Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

tirsdag 20. desember 2011

"Limitless" (Regissør: Neil Burger)

En film på det jevne


Innspilt: 2011
Originaltittel: Limitless
Nasjonalitet: USA
Genre: Thriller
Skuespillere: Bradley Cooper (Eddie Morra), Robert De Niro (Carl Van Loon), Abbie Cornish (Lindy)
Spilletid: 104 min.

Eddie Morra livnærer seg som forfatter, men har fått fullstendig skrivesperre. Det er i grunnen ikke bare skrivingen som har gått i stå; det aller meste står i stampe i grunnen. Han lar alt flyte rundt seg, han ser ut som en uteligger fordi det er lenge siden han brød seg om å stelle seg, kontoen er skrapet og nå vil dama hans gå fra ham.

Mens Eddie er så langt nede på bunnen som det går an å komme, treffer han på broren til eks-kona. Han tilbyr Eddie noen piller - NZT - som skal få hjernen til å utnytte hele sin kapasitet, og ikke bare de rundt 20 % som de fleste av oss må nøye oss med. Eddie e
r skeptisk. Uansett hvor langt nede han er, er han i alle fall ikke rusmisbruker. Men: hva har han egentlig å tape? 

Effekten av pillene han har fått er forbløffende. Plutselig kan han huske absolutt alt han har lest og erfart i løpet av sitt liv. Ikke bare skriver han den beste boka han noen gang har laget i løpet av få dager, men han er blitt en beleven og sjarmerende fyr som virkelig "ser" menneskene rundt seg. Dessuten kan han lære seg et nytt språk i løpet av kun kort tid, er et matematikk-geni og knekker kompliserte aksjekurs-analyser over en lav sko. I alle fall så lenge han tar disse pillene ... Da eks-svogeren blir drept, er det om å gjøre for Eddie å få tak i flere, slik at han kan fortsette sitt liv som vellykket, talentfull og selskapsløve som aldri er i beit for temaer til sin sjarmerende small-talk med hvem det skulle være.

Eddies talenter blir selvsagt lagt merke til og plutselig vil selveste Carl Van Loon, som trenger hjelp til å planlegge en enorm fusjon, ha tak i ham ... I mellomtiden er det flere som vil ha tak i NTZ, og Eddie befinner seg i stor fare samtidig som han sliter med noen virkelig kjipe bivirkninger av stoffet ...

Normalt er ikke dette en type film jeg brenner mest f
or. Det har sammenheng med filmens urealistiske sider. På den annen side: hvem har ikke drømt om å kunne yte mer av hjernens kapasitet? Vel, i denne filmen får man svaret på hvordan dét kan gå! Jeg opplevde absolutt filmen som spennende og tidvis også sjarmerende, selv om mitt helhetsinntrykk ligger på det jevne. Bradley Cooper er ikke en skuespiller jeg tidligere har festet meg ved, og det har selvsagt noe å gjøre med filmgenren han stort sett har holdt seg innenfor (med få unntak romantiske komedier). Robert de Niro har en mindre rolle i "Limitless", uten at dette egentlig tilførte filmen så mye ekstra av den grunn. Alt i alt helt grei tidtrøyte! Her blir det terningkast fire.


En vellykket mann på vei mot toppen
Møte med megamogulen Carl Van Loon
Tom. eks-dama er interessert etter at Eddie er blitt vellykket

mandag 19. desember 2011

"The Lincoln Lawyer" (Regissør: Brad Furman"

Om etiske problem-stillinger i advokat-rollen


Innspilt: 2011
Originaltittel: The Lincoln Lawyer
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama / thriller
Skuespillere: Matthew McConaughey (Mickey Haller), Marisa Tomei (Margaret McPherson), Ryan Phillippe (Louis Roulet), William H. Macy (Frank Levin), Bryan Cranston (Detective Lankford), Josh Lucas (Ted Minton), Michaela Conlin (Detective Heidi Sobel)
Spilletid: 138 min.
Basert på en roman av  Michael Conne
lly

Mickey Haller er forsvarsadvokat og har et heller frynsete rykte på grunn av klientellet han jevnt over får oppdrag fra. En av hans faste kunder er blant annet med
lemmene av en motorsykkelgjeng. Når han er i retten og møter kollegaer både på egen side og aktoratets side, må han derfor tåle at ikke alle utfall mot ham er like respektfulle.

Så får Haller for en gangs skyld et oppdrag fra en velstående klient, som er i stand til å betale det det faktisk koster for glitrende advokathjelp! Louis Roulet er en bortskjemt og glatt rikmannssønn som er vant til å få det som han vil. Blant annet lever han et playboy-liv ved siden av jobben som eiendomsmegler, og i den forbindelse har han blitt sjekket opp av en kvinne og blitt med henne hjem. Etter noe basketak i leiligheten hennes, blir han beskyldt for å ha mishandlet kvinnen stygt. Selv hevder han sin uskyld og har en helt annen oppfatning av hva som egentlig skjedde. Han mener at kvinnen, som er prostituert, kun er ute etter pengene hans og har satt opp en felle for ham.

Mens Haller etterforsker saken og blant annet spiller rollen som djevelens advokat overfor sin klient, dukker det opp opplysninger som får ham til å tvile på klientens forklaring. Er han så uskyldig som han påstår? Og når han begynner å grave i fortiden og finner flere lignende saker, bl.a. en drapssak hvor en annen mann sitter fengslet, må han ta noen avgjørende valg mht. sin egen integritet. Betyr det å vinne saken alt, eller er det viktigere at rettferdigheten skjer fyllest? Og hva gjør man som advokat når man kommer over viktige bevis som peker mot ens egen klient, og samtidig er bundet av taushetsplikten i advokatrollen?

Etter å ha sett skuespilleren Matthew McConaughey i klisjéfylte komedier som "Hvordan bli dumpet på 10 dager", "Mambo" og "The Wedding Planner" tidligere, må jeg si at jeg har vært rimelig avventende til "The Lincoln Lawyer" - og det til tross for at jeg elsker rettssak-filmer. Jeg er imidlertid svært glad for at jeg lot meg friste i forbindelse med et DVD-salg av brukte filmer, for denne filmen er virkelig god! Og det takket være både en god historie med masse overraskelser og ikke minst Matthew McConaughey og hans sleske sjarme i rollen som advokat Haller. Denne filmen holdt oppmerksomheten min i et skruetak, og slapp ikke taket før rulleteksten kom opp. De etiske problemstillingene som advokat Haller sto oppe i, er interessante også utover amerikansk rett, skjønt jeg tror det ville vært mulig å løse dem mer smidig etter norsk rett. Det er mange gode skuespillerprestasjoner ute og går i "The Lincolm Lawyer", men Ryan Phillippe i rollen som Louis Roulet var ikke blant de beste. Summa summarum mener jeg likevel at filmen fortjener terningkast fem!



Advokat Mickey Haller
Møte mellom advokat Haller og den mektige Roulet-familien
Den anklagede Louis Roulet
Advokat Haller og ekskona

søndag 18. desember 2011

JS Bach - Weihnachts-Oratorium/3: Alt aria "Schliesse, mein Herze"

Vinterstemning





"The Whistleblower" (Regissør: Larysa Kondracki)

Sjokkerende om trafficking i Bosnia 


Innspilt: 2010
Originaltittel: The Whistleblower
Nasjonalitet: Canada, Tyskland
Genre: Drama
Skuespillere: Rachel Weisz (Kathryn Bolkovac), David Strathairn (Peter Ward), Nikolaj Lie Kaas (Jan), Anna Anissimova (Zoe), Roxana Condurache (Raya Kochan), Monica Bellucci (Laura Levin), Vanessa Redgrave (Madeleine Rees), Benedict Cumberbatch (Nick Philips),  Monica Bellucci (Laura Levin), 
Spilletid: 111 min.

Filmen, som er basert på virkelige hendelser, starter med at politibetjent Kathryn Bolkovac takker ja til et oppdrag som FN-observatør i Bosnia etter at krigen i det tidligere Jugoslavia er over. Det blir aldri nevnt når hendelsene fant sted, men dette må ha vært på slutten av 1990-tallet, eller muligens så sent som ved årtusenskiftet. Vi får for øvrig et lite glimt av en ung bosnisk kvinne (Raya) som har fått tilbud om å jobbe på hotell, og som fotograferes av sin 
onkel.

Kathryn ankommer et krigsherjet Bosnia, hvor anarki råder. FNs oppgave er å sikre stabilitet i landet, og sørge for at lov og orden skal gjenopprettes. Desto mer sjokkert blir Kathryn, innleid av et amerikansk selskap, over det hun etter hvert blir vitne til.

Nokså snart blir Kathryn oppmerksom på en omfattende menneskehandel med kvinner. Kvinnene tvinges ut i prostitusjon uten at de selv tjener noe som helst, og er omgitt av vold og terror. Deres oppgave er å tilfredsstille kundenes seksuelle behov, uansett hvor perverterte de måtte være. Dersom de nekter, statueres gjerne såkalte eksempler, hvor de tortureres til døde mens de andre kvinnene tvinges til å se på. På den måten blir frykten for angiveri så stor at ingen i praksis tør å si noe som helst. Kvinnene som har havnet i bakmennenes grep, slipper ganske enkelt aldri unna i live. Det er store pengesummer i omløp, og det er i realiteten disse bandene som sitter med makten i landet.

Kathryn Bolkowac gjør det som står i hennes makt for å hjelpe disse kvinnene. Hun samler informasjon, mottar vitneprov som er avgitt under sterk frykt fra kvinnenes side, og rapporterer om hendelsene. En rassia foretatt mot en bar kalt Florida Bar viser seg imidlertid kun å være iscenesatt for å tilfredsstille FN, for kvinnene ankommer aldri krisesenteret hvor de angivelig skulle fraktes til. I stedet er de tilbake ved Florida Bar, om mulig under enda verre omstendigheter. Nå er de "servitører", og dermed uangripelige.

Gradvi
s går det opp for Kathryn at det også er personer i FN som er med på menneskehandelen, og som ikke bare tjener store pengebeløp på å se en annen vei, men som også er storkonsumenter av jentenes seksuelle tjenester. Da hun skjønner at også hennes etterforskning bare forverrer kvinnenes situasjon, og at hennes egen sikkerhet kan være i fare, sender hun en rapport om forholdene direkte til FNs generalsekretær. Dagen etter blir hun oppsagt med øyeblikkelig virkning - fratatt sin diplomatiske immunitet. Ved hjelp av en på innsiden av systemet, får hun tak i saksmappene hun har opprettet på kvinnene hun tidligere satte seg fore å hjelpe, og så går hun til media. Hun blir en varsler - en whistleblower. 

Jeg sitter sjelden uberørt tilbake når jeg har sett en film om trafficking. Heller ikke denne gangen. Det hele forsterkes selvsagt ved at filmen er basert på en sann historie, og at Kathryn Bolkovac er en heltemodig kvinne som faktisk risikerte sitt eget liv gjennom den innsatsen hun gjorde. Resultatet av dette var at mange av FN-observatørene ble sendt hjem uten å bli straffet. Selv mistet hun jobben og hun har aldri fått jobbe internasjonalt etter at hun sto frem som en varsler. Sånn sett er dette en klassisk historie om varsling. Selv har jeg aldri hørt om denne sex-skandalen før, og jeg satt igjen temmelig rystet etter å ha sett filmen, sjokkert over at de som ble sendt til Bosnia for å hjelpe, faktisk utnyttet de svakeste selv. De var jo "bare" krigshorer uansett ...

Jeg er fu
ll av beundring for Rachel Weisz´ innsats i denne filmen, der hun gir Kathryn Bolkovac den karakteren hun fortjener. Jeg tror aldri jeg har sett henne bedre enn dette! For øvrig var det morsomt å se Vanessa Redgrave i en liten birolle, samt den danske skuespilleren Nikolaj Lie Kaas som Kathryns elsker og støttespiller Jan. Kathryn og Jan er i dag gift og bor i Nederland. Hele settingen i filmen, fremstillingen av et post-krigsherjet Bosnia, kvinnenes skjebner og i det hele tatt det autentiske ved hele filmen, sammenholdt med glitrende skuespillerprestasjoner, gjør at dette er en av de filmene som ender opp med toppkarakter fra min side. Her kan det ikke blir noe annet enn terningkast seks! Avslutningsvis må jeg få lov til å uttrykke undring over at denne filmen aldri har vært vist på norske kinoer ... I alle fall ikke i følge http://www.filmweb.no  ... 


Kathryn Bolkovac har ankommet Bosnia
Kathryn og Jan i Rachel Weisz og Nikolaj Lie Kaas´skikkelser
Kathryn avgir et løfte om å hjelpe Raya ut av den uverdige situasjonen hun befinner seg i

lørdag 17. desember 2011

Anne B. Ragde: "Jeg skal gjøre deg så lykkelig"

60-talls tristesse


Utgitt: 2011
Forlag: Forlaget Oktober
Antall sider: 289

I "Jeg skal gjøre d
eg så lykkelig" introduseres vi for åtte familier som bor i en oppgang i en boligblokk i Trondheim på midten av 1960-tallet. Utad nokså like, men høyst ulike når vi bare blir kjent med dem, skal det vise seg. Mens mennene er på jobb, foregår det et yrende liv blant de hjemmeværende fruene i blokka.

Det er så lytt, så lytt mellom leilighetene at det knapt er mulig å ha et privatliv. Dette plager kvinnene som ønsker å ha noe for seg selv. Alle vokter på alle, og er en hund etter nyheter i en tid hvor det i grunnen aldri skjer noe. Vi får et ørlite glimt inn i mennenes verden, men mest av alt handler dette om kvinnene; den første generasjon kvinner som hadde flyttet langt bort fra sine hjemsteder, og som måtte skape noe helt eget fra bunnen av, nesten uten rollemodeller. Som er i etableringsfasen, og som fyller hverdagene med barn, vasking, slarving og ukeblader ...

I en tid hvor husmorrollen var forbundet både med stolthet og ære, og hvor alt skulle være gullende rent, ja helst skinne, og hvor man laget all maten fra bunnen av for å spare noen øre her og noen øre der - for å få strukket de knappe husholdningsbudsjettene lengst mulig - var det ingen som snakket om kvinneundertrykking. I så fall måtte det være kvinnene selv som undertrykket hverandre, der de slarvet om alt og alle som var ørlite annerledes enn dem selv. Vel, hvis det skulle være akseptabelt å være annerledes, måtte man være det på den riktige måten. Men stakkars den som ikke strøk alle klærne sine, som ikke tok trappevasken seriøst nok, som ikke laget maten fra bunnen av - da fikk man nemlig gjennomgå!

Et ektepar i blokka har nettopp fått en liten baby, men alt er ikke som det skal. Babyen gråter ikke lenger, mor befinner seg åpenbart i en svangerskapsdepresjon og hun og mannen kommuniserer særdeles dårlig. Et annet ektepar er ikke helt som andre, fordi mannen er oversetter og sånn sett har et fritt yrke hvor han kan komme og gå som han vil, mens kona, som er engelsk, driver frisørsalong på kjøkkenet for å spe på inntektene. Øverst i blokka rager familien Foss; han handelsreisende i Toro suppeposer, hun en lekkerbisken av en kvinne som er slank, alltid brun og med rødlakkerte negler, men som kjeder seg til døde mens mannen er på reiser siden de enda ikke har fått barn som hun kan fylle hverdagen med. Veien til et pjolterglass eller to for å få de lange dagene mer levelige, er ikke lang ...

Og
så har vi lille Nina, den morløse datteren til Karlsen, som ikke har egen nøkkel til leiligheten og alltid vandrer rundt nærmest som en hjemløs, luktende av tiss fra de skitne klærne sine fordi faren aldri får til disse husmorgreiene, og heller ikke har all verdens forståelse for et lite barns behov. Men lille Nina har begavelser innenfor matematikk som er helt unike. Vi aner et forsømt løvetannbarn, som nok kommer til å klare seg, men som på veien opp til voksen alder får det kronglete, der hun higer etter en kjærlighet faren ikke er i stand til å gi henne, og som derfor synes det er ok å sitte på fanget til vaktmesteren, selv om han rister så rart og hvisker "jenta mi" inn i håret hennes. Dessuten har vi husmødrene som får til alt helt perfekt, og som bruker seg selv som målestokk når de feller sine strenge, strenge dommer over de andre som etter deres syn åpenbart ikke holder mål. 

Boka er delt i tre. I den første delen blir vi kjent med alle familiene. I den andre delen følger vi en dørselger fra dør til dør i oppgangen. Han selger kikkehull. For nitten kroner kan hver familie få montert et kikkehull med vidvinkel-glass slik at de kan se hvem som ringer på, og dermed kan velge å la være å åpne for hvem som helst. På sin vei oppover etasjene får vi hans tolkning av det han ser inne i hver av leilighetene. I siste del er det borettslagets økende rotteplager som skal til livs.

Jeg tror man må ha levd en stund for å få fullt utbytte av denne boka, for styrken i den ligger åpenbart i det lett gjenkjennelige fra denne epoken av historien. Ellers tror jeg man nok kan oppfatte denne boka som litt kjedelig, der husmødrene stort sett er opptatt av vasking, vasking og atter vasking. Men det var jo slik det var! Og Anne B. Ragde har virkelig gjort grundig research for å skrive denne boka! Mange ganger ble jeg sittende og skogg-le over de morsomme personkarakteristikkene. Som hun som for alvor vurderer å få et barn til når mannen begynner å snakke om at han skal avvikle kontoret sitt for å spare penger, og sitte hjemme med oversettelsene sine. Hun vil ikke ha ham hjemme! Dagene vil hun da ha til fri disposisjon! Eller hun som steiler da mannen hennes foreslår at hun skal ta seg en jobb. Har hun ikke nettopp giftet seg for å slippe å jobbe utenfor hjemmet, kanskje?

Opphenget i "blad-dagen" som et høydepunkt i uka husker jeg godt selv. Til og med den grusomme høyfjellsola er med i boka! De damene som valgte å holde seg utenfor det tette sladre-miljøet kvinnene i mellom, fikk virkelig gjennomgå. Var de kanskje finere enn dem? Der de gikk med nesen i sky og ikke nedlot seg til å menge seg med dem ... Og hvis man på toppen av det hele var barnløs, ble man møtt med en voldsom skepsis. Var man i det hele tatt kvinnelig når det kom til stykket? I en tid hvor det var knapphet på det meste, vakte det stor oppsikt om noen fikk seg en fryser eller fikk installert telefon. Å ringe riks var rådyrt, og dette gjorde man ikke i tide og utide.

Jeg synes at
 Anne B. Ragde har lykkes godt med sitt prosjekt om å skrive om 1960-tallets husmødre! Hun skildrer med sin sedvanlige humor og varme husmødrenes enkle liv i en optimistisk tidsalder, der det meste pekte oppover. Med Cuba-krisen som bakteppe i en tid hvor radioens posisjon var sentral i ethvert hjem, og hvor det enda ikke var vanlig med TV, treffer hun stilsikkert en epoke det har vært skrevet et lass av bøker om, men aldri på den måten som hun gjør det her. Selv om det er nærliggende å trekke en viss parallell til den norske filmen "Støv på hjernen", handler denne boka om så mye mer. Her er det dessuten mer hverdagsrealisme. For øvrig vil jeg fremheve at boka fremstår som språklig godt gjennomarbeidet. Om den blir stående som stor litteratur i ettertiden er ikke godt å si, men den hever seg i alle fall godt over det jevne middelmål hvor bestselgere flest befinner seg. Her blir det derfor terningkast fem!

Her kan du lese utdrag av boka.


Anne B. Ragde


Andre bokbloggere som har skrevet om boka:

torsdag 15. desember 2011

"Rødt hjerte" (Regissør: Halkawt Mustafa)

Til å gråte av


Innspilt: 2010
Originaltittel: Rødt hjerte
Nasjonalitet: Irak, Norge
Språk: Kurdisk
Genre: Drama
Skuespillere: Shahen Jamal (Shirin), Soran Ibrahim (Soran), Ali Ahmed
Spilletid: 77 min.

Shirin og Soran er forelsket i hverandre. Begge har lovet hverandre sine hjerter, og drømmer om at de skal få gifte seg en dag. Men så dør Shirins mor, og hun er så vidt kommet i jorden før faren ønsker å gifte seg på nytt. Man kan vel ikke akkurat si at han velger på øverste hylle, og han er derfor lykkelig da han får muligheten til å gifte seg med søsteren til landsbyens galning. Det er bare én hake ved det hele: til gjengjeld må han love datteren sin bort til broren hennes. Ja, nettopp til "landsby-
idioten".

Shirin protesterer og gråter, trasser og hyler, men til ingen nytte. Farens ord er lov, og selv ikke det faktum at Soran og alle mennene fra moskéen tropper opp for å trygle om at de unge skal få lov til gifte seg, endrer hans oppfatning. Han har bestemt seg! Og sånn blir det!

Shirin blir gift med den tilbakestående mannen, men da bryllupsnatten skal ta til og brudgommen forlanger at Shirin skal kle av seg, kommer Soran henne til unnsetning og røver henne med seg i natten. Sammen rømmer de inn til storbyen for å starte et nytt liv.

Livet i storbyen blir alt annet enn enkelt. Uten vigselsattest får de ikke en gang leid et rom, og må derfor sove under åpen himmel. De har ikke vært lenge i storbyen før Soran blir arrestert, og dermed er Shirin overlatt helt til seg selv. Dette blir ødeleggende både for henne og Soran. Uten en mann i ryggen har hun ikke en sjanse, og så snart hun ikke lenger er jomfru, er hun null verdt i dette samfunnet. Tiggende kvinner med små bylter med nyfødte barn i på gaten ... snart er hun en av dem, og da er det virkelig ingen vei tilbake ...

Denne filmen fikk meg til å gråte. Ikke fordi filmen spiller bevisst på det sentimentale, men visstheten om at dette er sjebnen for mange kvinner i store deler av verden, var sterk ... Der retten til å velge sin egen ektefelle ikke er selvsagt, der kvinnens posisjon er svak og der mennene bestemmer alt.

Det er Halkawt Mustaf
a, som kom til Norge i 2000, som har regissert filmen. Selv kommer han fra Kurdistan i Nord-Irak, og dette er hans debutfilm. Filmen er spilt inn i Kurdistan, og er en norsk-irakisk produksjon. Virkemidlene som er benyttet er nokså enkle, men nettopp dette tilførte filmen noe ekte og autentisk. Det rent filmtekniske, bildene og musikken er utsøkt nydelige. Det som like fullt trekker ned helhetsinntrykket er den noe stereotype fremstillingen av flere av personene i filmen. Hadde man f.eks. behøvd å la Shirins valg stå mellom mannen hun elsket og en tilbakestående mann? Og faren - hadde han virkelig ingen tanker om sin datters lykke? Hva med denne mannens evne til å forsørge henne? Akkurat den delen av historien fant jeg ikke helt troverdig, samtidig som det er fullt mulig at jeg er for naiv. Jeg er ikke sikker på om jeg skal gi filmen terningkast fire eller fem, men jeg tror likevel jeg ender med en svak fem´er. Det eksotiske og ikke minst det politisk viktige budskapet ved filmen trekker opp, tross alt! Jeg gleder meg allerede til Halkawt Mustafas neste film!

Helt
 til slutt ønsker jeg å linke til en interessant artikkel om "Rødt hjerte", ført i pennen av Gunnar Iversen i Analysen den 20. mai 2011.







Soran og Shirin 

Shirin skvetter tilbake pga. en av storbyens falne kvinner

Halkawt Mustafa kom fra storbyen til Rjukan i 2000. Hans familie har politisk bakgrunn, noe han sier har preget hans engasjement for kurdiske kvinner. Foto: FilmhusetHer er en link til et intervju med regissøren.

"Poetry" (Regissør: Lee Chang-dong)

Poetisk om vanskelige moralske dilemmaer


Innspilt: 2010
Originaltittel: Shi
Norsk tittel: Poesi
Nasjonalitet: Korea
Genre: Drama
Skuespillere: Yun Junghee (Yang Mija), Lee David (Jong Wook), Kim Hira (Mr. Kang), Kim Yong-taek (Kim Yongtak)
Spilletid: 133 min.

I filmens åpningsscene ser vi noe komme drivende med strømmen nedover elva. Det viser seg at det er ei ung jente som har tatt sitt eget liv. Mija, en kvinne midt i 60-årene, blir vitne til redningsarbeidet etter at liket er trukket opp av elva. Jentas mor er helt fra seg av sorg etter å ha fått vite hva som har 
skjedd.

Mija bor sammen med sitt barnebarn, en gutt midt i de verste tenårene. Hans mor, Mijas datter, har bodd i en annen by etter at hun ble skilt. Mija sliter med gutten, som stort sett er sur og tverr og heller lite sympatisk. Ikke har han respekt for henne og han behandler henne som om hun kun er der for å oppfylle hans minste ønske. Mija lever på trygd, men har en liten bijobb ved siden av. Hun steller for en eldre, pleietrengende mann som har hatt slag. På det viset får hun hjulene til å gå sånn noen lunde rundt.

En dag melder hun seg på et poesikurs. For ca. 50 år siden fikk hun nemlig høre at hun hadde evner i den retningen, men hun gjorde aldri noe med dette. Kanskje hun omsider skal få mulighet til å skrive dikt? På samme tidspunkt kontakter hun legen sin pga. en prikkende følelse i den ene armen. Ved en tilfeldighet kommer hun til å nevne at hun av og til glemmer ord. Det er særlig substantivene hun sliter med å huske. Prøver som blir tatt av henne viser at hun lider av Alzheimer i et tidlig stadium.

I mellomtiden blir Mija oppsøkt av foreldrene til guttene som barnebarnet hennes vanker med. Det viser seg at disse guttene er ansvarlig for at den jenta som endte i elva tok sitt eget liv. De hadde utsatt henne for gjengvoldtekt og hun var dypt deprimert da hun valgte å hoppe i elva. Svært få vet om dette, og de andre foreldrene foreslår at de kan betale seg ut av knipen. Dersom alle seks betaler fem millioner won hver, er de temmelig sikre på at jentas foreldre vil la være å gå til politiet med jentas dagbok, som avslører alt. Dermed ødelegges ikke guttenes fremtid ved at politiet blandes inn i saken.

Mija er helt sjokkert over at barnebarnet hennes har vært med på å drive ei ung jente i døden. Men det som sjokkerer henne enda mer er at gutten ikke viser det minste tegn til anger. Han er om mulig enda mindre sympatisk. I motsetning til de andre foreldrene har ikke Mija fem millioner won å bla opp, og dette ser en stund ut til å forårsake en del problemer for foreldregruppen. Så spørs det da hvor langt hun er villig til å gå for å berge fremtiden til en ung gutt som ikke viser takknemlighet for noe som helst. Hva slags mann vil han bli dersom han slipper straff for det han har gjort? Mija blir stilt overfor noen vanskelige moralske valg som det egentlig ikke finnes noe fasitsvar på. Eller gjør det kanskje det likevel? Slutten er i alle fall meget overraskende ...

Denne nokså stillferdige filmen grep meg dypt. Den eldre kvinnen Mija hadde helt andre drømmer enn å bli sittende med eneansvar for en ufordragelig tenåringsgutt på sine eldre dager. Med en begynnende Alzheimer har hun mer enn nok med seg og sitt. Hennes tilnærming til poesitimene er poesi i seg selv, der hun går rundt og føler og kjenner på ting i naturen, og forsøker å få uttrykt dette på papiret. Når jeg i tillegg leser i en artikkel på nettet at regissøren skrev manuset til denne filmen nettopp med tanke på skuespilleren Yun Junghee, så blir det enklere å forstå hvorfor hun er som skapt for rollen. Hver gang ansiktet hennes lyste opp av glede - rett og slett vakkert! Og det minner meg om hvorfor jeg elsker asiatiske filmer: de er så estetiske og vakre! Ikke en detalj er overlatt til tilfeldighetene. Dessuten glir den ene scenen sømløst over i den neste. Her er det ingen brå og hakkete overganger. Filmen har mottatt en rekke priser. Bl.a. har den fått pris for beste filmmanus i Cannes i 2010, og den vant også prisen for beste film på Tromsø filmfestival i 2011. Filmen kunne ses på kino inntil nokså nylig, og har nettopp hatt release på DVD.

Jeg synes denn
e filmen fortjener terningkast fem!





Skjønne Mija i poesi-klassen
Mija prøver seg på en poetisk tilnærming til et eple
Mija og den eldre mannen hun steller for
Mija og hennes barnebarn
Mija noterer flittig i poesiboka si

tirsdag 13. desember 2011

"Orlando" (Regissør: Sally Potter)

Virginia Woolfs fantastiske drama om Orlando


Innspilt: 1992
Originaltittel: Orlando
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Tilda Swinton (Orlando), Billy Zane (Shelmerdine), Lothaire Bluteau, Charlotte Valandrey (prinsesse Sasha), Quentin Crisp (Elizabeth I), Heathcote Williams (Nick Greene)
Spilletid: 90 min. 
Basert på Virginia Woolfs roman "Orlan
do"

I åpningsscenen har dronning Elizabeth I nådd sjels år og alder. Før hun dør (1603 e.Kr.) lover hun den unge, androgyne adelsmannen Orlando en landeiendom og et slott. Dette skjer imidlertid på én betingelse. Orlando må love følgende: "Do not fade. Do not wither. Do not grow old." Han holder sitt løfte overfor dronningen, og dette blir starten på et 400 år langt liv, hvor han aldri ska
l eldes.

De neste to århundrene lever Orlando i isolasjon på slottet sitt, mens han dyrker poesi og andre kunstformer. Et forsøk på å bli venn med en annen poet ender med at Orlando blir dolket i ryggen av vedkommende.

Deretter bestemmer Orlando seg for å bli britisk ambassadør i Konstantinopel. Etter nesten å ha blitt drept, sover han i flere døgn. Da han omsider våkner opp, er han forvandlet til en kvinne. Dette fører til en opprivende rettssak, hvor Orlandos rett til eiendommen han/hun besitter, bestrides. Dersom det kan bevises at han/hun har vært kvinne hele tiden, vil retten til eiendommen opphøre. Retten avsier imidlertid en nokså salomonisk dom; dersom Orlando føder en sønn, kan hun beholde eiendommen.

Vi følger Orlando helt opp til vår tid. Fremdeles fremst
år hun som androgyn, og fremdeles er hun opptatt av poesi. I mellomtiden har hun hatt heller mindre hell i kjærligheten, en verdenskrig - den første - har tatt på, hun har fått en datter og hun ønsker å få publisert noen skrifter hun står bak. Omsider skal det lykkes henne. Paradoksalt nok blir arbeidet hennes antatt av den samme forleggeren som avviste arbeidene hennes to hundre år tidligere ... Endelig er Orlando fri fra fortidens åk, og får realisert seg selv. Takket være utviklingen som har funnet sted for kvinnenes del opp mot vår tid ...

Virginia Woolf s
krev romanen om Orlando i 1928. Den skal ha vært inspirert av Virginias venn og elsker Vita Sackville-West, en aristokratisk kvinne som hadde et forhold til flere kvinner og som lekte med kjønnsroller og kledde seg som mann innimellom. Dette er det laget film om - "A portrait of a marriage" - som jeg tidligere har omtalt i bloggen min.

Sentralt i ro
manen om Orlando står spørsmålet om kvinnens stilling, hennes betydning i samfunnet og kjærlighetens magre vilkår. En av dialogene i filmen som finner sted rett etter at Orlando er forvandlet til en kvinne, er betegnende for sin samtid. Der sitter de aristokratiske mennene og konverserer hverandre, drodler rundt kvinnene og deres posisjon i samfunnet - mens Orlando sitter nedslått og lytter. Mennene påstår at kvinnene ikke har karakter, at de er motsetningsfylte og at de uten i det minste en far eller bror til å ta hånd om seg, er fortapt - "lost". 

Filmen om Orlando har mottatt en rekke priser, bl.a. for de fantastiske kostymene som skuespillerne bærer. I tillegg burde skuespilleren Tilda Swinton absolutt ha blitt dekortert med priser for sin rolle som Orlando, der hun beveger seg over flere århundrer, skifter kjønn og hele tiden formidler menneskesynet i den tiden hun til en hver tid lever i. Enten hun er en forsagt og sjenert gutt på begynnelsen av 1600-tallet, eller en moderne kvinne bare noen tiår tilbake, er hun like fullkommen og troverdig i rollene.

Til m
in forundring fant jeg ikke denne filmen i "1001 filmer du bør ha sett før du dør". Derimot fant jeg Virginia Woolf og hennes roman "Orlando" i "1001 bøker du bør lese før du dør". Avslutningsvis i "1001 bøker ... " leser jeg følgende:
"Den usedvanlige fortellingen er forsterket med en rekke feiende fortellerknep som setter spørsmålstegn ved vår oppfatning av historien, kjønn og biografisk "sannhet". Hvis dette er konstruksjoner, hvem er det da som konstruerer dem? Hva betyr de for personer som lever og forteller om sitt liv? Woolf benytter en serie virkemidler for å gjøre denne formen for spekulasjon enklere. Klær spiller en fremtrendende rolle, blant annet for å forme oppfatningen av kjønn. Fortellerstemmen er glitrende klar over sin egen eksistens og over oss som lesere. Det er en bemerkelsesverdig tekst." Ja - denne boka må leses!

Filmen "Or
lando" fortjener etter mitt syn terningkast seks. Ved denne vurderingen har jeg valgt å legge vekt på skuespillerprestasjonene, en fantastisk historie, autentiske kulisser, flotte kostymer og det estetiske ved hele filmen. Jeg så for øvrig filmen for første gang for nesten tyve år siden, men den gjorde på langt nær et så sterkt inntrykk på meg den gangen som den gjør i dag. 


Den unge Orlando og dronning Elizabeth I
Orlando som kvinne

mandag 12. desember 2011

"Etegildet" (Regissør: Marco Ferreri)

Om overdreven nytelse og forfall


Innspilt: 1973
Originaltittel: La grande bouffe
Nasjonalitet: Frankrike, Italia
Genre: Drama, komedie
Skuespillere: Marcello Mastroianni (Marcello), Michel Piccoli (Michel), Philippe Noiret (Philippe), Ugo Tognazzi (Ugo), Andréa Ferréol (Andréa), Solange Blondeau, Florence Giorgetti, Michele Alexandre, Monique Chaumette, Henri Piccoli, Louis Navarre, Bernard Menez, Cordelia Piccoli, Patricia Milochevitch, James Campbell, Eva Simonet
Spilletid: 2 t 13 min.

Jeg har i grunnen alltid vegret meg mot å se denne filmen, som sjokkerte en hel verden da den utkom i 1973. Men som den filmentusiast jeg tross alt er, følte jeg at tiden nå var moden for å se nærmere på den. For øvrig er det interessant å merke seg at "Etegildet" - eller "La grande bouffe" som er originaltittelen - ikke er nevnt i "1001 filmer du bør se før du 
dør".

I åpningsscenen følger vi fire middelaldrende menn som hver for seg forbereder seg på sitt livs etegilde. De har nemlig planlagt at de skal spise seg ihjel! Alle fire - en dommer, en flyver, en kokk og en TV-vert - er lidenskapelig opptatt av mat og har møttes til mange flotte og overdådige gourmetmåltider tidligere. Nå er de trøtte på livet og ønsker å ende dette med den lidenskapen de har satt høyest her i livet: å ete ...

Ikke overfor noen røper de hensikten med sitt møte, og etter hvert ankommer flyveren, kokken og TV-verten dommerens store herskapshus. De første måltidene inntar de alene, og det slurpes i østers og margbein. Store mengder mat som er tilberedt etter alle kunstens regler, settes til livs. Alt akkompagnert med bilder av nakne kvinner på lerret, som de kan betrakte mens de stapper i seg alle godsakene. Det hele avsluttes med den reneste symfoni av prumping.

Dersom det ikke hadde vært for at Marcello ikke klarer å nøye seg kun med mat, men også trenger å tilfredsstille sine behov med kvinner, ville nok mennene ha fortsatt etegildet i ensom majestet. Marcello hyrer imidlertid inn tre prostituerte, og disse ankommer etter hvert. Tidligere har de dessuten invitert en lærerinne, og overraskende nok ankommer også hun. Dermed handler det ikke lenger kun om overdreven trang til å spise. Nå handler det også om sex. Mat og sex nytes uhemmet, uten at mennene synes å bli noe lysere til sinns av den grunn. Tvert i mot synker de dypere og dypere ned i tomheten og meningsløsheten, og det hele topper seg etter hvert som den ene etter den andre av mennene dør ...

Ja, hva synes j
eg egentlig om "Etegildet"? Det var i grunnen interessant omsider å få sett denne filmen, som var nokså annerledes enn jeg hadde tenkt meg. Jeg skjønner godt at denne filmen sjokkerte en hel verden da den kom! Og selv i dag - i 2011 - kjente jeg først og fremst vemmelse over mange av scenene i filmen. Her dras den overdrevne nytelse helt ut i det groteske. Etter hvert som mennene inntar maten, begynner kroppene deres å reagere på de stadige blodsukkerstigningene. Blodtrykket øker, magene svulmer opp, fordøyelsen forstyrres og luftavgangene vil liksom ingen ende ta ... Prumpehumor er definitivt ikke min greie. Hvis jeg likevel skal trekke frem noe positivt, må det være at personene i filmen skildres med varme og tidvis lun humor. Like fullt: dette er og blir en film for helt spesielt interesserte! Jeg hører ikke med blant dem, så denne gangen lar jeg rett og slett være å gi karakter i form av terningkast. 







søndag 11. desember 2011

"Klimt" (Regissør: Raoul Ruiz)

Kunstnerportrett av Gustav Klimt


Innspilt: 2006
Originaltittel: Klimt
Nasjonalitet: Østerrike, Frankrike, Tyskland, England
Genre: Biografi, drama
Skuespillere: John Malkovich (Gustav Klimt), Veronica Ferres (Emilie Flöge), Saffron Burrows (Lea de Castro), Nikolai Kinski (Egon Schiele), Marion Mitterhammer (Hermine Klimt) m.fl.
Spilletid: 126 min.

Gustav Klimt  (f. 1862 d. 1918) er betegnet som en av de mest prominente medlemmene av Wiener Sezession, og ble berømt for å ha skapt sin egen stilretning innenfor malekunsten. Han var en Art Nouveau-maler fra Østerrike, og hans hovedmotiv i bildene var og ble kvinnekroppen. Hans atelier var til en hver tid fylt med yndige kvinner av den heller lettkledte sorten, og det er kanskje ikke så rart at også han - i likhet med mange kunstnere som levde et nokså utsvevende liv på den tiden - døde som følge av sy
filis.

Filme
n "Klimt" handler om kunstnerens siste leveår. I åpningsscenen ligger han (i John Malkovich´skikkelse) døende av syfilis på et sykehus i Wien, og blir besøkt av vennen og kunstneren Egon Schiele (spilt av Nikolai Kinski). Gjennom tilbakeblikk i Klimts liv får vi særlig innblikk i hans platoniske vennskap med Emilie Floege samt med danseren Lea de Castro, to kvinner som kom til å bety mye for Klimt. Det var åpenbart forbundet med status å bli portrettert av Klimt. Han fråtset derfor uhemmet i vakre modeller, som sloss om hans oppmerksomhet. Klimt ble av sin samtid oppfattet som problematisk, fordi man ikke var vant til å få nakne kropper presentert så direkte i kunsten og derfor oppfattet ham som pornografisk. Dessuten var det ingen hemmelighet at Klimt fikk barn med både den ene og den andre - visstnok 14 totalt med ulike kvinner. Og det i en tid hvor usømmelighet faktisk kunne straffes, uten at dette er problematisert i denne filmen. Like fullt ble han både dekorert, utnevnt til æresmedlem ved et par universiteter og dessuten tildelt diverse priser.

Det er et
 interessant kunstnerportrett av Gustav Klimt som presenteres i denne filmen. Hans betydning som kunstner er hevet over enhver tvil, og det er blitt få kunstnere til del å få sine bilder så til de grader reprodusert som nettopp ham. Bildene henger over alt! Det som den gangen ble opplevd som ublu, oppleves i dag som temmelig uskyldig. John Malkovich´rolletolkning som Klimt er glitrende, og tilsvarende gjelder de sterke kvinnene han var omgitt med. Dette er en film som tåler godt å bli sett flere ganger. På bakgrunn av skuespillerprestasjonene, miljøskildringene, kostymene, det rent filmtekniske og ikke minst musikken, synes jeg den fortjener terningkast fem!


John Malkovich i rollen som Gustav Klimt
Vennen og kunstneren Egon Schiele i Nikolai Kinskis skikkelse
Gustav Klimts kone Hermine
En kunstner i arbeid

Händel: For unto us a child is born

"Manolete" (Regissør: Menno Meyjes)

Gnistrende lidenskap!


Innspilt: 2007
Originaltittel: Manolete
Nasjonalitet: Storbritannia, Spania
Genre: Drama
Skuespillere: Adrien Brody (Menuel Lareano Rodríguez - "Mandolete"), Penélope Cruz (Antoñita "Lupe" Sino), Nacho Aldeguer (Luis Miguel Dominguín), Pedro Casablanc (General)
Spilletid: 87 min.

Den spanske tyrefekteren Manuel Laureano 
Rodríguez (f. 1917 d. 1947) - bedre kjent som Manolete - bestemte seg tidlig for å bli den beste tyrefekteren noen sinne. Hans stil var umiskjennelig, og få klarte som ham å stå stille mens oksen passerte i full fart, tett inntil kroppen hans. Han trollbant publikum med sin spesielle stil, og folk holdt pusten når det ble for spennende.

Tross
sin dyktighet døde han i ung alder - bare 30 år gammel. Oksen traff ham med hornene i låret, og han blødde til slutt ihjel. Kanskje ble han for vågal, opptatt som han var av å holde seg på høyden selv etter at han skjønte at hans dager som den ypperste tyrefekter Spania hadde sett var talte? Eller kanskje var det en kvinnehistorie som gjorde at han ikke var fullt så årvåken og oppmerksom som han pleide å være? 

Dødsfall
et sjokkerte et helt folk, og førte til landesorg i tre hele dager etter ordre fra General Franco. I "Manolete" følger vi den legendariske tyrefekteren etter at han møtte sitt livs kjærlighet i kvinnen "Lupe" Sino, og frem til hans trafiske død.

Manolete var ingen utadvendt mann, og all hans popularitet gjorde ham mer brydd enn noe annet. Dyktig matadorer var datidens popstjerner, og de ble dyrket som de reneste idoler. Så traff han det som skulle bli kvinnen i hans liv - Lupe. Lupe (spilt av Penélope Cruz) var alt Manolete ikke var: fyrrig, lidenskapelig og med en voldsom apetitt på livet. Gjennom deres kjærlighetsforhold våknet imidlertid lidenskapen i Manolete (spilt av Adrien Brody), og dermed var all hans sinnsro radert bort. I stedet for å anse den neste tyrefekterkampen som det viktigste, var det nå langt mer viktig for ham når han neste gang ville få treffe sin elskede. Dette bekymret teamet rundt den berømte tyrefekteren, og de var derfor svært i mot dette kjærlighetsforholdet som for alvor truet deres eget levebrød.

Forholdet mello
m Manolete og den vakre skjønnheten var alt annet enn harmonisk. Lidenskap og dramatikk fulgte denne kvinnen, som overhode ikke var interessert i å bli bundet fast i et ekteskap. Hun kunne bare elske når hun var fri fra alle forpliktelser. Når hun på spørsmål om hun ville være Manoletes kvinne "for evig", svarte hun betegnende nok noe sånn som "absolutt, men ikke hele tiden!" 

Det er ikke ofte man ser så til de grader eksplosiv lidenskap på lerretet som i denne filmen. Det borger for kvalitet når en så fantastisk skuespiller som Penélope Cruz er hovedrolleinnehaver, og det gjør det sannelig også når Adrien Brody (mest kjent fra Roman Polanskis film "Pianisten") er med.

Jeg storkoste meg med
 denne filmen! Hvis det var noe jeg godt kunne tenkt meg mer av, så var det at landskapene fra stedene matadoren og hans elskede besøkte - Sevilla, Cordoba, Madrid, San Sebastian - hadde vært viet litt plass. For øvrig elsker jeg filmer som tar for seg kjente personer som har prestert noe spesielt, og for den saks skyld også filmer som omhandler kjente hendelser og steder. Fra før av har jeg egentlig kun kjent tyrefekting gjennom Kjell Halbings bøker om Morgan Kanes sønn Diablito - bøker jeg leste da jeg var tenårene. Og selv om jeg aldri kunne tenke meg å overvære et tyrfekting-show, er det likevel interessant å få innblikk i hva dette egentlig handler om for spanjolene. Ut fra en helhetsvurdering av filmen, hvor skuespillerprestasjonene er helt avgjørende, ender jeg med terningkast fem


Manolete (spilt av Adrien Brody)
Manolete
Lupe og Manolete

Händel: Rejoice greatly, O daughter of Zion (Messiah, HWV 56)

Populære innlegg