i skuddlinjen, får - som tidligere nevnt - sitt liv og alt han trodde på, endevendt og tråkket på.

Haagen Ringnes har i bokas etterord påpekt at var det noe Fitzgerald kjente godt til, så var det det søte liv, slik dette ble levd blant overklassen på 1920-tallet, altså før krakket i 1929. Forfatteren utviklet etter hvert alkoholisme på grunn av sin livsstil. Utgivelsen av hans første roman "This Side of Paradise" i 1920 vakte i følge Ringnes "øyeblikkelig furore" - først og fremst på grunn av avsløringene av hans egen klasses lengsler, kynisme og jazzalderens hissende rytmer. "Og i Den store Gatsby (1925) greide han da også å gjenspeile det følelseskalde og grådige velstandslivet som langt på vei bidro til å bryte ham selv ned", skriver Ringnes. Han påpeker dessuten at denne romanen handler om "den amerikanske drømmen" - levendegjort gjennom Jay Gatsbys klassereise fra dyp fattigdom til rikdom i løpet av svært kort tid. Vi aner at aksjespekulasjon er det som har dannet grunnlaget for denne rikdommen. Den amerikanske drømmen eller ei - Gatsbys penger blir aldri like mye verdt som pengene til de penere klassene. Og det til tross for at han til syvende og sist viser seg å inneha atskillig mer sømmelighet og takt enn de øvrige. Men da er det i grunnen for sent ... 

Denne romanen kan sikkert leses på mange ulike måter. Boka er først og fremst ypperlig skrevet, og plottet er intrikat og overraskende helt til siste side. I tillegg er det historiske bildet som tegnes fra denne tiden, rett før boblen (les: børsen) sprakk, interessant - ikke minst fordi forfatteren selv åpenbart kjente dette miljøet fra innsiden.  Jeg tror dette er (minst) tredje gang jeg leser denne boka, og for hver gang har jeg oppdaget nye sider ved den. Jeg har også sett filmen "The Great Gatsby" med Robert Redford og Mia Farrow i hovedrollene flerfoldige ganger opp gjennom årene. Når filmen nå foreligger i en flunkende ny innspilling med Leonardo DiCaprio og Carey Mulligan i hovedrollene, er jeg både spent og litt skeptisk, kjenner jeg. For i mitt hode er og blir den store Gatsby mr. Robert Redford i egen person! 

På grunn av bokas språklige kvaliteter, plottet og klassikerpreget (som gjør at man kan lese denne boka om og om igjen og likevel få mer ut av den), tenderer jeg til å gi den et meget sterkt terningkast fem - helt på grensen til en seks´er.

Utgitt: 1925
Originaltittel: The Great Gatsby
Første gang utgitt på norsk med tittelen "Den gule bil": 1927
Denne utgaven er utgitt: 1984
Oversatt: Peter Magnus
Etterord: Haagen Ringnes
Forlag: Den Norske Bokklubben
Antall sider: 167


F. Scott Fitzgerald
Andre som har skrevet om boka:
- Siljes skriblerier - 18. august 2012 
- Elida - 2. Juli 2012 

lørdag 24. november 2012

Per Wallroth: "Mentaliseringsboken"

Hvem er du og hvem er jeg? Om å komme løs fra fastgrodde negative mønstre ... 

Det er ikke veldig lenge siden jeg hørte om begrepet "mentalisering" for første gang. Ikke bare er begrepet relativt nytt, idet det antakelig ble brukt for første gang på slutten av 1960-tallet, samt at begrepet ble brukt utenfor terapirommet antakelig så sent som på 1990-tallet. Og det er svært, svært nytt at begrepet også har fått en plass innenfor lederutvikling og kommunikasjon. Dette har ført til at jeg har vært litt på utkikk etter relevant litteratur om temaet. Det som likevel var en utløsende faktor i forhold til mitt behov for å finne mer ut av dette, var en konkret episode for ikke mange dagene siden som fikk meg til å lure på hva i all verden det var som skjedde. En kjapp rådslagning med en venninne som er psykolog endte med konklusjonen "mentaliseringsbrudd" og anbefaling av Per Wallroths bok "Mentaliseringsboken". 


I en artikkel i Legetidsskriftet (2008 nr. 9) defineres  begrepet "mentalisering" som det å forstå seg selv og andre, hvilket er en nøkkelkompetanse i regulering av følelser. Når man ikke har kontroll på sine følelser, snakker man om hemmet mentalisering eller psykopatologi. For mentalisering er nært knyttet opp til empati, dvs. evnen til å ta andres perspektiv. Manglende evne til å mentalisere, dvs. bl.a. å forstå hva som foregår i andre mennesker, er nemlig (nesten) det samme som manglende empati. 

I "Mentaliseringsboken" tar Per Wallroth utgangspunkt i at mentalisering har sammenheng med utvikling i tidligere tilknytningsforhold. Dette er den første boka som er skrevet for allmennheten om dette temaet, kan jeg lese på bokas smussomslag. I syv kapitler tar han for seg hva mentalisering er, hvordan vi lærer å mentalisere, når mentaliseringsevnen er på plass, når mentaliseringsevnen svikter og å mentalisere deg selv, dine barn og dine medmennesker. Per Wallroth er for øvrig fil.dr., leg. psykolog, leg. psykoterapeut, veileder i psykodynamisk psykoterapi og ledende representant for mentalisering og mentaliseringsbasert terapi (MBT) i Sverige. 

"Den engelske psykoanalytikeren Peter Fonagy, som betraktes som den mest sentrale grunnlegger, utøver og forsker innen mentaliseringsteorien, definerer mentalisering som holding mind in mind, det vil si å være bevisst det bevisste som innebærer å ha kontakt med egne tanker og/eller følelser. En mer omstendlig forklaring kan være at mentalisering handler om å forstå seg selv og andre ut fra mentale tilstander som tanker, følelser, impulser og ønsker. 

Mentaliseringsteorien bygger på kjennsgjerningen om at alle mennesker oppfatter virkeligheten på ulike måter fordi alle har hver sine erfaringer, kunnskaper og interesser." (side 11)

I følge Wallroth er det som skjer når man mentaliserer en annen person at man trer ut av seg selv samtidig som man beholder kontakten med sitt indre - altså at man står med den ene foten i egen sko og den andre foten i den andres sko. Slik kan man se seg selv utenfra og andre mennesker innenfra. Gjennom flere eksempler om forholdet mellom mor og barn, viser Wallroth hvilken betydning mors egen mentaliseringsevne - evne til å sette seg inn i barnets behov på barnets premisser, lese følelsene hos barnet og tippe sånn noen lunde riktig hva barnet vil - får for barnets tilknytning og senere evne til selv å mentalisere. 

Dersom man opplever at ens  egne følelsesmessige reaksjoner følger et visst mønster og er av typen destruktivt - altså at det medfører at andre trekker seg unna, skrekkslagen over f.eks. beskyldninger som ikke står i forhold til det som (antakelig) utløste dem - mangler man mest sannsynlig evnen til å mentalisere i situasjonen. Antakelig handler det om fastgrodde og automatiserte følelses- og handlingsmønstre, som har rot i en dårlig tilknytningsutvikling i barndommen. Det er ikke tilstrekkelig at omsorgspersonen var fysisk til stede - det er også viktig med psykisk nærvær og at omsorgspersonen var i stand til å speile barnet. 

Wallroth beskriver ulike stadier i et barns utvikling, bl.a. psykisk ekvivalensmodus (manglende evne til å skille mellom fantasi og virkelighet), forestillingsmodus (evne til å skille mellom fantasi og virkelighet) og mentalisering (sistnevnte oppstår - forutsatt en sunn utvikling - i tre-fireårs-alderen). Et barn som opplever stor utrygghet i løpet av de første leveårene, eller endog mangler en person å utvikle tilknytning til - eksempelvis barnehjemsbarna i Ceausescus Romania på 1980/1990-tallet - risikerer mangelfull utvikling av hjernen pga. redusert mengde av synapser og derav mangelfull evne til mentalisering. En vesentlig forutsetning for å mentalisere er å ha evne til å konsentrere seg, noe f.eks. ADHD-barn sliter med. 

En god mentaliseringsevne kan beskytte mot traumatisering i kjølvannet av traumatiske hendelser. Ved at man tankemessig kan gå tilbake og kjenne på følelsene som oppsto, vurdere ulike alternativer og betrakte det hele fra flere perspektiver, gjør en mindre fordømmende og mer tolerant overfor både en selv og andre, og man befrir seg fra å bli fastlåst i negative tolkninger av det som skjer rundt en. (side 63)

side 66 beskriver Wallroth det som er betegnet som mentaliseringsbrudd. Alle opplever fra tid til annet at evnen til å mentalisere reduseres eller forsvinner helt i enkelte situasjoner. Det som skjer er at tilknytningssystemet aktiveres og at forsvarsmekanismene slår inn. Dermed kan det komme en fullstendig urimelig reaksjon på noe som "alle andre" enten ville stilt seg totalt uforstående til eller i beste fall ansett som en bagatell. Det er når slike reaksjoner blir til et fastlåst mønster som oppstår igjen og igjen, og som medfører uvennskap og brutte relasjoner, at man for alvor bør vurdere å gå i terapi. Da er nemlig mønsteret så fastlåst at det ikke nytter bare å lese en bok. 

"Tilknytningssystemet aktiveres når det skjer noe som gjør deg urolig eller engstelig. Da du var bitte liten, begynte du antakelig å gråte i slike tilfeller, og forhåpentligvis ble du tatt hånd om av din mor eller far. Som noe eldre sluttet du antakelig å gråte, men løp til foreldrene dine for beskyttelse og trøst. Som voksen, når du er urolig, tar du kanskje frem mobilen og ringer til partneren din eller en nær venn for å få utløp for følelsene dine. Når tilknytningssystemet er aktivert, dominerer det over alle de andre atferdssystemene som gjør at kapasiteten til å mentalisere blir betraktelig redusert.  .... Når forsvarsatferdssystemet er aktivert, frakobles hjernebarken, og det blir umulig å mentalisere. Dette skjer fordi du trenger alle ressurser for ikke å bli distrahert og dermed ha mindre sjanse for å overleve." (side 66 flg.)

Grubling og bekymring er for øvrig ikke mentalisering. Felles for grubling og bekymring er nemlig at det som regel bidrar til å dra personene ned i destruktive tanker, hvor man ikke ser skogen for bare trær og gjerne repeterer negative tolkninger av omgivelsene om og om igjen. Når man mentaliserer, løfter man blikket, ser seg selv utenfra og forsøker å ta den andres perspektiv. Da kommer det nærmest automatisk flere perspektiver inn, og det er gjennomgående en positiv ting. Mentalisering må heller ikke forveksles med projisering, hvor man tror at man kjenner andre på seg selv, og egentlig bare speiler seg selv i andre. 

"Dersom du overfører trekk fra dine tidlige tilknytningsrelasjoner til dem du møter i dag, reduseres naturligvis muligheten for å mentalisere om andre. For å kunne gjøre det må du ha et så åpnet og ikke-forvrengt blikk som overhodet mulig. Tenk derfor nøye gjennom om det kan ha seg slik at du deler ut ferdigdefinerte roller til andre, og eventuelt hva som karakteriserer disse rollene." (side 133)

"En forutsetning for å kunne mentalisere om andre er at du fokuserer på den andre personen og ikke har hele din oppmerksomhet rettet mot deg selv. Du må kunne "ta inn" andre mennesker for å kunne forstå og samspille med dem. Dette er ikke mulig dersom du bare er opptatt av dine egne tanker." (side 134)

Et sted å begynne, dersom man har problemer med å mentalisere i en opphetet situasjonen, er å utsette sitt eget utspill eller "smi mens jernet er kaldt", som Wallroth kaller det. Gjennom å forsinke sin egen reaksjon, før man går i vante spor og spyr ut eder og galle som ikke står i forhold til det man tror utløste det, får man tenkt seg om. En grunnleggende premiss er selvsagt at man selv er ansvarlig for sine egne følelsesmessige reaksjoner, og ikke kan legge ansvaret på andre. Finnes det andre alternative måter å reagere på? Hva skjer med relasjonen dersom du handler totalt uten impulskontroll og vrenger ut av deg de mest hatefulle uttalelser mot den andre? Ting du mest sannsynlig ikke mener en gang, når det kommer til stykket ... Har du opplevd dette før? Hva skjedde da? Var det så lurt? Angret du? Var det egentlig dette du ønsket? Fikk du sympati tilbake? Eller vraket du hele relasjonen? Jeg tenker på konsekvensanalyse før man agerer - med mindre man har gitt opp relasjonen og bare ønsker å trekke seg ut. Men også der kan det absolutt være lurt å tenke seg om. 

Wallroths bok er tankevekkende på mange plan. På en meget lettfattelig måte fremstiller han årsak og virkning ved mentalisering, i tillegg til å angi noen konkrete øvelsesoppgaver for å øke ens egen evne til mentalisering. Ikke en gang bruker han begreper som kognitive strategier - heller ikke emosjonell intelligens. Jeg vet ikke om det er bevisst fra hans side, men alt han skriver rundt mentalisering og som har med bevisstgjøring av egne tanker og følelser å gjøre, er til forveksling nokså likt med det man innenfor kognitiv terapi kaller selvobservering. Det handler om å bryte tidligere mønstre og finne mer hensiktsmessige måter å reagere på. (En kjapp prat med min psykologvenninne har imidlertid fått meg til å forstå at mentalisering ikke er det samme som kognitive strategier likevel, idet det er ulike deler av hjernen som aktiveres (mentaliseringsprosessen foregår dypere i hjernen, kognitive prosesser mer på overflaten i hjernen - dessuten fungerer mentaliseringsterapi godt på psykisk syke mennesker, mens kognitiv terapi fungerer best på allerede relativt godt fungerende mennesker, skjønt her kan det være ulike oppfatninger i fagmiljøet)).

Boka ga meg en innsikt som det er vel verdt å ta med seg videre, og som forhåpentligvis vil øke min egen bevissthet rundt hva som egentlig skjer i dysfunksjonell kommunikasjon, hva enten det er jeg eller den andre som sporer av. Og jeg er mer enn klar for å finne mer litteratur om temaet, men da fortrinnsvis litteratur knyttet opp mot ledelsesfaget. "Mentaliseringsboken" gir jeg terningkast seks!

Utgitt i Sverige første gang: 2010
Originaltittel: Mentaliseringsboken
Utgitt på norsk: 2011
Forlag: Arneberg forlag
Antall sider: 149


Per Wallroth

Bente Bratlund Mæland: "Det å savna"

Foto: RMC - Nygårdsparken i Bergen høsten 2012


Det å savna

Det er eit privilegium
å kjenna savn.
Vondt, ja
og tungt.
Men det fortel 
om ein nærleik
som var.
Om varme, lys 
og latter.
Det å savna er 
den andre sida 
av det å ha fått.
Å ikkje kjenna 
savn, ville vera å
aldri ha elska.

Bente Bratlund Mæland

fredag 23. november 2012

Nelson Mandela: "Livskraft"


"Livskraft" av Nelson Mandela


(Fra tiltredelsestalen som president i Sør-Afrika i 1994, etter 27 år i fangenskap.)












Din dypeste frykt er ikke
din utilstrekkelighet.
Din dypeste frykt er at
du er ubegrenset og kraftfull.

Det er ditt indre lys, ikke mørket
som skremmer deg mest.

Du tenker: Hvem er jeg som våger

å tro at jeg er briljant, strålende
 
talentfull og fantastisk?
Jeg spør: Hvem er du,

som ikke våger å være alt dette?

Du er et barn av Gud.

Det finnes ingen klokskap i å

krympe deg og gjøre deg selv liten.

Det gjør ikke verden bedre.

Guds storhet finnes i alle mennesker.

Du er født til å bekrefte dette Lys

slik det brenner i ditt hjerte.

Du er ment å stråle, slik et barn gjør.

Når du lar ditt indre lys skinne,

gir du andre mennesker
rett til å gjøre det samme.

Når du frigjør frykten,
 
vil din tilstedeværelse 

frigjøre andre.

mandag 19. november 2012

Thorbjørnrud Hotel

For en tid tilbake var jeg innom Thorbjørnrud Hotel på Jevnaker sammen med mannen min, fordi vi visste at dette hotellet til enhver tid har kunstutstillinger som det er vel verdt å få med seg. I den forbindelse tok jeg noen bilder av utstillingen, som jeg har lyst til å vise frem her. Jeg har for øvrig ingen bindinger til hotellet, verken økonomisk eller på annen måte. Jeg er bare svært begeistret for hotellet, dets beliggenhet og usmykningene inne på hotellet. Dessverre noterte jeg ikke opp hvilke kunstnere som har laget de ulike kunstverkene, annet enn at jeg vet at menneskene i båten samt katten er laget av skulptøren Anne Berit Nedland








Helt til slutt tar jeg med en liten filmsnutt fra Anne Berit Nedlands atelier. 

søndag 18. november 2012

"The last Nazis" (Regissør: Dov Freedman)

BBC-dokumentar om jakten på de siste gjenlevende nazistene, samt et møte med tre lebensborn ... 

Denne BBC-dokumentaren er delt i tre deler; "The Hunt for Dr. Death", "Most Wanted" og "Children of the Master Race". 


I "The Hunt for Dr. Death" møter vi Dr. Efraim Zuroff, mannen bak jakten på et utall av nazister som lyktes å flykte fra straffeforfølgelse etter andre verdenskrig. Han har gjort det til sin livsoppgave å jakte på de siste gjenlevende nazistene, men innser at det begynner å haste. De fleste nazistene er nemlig - dersom de fremdeles er i live - langt oppe i 90-årene. For Zoroff er det av største viktighet at disse synderne ikke skal få dø i fred. 


Dr. Efraim Zuroff
I denne dokumentaren følger vi Dr. Zuroff i hans jakt på Dr. Death, en østeriksk lege ved navn Aribert Heim. I løpet av ca. seks uker tok han livet av hundrevis av fanger som var internert i Mauthausen konsentrasjonsleir, og dette gjennom de største pinsler og smerter for ofrene. 

Like fullt levde Aribert Heim i flere tiår i Tyskland etter krigen, før et fornyet fokus på gamle krigsforbrytere førte til at han flyktet ut av landet. Dr. Zuroff fikk på et tidspunkt nyss i at Aribert Heim muligens oppholdt seg i Chile. Nazistene ble nemlig ønsket velkommen til Latin-Amerika etter andre verdenskrig, blant annet fordi man trengte vitenskapsmenn i kampen for å utvikle viktige våpen til krigføring. Ved bruk av massiv mediadekning og løfte om dussør til tipsere, håpet Dr. Zuroff at han skulle klare å få tak i Dr. Heim. Det forhold at en bankkonto fremdeles sto urørt med om lag 2 mill. Euro, penger arvingene ville ha krav på så snart han var erklært død, styrket hans tro på at mannen var i live, på tross av at han ville ha vært i begynnelsen av 90-årene. 

I "The Most Wanted" møter vi to journalister som oppsøker tre nazi-krigsforbrytere - alle godt oppe i 90-årene. En av dem (Joseph Scheungraber) var endog under etterforskning, og endte med å bli dømt. De to andre ble av ulike grunner ansett som for senile til å bli straffeforfulgt, skjønt dette endret seg for den ene som var av ungarsk opprinnelse (Sandor Kepiro) etter at dokumentaren var laget. Møtene med alle tre bar preg av manglende innsikt i og forståelse av hva de hadde gjort, der de - i den grad de i det hele tatt ønsket å snakke om det - bagatelliserte sine egne bidrag. Et betydelig alkoholkonsum - noe alle tre hadde til felles - bar imidlertid bud om et miserabelt liv, patetisk som alle tre fremsto som. Kanskje hadde de likevel fått sin straff?


Joseph Scheungraber 

I "Children of the Master Race" - den sterkeste av de tre delene, synes jeg - møter vi tre personer som alle var såkalte "lebensborn" mens nazistene regjerte i Tyskland. Heinrich Himmler, Hitlers aller nærmeste medarbeider, hadde som prosjekt å dyrke frem en ren arisk rase, og dette innebar også kidnapping av en mengde barn med "det riktige" utseendet. En rekke lebensborn-barnehjem ble opprettet, og tyske soldater fikk i oppdrag å befrukte kvinner som kunne føde frem ariske barn. For å kvalifisere til å bli tatt vare på i disse instiusjonene, ble barnets forhistorie grundig kartlagt. Ved å fjerne barna fra sitt egentlige miljø, var formålet å dyrke frem mennesker som satte landet sitt (les: Tyskland) fremfor alt, fordi slektskap og røtter ville være av underordnet betydning. Når det gjaldt behandlingen av kvinnene som fødte tyske barn, er denne en skamfull del av historien - også den norske. Barna led dessuten sterkt. (Dette har bl.a. Helle Aarnes skrevet utførlig om i sin bok "Tyskerjentene".)

Det alle de tre lebensborn-barna hadde til felles, og som fremkom meget tydelig i denne filmen, var en lengsel etter å få vite hvor de kom fra, samtidig som to av dem hadde en frykt for å være arvelig belastet med den ondskap de regnet med at deres fedre innehadde. Den tredje ble i sin tid kidnappet fra sine ukrainske foreldre, en vokste opp sammen med sin mor som var en del av lebensborn-prosjektet selv og en hadde først i voksen alder klart å spore opp hvem hans far var. Dette førte til at sistnevnte oppsøkte datteren av et av ofrene i en masakre i Polen, hvor nazistene hadde som mål å drepe alle polakker som tilhørte kretsen av landets intelligente elite. Alle tre tok på det sterkeste avstand fra det de ufrivillig hadde vært en del av, og det var mye sorg og smerte i deres historier.

Min interesse for andre verdenskrig gjør at jeg gjerne ser filmer som dette. Selv om episoden om jakten på de siste gjenlevende nazister kanskje ikke var den mest interessante av de tre delene som denne dokumentaren består av, er den like fullt viktig for å belyse hvor saken står i dag. De siste nazistene er nemlig i ferd med å dø ut. Like fullt - det var den delen som omhandlet lebensborn som gjorde sterkest inntrykk på meg. Selve fenomenet er godt kjent for meg, men det er ikke ofte det knyttes konkrete personer til historiene. Som den ene av "barna" sa: om hennes mor hadde tilslørt sin fortid med taushet og hemmelighold, så ønsket hun å gjøre det motsatte! Kun gjennom åpenhet går verden videre. Det er vanskelig å gi denne serien terningkast, så det avstår jeg fra denne gangen - samtidig som jeg understreker at denne serien er vel verdt å få med seg for andre verdenskrig-interesserte. 

Innspilt: 2009
Originaltittel: The last Nazis
Nasjonalitet: England
Genre: dokumentar
Spilletid: 2 t 32 min.

"Elles" (Regissør: Małgorzata Szumowska)

En film om verdens eldste yrke
Hver gang det dukker opp en ny film med Juliette Binoche i hovedrollen, jeg se den. En side ved saken er at jeg har veldig sansen for Binoche´s ujålete måte å tolke sine roller på. En annen side ved saken er at hun så og si utelukkende spiller i hva jeg vil karakterisere som kvalitetsfilmer. Hennes genre er ikke underholdningsindustrien, idet filmene er mer dyptpløyende enn som så. Regissøren  (Małgorzata Szumowska) av denne filmen kjenner jeg ikke til, men på Wikipedia kan jeg lese at denne polske kvinnen har regissert en rekke filmer. Dessuten var hun co-producer av Lars von Triers film "Anti christ". "Elles" hadde release på DVD for få dager siden.

Journalisten Anne (spilt av
Juliette Binoche) lever et vellykket liv som journalist for magasinet Elle. Hun er gift, og hun og ektemannen Patrick har to barn. Artikkelen hun for tiden jobber med er studentprostitusjon, og i den forbindelse møter hun to unge kvinner som har valgt (luksus-)prostitusjon for å finansiere sine studier. Ingen av dem kjenner hverandre, og Anne har lovet dem begge full anonymitet. 

Charlotte - eller Lola som hun har valgt å kalle seg - er en helt alminnelig litteraturstudent, men med et ualminnelig vakkert ytre. Ingen har tvunget henne inn i prostitusjonen, og hennes beveggrunner for å gå inn i dette yrket er utelukkende penger. Alle pengene hun tjener gjør at hun ikke trenger å jobbe så mye, men kan vie det meste av sin oppmerksomhet mot studiene. I begynnelsen møter Anne noe som vel må karakteriseres som en nokså lykkelig hore, men det går ikke veldig lang tid før fasaden slår sprekker. Alle løgnene hun omgir seg med gjør nemlig noe med henne. Familiemiddagene med foreldrene er ikke lenger de samme, og en dag stopper alt opp overfor kjæresten, som hun ikke lenger orker å ha sex med. Og så opplever hun det som nesten måtte komme: en syk kunde som holder på å ødelegge henne ... 

Alicja er en polsk student som kommer til Frankrike for å studere. Da hun under reisen blir frastjålet sin koffert og studiebeviset, får hun store problemer med å få seg et student-husvære. Helt opprådd for både penger og hjelp, havner hun nokså raskt i verdens eldste yrke, prostitusjonen. Med utsikter til en lekker leilighet og et luksusliv, frister det etter hvert ikke å gå tilbake til en fattigslig studenttilværelse. Alicja velger utelukkende gifte menn som kjeder seg i sine ekteskap. Med henne kan de leve ut sine seksuelle fantasier som de aldri ville drømt om å presentere for sine koner. Alicja herdes raskt, og hun tar for seg av det horekundene har å by henne. I motsetning til Lola skammer hun seg ikke plagsomt over det hun driver med. Helt til mamma kommer på besøk ... 

Møtene med Charlotte og Alicja gjør noe med Anne og hennes forhold til ektemannen, vennene deres og hennes syn på egen seksualitet. Er alle menn egentlig potensielle horekunder? Og hva med hennes eget ekteskap? Det ville være en løgn å si at ekteskapet blomstrer, og dette får henne til å lure på om ektemannen også er en horekunde. Hun har i alle fall oppdaget at han ser mye på porno på PC´en ... i smug ... 

Juliette Binoche er som vanlig helt fantastisk og meget troverdig som journalisten Anne. Hun møter horene med stor respekt, og får dermed frem ting som nesten ingen før henne har klart. Anaïs Demoustier og Joanna Kulig i rollene som henholdsvis Charlotte og Alicja er også overbevisende. Filmen inneholder mange sterke scener og dette har derfor gitt den aldersgrensen 15 år. Man sitter ikke uberørt etter å ha sett denne filmen, og den gjør noe med en som seer. Selv om regissøren gjør alt for å unngå å moralisere, er det ikke vanskelig å oppdage at dette yrket har sine baksider. Baksider som gjør at alle som ser filmen vil tenke at prostitusjonen har sin pris, selv om fasaden til de luksusprostituerte er glamorøs nok. Mens jentene tenker at det er like vanskelig å slutte med dette som å slutte å røyke. For pengene og de mulighetene dette gir, medfører en farlig avhengighet ... Her blir det terningkast fem

Innspilt: 2011
Originaltittel: Elles
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama 
Skuespillere: Juliette Binoche (Anne), Anaïs Demoustier (Charlotte), Joanna Kulig (Alicja), Louis-Do de Lencquesaing (Patrick) m.fl.
Spilletid: 1 t 25 min.




Journalisten Anne møter Lola/Charlotte for første gang
Lola - en lykkelig hore?
Alicja
Anne og ektemannen Patrick

Populære innlegg