"I dine hender" (Regissør: Lola Doillon)

Intenst drama om en kidnapper og hans offer

Anna ser frem til en ukes ferie. På vei hjem fra jobb blir hun imidlertid overfalt og kidnappet av en ung mann. I begynnelsen skjønner hun ikke hva han vil med henne og hvorfor han har kidnappet nettopp henne. Hun blir sperret inne på et rom, hvor det som en gang var et vindu er murt igjen.

Etter hvert kommer det frem at kidnapperen holder Anna ansvarlig for sin kones død et par år tidligere. Anna er fødselslege og gynekolog, og i forbindelse med et keisersnitt døde kvinnen som var kidnapperens kone. Barnet overlevde. Mannens liv stoppet fullstendig opp etter dødsfallet, og han har aldri kommet seg videre. Kidnappingen av legen er en desperat handling basert på et ønske om hevn, og at legen skal bli stilt ansvarlig for at livet hans ble ødelagt.

I begynnelsen ser Anna og kidnapperen kun ondskapen i hverandre, men etter som dagene går, mykner de opp i forhold til hverandre. Særlig etter at kidnapperen nærmest har slått Anna helseløs, angrer han voldsomt når han ser hvor skadet hun er. Dette blir innledningen til et seksuelt forhold mellom de to.

En dag oppdager Anna at døra inn til hennes rom står ulåst. Hun benytter sjansen til å stikke av. Så oppstår spørsmålet om hva hun skal gjøre ... Skal hun anmelde ham? Når hun mest av alt ønsker å treffe ham igjen ... ?

På filmweb.no sine nettsider står følgende: "Vold og ensomhet, tragiske hendelser fra fortiden, et desperat behov for kjærlighet og viljen til å overleve tvinger dem til å konfronteres med sine egne liv. Begge står hjelpeløse ovenfor den store lidenskapen som kommer til å forandre dem for alltid." Og stort bedre kan det i grunnen ikke sies.

Dette er et sterkt drama, totalt annerledes det meste av hva jeg har sett fra før av. Når Kristin Scott Thomas medvirker i filmer, betyr det kvalitet. Så også denne gangen. Kulissene er enkle siden det meste av handlingen foregår på rommet hvor hun holdes fanget, og dette stiller desto større krav til skuespillerne. Kameraføringen er intens og intim, og vi kommer derfor svært tett på disse to personene - Anna og hennes kidnapper. Spørsmålet er hvem som til syvende og sist er offeret i dette lille dramaet. Her blir det terningkast fem!

Innspilt: 2010
Originaltittel: Contre toi
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama / thriller
Skuespillere: Kristin Scott Thomas, Pio Marmaï, Jean-Philippe Ecoffey, Marie-Sohna Conde, Jean-Louis Tribes
Spilletid: 1 t 18 min.

Kidnappet på vei hjem fra jobben

Fanget

Kidnapperen

Varme følelser mellom overgriper og offer

Stefan Zweig: "De utålmodige av hjertet"

Medlidenhetens svøpe

I bokas åpningsscene møter vi en jeg-person som sliten ankommer en liten fortausrestaurant i Wien en tid etter første verdenskrig. Allerede idet han ankommer restauranten, skjønner han at det er en tabbe, for foran ham stråler en bekjent av ham opp i pur gjensynsglede. "Jeg kan ikke si jeg delte hans begeistring. Å kalle ham usympatisk ville være galt, men han hørte til de selskapssyke menneskene som samler like ivrig på bekjentskaper som barn på frimerker. Og som alle samlere var han mektig stolt av hvert eneste eksemplar i samlingen sin ..." Og gjennom denne mannen introduseres vår navnløse jeg-person for ham som er bokas egentlige hovedperson - nemlig løitnant Hofmiller, nå en meget dekorert mann, men som pines av den oppmerksomhet som blir ham til del pga. dette. Ganske enkelt fordi han ikke føler at han fortjener det ... Hvorfor? Ja, det er nettopp det resten av boka handler om.

"Hele historien begynte med en pinlig bommert som jeg ikke kunne noe for. Så prøvde jeg å gjøre dumheten min god igjen. Men hvis en er for snar i vendingen når en vil reparere tannhjulet i et ur, spolerer en lett hele verket. Selv i dag, år etter, er jeg ikke i stand til å avgjøre hvor min dumhet slutter og min skyld tar til. Sannsynligvis blir jeg aldri klar over det."  (side 11)

Slik starter løitnant Hofmiller sin historie. Fattig og unnselig inviteres han gjennom rene tilfeldigheter til familien Kekesfalva, en av stedets rikeste familier som holder til i et staselig slott et sted mellom Budapest og Wien like før utbruddet av første verdenskrig. I den tro at familien er av adelig herkomst, lar den unge løitnanten seg ivrig smigre gjennom den oppmerksomhet som blir ham til del. Han får ikke med seg at husets datter er lam fra livet og ned før det er for sent - ikke før han har budt henne opp til dans og blir vitne til hvordan hun bryter sammen i gråt. Hofmiller møtes av bestyrtelse fra omgivelsene, og fra seg av skam rømmer han fra stedet. Siden skal absolutt alt handle om å rette opp fadesen.

Drevet av medlidenhet for den lamme piken kommer han på visitter dag etter dag, og han skjønner for sent at piken er i ferd med å bli alvorlig forelsket i ham. Han vikles inn i et nett av forventninger som det til slutt skal bli svært vanskelig å komme ut av ... Særlig fordi alle som omgir piken tror at hans nærvær er et være eller ikke være for hennes muligheter til noen gang å bli frisk ... 

Nok en gang har jeg hatt en perle av en bok mellom hendene, og nok en gang gir jeg terningkast seks til en av Stefan Zweigs bøker. Zweig skriver så besettende og intenst godt på et dypt psykologisk plan at dette er stor litteraturkunst! Underveis får vi vite mange av familien Kekesfalvas hemmeligheter, og alt er ikke slik det ser ut til på overflaten. Historien om hvordan herr Kekesfalva ervervet slottet, var noe av det mest besnærende ved hele boka.

Hvem lurer egentlig hvem når det kommer til stykket, tenkte jeg mens jeg leste. Ikke godt å si. På den ene siden ble Hofmiller manipulert inn i et nett av forventninger som det med datidens æreskodeks var vanskelig å komme seg ut av. På den annen side er det grenser for naiv det er lov til å være. Kanskje ligger "svaret" et sted midt i mellom, hvor utålmodighet fremstilles som en last som kan få de verst tenkelige konsekvenser. Dette kombinert med svakhet for smiger og lav integritet, gjør at nettet rundt Hofmiller snører seg tettere og tettere rundt ham. Det er praktisk talt bare en krig som kan redde ham til slutt ... 

Utgitt på tysk første gang: 1939
Originaltittel: Ungedult des Herzens
Engelsk tittel: Beware of the Pity
Utgitt på norsk første gang: 1939
Mitt eksemplar er utgitt: 1966
Oversatt:Ursula Krogvig
Forlag: Den norske bokklubben
Antall sider: 296

Stefan Zweig

"Barnepiken" (Regissør: Tate Taylor)

Enda bedre enn boka!

Vi befinner oss i byen Jackson i Mississippi på 1960-tallet. Unge Skeeter drømmer om å bli journalist og forfatter i en tid hvor unge pikers drøm "bare" skulle være å bli gift og gå rundt på stas, mens sorte hushjelper tok seg av alt husarbeidet og barnepasset. Skeeters venninner er for lengst gifte, og synes hun er helt håpløs som ikke har funnet seg en mann for lengst.

Skeeter ser med stor forargelse på hvordan venninnene behandler sine sorte hushjelper. Mens hun sliter med å fylle rollen som husmorskribent i Jacksons største avis, begynner en idé å fylle hennes hode: hun ønsker å skrive om hushjelpenes situasjon, sett fra deres ståsted. Problemet er bare å finne noen som tør å samarbeide med henne. Segregeringslovene er strenge, og Ku Klux Klan tar faktisk livet av de sorte som våger å stå frem. Men to kvinner tør - riktignok så vidt - og det er Aibileen og Minny.

En av Skeeters venninner - Hilly - er svært toneangivende i miljøet, og når hun går inn for at det skal bli pålagt å bygge eget toalett for tjenestefolket, er det ingen som tør å protestere. Hilly er nemlig livredd for hvilke smittsomme sykdommer de sorte kan overføre til de hvite dersom de bruker samme toalett. Og det er Hilly som styrer hvem som er ute og inne i varmen blant de hjemmeværende hvite husmødrene. Det kan derfor koste dyrt å si seg uenig med henne.

Etter hvert som hushjelpene opprøres av Hillys påfunn, der hun for et godt ord beskylder den ene etter den andre for tyverier bare for å bli kvitt dem, bestemmer de seg for å la seg intervjue av Skeeter. Og det er de helt utroligste historier som kommer frem. Så utrolige at verken Skeeter eller de sorte hushjelpene for sitt bare liv tør å vedstå seg prosjektet da boka omsider kommer ut - med anonym forfatter og anonyme kilder. Boka skaper bølger i lokalsamfunnet, særlig fordi enkelte av kvinnene kjenner igjen seg selv ...

Jeg elsket boka som denne filmen er basert på, og ga den terningkast fem, men denne gangen må jeg medgi at filmen var enda bedre! Her blir det ganske enkelt terningkast seks! For det første har filmprodusentene skapt et helt autentisk 60-tallsmiljø i filmen. Bare å se bilene og klærne til dem som var med i filmen, var fantastisk! I tillegg er skuespillerprestasjonene helt utrolige! For mitt vedkommende stemte alt med hva jeg på forhånd hadde forestilt meg. Selv om noen av rollene ble vel melodramatiske, hvor enkelte av husmødrene ble fremstilt som regelrette hjernetomme fjols, dvs. nokså overdrevent, gjorde dette at humoren hele tiden lå rett bak. Filmregissøren har i samarbeid med skuespillerne tilført historien mye gjennom det visuelle uttrykket, der ord rett og slett er overflødige. Og det er nettopp her jeg opplevde at filmen reiste seg over boka.

At det faktisk var lov å behandle sine tjenestefolk slik som dette for rundt 40-50 år siden, er nesten ikke til å tro. Filmen får en mer alvorlig lød når man vet at det kostet mange sorte borgerrettighetsforkjempere livet å komme dit vi er i dag. Å samarbeide om noe så uskyldig som et bokprosjekt var derfor ikke ufarlig i USA på 1960-tallet. Filmen er svært rørende, og jeg må innrømme at tårene kom opptil flere ganger. Likevel opplevde jeg ikke at den var spekulativ på noe vis. Det hadde selvsagt vært enda kulere om filmen hadde blitt spilt inn på 1960-tallet og bidro til å forandre verden den gangen, men kanskje holder det lenge å minne den oppvoksende generasjon om hvordan det var i nokså nær fortid? Jeg sier: løp og kjøp! DVD´en hadde release i dag.

Innspilt: 2011
Originaltittel: The Help
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Emma Stone (Skeeter), Bryce Dallas Howard (Hilly), Octavia Spencer, Mike Vogel (Minny), Sissy Spacek (Hillys mor), Allison Janney (Skeeters mor), Jessica Chastain (Celia), Chris Lowell (Skeeters kjæreste), Viola Davis (Aibileen), Ahna O'Reilly (Elizabeth - Aibileens arbeidsgiver), Anna Camp (Jolene), Cicely Tyson (Constantine - Skeeters barnepike)
Spilletid: 2 t 26 min.
Basert på Kathryn Stocketts roman med samme navn

Skeeter drømmer om å bli forfatter og journalist

Skeeter finner det vanskelig å passe inn i venninnenes miljø

De modige kvinnene Minny og Aibileen

"Nawals hemmelighet" (Regissør: Denis Villeneuve)

Når sannheten blir for tung å bære ...


Moren til tvillingene Jeanne og Simon er død, og de befinner seg hos notarius Lebel som moren hadde arbeidet hos de siste 15 årene av sitt liv i eksil i Canada. Han leser opp morens testamente og leverer dem samtidig to konvolutter. Den ene konvolutten skal de overrekke til sin far, som de trodde for lengst var død, den andre til en bror de ikke ante at de hadde. Først når dette er gjort, kan de sette opp en gravstøtte med morens navn på.

Simon blir forbannet over det han oppfatter som et sykt spill fra deres avdøde mors side, mens Jeanne ønsker å finne ut av det som moren har bedt dem om. Moren var åpenbart meget depressiv mens hun levde, og de siste ukene av hennes liv var hun meget taus.

Jeanne reiser tilbake til morens hjemsted i Libanon. Til sin store forferdelse blir hun nærmest kjeppjaget derfra da de finner ut hvem hun er. Det viser seg at moren - Nawal Marwan - som ung pike ble gravid med en palestiner. Fordi hun var kristen og han muslim, hadde ikke forholdet livets rett, og hennes elsker ble derfor drept.

Nawal var heldig og unnslapp derfor en skjebne som offer i en æresdrapssak. I stedet tok hennes bestemor seg av henne frem til fødselen, mot at hun frivillig gikk med på å gi fra seg barnet og deretter reise vekk. Før barnet ble gitt bort, tatoverte bestemoren tre punkter på barnets hæl. I første omgang reiste Nawal til sin onkel inne i byen, hvor hun skulle gå på skole for å lære å skrive og lese. Det brøt ut uroligheter i landet, og hun oppdaget at barnehjemmet der sønnen hennes hadde befunnet seg frem til da, var slettet ved jorden.

Tilfeldigheter førte til at Nawal havnet i hendene på en radikal opprørsorganisasjon, hvor hun fikk i oppdrag å drepe en sentral kristen leder. Etter dette havnet hun i fengsel med en dom på 15 år. Kjent som "kvinnen som synger", en kvinne det var umulig å knekke, ble hun utfordret av torturisten Abu Tareq, en brutal skarpskytter som dreper nærmest uten mål og mening. Torturen og alle voldtektene fikk til slutt følger ...

Mens Jeanne og Simon leter i sin mors fortid, avdekkes lag for lag av hennes hemmeligheter. Men sannheten er atskillig verre enn noen av dem noen gang kunne ane ...

Denne filmen tok fullstendig innersvingen på meg. Det er en historie som rommer så mye grusomhet at selv fantasien kommer til kort. Selv ikke de involverte skjønner hva de har vært med på før det er for sent. Like fullt sitter jeg igjen med spørsmålet: hvordan kunne moren virkelig ønske at barna hennes skulle finne ut av alt dette? Noen ganger gjelder nemlig ordtaket om at når sant skal sies, er det best å holde kjeft. Jeg var i alle fall fullstendig lamslått da alle avsløringene lå fremme i dagen.

Skuespillerprestasjonene til Lubna Azabal, hun som spilte Nawal Marwan, var det ingenting å si på. Når det gjelder de øvrige skuespillerne og deres rolletolkninger, synes jeg disse var tilfredsstillende, uten at det ble virkelig glitrende. Scenene fra Libanon var for øvrig meget autentiske og det var ikke vanskelig å forestille seg hvordan det måtte ha vært der mens krigen og urolighetene raste. Historien er for øvrig meget tankevekkende mtp. hvilken fortid mange flyktninger som har kommet til vesten faktisk har med seg i bagasjen ... Her blir det terningkast fem.

Filmen ble for øvrig Oscarnominert til beste utenlandske film i 2011.

Innspilt: 2010
Originaltittel: Incendies
Nasjonalitet: Canada
Språk: Fransk
Genre: Drama
Skuespillere: Lubna Azabal (Nawal Marwan), Mélissa Désormeaux-Poulin (Jeanne Marwan), Maxim Gaudette (Simon Marwan), Rémy Girard (Jean Lebel), Allen Altman (notarius Maddad)
Spilletid: 2 t. 10 min.

Jeanne og Simon får morens testamente opplest av Notarius Lebel

På jakt etter sannheten om moren

Hvem var hun egentlig .... moren?

En smertelig oppdagelsesreise

Finn Skårderud: "Uro - En reise i det moderne selvet" (utdrag)

Dypdykk i sjelslivet

Jeg har hatt Finn Skårderuds 450 sider tykke bok "Uro" liggende på nattbordet en stund, men det har hele tiden kommet en rekke andre bøker, som av ulike årsaker har fått forrang. Med introduksjonen "alle som har en minimal trang til selvrefleksjon bør lese denne boken", har jeg forstått at denne boka hører med når jeg har ambisjoner om å nå et visst dannelsesnivå i løpet av livet. Imidlertid var det kjærkomment å pløye gjennom denne lydbokutgaven, som tar for seg et bitte lite utvalg av de temaer som hovedboka tar opp. Med en spilletid på 1 t og 19 minutter, sier det seg selv at utvalget er beskjedent. Men for et utvalg like fullt! Jeg fikk ikke noe mindre lyst til å lese boka, for å si det sånn!

I "Uro - En reise i det moderne selvet" tar Finn Skårederud for seg noen sentrale temaer som har betydning for selvfølelsen og utviklingen av denne. I den første av i alt to CD´er snakker han først om de flinke barna og deretter om skammen og dens betydning for selvfølelsen.

"De flinke barna klarer alt. Og det er alt de klarer." skriver Skårderud. Han analyserer flinkheten som fenomen, og relaterer dette til egne erfaringer i terapirommet. Erfaringene kaller han betraktninger om tilpasningens psykologi og forestillelsens psykologi. De flinke barna blir gjerne de gode hjelpere på livets vei, og svært mange havner naturlig nok i helsevesenet. Deres egne behov blir neglisjert - ikke bare av omverdenen, men også av dem selv.

"De skrekkelige barna er et problem. De flinke barna er derimot ikke noe problem. Og kanskje det kan være deres problem. Jeg skal ikke lage psykologisk misere av hva som faktisk ser ut til å fungere godt. Hva er mer naturlig enn å tenke at de som lykkes, har talenter og blir rost for sine prestasjoner, har en sterk og stabil selvfølelse? Men så er det ofte ikke slik. 

Det er disse dette handler om. Mange av de flinke barna kan fortjene omtanke og omtale. Dette er en liten omtanke for alle de barn som sitter i bilenes bakseter på familieturene og forteller vitser og synger sanger for å holde den dårlige stemningen unna. Dette er til ære for de flinke barna som med sine ferdigheter og sin evne til omsorg får de andre til ikke å bekymre seg; alt er såre godt. Dette er for dem hvis kropper også har sammensverget seg. Selv om de er syke, får de ikke feber. De kan gå på skolen som vanlig. Astma, ja vel, sukkersyke til og med, men du verden som takler det. De er så flinke." (side 54 i selve boka). 

I den andre CD´en snakker Skårderud om hypokondri. Her trekker han inn medias betydning for utbredelsen av helsefrykt, og ikke minst den generelle motstanden mot å få sin lidelse stemplet som "psykisk". Ved at lidelsen blir stempet som psykisk, føler pasienten seg nedvurdert og mistrodd. Men som Skårderud selv sier - det meste henger sammen og er mer komplekst enn enten fysisk eller psykisk. Han har også noen interessante refleksjoner rundt utviklingen av flere såkalte psykosomatiske sykdommer. Nærliggende i denne sammenheng er magesåret, som lenge ble ansett som psykosomatisk, men som altså hadde en bakteriell årsak.

I følge Skårderud er det tre fenomener som gjør at en lidelse skal få status som en epidemisk sykdom eller så kalt mote-lidelse; 1. Pasienter jakter på forklaringer. 2. Leger jakter på pasienter.  3. En støttende kultur, som bekrefter den patologiske folkloren. I den forbindelse karakteriserer Skårderud sykdom som den kanskje mest populære medievaren i dag, hvor den språklige smitteevnen er enorm. Tabloidaviser, ukepresse, selvhjelpsbøker, støtteforeninger, talkshows,  elektroniske medier m.m. bidrar til dette. 

Til en hver tid har rundt 10 % av befolkningen vært arbeidsuføre på grunn av sammensatte og uklare symptombilder. Tretthet, muskel- og skjelettsmerter, konsentrasjons- og hukommelsesbesvær eller kraftløshet er deler av dette bildet. Mangel på såkalt objektive funn fører til at almennlegen må ty til ulike forklaringer. I følge Skårederud er det interessant hvordan lidelsene skifter navn og forklaring - ikke bare gjennom tidene, men også over landegrensene. F.eks. er fibromyalgi en hyppig anvendt diagnose i Norge, men diagnosen anvendes sjeldnere i Sverige. I Sverige forklares de samme symptomene langt hyppigere med amalgamforgiftning eller el-allergi. I England derimot blir diffuse plager uten objektive funn forklart som ettervirkninger av virusinfeksjoner. I USA er det chronic fatique syndrome (kronisk tretthet) som er "landeplagen". Og slik kunne man fortsette. Uansett hva man har valgt å kalle dette opp gjennom tidene og uansett hvilket land man bor i, er en ting i alle fall sikkert: symptomene består. Spesifiseringen av symptomene er svært kulturfølsomme, og symptombildet speiler det som er legitimt i den kulturen man til en hver tid lever i.

Når jeg samtidig med at jeg skriver denne bokomtalen, sitter og blar i papirutgaven og finner temaer som narsissisme, psykopati, "Jeg lider, derfor er jeg", kunsten å kjede seg på godt og vondt, utmattelsen, om bøkenes betydning - bare for å nevne noe - har jeg bare en ting å si: jeg gleder meg til å kaste meg over resten! Finn Skårderud er en psykiater jeg har stor respekt for, og jeg opplever at han nærmer seg de ulike temaene med både undring og respekt. Her blir det terningkast seks!

Utgitt: 1998
Lydboka er innspilt: 2000
Forlag/utgivelse: NRK
Oppleser: Per Frogner
Spilletid: 1 t 19 min.

Finn Skårderud

Bert Jansch - The Bright New Year (Performed by Yair Yona) | יאיר יונה

Carl-Johan Vallgren: Den vidunderlige kjærlighetens historie

Hva er egentlig kjærligheten?

"Den vidunderlige kjærlighetens historie" starter med et brev datert 15. juli 1994 fra Jonathan Barefoot til frøken Fågel - begge "senkomne frukter av et monsters kjærlighet". Og dermed starter historien om Hercule Barfuss, som ble født på et horehus i Köningsberg i 1813. Moren hans døde under fødselen, og ble sånn sett spart for det gruoppvekkende synet sønnen hennes var: et barn med et enormt hode, et deformert hareskår, spaltet tunge, uten armer eller hender, dverg, øglehud, hår på ryggen, uten hørsel ... Med datidens menneskesyn var konklusjonen klar: dette var ikke et menneske, men et monster som den onde selv hadde hatt en finger med i spillet på da "det" ble unnfanget.

Mot alle odds vokser Hercule opp. Kanskje er det allerede da kjærligheten til den vakre Henriette, ei lita jente som ble født samme natt på samme sted, som redder ham? Den vidunderlige kjærlighetens makt .... Etter hvert som de vokser opp, blir hun hans livs store kjærlighet, og vise versa. Hercule oppdager at han ikke bare kan lese andre menneskers tanker. Han kan også styre deres handlinger. På den måten klarer han å kommunisere med omverdenen til tross for sine store handicap. Denne evnen kommer imidlertid til å koste ham dyrt mang en gang i årene som følger. Blant annet forvitrer troen på at det finnes noe godt dypest inne i de fleste mennesker ...

Henriette og Hercules veier skilles og etter dette skal Hercules liv kun handle om én ting: å finne Henriette igjen. I mellomtiden følger vi ham mens han befinner seg på et asyl, deretter på et kloster og etter mye om og men også i Vatikanet. Underveis møter han mer ondskap enn man kunne ane fantes, nettopp fordi han er i stand til å avsløre menneskers onde tanker bak et tilsynelatende tilforlatelig ytre. Uten å røpe for mye, kan jeg si så pass at det gode vinner til slutt - nettopp fordi kjærlighets makt er vidunderlig! Hercule Barfuss får til slutt oppleve kjærligheten - til tross for sitt heslige ytre - og han får sin hevn. Veien dit er imidlertid både tornefull og tidvis nesten umulig ...

Denne boka er bare helt utrolig! Samtidig som vi følger Hercule gjennom hans i alt 101 levde år, er dette også en historie om hvordan synet på annerledes tenkende og utseende mennesker har endret seg i løpet av 1800-tallet og frem til i dag. Underveis er Hercule og hans groteske utseende selve innbegrepet på det onde selv, men så viser det seg at det er verden omkring ham, ikke Hercule selv, som faktisk er ond. Sjebnen som blir ham og andre innsatte til del under oppholdet i asylet, der de lenkes til veggene i årevis, barn som selges, kirkens menn som er de fremste til å utøve tortur mot vanskapninger - alt så uhyggelig at det til tider grenser mot det surrealistiske, men så er det faktisk så virkelig og reelt at man kan få grøsninger av mindre. Og hadde det ikke vært for Hercules fremragende tankeleser-talenter, som gjør at han kan forutse hva som skal skje, ville han aldri kommet levende fra det.

"Den vidunderlige kjærlighetens historie" er en slags moderne historie om skjønnheten og udyret, der ingenting er slik det kan synes som ved første øyekast. Den peneste "innpakningen" kan skjule det mørkeste dyp av hat, misunnelse og ondskap, mens det gode selv finnes der man minst aner det. Et tankekors i en verden der det kan synes som om det kun er det ytre som teller ... Boka trollbant meg fra begynnelse til slutt, selv om jeg nok opplevde slutten som litt vel langdryg. Som i den første boka jeg leste av Carl-Johan Vallgren - "Kunzelmann & Kunzelmann" - fant jeg språket svært vakkert. Og Kai Remlov leste også her, noe som var frydefullt å høre på! Terningkast fem!

Reading Randi har også skrevet om denne boka.

Utgitt: 2002
Originaltittel: Den vidunderliga kärlekens historia
Utgitt på norsk: 2004
Oversatt: Knut Ofstad
Forlag: Lydbokforlaget (Tiden forlag står bak utgivelsen av papirutgaven)
Oppleser: Kai Remlov
Spilletid: 10 t 34 min.

Carl-Johan Vallgren

Tomm Kristiansen: "Langs myrraveien"

Tomm Kristiansen i storform! 

Nok en gang har jeg gått løs på en av Tomm Kristiansens mange bøker. Jeg fascineres veldig av hans fortellinger fra Afrika. Denne gangen omfatter hans reiseskildring mer enn kun Afrika, for i "Langs myrraveien" er han innom både Sri Lanka, Nepal og Bangladesh i tillegg til Jemen og Zanzibar - bare for å ha nevnt noen av landene.

Det er en ydmyk forteller som presenterer sine inntrykk fra reisene han har foretatt. Han er innforstått med at han med sin vestlige bakgrunn har noen begrensninger når han skal tolke de nærmest uforståelige tingene han blir vitne til. Dette nærmer han seg med undring og respekt, slik at også leserne med alle sine ulike preferanser kan legge sitt i det som formidles. Og når han møter noe han ikke helt forstår, avstår han fra å kaste seg ut i heftige diskusjoner.

Det er mye humor mellom linjene når Kristiansen legger ut om Norges bidrag som fredsmegler på Sri Lanka eller om Arne Fjørtoft som snor seg gjennom systemene i de landene hvor han skal få norske penger til å virke som selvhjelp. At spesielt tamiltigrene i Sri Lanka er ytterst skeptiske til den norske iveren etter å megle for fred, og ikke stoler på at Norge ikke har egeninteresser her, får Kristiansen til å høres ytterst betimelig ut. Innsatsen - i den grad den kan kalles det - er langt på vei latterlig naiv. Den eneste grunnen til at noen skulle gidde å bry seg om oss og vår iver etter å bidra, er dersom vi kan spe på med noen bistandskroner samtidig.

Jeg har alltid lurt på hva myrra egentlig er. I denne boka fikk jeg svar. Dette er en kostbar salve som kvinner bruker for å få livmoren til å trekke seg sammen etter fødsler. Så da Maria og Jesusbarnet mottok "røkelse, myrra og gull", så skjønner vi herved hvilken takknemlig gave dette må ha vært å få.

Kristiansen er en formidabel forteller! Ikke bare forteller han mange spennende historier om folkene han møter, men han byr også på seg selv. Møtet med en afrikansk tjenestemann som krever 20 dollar pr. mann for at de skal få krysse en landegrense, er fantastisk, selv om forfatteren her demonstrerer den hvite mann på sitt verste. Og da han og reisefølget hans satt i en togkupé og venter på at en kvinnelig togkonduktør skulle komme innom å gi dem en natta-klem - da lo jeg godt.

I samtalene med menneskene han møter underveis, blir han selv utfordret mht. norske forhold. Som kvinnen som ikke kan forstå at vi tar livet av ulvene som har drept noen sauer mens de har vært på beite uten tilsyn. Ulvene gjør jo bare det som er deres rovdyrnatur. Og hvilken rett har vi til å bestemme hvilke dyr som skal få leve i den norske naturen? Når bøndene er så dumme at de slipper sauene ut på beite uten tilsyn, så kan de bare ha det så godt. Og tenker de ikke på hvilke lidelser dyrene gjennomgår dersom de blir skadet og ikke får pleie umiddelbart?

Som alltid når jeg har lest (unnskyld: hørt) en Tomm Kristiansen-bok, opplever jeg at jeg lærer mye. Denne gangen synes jeg imidlertid at han gapte over litt for mye på en gang. Han kunne med fordel ha begrenset temaene noe. Like fullt er også dette en terningkast fem-bok! Engasjementet hans for alt han har å formidle er intet mindre enn meget fascinerende! Og aller best liker jeg å høre ham lese sine egne bøker - som her!

Utgitt første gang: 2002
Lydboka er innspilt: 2003
Forlag: Lydbokforlaget
Oppleser: Tomm Kristiansen
Spilletid: 8 t 1 min.

Tomm Kristiansen

"Garbage Dreams" (Regissør: Mai Iskander)

Om Zaballeen-folket utenfor Kairo

Et lite stykke utenfor Kairo ligger verdens største søppel-landsby (Garbage City). Denne landsbyen huser sånn cirka 60 000 mennesker som livnærer seg av søppelet som de om lag 17 millioner egypterne som bor i Kairo, produserer. Folket kalles Zaballeen, som betyr søppel-folket på arabisk. Denne lille folkegruppen er koptiske kristne (egyptiske kristne).

I denne dokumentaren følger vi noen tenåringsgutter gjennom deres daglige virke. I tillegg til at vi introduseres for et intrikat system for søppelsortering, der 80 % av søppelet på en eller annen måte kommer til nytte og resirkules av søppel-folket selv, får vi høre om guttenes drømmer for fremtiden. I denne landsbyen får man nemlig ikke gifte seg før man har klart å skaffe sin egen leilighet. Sånn er det bare, og dette aksepteres av alle. Og å bli gift - det er den store drømmen.

Folkene i landsbyen nyttiggjør seg av plast, brus- og ølbokser, papir og papp, ting de finner og som fremdeles er brukbare - kort sagt det meste. Å arbeide med søppel er ikke ufarlig. Uten at dette blir forklart nærmere i denne dokumentaren, så trenger man ikke mye fantasi for å skjønne at knust glass kan gi skader, matavfall i forråtnelse kan frembringe sykdommer og føre til oppvekst av rotter og den slags ... osv.

Selv om søppel-folket befinner seg nederst på rangstigen i det egyptiske samfunnet, er dette et folk full av optimisme. De klarer dessuten å brødfø seg selv på en helt akseptabel måte. Her har de og deres forfedre levd i de siste hundre årene, og uten å kreve betaling for å fjerne søppelet, har de sørget for at Kairo er en ren og ordentlig by. Og slik kunne det ha fortsatt, hadde det ikke vært for at internasjonale selskaper er hyret inn for å håndtere byens søppel. Sjokkert blir de vitne til at det meste kastes og at bare 20 % av søppelet resirkuleres. Guttene tvinges etter hvert til å gjøre andre valg som får betydning for fremtiden.

Denne dokumentaren er filmet over et par års tid. Helt på slutten får vi vite hvordan det har gått med guttene og deres familier. Livet er blitt vanskeligere, uten at særlig mange av dem har hatt en sjanse til å komme seg videre. Deres utkomme har skrumpet inn. Det er mindre klingende mynt i kassen å leve for.

Filmen har mottatt en hel haug med priser. Det synes jeg ikke er det minste rart, for historien om denne folkegruppen, som har utviklet så gode systemer for søppelsortering og resirkulering at så mye som 80 % av søppelet kan utnyttes, er virkelig vel verdt å gjøre seg kjent med. Mange storbyer i verden har store problemer med å håndtere sitt søppel på en forsvarlig måte, og voksende søppelberg er dessuten en global problemstilling. I Garbage Village har de egne søppelskoler for å oppdatere seg på nye metoder for resirkulering, og her lærer dessuten barna å lese og skrive. En virkelig tankevekkende film, som jeg synes fortjener terningkast fem! 

Innspilt: 2009
Originaltittel: Garbage Dreams
Nasjonalitet: Egypt, USA
Genre: Dokumentar
Spilletid: 79 min.

"Roman Polanski: Wanted and Desired" (Regissør: Marina Zenovich)

Nytt lys over gamle sannheter


Så lenge jeg kan huske har jeg vært vanvittig fascinert av Roman Polanski og hans filmer. Filmene hans tåler å bli sett om og om igjen, uten at magien blir borte. Mannen selv er, om ikke magisk, så i alle fall myteomspunnet grunnet spesielt to hendelser i hans liv - i tillegg til en rekke veldig talentfulle og spesielle filmer. Førstnevnte hendelse handler om drapet på hans kone Sharon Tate på slutten av 1960-tallet - sistnevnte om hans seksuelle forbindelse med en 13 år gammel jente på slutten av 1970-tallet. Det er i all hovedsak den siste hendelsen denne dokumentaren handler om.

Roman Polanski ble født i Frankrike i 1933. Faren var jøde. I 1937 flyttet familien tilbake til Polen, og etter nazistenes okkupasjon av landet, havnet foreldrene hans i deres klør. Selv klarte Roman Polanski å unnslippe, og hans flukt fra jøde-ghettoen i Krakow har senere inspirert ham til å lage den prisbelønte filmen "Pianisten". Han har for øvrig studert ved filmskolen i Łódź, kan jeg lese på Wikipedia. 

Roman Polanski giftet seg med Sharon Tate på slutten av 1960-tallet. Da Sharon var gravid i åttende måned ble hun drept av medlemmer av Charles Mansons "familie". Tilfeldigheter gjorde at Roman ikke var hjemme da ugjerningen fant sted. I tiden som fulgte ble han i amerikanske medier beskyldt for å ha drept sin kone og de andre som var til stede i huset hans på drapstidspunktet. Mediene spekulerte i at en som kunne lage en så okkult film som "Rosemary´s Baby (1968), måtte ha kontakter innenfor slike miljøer. Drapet ble imidlertid oppklart, og Roman Polanski, som var knust pga. tapet av sin elskede hustru, gikk fri fra alle mistanker.

Roman Polanski laget i årene etter en rekke fantastiske filmer - bl.a. "Macbeth" (1971), "Chinatown" (1974) og "Leieboeren" (1976). Hans hang til kvinner - spesielt de yngre - var velkjent.

Våren 1977 ble Roman Polanski innblandet i en skandale hvor han ble beskyldt for å ha voldtatt den 13 årige Samatha Gailey etter først å ha dopet henne ned. Tiltalen lød på voldtekt ved bruk av narkotika, perversjon, sodomi, uanstendig og vellystig seksuell kontakt med en mindreåring under 14 år. Enden på visa var at saken kokte ned til ulovlig seksuell omgang med en midreårig, hvilket var og er alvorlig nok når man befinner seg i USA. Der kan nemlig en slik forbrytelse føre til livstidsstraff.

I begynnelsen stilte Polanski opp for det amerikanske rettssystemet. Etter hvert utviklet det hele seg til en regelrett heksejakt, hvor dommer Laurence J. Rittenband åpenbart var mer opptatt av showet rundt saken enn hensynet til offeret og for den saks skyld den tiltalte. Samantha, som i dag bærer etternavnet Geimer, er intervjuet i dokumentaren, og hun uttaler at hun følte seg mer og mer utilpass. For Roman Polanskis del førte det til slutt til at han rømte landet, for aldri siden å vende tilbake. Han har også unngått opphold i land med utleveringsavtale med USA, inntil han i 2009 ble arrestert i Sveits. Dommer Rittenband ble for øvrig i sin tid tatt av saken, og årsaken er nokså åpenbar. Under etterforskningen inhabiliserte han seg selv i sin iver etter å få tatt Roman Polanski, koste hva det koste ville. Han ønsket også å få Roman underkastet det vi etter norsk rett ville ha kalt judisiell observasjon, bl.a. for å finne ut om han var truende til å kunne gjenta forbrytelsen.

I dokumentaren møter vi de sentrale aktørene i saken mens etterforskningen pågikk. Bl.a. møter vi jentas advokat Roger Gunson, i sin tid plukket ut for å representere uskylden, pen og skoleguttaktig som han den gang fremsto som. Vi møter dessuten Roman Polanskis forsvarer Douglas Dalton, og en av etterforskerne jeg ikke har klart å få med meg navnet på. For øvrig en person med en slik iver etter å ta innersvingen på Roman Polanski at man kan lure på hva som egentlig drev ham, og hvor uhildet han egentlig var ... Roman har hele tiden tilstått å ha hatt sex med en mindreårig, og det er aldri avdekket noe mer enn akkurat dette. Ille nok selvfølgelig, men når man hører på enkelte av de involverte, skulle man tro det dreide seg om en seriemorder. Og paradoksalt nok - slik tittelen antyder: I USA er Roman Polanski ettersøkt ("wanted") - i Europa er han høyt skattet og ønsket ("desired") ...

Denne dokumentaren kaster nytt lys over historien om heksejakten på Roman Polanski etter at skandalen rundt ham og hans forhold til den 13 år gamle jenta var et faktum. Det er kanskje ikke så rart at han valgte å flykte fra det hele? Det ble aldri noen rettssak etter at han forsvant ut av landet. I ettertid har Roman bedyret at han har angret på det han utsatte jenta for ... 

Her blir det uten tvil terningkast seks!

Innspilt: 2008
Originaltittel: Roman Polanski: Wanted and desired
Genre: Dokumentar
Spilletid: 100 min.


 

Jeg tar med en link til en artikkel om arrestasjonen i Sveits, som står på NrKs nettsider og er datert 03.10.2011. 

Roman Polanski etter arrestasjonen i 1977

Roman Polanski og hans kone Sharon Tate

Utvilsomt en flott mann

Regissøren begynner å dra på årene ... 

Helga Flatland: Bli hvis du kan. Reis hvis du må.

Om skjebnesvangre valg

Forfatteren Helga Flatland (f. 1984) debuterte med romanen "Bli hvis du kan. Reis hvis du må.", og for denne fikk hun både Tarjei Vesaas´ debutantpris, Ungdommens Kritikerpris og Aschehougs debutantstipend. Mitt kjennskap til denne forfatteren er fortsettelsen av denne boka - "Alle vil hjem. Ingen vil tilbake." - en bok jeg absolutt burde ha lest etter denne første ... men slik ble det av ulike årsaker ikke.

I "Bli hvis du kan. Reis hvis du må." møter vi fire jeg-personer: Tarjei, Jon Olav, Karin og Trygve. Gjennom disse fire jeg-personene blir vi også introdusert for Tarjeis søster Julie, deres far Hallvard og Trygves kamerat Sigurd. Karin er Tarjei og Julies mor, mens Jon Olav er en godt voksen nabo. Det ungguttene Tarjei og Trygve etter hvert får felles med Kristian, er at de av ulike beveggrunner velger å verve seg som soldater til de norske styrkene i Afghanistan. Dette blir et helt fatalt valg fordi ingen av dem kommer levende hjem.

De fire fortellerstemmene skreller av ulike lag av en og samme historie. Tarjei forteller om sin oppvekst i den lille navnløse bygda, hvor faren hele tiden har en klar forventning om at det er han og ikke søsteren og odelsjenta Julie som skal overta gården. Men Tarjei har ikke det minste lyst til å bli bonde. Han har akademiske begavelser av de helt sjeldne, men selv om han egentlig har mest lyst til å gå på medielinjen på videregående, gir han etter for presset og velger landbrukslinjen. Og faren som med sin beste vilje ikke mener å presse sønnen, setter ham likevel i en vanvittig lojalitetskonflikt. Skal han følge sine egne drømmer eller farens? Dette dilemmaet er med på å påvirke Tarjei når han skal velge, og når det han aller helst vil er å komme seg vekk, samme hvor ... 

Jon Olav er nabo av Hallvard og Karin, og er Sigurds far. Gjennom ham blir vi vitne til det som etter hvert skjer med naboene - både før og etter at Tarjei og de andre guttene forulykker i Afghanistan. Det har dessuten skjedd noe med sønnen som gjør at han isolerer seg, ikke fikser livet sitt. Men fordi han aldri sier noe, får verken han eller kona tak på hva det er eller hva de kan gjøre for å hjelpe ham.

I bokas tredje del forteller Karin om hvordan hun traff mannen sin i Oslo og etter hvert valgte å gifte seg med Hallvard og flytte til hjembygda hans for å bli gardkjerring. Dvs. det ble hun vel egentlig aldri, for gårdsdriften var fullt og helt mannens ansvar. Hun beskriver et ekteskap av den nokså ensomme sorten, hvor gården hele tiden kommer i veien for hennes nærhet til ektemannen. Morsrollen fyller henne etter hvert fullstendig da Julie kommer til verden, mens hun sliter med skyldfølelse over aldri helt å klare å elske sønnen Tarjei. Dette fører etter hvert til at hun går meget aktivt inn i rollen som mor for ham, og når det kommer til stykket er det faktisk hun som forstår ham best av dem alle. Hun ser hvordan han sliter med alle forventningene fra faren som han ikke helt klarer å innfri, mens han prøver å slippe ut av farens grep uten helt å klare det. Hun lider med sønnen når Hallvard kun vil se sider hos Tarjei som han selv liker, men overser de andre sidene som faktisk er den egentlige Tarjei. Julie og hennes ønske om å overta gården som den rettmessige odelsjenta hun faktisk er, overses totalt. For øvrig følger vi Julie som blir mor til lille Solveig, mens kjæresten og barnets far Mats har reist tilbake til Østlandet.

Helt til slutt er det Trygves historie vi får høre. Han forteller om kivingen mellom guttene i oppveksten, om hvor viktig det er å høre til, være som de andre. Og så er han likevel ikke som de andre, men det må ingen få vite noe om. Han er forelsket i Sigurd. Dette skremmer vettet av ham. Samtidig lengter han etter at alle skal få vite hvem han egentlig er. I alle fall de aller nærmeste. Men når han nevner dette for Sigurd, får han beskjed om at dersom han sier noe om dem, kommer han aldri til å se Sigurd igjen. Med dette i bakhodet, velger han å verve seg til kampen i Afghanistan ... Ikke egentlig fordi han vil vekk, men mest fordi de andre kameratene forventer at han er med.

Jeg sa det da jeg omtalte oppfølgeren til denne boka ("Alle vil hjem. Ingen vil tilbake."), men gjentar det gjerne: jeg er meget imponert over denne debuten fra en så ung forfatter som Helga Flatland! Ikke bare borrer hun dypt i personskildringene, men dette gjør hun på en så elegant måte at hun aldri overforklarer, men lar det bli igjen noe som leseren selv kan gruble litt videre på. Dessuten har hun skapt fire jeg-personer som hver for seg fremstår som svært troverdige, uten å ty til for mye drama eller klisjéer. Det ligger så mye mellom linjene, så mye uuttalt. Om Karins ekteskap med en fåmælt mann av bygda som ikke sier ting i utrengsmål, om ensomheten dette skaper hos henne, som er fra byen ... Om Tarjeis manglende evne til å gjøre opprør mot en far som ikke vil forholde seg til noe annet enn det han vil se, om hva dette gjør med ham ... Om vanskelighetene ved å stå frem som homofil i ei lita bygd selv nær opp til vår nåtid ... Om hvordan det er å vokse opp og ikke helt vite hvilken retning livet skal ta, og hvor de som står en nærmest kommer med råd nærmest utelukkende for å fremme egne ønsker og ikke barnets. Om hvilke fatale konsekvenser det kan få dersom man ikke følger sine egne drømmer ... Alt dette har Helga Flatland klart å fange i denne lille boka, hvor målformen veksler fra bokmål til nynorsk på en så fortreffelig måte at jeg som leser knapt tenkte over at det skiftet. Her blir det et sterkt terningkast fem!

Utgitt: 2010
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 171

Helga Flatland

"Møte med Margueritte" (Regissør: Jean Becker)

Koselig feelgood-film, men heller ikke noe mer


Germain er en 50 år gammel mann som knapt har lært å lese så langt i livet. Gjennom små glimt får vi innblikk i hans kjærlighetsløse oppvekst med en kald mor som heller enn å elske ham, har spottet og ydmyket ham. Germain bor i en campingvogn i hagen utenfor huset til sin mor, og spottingen har hun i grunnen fortsatt med gjennom alle år. Han føler seg som et null, lite verdt og udugelig. Også på skolen ble han utsatt for mobbing fra en lærers side, og dette smittet selvsagt over på klassekameratene. Utrolig nok har han klart å få seg en kjæreste, og det til gjengjeld en ung og vakker kvinne.

En dag han sitter på sin sedvanlige plass i parken for å telle duer, dukker den 95 årige Margueritte opp. Det viser seg at også hun liker å telle duer, og grunnet deres felles interesse på dette punktet, kommer de raskt i snakk. Hver dag treffes de på denne spesielle benken i parken, og etter nokså kort tid begynner Margueritte å lese høyt for Germain fra Albert Camus berømte roman "Pesten". Germain, som aldri har trodd at bøkenes verden var noe for ham, fascineres av historien. Særlig det at han faktisk klarer å se for seg det som skjer i romanen. Det utvikler seg et varmt vennskap mellom Germain og den eldre kvinnen.

Margueritte er imidlertid i ferd med å bli blind, og da det går opp for Germain at hun innen kort tid ikke kommer til å være i stand til å lese for ham, går han inn for å lære å lese selv. Og så er det han som leser for henne. I mellomtiden er det åpenbart at det går mot slutten for Germains mor, som gjør flere og flere pussige ting, helt hinsides all fornuft ...

Filmen "Møte med Margueritte" er basert på Marie-Sabine Rogers roman "Å telle duer". Romanen var helt grei, og hadde det ikke vært for at jeg liker Gérard Depardieu svært godt samt at filmen er omtalt som "en uimotståelig perle", ville jeg nok ikke giddet å se den. Sannheten er uansett at jeg ble skuffet. Samtidig er det en koselig feelgood-film som absolutt er severdig. Den gamle kvinnen spilles av Giséle Casadesus, og hun er inntagende og yndig som Margueritte. Gérard Depardieu kommer også ut av det med æren godt i behold. Men som i boka ble det også i filmen litt for lite driv. Sånn sett er det positivt at filmen kun varer i 82 minutter. Kanskje har det blitt litt for mange bøker og filmer av denne typen fra Frankrike, hvor det enten dreier seg om en kassedames betroelser eller for den saks skyld en anonym portnerske som - mot alle odds - faktisk har høy grad av dannelse. Fellesnevneren er at det snus opp-ned på fordommer om hva man forbinder med klassetilhørighet i det ellers meget klasseinndelte franske samfunnet. Men der f.eks. "Pinnsvinets eleganse" var original og kompleks (både som bok og film), blir herværende film litt for grunn. Dessuten er det irriterende (fordi det er lite realistisk) når den mannlige skuespilleren (Gérard Depardieu) er kjempetykk, analfabet og 50 år, mens den kvinnelige skuespilleren er inntagende vakker, åpenbart intelligent og knapt kan være særlig mer enn 20 - 25 ... Her blir det terningkast fire.

Innspilt: 2010
Originaltittel: La tête en friche
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama / komedie
Skuespillere: Gérard Depardieu, Gisèle Casadesus
Spilletid: 82 min.

Germain og Margueritte i parken

Germain og moren hans

Germain og kjæresten