"Orlando" (Regissør: Sally Potter)

Virginia Woolfs fantastiske drama om Orlando


Innspilt: 1992
Originaltittel: Orlando
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Tilda Swinton (Orlando), Billy Zane (Shelmerdine), Lothaire Bluteau, Charlotte Valandrey (prinsesse Sasha), Quentin Crisp (Elizabeth I), Heathcote Williams (Nick Greene)
Spilletid: 90 min. 
Basert på Virginia Woolfs roman "Orlando"

I åpningsscenen har dronning Elizabeth I nådd sjels år og alder. Før hun dør (1603 e.Kr.) lover hun den unge, androgyne adelsmannen Orlando en landeiendom og et slott. Dette skjer imidlertid på én betingelse. Orlando må love følgende: "Do not fade. Do not wither. Do not grow old." Han holder sitt løfte overfor dronningen, og dette blir starten på et 400 år langt liv, hvor han aldri skal eldes.

De neste to århundrene lever Orlando i isolasjon på slottet sitt, mens han dyrker poesi og andre kunstformer. Et forsøk på å bli venn med en annen poet ender med at Orlando blir dolket i ryggen av vedkommende.

Deretter bestemmer Orlando seg for å bli britisk ambassadør i Konstantinopel. Etter nesten å ha blitt drept, sover han i flere døgn. Da han omsider våkner opp, er han forvandlet til en kvinne. Dette fører til en opprivende rettssak, hvor Orlandos rett til eiendommen han/hun besitter, bestrides. Dersom det kan bevises at han/hun har vært kvinne hele tiden, vil retten til eiendommen opphøre. Retten avsier imidlertid en nokså salomonisk dom; dersom Orlando føder en sønn, kan hun beholde eiendommen.

Vi følger Orlando helt opp til vår tid. Fremdeles fremstår hun som androgyn, og fremdeles er hun opptatt av poesi. I mellomtiden har hun hatt heller mindre hell i kjærligheten, en verdenskrig - den første - har tatt på, hun har fått en datter og hun ønsker å få publisert noen skrifter hun står bak. Omsider skal det lykkes henne. Paradoksalt nok blir arbeidet hennes antatt av den samme forleggeren som avviste arbeidene hennes to hundre år tidligere ... Endelig er Orlando fri fra fortidens åk, og får realisert seg selv. Takket være utviklingen som har funnet sted for kvinnenes del opp mot vår tid ...

Virginia Woolf skrev romanen om Orlando i 1928. Den skal ha vært inspirert av Virginias venn og elsker Vita Sackville-West, en aristokratisk kvinne som hadde et forhold til flere kvinner og som lekte med kjønnsroller og kledde seg som mann innimellom. Dette er det laget film om - "A portrait of a marriage" - som jeg tidligere har omtalt i bloggen min.

Sentralt i romanen om Orlando står spørsmålet om kvinnens stilling, hennes betydning i samfunnet og kjærlighetens magre vilkår. En av dialogene i filmen som finner sted rett etter at Orlando er forvandlet til en kvinne, er betegnende for sin samtid. Der sitter de aristokratiske mennene og konverserer hverandre, drodler rundt kvinnene og deres posisjon i samfunnet - mens Orlando sitter nedslått og lytter. Mennene påstår at kvinnene ikke har karakter, at de er motsetningsfylte og at de uten i det minste en far eller bror til å ta hånd om seg, er fortapt - "lost". 

Filmen om Orlando har mottatt en rekke priser, bl.a. for de fantastiske kostymene som skuespillerne bærer. I tillegg burde skuespilleren Tilda Swinton absolutt ha blitt dekortert med priser for sin rolle som Orlando, der hun beveger seg over flere århundrer, skifter kjønn og hele tiden formidler menneskesynet i den tiden hun til en hver tid lever i. Enten hun er en forsagt og sjenert gutt på begynnelsen av 1600-tallet, eller en moderne kvinne bare noen tiår tilbake, er hun like fullkommen og troverdig i rollene.

Til min forundring fant jeg ikke denne filmen i "1001 filmer du bør ha sett før du dør". Derimot fant jeg Virginia Woolf og hennes roman "Orlando" i "1001 bøker du bør lese før du dør". Avslutningsvis i "1001 bøker ... " leser jeg følgende:
"Den usedvanlige fortellingen er forsterket med en rekke feiende fortellerknep som setter spørsmålstegn ved vår oppfatning av historien, kjønn og biografisk "sannhet". Hvis dette er konstruksjoner, hvem er det da som konstruerer dem? Hva betyr de for personer som lever og forteller om sitt liv? Woolf benytter en serie virkemidler for å gjøre denne formen for spekulasjon enklere. Klær spiller en fremtrendende rolle, blant annet for å forme oppfatningen av kjønn. Fortellerstemmen er glitrende klar over sin egen eksistens og over oss som lesere. Det er en bemerkelsesverdig tekst." Ja - denne boka må leses!

Filmen "Orlando" fortjener etter mitt syn terningkast seks. Ved denne vurderingen har jeg valgt å legge vekt på skuespillerprestasjonene, en fantastisk historie, autentiske kulisser, flotte kostymer og det estetiske ved hele filmen. Jeg så for øvrig filmen for første gang for nesten tyve år siden, men den gjorde på langt nær et så sterkt inntrykk på meg den gangen som den gjør i dag. 

Den unge Orlando og dronning Elizabeth I

Orlando som kvinne

"Etegildet" (Regissør: Marco Ferreri)

Om overdreven nytelse og forfall


Innspilt: 1973
Originaltittel: La grande bouffe
Nasjonalitet: Frankrike, Italia
Genre: Drama, komedie
Skuespillere: Marcello Mastroianni (Marcello), Michel Piccoli (Michel), Philippe Noiret (Philippe), Ugo Tognazzi (Ugo), Andréa Ferréol (Andréa), Solange Blondeau, Florence Giorgetti, Michele Alexandre, Monique Chaumette, Henri Piccoli, Louis Navarre, Bernard Menez, Cordelia Piccoli, Patricia Milochevitch, James Campbell, Eva Simonet
Spilletid: 2 t 13 min.

Jeg har i grunnen alltid vegret meg mot å se denne filmen, som sjokkerte en hel verden da den utkom i 1973. Men som den filmentusiast jeg tross alt er, følte jeg at tiden nå var moden for å se nærmere på den. For øvrig er det interessant å merke seg at "Etegildet" - eller "La grande bouffe" som er originaltittelen - ikke er nevnt i "1001 filmer du bør se før du dør".

I åpningsscenen følger vi fire middelaldrende menn som hver for seg forbereder seg på sitt livs etegilde. De har nemlig planlagt at de skal spise seg ihjel! Alle fire - en dommer, en flyver, en kokk og en TV-vert - er lidenskapelig opptatt av mat og har møttes til mange flotte og overdådige gourmetmåltider tidligere. Nå er de trøtte på livet og ønsker å ende dette med den lidenskapen de har satt høyest her i livet: å ete ...

Ikke overfor noen røper de hensikten med sitt møte, og etter hvert ankommer flyveren, kokken og TV-verten dommerens store herskapshus. De første måltidene inntar de alene, og det slurpes i østers og margbein. Store mengder mat som er tilberedt etter alle kunstens regler, settes til livs. Alt akkompagnert med bilder av nakne kvinner på lerret, som de kan betrakte mens de stapper i seg alle godsakene. Det hele avsluttes med den reneste symfoni av prumping.

Dersom det ikke hadde vært for at Marcello ikke klarer å nøye seg kun med mat, men også trenger å tilfredsstille sine behov med kvinner, ville nok mennene ha fortsatt etegildet i ensom majestet. Marcello hyrer imidlertid inn tre prostituerte, og disse ankommer etter hvert. Tidligere har de dessuten invitert en lærerinne, og overraskende nok ankommer også hun. Dermed handler det ikke lenger kun om overdreven trang til å spise. Nå handler det også om sex. Mat og sex nytes uhemmet, uten at mennene synes å bli noe lysere til sinns av den grunn. Tvert i mot synker de dypere og dypere ned i tomheten og meningsløsheten, og det hele topper seg etter hvert som den ene etter den andre av mennene dør ...

Ja, hva synes jeg egentlig om "Etegildet"? Det var i grunnen interessant omsider å få sett denne filmen, som var nokså annerledes enn jeg hadde tenkt meg. Jeg skjønner godt at denne filmen sjokkerte en hel verden da den kom! Og selv i dag - i 2011 - kjente jeg først og fremst vemmelse over mange av scenene i filmen. Her dras den overdrevne nytelse helt ut i det groteske. Etter hvert som mennene inntar maten, begynner kroppene deres å reagere på de stadige blodsukkerstigningene. Blodtrykket øker, magene svulmer opp, fordøyelsen forstyrres og luftavgangene vil liksom ingen ende ta ... Prumpehumor er definitivt ikke min greie. Hvis jeg likevel skal trekke frem noe positivt, må det være at personene i filmen skildres med varme og tidvis lun humor. Like fullt: dette er og blir en film for helt spesielt interesserte! Jeg hører ikke med blant dem, så denne gangen lar jeg rett og slett være å gi karakter i form av terningkast. 

"Klimt" (Regissør: Raoul Ruiz)

Kunstnerportrett av Gustav Klimt


Innspilt: 2006
Originaltittel: Klimt
Nasjonalitet: Østerrike, Frankrike, Tyskland, England
Genre: Biografi, drama
Skuespillere: John Malkovich (Gustav Klimt), Veronica Ferres (Emilie Flöge), Saffron Burrows (Lea de Castro), Nikolai Kinski (Egon Schiele), Marion Mitterhammer (Hermine Klimt) m.fl.
Spilletid: 126 min.

Gustav Klimt  (f. 1862 d. 1918) er betegnet som en av de mest prominente medlemmene av Wiener Sezession, og ble berømt for å ha skapt sin egen stilretning innenfor malekunsten. Han var en Art Nouveau-maler fra Østerrike, og hans hovedmotiv i bildene var og ble kvinnekroppen. Hans atelier var til en hver tid fylt med yndige kvinner av den heller lettkledte sorten, og det er kanskje ikke så rart at også han - i likhet med mange kunstnere som levde et nokså utsvevende liv på den tiden - døde som følge av syfilis.

Filmen "Klimt" handler om kunstnerens siste leveår. I åpningsscenen ligger han (i John Malkovich´skikkelse) døende av syfilis på et sykehus i Wien, og blir besøkt av vennen og kunstneren Egon Schiele (spilt av Nikolai Kinski). Gjennom tilbakeblikk i Klimts liv får vi særlig innblikk i hans platoniske vennskap med Emilie Floege samt med danseren Lea de Castro, to kvinner som kom til å bety mye for Klimt. Det var åpenbart forbundet med status å bli portrettert av Klimt. Han fråtset derfor uhemmet i vakre modeller, som sloss om hans oppmerksomhet. Klimt ble av sin samtid oppfattet som problematisk, fordi man ikke var vant til å få nakne kropper presentert så direkte i kunsten og derfor oppfattet ham som pornografisk. Dessuten var det ingen hemmelighet at Klimt fikk barn med både den ene og den andre - visstnok 14 totalt med ulike kvinner. Og det i en tid hvor usømmelighet faktisk kunne straffes, uten at dette er problematisert i denne filmen. Like fullt ble han både dekorert, utnevnt til æresmedlem ved et par universiteter og dessuten tildelt diverse priser.

Det er et interessant kunstnerportrett av Gustav Klimt som presenteres i denne filmen. Hans betydning som kunstner er hevet over enhver tvil, og det er blitt få kunstnere til del å få sine bilder så til de grader reprodusert som nettopp ham. Bildene henger over alt! Det som den gangen ble opplevd som ublu, oppleves i dag som temmelig uskyldig. John Malkovich´rolletolkning som Klimt er glitrende, og tilsvarende gjelder de sterke kvinnene han var omgitt med. Dette er en film som tåler godt å bli sett flere ganger. På bakgrunn av skuespillerprestasjonene, miljøskildringene, kostymene, det rent filmtekniske og ikke minst musikken, synes jeg den fortjener terningkast fem!

John Malkovich i rollen som Gustav Klimt

Vennen og kunstneren Egon Schiele i Nikolai Kinskis skikkelse

Gustav Klimts kone Hermine

En kunstner i arbeid

Händel: For unto us a child is born

"Manolete" (Regissør: Menno Meyjes)

Gnistrende lidenskap!


Innspilt: 2007
Originaltittel: Manolete
Nasjonalitet: Storbritannia, Spania
Genre: Drama
Skuespillere: Adrien Brody (Menuel Lareano Rodríguez - "Mandolete"), Penélope Cruz (Antoñita "Lupe" Sino), Nacho Aldeguer (Luis Miguel Dominguín), Pedro Casablanc (General)
Spilletid: 87 min.

Den spanske tyrefekteren Manuel Laureano Rodríguez (f. 1917 d. 1947) - bedre kjent som Manolete - bestemte seg tidlig for å bli den beste tyrefekteren noen sinne. Hans stil var umiskjennelig, og få klarte som ham å stå stille mens oksen passerte i full fart, tett inntil kroppen hans. Han trollbant publikum med sin spesielle stil, og folk holdt pusten når det ble for spennende.

Tross sin dyktighet døde han i ung alder - bare 30 år gammel. Oksen traff ham med hornene i låret, og han blødde til slutt ihjel. Kanskje ble han for vågal, opptatt som han var av å holde seg på høyden selv etter at han skjønte at hans dager som den ypperste tyrefekter Spania hadde sett var talte? Eller kanskje var det en kvinnehistorie som gjorde at han ikke var fullt så årvåken og oppmerksom som han pleide å være? 

Dødsfallet sjokkerte et helt folk, og førte til landesorg i tre hele dager etter ordre fra General Franco. I "Manolete" følger vi den legendariske tyrefekteren etter at han møtte sitt livs kjærlighet i kvinnen "Lupe" Sino, og frem til hans trafiske død.

Manolete var ingen utadvendt mann, og all hans popularitet gjorde ham mer brydd enn noe annet. Dyktig matadorer var datidens popstjerner, og de ble dyrket som de reneste idoler. Så traff han det som skulle bli kvinnen i hans liv - Lupe. Lupe (spilt av Penélope Cruz) var alt Manolete ikke var: fyrrig, lidenskapelig og med en voldsom apetitt på livet. Gjennom deres kjærlighetsforhold våknet imidlertid lidenskapen i Manolete (spilt av Adrien Brody), og dermed var all hans sinnsro radert bort. I stedet for å anse den neste tyrefekterkampen som det viktigste, var det nå langt mer viktig for ham når han neste gang ville få treffe sin elskede. Dette bekymret teamet rundt den berømte tyrefekteren, og de var derfor svært i mot dette kjærlighetsforholdet som for alvor truet deres eget levebrød.

Forholdet mellom Manolete og den vakre skjønnheten var alt annet enn harmonisk. Lidenskap og dramatikk fulgte denne kvinnen, som overhode ikke var interessert i å bli bundet fast i et ekteskap. Hun kunne bare elske når hun var fri fra alle forpliktelser. Når hun på spørsmål om hun ville være Manoletes kvinne "for evig", svarte hun betegnende nok noe sånn som "absolutt, men ikke hele tiden!" 

Det er ikke ofte man ser så til de grader eksplosiv lidenskap på lerretet som i denne filmen. Det borger for kvalitet når en så fantastisk skuespiller som Penélope Cruz er hovedrolleinnehaver, og det gjør det sannelig også når Adrien Brody (mest kjent fra Roman Polanskis film "Pianisten") er med.

Jeg storkoste meg med denne filmen! Hvis det var noe jeg godt kunne tenkt meg mer av, så var det at landskapene fra stedene matadoren og hans elskede besøkte - Sevilla, Cordoba, Madrid, San Sebastian - hadde vært viet litt plass. For øvrig elsker jeg filmer som tar for seg kjente personer som har prestert noe spesielt, og for den saks skyld også filmer som omhandler kjente hendelser og steder. Fra før av har jeg egentlig kun kjent tyrefekting gjennom Kjell Halbings bøker om Morgan Kanes sønn Diablito - bøker jeg leste da jeg var tenårene. Og selv om jeg aldri kunne tenke meg å overvære et tyrfekting-show, er det likevel interessant å få innblikk i hva dette egentlig handler om for spanjolene. Ut fra en helhetsvurdering av filmen, hvor skuespillerprestasjonene er helt avgjørende, ender jeg med terningkast fem. 

Manolete (spilt av Adrien Brody)

Manolete

Lupe og Manolete

Händel: Rejoice greatly, O daughter of Zion (Messiah, HWV 56)

"Jeg reiser alene" (Regissør: Stian Kristiansen)

Filmatisering av enda en bok om Jarle Klepp


Innspilt: 2011
Originaltittel: Jeg reiser alene
Nasjonalitet: Norge
Genre: Drama
Manus: Tore Renberg
Skuespillere: Rolf Kristian Larsen (Jarle Klepp), Amina Eleonora Bergrem (Charlotte Isabel Hansen), Ingrid Bolsø Berdal (Herdis Snartemo), Trine Wiggen (Sara Klepp), Pål Sverre Valheim Hagen (Hasse), Henriette Steenstrup (Grete Strandebarm), Gustaf Hammarsten (Robert Göteborg), Marte Aarseth (Anette Hansen)
Spilletid: 94 min.

Filmen "Jeg reiser alene" er basert på Tore Renbergs tredje bok i serien om Jarle Klepp - "Charlotte Isabel Hansen" - som utkom i 2008. Tidligere er den første boka om Jarle - "Mannen som elsket Yngve" - filmatisert.

Jarle studerer litteraturvitenskap på Universitetet i Bergen, eller "Høyden" som den kalles blant innvidde i studentmiljøet i Bergen. Han holder på med hovedfagsoppgaven sin, som handler om Proust, og få ting kunne vært viktigere enn dette. Dersom man ser bort fra damehistorier da - som krydrer tilværelsen når det trengs. En helg uten en durabelig fest går ikke an, og det gjelder å være der det skjer! Sammen med bestekompisen Hasse diskuteres litterærer preferanser og avanserte litteraturvitenskapelige begreper på høyt nivå. 

Så dumper det et brev ned i Jarles postkasse ... Brevet er fra ei jente han kun har et vagt minne om fra en fest for sånn ca. syv år og ni måneder siden. Hvor han våknet opp og hadde en anelse om at de kanskje hadde ligget sammen - uten at han var det minste sikker ... Hun forteller ham nå at det faktisk ble barn av dette, og at Jarle er far til en jente på syv år; Charlotte Isabel Hansen. Jarles verden raser nesten sammen. Han far? Og så kommer dette kvinnemennesket trekkende med dette etter syv år!? Og atpåtil vil hun at han skal stille opp som en mann en ukes tid - være far for sin hittil ukjente datter. Og det til ei jente med et så tåpelig navn! Hva annet kan Jarle gjøre enn å ta imot denne datteren? Men hva annet kan han gjøre enn å ringe sin mor? Barnets mor skal nemlig til Syden ...

Charlotte Isabel - eller Lotte som hun foretrekker å bli kalt - ankommer vitterlig Flesland flyplass på "avtalt" tidspunkt. Og det er en riktig søt jente også, viser det seg. Men motviljen som barnet har til hele situasjonen lyser lang vei. Og det går ikke lange tiden før hun vil hjem til sin mor. Da er det godt at Jarles mor er på vei, langt mer vant som hun er til å takle små barns behov - og med et brennende ønske om å få være farmor til det nyankomne familiemedlemmet. I mellomtiden vil Jarle for all del ikke gå glipp av verken damehistorier eller fester, og det hele går sin skjeve gang med mange morsomme og sjarmerende episoder. Spesielt morsomt er det når studentlivet Jarle lever - en slags intellektuell boble - krasjlander mot datterens viktigste interesser for tiden - prinsesse Diana som nylig er død og Tamagochier ...

Jeg synes den første filmatiseringen av Jarle Klepp-bøkene - "Mannen som elsket Yngve" - var mye, mye bedre enn "Jeg reiser alene". Noe av grunnen til dette er at en del av episodene i herværende film oppleves noe kunstige og ikke rent lite snublende. Selv om skuespillerne glimter til innimellom, ser det spesielt i begynnelsen ut som om de ikke helt har hatt den riktige kjemien seg i mellom. Morsomme replikker blir liksom hengende i løse luften, og den ene episoden glir ikke naturlig og lett over i den neste. Dette bedrer seg heldigvis etter hvert, men det var ikke nok til å berge mitt helhetsinntrykk av filmen. Lille Charlotte Isabel, spilt av skjønne og sjarmerende Amina Elonora Bergrem, kunne imidlertid ikke gjort det bedre! Så ja, jeg ble svært sjarmert, men ender like fullt opp med at denne filmen ikke fortjener mer enn terningkast fire. Det som tross alt trekker opp helhetsinntrykket er at skildringen av studentmiljøet er svært autentisk og at handlingen er lagt til Bergen! Jeg elsker denne byen, hvor jeg selv studerte for atskillige år siden, og bare det å se glimt av byen i en film som dette, løfter den etter min oppfatning. Hvor banalt det enn kan høres ... ;-) Boka er for øvrig definitivt bedre enn filmen. 

Charlotte Isabel Hansen har ankommet Bergen

Lotte vil hjem!

Dama gjør det slutt med Jarle

En bursdagsfeiring lille Lotte ikke kommer til å glemme med det første

Cecilie Enger: "Himmelstormeren"

Ellisif Wessel - rebell og foregangs-kvinne


Utgitt: 2007
Lydboka er innspilt: 2010
Forlag: Lydbokforlaget
Oppleser: Cecilie Enger
Spilletid: 10 t 36 min.

Ellisif Wessel (f. 1866 d. 1949), født Müller, vokste opp i et strengt religiøst overklassehjem i Gausdal. Hun giftet seg med sin fetter Andreas Wessel i 1886. Selv den gang var det å gifte seg med sin fetter ansett som nokså uhørt, men Ellisef bøyde ikke av for sin mors press om å avstå fra giftemål. Hun elsket Andreas og ønsket å få mange barn sammen med ham. At hun skulle gå et barnløst liv i møte, med flere aborter og et barn som døde før det fylte ett år, var helt fjernt for henne da hun reiste til Kirkenes sammen med ham rett etter bryllupet. Han hadde nemlig fått jobb som distrikslege der.

I begynnelsen bisto Ellisif mannen sin i hans arbeid, men det gikk ikke lange tiden før hun begynte å engasjere seg sosialt i Finmark. Overalt ble de vitne til dyp fattigdom og nød, og med sitt Hasselblad-kamera dokumenterte hun elendigheten. Flere forsøk på å få bevilgende myndigheter i Kristiania til å engasjere seg i samene og kvenenes skrikende behov for selv de mest nødvendige ting, strandet like fullt. Ellisif selv var sjokkert og rasende over denne likegyldigheten som ble folket i nord til del. Om det var barnløsheten og dermed mye fritid som gjorde at overklassekvinnen Ellisif Wessel engasjerte seg og ble en rødglødende sosialist, eller om det bare var slik hun var av natur, er ikke godt å si, men mest sannsynlig lå dette dypt i hennes natur. For også i sin ungdom hadde hun engasjert seg sterkt for saker som handlet om de svakeste i samfunnet.

Ellisif engasjerte seg politisk for arbeidernes sak og ble en fagforeningskvinne rundt begynnelsen av det 20. århundre. Det forhold at det ikke var mulig for en arbeider som jobbet hardt og med helsen som innsats å klare å brødfø familien sin fordi lønnen var så elendig, opprørte henne dypt. I tillegg opprørte det henne at arbeidsgiverne, kapitalistene, kalkulerte med at noen liv gikk tapt - i profittens tjeneste. En sames eller kvens liv var ikke så mye verdt. Etter hvert lærte Ellisif seg russisk og tysk, og hun nedla mye arbeid i å oversette sosialistiske tekster. Hun ble dermed en sentral skikkelse i det sosialistiske miljøet, og ble - ikke overraskende - ansett som nokså brysom blant "sine egne". Flere forsøk på å stanse henne lyktes imidlertid ikke, mest av alt fordi Ellisif ikke lot seg skremme av noen. Hun var ikke så opptatt av seg selv, men desto mer glødende for saken. Til slutt ble det gjort forsøk på å få henne erklært som utilregnelig, uten at dette lyktes. Rettssaken svekket henne imidlertid, og etter dette var det ingen som lenger ønsket å publisere artiklene hennes. Hun skrev derfor for sitt eget tidsskrift "Klasse mot klasse".

"Himmelstormeren" er en engasjert bok om en kvinne som har satt dype spor etter seg i Finmark både hva gjelder kampen for kvinnenes og arbeidernes plass i samfunnet, til tross for at det kanskje ikke er så mange som kjenner til henne i dag. Desto mer interessant da at Cecilie Enger har brakt historien om denne kvinnen frem i lyset. Det er jo sjelden A4-menneskene som bringer verden fremover, men rebellene som blir ansett ugreie i sin samtid. Cecilie Enger må ha hatt mengder med historisk materiale tilgjengelig da hun gjorde research til denne boka, for alt som presenteres som fakta er svært overensstemmende med det jeg grovt sett visste om denne kvinnen fra før av og i tillegg har lest meg opp på mens jeg holdt på med den. I tillegg har hun diktet seg inn i hodet til Ellisif Wessel, og laget en roman av dette. Akkurat dette gjorde historien ekstra engasjerende, synes jeg. Som litterært grep er dette velkjent. F.eks. Per Olov Enquist gjør ikke annet i sine bøker. En annen forfatter som også er velkjent for å bruke dette fortellergrepet, og som også har lykkes godt med dette, er Gaute Heivoll. I Cecilie Engers tekst om Ellisif Wessel kan man dessuten merke noe av den temperatur som må ha preget dette rivjernet av en kvinne, som fikk til nesten alt hun satte seg fore. Selv da alle var mot henne og det toppet seg rundt rettssaken, klarte hun å stå oppreist. For et mot hun må ha hatt! Hun fortjener virkelig å bli husket for sine bragder! Her blir det terningkast fem! 

Cecilie Enger (f. 1963)

Kerstin Ekman: "Hendelser ved vann"

Om uoppklarte drap og hemmeligheter


Utgitt i Sverige: 1993
Originaltittel: Händelser ved vann
Oversatt til norsk: 2004
Oversetter: Gunnel Malmström
Forlag: Bokklubben (Århundrets bibliotek)
Antall sider: 425
Priser: Nordisk råds litteraturpris, Augustprisen, Svenska Deckarakademins pris

Boka "Hendelser ved vann" er ansett som en av 1990-tallets ti beste bøker, og Kerstin Ekman mottok bl.a. Nordisk råds litteraturpris for den. Boka inngår dessuten blant de hundre bøkene som er valgt ut til Boklubbens "Århundrets bibliotek". Ekman har skrevet mer enn 25 bøker i løpet av sitt forfatterskap, og regnes som en av Sveriges mest sentrale forfattere.

I bokas første del befinner vi oss i en liten bygd i Nord-Sverige på begynnelsen av 1970-tallet. Til Svartvattnet ankommer Annie sammen med sin datter Mia for å arbeide som lærer i et kollektiv. Skepsisen som møter dem fra bygdas innvånere er til å ta og føle på. 

Så skjer det et groteskt dobbeltmord. Et ungt par blir funnet drept ved et vann, og de første øyenvitnene på stedet er nettopp Annie og Mia. Hva har Annie egentlig sett?  Uhyggen senker seg over det fra før av dystre stedet etter dette, og drapene forblir uoppklarte de neste tyve årene. Det hele kommer til å prege Annie resten av hennes liv ...

      "Mia var sammen med henne da det skjedde. Annie hadde prøvd å holde det hemmelig for henne, og hun kunne neppe huske noe av det. Men hun hadde naturligvis hørt snakk om det etterpå, til lede og vemmelse. Når hun sa at hun hadde vokst opp ved Svartvattnet, ropte folk opp. Der! 
       I begynnelsen av syttiårene hadde Svartvattnet vært en døende bygd blant mange andre. Regnet falt i ansiktene rundt valborgsmessebålet. Luften luktet dieselolje. De fylte kaffebokser med oljedynket sakflis og tente på. Veiene glimtet av disse lyktene noen timer en eneste kveld i året. Ellers ingenting. 
      Og siden hadde denne bygda blitt et svart smykke. Synlig. Fylt av kraft." (side 11)

Den dystre stemningen i bygda er satt, og dette forsterkes av at en av mennene i bygda, Johan, slepes til en brønn og senkes ned i denne av Björne og Pekka. Man skjønner at denne bygda ikke lenger er et blivende sted. I alle fall ikke for Johan ... Mange har litt av hvert å skjule, men hemmelighetene forties. Her snakker man ikke tide og utide!

I del to av boka har det gått tyve år. Mia har blitt en voksen kvinne, og Annie har hele livet levd i skyggen av det uoppklarte dobbeltdrapet som hun aldri har ønsket å snakke om. Til slutt skal det bli et nytt drap som fører til at dobbeltdrapet tyve år tidligere omsider blir oppklart.

Denne boka krever virkelig sin leser! Jeg opplevde den som nokså tung å komme gjennom, rett og slett. Jeg kjenner meg derfor ikke helt igjen i beskrivelsen av page-turner-karakter som mange har gitt denne boka. Når det er sagt er jeg imponert både over språket og forfatterens evne til å tegne en uhyggestemning som får selv den lyseste sommerdag til å fortone seg som november-dyster. Uhyggen ligger der hele tiden, og vi skjønner at morderen kan være hvem som helst. I denne 425 siders dystre romanen, som et stykke på vei har en del likhetstrekk med krimgenren, tegner forfatteren et sterkt samfunnskritisk bilde av en bygdekultur som er preget av lukkethet og manglende involvering av nykommere. Mange har ting de ønsker å skjule, og dermed kastes mistanken på flere. På grunn av bokas litterære kvaliteter synes jeg den fortjener terningkast fem!

Helt til slutt har jeg lyst til å sitere fra Bokklubbens presentasjon av boka:

" .... handlingen i Hendelser ved vann, en samfunnskritisk roman som tematiserer vold og død, og som kan leses på mange forskjellige måter og plan: Den kan leses som en spennende kriminalroman, en psykologisk roman om menneskets nattsider, et familiedrama om flere generasjoner, men også som en dannelsesroman eller en kjærlighetsroman."

Kerstin Ekman

Gåte Inga Litimor

Nikolaj Frobenius; "Så høyt var du elsket"

Vakkert-vondt om et far-sønn-forhold


Utgitt: 2011
Lydboka er innspilt: 2011
Oppleser: Mads Ousdal
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 8 t 15 min.

Nikolaj Frobenius (f. 1965) har i årene fra 1986 utgitt en rekke bøker samt skrevet filmmanus til tre filmer (Insomnia, Øyenstikker og En folkefiende). Fra før av har jeg kun lest tre av hans bøker; "Jeg skal vise deg frykten", "Teori og praksis" og "Det aller minste". "Så høyt var du elsket" er basert på forfatterens egne opplevelser i forbindelse med at hans far opplevde å bli mer og mer alderdomssvekket og syk, inntil han døde i mars i år, 94 år gammel. Samtidig er det grunn til å understreke at dette er en roman, en fiksjon, hvor han altså har brukt sine egne opplevelser som bakteppe mens han har skrevet boka. I følge forfatteren var det veldig sårt å skrive denne boka, samtidig som han fullførte den i løpet av rekordtid.

Emil er filmskaper og har et samlivsbrudd bak seg. Han har imidlertid ny kjæreste. En natt blir han oppringt. Faren har fått slag. Dette blir innledningen til en prosess, hvor faren blir stadig dårligere. Men ikke dårlig nok til å få sykehjemsplass. Han har nemlig ikke tilstrekkelig med "poeng" til det. Han er for åndsfrisk, er ikke dement, og dessuten kan han gå på sine egne bein. At han er full av angst og knapt kan sies å fungere, hjelper ikke det minste. Han har ikke nok poeng til å få sykehjemsplass! Foran ham står det nemlig 20 andre pasienter i kø, og det betyr at det må dø anslagsvis 20 pasienter før det er hans tur.

Frobenius harsellerer med byråkratiet rundt eldreomsorgen, uten at boka noen gang blir politisk. Tvert i mot opplevde jeg boka som sår og vakker, brutal og grusom i sin skildring av maktesløsheten og avmaktsfølelsen når man stanger hodet mot en vegg av paragrafer, uten at det er mulig å trenge gjennom. Emil bestemmer seg gang på gang for å være sindig i sitt møte med forvaltningen, men mislykkes igjen og igjen idet sinnet løper av med ham. At faren ikke får sykehjemsplass betyr at Emil må sette sitt eget voksenliv på vent. Det er ganske enkelt ikke plass for at han kan få et liv, fordi oppfølgningen av faren krever alt av ham. Samtidig som dette er en roman om avmakten mot byråkratiet, er det også en roman om det å bli eldre og bli mer og mer hjelpeløs. Og i mellomtiden stiller Emil seg betimelig spørsmålet om hvor syk faren faktisk må bli før det er mulig å få ham inn på et sykehjem ...

Selv om utgangspunktet er litt annerledes i denne boka, minnet den meg sterkt om Ketil Bjørnstads siste bok - "De udødelige". I Bjørnstads bok var det riktignok ikke noe tema at faren skulle på sykehjem. Der var det dessuten sønnen som var lege, mens det i Frobenius´bok var faren som er lege. I begge bøkene er imidlertid noe av grunntonen hvor lite vakkert det faktisk er å bli så gammel at man er avhengig av andre til den minste, lille ting. Når man kanskje for lengst er mett av dage, og egentlig synes det er greit om det hele hadde vært over ...

Denne boka synes jeg er glitrende skrevet! Når jeg vet hva som har inspirert forfatteren til å skrive boka, er jeg full av beundring over hvordan han har bearbeidet stoffet og gjort det til en meget lesverdig roman, som verken er klisjéfylt, banal eller for privat. Ei heller er den for politisk, selv om den er nådeløs i sin kritikk av byrakratiet. Boka er en vakker-vond skildring av forholdet mellom en far og en sønn, som altfor tidlig ble morløs. Da faren tordnet løs på sønnen og spurte ham hvilken nytte han egentlig hadde gjort for seg, mislykket filmskaper som han var idet han laget filmer ingen egentlig ønsket å se, gjorde det vondt. Mads Ousdal er en av mine yndlingsopplesere, og som vanlig gjør han en meget god figur som oppleser! Her blir det terningkast fem!

Nikolaj Frobenius

Gåte Skrømt

Jon Fosse: "Morgon og kveld"

Surrealisme i nynorsk språkdrakt


Utgitt: 2000
Lydboka er innspilt: 2001
Oppleser: Jørgen Langhelle
Forlag: Fono forlag
Spilletid: 3 t 5 min.


I bokas første del introduseres vi for ekteparet Marta og Olai som venter sitt andre barn, etter at de lenge hadde trodd at de kun kom til å få ett barn. Jordmor Anna er tilkalt fordi Marta ventes å føde når som helst. Og så kommer Johannes, den etterlengtede sønnen, til verden! Født inn i en fiskerfamilie, hvor yrkesvalget går i arv uten muligheter for å velge ...

I bokas andre del har det gått mange år. Johannes er blitt en gammel mann, og vi følger ham i hverdagen. Det hander om trivielle hverdagsrutiner som rullingsen og den neste kaffekoppen, om å vende seg til at kona hans nylig har gått bort. Det er aldri de store hendelsene i livet hans - bare de dagligdagse rutinene ...

Så endrer boka karakter. En av hans avdøde venner har kommet for å hente ham, og i en overgangsfase går Johannes rundt og undres over at f.eks. datteren hans, som kommer mot ham på gata, ikke hilser og bare går rett forbi. Hun ser ham ikke. Fordi Johannes er død ... Om det tok litt tid før jeg skjønte dette, tok det definitivt tid før Johannes selv skjønte at han var død. Det er nærliggende å betegne denne delen av boka som temmelig surrealistisk.

Samtidig som denne lille boka egentlig ikke inneholder særlig handling, er det faktisk et helt livsløp som beskrives mellom permene - fra fødsel til død. I begynnelsen må jeg innrømme at alle repetisjonene i teksten var småirriterende og føltes som et paradoks i forhold til den ellers så sparsomme teksten. Og kanskje er ikke Fosses fortellerstil egentlig min greie, selv om jeg opplever språket hans som poetisk og nærmest rytmisk. Stemningene som manes frem er ikke gitt en hvilken som helst forfatter å klare å skape. Like fullt grep ikke denne boka meg på samme måte som "Andvake", og det til tross for at oppleser Jørgen Langhelle leste med all mulig innlevelse i teksten. Noen ganger kan man etterpå lure på om man var i det rette humøret til å lese en såvidt stillestående roman som "Morgon og kveld" tross alt er, men jeg tror ikke at det var dette som ble feil denne gangen. Likevel undres jeg når andre betegner denne boka som noe av det beste de har lest. Mulig dette skyldes at jeg denne gangen hørte på lydbokutgaven i stedet for å lese papirutgaven, og dermed gikk glipp av det intense ved å lese en roman uten punktum - noe som nærmest "tvinger leseren til å lese på innpust, fortløpende og uten stans", for å sitere Dagbladanmeldelsen av 29.08.2000. Jeg gir denne boka terningkast fire. 

Jon Fosse

"The Agronomist" (Regissør: Jonathan Demme)

Unikt portrett: Jean Dominique fra Haiti


Innspilt: 2004
Originaltittel: "The Agronomist"
Masjonalitet: USA. Haiti
Genre: Dokumentar
Medvirkende: Michele Montas, J.J. Dominique, Aboudja, Jean Dominique, Raoul Labuchin
Spilletid: 90 min.

Med ordene "You cannot kill the truth with a bullet", innleder regissøren Jonathan Demme sin dokumentar om den legendariske haitiske frihetskjemperen Jean Dominique (f. 1930 d. 2000), som sammen med sin kone drev Haitis siste frie radiostasjon - Radio Haiti-Inter. Under stadig skiftende regimer ble arbeidet som radioaktivist stadig vanskeligere, og Jean Dominique og hans kone Michele Montanas ble tvunget i eksil flere ganger. Det siste eksilet endte for Jean Dominiques del med at han ble drept. Drapet har aldri blitt oppklart. Selv mente Dominique for øvrig at han ikke var en journalist, men at han ble det etter hvert. For egentlig var han agronom ... Derav filmens tittel.

Filmen består av en rekke intervjuer med Jean Dominique og hans kone - fortrinnsvis under hans siste eksil i USA. Vi får høre om Dominiques engasjement for rettferdighet, spesielt for de fattigste av de fattige. Han kjempet dessuten for demokrati i et land uten særlig demokratiske røtter. Etter hvert ble hans kone en viktig støttespiller i denne kampen. Det spesielle med deres historie er at de fikk holde på så lenge som de gjorde, uten at det ble foretatt formelle forsøk på å stenge radiokanalen. De ble "bare" beskutt av og til ... Etter Dominiques død drev Michele Montanas radiostasjonen videre i ytterligere tre år, før hun måtte gi opp. 

Filmregissøren Jonathan Demme har mange kjente filmer på sin merittliste, mest spillefilmer, men også endel dokumentarfilmer. At han har hatt en spesiell plass i sitt hjerte for Haiti skjønner vi når vi ser at han allerede i 1987 laget filmen "Haiti: Dreams of Democracy". Ved at dokumentaren "The Agronomist" nå er blitt gjort tilgjengelig også for norske DVD-kjøpere, er det å håpe på at flere får innblikk i den unike historien om Jean Dominique. Gjennom å holde historien om slike personer levende, skapes det håp for mange som lever under tilsvarende forhold, hvor menneskerettigheter ikke betyr noe for sittende regime. Fremtiden ser heldigvis atskillig lysere ut for det haitiske folk i dag, enn bare for en håndfull år siden. Like fullt er Haiti et av verdens fattigste land, en situasjon som ikke akkurat ble bedre etter jordskjelvet i 2010. Hjelpearbeidene og oppbyggingen av landet er imidlertid i full gang. Jeg synes filmen fortjener terningkast fem.

Jean Dominique 

Michele Montana

Händel - Water Music - Suite No 3 in G

Versailles 2005

Inspirert av Woody Allens siste film "Midnight in Paris", har jeg gravet frem noen gamle bilder fra Versailles. Bare det faktum at mitt speilreflekskamera ikke hadde rukket å bli en del av mitt liv på den tiden, får meg til å ønske en reprise av besøket i Versailles. Her er i alle fall et lite utvalg av bildene jeg tok under mitt besøk der i 2005. Og til alle som har lyst til å besøke dette fantastiske slottet: Gjør det! Om sommeren! Og regn med at det tar en hel dag! Hvis du ønsker å lese mer om det barokke slottet, som ble bygget av solkongen, Ludvig XIV, anbefaler jeg Wikipedia.

Inngangen til Versailles

Slottet

Slottet

Dekorerte tak over alt!

Spennende å studere gamle kart!

En av slottets mange lysekroner

Kongestol

Speilsalen

Hall of Battles

Marie Antoinette og barna

Marmorplassen

Hageanlegget

Hageanlegget

Pyramidefontenen

Hageanlegget

Dronningens ballsal

På slutten av besøket i Versailles "tordnet" Händels Water music ut over alle høyttalerne, samtidig som alle fontenene sprutet over med vann. Det var rett og slett magisk å gå rundt i hageanlegget - omgitt av barokkmusikk. Her er en liten smakebit fra stykket.