"The Story of Qiu Ju" (Regissør: Zhang Yimou)

Byråkrati på landsbygda i Kina


Qiu Ju og ektemannen Qinglai er bosatt på landsbygda i Kina, hvor de lever av å dyrke chili i et slags bonde-kollektiv. Qiu Ju er gravid med sitt første barn, og svangerskapet er i siste fase.

En dag fornærmer Qinglai ved en inkurie sjefen Wang Shantang. Qinglai uttaler noe om at Shangtai bare driver med høns, og dette tar Shangtai som en grov fornærmelse og en nedvurdering av ham som mann siden han kun har fire døtre og ikke har vært i stand til å frembringe en sønn. I sinne sparker han Qinglai i lysken, med den følge at den ene testikkelen hans skades stygt. Han må oppsøke lege og klarer ikke å ta opp sitt arbeid i lang, lang tid.

Qiu Ju er rasende. En ting er at sjefen har sparket hennes mann, men at han forsøker å ramme forplantningsevnen hans, er å gå for langt. Hun ønsker en uforbeholden unnskyldning fra Shangtai. Selv er hun svært nervøs for at barnet hun bærer ikke skal være en gutt, og at hun og mannen heller ikke skal få anledning til å få et barn til dersom det skulle bli en jente.

Qiu Ju oppsøker det lokale politikontoret for å få hjelp, men alt hun oppnår er at politimannen foreslår en salomonisk løsning. Han mener at Shangtai hadde grunn til å bli fornærmet, men at det var galt av ham å sparke en underordnet. Derfor foreslår han at Shangtai må betale en erstatning. Qiu Ju vil imidlertid ikke ha penger, men en unnskyldning, en uforbeholden sådan. Det får hun ikke, og da Shangtai atpåtil strør 20 10 Yuan-sedler utover bakken og ber henne plukke disse opp, samtidig som hun må bøye seg for ham 20 ganger, snur Qiu Ju på hælene og går.

Deretter reiser Qiu Ju og hennes manns yngre søster Meizi inn til byen, og til slutt ender det med rettssak. I mellomtiden anmodes Qinglai om å ta røntgenbilde av ribbenene sine for å få et bevis på hvor alvorlig skaden faktisk var ... Qinglai ønsker etter hvert at de skal gi seg, livredd for at de skal bli stemplet som vanskelige i landsbyen. Qiu Ju gir seg imidlertid ikke! Men kan hun vinne mot et mannsdominert byråkrati når det kommer til stykket? Hvor det i prinsippet er den sterkestes rett som gjelder?

Dette er en historie om mot og en hardnakket tro på at rettferdigheten skal vinne til slutt. Det er også en historie om hvor galt det kan gå dersom det går prinsipper i en sak, og man ikke klarer å stoppe i tide. Stoltheten blir dyrekjøpt for Shangtai som ikke på noe tidspunkt er villig til å innta en mer ydmyk holdning. Med Kinas vakre og fargerike fjellandskap som kulisse følger vi den høygravide Qui Ju på hennes ferd oppover i byråkratiet. Gong Li er også denne gangen sterk og klar i sin rolletolkning, og det er ikke til å undres over at hun har oppnådd den anerkjennelse og berømmelse som har blitt henne til del i årenes løp. Da hun spilte inn "The Story of Qiu Ju" var hun relativ ung - fremdeles ikke 30 år. Dette er dessuten den andre filmen hun i sin tid spilte i, hvor Zhang Yimou var regissør. Filmen er for øvrig ikke så kontroversiell som "Ju Dou" var. Den har mottatt en rekke priser og nominasjoner, både som beste utenlandske film og for Gong Li´s prestasjoner i rollen som Qiu Ju. Jeg leste et sted at mange av scenene i filmen er spilt inn med skjult kamera, slik at dagliglivet i provinsen skulle fremstå så autentisk som mulig. Vi kommer svært tett på dagliglivets rutiner i landsbyen, og det er et fargerikt kulturliv som skildres. Jeg gir terningkast fem - et sterkt sådan!

Innspilt: 1992
Originaltittel: Qiu Ju da guansi
Norsk tittel: Historien om Qiu Ju
Nasjonalitet: Kina
Genre: Drama (politisk drama)
Skuespillere: Gong Li (Qiu Ju), Ge Zhijun, Yang Liuchun, Liu Peiqi, Lei Laosheng
Spilletid: 99 min.

Gong Li i rollen som Qiu Ju

Qiu Ju og Meizi har dratt inn til byen for å klage saken videre oppover i systemet

Qiu Ju

Qiu Ju og hennes familie

Thorvald Steen: "Historier om Istanbul"

Boblende fortellerglede!

"Dette er ingen vanlig reiseguide for Istanbul. Det er nok av slike, og flere av dem er gode. Hensikten med denne lille boka er å vise hvorfor du må se denne byen. Her vil jeg skildre noen møter jeg har hatt med mennesker i Istanbul. Personer som har lært meg hvorfor dette er verdens viktigste by. For mange i vår del av verden er dette en godt bevart hemmelighet. Dette er kanskje i seg selv en god nok årsak til å reise. Det er ikke uten grunn at det er blitt slik. Martin Luther var for eksempel så redd for tyrkerne at han sa "Fri oss fra tyrkerne og det onde!" Hva bunner frykten og fordommene i? Jeg skal prøve å gi noen av svarene. Om du reiser til Istanbul, vil møtet med menneskene, praktbyggene, beliggenheten og historien forandre deg for alltid. Fordi blandingen av det bysantinske og det osmanske på så mange direkte og indirekte måter henger igjen i dagens Istanbul, er det mulig å leve seg inn i byens historie."

Slik innleder Thorvald Steen sin nokså beskjedne bok, som i papirutgave utgjør 198 sider, og i lydbokformat kun tre CD´er med en spilletid på tre timer. Nokså raskt kommer opplysningen om at det meste av det som er interessant å se i det gamle Istanbul ligger innenfor en radius på en km. Hagia Sofia, ansett som verdens største kirke (og bygget mens bysantinerne hadde makten over byen), skjønt den i dag er et museum etter å ha tjent som moské gjennom mange århundrer, utgjør den aller viktigste severdigheten. Men byen rommer også en rekke flotte moskéer som ble bygget i den osmanske perioden - mest kjent er Den Blå Moské.

Hagia Sofia ligger ved inngangen til Bosporos-stredet som deler byen i to - med en del i Europa og en del i Asia.

Opprinnelig het byen Bysants og den ble grunnlagt 600 f.Kr. Det bysantiske riket varte i nesten 1000 år, og hadde Bysants som sitt hovedsete, inntil byen ble erobret av romerne i 330 e.Kr. Byen skiftet deretter navn til Konstantinopel og hadde sin storhetstid mellom 800 og 1000 e.Kr.

På grunn av sin beliggenhet var byen gjenstand for mange angrep utenfra, og Østromerriket falt etter at byen ble invadert og erobret av osmanerne. Sultanatet ble etablert i 1453.

Det osmanske riket og sultanatet opphørte i 1923, og etter at Kemal Atatürk kom til makten ble Ankara, som ble ansett mer uberørt av påvirkning utenfra og sånn sett mer genuint tyskisk, gjort til hovedstad. Byen endret atter navn, og Konstantinopel ble til Istanbul.

I dag bor det drøyt 12 millioner mennesker i Istanbul, og det antas at tre millioner er kurdere. Foruten å fortelle den fascinerende historien om Sigurd Jorsalfars pilegrimstokt til Istanbul i 1108 - 1111, hvor formålet var å sikre seg en del av Jesu´kors, forteller forfatteren om de viktigste severdighetene man bør få med seg når man besøker Istanbul. Mye av bysantisk og osmansk kunst er godt bevart, og nettopp dette gjør denne byen så interessant. 

Bildene ovenfor viser hvordan Bosporos-stredet deler byen i to.

Steen gir også et interessant bilde av de forandringer Tyrkia gjennomgikk etter at Kemal Atatürk overtok makten i 1923, og hva han gjorde for at Tyrkia skulle bli en sekulær stat hvor religiøs tro var og ble et privat anliggende. Han er dessuten innom de mest kjente forfatterne i dag, som Orhan Pamuk og Yasar Kemal. Vi får ellers innblikk i det yrende livet i basarene og de mest elementære regler for pruting.

Denne lille boka elsket jeg! Thorvald Steen levendegjør sitt livs elskede by så godt at jeg for min del ikke er i tvil om jeg må reise dit, og det snart! Jeg lærte dessuten mye som jeg ikke visste fra før. Her blir det terningkast fem!

Utgitt første gang: 
Lydboka er innspilt: 2008
Forlag: Lydbokforlaget
Oppleser: Thorvald Steen
Spilletid: 3 t. 1 min.

Thorvald Steen

"Annie Leibovitz - Life Through A Lens" (Regissør: Barbara Leibovitz)

Spennende portrett av en berømt fotograf


Annie Leibovitz (f. 1949) er en av USAs mest kjente fotografer. Det hun er aller mest berømt for er sine bilder av nesten alt som kan krype og gå innenfor showbiz. Enkelte av fotografiene hun har tatt har til og med endret menneskers liv. Som bildet av den gravide Demi Moore, noe som i begynnelsen var "too much" for det amerikanske publikum ... Som bildet av Whoopi Goldberg nedsenket i et badekar med melk ... Som bildet av en naken John Lennon som omfavner sin kvinne Yoko Ono få timer før han ble drept ... Som flere bilder av Arnold Schwarznegger som ung og relativt ukjent kroppsbygger ... Og som Bette Midler badende i et hav av roser ... Bare for å nevne noen av bildene Annie Leibovitz er kjent for. Få har vel dessuten vært så nær viktige historiske hendelser gjennom såvidt mange år som nettopp hun.

I perioden 1970 til 1983 jobbet Annie Leibovitz for musikkmagasinet Rolling Stone. Dette ga henne tilgang til mange celebriteter, deriblant rockestjerner som Mick Jagger og Keith Richard, som også er intervjuet i denne dokumentaren. Noe av det som gjør Annies bilder så gode er bl.a. at hun ikke opptrer som en primadonna selv, slik mange berømte fotografer har en tendens til, og at hun bruker mye tid på å bli kjent med dem hun skal fotografere. Dermed får hun frem det menneskelige i sine fotoobjekter. Hun glir inn i miljøene og bare er der uten å gjøre for mye ut av seg. Nærmest ubemerket og fullstendig ujålete kommer hun inn i de innerste sirkler, der fotografer normalt ikke slipper til. Dette kombinert med stor respekt for dem hun skal fotografere, slik at ingen er engstelige for at uheldige bilder skal bli brukt mot dem når det minst passer seg slik. Tror jeg etter å ha sett denne dokumentaren om henne, hvor man får innblikk i mye av det unike ved hennes bilder ...

Etter hvert har Annie blitt vel så berømt som dem hun fotograferer, og i dag kan hun diktere hvordan hun ønsker kulissene. Berømtheter som Donald Trump som ønsker å få sin gravide kone fotografert halvnaken i profil - med struttende mage - mens hun kommer ut av kroppen på en jumpojet, betaler det som skal til for å få dette til, må vite. Jeg for min del ble aller mest fascinert av bildene Annie tok før hun ble skikkelig berømt selv, fordi jeg mener at svart-hvitt-bildene hun tok den gangen er betydelig mer kunsteriske enn de oppstyltede bildene hun har tatt i senere år, som mest av alt minner om reklame-boards, kun produsert for å selge et produkt. Det var noe mer ekte over de opprinnelige bildene, rett og slett.

For meg som er godt over gjennomsnittet interessert i fotografering selv, var denne filmen særdeles interessant. Historien om Annie Leibovitz er også historien om en kvinne med et spesielt blikk for egnede foto-objekter, som lever i symbiose med sitt kamera og som nesten ikke er i stand til å se verden uten å tenke på hvordan den vil ta seg ut gjennom en kameralinse. Det er en spennende kvinne vi blir kjent med i denne filmen! Her blir det terningkast fem!

Annie Leibovitz har for øvrig gitt ut flere bøker med sine bilder.

Sitat fra en artikkel om Leibovitz på Wikipedia:
"Leibovitz claims she never liked the word "celebrity". "I've always been more interested in what they do than who they are, I hope that my photographs reflect that." She tries to receive a little piece of each subjects personality in the photos."


Innspilt: 2006
Originaltittel: Annie Leibovitz - Life Through A Lens
Nasjonalitet: USA
Genre: Dokumentar 
Spilletid: 90 min.

Meryl Streep

Whoopi Goldberg

Yoko Ono og John Lennon

Annie Leibovitz foran sitt berømte bilde av Demi Moore

Annie Leibovitz

Bette Midler

Julie Orringer: "Den usynlige broen"

Meget velskrevet om ungarske jøders skjebne under andre verdenskrig

Den ungarske jøden Andras Lévi har fått oppfylt en drøm han nesten ikke hadde turt å håpe på skulle gå i oppfyllelse: han har fått et stipend til den prestisjetunge arkitektskolen Ecole Speciale i Paris. I Ungarn er det ikke enkelt for jøder å få seg skolegang, fordi det er svært begrenset hvor mange jøder som blir tatt opp. Da han pakker med seg det lille han har av eiendeler i en koffert og skal reise avgårde til Paris i 1937, får han med seg et brev fra noen bekjente av foreldrene som han skal levere til den mystiske C. Morgenstern. Lite aner han da at denne kvinnen, som livnærer seg som danseinstruktør, etter hvert skal bli hans livs store kjærlighet.

Etter kun kort tid i Paris skjer det utenkelige; stipendet blir av ukjente grunner stoppet, og en stund ser det svært mørkt ut for Andras. Men så får han seg heldigvis jobb som løpegutt på teateret Sarah Bernhard, og det blir dermed mulig for ham både å få betalt skolepenger og å overleve på et vis.

I årene før utbruddet av andre verdenskrig er det ikke helt ufarlig å være jøde i Paris, for jødehatet sitter dypt hos folk og det er mange - ikke bare nazistene - som ønsker å få jødene fjernet fra samfunnet. I begynnelsen er det først og fremst høyreekstreme grupper som regelrett banker opp og til og med dreper jøder. Etter hvert får jødene skylden for det meste som er galt. Selv før Frankrike ble okkupert av tyskerne, ble det innført lover som nærmest gjorde det umulig for jøder uten fransk statsborgerskap å bli der.

I mellomtiden har Andras og Klara (som frk. C. Morgenstern egentlig heter) innledet et forhold. Klara er nesten ti år eldre enn Andras, men dette bryr han seg ikke det minste om. Han elsker Klara og det er henne han vil ha. Klara som er eksil-ungarer og som skjuler en hemmelighet så grufull at hun ikke for sitt bare liv vil røpe den for hvem som helst ...

Etter hvert tvinges Andras til å forlate Frankrike og vende tilbake til Ungarn. Klara følger med fordi hun ikke vil forlate det som etter hvert har blitt hennes ektemann. I Budapest venter imidlertid en nokså ublid skjebne. Selv om Ungarn kanskje ikke var det landet som behandlet sine jøder verst, heller ikke etter at landet ble alliert med Tyskland, ble spesielt jødene innkalt til arbeidsleire, hvor forholdene var så elendige at det var mer flaks enn noe annet som gjorde at enkelte i det hele tatt overlevde. Andras blir i likhet med sine mannlige familiemedlemmer - deriblant to brødre - og andre jøder bl.a. brukt som mineryddere langs grensen mot Sovjetunionen. I mens må Klara, som er gravid med parets første barn, klare seg som best hun kan alene. Dvs. hun har sin familie rundt seg, men hun er uvitende om at henne velstående far presses for store verdier av ungarske tjenestemenn for å sikre at det ikke blir rippet opp i hennes gamle hemmelighet.

Andre verdenskrig skrider frem, og med dette følger lidelser og død, sult og forfrysninger ... Ren flaks avgjør hvem som overlever. De fleste er imidlertid ikke så heldige ... Vi følger familiene til Andras og Klara frem til krigens slutt, som ender med at Budapest bombes sønder og sammen. De få som greide å overleve, flyktet til slutt til USA ... I mellomtiden hadde de opplevd at deres allierte - Tyskland - okkuperte Ungarn, hvilket førte til massive angrep på den jødiske delen av befolkningen. Rundt 400 000 jøder ble drept i tyske konsentrasjonsleire under okkupasjonen. Deres befriere, russerne, endte til slutt opp som nye okkupanter, og den forventede friheten uteble dermed. Slaget om Budapest regnes for øvrig som et av de blodigste slagene i andre verdenskrig, og det var russerne som kjempet mot tyskerne om å få herredømme over byen. Etter langvarige beleiringer av byen, ga tyskerne til slutt opp og kapitulerte i midten av februar 1945. Under den to måneder lange okkupasjonen overlevde byens ungarere i det som var igjen av byen, uten tilgang til nye matforsyninger. Da var 70 % av byen bombet i stykker, og alle broene som en gang hadde forbundet bydelene Buda og Pest var ødelagte ...

Denne over 700 sider lange boka var ikke så mye som en eneste side for tykk! Tvert i mot følte jeg at det kanskje gikk vel fort på slutten. Ikke siden jeg leste Hans Falladas "Alle dør alene" i fjor høst har jeg vært så til de grader engasjert over en bok som da jeg leste "Den usynlige broen". Noe skyldes selvsagt at jeg er veldig glad i og fascinert av Ungarn som land, og noe skyldes at andre verdenskrig og spesielt jødenes skjebne engasjerer meg sterkt. Mens jeg leste boka tenkte jeg mer og mer på hva som har ført til at Julie Orringer, en relativt ung amerikansk forfatter, har interessert seg så voldsomt for ungarske jøders skjebne at hun har skrevet denne kolossen av en roman. Svaret fikk jeg da jeg leste etterordet. For dette handler ikke overraskende om hennes egen families historie, skjønt selve romanen er en fiksjon. Dermed ramlet mange brikker på plass. Jeg tror nemlig ikke det er mulig å lete frem så mange detaljer om hva som egentlig skjedde i Ungarn uten å ha andre kilder å gå til enn kun dokumenter. Ungarn deler skjebne med alle de andre sovjet-okkuperte statene som tidligere utgjorde Østblokken, hvor historien ble skrevet for å fremme russifiseringen av landet og ikke for å dokumentere den egentlige sannheten om det som skjedde. Derfor sitter jeg tilbake med en følelse av å ha lest noe helt unikt, som det tidligere ikke har vært skrevet altfor mye om.

"Den usynlige broen" er både velskrevet, dypt rørende, interessant, brutal og opplysende om Ungarns rolle under andre verdenskrig, vinklet fra et par jødiske familiers ståsted. Det helt surrealistiske i hvilken skjebne som ble jødene til del, har Orriger fått godt frem uten å ty verken til klisjéer eller tårseperse-tendenser. Kanskje var det nettopp den etter hvert fortettete fortellerstilen på slutten som gjorde at de mest grusomme detaljene ikke fremsto som så gråtkvalte som de mest sannsynlig ellers kunne ha blitt? Selv om boka er meget godt skrevet og selv om historien er svært interessant, har jeg vært noe i tvil om jeg skal gi terningkast fem eller seks. Blant annet savnet jeg de virkelig gode og dyptpløyende personskildringene som sekser-kandidater preges av. Når jeg likevel ender med å gi terningkast seks, er det historien og det unike ved bredden og dybden i denne som har vært avgjørende for meg. Boka er virkelig vel verdt å få med seg, og jeg anbefaler den på det varmeste. Selv fant jeg begynnelsen av boka litt tung, men etter å ha passert side 100, fløt sidene nærmest av seg selv.

Utgitt: 2010
Originaltittel: The Invisible Bridge
Oversatt: Kari og Kjell Risvik
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 712

Julie Orringer

"Orchestra rehearsal" (Regissør: Federico Fellini)

Fornøyelig orkestermoro

Et orkester møtes for å øve under ledelse av en dirigent. Dirigenten har bedt et TV-team om å filme under øvingen, men dette møtes umiddelbart med sterke protester fra orkester-medlemmene da de skjønner at de ikke får betalt. Inntil enkelte skjønner at dette er en utmerket måte å få profilert og markedsført seg selv på ...

En etter en står orkester-medlemmene frem og presenterer sine instrumenter. Med humor og vidd forfekter hver av dem sine egne instrumenters fortreffelighet og særstilling i orkesteret. Tidvis fører dette til piping og latterliggjøring fra de øvrige medlemmene, noe som igjen fremkaller ikke rent lite bitterhet og beskhet fra dem som blir utsatt for dette.

Etter hvert kan øvingen omsider starte. Til dirigentens store fortvilelse spiller orkesteret ikke i takt, og det er som om de ikke skjønner hva det vil si å spille sammen i et orkester. Han raser mot orkester-medlemmene, bare for å bli ettertrykkelig satt på plass av den tillitsvalgte. Til slutt bryter det reneste anarki ut, fordi spillerne nekter å føye seg etter dirigenten. Ikke før veggene i øvingslokalet begynner å rase sammen, skjønner medlemmene av orkesteret at det kanskje er greit å følge dirigenten likevel ...

Filmen er blitt karakterisert som en sosial og politisk allegori, dvs. som en slags metafor eller et bilde på hva som skjer når man står uten en leder eller nekter å følge denne. Dersom alle følger sine egne innskytelser og behov uten tanke på fellesskapet, oppstår det reneste kaos/anarki. Orden og harmoni kan kun oppstå når alle er enige om å følge lederen. Kanskje er filmen også et bilde på hva som skjer dersom man utøver en lederstil uten å ta hensyn til enkeltindividene? Uansett hvordan man enn snur og vender på det, er filmen et bilde på at også høyt kvalifiserte mennesker trenger en leder. Rent bortsett fra at filmen inneholder en rekke virkelig morsomme sekvenser med sære og spesielle orkester-medlemmer, var det i grunnen dette jeg fikk ut av den. Det er selvfølgelig morsomt i seg selv å se en Fellini-film, fordi Fellinis filmer er så totalt annerledes alt annet som er laget innen for filmgenren. Når filmen kalles "a little masterpiece", så har jeg ingen problemer med å være enig. For maken til kreativ og original regi skal man virkelig lete lenge etter! Her blir det terningkast fem!

Innspilt: 1979
Originaltittel: Prova d´orchestra
Nasjonalitet: Italia
Genre: Drama
Skuespillere: Balduin Baas (Conductor), Clara Colosimo (Harp player), Elizabeth Labi (Piano player), Ronaldo Bonacchi (Bassoon player), Ferdinando Villella (Cello player), Franco Iavarone (Bass tuba player (as Giovanni Javarone)), David Maunsell (First violin), Francesco Aluigi (Second violin), Andy Miller (Oboe player), Sibyl Mostert (Flute player), Franco Mazzieri (Trumpet player), Daniele Pagani (Trombone player), Luigi Uzzo (Violin player), Cesare Martignon (Clarinet player), Umberto Zuanelli (Copyist), Filippo Trincaia  (Head of orchestra), Claudio Ciocca (Union man), Angelica Hansen (Violin player), Heinz Kreuger (Violin player)

Spilletid: 70 min.

Kost, helse og julefett - hør på dette innlegget!

Trude Marstein: "Ingenting å angre på"

En roman om utroskap

Det er sommer og Vegard og Heidi skal tilbringe ferien på hytta sammen med de tre døtrene Mathilde (12 år), Julia (8 år) og Klara (5 år). Heidi er imidlertid ikke ferdig med halvårsregnskapet på jobben. Mens Vegar og døtrene reiser i forveien, skal Heidi komme med toget dagen etter.

Men Heidi drar ikke på jobben idet hun vinker familien avgårde. I stedet drar hun til elskeren Mikkel, som hun planlegger å tilbringe det neste døgnet med. Hun har truffet Mikkel på et kurs, og alt hun har i hodet er all den deilige sexen de to skal ha sammen før hun reiser ut på hytta. Hun er så forelsket at hun ikke greier å tenke klart, ikke greier å styre seg, ikke greier å kontrollere seg.

Parallelt følger vi Vegard og jentene som i mellomtiden har kommet frem til hytta. Vegard er full av omsorg for alle sine kvinner, store som små. Med en beundringsverdig tålmodighet takler han barnas småkrangling, deres utøvelse av petimeterrettferdighet innad i søskenflokken, et evindelig mas spesielt fra minstejenta Klara ... uten å miste besinnelsen. Skjønt det holder hardt noen ganger. Han lengter etter litt alenetid om kvelden, hvor han kan kose seg med en av sine heller bedre rødvinsflasker, men opplever at når tiden endelig er inne for ham, er han bare trøtt og sliten. Underveis får han besøk av Geir, en hyttenabo som har lovet å hjelpe ham med å skifte vindskiene på hyttetaket.

Heidi og Mikkel kan ikke få nok av hverandre, og deres intense lidenskap truer nesten med at tære dem i stykker, der de stjålent nyter sin forbudte kjærlighet. Av og til overmannes Heidi av dårlig samvittighet når hun tenker på Vegard. De har jo ikke akkurat noe dårlig ekteskap. Det er jo ikke det. Men de har i årenes løp - 14 år for å være nøyaktig - blitt nokså trivielle overfor hverandre. Nysgjerrigheten er for lengst borte. De deler dessuten ikke så mange interesser lenger. Vegard er opptatt av sine gode viner, klassisk musikk og litteratur, mens hun ... hun er opptatt av å bli mer sett som kvinne. De varme, lidenskapelige følelsene de en gang hadde for hverandre har utvilsomt blitt mer lunkne etter hvert. Samtidig har de en hel masse som binder dem sammen, tross alt. Ikke bare har de barna sammen, men det er ingen som kjenner den andre så godt - på godt og vondt - som nettopp ektefellen. Like fullt - hun klarer ikke å nekte seg selv opplevelsen med den fyrrige og vakre mannen Mikkel. De har tatt inn på et hotell for å dyrke hverandre 100 %.

Ute på hytta sitter Vegard og tenker på sitt ekteskap med Heidi. Hans virkelighetsoppfatning er noe annerledes enn Heidis. Han elsker sin kone og kunne aldri tenke seg noen annen enn henne. Visst har han vært fristet til sidesprang både en og to ganger, men han kunne aldri fått seg til virkelig å gjøre det, ta spranget fullt ut. Like fullt har han merket at Heidi er blitt fjernere, at hun forholder seg til deres seksuelle samliv som noe hun vil ha overstått i full fart, uten egentlig å legge så mye mer i det. Likevel - han elsker sin kone! Og han gleder seg veldig til at hun skal komme ut på hytta neste dag.

Men Heidi kommer ikke neste dag. Hun ringer Vegard og forteller at hun ikke rakk toget. Dessuten har hun fått et solid migreneanfall (for første gang på flere år), og trenger å sove for å komme seg til hektene. Derfor kan hun ikke komme før dagen etter. Vegard blir selvfølgelig skuffet, men godtar forklaringen. Ut på ettermiddagen ringer han henne for å forhøre seg om hvordan det går. Men hvorfor svarer ikke Heidi på hjemmetelefonen?

"Ingenting å angre på" er en fascinerende beretning om utroskapens sanne natur. Vi følger de to ektefellene Heidi og Vegard tett over et par døgn. Mens Heidi hygger seg med elskeren sin og kun har sine egne behov i fokus, tar Vegard seg av de hverdagslige trivialitetene på hjemmebanen. Det er to vidt forskjellige virkelighetsoppfatninger som skildres. Heidi føler at hun ikke får nok oppmerksomhet som kvinne i sitt ekteskap. Vegard føler at Heidi bare skal ha og ha uten at det blir nok, mens hun ikke gir tilsvarende tilbake. Etter hvert som jeg ble kjent med Vegard og Heidi, lå min sympati utvilsomt hos Vegard. Kanskje var det noe med det repeterende og manende i hvordan forfatteren fremstilte Heidi, som fikk meg til å få litt avsmak for henne? Jeg tror ikke dette er en bok som kommer til å gjøre noe varig inntrykk på meg, selv om jeg må medgi at forfatteren på et finurlig vis fikk frem noe vesentlig om utroskapens natur. Den besettende forelskelsen satt opp mot et mangeårig og kanskje noe traust forhold, åpner opp for det eksistensielle spørsmålet om hva som er viktigst når det kommer til stykket ... Det som til syvende og sist trekker ned helhetsinntrykket av boka er at den er for lang og at det er for mange repetisjoner på de samme tingene. Her blir det terningkast fire! 

Utgitt: 2009
Forlag: Lydbokforlaget
Opplesere: Christoffer Staib og Anna Backe-Wiig
Spilletid: 13 t 2 min.

Trude Marstein

Lilies In The Valley (fra filmen "Pina")

Januarstemning ved Langevann

"Pina" (Regissør: Wim Wenders)

Spektakulær, vakker og vel verdt å få med seg!

Filmen "Pina" hadde kinopremiere i Norge i begynnelsen av november 2011, og var tilgjengelig på DVD tidligere denne uka. På grunn av det kraftfulle coveret ble jeg umiddelbart oppmerksom på filmen da jeg sveipet innom en av DVD-forhandlerne "mine". Dette er uten tvil en må-eie-film, fordi den kommer til å bli fin å se flere ganger.

Philippina "Pina" Bausch (f. 1940 d. 2009) var en tysk utøver av moderne dans, koreograf, danselærer og ballet-regissør. Hun var kjent for sin unike stil, en blanding av bevegelser, lyder og fremtredende kulisser, og med et utdypet samarbeid med utøvere i komposisjonen av såkalte stykker (en stil som nå er kjent som Tanztheater), ble hun ledende pga. sin innflytelse på moderne dans helt fra 1970-tallet. (Disse opplysningene har jeg hentet fra en artikkel på Wikipedia om Pina).

Filmen "PIna" er en tysk produksjon med 3D dans. Filmen var ment som en dokumentar om Pina Bausch, men under forberedelsene døde Pina svært uventet og plutselig. Regissøren Wim Wenders kansellerte filmplanene, men ble overtalt av danserne i Tanztheater Wuppertal om å lage en film likevel. I filmen får vi presentert noen av de mest kjente danse-stykkene som Pina laget i såkalt Tanztheater-stil. Vi får se fire stykker som har titlene "La sacre du printemps", "Café Mueller, "Kontakthof" og "Vollmond". Spesielt interesserte kan lese mer om filmen på Wikipedia.

Jeg foregir meg ikke selv å ha greie på dans, annet enn at jeg synes det er pent å se. Noe av det som foregikk spesielt i begynnelsen av denne filmen, fremsto som noe sært for mitt vedkommende, men dette løsnet etter hvert som filmen skred fremover. Noe lignende har jeg faktisk aldri sett før. Korreografien er og blir spesiell, men det er noe med dansernes bevegelser, lyssettingen, musikken - stort sett det hele - som gjorde at jeg ble sittende som fjetret. Til og med husets tenåring løftet blikket opp fra laptopen og måtte få med seg de fascinerende bevegelsene. Vi så ikke filmen i 3D, og jeg tviler egentlig på at min utgave er i 3D siden dette ikke står eksplisitt på filmcoveret, men jeg er i så fall overbevist om at vi gikk glipp av noe helt vesentlig pga. denne mangelen. Det estetiske ved filmen kombinert med en utsøkt vakker musikk gjør at jeg ender opp med å gi terningkast fem. Og så tviler jeg ikke på at en som hadde satt mer pris på den delen hvor danserne opptrer på en scene dekket med jord, ville ha konkludert med terningkast seks. Filmen har for øvrig opplevd et prisdryss, og er nylig nevnt som en av kandidatene til Oscar for beste utenlandske film og beste dokumentar. Dersom filmen skulle oppnå en Oscar i begge kategorier, vil det bli den første filmen som noen gang har oppnådd dette, kan jeg lese på Wikipedia.

Innspilt: 2010
Originaltittel: Pina
Nasjonalitet: Tyskland
Genre: Dokumentar
Medvirkende: Malou Airaudo, Jorge Puerta Armenta, Andrey Berezin, Damiano Ottavio Bigi, Clementine Deluy, Josephine Ann Endicott, Lutz Foerster, Silvia Farias Heredia, Barbara Kaufmann, Nayoung Kim, Dominique Mercy, Ditta Miranda Jasjfi, Cristiana Morganti, Nazareth Panadero, Jean Sasportes, Julie Shanahan, Fernando Suels Mendoza, Tsai-Chin Yu
Spilletid: 104 min.

Pina

Thom Hanreich - Pina (Pina Soundtrack)

Dag Solstad: "16.07.41"

Herlig fiksjon med forfatteren i hovedrollen

Dag Solstads bok "16.07.41" utkom i papirutgave første gang i 2002, men det var først i 2011 at den utkom som lydbok. Det er forfatteren selv som leser, og i motsetning til den gangen jeg hørte hans egen opplesning av "Arild Asnes, 1970", likte jeg denne gangen svært godt at det nettopp var forfatteren selv som leste.

Tittelen "16.07.41" refererer seg til forfatterens fødselsdag, og boka handler om forfatteren selv. For å sitere en anmeldelse som sto i Dagbladet 03.10.2002, så er det "ikke første gang Solstad trer inn i sin egen fiksjon". Han gjorde det visst også i "Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige", en bok jeg dessverre ikke har fått lest enda.

I åpningsscenen i "16.07.41" er Solstad på vei til Frankfurtmessen i 1990, og vi følger ham fra Fornebu flyplass til Tyskland. Nokså omstendelig innvier han oss i alle detaljer rundt avreisen, og man skulle tro at dette ville bli kjedelig. Men det blir det altså ikke. På sitt typiske distré vis (i følge ham selv og ikke minst forsterket av myten rundt hans person) snubler han av gårde, og underveis er det mange digresjoner. Noen ganger får jeg en følelse av at Solstad er morsom uten å være klar over det selv, men her er det altså mulig at jeg tar fullstendig feil.

Solstad har oppholdt seg i Berlin over flere år, og den delen av boka som omhandler dette kapittelet i hans liv fremstår nærmest som en slags reiseskildring, hvor vi tas med i gater og smug og blant annet innvies i Berlins evinderlige og uavsluttede byggeprosjekter. Vi blir med ham på Berlins kjente kjøpesenter KaDeWe, hvor han er besatt på å finne slangeskinnsko - verken mer eller mindre. Og hans refleksjoner rundt kjøpet av et par dresser, hvor den ene hadde et så tynt stoff at han nesten fikk følelsen av å kle på seg keiserens nye klær, fikk meg til å knekke fullstendig sammen i latter. Solstad selv var full av forundring over at selgeren atpåtil avsluttet handelen med et "Good luck!" Skulle han ikke i stedet ha sagt "Auf wiedersehen"? Men så sa han "Good luck" ... Dette reflekterer Solstad en del rundt. At fyren er utstyrt med et lass av humor, kan det neppe herske tvil om. Han er dessuten svært lite selvhøytidelig, der han tidvis fremstiller seg selv nesten like hjelpeløs som de menn han stort sett har skrevet bøker om i løpet av sitt forfatterskap.

Innimellom åpner han opp og forteller om sin oppvekst i Sandefjord, som omhandler en far som mislyktes gang på gang og som dessuten hadde dårlig helse. Vi får også vite om den gangen han skulle på et studentjubileum i sin hjemby, men hadde glemt hvor festen skulle være. Han drodler dessuten rundt sin rolle som forfatter, og dette gjør han med så mye vidd at dette for meg faktisk utgjorde høydepunktet i boka. Han reflekterer også over sitt forhold til fortid og fremtid, og over hva han ser for seg at han kommer til å bruke den resterende delen av sitt liv på.

Nok en gang har jeg hatt en flott leseropplevelse etter å ha lest en Dag Solstad-bok! Denne gangen var det en styrke at det var forfatteren selv som leste! Og jeg håper virkelig at dette ikke blir den siste av hans eldre bøker som nå spilles inn som lydbøker. Som den trofaste Solstad-fan jeg er, kommer jeg til å få med meg hver smitt og smule av slike lydbokutgivelser! Boka "16.07.41" fortjener etter mitt skjønn terningkast fem - helt i det øvre skiktet!

Papirutgaven ble utgitt første gang: 2002
Lydbokutgaven er innspilt: 2011
Forlag: Lydbokforlaget
Oppleser: Dag Solstad
Spilletid: 3 t 40 min.

Dag Solstad

The Savage Rose-Wild Child

Frode Grytten: "Saganatt"

Satirisk skråblikk på det sosial-demokratiske Norge i årene 1980-2010

Når Frode Grytten kommer ut med en ny bok, er dette alltid forbundet med stor spenning! Og han skuffer ikke denne gangen heller. Å lese hans skarpe person- og miljøskildringer, først og fremst langt fra byens kjas og mas og dernest ikke overraskende også denne gangen (delvis) fra Odda, er en fryd! Bygdas nådeløse og kritiske syn på alt og alle som er bittelitt annerledes fra alt det andre, er alt annet enn inkluderende. Passer du ikke inn, er det over og ut med deg!

"Saganatt" eller Lundetriologien som den kalles, er delt i tre deler, og inneholder i realiteten tre nokså selvstendige romaner. Som i "Bikubesong" er det imidlertid en sammenheng mellom historiene, skal det vise seg etter hvert.

I den første delen "Kom søndag" introduseres vi for Arvid Lunde, som går i land i Odda på senhøsten i 1980. Med sine høyvannsbukser - eller springflobukser som de konsekvent omtales som - blir han umiddelbart lagt merke til - veiet og funnet for lett av dem som betrakter ham. Fortrinnsvis av gutta fra smelteverket, som frekventerer puben "Smeltaren".

Arvid Lunde har fått tilbud om jobb som lærer, og har forlatt sitt tidligere liv i Bergen for å starte på nytt i Odda. De første ukene må han bo på stedets eneste pensjonat, der resepsjonisten Blondie, som alltid legger seg etter nyankomne menn i håp om at de skal få henne vekk fra dette traurige stedet, jobber. Hun forsøker seg også på Arvid, og det forhold at han avviser henne får henne til aldri mer å snakke med ham. Arvid er overbegeistret for Odda, og han har en visjon om å delta aktivt i arbeiderbevegelsen. Men hans engasjement blir ikke helt trodd fordi han er så annerledes enn den typiske industriarbeider. Ikke passer han inn sammen med makteliten i bygda heller, og han forblir derfor en nokså ensom mann gjennom det meste av 1980-tallet. Det spekuleres mye rundt hans person. Er han kanskje homo siden han ikke har noen dame i livet sitt? Homoryktene skiftes etter hvert ut med rykter om at han står i med en 17 år gamle jente som han motvillig har gått med på å gi ekstratimer hjemme på hybelen. Han blir for alvor en utstøtt mann, men reiser ikke fra Odda av den grunn.

Bygdas motvilje mot Arvid Lunde får en ny vending da det viser seg at han har gått hen og blitt rik nærmest "i skjul" i de årene han har bodd i Odda. Bygdas folk liker ikke rikinger, samtidig som de ikke kan la være å beundre ham, en mann som har fått til det de alle egentlig går rundt og drømmer om: å komme raskt til mye penger! Etter hvert blir Arvid en ekte japp, en vellykket finansmann, og flytter til Oslo. Dame får han seg også. Til og med en sønn. Inntil finanskrisen gjør en brutal ende på det meste ...

I del to - "I morgon er det mondag" - møter vi møbelhandler Harold Lunde, tidligere en vellykket forretningsmann som i sin tid overtok møbelforretningen etter sin far. Harold Lundes butikk sto for kvalitet, og forretningsdriften var tuftet på at han kjente alle sine kunder, visste hvem som var gode og dårlige betalere. Og slik kunne det ha fortsatt, hadde det ikke vært for at IKEA kom til Åsane i Bergen, og konkurrerte ham fullstendig ut på sidelinjen med sine sjaske-møbler. Akkurat det kommer han faktisk ikke over.

Møbel-Lunde har to sønner - den tidligere omtalte Arvid Lunde samt Jan Lunde som er journalist og bor i Oslo. Ingen av sønnene liker ham og etter skandalen rundt Arvid snakker ikke Harold om ham lenger. Kona Marny har forsvunnet inn i demensens tåke og husker knapt hvem han er. Så der står han - uten levebrød, for lengst konkurs, med en kone som har glemt ham og med barn og barnebarn som ikke ønsker kontakt med ham. Han foretar en siste desperate handling idet han reiser til Sverige for å kidnappe IKEAs Ingvar Kamprad. Han vil ha hevn!

I del tre - "Den åttande dagen" - befinner vi oss rundt i Oslo i 2010. I den grad denne siste delen henger sammen med de to foregående, skyldes det at vi møter Robby Lunde, sønnen til Arvid Lunde som har rukket å komme opp i 20 årene. Gerhardsen og Bratteli kjører rundt i Toyota Corollaer for å passe på at gode sosialdemokrater lever sine liv i pakt med partiboka. De er såkalt "ulevende" og ingen kan se dem. Ved jevne mellomrom forhindrer de at skandaler som folkevalgte er innblandet i, kommer offentligheten for øre. Det være seg han som har innkassert pensjonen for sin forlengst avdøde mor i over tredve år, mens moren har vært nedfrosset i fryseren ... og mange andre tilfeller som hvis de kom ut, ville ha skadet sosialdemokratiet og dets ånd ...

Del 1 og 2 av boka engasjerte meg 110 %. Historien om Arvid Lunde og hans brutale møte med bygde-Norge er på mange måter akkurat slik jeg forventer det når jeg står overfor en Grytten-bok! Selv om del 2 tar litt av på slutten, var det kanskje den delen av triologien som berørte meg aller mest. Historien om Harold og Marny som mister hverandre, fordi Marnys demens blir mer og mer fremskreden, til Harold til slutt ikke kan ha henne hjemme mer, er hjerteskjærende. Og enda mer hjerteskjærende var det å lese om begge ektefelles umyndiggjørelse i forhold til hverandre da Marny omsider havnet på sykehjem, og nesten ikke fikk tillatelse til å komme hjem - ikke av Harold, men av sykehjemmets ansatte. I siste del ramlet jeg i grunnen nokså mye av lasset, må jeg innrømme. I begynnelsen skjønte jeg ikke helt mål og mening med denne delen, og selv om brikkene etter hvert falt noe mer på plass, slet jeg fremdeles med helt å forstå sammenhengen. Jeg fikk ganske enkelt ikke så mye ut av denne tredje delen. Det påvirker min vurdering av boka, som skulle ha vært en sekser på terningen, men som i stedet "bare" blir en fem´er. For øvrig må jeg legge til at det særlig er del tre som rommer et lass av humor og vittige replikkvekslinger, som fikk meg til å skoggle mang en gang. Grytten er og blir en av de største nålevende norske forfatterne jeg vet om!

Jeg er overbevist om at dette er en bok jeg vil ha stor glede av å lese om igjen om noen år.

Utgitt: 2011
Forlag: Lydbokforlaget
Opplesere: Anderz Eide, Lasse Lindtner og Trond Høvik
Spilletid: 14 t 24 min.

Avslutningsvis tar jeg med andre anmeldelser og omtaler:
- Morgenbladet 02.09.2011 - Et ironisk fugleperspektiv
- NRK 02.09.2011 - Sosialdemokratiet i fugleperspektiv
- Dagsavisen 05.09.2011 - Historier som gnistrer 
- Aftenposten 31.08.2011 - Ap-strekar frå god Grytten
- Kulturbloggen til Guffen 28.09.2011
- Bokmerker.org - Tre historier om undergang 06.10.2011

Frode Grytten

"Inside Job" (Regissør: Charles Ferguson)

Boblen som brast

Denne filmen har jeg gledet meg lenge til å se! Den kom aldri på kino, og lenge var DVD´en priset betydelig over det i alle fall jeg har oppfatter som makspris på flunkende nye DVD´er. Hvorvidt dette har ført til at avsetningen på "Inside Job" har gått tregere eller ikke, vites ikke. Jeg var i alle fall ikke sen om å sikre meg filmen etter at den ble frembudt til en mer smakelig pris. Omsider har jeg også fått tid til å se den. Jeg ble virkelig ikke skuffet! For i denne dokumentaren, som forsøker å komme til bunns i hvordan i all verden finanskrisen kunne oppstå, borres det dypt. Svært dypt! Og så gjenstår det å se om de riktige personene blir vekket for alvor pga. de avsløringer som her finner sted ...

Innledningsvis presenteres Island og den finansielle katastrofen som har funnet sted i dette lille landet, som egentlig hadde alt; flott natur, rikelig med naturressurser, bærekraftig økonomi osv. På mange måter kan man si at det økonomiske frislippet som fant sted på slutten av 1990-årene må ta mye av skylden. Fra før av var bankene offentlige, de var underlagt mange restriksjoner og det var rett og slett ikke rom for at enkeltpersoners grådighet kunne ta overhånd. For det er ikke til å stikke under en stol at hovedårsaken til at det gikk som det gikk på Island, skyldes et fåtall grådige finansakrobater. Fordi bankene ble privatisert og dermed ikke var underlagt de samme restriksjoner som tidligere, hadde de fritt leide til folks sparepenger som de spekulerte bort som om det hele bare var en lek.

Deretter flyttes fokus til USA, hvor verdens største økonomi gikk over ende under finanskrisen. En rekke personer innenfor finansmiljøet intervjues, og det bildet som tegnes er intet mindre enn meget forstemmende. Når ble det en menneskerett å tjene over 500 millioner dollar i året? Og når ble det en menneskerett å eie fire-fem hus, ditto antall privatfly osv., osv.? På spørsmål om noen virkelig bør kunne innkassere rundt 4-500 mill. dollar i årslønn, svarer alle (og da mener jeg alle!) finansmennene (ja, de er menn alle som en i denne filmen) at javisst er det helt greit. I alle fall når det er fortjent ... Og oppfølgende spørsmål viser at det i grunnen anses fortjent uansett. Lærte de aldri etikk på skolene de gikk på, disse finansfolkene? Dette med habilitet i beslutningsprosesser ser dessuten ut til å være ukjent terreng for de fleste.

Etter at finanskrisen var et faktum, har det dukket opp kritiske røster som hevder at finanskrisen var en bløff. Det er mulig at jeg kan ha misforstått noe underveis, men jeg er ikke i stand til å se annet enn at denne var høyst reell. Riktignok er det betimelig å stille spørsmål om hvem sin krise det egentlig ble til slutt! Svaret er enkelt: dette ble menigmanns og samfunnets store krise. De som forårsaket det hele, ble om mulig enda rikere. Og det verste av alt: de slapp unna! Når finanskrisen var et faktum og udugelige (les: for griske) ledere måtte gå, fikk de nemlig med seg fallskjermer i astronomiske størrelser i tillegg. 100 - 200 millioner dollar var vanlig. Og vanlige folk som f.eks. meg kommer ikke til å tjene en brøkdel gjennom et helt liv - uansett om vi sikkert hadde fortjent mer fordi vi i alle fall ikke har lurt fra noen deres egne penger.

Filmen er bygd opp over fem deler; "How we got there", "The Bubble (2001-2007)", "The Crisis", "Accountability" og "Where are we now". En galopperende utlånsbølge og en tanke om at alt skulle vokse uavbrutt inn i himmelen, var det som startet det hele. I USA har man et system hvor bankene i forbindelse med utlån kan opprette derivater, verdipapir hvis verdi avhenger av det underliggende aktivumet. Ved å kjøpe derivater kan långiveren sikre seg mot opp- og/eller nedsiderisiko, en risiko som dermed flyttes fra utlåner til hensynsløse spekulanter. Etter hvert utviklet det seg en ukultur hvor långiver ikke lenger gadd å sjekke kredittverdigheten hos sine kunder. Jo mer penger de lånte ut, jo mer bonus kunne de selv nemlig påregne. Risikoen var jo forflyttet til noen andre som ikke hadde direkte kontakt med lånekundene. (Risikospredning er svært utbredt i mange bransjer og det er god kutyme for at dette er svært fornuftig, men dette forutsetter at ikke flertallet bak fordringene er dårlige betalere.) Dermed skapte man en illusjon eller boble om at alt bare økte i verdi - helt til boblen sprakk. Solide banker og finansieringsinstitusjoner gikk tomme for likvide midler, og resultatet kjenner vi alt for godt. Krisen brakte hele verden ut i et økonomisk uføre, mange virksomheter gikk konkurs, et utall mennesker ble arbeidsledige og mistet sine hjem.

I USA er det ikke gjort noe forsøk på å straffeforfølge dem som på mange måter må sies å ha forårsaket krisen. Dokumentaren "Inside Job" viser at den manglende moralen og etikken er segmentert langt inn i utdanningsinstitusjonene (av de samme menneskene). Og at de svært ressurssterke menneskene som har litt for store egeninteresser i egen vinning, gang på gang har forhindret innstramning i et regelverk som kunne ha forhindret at grådigheten fikk blomstre så uanstrengt og uten tilstrekkelige grenser. De samme menneskene har vært viktige støttespillere for Reagan, Bush senior, Clinton, Bush jr. og nå også Obama. Og de samme menneskene som bidro vesentlig til at krisen ble et faktum, sitter i dag og friskmelder økonomien (les: livredde for at innstramninger skal ramme dem selv?). Men krisen er på ingen måte over! Det eneste som kan redde økonomien er sterkere offentlig regulering og kontrollinstitusjoner som faktisk gjør jobben sin. Det er ikke uten grunn at filmens tittel er "Inside Job", for innsidere er nettopp hva disse folkene er.

Jeg gir terningkast seks og håper at riktig mange tar seg tid til å se denne filmen! Den kaster lys over årsaker og virkninger, hvem som er ansvarlige og hvem som kan gjøre noe med det. 

Innspilt: 2010

Nasjonalitet: USA

Genre: dokumentar 

Medvirkende: Simon Johnson, Paul Volcker, Lee Hsien Loong, Christine Lagarde, Matt Damon, Eliot Spitzer, Dominique Strauss-Kahn, George Soros, Barney Frank

Spilletid: 104 min.

Noen av intervjuobjektene