Gerd Hammerstad: "En klegg i klisjéenes dal"

En hyllest til Akerselva og miljøet rundt denne

Alenemoren Agnete sliter mer enn de fleste. Sønnen Alex betyr alt for henne, men dette er likevel ikke til hinder for at hun tyr til virkelighetsflukt inn i rusens verden (beskrevet som "smågodt" og "Skjulabånn") når tilværelsen blir for vanskelig. Når det er nødvendig, omskriver hun virkeligheten slik at sviket hennes mot sønnen skal bli til å leve med. For er det noe hun ikke orker å forholde seg til, så er det at hun egentlig ikke holder mål som mor og at "folk som tar fra andre folk" (dvs. Barnevernet) kan komme til å forsyne seg med det siste fine hun eier og har, nemlig sønnen ... Ikke en gang blomstene i hagen får hun ha i fred, for dem spiser sneglene og rådyrene opp for henne. Og slik har hun i grunnen hatt det i hele sitt liv. Ingenting av det som betyr noe, blir hos henne ...

Mens Agnete kaver og sliter, blir vi med henne langs Akerselva hvor vi er innom Hønse-Lovisas Hus, Fabrikkjentene, fossen og andre gjenkjennelige steder. Vi introduseres for den ene "vennen" etter den andre - den ene like skibbrudden eller verre enn Agnete selv. Enkelte av dem prøver dog å minne henne om at hun faktisk har en sønn, og hjelper henne de gangene hun glemmer å hente Alex i barnehagen. På den måten holdes "folk som tar fra andre folk" på armelengs avstand. Men både hjelperne og Agnete skjønner at dette ikke kan fortsette slik i det uendelige.

Mange spøkelser fra fortiden truer med å ta innersvingen på Agnete. Vi aner en tragisk barndom med en far som drakk, og som har laget dype sår i henne. Og hvem er nå denne "du-har-ikke-sagt-navnet-hans-på-xx-dager-og-det-må-da-telle-for noe"? Hva er det som skjer dersom hun sier navnet høyt? Inni mellom er det ikke enkelt å skille drøm og fantasier fra virkelighet, men noen av spørsmålene som oppsto underveis, finner sine svar etter hvert ...

"Fortellingen om Kong Ødipus slutter på forskjellige måter. Han tar sitt eget liv, eller sitt og konas liv, eller stikker ut øynene sine, eller stikker ut hele familiens øyne, og/eller dreper dem alle. Samme story, hauger av versjoner.

Og Nora. Nora gikk. Så likte ikke folk at Nora gikk, så Ibsen måtte lage en ny versjon, der Nora ikke gikk, eller kanskje hun gikk og kom tilbake, du husker ikke helt. Men to versjoner.

Og hva med Rødhette? Du bare spør. Ble hun spist, eller ble hun ikke spist?

Og Griselda, mange versjoner. Folkeeie, slike historier, alle har tegningsrett på slutten. Og hva bryr de seg, disse versjonsmakerne, historievinklerne, om at de bestemmer over liv og død?

- Kanskje Walter tok barna, skilte seg fra Griselda, og leverte barna tilbake.

- Kanskje Walter tok barna, skilte seg fra Griselda, og beholdt barna.

- Kanskje Griselda ble sittende igjen alene med litt smågodt, Skjulabånn og en TV som flimret og surret og nistirret på henne.

- Kanskje hun aldri så noen av dem igjen." (side 164)

Forfatteren har på smussomslaget uttalt at hun både som lektor og privatperson har truffet utallige mennesker i utallige sammenhenger, og at hun aldri har sluttet å undre seg over alt det besynderlige mennesker tenker, sier og gjør. Som en del av undringen har hun skrevet denne boka, som er hennes debutroman. Fra før av har hun imidlertid publisert noveller, reiseskildringer og småtekster, så det er ikke en uerfaren forfatter vi står overfor.

Fortellerstilen i "En klegg i klisjéenes dal" er nokså særegen, idet forfatteren har valgt å skrive på det jeg oppfatter som "dramatisk presens". Ikke bare det - vi introduseres også for en forteller som omtaler Agnete som "du".

"Fabrikkjentene furter i dag. Alex valgte Tina for deg i morges, hun som så ofte blir glemt. Teksten på sokkelen leser du mens du klapper det du må, sier "Hei!" til Ellen og nikker til Veversken. Kulemagen hennes er borte nå, sånn kan det gå, tenker du, og subber deg tungt bortover stien.

Nesten på toppen tar du en hvil på gresset, finner frem Skjulabånn og sitter en stund og tenker og døser i den sene solen." (side 146)

Vi er hele tiden til stede her og nå i hovedpersonens liv, selv om hun selv beveger seg frem og tilbake i tid. Denne fortellerstilen var litt uvant i begynnelsen, men dette vendte jeg meg fort til. Fremfor alt er dette et meget originalt fortellergrep, som er meget krevende, men som forfatteren behersker til fulle. Hun skriver glitrende, og tittelen til tross (med henvisninger til klisjéer) - her er det ikke mange klisjéer av den billige og lettvinte typen. I den grad klisjéer benyttes, fremstår dette som et bevisst litterært grep. For øvrig vil jeg berømme forfatteren for hennes respektfulle fremstilling av et lite knippe av Akerselvas mange skjebner. Man skal ikke skue hunden på hårene, og bak tilsynelatende triste menneskeskjebner skjuler det seg mang en hverdagshelt som gjør så godt de kan, ut fra sine forutsetninger. Ikke uten grunn ender jeg med å gi denne romanen terningkast fem! Og jeg håper virkelig at det kommer flere bøker fra denne forfatterens hånd!

Utgitt: 2012
Forlag: Stjernetær Forlag
Antall sider: 186
Boka er kjøpt i forbindelse med en boklansering, som jeg ble invitert på.

Andre bloggere som har skrevet om boka:
- Reading Randi

Gerd Hammerstad, her fra boklanseringen

Ebba Haslund: "Bare et lite sammenbrudd"

Feministisk pamflett fra 1975

Lillemor og hennes ektemann Harald Berge nærmer seg begge 50 år, og sammen har de fire barn - to jenter og to gutter. Lillemor oppga i sin tid muligheten for egen yrkeskarriere til fordel for mann og barn. I tillegg har de et gedigent hus som legger beslag på all hennes tid. Hun er ordensmenneske til tusen, og det krever sin kvinne å holde hus og hage i orden. Dessuten har hun en aldrende og dement mor på sykehjem, som hun forsøker å få besøkt minst to ganger pr. uke.

Først ut til å runde 50 år er Harald. Lillemor forbereder et fantastisk selskap for ham. De har invitert over 30 gjester og feiringen skal foregå hjemme. Så pass har de faktisk plass til. Dessuten har Lillemor satt seg fore å lage all maten selv. Hun har til og med skrevet en fantastisk tale til ektemannen - en tale hun har jobbet med i flere dager. Så forløper også selskapet som forutsatt - perfekt ned til minste detalj! Mens hun selv opplever det hele som et maratonløp det er om å gjøre å fullføre, uten at hun klarer å nyte øyeblikket som sådan ...

Lillemor har "alt" og blir misunt av sine venninner. Ikke bare har hun en staut ektemann, men i tillegg har hun et vakkert hus fylt til randen med vakre ting - et hus som er omgitt av en stor hage. Dessuten har hun fire flotte barn. Hvem kan i grunnen ønske seg mer? Ingen ser den kjærlighetslengtende kvinnen som blir møtt med en nokså kald skulder fra ektemannen hver kveld. Han er konstant sliten. Ingen ser kvinnen som er alt annet enn lykkelig, men i stedet føler at ingen legger merke til alt hun faktisk gjør for alle andre. Fordi hun er i ferd med å surne og bli bitter pga. dette, kommer hennes sukk og klaging i veien for at andre kan klare å ta i mot det hun har å gi. Hun har gjort seg selv til martyr - og opplever at ingen ser den hun egentlig er.

Så nærmer Lillemors 50 årsdag seg. Lillemor ønsker at dette skal bli en like så fin dag som den hun ga sin mann. Vel, så ser hun gjennom fingrene på at mannen hennes og barna har valgt å bestille mat fra et firma ... Men da den ene gjesten etter den andre melder avbud, alle med mer eller mindre "gode" grunner, skjønner hun at hennes eget selskap kommer til å bli en blek skygge av det selskapet hun ga sin mann. Ikke at hun hadde ambisjoner om at de skulle bli over 30 gjester, men noe mer enn 20 i alle fall ... Og så blir de knapt 10. Så kommer den "store dagen". Det hele forløper helt greit, inntil hun under desserten skjønner at mannen hennes ikke engang har forberedt noen tale til henne, men i stedet lirer av seg en masse vås som kunne ha passet til hvem som helst og som ikke sier det minste om henne, Lillemor ... Da er det også nok, og det er også da Lillemor får "et lite sammenbrudd", som egentlig ikke er annet enn at hun er snydens full. Og det hele er en reaksjon på at nå orker hun ikke mer av det som til da har vært hennes liv.

"Bare et lite sammenbrudd" utkom i 1975 - i selveste kvinneåret - og boka må forstås nærmest som en feministisk pamflett. Ebba Haslund har i denne romanen beskrevet det som var et typisk kvinneliv for kvinner flest den gangen, kanskje med unntak av at ikke alle var så velbemidlet som familien Berge. Husmorrollen har vel egentlig aldri vært særlig glamorøs, i alle fall ikke i nyere tid, og her beskrives den oppofrende kvinnen som gir alt, og som får så lite tilbake. Alle barna hun valgte å sette til verden, og som stort sett har kranglet siden, ja ikke en gang da de ble voksne sluttet de å krangle seg i mellom - det er hva hun har "ofret" seg for. Og når selv ikke ektemannen vil ha hennes nærhet i ektesenga - hva er egentlig igjen av livet hennes, ekteskapet?

Har denne boka egentlig noe å fortelle dagens kvinner? I motsetning til den gangen har dagens kvinner flere valg - blant annet til å velge seg en yrkeskarriere. Døtrene av Ebba Haslunds Lillemor falt riktignok mellom to stoler - med det meste av ansvaret for mann, barn og heim i tillegg til yrkeskarriere - men mye har heldigvis utviklet seg i en mer positiv retning siden. Mennene har kommet mer på banen i hjemmet, slik at det i alle fall er færre såkalt dobbeltarbeidende kvinner i dag. Husmorrollens beskaffenhet er imidlertid nokså lik den som ble Lillemor til del i "Bare et lite sammenbrudd", idet det knapt finnes en mer utakknemlig rolle i den forstand at arbeidet kun verdsettes når det er synlig at den er uteblitt. Sånn sett er boka selv i dag en tankevekker i forhold til hva det innebærer å bli husmor på heltid gjennom et helt liv. I boka får vi også innblikk i en av Lillemors venninners skjebne - Helene som opplever å bli forlatt av sin ektemann til fordel for en yngre kvinne, og som blir stående fullstendig på bar bakke. Hun får ikke bare et lite sammenbrudd - hun får et stort et.

"Bare et lite sammenbrudd" er meget godt skrevet, og fremstillingen av Lillemor er full av snert og humor. Som når Lillemor beskrives som familiens "lynavleder", og som gjør det som står i hennes makt for å bevare den familiære hygge når flere av familiemedlemmene er i ferd med å havne i klinsj. Jeg moret meg med denne boka, selv om den har et dypere alvor i seg. Det er mye gjenkjennelse i forhold til generasjonen før meg! Jeg synes boka fortjener terningkast fem!

Utgitt: første gang i 1975 (denne utgaven i 2007)
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 186

Her er en link til et intervju med Ebba Haslund - sendt på NrK 10.11.1975. Her stiller forfatteren spørsmål bl.a. ved husmorrollen, om drømmen om å bli gift med sjefen - hva venter egentlig på den andre siden? Boka er et rop om å bli sett og bli verdsatt for den hun er - Lillemor som er gift med den vellykkede direktør Berge, og som føler at alt hun presterer, blir så smått. 

"Ebba Haslund forklarer sine motiver i boken om Lillemor, en godt gift direktørfrue som bryter sammen i sin egen 50-årsdag. Forfatteren mener miljøet i boka er velkjent fra ukebladene, som hun mener formidler at målet for alle kvinner er å bli godt gift med en direktør.

Hun ønsker å belyse at husmoryrket i praksis er lite respektert, og at ekteskapet ikke gir mer trygghet og lykke for gifte kvinner i forhold til enker, enslige og fraskilte kvinner."

Ebba Haslund

"Få meg på for faen" (Regissør: Jannicke Systad Jacobsen)

Om ungdomstid i bygde-Norge
Alma er 15 år - snart 16 - og bor i Skoddeheimen - et kjedelig sted der det aldri skjer noe som helst. Hun kjeder vettet av seg, og hadde det ikke vært for at hun er forelsket i Artur - hele skolens kjekkas nr. 1 - hadde hun ikke holdt ut å være der en dag til. Alma har forresten et problem til - hun er kåt absolutt hele tiden, og dette fører til en del situasjoner som skaper vanskeligheter for henne. Bl.a. hvordan hun har klart å pådra moren en telefonregning på over 6000 kroner fordi hun har ringt til sex-telefonen ...

På en skolefest prøver Artur å sjekke opp Alma. Det oppstår en litt kinkig situasjon, som Alma forteller venninnene om rett etterpå. De nekter å tro henne. Til alt overmål nekter også Artur å innrømme det hele, og konsekvensen er at Alma fryses fullstendig ut. Ingen vil snakke med henne og hun blir gående alene. Til og med småungene roper stygge ting etter henne. Den eneste i hele bygda som øyensynlig ikke vet noen ting, er Almas mor. Det hun derimot har fått med seg er at datteren er i overkant sex-fiksert, og dette skammer hun seg dypt og inderlig over. Hva er det som har gjort at hun har fått en så unormal datter?

Underveis blir vi vitne til Almas jevnaldrende venninners drømmer. En av venninnene drømmer om å få seg kjæreste, men frykter samtidig at dette skal binde henne til stedet for evig tid. Bare se på mammaen hennes! Hun var egentlig på vei til Bergen for å studere i sin tid, men så ble hun forelsket i det som ble pappaen hennes - og hva skjedde? Hun ble husmor på livstid i Skoddeheimen! Og kom seg aldri noen vei ... Grøss og gru! Sånn sett handler denne filmen også om hva som gjør at kvinnene stikker fra bygde-Norge, mens mennene blir igjen. Og om hvor sårbar man er når man bor på en liten plass og er temmelig annerledes enn alle andre - og ganske enkelt ikke er ønsket i det gode selskap. Så spørs det om Artur har en sjanse til å nå frem til Alma til syvende og sist, eller om han har tapt henne for alltid ved å nekte for det han gjorde ...

Filmen er prisbelønt så det holder, og dessuten nominert til enda flere priser. Så hva er det som gjør at den likevel ikke fenget meg? Kanskje er det så enkelt som at jeg ikke er målgruppen for denne filmen, og at temaet som gikk igjen i hele filmen - Almas kåtskap - ble fremstilt på en slik måte at det ga litt avsmak. Jeg har dessuten litt vanskelig for å tro at dette er en vanlig problemstilling som takles på denne måten i ungdomsmiljøene, men igjen er det mulig at jeg er for gammel til å vite. Samtidig er det en modig film som "setter ord" på noe som er nokså tabubelagt - ung seksualitet og tilhørende seksuelle fantasier. Uavhengig av dette opplevde jeg skuespillerprestasjonene som temmelig amatørmessige, og dette trakk ned helhetsinntrykket. Det er godt mulig at dette blir litt mindre synlig når andre ikke norsk-språklige ser filmen. Jeg er i tvil om jeg synes filmen fortjener terningkast tre eller fire, men tror likevel jeg heller til det siste - altså terningkast fire.

Innspilt: 2011
Originaltittel: Få meg på, for faen
Nasjonalitet: Norge
Genre: Drama
Skuespillere: Helene Bergsholm, Henriette Steenstrup, Matias Myren, Malin Bjørhovde, Beate Støfring, Julia Schacht, Arthur Berning, Julia Bache-Wiig
Spilletid: 73 min.

"Some like it HOT" (Regissør: Billy Wilder)

Herlig Marilyn Monroe-komedie fra 1959

Etter å ha sett den flunkende nye filmen "My Weeks with Marilyn", har jeg vært på utkikk etter Marilyn Monroe-filmer, og i den forbindelse var "Some like it HOT" den første jeg kom over (på salg hos Platekompaniet for tiden). Resten må nok bestilles på nettet.

Musikerne Joe og Jerry blir uforvarende vitne til St. Valentines dag-massakren som fant sted i virkeligheten i Chicago i 1929. Hals over hode flykter de av gårde fra gangsterne, som ikke ønsker at noen - absolutt ikke noen - skal komme levende fra det som vitner til denne forbrytelsen.

Utkledd som kvinner tar guttene jobb i et kvinne-orkester. Stavrende av gårde på høyhælte sko, ustyrt med parykker og sminket til trengsel går de ombord på toget som skal bringe dem til Florida. Joe er blitt Josephine (i Tony Curtis´ skikkelse), mens Jerry er blitt Geraldine (i Jack Lemmons skikkelse). I begynnelsen klarer spesielt ikke Jerry å ta øynene fra alle de vakre, halvnakne kvinnene de er omgitt med rundt leggetid, og som toppes av vakre "Sugar" (spilt av Marilyn Monroe). Hun er vokalisten i orkesteret, og selv om det er forbudt, drikker hun litt for å muntre seg opp. Da hun oppdager at Geraldine har litt drikkevarer, er hun ikke sen om å krabbe opp i senga hans. Etterfylt av en hærskare med andre kvinner i samme ærende ... Det Geraldine får oppleve, har Jerry aldri vært i nærheten av ...

Mens de er ombord på toget, øver de inn reportoaret sitt - bl.a. den kjente låten "I wanna be loved by you". 



Moroa tar imidlertid for alvor til da orkesteret og dets medlemmer kommer frem til Florida. For det er ikke bare de ekte damene i bandet som blir nedrent av tilbud fra millionærmenn, men også Jospehine og Geraldine. Dermed er det duket for mange herlige scener underveis, selvsagt toppet av Marilyn Monroe som drømmer om å treffe en millionær. Og hva skal pengelense Joe/Josephine gjøre - han som er så forelsket i henne, men som aldri kan konkurrere ut en millionær?

Denne gamle svart-hvitt-filmen er virkelig vel verdt å få med seg! De kunne tingene sine den gangen også, filmregissørene, fotografene, kostymedesignerne osv. Mye som senere har druknet på teknikkens alter, eller som er skapt i datarommet, var dessuten mer ekte vare den gangen. Trioen Marilyn Monroe, Tony Curtis og Jack Lemmon er ganske enkelt ubetalelige i sine roller i denne filmen! Her handler det om drømmer, om å oppleve sann kjærlighet (men hvor det ikke gjør noe om det er noen millioner involvert heller), om å bli sviktet igjen og igjen, og gi opp håpet (jf. Marilyn Monroes vakre sang "I´m through with love"), for så å oppleve at håpet gjenoppstår ... Jeg gir terningkast fem og en halv.

Dette var for øvrig en av de siste filmene Marilyn Monroe spilte inn. Under innspillingen av "Some like it HOT" var hun nemlig 33 år, og hun døde tre år og tre filmer senere. 

Innspilt: 1959
Originaltittel: Some like it HOT
Norsk tittel: Noen har det hett
Nasjonalitet: USA
Genre: Komedie
Skuespillere: Marilyn Monroe ("Sugar"), Tony Curtis (Joe/ Josephine), Jack Lemmon (Jerry/Geraldine)
Spilletid: 117 min.

"The Artist" (Regissør: Michel Hazanavicius)

Perfekt ned til minste detalj!

Endelig har jeg fått sett "The Artist"! Jeg kom meg nær sagt som vanlig ikke på kino da den gikk, og måtte derfor vente på DVD-releasen. Og kanskje angrer jeg faktisk ikke rent lite på akkurat dét, fordi det selvfølgelig ville ha vært en helt annen opplevelse å se den i en kinosal på et digert lerret og med et ditto lydanlegg ...

"The Artist" er en svart-hvitt-stumfilm produsert i 2011, som "en romantisk hyllest til 1920-tallets filmindustri i Hollywood", for å sitere Filmwebs presentasjon av filmen. Hovedpersonen er George Valentin, en stor stumfilm-stjerne, hvis karriere er på hell pga. lydfilmens inntreden i filmverdenen. Det forhold at han nekter å forholde seg til lydfilm gjør ikke saken noe bedre.

Mens karrieren hans fallerer, forsøker en ung skuespillerinne som han en gang hjalp til å komme i gang med sin karriere, å hjelpe ham. Hun er nemlig forelsket i ham. Valentin er imidlertid så stolt, så stolt, og spørsmålet er hvor langt han faktisk må synke før han er i stand til å gripe hennes utstrakte hånd ...

Mine første minner om stumfilmer har jeg fra min tidligste barndom i Porsgrunn, hvor det var gratis kino 1. og 17. mai. Helan og Halvan og Charlie Chaplin dominerte på filmplakaten, inntil disse ble utkonkurrert bl.a. av Tarzan-filmer og Ali Baba og de 40 røverne. Det var derfor ren nostalgi å se "The Artist", som riktignok er så stilistisk finslipet at man faktisk kan kalle den stor kunst. Svart-hvitt-effektene utnyttes til fulle, og bare dette gjorde det til en stor opplevelse å se filmen. I tillegg krever selvsagt en stumfilm at skuespillerne spiller på helt andre strenger enn i en lydfilm. Ansiktsmimikken tas nesten ut til det karrikerte, godt underbygget av filmmusikken som ikke overlater veldig mye til fantasien. Det var veldig fascinerende å se denne filmen, som er perfekt ned til hver minste detalj. Jeg er derfor tilbøyelig til å ville gi terningkast seks. Filmen har mottatt et imponerende lass med priser, og ble nominert til intet mindre enn 10 Oscars. Den vant til slutt fem av disse -  bl.a. for beste film, beste regi, beste mannlige hovedrolle, beste originalmusikk og beste kostymedesign. 

Innspilt: 2011
Originaltittel: The Artist
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama, komedie, romantikk
Språk: Stumfilm
Skuespillere: Bérénice Bejo (Peppy Miller), Jean Dujardin (George Valentin), John Goodman (Al Zimmer), James Cromwell (Clifton), Penelope Ann Miller (Doris Valentin), Missi Pyle (Constance), Malcolm McDowell (butleren)
Spilletid: 96 min.

"Kung Fu Panda 2" (Regissør: Jennifer Yuh)

Fantastisk 3D-animasjon

I den første filmen om Kung Fu Panda ble Pandaen Po ved et uhell utnevnt til dragekriger. Dermed ble han nødt til å lære seg Kung Fu, og før han visste ordet av det ble han tvunget inn i rollen som byens redningsmann da en ond snøleopard truet med å overta makten ... Selvsagt vant det gode til slutt!

I denne oppfølgeren møter vi Po som dragemester, hvis hovedoppgave er å beskytte Fredsdalen samme med Kung Fu-mesteren og alle sine venner (De Fantastiske Fem). Livet er deilig og fredsommelig, inntil en ny fiende truer med å utrydde Kung Fu og ta over makten ved hjelp av et uhyggelig våpen. Kung Fu-mesteren utfordrer Po til å ta opp kampen mot denne fienden, som viser seg å være en påfugl. Ingenting er umulig når man har funnet den indre roen i følge Kung Fu-mesteren. Men hvordan skal Po finne den indre roen når magen hans bestandig rumler av sult, og han dessuten plages av mareritt og tanker om hvor han kommer fra? Dermed er det duket for dypdykk i hans mystiske og fordekte barndom, som skjuler en uendelig sårhet da det går opp for ham at han er adoptert og at hans foreldre en gang ga ham bort. Elsket de ham ikke? Parallelt skal han dessuten overvinne påfuglen og dens ondskap.

Dette er den første 3D-filmen jeg har sett på familiens nyerverede 3D-TV - og FOR en opplevelse å se den i dette formatet! Helt spektakulært! Amerikanerne kan det med å trykke på sentimentalitetsknappene hos seerne, og dette fungerte som bare det! En gulglende liten panda med menneskebaby-lyder er og blir en sjarmbombe, uansett hvordan man enn snur og vender på det. Kampscenene i 3D er fantastiske, og sjelden har jeg sett en animasjonsfilm (etter Istid-filmene) som har fengslet meg mer! Her blir det terningkast fem!

Innspilt: 2011
Originaltittel: Kung Fu Panda II
Nasjonalitet: USA
Genre: animasjon
Spilletid: 90 min.

"El Bulli - Cooking in Progress" (Regissør: Gereon Weyzel)

Om en spansk avantgarde restaurant i verdensklasse 

El Bulli var en spansk avantgarde restaurant med beliggenhet nord for Barcelona langs Costa Brava-kysten (i nærheten av byen Roses), inntil den ble stengt for godt i juli 2011. Restauranten hadde tre stjerner i Michelin-guiden, og ble i mange år på rad kåret som verdens beste av Restaurant Magazine. 

Så populær var El Bulli at det ikke var uvanlig med et par millioner reservasjoner pr. sesong med varighet av seks måneder, til tross for at kapasiteten kun utgjorde 8000 middager. Hvordan var dette mulig? I denne dokumentaren får vi langt på vei svaret.

El Bullis sesong varte fra midten av juni til desember, og resten av året brukte stabens kjerne til å utvikle nye retter og smakssammensetninger. Vi følger teamet gjennom disse seks månedene, hvor de prøvde ut utallige smakskombinasjoner, som til slutt munnet ut i nye spennende retter - fortrinnsvis småretter i eksklusivt sammensatte gourmet-måltider av aller ypperste klasse. Med base i Barcelona og med innkjøp foretatt på Barcelonas store matmarked La Boqueria, som ligger i en sidegate til La Rambla, ble det eksperimentert, smakt og nærmest vitenskapelig notert i sirlige kataloger hva som var vellykket og hva som ikke var fullt så smakfullt. Noen ganger var poenget å blande sammen smaksstoffer som harmonerte med hverandre, og andre ganger smaksstoffer som trakk i ulike retninger. Ikke nødvendigvis for alltid å smake bare godt, men også for å fremkalle overraskelser og følelser ... Vi får også høre om utfordringene med å planlegge retter med sesongens råvarer både til lands og til vanns, uten å ha disse tilgjengelig i sin beste utgave på eksperimenteringstidspunktet. Av en eller annen merkelig grunn er ikke viner viet noen plass i denne dokumentaren.

Jeg elsker å se på andre som lager mat, og selv om det meste som foregikk i denne dokumentaren lå langt over mitt nivå og for den saks skyld fatteevne, var det fascinerende å se hvor mye arbeid som ligger bak velkomponerte retter. Selve stjernen i showet var Ferran Adria, men i teamet hans inngikk også Oriol Castro og Eduard Xatruch - viktige bidragsytere i alt arbeidet med å skape nye retter.

Aller mest spennende var det å være vitne til sesongåpningen av restauranten, hvor det var en slik mengde av kokker på kjøkkenet at det krevde solid styring for å sikre orden og unngå kaos. Det er da man skjønner at det ikke holder å ha en spennende meny å by på, eller for den saks skyld lekre lokaler. I tillegg kreves en stram regi på kjøkkenet, og vi  skjønner også at samarbeidsklimaet mellom de ansatte er av største viktighet - for ikke å glemme styring på innkjøp og god logistikk i forhold til tilgjengelige råvarer.

Underveis fremkom det at selve konseptet krevde at de ikke kunne tillate spontane gjester å komme innom, selv om de mot formodning skulle ha ledige plasser. Her var det nemlig av største viktighet at alle skulle skjønne at det var forhåndsbestilling som gjaldt - og for alt jeg vet også forhåndsbestilling av spesifikke retter? Med en bemanning på opp mot 42 stk. sier det seg selv at at det å spise på denne restauranten ikke kan ha vært folk flest forunt. På den annen side kan jeg lese på Wikipedia at et måltid kostet rundt 250 Euro. Dyrt nok, men ikke helt uoppnåelig dersom man inderlig ønsket en matopplevelse helt utenom det vanlige. Det jeg faktisk skjønner etter å ha sett denne dokumentaren, er at det nødvendigvis må koste så mye med tanke på alt arbeidet som ligger bak, samt alle menneskene som kreves på kjøkkenet for å kunne lage alle godsakene i løpet av en kveld (opp mot 30 småretter/tapas i en og samme meny). Restauranten er som sagt nedlagt, og stedet er planlagt gjenåpnet som et kreativitetssenter i 2014. Dokumentaren var både interessant, fascinerende og fornøyelig! Her blir det terningkast fem!

Innspilt: 2011
Originaltittel: El Bulli - Cooking in Progress
Nasjonalitet: Spania
Genre: Dokumentar
Medvirkende: Ferran Adria, Oriol Castro, Eduard Xatruch
Spilletid: 109 min.

Jeg tar også med en annen morsom filmsnutt om El Bulli, hvor Anthony Bourdain er med.