David Bowie-Life On Mars

Anne Karin Elstad: "Odel"

Bondeliv i Vestfold etter krigen
Tori vokser opp som eneste datter og odelsjente på gården Lande utenfor Sandefjord under og etter andre verdenskrig. Ikke et eneste øyeblikk under sin oppvekst får hun glemme hvilket ansvar som venter henne en gang i fremtiden. Foreldrene hennes er umåtelig stolte av henne, men i bygda får hun unngjelde. Misunnelse og sjalusi kommer i veien for hennes forhold til sine jevnaldrende, og uansett hva hun gjør, tolkes dette utelukkende negativt av omgivelsene. At hun f.eks. skal gå på Landbrukshøyskolen anser bygdas folk som et jåleri av en annen verden. Hva skal hun med utdannelse? Prøver hun å være som en mann kanskje? Og hvorfor skal hun hele tiden være så mye bedre enn de andre?

Samtidig får vi innblikk i en jentes liv som preges av voldsomme krav til å være flink hele tiden. Det er ikke mye plass til Toris egne ønsker. Det får hun smertelig merke den dagen hun forelsker seg i Halldor. Halldor har vokst opp hos sine besteforeldre i Sandefjord. Selv om besteforeldrene har gjort alt som har stått i deres makt for å gi ham en god oppvekst, er det ingen som glemmer hva han egentlig er: en lausunge! Moren hans bor i Oslo, og ingen vil si noe mer enn at hans far var en islandsk fisker "som kom bort". Halldors morfar har drømt om at Halldor skulle følge i hans fotspor og bli sjømann, men Halldor vil bli bonde. Han går på Landbrukshøyskolen på Ås og skal bli agronom. Så fører tilfeldighetene til at hans og Toris veier krysses, og i likhet med henne blir han hjelpeløst forelsket. Han skjønner imidlertid at det aldri kan bli noe mellom dem, fordi han ikke har bra nok aner ... Men da tar han ikke høyde for hva som bor i Tori, for når hun har bestemt seg for at det er noe hun vil ha, så får hun det også som hun vil.

På tross av at Toris foreldre motsetter seg forholdet mellom henne og Halldor, fordi de mener at han er en lykkejeger, må de til slutt gi seg. Fremtiden skal imidlertid fortone seg alt annet enn lett for de to ...

Nok en gang har jeg blitt fengslet av en av Anne Karin Elstads bøker om norsk bondeliv! Denne gangen er handlingen lagt fra krigens dager og frem til tusenårsskiftet, og vi følger fire generasjoner på gården Lande - i første rekke Tori og hennes foreldre, deretter Tori og Halldors barn og barnebarn. Anne Karin Elstads styrke ligger i beskrivelsen av de mellommenneskelige relasjonene med norske bondetradisjoner som bakteppe. Med stor innlevelse beskriver hun hvor vanskelig livet faktisk er for de aller fleste, og hvordan ting sjelden er slik man skulle tro. Det er uendelig mye sårhet i denne romanen - først og fremst for Tori og Halldors del. "Alle" tror Tori er bortskjemt og får alt lagt opp i hendene, og få skjønner hvor tungt det oppleves for henne å måtte leve opp til alles forventninger om å være perfekt. Halldors oppvekst har gjort ham meget klar på hvor hans grenser går, og det å komme til en gård hvor han gjennom mange år må leve som uønsket av sine svigerforeldre, er smertelig lesning. Tori og Halldor får to sønner, og da odelsgutten i første omgang ikke ønsker å overta gården, men reiser til Oslo for å utdanne seg til jurist, vekker dette en voldsom harme hos foreldrene. De setter alle kluter til for at yngstesønnen skal overta gården, og skjønner for sent at han ikke egner seg for gårdsdrift. Men uansett hvor mye yngstesønnen kløner det til, er og blir han morens øyesten - slik det barnet som trenger foreldrene ekstra mye alltid blir ... Så spørs det om Tori noen gang får øye på hvem eldstesønnen faktisk er ... før det er for sent ...

Hver gang noen uttaler seg om Anne Karin Elstads bøker, knyttes dette opp til hvorvidt boka eller bøkene er bedre eller dårligere enn Innhaug-bøkene. For å si det slik: Innhaug-bøkene står i klasse for seg! Det vil imidlertid være urettferdig mot forfatteren å sammenligne alle de andre bøkene hennes opp mot det beste hun har skrevet, idet disse nødvendigvis må komme til kort. Selv om jeg koste meg med boka underveis, må jeg imidlertid medgi at historien tidvis haltet noe. Enkelte sekvenser ble rett og slett litt for banale. Som at Halldor hele tiden ble lurt opp i stry av bortskjemte rikmannsdøtre som brukte ham som tidtrøyte, og sånn sett "uforvarende" pådro seg seksuelle erfaringer før han traff Tori. Jeg fant det også litt vanskelig å skjønne hvorfor Toris foreldre aldri greide å forsone seg med at hun nå en gang hadde valgt Halldor. Slutten av boka ble dessuten vel hastig, og kanskje burde Elstad ha spandert på seg to bøker om Tori og Halldor i stedet for kun denne ene? Det ga i alle fall historien et noe overfladisk preg. Her blir det terningkast fire. Uansett - dette er en bok jeg uten tvil kan anbefale helhjertet!

Utgitt første gang: 2003
Lydboka er innspilt: 2003
Forlag: Lydbokforlaget
Oppleser: Frøydis Armand
Spilletid: 11 t 1 min.

Anne Karin Elstad

"Indisk mat på norske fat" (Produsent: Masalamagic)

Grunnkurs i indisk matlaging

For noen år siden utga Niru Kumra kokeboka "Indisk mat på norske fat". Boka ble en suksess, og Kumra fulgte dette opp ved å lage denne DVD´en, som er et slags grunnkurs i indisk matlaging. Hun presenterer noen sentrale retter fra Punjab i India - snacks, hverdagsmat og festmat. Etter en kort presentasjon av de viktigste krydrene som benyttes i det indiske kjøkken, gir hun en praktisk innføring i hvordan man lager ulike typer pakore (friterte grønnsaker, kjøtt, fisk etc.), chutney, halwa, roti (hverdagslompe), alu faliyan (sterkt krydret og kokt grønnsaksblanding), daal (linse-rett), mango lassi (drikk) og mango salat, raita, naan-brød, polaw, tandoori chicken og kulfi (hjemmelaget is).

Mens Niru Kumra lager de ulike rettene, får vi mange tips angående smakssammensetninger, hvilken funksjon ulike krydderier har for fordøyelsen, viktige suksessfaktorer og ditto fallgruber. Det er neppe tilfeldig at hver gang chilipepper er hakket opp, så følger behandling av sitron - som neste trinn i matlagingsprosessen. Fingre som har vært i berøring av sterke chilifrø nøytraliseres nemlig av sitronsaft. At de mye brukte korianderbladene i asiatisk matlaging, som både brukes pga. den gode smaken og som garnityr, også har en hemmende virkning på salmonella-bakterien, var nytt for meg. Likeledes at ingefær har en gunstig virkning på tarmgassene ... Derfor benyttes raspet ingefær spesielt i retter med linser, som i seg selv kan skape luftproblemer. Det kan jo være nyttig å vite når man inviterer til fest og ikke ønsker å sette gjestene i forlegenhet pga. maten som serveres.

Jeg elsker både å lage og spise indisk mat, og selv om det ikke var revolusjonerende nye ting som ble presentert i denne DVD´en, var det absolutt et og annet å hente. Tandoori chicken er en nokså enkel rett å lage, men jeg visste f.eks. ikke at det er særdeles viktig hvordan man behandler kyllinglårene før selve tilberedelsen for å forhindre at kjøttet avgir urinsyre i maten. Kumra viste også elegant hvordan man kvitter seg med skinnet på kyllingen før kjøttet legges til marinering.

Jeg fikk fryktelig lyst til å invitere til selskap med servering av tandoori-kylling, hjemmelagede naan-brød, polaw og kulfi etter å ha sett denne DVD´en! Det var skikkelig kos å være observatør på Kumras kjøkken!

Utgitt: 2007
Nasjonalitet: Norge
Spilletid: 102 min.

Niru Kumra

"Heading South" (Regissør: Laurent Cantet)

Sexturisme på Haiti

Vi befinner oss på øya Haiti på 1980-tallet - i den perioden diktatoren "Baby Doc" regjerte (1971 - 1986). Samfunnet var på denne tiden preget av korrupsjon og økende kriminalitet. Dette forhindret imidlertid ikke at øya utgjorde et ferieparadis for amerikanere - i særdeleshet for kvinner som ikke var så unge lenger, og som søkte litt flørt, spenning og avslapning fra en ellers krevende og kanskje kjedelig hverdag.

De Nord-amerikanske kvinnene Brenda, Ellen og Sue har vært på Haiti før, og de vet hva de får når de ankommer øya. Ellen er 55 år, singel og betatt av Legba, en ung og fyrrig sjarmør som har "alt": en stram, muskuløs og fremfor alt ung kropp, en gåtefull sjarm og et forførerisk vesen ... Dessuten er han intelligent og fremstår derfor som en spennende samtalepartner. Idet vi introduseres for kvinnene, er han mest Ellens (i Charlotte Ramplings skikkelse), og hun strutter derfor av en selvtilfreds selvtillit i rollen som kvinne med stor K. Men dette er bare inntil Brenda ankommer. Hun har hatt en affære med Legba tidligere, og har forventninger om et eventyr med ham under sin ferie ...

Samtidig som det bygger opp til rivalisering om Legbas gunst, er Ellen så stolt at hun ikke for sitt bare liv vil innrømme at hun har følelser for gutten. I stedet håner hun Brendas romantiske drømmer - like mye som hun håner Sues fedme. Mens kvinnene er opptatt av sine feider, havner Legba i alvorlig trøbbel. Og plutselig handler det hele om liv og død ...

Kontrasten mellom de middelaldrende kvinnenes drømmer om uskyldig ferieflørt med unge fargede menn og det livet disse mennene (for ikke å si ungguttene) lever, er enorm. Mens kvinnene lever ut feriedrømmene på kritthvite strender, er de omgitt av en farlig verden som etter hvert kommer nærmere enn de ville likt å vite. Filmens tema - det kontroversielle som ligger i forholdet mellom eldre, hvite, rike kvinner og unge, fargede, fattige menn - menn som prostituerer seg for gaver og penger - blir meget godt beskrevet i denne filmen. Det er for øvrig ikke opplagt hvem som egentlig utnytter hvem når det kommer til stykket, selv om det er nærliggende å tenke at offeret er den mest ressurssvake av partene, som har prostitusjon som levevei for å overleve. Like fullt med noe mer preg av likeverdighet tross alt enn hva vi forbinder med kvinnelig prostiusjon.

Charlotte Rampling spiller rollen som Ellen helt fantastisk i denne filmen. Hun gir ganske enkelt alt! Ménothy Cesar fremstilte også Legba på en meget overbevisende måte. Det som for øvrig gjorde filmen ekstra interessant var at de tre kvinnene Ellen, Sue og Karen tilnærmet seg de haitiske mennene på høyst ulike vis, grunnet sine ulike holdninger til disse mennene. Ingen av dem fremstår som typiske horekunder, og innerst inne drømmer de egentlig om kjærlighet, alle som en. Det pinlige i å betale guttene løste enkelte av dem ved å gi gaver. Dermed fjernet de seg fra hva dette egentlig var - prostitusjon, verken mer eller mindre. De var sexturister, men ville blitt sjokkerte over å bli kalt dette. Alle tre nyter den oppmerksomhet som blir dem til del - uinteresserte som i alle fall Ellen og Brenda er i menn på deres egen alder - desillusjonerte, fete og kvapsete, øldrikkende slappfisker av noen menn ... Nei, da foretrekker de sjokoladebrune, stramme kropper med sprettrumper og six-pack-mager! At guttene neppe har kommet seg ut av tenårene tenker de ikke så mye på i grunnen ... Sue er gift, og søker atspredelse fra et drepende kjedelig ekteskap. Kulissene i filmen - Haitis kritthvite strender - er nydelige, og skaper en perfekt ramme for den overfladiske flørten kvinnene koser seg med. It´s holliday!

Her blir det terningkast fem!

Innspilt: 2005
Originaltittel: Vers le sud
Nasjonalitet: Frankrike, Canada
Genre: Drama
Skuespillere: Charlotte Rampling (Ellen), Karen Young (Brenda), Louise Portal (Sue), Ménoyhy Cesar (Legba)
Spilletid: 104 min.

Ellen og Legba

Brenda rapper Legba fra Ellen

Sue nyter en elsker under sin husmorferie

Brenda drømmer om kjærlighet

Tomm Kristiansen: "Fra Mandelas land"

Om Sør-Afrikas nyere historie 

Lydbokutgaven av "Fra Mandelas land" varer i kun 2 t 22 min., og er en forkortet utgave av boka i papir, som utgjør 336 sider. Jeg tror kanskje at jeg hadde valgt papirutgaven dersom jeg hadde visst dette på forhånd. Spesielt interesserte bør i alle fall vurdere fullversjonen fremfor denne forkortede utgaven. Når det er sagt var denne (forkortede) lydbokutgaven svært interessant, selv om jeg på ingen måte har fått innblikk i mer enn en liten flik av Sør-Afrikas historie. Uansett - det å høre forfatteren selv lese, er og blir en stor opplevelse i seg selv!

Selv om hovedfokuset i boka er Nelson Mandela, har Kristiansen tatt med en del om boernes historie etter at de erobret Sør-Afrika. Et land de senere - i sine historiebøker - omtalte som tomt da de kom, men som i virkeligheten var fyllt med mange ulike stammer av negre eller afrikanere, som de etter hvert fortrengte. Aldri falt det dem inn å interessere seg for den lokale befolkningens skikker, fordi de knapt regnet dem som ordentlige mennesker. Dermed fant de aldri ut at måten f.eks. beslutninger ble tatt på, med lange og brede rådslagninger, var mer velutviklet enn de diktaturene som stort sett regjerte i de fleste land i Europa ... Etter hvert kom engelskmennene, og med deres hang til å utvikle byer, industri o.l., gikk de boerne en høy gang i å strukturere hele samfunn. Boerne trakk seg unna, men oppdaget fort at de støtte på engelskmenn uansett hvor de snudde seg. Med engelskmennene fulgte også mer humanitet i behandlingen av de fargede, og på begynnelsen av 1800-tallet ble for eksempel slaveri forbudt. Senere kom boerne sterkere tilbake, og med dem fulgte det vi i dag kjenner som apartheid.

Historien om Nelson Mandela, ANC og den 27 årige fengslingen av ham på Robben Island er velkjent for de fleste. Det Tomm Kristiansens imidlertid tilfører historien er rikelig med vidd og humor, i tillegg til at han setter det meste i større perspektiver. Når han bruker humor som virkemiddel, skjer dette hele tiden på bekostning av de hvite, aldri de fargede. Han beskriver hvor redde de hvite var for Nelson Mandela, men hvordan dette etter hvert ble erstattet med respekt. Forholdet mellom denne berømte fangen og hans fangevokter James Gregory ble etter hvert meget spesielt, og i den forbindelse viser jeg til en film som er laget om nettopp dette forholdet - "Farvel Bafana". Etter hvert skjønte de hvite at Mandela var selve garantien for en fredelig sameksistens mellom de hvite og de fargede, og gradvis ble frykten for de fargedes hevn over de hvite erstattet med håp. I dag vet vi at uten Mandela ville denne overgangen mest sannsynlig ha endt med tragedie for begge parter. Kun han hadde som leder tilstrekkelig gyldighet i begge leire til at folk var villige til å lytte til det han hadde å si. 

Som sagt innledningsvis - jeg elsker å høre forfatteren lese sine egne bøker! Hans engasjement for de sakene han brenner for er så smittende at jeg blir like fengslet hver gang. Jeg gir terningkast fem for denne boka, og gleder meg allerede til den neste Kristiansen-boka!

Utgitt første gang: 1996
Innspilt som lydbok: 1997
Forlag: Lydbokforlaget
Oppleser: Tomm Kristiansen
Spilletid: 2 t 22 min.

"Barnetyven" (Regissør: Gianni Amelio)

Usentimental, grusom og vakker

I filmens åpningssekvens ser vi en mor med flakkende blikk som går rundt i en fattigslig leilighet. Hun skjeller ut sin 7-8 år gamle sønn, som om han skulle være evneveik, og jager ham på dør samtidig som hun stikker til ham litt penger til en is. Hvorfor skjønner vi etter hvert, for en mann ankommer leiligheten og vises inn på søsterens rom. 11-årige Rosetta er tvunget til å prostituere seg av sin egen mor, og han er dagens kunde.

Mens gutten - Luciano - sitter apatisk i trappeoppgangen, skjer det med ett noe som bryter stillheten. Plutselig kommer politiet stormende. Med seg har de både moren, søsteren og hennes kunde. Den lille gutten blir glemt i alt ståket.

Som en konsekvens av avsløringen av barneprostitusjon, blir både Rosetta og broren hennes tatt hånd om av myndighetene. Dermed kommer den unge politimannen Antonio inn i bildet. Han har fått i oppdrag å følge barna til et barnehjem på Sicilia.

Antonio er rørende naiv i sin tilnærming til barna, og mang en gang blir han helt sjakk-matt i møtet med Rosetta og hennes råskap. Når hun f.eks. truer med å si at han har tafset på henne, skjønner han at hun kan ødelegge ham ... hvis det er det hun vil. Heldigvis er det først og fremst vennskap og ikke fiendskap som vokser frem mellom Antonio og barna etter hvert.

Reisen blir lenger enn noen av de tre hadde forestilt seg. Fordi Rosetta ikke har med seg legeattest, nekter barnehjemmet å ta henne i mot. Dermed må Antonio og barna gjøre vendereis tilbake til Milano, der de kom fra. På et tidspunkt bestemmer Antonio seg for å gi barna en smak av litt normalt liv, og gjennom noen uforglemmelige dager leker de turister som koser seg på stranden, går på museer osv. Alt for å utsette den brutale virkelighet som venter dem ikke alt for langt frem i tiden ... Den lille gutten er alt annet enn tilbakestående. Derimot er han temmelig understimulert, og Antonio skremmes av hans mangel på selv den enkleste begrepsforståelse. Gutten er verken i stand til å forstå enkle ordspill eller banale vitser fordi han ikke skjønner ordene i historiene. Også jenta tør opp, og søsknene nærmer seg hverandre med mer varme enn antakelig på flere år. En tilfeldighet gjør imidlertid slutt på idyllen, og plutselig befinner Antonio seg i rollen som anklaget for barnetyveri ...

"Barnetyven" er både grusom og vakker på samme tid. Grusom pga. den bakenforliggende historien, og vakker fordi den viser at uansett hva som har skjedd, er det likevel håp om en annen fremtid. Underveis får vi se et annet og mer fattigslig Italia enn hva turister vanligvis får se - langt ute på landsbygda og langt fra de typiske turistattraksjonene. Søsknene spiller sine roller på en svært rørende måte. Rosetta med sin røffe fremferd, men som gradvis tiner opp, og den lille broren hennes som gradvis smiler mer og som til slutt også snakker. Enrico Lo Verso spiller også politimannen Antonio så skjønt at i alle fall jeg smeltet fullstendig. Filmen regnes som en av de beste italienske filmene gjennom tidene, kan jeg lese på Wikipedia, og den har mottatt en del priser pga. sine kvaliteter. Her blir det terningkast fem - et sterkt sådan.

Innspilt: 1992
Originaltittel: Il ladro di bambini
Nasjonalitet: Italia, Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere: Enrico Lo Verso (Antonio), Valentina Scalici (Rosetta), Giuseppe Ieracitano (Luciano), Renato Carpentieri (politisjef)
Spilletid: 111 min.

Rosetta må på politistasjonen for å forklare seg

Giuseppe har etter hvert blitt helt apatisk

Antonio tar med barna på stranda

Giuseppe tør etter hvert opp

Antonio prøver å lære gutten å svømme

"Burma VJ" (Regissør: Anders Østergaard)

Sterk dokumentar fra Burma!

Burma er betegnet som et av verdens mest lukkede land. Da denne filmen ble ferdigstilt i 2009, kunne landets innbyggere se tilbake på 40 års diktatur (1962 - 2011) - med unntak av noen få uker med håp om en annen fremtid i forbindelse med Aung San Suu Kyis hjemkomst i 1988, hvor hun ble et samlingspunkt i kampen for demokrati. Før det hele som kjent endte med regelrett nedslakting av opprørerne, og Aung San Suu Kyi startet opp sin etter hvert 20 år lange husarrest.

"Burma VJ" handler om en håndfull mennesker som en periode valgte å trosse myndighetenes forsøk på sensur av nyheter som slapp ut av landet. Ved hjelp av enkle videokameraer sørget de for å filme demonstrasjoner, sammenstøt mellom det burmesiske folk og myndighetene, voldeligheter og annet som viste regimets sanne ansikt - for så å sende dette utenlands. Og dette gjorde de med stor risiko for sine egne liv. Nærmest som en hån mot regimet ble levende bilder sendt gjennom de mest kjente nyhetskanalene gjerne samme dag som hendelsene fant sted. Dermed ble verden hele tiden minnet om at Burma fremdeles eksisterte, at det burmesiske folket led og tryglet om å bli hørt ... Og ikke minst fikk det burmesiske folket mot til å fortsette kampen nå da de visste at verden kjente deres lidelser. Dette sørget nemlig den Oslo-baserte TV-stasjonen Democratic Voice for at det burmesiske folket fikk vite - gjennom å sende TV-signalene tilbake til Burma, slik at menneskene der fikk se nyhetene om sin egen motstandskamp verden over.

"Burma VJ" viser at det å være kameramann er meget risikabelt. Underveis får vi høre om flere som blir tatt. Men jo verre det burmesiske folk led, jo flere sjanser var alle villige til å ta for å få slutt på terrorveldet. Sentralt i denne filmen står folkeopprøret i 2007, som startet med at tusenvis av munker begynte å demonstrere mot det sittende regimet. Kravene de gjorde seg til talsmann for var på ingen måte urimelige. De ville ha slutt på fattigdom og sult. Dessuten ønsket de at Aung San Suu Kyi skulle frigis. Og de ønsket frie valg. Munkene har alltid hatt en opphøyet og hellig status innenfor buddhismen, og ingen kunne tro at det hele skulle utvikle seg slik det gjorde. Massearrestasjoner av munker, endog drap og forsvinninger skjedde, og til slutt var alle munkene borte fra gatene og kun folket tilbake. Det kunne ikke gå bra ... Og det gjorde det heller ikke. Til slutt var myndighetenes hovedfiende nr. 1 "vj"´ene (dvs. kameramennene) - og de ble også tatt - en etter en ... Hele det nettverket av kameramenn som den 27 årige "Joshua" hadde bygget opp, raknet til slutt ...

Denne filmen, som er laget i et samarbeid mellom The Co-Operative og Dogwoof, har hatt en voldsom kraft. Sammen med alle filmklippene som har lekket ut av landet takket være modige "vj"´er, må man kunne anta at dette har påvirket både verdens og militærjuntaens holdninger, slik at det fra 2011 er lovet noen politiske reformer i retning av demokrati. Det er sikkert for tidlig å si sikkert hvor dette vil ende, men det er absolutt grunnlag for mer optimiske enn på mange, mange år. Kanskje ikke tilfeldig at dette skjedde samtidig med at Aung San Suu Kyis husarrest omsider ble avsluttet?

Fordi filmsekvensene - alle som en - er gjort ved hjelp av enkle, håndholdte kameraer, er billedkvaliteten så som så til tider, men det glemmer man fullstendig. For det vi får se er så unikt og eksklusivt at det i seg selv er en kvalitet. Det å vite at alle som har bidratt til filmen har gjort dette med stor risiko for egne liv, er også en dimmensjon ved filmen som gjør inntrykk. I folderen til filmen kan jeg lese om akkurat dette. Hvorfor gjorde de egentlig dette, disse "vj"´ene? Rett og slett fordi det å fortsette å filme og dokumentere all uretten som det burmesiske folket ble utsatt for, ga livet og tilværelsen en slags mening midt oppi all galskapen. En av hoved-"vj"´ene trodde vel aldri at det han gjorde skulle få noen avgjørende betydning i det store og hele, men der tok han altså feil. Veldig feil, heldigvis! Det blir helt umulig å gi denne filmen terningkast. Alt jeg ønsker å si er at dersom du er et engasjert menneske - se den! Filmen er tilgjengelig på YouTube i fullversjon.

Innspilt: 2008
Originaltittel: Burma VJ
Nasjonalitet: Norge, Danmark
Genre: Dokumentar
Spilletid: 89 min.