"You don´t know Jack" (Regissør: Barry Levinson)

Morder eller barmhjertig samaritan?

Filmen "You don´t know Jack" er basert på boka "Mellom de døende og de døde: dr. Jack Kevorkians liv og kamp for å legalisere aktiv dødshjelp".  Den armenske legen Jack Kevorkian (f. 1928 d. 2011) var kjent som "dr. Død". Han var patolog, dødshjelpsaktivist, maler, forfatter, komponist og musiker. De siste årene av sitt liv brukte han på å forsvare terminalfase-pasienters rett til å dø ved lege-assistert selvmord, og han sto bak rundt 130 slike selvmord før han ble stanset. "Å dø er ikke en kriminell handling", pleide han å si. Til slutt ble han dømt til 10-25 års fengselsstraff, men han slapp ut etter ca. åtte års soning. (Informasjonen er hentet fra Wikipedia.) Han døde i 2011.

Al Pacino spiller dr. Jack Kevorkian, og dette gjør han som vanlig med stor innlevelse og stil. Det gjorde også han som spilte advokaten hans - Danny Huston - og Susan Sarandon i rollen som medaktivisten Janet Good, som til slutt fikk behov for legeassistert selvmord selv. Jeg elsker filmer som omhandler rettssaker, og selv om jeg er innforstått med at noen av scenene som utspilte seg i rettsapparatet ikke kan ha vært 100 % realistiske, selv ikke etter amerikanske forhold, var det fornøyelig å følge disse. Jeg har for øvrig sett radarparet Al Pacino og John Goodman i hvertfall i en film tidligere (kan det ha vært i "Sea of Love"?), og det er noe fabelaktig med kjemien mellom disse meget erfarne skuespillerne. Ellers er "You don´t know Jack" kjemisk fri for unge og vakre mennesker, og akkurat det er faktisk litt befriende av og til. Her er det nemlig sykdom og død som er temaet fra filmens begynnelse til slutt, kun avbrutt av religiøse aktivister som forsøker å stoppe dr. Død. Scenen hvor han nærmest blir overfalt av alle de kristne aktivistene etter å ha satt seg inn i bilen sin, er bisarr og skremmende. De gode satt opp mot de onde? Og hvem innehar i så fall rollene som de gode og de onde? Det hele kommer ytterligere på spissen når det trekkes paralleller mellom dr. Kevorkians handlinger og folkemord, og rullestobrukere demonstrerer utenfor rettslokalene med skilt ala "Please! Don´t kill me!" Kevorkian som kun hjelper dem som insisterer på aktiv dødshjelp etter år med smerter og uutholdelige lidelser ...

Som alltid når jeg ser filmer fra virkeligheten, griper historiene meg ekstra når jeg vet at de er basert på sanne historier. Jeg tror enda ikke jeg har opplevd å se Al Pacino eller Susan Sarandon i dårlige filmer. Heller ikke denne gangen ... Her blir det terningkast fem!

Innspilt: 2010
Originaltittel: You don´t know Jack

Nasjonalitet: USA, Canada

Genre: Biografi, drama

Skuespillere: Al Pacino (dr. Jack Kevorkian), Danny Huston (Geoffrey Fieger), Susan Sarandon (Janet Good), Brenda Vaccaro (Margo Janus), John Goodman (Neal Nicol), James Urbaniak (Jack Lessenberry), Eric Lange (John Skrzynski), John Engler (John Engler som spilte seg selv), Richard E. Council (dommer David Breck)

Spilletid: 2 t 14 min.

Dr. Kevorkian i samtale med sin advokat

Dr. Kevorkian i rettssak etter rettssak ...

Dr. Død - hatet og elsket

Sophie Milman So Long, You Fool

"La dolce vita" / "Det søte liv" (Regissør: Federico Fellini)

Fellini-klassiker om livets uutholdelige letthet

Filmen "La dolce vita" handler om en uke i kjendis-journalisten Marcello Rubinis liv. For å få noe å skrive om, må han leve tett på skuespillerne når disse fester og lever det søte liv på utestedene i Romas Via Veneto. Han gjør seg så og si til en del av deres liv, og er på den måten med på å skape de historiene han selv planlegger å skrive om. Prisen han betaler for dette, er imidlertid høy. For han finner ikke ro til å skrive. I stedet blir han dratt inn i sosietetsmiljøet, og opplever at nattelivet gjør ham rastløs og ukonsentrert. I jakten på lykken finner han dessuten kun forfall. Ikke bare andres forfall, men også sitt eget.

Filmen er delt inn i sekvenser svarende til hver dag i Marcellos Roma-uke. Han spiller et høyt spill hvor han lar seg besnære av den ene skuespiller-skjønnheten etter den andre. Høydepunktet er selvsagt da den feterte skjønnheten Sylvia entrer byen. Anita Ekberg gjorde her sin livs rolle, der hun bl.a. badet i Trevi-fontenen i hjertet av byen. Det var neppe skuespillertalentene som bidro til denne oppfatningen - snarere hennes kvinnelige skjønnhet og sjeldent fagre barm ... Hun bidro sånn sett til å bygge opp under alle mytene hun selv var omgitt med i det virkelige liv. Samtidig får vi innblikk i hvor ensom rollen som diva må ha vært, der alle ønsker en liten bit av henne og fotografene svermer rundt henne i håp om at noe helt uventet og spektakulært skal skje. Alle vil bli sett - det er tross alt det de lever av. Men ikke hele tiden og av hele verden ... Interessant nok oppsto begrepet paparazzi som følge av denne filmen, hvor en av de ivrige skandalefotografene nettopp het Paparazzo ... Som rotter svermet de rundt skuespillerne og gjorde hva som helst for å knipse de beste bildene.

I en av sekvensene blir vi vitne til en kvinne som stripper. Isolert sett en besnærende scene, men tross alt i 1950-tallets ramme og sånn sett ikke rent lite av en tragedie. Etter å ha lest Simen Ekerns bok "Roma", som var den som inspirerte meg til å se denne filmen akkurat nå, skjønner jeg også Fellinis arbeidsmetoder bedre. Mange av scenene, herunder strippescenen, er hentet fra det virkelige liv. Senere skulle det bli nettopp denne filmen som inspirerte det virkelige liv, slik det ble levd i Romas Via Veneto. Filmen vakte i sin tid moralsk forargelse. Og det er ikke vanskelig å forstå nettopp dette når man tenker på at Roma har Vatikanstaten i sitt midte. Hvorvidt dette er en film som kan kalles en tidløs klassiker, kan sikkert diskuteres. Jeg synes nok at tiden har gått fra denne filmen, som er i lengste laget. Derimot er den interessant rent historisk, innspilt som den er for mer enn 50 år siden.

"La dolce vita" er selvsagt nevnt i "1001 filmer du må se før du dør", og der introduseres filmen på følgende måte:

"Federico Fellinis portrett av et sted og en tid er et epos om livets trivialiteter, og skildrer perfekt stilen og holdningene hos Romas jetsettere sommeren 1959, samtidig som de fordømmes som samfunnets parasitter. At Det søte liv fremdeles har stor verdi, skyldes dens harde angrep på en verden full av eksesser som er hinsides satire, og den fascinasjon man ikke kan unngå å føle overfor denne vanvittige dekadensen.

I likhet med Clockwork Orange, Apokalypse nå! og Wall Street er dette en film som paradoksalt nok skaper like mange trender som den har for mål å rive ned. Den oppmuntrer folk til å sitte på kafeer langs Via Veneto i et alvorlig ment forsøk på å etterligne det søte liv ...."

Alt i alt en film jeg er i tvil om jeg skal gi terningkast fire eller fem ...

Innspilt: 1960
Originaltittel: La dolce vita

Nasjonalitet: Italia, Frankrike

Genre: Drama

Skuespillere: Marcello Mastroianni (Marcello Rubini), Anita Ekberg (Sylvia), Anouk Aimée (Maddalena), Yvonne Furneaux (Emma), Magali Noël (Fanny), Alain Cuny (Steiner), Nadia Gray (Nadia), Annibale Ninchi (Marcellos far), Walter Santesso (Paparazzo), Lex Barker, Valeria Ciangottini (Paola), Alan Dijon (Frankie Stout)

Spilletid: 2 t 53 min.

Den berømte scenen av Anita Ekberg som Syliva badende i Trevi-fontenen

Marcello og Sylvia

Jetset-liv ved Via Veneto

Simen Ekern: "Roma"

En annerledes historie om den evige stad

Simen Ekern er idéhistoriker, forfatter og journalist, og han har tidligere utgitt boka "Berlusconis Italia". Men i stedet for å være oppfølgeren til denne boka, betegner han "Roma" mer som en slags forløper. For mens "Roma" handler om tiden fra 1950-årene og frem til i dag, med hovedvekt på ting som skjedde på 1970-tallet, handler "Berlusconis Italia" om tiden fra midten av 1990-årene og frem til utgivelsen av boka i 2006.

"Roma" inneholder en blanding av reiseskildringer og et politisk essay. Som Ekern uttalte i et intervju med Klassekampen 29. august 2011: " ... skal man skrive om Romas skjønnhet, må man også skrive om de mørke sidene. Det moderne Roma har ei ganske blodig og konfliktfylt fortid. Og det politiske livet i byen er fremdeles preget av si nære fortid."  

Mange grove forbrytelser begått i det politiske liv i årenes løp, fremstår fremdeles som mysterier, uoppklarte som mange av dem er. Blant annet inneholder boka et intervju med den aldrende politikeren Giuli Andreotti, som har rukket å bli 92 år. Ikke uten grunn betegnes han som "mørkets fyrste", fordi han har vært mistenkt for så mye, men har sluppet unna det meste. Det Andreotti har forstått, og som gjorde ham til en særdeles vellykket og innflytelsesrik politiker, er viktigheten av å være inne med Vatikanet og kirken for øvrig. Ekern har uttalt at han er "en av dem som virkelig har skjønt at for å styre Roma så må man balansere politisk makt med religiøs makt". Vatikanet har vært innblandet i mange skandaler opp gjennom historien - i så vel sexskandaler som finansielle skandaler. At kirken har lukket øynene for hvor pengene kom fra, og endog har bidratt til hvitvasking av dem, er ingen hemmelighet. Men bare så det er sagt: Mor Theresa var ikke særlig opptatt av hvor pengene kom fra, hun heller. Penger var penger - dvs. midler til å utføre mye bra, tross alt. Like fullt er det grunn til bekymring at Vatikanet angivelig har forbindelser inn i Italias mafia.

Aller mest fascinerende fant jeg historien om Røde Brigader og kidnappingen og til slutt drapet på politikeren Aldo Moro. Det har lykkes Ekern å få til et intervju med en av bakmennene, Valerio Morucci. Det har i årevis vært spektulert på at Røde Brigader samarbeidet med andre terrorister, og konspirasjonsteoriene som har versert gjennom flere ti-år, er utallige. Morucci insisterer på at medlemmene av denne organisasjonen opererte på egen hånd. Men det er mange pussigheter i historien som gjør at man nok må konkludere med at den fulle og hele sannheten fremdeles ikke er kommet frem. 

For øvrig må jeg nevne at Fellinis filmer, og i særdeleshet La Dolce Vita, er viet plass i boka. Det søte liv står i dyp kontrast til den utvikling som har funnet sted i Roma i årene etter 1950-tallet. Eller gjør det det? Kjendiseriet og paparazzi-tendensene som nettopp oppsto i glamour-gaten Via Veneto er i alle fall fascinerende lesning, og den fikk meg til å ville se filmen igjen. Og satt i et historisk perspektiv er filmen absolutt interessant, selv om tiden nok har løpt fra den!

Og når det hele ender med at fascismen, som ble forbudt ved lov i Italia etter andre verdenskrig, på ingen måte er død, så stiller jeg spørsmål ved om det egentlig er noen grunn til optimisme når det kommer til stykket. Roma - "den evige stad" - som jeg fra før av fortrinnsvis kjenner som en perle av en turistby med mange gamle bygningsklenodier, varme sommerkvelder, romantisk stemning og god mat - blir aldri den samme etter at jeg har lest denne boka. Likevel - eller på tross av dette - får jeg lyst til å kaste meg rundt og bestille en ny tur til denne fantastiske byen. Som Ekern skriver avslutningsvis i bokas forord: "I alle fall har jeg skrevet en bok jeg ville lese, men ikke fant, da jeg kom hit første gang." Nettopp!

Jeg opplevde "Roma" som den reneste page-turner! Simen Ekern er dyktig på å formidle kompliserte historiske sammenhenger, og han har åpenbart brukt mye tid på å granske ulike kilder. Dette vitner ikke minst et rikholdig noteverk og en flere siders litteraturliste på. Alltid når sakprosa-tekster og forsøksvise skjønnlitterære virkemidler blandes, kan det av og til halte litt. Like fullt synes jeg Ekern har lykkes godt i å få til en flyt i teksten som fengslet meg fra begynnelse til slutt. Her blir det terningkast fem!

Utgitt: 2011
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 284

Priser: Brageprisen i kategorien sakprosa

Simen Ekern

Januarsol over gamle Fredrikstad

Sigrid Undset: "Lykkelige dager"

En bok skrevet i landflyktighet


Sigrid Undset befant seg i landflyktighet i USA under andre verdenskrig, hvor hun engasjerte seg sterkt bl.a. for Norge og de allierte. Hun hadde måtte rømme fra Norge pga. sitt engasjement for jødene samt sin motstand mot Hitler og nazismen. Hun reiste til USA via Sverige, og oppholdt seg i USA helt til krigens slutt.

Boka "Lykkelige dager" ble i utgangspunktet skrevet for amerikanske barn mens forfatteren oppholdt seg i USA. Ideen om at forfattere fra okkuperte land som var alliert med USA skulle skrive bøker om hvordan barn hadde det der "før tyskerne rykket inn og gjorde ende på de lykkelige dagene inntil videre", kom fra Eleanor Roosevelt. Etter hvert som bøker ble skrevet av de ulike forfatterne, våknet også Sigrid Undsets ønske om å skrive om norske barn.

Gjennom minner fra ett spesielt år på Bjerkebæk (ved Lillehammer) skriver Undset om sitt eget liv og hennes egne barns oppvekst i 1920-årene. Det handler om feiring av norsk jul, "pottit-ferie", multeplukking, familiens hundehold, somre på sætra, 17. mai-feiring og andre typiske forhold fra landsbygda i Norge. Det har åpenbart vært viktig å få frem det typisk norske i historiene.

"Lykkelige dager" er en nydelig liten bok, men som kanskje er mest interessant grunnet årsaken til bokas tilblivelse. Beskrivelsene av både mennesker og natur bærer preg av at en rutinert forfatter står bak. Det er ingenting å si på det rent språklige. Det er mulig at det er som å banne i kirka, men jeg synes at historiene som sådan ikke er blant Undsets beste. Fordi jeg vet at Undsets liv var alt annet enn idyllisk, svekker nettopp det forhold at hun har skrevet om sitt eget liv i svært bonderomantiske vendinger og skjønnmaler det meste, noe av kraften i historien. Det hadde nesten vært bedre om hun hadde skrevet en roman løsrevet fra sitt eget liv. Dette er nok ikke en bok som kommer til å sette noe varig preg på meg. Derfor ender jeg med terningkast fire denne gangen.

Utgitt på engelsk: 1942
Originaltittel: Happy Days in Norway
Utgitt på norsk: 1947

Forlag: Lydbokforlaget

Oppleser: Juni Dahr

Spilletid: 4 t 47 min.

En annen bokblogger - Kleppanrova - har skrevet om denne boka i sin blogg. Her er linken. 

Sigrid Undset

Greg Mortenson med David Oliver Relin: "Tre kopper te"

Svulstig, klisjéfylt og veldig "amerikansk"

Da jeg i oktober 2010 fikk se et intervju med Greg Mortenson om hans heroiske innsats for å bygge jenteskoler i Pakistan, var jeg ikke sen om å skaffe meg papirutgaven av denne boka - svært sikker på at den kom til å bli lest omgående. Slik skulle det ikke gå. Da jeg kom over lydbokutgaven på biblioteket for et par tre uker siden, tenkte jeg at det sannelig var på tide å få lest den ... en gang for alle.

Jeg var knapt kommet i gang med boka før jeg fikk vite at Greg Mortenson angivelig var en svindler, og at grådigheten tok overhånd i forhold til veldedighetsmidlene han har rådd over. Dette hadde jeg ikke fått med meg tidligere. I alle fall ødela det veldig mye av opplevelsen min av denne boka, og jeg lurte til og med på om jeg skulle gidde å fortsette.

Underveis i lesningen har jeg for øvrig prøvd å lese meg opp på hva denne svindelen egentlig handler om, uten at jeg har funnet ut annet enn at det er snakk om påstander som så langt ikke er endelig bevist. Særlig er det en meget irritert giver ved navn Jon Krakauer som i sin tid donerte 75 000 dollar til organisasjonen Central Asia Institute (CAI), som har gått historiene i "Tre kopper te" nærmere i sømmene. Dette har resultert i boka "Three Cups og Deceit" (Tre kopper svik), hvor Krakauer tar for seg alt som fremlegges som fakta i "Tre kopper te", og som han altså mener er oppspinn. Som Krakauer så lakonisk uttaler: "It´s a beautiful story, and it´s a lie." Uansett - det hele koker ned til at det blir opp til hver enkelt hvem man vil tro på, for noen fasit foreligger ikke, så vidt jeg har klart å finne ut. Kanskje er det ikke så rart at en mann som har oppnådd så mye og til og med har blitt nominert til Nobels fredspris (i 2010), utsettes for mistenksomhet og til og med litt misunnelse? Og hva tror egentlig de som donerer penger til slike prosjekter? At hver dollar skal gå til bygging av skoler, mens de som står bak ikke skal ha noe å leve av?

I "Tre kopper te" forteller Davis Oliver Relin Greg Mortensons historie, som starter med et mislykket forsøk på å bestige K2 i 1993. Han ble reddet av befolkningen i landsbyen Korphe i Nord-Pakistan, og i takknemlighet over dette lovet han å komme tilbake for å bygge en jenteskole. Mortenson holdt ord, og boka inneholder historien om alle vanskelighetene og utfordringene han møtte underveis i sitt prosjekt. I dag står han bak en rekke skolebygninger og er dessuten leder av CAI.

Mistanken som hviler over Greg Mortenson preger min oppfatning av denne boka. Akkurat det klarer jeg ikke å se helt bort fra. Når det er sagt må jeg også si at jeg ble grundig skuffet over boka. Den handler for mye om Greg Mortenson og for lite om prosjektene hans. Dessuten er fremstillingen av ham så ukritisk og glorifiserende at man kan spørre seg hvem som egentlig har skrevet boka - han selv eller biografen David Oliver Relin? Det eneste kritiske som fremkommer om Greg er at han ikke akkurat er noen organisator - ofte til de andre samarbeidspartnernes store fortvilelse. Jeg reagerer også over at det er mulig å få til så mye som Greg har fått til, og samtidig fremstå nærmest som rørende naiv. Han har tross alt fartet rundt i Taliban-dominerte områder, er amerikaner og det i en periode hvor USA ikke akkurat har styrket sin posisjon som verdenspoliti - definitivt ikke i det området han har operert i.

Jeg er i tvil om jeg skal gi denne boka terningkast tre eller fire, og kanskje er det riktigst å ende på noe midt i mellom. Ved denne vurderingen er det spesielt det ukritiske bildet av Greg Mortenson som trekker ned, i tillegg til at boka langt på vei handlet om noe annet enn jeg hadde håpet på. Boka er dessuten så full av klisjeer at dette tidvis kom i veien for budskapet.

Utgitt første gang: 2006
Originaltittel: Three Cups of Tea - One man´s mission to fight terrorism and build nations ... one school at a time
Utgitt på norsk: 2010

Oversatt: Gunnar Nyquist

Forlag: Gyldendal

Spilletid: 14 t 11 min.

Helt til slutt tar jeg med noen linker til artikler som bl.a. kan belyse mer av påstandene rundt dette med svindel og urettmessig bruk av donerte midler:
- NRK - 20.04.2011 - Beskyldes for løgn og pengemisbruk
- Outside - 13.04.2011 - Greg Mortenson speaks 
- Bokanmeldelse av "Tre kopper te" - NRK - 12.10.2010
- 60 minutes - 15.04.2011 - Questions over Greg Mortenson´s stories

Greg Mortenson