Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

onsdag 4. juli 2012

"A Dangerous Method" (Regissør: David Cronenberg)

Freud, Jung og Spielreins trekantdrama

Vi befinner oss i Zürich og første verdenskrig går mot slutten. Nygifte Carl Gustav Jung er i ferd med å etablere seg som psykiater, og det er hans forhold til Sigmund Freud - hans mentor - og trekantdramaet med Sabina Spielrein i midten, som denne filmen handler 
om. Filmen er basert på en sann historie.

Sabina Spie
lrein ankommer Jung som en av hans første og mest utfordrende pasienter. At hun er mentalt forstyrret - lidende av hysteri, en psykisk sykdom som av en eller annen grunn florerte på den tiden - er det liten tvil om. Det som imidlertid gjør at Jung er i villrede om hvordan han skal gå frem i behandlingen av henne, og som får ham til å oppsøke Freud, er at hun virker svært seksuelt fokusert. Freuds teorier gikk ut på at all psyisk lidelse hadde sin rot i seksuelle erfaringer fra barndommen, innbildte og reelle. Under behandlingen, som etter hvert viser seg svært vellykket, forelsker Sabina seg i sin terapeut, og mot all sunn fornuft, innleder Jung et forhold med henne. Han fascineres ikke bare av hennes hang til seksuell ydmykelse, men også av hennes drøm om å bli psykiater selv (noe hun, denne russisk-jødiske kvinnen, etter hvert blir også - som en av de første kvinnelige psykiatere i historien). Jung ble dessuten påvirket av psykiateren Otto Gross, som hevdet at man ikke skulle undertrykke sine behov ... Sabina assisterer etter hvert Jung i hans vitenskapelige forskning, og vi følger den omfattende korrespondansen som fant sted mellom Jung og Freud.

Etter hvert skjer det uunngåelige. Ryktene om at Jung har et forhold til en av sine pasienter, sprer seg, og skandalen er snart et faktum. Og Jung, som av samvittighetsgrunner har tenkt at Sabina ikke er hans pasient formelt sett siden han ikke lenger tar seg betalt for "behandlingene", skjønner at dette er noe fåfengt. I begynnelsen benekter han at det har funnet sted et forhold, men Sabina, som ønsker å gå i terapi hos Freud, overtaler ham til å innrømme de faktiske forhold. Jung elsker Sabina, men føler seg også sterkt truet av henne. Til slutt går han med på å skrive til Freud og tilstå sin brøde ... Dette koster ham imidlertid vennskapet med Freud, som nå bare har forakt til overs for vennen og legen pga. hans overtramp i et lege-pasient-forhold. Samtidig er dette historien om to sterke personligheter som etter hvert dro i hver sin retning, noe Freud mislikte sterkt. Vi aner derfor et dobbelt motiv bak bruddet mellom mennene ... Trekantdramaet har satt varige spor innenfor psykoanalysen, i den forstand at grenseoverskridelsene som fant sted fikk konsekvenser spesielt for den retningen Jungs teorier utviklet seg etter hvert.

Hendelsesforløpet i "A Dange
rous Method" er tidvis krevende å få tak på, og det er absolutt en fordel å kjenne noe til psykiaterne Jung og Freud på forhånd for å ha utbytte av denne filmen. Keira Knightleys rolle som Sabina er utfordrende, og hun spiller her en av sine beste roller noen sinne, synes jeg. Viggo Mortensen som Freud og Michael Fassbender som Jung er også solide i sine rolletolkninger, selv om disse rollene ikke innbyr til tilsvarende utfordringer som den som blir Keira Knightley til del. Dette er et sterkt historisk drama fra mellomkrigstiden, hvor vi også merker økende fokus på at Freud (og Spielrein) er jøde, mens Jung er arisk. Spielrein ble drept i en av Hitlers konsentrasjonsleire, mens Freud kom seg unna i siste liten (bare for å dø kort tid etter - i 1939). En virkelig interessant film, hvor handlingen foregår i vakre østtyske omgivelser, og hvor skuespillerprestasjonene er glitrende! Her må det bli terningkast seks!

Inns
pilt: 2011
Originaltittel: A Dangerous Method
Nasjonalitet: Canada, Storbritannia, Sveits, Tyskland
Genre: Drama
Skuespillere: Viggo Mortensen (Freud), Michael Fassbender (Jung), Keira Knightley (Spielrein), Vincent Cassel (Gross)
Spilletid: 99 min.



Sabina Spielrein - rammet av hysteri
Et nært forhold oppstår mellom lege og pasient
Freud og Jung samtaler om det de er mest opptatt av - behandling av psykiatriske pasienter
Viggo Mortensen som Freud
Michael Fassbender som Jung
Vincent Cassel som Gross
Keira Knightley som Spielrein

mandag 2. juli 2012

Trekning i sommerkonkurransen

Trekningen i min sommerkonkurranse er gjennomført, og her er vinnerne:

1.
 Lines bibliotek - "Bienes hemmelige liv"

2. Wenche - "Blindness"

3. Nina Elisabeth: "The Mill & the Cross

4
. Gråbekka: Ønsket seg "Bienes hemmelige liv", men er trukket ut til få "Evening"

5. Kin
dle Joy: Ønsket seg også "Bienes hemmelige liv", men er trukket ut til å få "Min beste fiende"

Gr
atulerer!

Send meg en ma
il med adressene deres, så kommer premiene i posten i løpet av få dager!

Jacques Loussier Trio: Play Bach... and more. Live from St. Thomas Churc...

"Blodig alvor" (Regissør: Roman Polanski)

Stupiditet på høyt nivå

Ekteparet Nancy og Alan Cowan befinner seg hjemme hos Penelope og Michael Longstreet etter at Cowans sønn har slått ut to tenner på Longstreets sønn. Innledningsvis står alle bøyd over Penelope, som forfatter en skademelding på PC´en, som alle parter kan enes om. Det dreier seg om to elleveårige gutter, og det skal etter hvert vise seg at det ikke er skrevet i stein hvem som har vært verst av disse to guttene - selv om foreldrene skal komm
e til å kives om akkurat dét.

I begynnelsen er vi vitne til to par som holder seg i skinnet, høflige og tilsynelatende velmenende, selv om det koker under overflaten. Cowans medgir at deres sønn har gått over streken, skjønt Alan gjerne vil presisere at det tross alt er barn de har med å gjøre - ikke ansvarlige voksenpersoner. Penelope er på sin side svært opptatt av at det er viktig at deres sønn virkelig angrer pga. det han har gjort. Hun ønsker at han skal be hennes sønn om unnskyldning, og da holder det ikke med en tvungen unnskyldning. Han må mene det også!

Fremdeles mens parene holder seg sånn noenlunde i skinnet, fremkommer det at Michael dagen før har satt datterens hamster på gaten, fordi han ikke kan fordra slike dyr. Overfor datteren har han sagt at dyret er blitt borte. At han forteller dette likefrem og uten blygsel sjokkererer Longstreet-paret. Cowan-ekteparet sjokkeres på sin side over Alans mange jobb-samtaler på mobilen, hvor det er ting som tyder på at farmasi-selskapet han jobber for er i dype problemer, og hvor han som selskapets advokat legger sleipe planer for å slippe erstatningsansvar i en sak. Med dette som bakteppe får det en hul klang når de gjensidig beskylder hverandre for de groveste ting - som at det ikke er noe rart at Cowans har en sønn med adferdsproblemer, som at Longstreets sønn er en slandrehank osv. Ikke bare slår det sprekker i fasadene de to parene i mellom, men underveis står også ektefellene mot hverandre. Og dette blir ikke det grann bedre da alle fire begynner å drikke, og fortsetter kranglingen i fylla. Til slutt krangler de på det mest nedrige vis, og da er det ingenting som kan stoppe dem ...

Filmen er basert på et teaterstykke (av forfatteren Yasmina Reza) som i sin tid hadde stor suksess i England. Ku
lissene er Longstreet-ekteparets stue, og hele filmen består utelukkende av dialoger. Det er mesterlig skuespillerkunst vi etter hvert blir vitne til, der de krangler så fillene fyker. Aldri har jeg sett Judie Foster så innbitt rasende som nettopp i denne filmen! Og Kate Winslet er fabelaktig, der hun gradvis blir mer om mer beruset og mister kontrollen på seg selv. I denne filmen er det faktisk kvinnene som gjør de beste rollene, som også må anses mest krevende. Regissøren Roman Polanski har igjen maktet å lage en film helt utenom det vanlige - en film som fortjener terningkast seks!

In
nspilt: 2011
Originaltittel: Carnage
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama, komedie
Skuespillere: Jodie Foster (Penelope Longstreet), Kate Winslet (Nancy Cowan), Christoph Waltz (Alan Cowen), John C. Reilly (Michael Longstreet)
Spilletid: 76 min.




Skademelding skrives, og ekteparene leter etter beskrivelser av hendelsen
som de kan enes om.
Ekteparet Coward opprøres mer og mer etter hvert som ekteparet Longstreet
strammer grepet
Nancy har kastet opp over vertskapets elskede kunstbøker og sin mann ... og
lurer alvorlig på om det var noe galt med kaken de har fått servert ... 
Til slutt går det over stokk og stein

Jacques Loussier - Toccata And Fugue in D Minor

søndag 1. juli 2012

Vigdis Hjorth: "Tredve dager i Sandefjord"

Om fyllekjøring, soning og klasseskille blant innsatte

"Tredve dager i Sandefjord" utkom i 2011, og det er velkjent at den er basert på forfatterens egne opplevelser av å bli dømt for fyllekjøring og å måtte sone 30 dager i fengsel for dette. Forfatteren har imidlertid insistert på at selv om boka tar utgangspunkt i egne opplevelser, er innholdet for øvrig fiksjon. Jeg har derfor forholdt meg til at så er tilfelle, og alle spekulasjoner rundt at hun har utle
vert medfanger fra sitt eget fengselsopphold, lar jeg derfor ligge.

Hovedpersonen i "30 dager i Sandefjord" heter Tordis, og er dramatiker. Når hun ankommer fengselet med sin store koffert, er det med en blanding av skam, nysgjerrighet og ikke rent lite spenning. Hvem er disse menneskene hun skal sone sammen med? Og hvordan vil hun egentlig gli inn i miljøet? Og hvordan skal hun klare seg i 30 dager uten sine daglige doser med rødvin? Ikke at hun er alkoholiker - i alle fall ikke slik som man tradisjonelt tenker om dette - men hun ble dramatiker i sin tid for å kunne ha det litt friere - kunne sove lenge om morgenen, og drikke rødvin når hun måtte ønske det.

Det er en for henne totalt ukjent verden Tordis møter innenfor fengselsmurene. Skjønt det blir vel ikke riktig å kalle det murer, for her går fangene nokså fritt ut og inn egentlig. Mange av de innsatte - kun kvinner - er gjengangere, og det blir svært fort klart at Tordis og disse andre kommer fra helt forskjellige verdener; de er ressurssvake, mens tilsvarende ikke kan sies om Tordis, som lever i hovedstaden og tilhører kultureliten. Hun sjokkeres over deres kunnskapsløshet på mange områder, samtidig som hun streber for ikke å falle gjennom. Hun orker ikke tanken på 30 dager i isolasjon, og gjør det hun kan for å passe inn. Hun undertrykker de vellykkede sidene ved seg selv, drar i stedet frem nederlag hun har opplevd i løpet av livet og hun ønsker ikke å fortelle om hva hun driver med. Dessuten begynner hun å snakke bredere, og hun begynner å røyke. Og hun melder seg inn i kampen for å få bedre rom, enerom, for å få diplom fra systua der de syr alt fra vinhøner til forklær, osv. Så kan man saktens spørre hvor ekte det er, dette behovet for anerkjennelse, som hun går så innbitt inn for å få dekket, samtidig som hun bedømmer jentene hun soner sammen med med sine egne småborgerlige briller. Hun lyver om livet sitt, men suger til seg alt hun kan få fra deres begredelige liv - ting hun kanskje kan få bruk for å sitt eget skrivearbeid. Hun skal tilbake til sitt vellykkede liv - de skal tilbake til voldelige kjærester med rusproblemer, barn som forlengst burde ha vært hentet av barnevernet, egne rusproblemer osv.

Jeg klarer ikke å hisse meg opp over Tordis´tanker rundt de andre innsatte kvinnene, som er så annerledes enn henne selv. Jeg ser at mange anmeldere har skrevet side opp og side ned om s
nobberiet som de mener kommer til uttrykk i denne boka, og som langt på vei tillegges Vigdis Hjorth selv som hennes egne, personlige holdninger. I stedet tenker jeg at alle bedømmer hverandre i et samfunn - både ovenfra og ned, nedenfra og opp, sidelengs og baklengs. Slik er vi mennesker. Vel, så forteller denne romanen én historie fra ett perspektiv,  og det er faktisk dette som er temaet i denne boka, verken mer eller mindre. Det er ikke første gang Vigdis Hjorth har fortalt en historie om klasseforskjeller. Hun gjorde det i "Hjulskift" som handlet om forholdet mellom en akademisk kvinne og en bilmekaniker, og hun gjorde det i "Snakk til meg" som handlet om forholdet mellom en bibliotekar og en cubansk musiker som ønsket innpass i Europa. Småborgerligheten er synlig i alle disse bøkene, slik også Dag Solstad, bare for å nevne et annet eksempel, har sine egne greier i sine bøker.

Jeg synes "30 dager i Sandefjord" er en svært interessant bok, hvor jeg med spenning fulgte Tordis under hennes fengselsopphold. Boka er også helt greit skrevet, og jeg har stor beundring for Vigdis Hjorth sin presise måte å fange inntrykk på. Samtidig mener jeg at denne boka ikke er stor litteratur, men mer ligger på det jevne. Det blir derfor terningkast fire denne gangen.

Utgitt:
 2011
Innspilt som lydbok: 2011
Oppleser: Ingrid Vollan
Forlag: Cappelen Damm
Spilletid: 7 t 21 min.


Vigdis Hjorth

"Norske byggeklosser" (Regissør: Pål Bang-Hansen)

Nostalgi fra det glade 1970-tallet!

Det må være minst 30 år siden sist jeg så "Norske byggeklosser", en virkelig stor favo
ritt gjennom store deler av barndommen, der den gikk i endeløse repriser på NrK ...

Filmens hovedtema er et ungt ektepars drøm om eget hus i overgangen fra 1960- til 1970-årene. Denne drømmen utvikler seg til slutt til det reneste mareritt, fordi kona snart skal føde og de må ut av leiligheten de har solgt og lurer på om det er en sjangs i havet for at huset skal bli ferdig før hjemkomsten fra klinikken med barn nr. 3 ...

Rolv Wesenlund dukker opp i intet mindre enn åtte roller i "Norske byggeklosser"; som den alltid leende og irriterende naboen, som den sløve byggelederen som ser ut til å ha sånn omtrent 11 tommeltotter og som intet får gjort, som konsulenten i banken som nekter å utbetale siste rest av byggelånet før ferdigattest foreligger, som han fra bygningsrådet som stikker kjepper i hjulene i forhold til ferdigattesten før en passelig "gave" dukker opp, som elektrikeren som stikker fortere enn fy hver gang ekteparet Olav og Ingrid Femte er i nærheten, som politimannen som utferdiger fartsbøter for å samle inn penger til julebordet ... bare for å ha nevnt noen.

Underveis treffer vi også Arve Opsahl som den sleske selgeren av hele husprosjektet, Aud Schønemann som "et lekkert støkke" i informasjonsskranken i banken, som ikke kan svare på noe som helst, Dag Frøland som en halvsløv flyttehjelp, Gunnar Haugan som en totalt udugelig medhjelper på byggeplassen, Bjørn "Stutum" Sand som Olav Femte og Thea Stabell som hans kone Ingrid. En samling med skrekkelig mange scener hvor jeg trodde jeg skulle knekke fullstendig sammen i latter. Denne filmen er og blir en filmklassiker i Norge! Det handler om den norske folkesjela, det handler om den optimistiske psykosen landet vårt befant seg i på begynnelsen av 1970-tallet - det handler om historie innenfor film og teater, hvor de gamle skuespillerne som vi kjenner så godt var pur unge. Og det er herlig, herlig, herlig! Her blir det terningkast fem!

Innspilt: 1
971
Originaltittel: Norske byggeklosser
Nasjonalitet: Norge
Genre: Komedie
Skuespillere: Rolv Wesenlund x 8, Bjørn Sand, Thea Stabell, Arve Opsahl, Gunnar Haugan, Sølvi Wang, Aud Schønemann, Dag Frøland
Spilletid: 94 min.


Rolv Wesenlund som irriterende nabo
Møte i banken
Ingrid Femte som snart skal nedkomme med parets tredje barn
Ikke mye de får gjort før elektrikeren kommer ...
Elektrikeren stikker før man får snudd seg ...

"The Woman in the Fifth" (Regissør: Paweł Pawlikowski)

Surrealistisk thriller

Hver gang jeg kommer over filmer med Kristin Scott Thomas i en av hovedrollene, er veien kort ned i min handlekurv. De senere årene har hun spilt i en rekke franske filmer - alle av relativt høy kvalitet, synes jeg. Denne filmen er for øvrig basert på en roman av Do
uglas Kennedy.

I "The Woman in the Fifth" - eller "La femme du V
ème" som er originaltittelen - møter vi en desperat forfatter som har reist fra USA til Paris. Vi aner mellom linjene at han har hatt et nervøst sammenbrudd etter en skilsmisse, og at han nylig har kommet ut fra en psykiatrisk klinikk. Hans ekskone og deres eneste barn - en datter - har flyttet til Paris, og Toms ønske er at han skal gjenoppta kontakten med datteren. Dette er det åpenbart at ekskona ikke ønsker, og når han kommer for nær, ringer hun politiet for å få ham fjernet. Det ligger altså an til at han er henvist til å betrakte datteren på avstand. 

Rett etter ankomsten i Paris klarer Tom å sovne på Metroen. Da han våkner oppdager han at han er rundstjålet. Uten særlig mer penger enn det han har oppbevart i kontanter på kroppen, ankommer han et temmelig tvilsomt hospits for byens løse fugler. Mot å avgi passet sitt får han bo der på krita, og etter hvert får han også tilbud om en jobb. Dvs. tilbud og tilbud ... Han har i realiteten ikke noe valg, siden han ikke får passet sitt tilbake før han har gjort opp for seg.

Jobben består i å sitte inne i en bunkerslignende bygning, hvor han skal følge med på hvem som kommer og går, slippe inn dem som sier de korrekte ordene og varse andre dersom uvedkommende skulle dukke opp. Hva som egentlig foregår i bygningen, aner han ikke. Men spor av blod, tidvis høye stemmer o.l. vekker hans interesse. Inntil noen skriker inn til ham at dersom han viser seg utenfor sin låste dør, blir han drept ...

Om klientellet som vanker i den bygningen han er satt til å bevokte, er tvilsomme, er ikke klientellet på hospitset mindre tvilsomme. Særlig fyren som bor på rommet ved siden av ham ... en svær brande av en afrikaner som åpenbart ikke aner hvordan man bruker et toalett. Tom krangler med ham om dette - til ingen nytte.

En dag blir Tom gjenkjent i en bokhandel som den forfatteren han er, og han inviteres til en litteraturkveld med likesinnede. Her treffer han Margit, og de to innleder et forhold. Hele forholdet er temmelig absurd idet Tom får beskjed om kun å komme til hennes leilighet i femte etasje der hun bor, på to faste ukedager. Han får ikke lov til å stille henne noen spørsmål om hennes privatliv.

Parallelt innleder Tom et forhold med kvinnen som jobber i resepsjonen på hospitset, uvitende om at dette er sjefens kone ... Inntil naboen hans, afrikaneren, begynner med utpressing. Han har nemlig sett dem på taket på bygningen, i heftige favntak.

Plutselig begynner det å skje saker og ting. Etter å ha vært hos Margit finner Tom afrikaneren som bor ved siden av ham, død på toalettet ... Pga. deres tidligere krangel om toaletthygiene samt truslene fra afrikaneren, faller mistanken fort på Tom. Og da han bruker Margit som alibi, viser det seg at hun har vært død de siste 15 årene ... Ingen har bodd i leiligheten hennes i disse årene heller. Hva har han egentlig rotet seg opp i? Og hvem er i så fall den kvinnen han har hatt en affære med? Hva har Tom gjort mot sin ekskone siden hun er så redd ham? Dette og en hel del andre spørsmål dukker opp, uten at vi får svar på halvparten ...

Både Kristin Scott Thomas som Margit og Ethan
Hawke som Tom spiller glitrende i denne filmen. Heftigheten i deres forhold, som har et mystisk skjær over seg der møtene på en måte foregår utenfor virkeligheten, men som også oppleves som ekte på et vis, er sjelden å se på film. Mot slutten irriterte det meg riktignok at en rekke av spørsmålene som oppsto underveis, ble stående ubesvart. Det er nærliggende å trekke noen paralleller til den polske regissøren Kieslowski, som også har laget mange tankevekkende filmer, hvor de ubesvarte spørsmålene står i kø etter at siste scene er spilt. Inntrykket forsterkes når jeg ser oversikten over filmene som Pawel Pawlikowski har laget i årene 1990 - 2011 - ikke mange, men flere med et direkte eller indirekte politisk motiv. Rent filmteknisk er dette en spennende film. Noen ganger ble jeg sittende og lure på om det var noe galt med min TV fordi bildene tidvis ble litt uklare, men jeg endte med å tolke dette slik at situasjoner som på en måte hadde et uvirkelighetens skjær over seg, faktisk hadde nettopp det. Min konklusjon er at dette er film som noen vil like kanskje først og fremst pga. det noe surrealistiske preget som den har - mens mange bare vil synes at den er litt rar og merkelig. Selv synes jeg at filmens styrke ligger i stemningene som blir skapt underveis - i tillegg til de to glitrende hovedrolleinnehaverne. Jeg er i tvil om jeg skal gi den terningkast fire eller fem, men heller nok mot en firer her.

Innspilt: 2011
Originaltittel: La femme du Vème
Nasjonalitet: Frankrike, Polen, Storbritannia
Genre: Thriller
Skuespillere:
Kristin Scott Thomas (Margit), Ethan Hawke (Tom)
Spilletid: 80 min.





Margit og Tom treffer hverandre under en litteraturkveld
Tom finner frem til Margits leilighet 
Margit kan sine forførelseskunster
Sjefens kone på hospitset

lørdag 30. juni 2012

"Kvinne går til lege ... mann går på by´n" (Regissør: Reinout Oerlemans)

Filmatisering av Kluuns "Kvinne går til lege ... mann går på by´n"

Fra før av har jeg lest "Kvinne går til lege ... mann går på by´n" av den nederlandske forfatteren Ray Kluun, og jeg tror til og med at jeg har oppfølgeren liggende ulest et eller annet sted. Jeg har også en eller annen gang fått med meg at boka skulle filmatiseres, men har ikke klart å plukke det opp før jeg på en handletur i Sverige tilfeldigvis kom over den i en billighaug med DVD´er (som jeg selvsagt ikke kunne dy meg for å grave litt i, selv om jeg har ørten usette filmer liggende på vent ...). Der dukket altså filmen opp - under den svenske tittelen "En s
orts kärlek".

Det vellykkede ekteparet Stijn og Carmen har i grunnen det meste de kan ønske seg. Begge har lysende karrierer, begge er fremdeles relativt unge og vakre, de har en nydelig datter, et praktfullt hjem - og de har et lass med venner som de til stadighet har det riktig festlig sammen med. Alt ville ha vært perfekt dersom Stijn ikke hadde hatt det med å være utro innimellom. Han ønsker at kona skal se på dette som et slags lyte ved ham som hun må akseptere, mens hun selvfølgelig ikke føler det slik.

Så rammes Carmen av brystkreft. I begynnelsen håper de at dette skal være et mareritt det går an å våkne opp fra, og lenge ser det faktisk slik ut. Legene er flinke, og mange overlever tross alt kreft - selv brystkreft. Men slik skal det dessverre ikke gå. Carmens brystkreft har spredt seg, og de må etter hvert innse at hun kommer til å dø. Stijn følger opp sin kone på en fantastisk måte, men innimellom "må" han på by´n ... I stedet for en-natts-affærer innleder han nå et forhold til Roos, en kvinne han lenge har hatt et godt øye til, men som har avvist ham gang på gang fordi hun ikke har sansen for gifte menn. Og Carmen som blir mer og mer fortvilet over sykdommen sin og dens tragiske utvikling, blir helt fra seg over at mannen hennes kan finne på å være utro nå som hun trenger ham som aller mest. Mens Stijn aldri i verden ville ha klart å stille opp for henne i tykt og tynt uten kjærligheten fra Roos innimellom slagene ...

Filmen har så vidt jeg vet aldri vært vist på norske kinoer, og det er kanskje årsaken til at den heller ikke har vært særlig synlig for norske DVD-kjøpere heller. Kluuns historie om Stijn og Roos er selvbiografisk, og dette slo meg spesielt da jeg leste boka - at det må være vanskelig å skrive en slik historie uten å ha kjent den på kroppen selv. Jeg opplevde filmatiseringen av boka som meget vellykket! Skuespillerprestasjonene er glitrende, desperasjonen hos hver enkelt i dette trekantdramaet mellom Stijn, Carmen og Roos er nesten autentisk skildret, og temaet er så smertefullt at det nesten var vanskelig å ta dette innover seg. Her blir det terningkast fem!

Innspilt: 2010
Originaltittel: Komt een vrouw bij de dokter: Een
 ode aan de liefde
Nasjonalitet: Nederland
Genre: Drama
Skuespillere: Barry Atsma (Stijn), Carive van Houten (Carmen), Anna Drijver (Roos)
Spilletid: 109 min.

Carmen og Stijn - et relativt lykkelig par på tross av en del ting
Carmen rammes av kreft, og Stijn følger opp 
Innimellom alle cellegiftkurene "må" Stijn på by´ n
Roos og Stijn innleder et forhols

"War Horse" (Regissør: Steven Spielberg)

En film for barn og hesteelskere?

Filmen "War Horse" er basert på Michael Morpurgos bok "War Horse" som utkom i 1982, og som har hatt stor suksess som teaterstykke fra 200
7.

I filmens åpningsscene følger vi den engelske tenåringsgutten Albert Narracott som er vitne til at et føll blir født. Føllet og moren springer etter kort tid av gårde. I neste scene er Alberts far på en hesteauksjon. Han skal ha tak i en arbeidshest, men det hele ender nokså fatalt for ham. Stoltheten hans får ham nemlig til å overby på en hest som er alt annet enn brukendes til arbeid. Og det verste av alt: dette har han ikke penger til, og han setter derfor hus og heim (som de for øvrig bare har leid) på spill.

Hjemme venter en eitrende forbannet kone (spilt av Emily Watson) da hun oppdager at mannen har gjort dette vanvittige kjøpet, mens sønnen er fra seg av lykke. Dette er nemlig den samme hesten han så bli født for kort tid siden. Han lover foreldrene at han skal ta seg av hesten og trene ham opp. Mellom ham og hesten oppstår det etter hvert et nærmest magisk vennskap, hvor de to kommuniserer på sitt helt eget språk.

Så dukker utleieren opp, og Alberts far trygler og ber om betalingsutsettelse. Han har planer om å dyrke opp et stykke jord som er full av steiner, og der vil han plante turnips. Dette vil skaffe ham de resterende pengene. Alle ler av ham, men han står på sitt. Albert lover at han skal klare å tre seletøy på hesten, og at dette skal la seg gjøre. Dette får han også til - mot alle odds - men uvær og ulykke rammer atter en gang den lille, fattige familien. Avlingen blir ødelagt, og nå har faren bare en mulig utvei: han må selge hesten. Og dermed starter det egentlige eventyret om denne legendariske hesten, som blir krigshest i forbindelse med utbruddet av første verdenskrig. Albert er til å begynne med for ung til å la seg verve i krigen, men etter hvert blir også han soldat og kjemper sammen med franskmennene mot tyskerne i skyttergravene på østfronten. Med det ene formålet for øye: å finne hesten Joey. Problemet er bare at han ikke er den eneste som leter etter Joey ...

Ja, hva skal jeg si? Filmen har blitt nominert til intet mindre enn seks Oscars, men har så vidt jeg vet ikke fått noen av dem. På baksiden av DVD-coveret kan jeg dessuten lese at "Spielberg har fleska til med alt han har og gjort en overveldende hjertefilm som folk bare må elske". Og så elsket jeg likevel ikke denne filmen, som er i overkant lang (nærmere 2,5 time) og med skuespillerkarakterer som jeg opplevde tippet over i det banale, endimmensjonale og nesten karrikerte.

Underveis mens jeg ble sittende og studere de ulike teknikkene som var brukt, med nærbilder av Albert med åpen munn og blå, blå øyne som utelukkende vitnet om godhet, og som ikke en gang under hele filmen fremviste et eneste usympatisk trekk som kunne vise at han var et menneske, og ikke en engel, vel, da mistet filmen sin troverdighet for meg. Hadde det enda vært sagt at dette er en barnefilm, basert på en barnebok (hvilket den faktisk er), så ville jeg på forhånd skjønt at jeg skulle styre unna den. Derimot fikk jeg et inntrykk av at dette for all del er filmen man ikke må gå glipp av. Og så fant jeg den i grunnen nokså kjedelig. For hesteentusiasmer derimot er dette helt klart en vakker film man kan kose seg med gang på gang.

Mange av hestescenene er flotte og vakre. Men når reklamen for filmen sier at "War Horse er et stort mesterverk og en av d
e mest gripende filmfortellinger om vennskap som noensinne er blitt laget", vel så kunne jeg ikke være mer uenig. Jeg ender et sted mellom terningkast tre og fire. Når karakteren ikke blir dårligere er dette fordi jeg ser at filmen vil treffe hos dem som rent faktisk er i målgruppen, og fordi den tross alt inneholder en hel del kvaliteter rent filmteknisk. 

Innspi
lt: 2011
Originaltittel: War Horse
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Jeremy Irvine (Albert Narracott), Emily Watson (Rose Narracott), Peter Mullan (Ted Narracott), David Thewlis (Lyons), Tom Hiddleston (kaptein James Nicholls), David Kross
Spilletid: 140 min.


Albert er vitne til at et føll blir født
Alberts foreldre - Ted og Rose
Et spesielt vennskap har oppstått mellom Albert og hesten Joey

torsdag 28. juni 2012

Jahn Otto Johansen: "Den nygamle antisemittisme"

Et ildsjelprosjekt fra Jahn Otto Johansen

Forfatteren og journalisten Jahn Otto Johansen (f. 1934) vokste opp i Porsgrunn. I løpet av sin karriere har han skrevet en imponerende mengde med bøker (se hans bibliografi på Wikipedia) og artikler, og han har også engasjert seg betydelig i minoriteter generelt og i jødenes historie og skjebne spesielt. Ja, så mye har han engasjert seg i jødenes skjebne at mange - særlig etter at han i 1980 utga boka "Min jiddische mamma" - har vært overbevist om at han er av jø
disk opprinnelse selv. Men han er ikke det. Derimot vokste han opp i et kristent miljø.

Jeg kom over Johansens bok "Den nygamle antisemittisme" i forbindelse med et forfattertreff på Jødisk Museum tidligere i vår. Boka er ikke i fritt salg, og den er skrevet med tanke på undervisning i videregående skoler og på universitetene - etter at en kortfattet og lettlest bok om temaet, og som også var faglig holdbar, hadde vært etterlyst. I denne lille, men svært kortfattede og fortettede boka, tar Johansen for seg jødehat i vår tid, om konspirasjonsteorier (bl.a. Sions vise protokoller), om jødeparagrafen i den norske grunnloven, om Henrik Wergelands engasjement for å få denne paragrafen fjernet, om norsk unnfallenhet under andre verdenskrig, om en skremmende økning i jødehetsen nær sagt over hele verden osv. Boka inneholder alt som tenkes kan av litteraturhenvisninger. Underveis tenkte jeg at "hvorfor er ikke den eller den boka tatt med?" - bare for å oppleve at alt var nevnt - i tur og orden. Også Stefan Zweigs berømte roman "Verden av i går", som er en helt unik dokumentar om fremveksten av antisemittisme i Sentral-Europa i mellomkrigstiden, er nevnt.

Boka er på alle måter meget tankevekkende og svært lærerik! Johansen prøver ikke bare å forklare opphavet til det som må oppfattes som antisemittisme og jødehat, men han forsøker også å forklare hva antisemittisme egentlig er. Han viser til at det er fullt mulig å være antisemitt uten å ha møtt en eneste jøde, og at det dessuten er mulig å være mot staten Israels handlinger mot palestinere uten at man av den grunn er antisemittisk. Når beskyldninger om antisemittisme i den forbindelse trekkes frem, er dette nærmest å betrakte som en hersketeknikk i debatten.

De utviklingstrekk spesielt i nyere historie som Johansen trekker frem, er meget skremmende. I dag er det ikke bare nynazister som fremmer jødehat, men også enkelte ekstreme fundamentalistiske miljøer innenfor islam. "Jøde" har gjenoppstått som skjellsord blant de unge, og tendensen til hetsing av jøder som bærer religiøse symboler på åpen gate, viser at jødehatet der det eksisterer er blitt mer voldelig.

Selv har jeg alltid lurt på hvor jødehatet oppsto - utover at jødene opp gjennom historien har blitt hatet fordi de drepte Jesus. Når jeg så leser om Luthers jødehat, må jeg innrømme at dette faktisk var nokså ukjent for meg. Jeg visste heller ikke at det bare bodde 2000 jøder i Norge i 1939, og at halvparten av disse ble drept etter deportasjon til tyske konsentrasjonsleire (fortrinnsvis Auschwitz). Resten klarte å unnslippe enten ved å rømme til Sverige eller England, eller ved å gå i dekning så lenge krigen varte. Johansens beskrivelse av den påståtte uvitenheten etter krigen - både i Tyskland og i Norge - er bitende sarkastisk. Det forhold at jødene ble fratatt statsborgerskapet samt at deres eiendeler ble konfiskert i forbindelse med avreise til Tyskland, indikerte på alle vis at det ikke var meningen at de skulle vende tilbake. Det var ikke det offensive hatet som var verst - det var likegyldigheten.

I boka siterer Johansen diktet "Ikke bødlene" av lyrikeren Halfdan Rasmussen (side 51):

"Ikke bødlene gør mig bange
ikke hadet og torturen
ikke dødens riffelgang
eller skyggene på muren.
Ikke nætterne når smertens
sidste stjerne styrter ned -
Men den nådeløse verdens
blinde ligegyldighed.


"Vi må innse at det j
ødiske Holocaust ikke bare var et tilfeldig folkemord, men et siviliasjonsbrudd. Og derfor er det som Aftenposten skrev, intet mindre enn et sivilisasjonsprosjekt å motarbeide jødehatet i vår egen tid." (s. 111)

Denne boka er en av flere bøker om minoriteter, og Jahn Otto Johansen skriver i sitt forord følgende:

"Denne småbok-serie tar sikte på å være selvfinansierende. Det er ikke beregnet noen som helst fortjeneste for forfatter og forlag. Det viktigste for meg er at flest mulig engasjerer seg for minoritetene ved at det opparbeides empati og kunnskap. Empati uten kunnskap kan lett bli forbigående, og kunnskap uten empati kan lett bli for teroretisk."


Jeg skulle ønske at denne boka hadde vært tilgjengelig for flere! Selv har jeg allerede sikret meg boka "Jødehat - Antisemittismens historie fra antikken til i dag" av Trond Berg Eriksen, Håkon Harket og Einhart Lorentz, en monstrøs bok på nesten 700 sider. Denne boka fremhever Johansen som en av de grundigste bøkene som er gitt ut i Norge om temaet. Fordelen med Johansens bok er imidlertid at den er tynn og kompakt, lettlest, lite akademisk og teoretiserende og dermed tilgjengelig for flere på en helt annen måte. Jeg ble meget imponert over hans kunnskaper om temaet! Her blir det terningkast fem!


Ut
gitt: 2010
Forlag: Minoritetsbiblioteket
Antall sider: 116


Jahn Otto Johansen

onsdag 27. juni 2012

Ebba Haslund: "Sekskanten"

Lillemor Berge 30 år etter ...

I denne frittstående fortsettelsen av "Bare et lite sammenbrudd" møter vi Lillemor Berge og hennes syklubb - Sekskanten - drøyt 30 år etter hennes 50 årslag, hvor nevnte sammenbrudd fant sted. Vi befinner oss i september i 2006, før en klubbkveld, og gjennom små glimt i løpet av en dag får vi innblikk i seks kvinners liv, de som sammen utgjør Sekskanten. Noen har riktignok falt fra, mens andre har kommet til. De fleste har holdt sammen siden de tok artium i Oslo i 1944. Selv om noen har sluppet litt billigere fra det, har kvinnene like fullt til felles at de har fått sitt av både medgang og motgang.

"Lillemor Berge står foran speilet på badet og ser
 seg selv i helfigur. Det er noe hun ellers unngår. Det er mer enn tilstrekkelig å møte skrukkefjeset i speilet over vasken, når hun gnir seg inn med ansiktskrem, den som skal fjerne rynker, hah! Eller sjekker frisyren som for så vidt er OK. Tupsi hadde så rett den gangen i klubben, da hun grep saksen - snipp, snipp. Men hva med posene under øynene, den digre under haken, nettet av rynker -. Hun burde kanskje gjøre som denne Tupsi, få seg en lift. Kalkunhalsen burde være lett å fjerne. Men hun har ikke ork. En og åtti. Orker ikke mer. Helt siden lynet slo ned i familien Berge, har hun hatt mest lyst til å legge seg ned og dø. Vår kjære, snille mor sovnet stille inn i går. Høres ikke det behagelig? Samme hva fornuften selv, Marina, sier, "vi får jo se hvordan det går". Som om det ikke går lukt til helvete med alt i hop, både den store verden og hennes egen lille, som for øvrig alt er gått i knas." (side 11)

Vi introduseres etter hvert for de
andre i klubben - Ellisif, som døde i 1974, Kirsti, hun med alle ektemennene, og som dessuten er kunsterisk av seg, Marina, Lillemors tidligere hushjelp eller daghjelp, Annema, Bitten og så Rigmor, hun som av en eller annen grunn aldri ble gift. Men mest av alt er det fokus på Lillemor og hennes barn - Hjalmar den vellykkede, som plutselig er anklaget for konemishandling og ikke lenger er så vellykket, Nils Werner den mislykkede, han som "bare" ble taxisjåfør (og at på til en arbeidsløs og pengelens taxisjåfør som for lengst har brukt opp farsarven) samt døtrene Beate og Vivian, begge hardt dobbeltarbeidende og med haltende ekteskap.

Med bitende snert og sarkasme beskrives kivingen mellom kvinnene, som rommer både sjalusi, misunnelse og en evig sammenligning mht. hva barna deres har prestert her i livet. Skadefryden blomstrer der tilsynelatende perfekte fasader slår sprekker, samtidig som de som lykkes må tone dette ned for å unngå de verste utslagene av misunnelse. Som kvinner er de vant til at det må være en viss balanse i regnskapet. Det er tross alt balansen og likhetene som holder dem sammen - ikke ulikhetene. En viss grad av klasseskille er til stede mellom noen av kvinnene, men paradoksalt nok slår dette skjevt ut, i disfavør av de bemidlede. Som at velsituerte Lillemor eier en tre roms leilighet med flott utsikt i tredjeetasje i et leilighetskompleks for eldre, samtidig som hun blir dårligere og dårligere til beins, mens Marina bor i en billigere toroms leilighet i første etasje, og er sprek som en fole. Som at Lillemor begynner å bli glemsk, mens Marina aldri har vært skarpere. Fallhøyden for barna deres er dessuten større for dem som kommer fra velbemidlede hjem, enn for dem som kommer fra mer alminnelige hjem.

Aller morsomst er Ebba Haslund når hun beskriver kvinnenes tanker om vårt moderne samfunn, hvor ingenting er slik det en gang var. Hun skriver dessuten glitrende om det å bli gammel, og om hvor forskjellig dette kan arte seg fra person til person, alt avhengig av helsen. Tupsi, den sist ankomne i klubben, har en broket fortid og er av det lettlivede slaget, noen ganger med holdninger og en adferd som forskrekker de andre i klubben, uten at det affiserer henne det aller minste. Kontrasten mellom henne og spesielt den mer tradisjonsbundne Lillemor er enorm, men mon tro hvem som tross alt får mest ut av livet sitt når det kommer til st
ykket?

Jeg valgte å høre denne boka som lydbok med Ebba Haslund selv som
oppleser. I begynnelsen opplevde jeg henne som litt stiv og formell, men etter hvert som jeg ble vant til henne, elsket jeg stemmen hennes. Bare måten hun uttalte moderne ord og uttrykk på fikk meg mange ganger til å knekke sammen i latter. For selv om denne boka har helt klare politiske undertoner, men dog er noe mindre feministisk enn den første boka, er det masse humor å finne i "Sekskanten" - ikke minst rundt dette å blir eldre. Ebba Haslund skrev boka i 2007, to år før hun døde, 91 år gammel. Kanskje må man ha levd noen år for fullt ut å sette pris på en bok som dette. I alle fall synes jeg det er en tendens til at de yngre finner denne boka kjedelig, mens det motsatte er tilfelle når man har kommet noe opp i årene selv. Selv tilhører jeg den sistnevnte kategorien, og kan fastslå at humoren gikk rett hjem hos meg. Jeg synes boka fortjener terningkast fem!

Utgitt første gang:
2007
Innspilt som lydbok: 2008
Forlag: Lydbokforlaget 
Oppleser: Ebba Haslund
Spilletid: 6 t 37 min.


Ebba Haslund

mandag 25. juni 2012

Tore Renberg: "På fest hos litteraturen"

En litterær aperitif

Jeg skjønte det med en gang jeg tilfeldigvis snublet over denne boka sist fredag: denne boka kom ikke til å havne i mine lange køer av uleste bøker, nei! Allerede samme kveld var jeg i gang med lesingen, og tross tett program i de påfølgende dagene, er boka allerede ferdiglest. Riktignok ei tynn lita flis på 133 sider, men d
og!

Når jeg nå skal for
midle noen av mine inntrykk, holdt jeg på å gi denne omtalen overskriften "et litterært festmåltid", inntil jeg innså at det ikke ville være en dekkende beskrivelse. Jeg endte altså opp med overskriften "en litterær aperitif", dvs. en liten smakebit på disse tre forfatterne som Renberg har plukket ut til denne boka, og som er basert på tre foredrag (kalt Tore Con Amore) han holdt på Litteraturhuset i Oslo våren 2009 om hhv. Balzac, Lagerlöf og Laxness. Det har blitt en personlig reise inn i tre forfatterskap, hvor Renbergs særegne stemme preger fremstillingen.

Og glad er je
g for at jeg ikke hadde rukket å lese Morgenbladets sure anmeldelse sist fredag, uten at jeg tror at jeg hadde latt meg avskrekke av den grunn. Tore Renberg er nemlig en av "mine" forfattere, og jeg elsker fortellerstemmen hans! Uansett hva bedrevitende, surmagede anmeldere måtte mene! På hvilke premisser er det vedkommende anmelder for øvrig nærmest slakter boka? Som om forfatteren skulle ha hatt som mål å skrive seg inn i litteraturvitenskapen, men mislyktes totalt? Dette er imidlertid tre foredrag om tre sentrale forfattere som har betydd mye for Renberg, og som han i en nokså muntlig og munter fortellerstil gjør det han kan for å selge inn til potensielt nye lesere. Og det gjør han etter mitt skjønn både med verdighet og stil! Selv har jeg med skam å melde aldri lest noe av Balzac, mens jeg så vidt har stiftet bekjentskap med Lagerlöf og Laxness. Og når jeg kan konstatere at Renberg har lyktes med å få meg enda mer nysgjerrig på disse forfatterne hvis bøker jeg faktisk har flere uleste bøker av i hyllene mine, ja, så er det fordi han er knakende god i sin overbevisning. Forfattere som Renberg for øvrig mener fremkaller grunnfølelsen "fest" i sin litteratur - derav bokas tittel "På fest hos litteraturen" ...

Førstemann ut er Balzac. I motsetning til de to andre mottok han aldri noen Nobelpris i litteratur (den var ikke oppfunnet enda den gangen han levde). Ja, han ble vel i grunnen ikke hedret i noen særlig grad mens han levde, forgjeldet som han etter hvert ble. Balzac hadde én visjon med sin litteratur: "Det Napoleon ikke klarte med sverdet, skal jeg klare med pennen!" Det er ikke noen lystig fest Balzac fremkaller, men mer en svart fest, der han i forblommende ordelag beskriver menneskenaturens mest nedrige sider.

Underveis støter vi på mange digresjoner, som på side 22-23, hvor Renberg skriver følgende:

"Jeg ble,
som så mange andre aspiranter til det litterære livet, overbevist om at den modernistiske kanon var en høyerestående litteratur, en bedre, sannere og vakrere litteratur enn den taskete, enkle, episke fortellingen. Jeg gikk på limpinnen og trodde at å skrive forvansket litteratur som utforsket seg selv, eller for eksempel språkets grenser, uten dramaturgisk konsekvens, uten klart tegnede karakterer, uten sujett eller handling, var både skjønnere og vanskeligere. Siden jeg har lett for å dedikere meg til det jeg tror på, gikk jeg inn i denne forestillingen om stor litteratur med effektiv tyngde. Dette hendte i den sene ungdomstiden og i studentdagene mine i Bergen. Jeg ble en slave av den littærer retningen som en gang begynte som et opprør mot den borgelige romanen, den retningen som en gang myrdet slike som Balzac fordi de var usanne og forenklede og sentimentale og melodramatiske og det ene med det andre. Dette tåpelige, dels selvpålagte slaveriet varte i noen få år. Det var en nødvendig epoke, og lignet ikke så rent lite på en tidligere epoke da jeg gjorde mitt beste for å bli kristen, med alt hva det medførte av plager og grublerier. Jeg slet meg gjennom den ene tungtfordøyelige og ubegripelige og hermetiske romanen etter den andre, jeg overbeviste meg selv om at det de sa var sant, overbeviste meg selv om at dette var stort og at jeg en dag kom til å forstå det, i den tro at litteratur ikke var kommunikasjon, som min lærer Arild Linneberg ved Universitetet i Bergen hadde fortalt meg, i den tro at den gode litteraturen må yte ekstrem motstand, slik man ukentlig kunne lese på prent i Morgenbladet eller kvartalsvis i Vinduet og Vagang. Men perlevenner ble vi i siste instans ikke, modernismen og jeg. Vi hadde forsøkt lenge, men en dag var det nok. En dag våget jeg meg tilbake til den nedvurderte fortellingen, ned til de dumme, ned til de enkle, ned til en verden av dikotomier og bulder og brak, ned til den medrivende litteraturen; jeg oppdaget festen igjen." 

I det følgende beskriver han hva som karakteriserer Balzacs litteratur - det autentiske, det sanne i formidlingen, dramaturgien som er så emminent i hans bøker - en forfatter Renberg lenge trodde var både kjedelig, uvesentlig og utdatert. Og så endret alt seg etter at han leste "Far Goriot". Og som forfatterskapsleser og ikke en enboksleser, endte han selvsagt med å sluke hele Balzacs forfatterska
p. Og jeg som har Far Goriot ulest i boksamlingen min, skjønner at jeg absolutt bør foreta meg noe i sakens anledning, og det ganske snart.

Selma Lagerlöfs forfatterskap preges av det Renberg har valgt å betegne som motstandsløshet, en karakteristikk som står i dyp kontrast til det som er opplest og vedtatt er stor litteratur blant dem som mener å ha greie på det. F.eks. Kjærstad som hevder at det for å være stor litteratur, må være motstand i teksten, og at det ofte kreves like mye arbeid å lese en bok som å skrive den. Når man leser Lagerlöf slipper man imidlertid å bla tilbake og lese avsnitt på nytt for å forstå hva hun har forsøkt å formidle. Men kan det bli stor litteratur av slikt? Nåja, hun fikk jo faktisk Nobels litteraturpris, så noe må det absolutt ha vært med hennes bøker, tross alt. For Lagerlöf var det et stort poeng å skrive for et stort publikum, og hun jobbet hardt for å få det til. Ikke dermed sagt at dette er lettvekterlitteratur av den grunn!

Når Renberg trekker inn egne opplevelser rundt Lagerlöf og i særdeleshet sin gamle mormors drøm om å besøke Mårbacka før hun døde, så opplever jeg dette som en berikelse i teksten. For på den måten får han frem hvilken glede denne forfa
tteren har skapt hos mange lesere, unge som gamle, og ikke minst hvordan han selv fra å ha fordommer mot Lagerlöf endte opp med å elske henne og lese alle bøkene hennes. Slike historier fascinerer meg! Og jeg som fra før av bare har lest "Gösta Berlings saga" av henne, men som har "Jerusalem" liggende ulest et eller annet sted, må se å få gjort noe med dette også!

Den forfatteren Renberg utvilsomt k
larer å skape størst nysgjerrighet rundt for mitt vedkommende, er utvilsomt Laxness, nok en forfatter jeg kun har lest en bok av (selv om jeg egentlig er en forfatterskapsleser), nemlig "Brekkukotkrønike". Den var til gjengjeld så fantastisk at det i grunnen er underlig at jeg aldri kom lenger enn til den i Laxness´forfatterskap. "Sin egen herre" er definitivt en bok som bør leses! Ikke bare fordi Renberg betegner den som Nordens beste roman, men fordi han har lykkes med å gjøre min nysgjerrighet meget stor også her.

I følge Renberg preges Laxness´forfatterskap av råskapen. Dessuten er han en mester både hva gjelder det rent språklige, karakterskildringene og i dra
maturgien - i tillegg til at han har et politisk budskap. Mange forfattere kan skrive, men er ikke like heldige med dramaturgien, dvs. evnen til å bygge opp en historie som har noe av pageturner-kvalitetene ved seg. Da Renberg angrep Hamsun for manglende evne til å skrive en drivende historie, holdt jeg nesten på å svelge rødvinen i vrangen. Men - jeg kom til at jeg må ha ham unnskyldt! Han er for ung - ikke 40 enda. Hamsuns forfatterskap vokser nemlig i takt med 40 årskrisen, som i større eller mindre grad rammer de fleste av oss, enten vi vil innrømme det eller ikke. Det Hamsun mangler av ytre handling, tar han nemlig igjen i mangfold på det indre plan. Og er det noe som skjer i 40 årene så er det nettopp at oppmerksomheten i stor grad flyttes fra det ytre til det indre planet. Derav en påfølgende panikkfølelse av typen "er dette virkelig alt livet skal ha å by meg?" Og i kjølevannet følger det for den lesende delen av befolkningen gjerne et behov for å grave seg ned i eksistensielle temaer i litteraturen. Det er her bl.a. Hamsun kommer inn i bildet.

Dette er en herlig lit
en bok som jeg anbefaler alle litteraturelskere på det aller, aller  varmeste! Jeg er heller ikke snau og tildeler den ubekjedent terningkast seks! Ikke forvent en bok som blir stående i litteraturvitenskapen som en kanon, men forvent heller en bok som formidler glede og entusiasme for tre forfattere som fortjener å få litt mer blest og oppmerksomhet rundt seg. Boka er preget av en muntlig fortellerstil - av den enkle grunn at den inneholder tre presumptivt muntlige foredrag. Tre foredrag jeg skulle gitt ganske mye for å oppleve i reprise "live", om det skulle la seg gjøre en eller annen gang ... (hint! hint!)

Ut
gitt: 2012
Forlag: Forlaget Oktober
Antall sider: 133


Tore Renberg

Populære innlegg