Gayle Tzemach Lemmon: "Syersken i Khair Khana"

Nok en Aghanistan-bok ...

Forfatteren er tidligere journalist og reiste i 2004 bl.a. til Afghanistan, Bosnia og Rwanda som ledd i sine mastergradstudier ved Harvarduniversitetet. Målet var å skrive om kvinner i konflikt- og postkonfliktområder. Boka "Syersken i Khair Khana" ble til mens hun var på leting etter sterke historier om kvinner som hadde klart seg helt utmerket under Taliban-styret i Afghanistan. Forfatteren er en språkmektig kvinne som i tillegg til sitt eget morsmål engelsk snakker tysk, spansk, fransk og noe dari. 

Første gang forfatteren besøkte Kabul var i 2005. Da var det fire år siden Taliban-regimet var avsatt i Afghanistan, uten at landet var blitt noe mer fredelig av den grunn. Nokså snart gikk det opp for henne hvor lite hun egentlig visste om livet i Afghanistan.

Tilfeldigheter førte Lemmon i kontakt med Kamila Jan, en helt usedvanlig kvinne som klarte seg mot alle odds under et regime som forbød kvinner å jobbe utenfor hjemmet, som forbød kvinner å bevege seg utenfor hjemmet uten å være i følge med en mannlig slektning og som forbød kvinner å snakke med menn utenfor sin egen slekt. Hva skulle hun gjøre når samtlige voksne menn i hennes familie var nødt til å flykte til Pakistan for å unngå å bli drept av Taliban?

Kamila var lærerinne og ikke spesielt praktisk anlagt da Taliban tok makten i landet hennes i 1996. Men hun var ikke tapt bak en vogn, og nokså snart skjønte hun at hun var nødt til å finne på noe for at familien hennes - hun selv og hennes fire søstre og en bror - skulle overleve. Og det var da tanken slo ned i henne: hun skulle bli syerske! En eldre gift søster kunne sy, og hun reiste til denne søsteren for å lære å sy. Broren hennes skulle bli redningen i forhold til kontakten med utenomverdenen. Uansett hvor mye nød og elendighet Taliban klarte å skape - klær måtte alle ha uansett!

Etter hvert skulle Kamilas lille systue vokse seg stor - til slutt til en stor bedrift med mange ansatte. For hun var alldeles ikke alene om å ha ansvaret for å fø en stor familie i et land med yrkesforbud for kvinner. Nødstilte kvinner oppsøkte henne, og etter hvert hjalp hun ikke bare sin egen familie til å overleve, men mange andre familier der familiefaren enten var drept eller hadde måttet flykte.

Det er en helt utrolig historie Gayle Tzemach Lemmon forteller i "Syersken i Khair Khana"! Khair Khana er for øvrig en bydel i Kabul. Rent språklig er den ikke noe storverk, men historien er god nok - og dessuten viktig! Like fullt sitter jeg igjen med inntrykket av en nokså middelmådig roman, som er forsøkt gjort litterær uten at dette lyktes, og som kanskje hadde vært bedre om denne hadde blitt gjort til det den egentlig burde ha vært - nemlig en dokumentar. Jeg har uansett ikke noe i mot å anbefale denne boka varmt, fordi den gir et godt innblikk i en liten flik av et lands dramatiske historie, hvor kvinnene spiller hovedrollen. Her blir det terningkast fire. 

Utgitt: 2011
Originaltittel: The Dressmaker of Khair Khana"
Oversatt: Steinar Gil
Forlag: Forlaget Historie & Kultur
Antall sider: 247

Gayle Tzemach Lemmon

Helen Dunmore: "Beleiringen"

Russisk sult

Vinteren 1941 innledet tyskerne en beleiring av Leningrad som skulle komme til å vare i flere år. Helen Dunmores roman "Beleiringen" handler kun om den første vinteren - om hva som skjedde da det man hadde ansett som helt utenkelig inntraff. Uforberedt var byens innbyggere på det som skjedde, og ingen husstand hadde matlagre beregnet på at de skulle holde en hel vinter. Ikke var byen forberedt på strømmen av flyktninger som skulle innta byen etter hvert som tyskerne rykket inn heller.

Og med alle forsyningslinjer blokkert - med unntak av vannveien - betydde dette den reneste katastrofe for byens innbyggere. I begynnelsen var vannveien lite verdt - ufremkommelig for båter pga. isen, og livsfarlig for biler og andre transportmidler før isen var tykk nok til å bære et kjøretøy uten å briste ...

I en leilighet i en leiegård bor Anna sammen med faren Mikhail og broren Kolja. Vi får høre om moren som døde i barsel da hun fødte Kolja, og om faren som er forfatter men som får alle sine forsøk på å skape litteratur kvalt i fødselen av kommunismens sensur. Da krigen kommer og deres kjære by beleires av tyskere, er de like uforberedt som alle andre. Denne vinteren skal det handle om å overleve - ikke bare om å stagge sulten, men også  om å holde på varmen. Så blir faren syk, og den eneste som kan reise ut for å hente matforsyninger er Anna. Å bevege seg utendørs som ung kvinne er heller ikke ufarlig, for sulten gjør alle desperate.  Så desperate at det handler om hvems rett det er til å overleve. Uten at Marina, farens elskerinne fra yngre dager, hadde dukket opp, spør det imidlertid hvordan det hadde gått med dem til slutt.

Med Marina følger mer mat og ekstraforsyninger, men også dette går tomt etter hvert. Og oppi all tragedien dukker Andrej opp, legestudenten som jobber på nærmeste sykehus. Han og Anna forelsker seg i hverandre, og kanskje er det dette som til syvende og sist holder dem begge oppe i en tid hvor det å bevare sin menneskelighet blir av største viktighet. Sulten og kulden gjør sitt til at intet får være uprøvd. Sjørbuk holdes på avstand ved å koke opp barnåler til en illeluktende suppe. Og varmen holdes ved å gå løs på farens boksamling. Først går leksikonet, deretter Shakespeares samlede verker ... Men så fryser de i alle fall ikke ihjel ... Selv en banal forkjølelse kan utvikle seg til noe dødelig, og små infeksjoner likeså. Legene mangler det meste av medisinsk utstyr, og etter hvert dør den ene etter den andre.

Helen Dunmore skriver svært godt! Jeg vet ikke om jeg vil gå så langt som Antony Beevor når han karakteriserer dette som "en roman i verdensklasse", men det som i alle fall er sikkert er at det ikke er mange språklige blødmer - om noen - ute og går, og at boka er kjemisk fri for dårlige metaforer. Jeg kjente sulten selv mens jeg leste boka, og jeg opplevde en økende følelse av desperasjon etter hvert som vinteren 1941 skred frem, og med økende mangel på mat.

Beleiringen kostet Leningrad halvparten av sine innbyggere den første vinteren, og det var et utarmet folk som møtte våren i 1942. Da var de like fullt i stand til å planlegge hvordan de skulle holde ut nok en vinter med stillingskrig med tyskerne - en krig som til slutt ikke handlet om hungersnød for russerne, men desto mer om nød for tyskerne. Heldigvis, får vi vel si!

Jeg mener at denne boka fortjener terningkast fem. Dette begrunner jeg med bokas språklige og litterære kvaliteter. Det skal virkelig vbli spennende å følge denne forfatteren videre! Hun har utgitt en hel haug med bøker, men foreløpig er det bare denne som er oversatt til norsk. Tatt i betraktning at det er atskillige år siden boka utkom på engelsk og at den ble nominert til den prestisjefylte Orange Prize for Fiction rett etter utgivelsen, finner jeg det litt underlig.

Utgitt: 2001
Originaltittel: The Siege
Oversatt: Guro Dimmen
Forlag: Forlaget Press
Antall sider: 323

Helen Dunmore

Moritz Nachtstern og Ragnar Arntzen: "Falskmyntner i Sachsenshausen"

En norsk jødes beretning om falskmyntneri i Sachsenhausen

"Falskmyntner i Sachsenhausen" med undertittelen "hvordan en norsk jøde overlevde Holocaust" utkom første gang i 1949 (under tittelen Falskmyntner i blokk 19) , faktisk som den første boka som ble skrevet av en overlevende norsk jøde - i samarbeid med journalisten Ragnar Arntzen - etter andre verdenskrig. Mot alle odds overlevde Moritz Nachtstern et flerårig opphold i en tysk konsentrasjonsleir fordi han var så heldig at han havnet i en strengt hemmelig falskmyntneravdeling i Sachsenhausen, i den såkalte blokk 19.

I første omgang kom Moritz Nachtstern til Auschwitz, men tilfeldighetene førte ham altså nokså snart til Sachsenhausen. På dette tidspunktet var han i ferd med å bli så syk at han like godt kunne ha dødd, og overføringen til Sachsenshausen reddet utvilsomt livet hans. Det forhold at han var trykker gjorde at det var bruk for ham til et viktig oppdrag. Den hemmelige falskmyntneravdelingen ble opprettet av SS-fører Himmler, og oppdraget (kalt Operasjon Bernhard) besto i å trykke så mange britiske pund-sedler og deretter sette dem i omløp, at den engelske økonomien skulle knekke fullstendig sammen.

Moritz levde lenge i den villfarelse at det egentlig var han som sto foran ham i tatoveringskøen (hvor fangene skulle få tatovert inn et fangenummer i huden), men som slapp Moritz forbi grunnet angst for sprøyten, som skulle ha blitt trukket ut til Sachsenhausen-oppdraget. Slik var det imidlertid ikke. Det var yrket hans og dette alene som gjorde ham til en utvalgt i så måte. Dessuten har det i ettertid blitt klart at den andre fangen allerede var død da overføringen fant sted. Moritz slet etter krigen med dårlig samvittighet fordi han overlevde når så mange, mange andre døde.

Selv om Moritz var jøde, fikk han etter hvert tilsendt Røde Kors-pakker. Disse besto i ekstra rasjoner med mat, tobakk, klær og andre nødvendighetsartikler. I boka forteller han om hvordan fangevokterne stjal av lasset, slik at det bare ble smuler igjen til fangene. Like fullt var de som jobbet i den topphemmelige avdelingen på mange måter priviligerte. Selv om suppene de fikk servert var fraranet det meste av sitt innhold før servering, fikk de dog mer næringsrik mat enn de øvrige fangene, som var så avmagrede at de for det meste gikk under betegnelsen "muselmenn". Falskmyntnergjengen sov i ordentlige senger, og de fikk sitte ved ordentlige bord under måltidene. De levde imidlertid - i likhet med alle andre fanger - under konstant angst for at fangevokternes dårlige dager skulle ramme en helt tilfeldig av dem. Ble man beskyldt for noe, hadde man ikke en sjanse og gikk gjerne den sikre død i møte som følge av regelrett mishandling. Det spilte ingen rolle om man var uskyldig. Fangevokterne gikk heller ikke av veien for å fremprovosere en konflikt, slik at de fikk en unnskyldning til å slå.

Det var et niditig arbeid som fant sted i blokk 19 i Sachsenhausen. Ingenting ble overlatt til tilfeldighetene. Papiret som ble brukt til å produsere falske pengesedler var av ypperste kvalitet. Alle sedlene ble datert før 1939, og de måtte derfor se brukte ut - for å unngå mistanke om at de var falske. I ettertid er det sagt at sedlene var så lik originalen at selv ikke ekspertene kunne ha sett forskjell. Og på tross av at Nachtstern forteller om at absolutt alle de falske pengesedlene ble tilintetgjort før krigens slutt, er det i ettertid spekulert i om ikke deler av formuene som ble skapt i Sachsenhausen likevel kom i omløp etter krigen. Funn av kasser med feilfrie fempundsedler på bunnen av Toplitz-sjøen etter krigen kan nemlig tyde på det. For øvrig rakk fangene også å forfalske dollarsedler før krigen tok slutt.

Det er et miljø full av humor - særlig galgenhumor - Nachtstern beskriver i sin bok. Og antakelig var det nettopp humoren som gjorde at fangene holdt ut alle lidelsene som ble dem til del. Men samtidig som det utvilsomt var et visst samhold mellom fangene, kivet de også om de få godene som fantes. Og på samme måte som tilfeldigheter førte til at de havnet i falskmyntneravdelingen, gjorde tilfeldigheter at tyskerne ikke rakk å ta livet av dem ved krigens slutt. Deres plan var nemlig at det ikke skulle være noen overlevende dersom de tapte krigen. Etter at de ble deportert bort fra leiren og brakt sydover i Europa, måtte imidlertid tyskerne til slutt gi tapt, og fangene klarte til alt hell å rømme. Og nettopp derfor har denne utrolige historien blitt kjent.

Fra før av har jeg sett filmen "Falskmyntnerne i Sachsenhausen", som også skal være basert på en sann historie. I denne filmen får vi høre om fangenes opprør fordi de nektet å være med på å hjelpe fienden til å vinne krigen. Jeg satt derfor og ventet på at boka skulle komme inn på dette, uten at så skjedde. Derimot får vi høre at de gjentatte ganger var inne på tanken om å stikke kjepper i hjulene til nazistene, men ikke turte pga. angsten for konsekvensene. Hvilket er forståelig nok, bare så det er sagt!

Boka er for øvrig glitrende skrevet. Ikke bare det! Den er i tillegg både engasjerende, interessant og spennende. Tidvis får Nachtstern det til og med til å virke moro å jobbe som falskmyntner i en konsentrasjonsleir, men så blir vi gang på gang dratt tilbake til virkeligheten som besto i angst for hva morgendagen ville bringe ... Fordi boka er skrevet så tidlig som i 1949 tror jeg for øvrig vi kan gå ut fra at det meste av det han skriver om, er slik det faktisk var. Jeg gir terningkast fem! 

For øvrig kan jeg for spesielt interesserte anbefale å lese mer om Sachsenhausen på Wikipedia.  I denne artikkelen er det også linker til andre nordmenn som ble internert i Sachsenhausen under andre verdenskrig. Det er først og fremst den jødiske slovaken Adolf Burger og hans bok The Devil´s Workshop om opplevelsene fra Sachsenhausen som har vakt noen form for internasjonal oppmerksomhet, men på nettet kan jeg også lese at Nachtsterns bok ble oversatt til bl.a. engelsk i 2008. Jeg synes Moritz Nachtsterns bok fortjener mer oppmerksomhet enn det som har blitt den til del så langt. I etterordet av historiker Bjarte Bruland settes Nachtsterns historie inn i en større historisk sammenheng, og vi får dessuten høre mer om hvordan det gikk med ham, inntil han døde i 1969. Avslutningsvis må jeg få med at Kai Remlov som vanlig leser helt fantastisk!

Utgitt første gang: 1949
Utgitt på nytt: 2006
Forlag: Cappelen Damm
Oppleser: Kai Remlov
Spilletid: 8 t 15 min.

Moritz Nachtstern

Andre artikler om falskmyntnerne:
- Jøde laget falske penger for SS - Aftenposten 26. august 2006
- Overlevde krigen som falskmyntner - Aftenposten 29. april 2009
- Falskmyntner i Sachsenhausen - NRK 26. april 2007
- Stort marked for Falskmyntner i Sachsenhausen - Aftenposten 29. august 2009

Ingalill Roos: "Energityver i familien, i relasjoner og på jobben"

Om projiseringer, livskraft og energier på vidvanke ...

"Alt som finnes er omgitt av energi. Vi mennesker lever og snakker med hverandre gjennom følelsesessige kraftfelt. Når vi treffer et nytt menneske, vet vi ikke hva personen bærer med seg, eller hva vi kommer til å få del i. Ettersom vi kun har en begrenset mengde energi til rådighet, bør vi være bevisste hvem vi gir den til." (side 9)

Slik innleder Ingalill Roos sin bok, som handler om energityver - mennesker som stjeler energi fra andre for å føle seg bedre selv. Det hun presenterer i boka er en type adferd, som dessverre er svært utbredt, og som fører til at noen tar for mye, mens andre gir tilsvarende fra seg uten å få noe tilbake - ja, som til og med kommer på minussiden og mister både energi og livskraft. Roos er inspirert av Sigmund Freud og Carl Gustav Jungs teorier, men høster også av egne erfaringer som samtaleterapeut. Begrepet projisering går igjen som en rød tråd gjennom hele boka.

De fleste av oss har garantert møtt på et eller helst flere mennesker - både i privatlivet og på jobben - som har beskyldt oss for ting vi ikke kan fatte og begripe egentlig har noe med oss å gjøre. Dette oppleves gjerne i form av en overdrevent kraftig reaksjon på en i utgangspunktet bagatellmessig sak. Noen ganger er det så åpenbart at det er deres egne demoner som de forsøker å kaste over på oss - i håp om at vi skal bli stående igjen med svarteper, som den som får skylden. Men dette er ikke alltid like åpenbart - særlig ikke dersom man selv er hva Roos kaller energigiver, og lett vil føle skyld, fordi vi er gjenstand for projisering på en mer subtil og fordekt måte.

Jo flere ubearbeidede traumer man har fra sin barndom - det være seg fra dominerende foreldre som kun så barnet som en forlengelse av sine egne behov og drømmer, eller et dårlig selvbilde skapt gjennom en mobbe-historie - jo større er risikoen for at man i voksen alder projiserer de dårlige tankene man har om seg selv over på andre - som om det var de andre som skapte disse dårlige tankene, og ikke en selv i sitt eget hode. Raseriet, som man i sin tid skulle ha rettet mot den eller dem som faktisk gjorde en urett, blir i stedet slynget ut mot uskyldige mennesker, som ikke har noe å gjøre med barndomstraumene. Omgivelsene kan derfor komme til å betale en høy pris for vedkommendes ubearbeidede traumer, og dette kan føre til at man i stedet for å bli elsket, skyver andre mennesker fra seg. For hvem orker å forholde seg til et menneske som er bittert og negativt og alltid skal ha rett - på andres bekostning? All den tid man ikke er villig til å gå i seg selv, med legger all skyld på de andre, risikerer man å spolere sitt liv - det ene man har - og bli nettopp så ensom og ulykkelig som man innerst inne frykter. Det hele blir så og si en selvoppfyllende profeti. Med mindre man er så destruktiv at man i stedet ødelegger menneskene rundt seg før de er i stand til å stikke av ...

"Hvis man er i kontakt med følelsene sine, er nærværende og tar inn det motparten sier, når budskapet frem. Et gjensidig samarbeid, der begge gir og tar, kjennetegnes nettopp av at partene forstår og tar inn hva den andre mener. Ved å stille spørsmål åpnes relasjonen. Hvis man kun benytter seg av påstander, stenges den." (side 90)

Ofte preges energitakere av en sterk tendens til sjalusi og misunnelse. Roos minner om at det er viktig å huske at sjalusi, misunnelse og overdrevne selvhevdelsesbehov alltid handler om svakheter og mangler hos den som viser disse trekkene.

"En sjalu person avslører seg ofte ved å ha en foraktfull innstilling til et annet menneske. Når det attråverdige han ønsker seg, viser seg å være uoppnåelig for ham selv, prøver han heller å fremstille det som mindre attraktivt. Dermed kan den sjalu personen dempe sine egne følelser knyttet til svik og det å komme til kort." (side 93)

Måten man kan sende urettferdige projiseringer tilbake til avsenderen på er ved å spørre "Hva mener du med det? Hvorfor sier du det? Nå skjønner jeg ikke helt hvordan du tenker, kan du forklare nærmere?"

Hvem har ikke opplevd at en annen har provosert frem et sinne i en, for deretter å heve seg over dette med at "du verden, hva går det av deg da?" Noen ganger handler dette i følge Roos om personer som har mye sinne i seg, men som ikke tør å ta det ut av frykt for å bli avvist, og som bruker energigiveren til å ta hele skylden for sinnet sitt - for deretter å føle seg svært mye bedre selv. Det som har skjedd er at energityven da har stjålet energien fra den andre. Mens offeret sitter igjen, tappet for krefter og ofte uten å forstå hva som egentlig skjedde ... Å få i gang en dialog med energityven har ingen hensikt, idet vedkommende mest sannsynlig kun vil ha fokus på at det jo var du som ble sint, så hva maser du egentlig med? Hele poenget er å ikke bite på agnet i det hele tatt, men i stedet spørre "hva mener du egentlig med det?" FØR sinnet tar deg, og du på en måte har tapt uansett ...

I boka har Roos viet mye plass til parforholdet, mens jeg fant det mest interessant å lese om samspillet i det utvidede familien - særlig mellom foreldre og barn og familiemedlemmer for øvrig - og også om arbeidsplassen. Også en arbeidsplass kan bli uheldig preget av energityver, og i den forbindelse kan det ofte oppstå konflikter som preges av energityvens selvopptatte adferd og forvrengte virkelighetsoppfatning. Gjennom sin evne til å opphøye seg selv, skaffer energitakeren seg et maktovertak, og det er ikke alltid så lett for lederen å gjennomskue slik adferd. Nettopp derfor er det viktig at lederen har kunnskap om konflikthåndtering, og har forståelse for hvorfor mennesker oppfører seg som de gjør i ulike situasjoner. Det er for øvrig ikke uvanlig at lederen selv blir utsatt for energityver, fordi det er så allment akseptert at lederen må ta hovedansvaret uansett hva som utspiller seg.

I følge Roos projiserer de fleste et og annet i større eller mindre grad over på andre, uten at man av den grunn er en voldsom energityv. Det som er viktig er om det positive overstiger det negative eller visa versa. Men som hun sier på side 147:

"Med økt selvforståelse og selvinnsikt oppdager man hvor sterk projiseringens kraft kan være. Det gjelder både de projiseringene man har vært utsatt for selv - og de man overfører på andre. Innsikten gjør at man kan trekke tilbake sine egne projiseringer, og heller ikke ta imot andres. Det blir mulig å se nye sider ved seg selv.

Når man er trygg på den man er og opplever at man har egenverd, kan forsvarsmekanismene slippe taket, uansett hvor sterke de har vært. Er man i balanse, kan man skille mellom hva som tilhører en selv og andre. Det blir mulig å se seg selv og sine mønstre, og i tilsvarende grad andre menneskers måte å være på, fra et voksenperspektiv. Man ser bak deres forsvarsmekanismer. Ikke for å dømme eller heve seg over andre, men ganske enkelt for å se dem som de er."

Og hvordan skal man klare å endre gamle mønstre, som i den kognitive terapien kalles automatiserte tanker?

"De gangene man reagerer uforholdsmessig sterkt på noe et annet menneske sier eller gjør, er det sannsynligvis noe gammelt som er blitt gjenvekket. Et sår skapt i barndommen er blitt berørt. "Angrepet" gir gode muligheter for å tenke over hva den indre smerten egentlig består av. Vi blir kjent med sider ved oss selv som ellers ville forblitt i det skjulte." (side 214)

Dermed kan vi også gjøre noe med det! Det handler om å bli et helt og ekte menneske som er i stand til å bli lykkelig!

"Hvis den andre har noe man trenger, og man samtidig gir noe tilbake, oppstår en gjensidig, positiv avhengighet, og man tillater samspill. Å være snill er ikke det samme som å være feig eller dum. Det er å være hensynsfull mot hverandre, prøve å unngå å gjøre noe som er negativt for den andre, og sørge for at han eller hun får beholde så mye av sin energi som mulig. For å gi hverandre denne typen kjærlighetsenergi, er det en forutsetning at man ikke sitter fast i barndommens bindinger." (side 193)

Jeg fant denne boka meget interessant og bevisstgjørende! Og jeg håper at jeg vil klare å bruke det den har lært meg på en konstruktiv måte. Dette er en bok jeg gjerne skulle ha gitt i presang til et lite knippe med mennesker, som absolutt burde ha lest den for å komme videre i livene sine! Enten man hovedsaklig er en energityv eller en energigiver - her er det mye å lære! Det som imidlertid er litt synd at det som regel er energigiveren - ikke energityven - som er villig til å gå i seg selv for å foreta nødvendige endringer i sin adferd. Og noen ganger er det bare en ting for energigiveren å gjøre i forhold til en energityv: nemlig å komme seg vekk fra en helt håpløs situasjon som bare tapper en for krefter og livsglede. Jeg gir terningkast fem!

Utgitt: 2006
Originaltittel: Energitjuvar
Utgitt i Norge: 2010
Oversatt: Astrid Beate Madsen
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 236

Ingalill Roos

"Trishna" (Regissør: Michael Winterbottom)

Et sørgelig kjærlighetsdrama

"Trishna" er basert på Thomas Hardys roman "Tess of the d´Ubervilles". Men der Hardys roman finner sted i 1800-tallets England, finner "Trishna" sted i nåtidens India, nærmere bestemt i Jaipur. Og der Tess er en fattig kvinne fra den engelske landsbygda, er Trishna en fattig jente fra den indiske landsbygda. Og med unntak av at begge historier handler om et kjærlighetsforhold mellom en fattig kvinne og en rik mann, stopper de fleste likhetstrekk med Hardys roman der.

En ulykke fører til at Trishna blir sendt bort for å jobbe hos Jay Singh, en ung britisk foretningsmann som er sendt fra England til India for å arbeide i sin fars hotell-forretning. Trishna er blendende vakker og tillitsfull på en blyg måte, og det varer ikke lenge før Jay er avsindig forelsket i henne. De to innleder et intenst og lidenskapelig forhold, som ender med at Trishna blir gravid. Hun flykter hals over hode hjem til sine foreldre. Da faren finner ut hvordan det er fatt med henne, tvinger han henne til å ta abort. Deretter blir hun mot sin vilje sendt av gårde igjen - denne gangen for å arbeide i te-fabrikken til sin onkel.

Etter en tid blir hun oppsøkt av Jay, som ber henne bli med ham til Mumbai. Dette blir innledningen til et samboerforhold som er bygget på respekt og tillit, i den grad det er mulig mellom to mennesker som kommer fra hvert sitt ytterpunkt på den sosiale rangstigen. Trishna blomstrer, og tilbringer mye av fritiden på et dansestudio der hun lærer å danse. Hennes eneste sorg i livet er at det ikke blir noe ekteskap mellom henne og Jay og at de må skjule forholdet for sine foreldre, men utover dette har de det så godt som noen. Inntil den dagen Jay må reise tilbake til England en tur siden faren hans er blitt alvorlig syk ...

Dagen før avreise forteller Jay om et par sidesprang han hadde mens hun var hjemme hos foreldrene sine. Trishna har ingen problemer med å tilgi ham dette. I full tillit til Jay forteller hun ham om aborten sin, men dette skal vise seg å skape et vendepunktet i deres forhold. For Jay skjønner ikke hvordan hun, som han har levd så tett med, ikke har vist ham tillit nok til å fortelle dette på et tidligere stadium i deres forhold. Da han reiser hjem, er Trishna ulykkelig. Ikke hører hun fra ham, og en stund lurer hun på om han i det hele tatt kommer tilbake. 

Men Jay kommer til slutt, og nå ber han henne om å bli med ham til et avsidesliggende hotell langt fra byens larm. Trishna blir med, og dermed forsvinner hennes forbindelser med dansemiljøet hvor hun stolt har fått høre hvor talentfull de andre mener at hun er. På det nye hotellet jobber hun, mens Jay stort sett driver dank og kjeder seg mens han leser Kamasutra. Trishna blir hans muntrasjonsråd, en han kan finne adspredelser hos. Og gradvis endrer forholdet karakter til å bli undertrykkende, nedbrytende og farlig for Trishna. Spørsmålet er hvor langt ned hun må synke før hun tar affære ...

Noe så sørgelig som denne historien skal man virkelig lete lenge etter. Samtidig som filmen handler om kjærligheten eller etter hvert helst mangel på sådan, handler den også om kontrasten mellom gamle familietradisjoner og det moderne menneskets lengsel etter å følge sine egne drømmer og behov. En fattig kvinnes liv kullseiles dersom hun ikke tilbys ekteskap etter å ha gitt seg hen til en mann, mens mannen kan gjøre akkurat det han ønsker og starte med blanke ark når som helst. Skuespillerprestasjonene fra Freida Pinto i rollen som Trishna og Riz Ahmend i rollen som Jay, er det ingenting å si på, og kulissene - et livsbejaende India - er vakre som få. Alt stemte! Selv hadde jeg kanskje foretrukket at det ikke ble trukket paralleller til Thomas Hardys roman, fordi det da på en måte var gitt hva utgangen av dramaet kom til å bli. På den annen side har regissøren Winterbottom gjort nettopp dette i flere filmer - filmene "Jude" og "The Claim" er også Hardy-tilpasninger eller -etterligninger - så Thomas Hardy har nok en helt spesiell plass i hans hjerte. Jeg holder fremdeles en knapp på Roman Polanskis "Tess", som er mer tro mot originalen. Her blir det like fullt terningkast fem. 

Innspilt: 2011
Originaltittel: Trishna
Nasjonalitet: Storbritannia
Skuespillere: Freida Pinto (Trishna), Riz Ahmend (Jay), Harish Khanna, Rosnan Seth, Meeta Vasisht
Spilletid: 108 min.

"The Best Exotic Marigold Hotel" (Regissør: John Madden)

En India-teaser av rang!

Syv mennesker godt over middagshøyden har bestemt seg for å gjøre noe med sine liv, og tilfeldighetene fører dem alle til The Best Exotic Marigold Hotel i Jaipur i India.

Vi møter enken Evelyn Greenslade (Judi Dench) som nettopp har opplevd å få snudd livet på hodet etter at mannen døde. Han som hun har stolt blindt på gjennom et helt liv, har etterlatt henne så mye gjeld at hun er nødt til å selge hjemmet sitt. Og hva skal hun gjøre, hun som i hele sitt voksne liv "bare" har vært hjemmeværende? Sønnen tilbyr henne at hun kan bo hos hans familie, men bare tanken på dette byr Evelyn i mot. I stedet reiser hun til India for å se hva skjebnen har å by henne.

Vi møter Graham Dashwood (Tom Wilkinson), en pensjonert dommer som ønsker å reise tilbake til sin barndoms India, der han opplevde sitt livs mest lykkelige øyeblikk sammen med mannen han elsket. Hvordan har det gått med den indiske gutten som ble så skandalisert da han ble funnet tett omslynget i Grahams armer for mer enn førti år siden? Har han levd et liv i skam? Dette har Graham et sterkt ønske om å finne ut før han dør ...

Vi møter Muriel Donnelly (Maggie Smith) som hele sitt liv har levd som hushjelp for andre. Nå er hoftene hennes utslitt og hun trenger å få operert inn en hofteprotese. Det engelske helsevesenet gir henne valget mellom seks måneders ventetid på operasjon i England - eller å reise til India hvor hun kan bli operert med det samme. Hun velger India, og reiser av gårde med kofferten full av engelsk mat fordi hun nekter å spise alt hun ikke kan uttale selv.

Vi møter Madge Hardcastle (Celia Imrie), kvinnen som nekter å gi opp hele seg selv for å være "alt" for barn og barnebarn. Hennes drøm er å finne seg en mann, helst en velsituert sådan, slik at hun kan få noen flere gode år før hun frykter at hun skal visne som kvinne. Kanskje er India svaret på hennes drømmer?

Vi møter ekteparet Jean (Penelope Wilton) og Douglas Ainslie (Bill Nighly) som nettopp har flyttet inn i en seniorleilighet med alarm, og som har bestemt seg for å tilbringe en fantastisk og eventyrlig ferie i India. Dvs. der Douglas er nysgjerrig, positiv og livsbejaende, er hans kone en sur, innesluttet og negativ kvinne som ikke har noe ønske om å oppleve alt det fantastiske som finnes rundt henne. Har de en sjanse til å finne tilbake til noe av det som bandt dem sammen tidligere i ekteskapet?

Og sist men ikke minst møter vi Norman Cousins (Ronald Pickup), en fordums kvinnebedårer som er konstant på jakt etter nye kvinner han kan nedlegge, og som etter gjentatte nederlag overfor yngre kvinner må innse at hans aksjer ikke holder like høy kurs som tidligere. Kanskje er India svaret også på hans drømmer?

Møtet med India - all støyen, alt det tilsynelatende kaoset, alle fargene, alle menneskene - blir et sjokk for pensjonistene. Etter hvert skal det vise seg at de takler dette på høyst ulike vis, og det er først og fremst dette filmen handler om. Det første sjokket de uansett må komme over, er tilstanden på det hotellet de har leid seg inn på. For det er alt annet enn det de ble forespeilet. Bestyreren Sonny (spilt av Dev Patel, den samme som spilte i "Slumdog Millionaire") er en sjarmerende ung mann med livsmottoet "alt går bra til slutt, og er det ikke bra, så er det ikke slutten enda ...", overtaler dem til å gi hotellet hans en sjanse. Og dermed er det duket for en herlig komedie av beste britiske merke! Her møter vi fordommer, gryende livsglede, ja til og med en og annen forelskelse ... Og som om ikke det var nok, får vi også presentert en sørgelig-herlig indisk kjærlighetshistorie, ispedd et stykk dominerende mamma som vil bestemme over Sonnys liv og hotellet, som Sonny eier en tredjedel av. Hele tiden med et idyllisk og fargerikt India, riktignok med fattigdommen godt kamuflert, som kulisse. Det er faktisk bare å gi seg fullstendig hen! Her kan det ikke bli noe annet enn terningkast seks! Den som ikke får lyst til å reise til India etter å ha sett denne filmen, har etter min mening ikke skjønt noe som helst ... ;-)

Innspilt: 2012 
Originaltittel: The Best Exotic Marigold Hotel
Nasjonalitet: England
Genre: Drama / komedie
Skuespillere: Bill Nighy (Douglad Ainslie), Maggie Smith (Muriel Donnelly), Tom Wilkinson (Graham Dashwood), Judi Dench (Evelyn Greenslade), Dev Patel (Sonny), Penelope Wilton Jean Ainslie), Ronald Pickup (Norman Cousins), Celia Imrie (Madge Hardcastle)
Spilletid: 119 min.

Jakob Lothe og Anette Storeide (red.): "Tidsvitner"

Sterke vitnesbyrd fra overlevende etter Auschwitz og Sachsen-hausen

"Tidsvitner" utkom i 2006, og allerede i 2007 ble den kåret til årets bok av Morgenbladets lesere. Boka er basert på intervjuer med åtte overlevende norske menn fra hhv. Auschwitz og Sachsenhausen - blant dem to jøder. Alle forteller de i korte trekk hva som førte til at de ble tatt av tyskerne, hvordan de opplevde oppholdet i en konsentrasjonsleir, hvordan det var å komme hjem og hva man for ettertiden kan lære av det som hendte. Hver av historiene innledes i lydbokutgaven med tidsvitnenes egne stemmer.

Innledningsvis blir vi presentert for hukommelsens svakheter. På tidspunktet da intervjuene fant sted, var det mange tiår siden hendelsene som det fortelles om skjedde. Dette innebærer at ikke alt som fremkommer under intervjuene nødvendigvis er den fulle og hele sannheten. Mye er nok både glemt og fortrengt. Andre ting er muligens forsterket eller endog endret. Jeg synes likevel at Geir Stian Orsten Ulstein går for langt i sin kronikk av 24.10.2007 når han karakteriserer fremstillinger som disse i "Tidsvitner" som "uredelig om konsentrasjonsleirene". For det første er det ingen vesentlige avvik mellom disse historiene og andre mer tidsnære vitnesbyrd etter overlevende fra Hitlers konsentrasjonsleire. Det handler om mye av det samme, nær sagt uansett hvem som forteller. For det andre er det viktig at slike historier blir dokumentert for ettertiden, selv om det er en viss risiko for at vitnesbyrdene er mangelfulle grunnet tiden som har gått. Det man uansett aldri kan ta fra tidsvitnene er det faktum at de var der og at de forteller sine historier så sannferdige som mulig. Vi må også ta inn over oss at deres egne opplevelser antakelig var mye verre enn de i dag er i stand til å formidle.

En av historiene som gjorde sterkest inntrykk på meg, var den om tyskernes håndtering av befolkningen i den lille vestlandsbygda Telavåg. Tyskerne fikk nyss i at to Linge-aktivister gjemte seg på et loft i bygda. I forbindelse med arrestasjonen av disse to oppsto det skuddveksling og en av tyskerne ble drept. Som hevn over bygdesamfunnet ble alle menn over 17 år arrestert og sendt til tyske konsentrasjonsleire. Kvinnene og barna ble internert i et par år, og alle deres hjem ble brent ned.

Det var stor forskjell på hvordan vanlige nordmenn og jøder ble behandlet. Ofte var det helt avgjørende hvilket arbeid de fikk mens de var internert i konsentrasjonsleirene, fordi dette kunne bety forskjell på liv og død. Men vel så viktig i et samfunn hvor gjennomsnittlig levealder etter ankomst utgjorde ca. tre måneder, var nødpakkene fra Røde Kors. Dette kom ikke jødene til del. De var dessuten fratatt sine norske statsborgerskap i forbindelse med at de ble tvangssendt ut av Norge. Det var flaks, flaks og atter flaks som gjorde at et fåtall av fangene overlevde. Blant jødene overlevde kun om lag 30 av de drøyt 800 norske jødene som ble sendt til tyske konsentrasjonsleire, men dødstallene blant mennene fra Telavåg var også høye. En av mennene fra denne bygda har etter krigen fundert på hvorfor det var slik, og han kom til at det måtte bero på at bygdas menn - i motsetning til andre norske fanger - ble sendt direkte til konsentrasjonsleirene i Tyskland, uten en forutgående fengsling på Grini eller tilsvarende fengslet i Norge. Sjokket over det som møtte dem i Tysklands konsentrasjonsleire tok praktisk talt knekken på dem.

Vi får høre om epidemier av dysenteri, om hva det gjorde med dem å være vitne til henrettelser av fanger, alle som døde rundt dem hele tiden, alt de gjorde for å overleve nesten for en hver pris, hvordan det var å være priviligerte fanger blant andre ikke priviligerte fanger osv. For de norske fangene var priviligerte i forhold til de fleste andre grunnet Røde Kors-pakkene. Ikke bare fikk de ekstra matrasjoner, men de mottok også varer (som sigaretter) som de brukte til å bytte til seg varme klær o.l. Historiene er sterke og jeg opplevde dem autentiske, vel vitende om at alle årene som har gått etter krigen har gjort sitt i forhold til hva som huskes. For ikke å glemme hva man har ønsket å fortelle ... Det skal ikke mye fantasi til for å skjønne at ekstrem sult over lang tid gjør noe både med moralen og med fintfølelsen hos mennesker. Her er imidlertid alle svært åpne om nettopp dette, og da blir det liksom greit. Det som går som en rød tråd gjennom alle historiene er at vi ikke må hate. Hat løser ingenting, og forståelsen av hva vanlige tyskere gjennomgikk før krigen, men en galopperende inflasjon som redningsmannen Hitler ordnet opp i ved å sette hele folket i arbeid, rørte meg. At årsaken til at alle fikk arbeid skyldtes rustningsindustrien, skjønte tyskere flest litt for sent ... Boka gjorde et sterkt inntrykk på meg, og jeg tror faktisk det kommer til å ta litt tid før jeg orker å begynne på en ny bok ... Her blir det terningkast fem!

Utgitt: 2006
Lydboka er innspilt: 2007
Forlag: Lydbokforlaget
Oppleser: Anders Ribu
Spilletid: 5 t 36 min.

Jakob Lothe og Anette Storeide