Miles Davis - Bye Bye Blackbird

Miles Davis - Summertime

"Midnight in Paris" (Regissør: Woody Allen)

En kjærlighets-erklæring til Paris!


Innspilt: 2011
Originaltittel: Midnight in Paris
Nasjonalitet: Spania, USA, England
Genre: Komedie
Skuespillere: Owen Wilson (Gil Pender), Rachel McAdams (Inez), Marion Cotillard (Adriana), Mimi Kennedy (Helen, Inez´mor), Kurt Fuller (John, Inez´far), Michael Sheen (Paul Bates), Alison Pill (Zelda Fitzgerald), Adrien Brody (Salvador Dali), Tom Hiddleston (F. Scott Fitzgerald), Kathy Bates (Gertrude Stein), Carla Bruni (museumsguide), Corey Stoll (Ernest Hemingway)
Spilletid: 94 min.

Gil og hans forlovede Inez har reist fra USA til Paris sammen med Inez´foreldre, som tilfeldigvis har spandert hele gildet på dem. Nokså raskt etter ankomst viser det seg imidlertid at de har svært ulike forventninger til hva Paris har å by på. Mens Inez bare vil shoppe, danse hele natten og generelt ha det moro på det mer lettlivede viset, er Gil mer ute etter Paris´sjel. Han er en suksessfull filmskaper, men har bestemt seg for at det er forfatter han egentlig ønsker å bli. Dette kan ikke Inez forstå - at han vil seg selv så vondt at han ønsker å kaste seg ut i det ukjente all den tid hans filmer gir evig nok med suksess. For ikke å snakke om klingende mynt i kassen ... Som hans vordende fru en gang i fremtiden kan shoppe villt og hemningsløst for!

Etter et par dager støter de på et vennepar av Inez fra USA. Paul er dessuten tilfeldigvis en av Inez´ekskjærester, og, skal det vise seg, fremdeles et menneske hun beundrer dypt. Det er faktisk ikke den ting den brautende Paul ikke er irriterende ekspert på når det kommer til stykket. Kunst, vin, mat, Paris ... det aller, aller meste i grunnen. Og når Gil ikke orker å henge sammen med denne irriterende Paul og hans vellykkede kone Carol, og Inez velger deres selskap fremfor sin vordende ektemanns selskap, er det ikke til å undres over at det går som det går til slutt ...

Mens Inez er ute på nattestid med ekteparet Bates, dras Gil tilfeldigvis mot en svunnen tid. At Paris er magisk etter midnatt, skal han sannelig få oppleve! For mens han sitter på en trapp og ikke aner hvor han befinner seg, hører han at klokka slår tolv. Midnattstimen har begynt! Plutselig står det en nesten hundre år gammel bil foran ham, og et selskapskledd følge overtaler ham til å bli med. Og vips! så befinner han seg i 1920-årenes Paris. Her dukker F. Scott Fitzgerald, Ernest Hemingway, Gertrude Stein, Pablo Picasso og ikke minst vakre Adriana opp. Gil øyner muligheter til å få sin bok vurdert av fantastiske Gertrude Stein, samtidig som han svermer for Adriana. Kveld etter kveld flykter han fra sin samtid for å være sammen med disse menneskene, mens avstanden mellom ham og Inez vokser og vokser ... Når han forsøker å fortelle om det han har opplevd, møter han utelukkende fnysende forakt fra hennes side. Paris-turen skal komme til å forandre deres liv for all fremtid ... 

På DVD-coveret kan man lese følgende: 
"Paris om morgenen er vakker. Paris om ettermiddagen er sjarmerende. Paris om kvelden er fortryllende. Men - Paris etter midnatt er magisk! "Midtnight in Paris" er Woody Allens elegante og sjarmerende kjærlighetshyllest til Paris." Å ja! Jeg er så til de grader enig!

Kanskje påvirkes min vurdering av denne filmen ikke rent lite av mitt eget forhold til Paris, slik at jeg umulig kan bli 100 % objektiv. Bare åpningsscenene i filmen, sekvensene som er valgt - fantastisk! Og rent bortsett fra at Inez, som spilles av Rachel McAdams, kunne ha vært noe mindre melodramatisk, har jeg absolutt intet å utsette på skuespillerprestasjonene. Her har vi for øvrig en komedie som faktisk er morsom uten å ende opp i det hysteriske. Og når mesterlige Woody Allen slår til (heldigvis uten å spille noen rolle selv!), så blir det i tillegg intelligent humor av det også! Når jeg likevel ender med å gi denne filmen terningkast fem (og altså ikke en sekser), så er det fordi historien blir litt i tynneste laget. For jeg tror at når jeg en gang kommer til å se denne filmen igjen, er det primært for å se nydelig filming av Paris, og kanskje ikke i første rekke å gjenoppleve selve historien. Men jeg må legge til: det blir en sterk fem´er!

Inez og Gil sammen med ekteparet Bates i Versailles´hageanlegg

Gil treffer en sjarmerende antikvitetshandler

Gil og Inez - et par fullstendig på kollisjonskurs

Når drømmen er å oppleve Paris i regnvær ...

Midnight in Paris (Guitar background music)

"Bridesmaids" (Regissør: Paul Feig)

Absolutt sjarmerende, men ...


Innspilt: 2011
Originaltittel: Bridesmaids
Nasjonalitet: USA
Genre: Komedie
Skuespillere: Kristen Wiig (Annie), Rose Byrne (Helen), Jon Hamm (Ted), Maya Rudolph (Lillian), Ellie Kemper (Becca), Melissa McCarthy (Megan), Wendi McLendon-Covey (Rita), Michael Hitchcock (Don), 
Spilletid: 125 min.

Annie (i Kirsten Wiigs skikkelse) er midt i tredveårene og har i grunnen mislykkes med det meste i livet sitt. Som om det ikke var nok at hun lever i Milwaukee og heller ikke har lykkes i å kapre en mann for livet, bor hun i et traurig bokollektiv sammen med et søskenpar man ikke skulle tro at det kunne finnes maken til, hun er blakk, jobben sin har hun fått som en vennetjenesteste mellom sjefen hennes og hennes mor, og hun synes nesten kun å være i stand til å treffe menn som bruker henne på verst tenkelige måte. Kan det bli verre? Absolutt! For i løpet av filmen mister hun jobben sin og det traurige søskenparet ønsker at hun skal flytte ut. De synes nemlig at hun er i traurigske laget selv ...

Midt oppi alt dette ønsker Annies beste venninne Lillian at nettopp hun skal være hennes forlover. Men hvordan skal hun klare dette når hun ikke eier nåla i veggen selv? Så dukker plutselig Helen opp. Hun har alt det Annie mangler. Hun er gift, rik, vanvittig vakker ... og fryktelig keen på å bli forloveren til bruden selv ... Sånn sett er hun selve inngrepet på den vakre kvinnen som ingen orker å være venninne med, fordi de alltid vil havne i skyggen av henne. Helen er for øvrig gift med sjefen til Lillians vordende mann. Det bygger seg opp til et sjalusidrama av de helt store, der de to kvinnene - Annie og Helen - konkurrerer om å skape det mest spektakulære bryllupet noen sinne. Spørsmålet er imidlertid hvem som skal betale for gildet. For brudens far nekter ...

På forhånd hadde jeg hørt mye om hvilken fantastisk morsom film dette skulle være. Ikke få jeg kjenner har nesten bokstavelig talt holdt på å le seg skakk fordervet etter å ha sett denne filmen på kino. Selv ble jeg skuffet. Kanskje blir enkelte av de påstått hylende morsomme scenene mindre morsomme og til og med litt "små" på en 50 tommers TV-skjerm? Jeg vet ikke. Det jeg imidlertid erfarte er at mye av humoren gikk rett hjem hos tenåringene i huset, som jeg så denne filmen med. Selv må jeg innrømme at f.eks. prompehumor ikke er helt min greie. Sammenligningen med den mannlige utgaven av samme type film - "Hangover" - synes jeg heller ikke passet, for den filmen er virkelig skrekkelig morsom! Jeg kan ikke huske å ha ledd så mye noen gang, faktisk.

"Bridesmaids" er like fullt en veldig severdig og søt film full av sjarme! Kanskje er min humor litt på utur med de fleste andre når jeg ender opp med å gi terningkast tre. Jeg knekker sammen og tilstår at det først og fremst er det mollstemte som går rett hjem hos meg. Derfor: ta min vurdering for det den er, nemlig først og fremst min personlige oppfatning. For øvrig er det på sin plass å si at det er mye bra musikk i denne filmen!

Alle brudepikene med forlover Annie i forgrunnen

Den absolutt kuleste brudepiken av dem alle!

Den irriterende smellvakre Helen, som forsøker å

overta plassen til Annie

Annie (i Kirsten Wiigs skikkelse)

Anne Karin Elstad: "Fri"

Etterkrigstid i Kristiansund


Utgitt første gang: 2000
Lydboka er innspilt: 2000
Oppleser: Merete Moen
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 11 t, 24 min

I denne siste boka i serien om Julie har Julie forlatt Storvik gård og flyttet inn til Kristiansund. Hun maktet ikke lenger å bo i kårboligen på Storvik, hvor hun ble vitne til at Josteins kone, datteren av bygdas stor-nazist under krigen, støter både Dreng-Anders og Astrid ut fra gården, uten å ta hensyn til vilkårene for overtakelse av odelen. Jostein følger heller ikke opp sine forpliktelser overfor henne. I stedet ser hun hvordan alt hun forbant med gården, gradvis slettes ut, og slukes av nabogården Aas, hvor altså den tidligere nazisten Hallgrim Aas holder til. I denne boka følger vi henne fra midten av 1950-årene og sånn ca. tyve år frem i tid.

I Kristiansund livnærer Julie seg til å begynne med av søm. Hun syr klær til fintfolket i byen, og det går ikke lang tid før hennes ry som syerske fører til fast jobb i en av byens manufakturer. I de påfølgende årene lever hun mye godt kun for barna og barnebarna, og det er ikke få ting hun etter hvert må forholde seg til. Blant annet er hennes vakreste sønn Helge homofil. Christer har slått seg opp som skuespiller på Nasjonalteateret i Oslo, og er etter hvert blitt en profilert kjendis som deltar i byens sosietetsliv. Ekteskapet med kona Eva hangler imidlertid, og når skilsmissen er et faktum og Julie får presentert ulike fakta fra begge ektefeller, gjør hun som mødre alltid har gjort - både før og etter hennes tid: hun fester mest lit til sønnens historie.

Datteren Sunniva er overhode ikke tam, og Julie fortviles mang en gang over hennes ymse innfall. I motsetning til moren blåser Sunniva i hva folk vil si, og lever et liv i tråd med egne behov uten å ta hensyn til folkesnakk og sladder.

Etter hvert må Julie sitte og se på at barna både skifter kjærester, gifter seg, skilles og treffer nye ektefeller, mens hun gremmes og skammer seg på Storvik-familiens vegne. Hun skjønner imidlertid tidlig at dersom hun ikke skal miste kontakten med barna, må hun la enkelte temaer ligge. I stedet forsøker hun å være et solid anker for barnebarna når foreldrene ikke er fysisk eller mentalt til stede for dem. Da Helenes mann Ivar, Julies svoger, dør, blir disse to kvinnene svært viktige for hverandre. Og så spørs det om Julie en gang for alle skal få anledning til å tenke kun på sin egne behov? Ulrik, en lege på stedet, og hun har lenge hatt et godt øye til hverandre, men Ulrik er gift med en pleietrengende kvinne ...

Som jeg tidligere har skrevet om disse bøkene, opplevde jeg de to første bøkene - "Julie" og "Som dine dager er" - som meget gode, mens den tredje boka - "Lenker" - var litt nedtur. Dette inntrykket har for så vidt også vedvart gjennom "Fri". Forfatteren har åpenbart hatt som ambisjon å få med mest mulig norgeshistorie i boka, og alle gjentakelsene fra de tidligere bøkene opplevde jeg som unødvendige og litt irriterende. Det blir for mye oppramsing og lite som minner om stor litteratur. Uansett er jeg glad for at jeg har fått øynene opp for Anne Karin Elstads bøker, og gleder meg til å lese flere av disse i tiden som kommer. Denne bokserien om Julie har vært engasjerende å følge, og jeg skjønner at jeg har mye å glede meg til når det gjelder bokserien om folket på Innhaug, hvor handlingen er lagt til 1800-tallet. Denne siste boka i serien om Julie - "Fri" - fortjener terningkast fire, synes jeg. Og det er vemodig å ta farvel med familien Storvik ...

Anne Karin Elstad

"I am slave" (Regissør: Gabriel Range)

Sjokkerende om moderne slaveri i dagens London


Innspilt: 2010
Originaltittel: I am slave
Nasjonalitet: England
Genre: Thriller/drama
Skuespillere: Wunmi Mosaku (Malia), Isaach De Bankolé (Bah), Lubna Azabal, Yigal Naor (Said), Hiam Abbass, Nonso Anozie (Hana), Nasser Memarzia (Ibrahim), Selva Rasalingham (Amir), Amaar Sardharwalla (Assi), Jameel Sardharwalla (Rami)
Spilletid: 77 min.

Malia vokser opp i en landsby i Sudan, hvor hun er intet mindre enn en prinsesse i sin stamme. Da hun er i 12 årsalderen, blir landsbyen angrepet av en fiendtlig stamme. I kaoset som oppstår blir hun kidnappet og kjørt av gårde sammen med flere andre unge piker.

I første omgang selges Malia som slave til en kvinne (spilt av Hiam Abbas) som ønsker seg gratis hushjelp. Med ansvar for renhold og matlaging tilbringer hun de neste årene av sin ungdom i fangenskap hos denne kvinnen. Hun bor i et primitivt skur på gårdsplassen, og har nesten ikke de mest nødvendige ting, ulønnet som hun jo er. Selv når sjansen til å rømme oppstår, skjønner Malia at hun ikke har noe sted å dra. Grunnet en bagatell bestemmer kvinnen at Malia skal sendes til hennes slektninger i London.

Da Malia ankommer London, kan hun ikke språket og er fullstendig prisgitt sine nye eiere. Passet hennes inndras, og fordi hun ikke kjenner koden til alarmen i huset, er hun i praksis innesperret også her. Hun har ansvar for renhold, matlaging og barnepass i sitt nye "hjem", og har ingen tid til egne private gjøremål. Etter hvert som hun lærer seg språket, får hun så smått kontakt med familiens sjåfør. Han sjokkeres over at hun er slave i huset, men tør ikke å hjelpe henne fordi han er redd for å miste jobben sin. Takket være ham skjønner imidlertid Malia at truslene om å drepe hennes familie i Sudan dersom hun skulle klare å rømme, er og blir tomme trusler. Hun begynner etter hvert å planlegge sin egen flukt.

Parallelt følger vi Malias fars årelange kamp for å finne sin datter, det eneste barnet han har. Aldri gir han opp å finne henne i live ...

Filmen "I am slave" er basert på den britiske skuespilleren Mende Nazers historie. Selv er hun en tidligere slave fra Sudan, og etter at hun ble fri, har hun engasjert seg i kampen for menneskerettigheter. Det er en utrolig sterk historie vi blir vitne til i denne filmen, som altså handler om moderne slaveri. Selv har jeg tenkt at dette først og fremst skjer i forbindelse med trafficking og sex-handel, og at den form for slaveri som Malia ble utsatt for, for lengst er avskaffet. Det er imidlertid anslått at det i dag lever om lag 5000 kvinnelige slaver under lignende forhold som Malia bare i London. "I am slave reveals the shocking truth that if you´re living in London today, you could be living next door to a slave" står det på DVD-coveret.

DVD´en "I am slave" er flunkende ny på det norske DVD-markedet, men det er merkverdig lite å finne om filmen på norske nettsider. Jeg håper imidlertid at flere blir oppmerksom på denne filmen og dens innhold, som det faktisk er viktig at flere får øynene opp for! Jo mer kunnskap som spres om denne formen for slaveri, jo vanskeligere vil det bli for mennesker som driver med slikt slavehold å holde dette skjult for omverdenen!

Her blir det terningkast seks!

"Miral" (Regissør: Julian Schnabel)

Palestina-Israel-konflikten fra 1948 til 1991


Innspilt: 2010
Originaltittel: Miral
Nasjonalitet: Israel, India, Italia, Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere: Willem Dafoe, Freida Pinto, Hiam Abbass, Alexander Siddig, Vanessa Redgrave, Yasmine Elmasri, Omar Metwally
Spilletid: 112 min.
Basert på Rula Jebreals bok "Ørkenblomsten"

I filmen "Miral" følger vi starten på Palestina-Israel-konflikten fra 1948 og frem til 1991, hele tiden sett fra palestinernes side. Barnehjemmet Dar Al-Tifel drives av Hind Husseini, og til dette hjemmet kommer både foreldreløse barn og barn av foreldre som ikke ser seg i stand til å klare oppdragelsen av sine barn på egen hånd.

Mirals mor Pinto flykter fra en voldelig stefar som misbruker henne og søsteren seksuelt. Hun kommer egentlig aldri over dette, og selv om hun senere gifter seg og får datteren Miral, blir hun aldri lykkelig. Til slutt tar hun sitt eget liv. Miral vokser derfor opp uten mor, og faren beslutter etter hvert at hun skal plasseres på Hinds barnehjem.

Miral er en vakker, ung kvinne, som en dag forelsker seg i den politiske aktivisten Hani, og dermed må hun ta et valg: skal hun kjempe for sitt folks fremtid eller holde fast ved det Hind har lært henne, nemlig at fremtiden og landets fred kun kan sikres gjennom utdanning?

Da jeg i sin tid leste boka "Ørkenblomsten", som denne filmen er basert på, reagerte jeg på den noe ensidige fremstillingen av Palestina-Israel-konflikten. Dersom jeg hadde oppfattet at denne filmen var basert på "Ørkenblomsten", tror jeg derfor at jeg kanskje ville ha avstått fra å kjøpe den. Når det er sagt er den absolutt severdig! Men jeg hadde ikke trengt å få historien servert to ganger.

De mer kjente skuespillerne Willem Dafoe og Vanessa Redgrave opptrådte kun i noen mindre sekvenser i filmen, og akkurat dette skuffet meg i og med at de begge har blitt brukt nokså mye i markedsføringen av denne filmen. For øvrig vil jeg fremheve Hiam Abbass som spiller Hind, en skuespiller jeg tidligere har sett i filmen "Sitrontreet". Hun er fantastisk både i rollen som Hind i "Miral" og som enken Salma i "Sitrontreet"! Ut fra en helhetsvurdering ender jeg opp med å gi denne filmen terningkast fire. Det som trekker ned er at historien er noe banal og ensidig fremstilt, mens det som trekker opp er gode skuespillerprestasjoner og realistiske kulisser. Filmen (og boka) er for øvrig basert på en sann historie.

Hind og barnehjemsbarna

Skuespillerne Vanessa Redgrave, Hiam Abbass og Willem Dafoe

Miral og aktivisten Hani

Miral

Anne Karin Elstad: "Lenker"

Bygde-Norge under andre verdenskrig


Utgitt første gang: 1998
Lydboka er innspilt: 2004
Oppleser: Merete Moen
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 15 t 9 min.

"Lenker" er den tredje av i alt fire bøker om Julie. I "Julie" møtte vi ungjenta Julie som var i ferd med å bli voksen, og som var full av forventninger til livet. I "Som dine dager er" var Julie gift med Jørgen Storvik, og vi fulgte det unge paret i deres første år som nygifte, der de slet med Jørgens foreldre, som ikke ville overlate gården til dem og som lot dem gå nærmest som ubetalte tjenestefolk på gården i årevis.

Det har gått noen år idet handlingen i "Lenker" begynner. Julie og Jørgen har fått sønnene Christer, Jostein og Helge. Etter en ulykke i fjøset noen år tidligere, hvor Julie mistet barnet hun bar på, trodde ingen av dem at de kunne få flere barn. Stor var derfor gleden over at atpåklattene Sunniva og Sven meldte sin ankomst etter hvert.

Jørgens bror Ivar har i mellomtiden vendt tilbake fra Tyskland, hvor han har gått i lære for å bli flinkere på klaveret, og med seg har han sin tyske kone Helene. Ivar er også overbegeistret for Hitler, som har fått Tyskland på fote igjen i løpet av de harde tredveårene med stor arbeidsledighet og utbredt fattigdom. Han har meldt seg inn i NS, selv om han ikke er spesielt interessert i politikk.

Etter at Tyskland har okkupert Norge og blant annet Kristiansund er bombet sønder og sammen, viser det seg at Jørgens barndomskamerat Hallgrim Aas er nazist. Det er også presten Inge, som er gift med Julies søster Johanne. Det er nesten ikke en eneste familie som ikke er berørt av dette på et eller annet vis, og slik splittes mange familier under okkupasjonen. Johanne er bare en blek skygge av seg selv etter noen års ekteskap med Inge, og spørsmålet er om hun tidsnok skjønner at det ikke er liv laga med denne mannen, som ikke bare ødelegger henne, men også barna de har sammen.

Etter et langt liv med mye slit, blir Julie til slutt en bisk og nokså bitter kvinne, som til forveksling ligner sin egen mor der hun maser og kjaser på alt og alle, er livredd for hva bygda skal mene om både det ene og det andre, om "hva folk vil si", som skjuler sine følelser så godt hun kan, som er så prektig at menneskene rundt henne blir provosert og som hele tiden jager barna rundt, gir dem følelsen av aldri å være gode nok.

Anne Karin Elstad beskriver forholdene under krigen -  med varemangel og rasjonering, frykt for angiveri, illegal lytting til radiosendingene fra London, svartebørshandel m.m. Vi får også vite hvordan det går med familien Storvik og menneskene rundt dem i de første årene etter krigen, og innvies i oppgjøret med landssvikerne, tyskertøsene og dem som i det hele tatt sto på feil side under krigen. Sånn sett er denne boka interessant i forhold til å belyse forholdene i Norge under de rådende forholdene på den tiden. 

Mens jeg har likt de to foregående bøkene pga. dialogene og alt det usagte som har ligget mellom linjene, synes jeg denne tredje boka har sine svakheter. For det første opplevde jeg at det ble vel mange gjentakelser fra de foregående bøkene, som om boka som sådan skulle kunne stå helt på egne bein. For det andre ble det mye oppramsing av fakta om krigen, som jeg tenker at lesere som gjennomgår denne boka kan fra før av. Det var i det hele tatt lite nytt og oppsiktsvekkende om krigen. Og for det tredje synes jeg ting ble for overtydelig, som om leseren må ha det meste inn med tesje. Det som var styrken i "Julie" og i "Som dine dager er", manglet rett og slett i denne tredje boka. 

Selv om min begeistring har avtatt en god del i forhold til de to første bøkene, må jeg understreke at jeg aldri har vært i tvil om at jeg også ønsker å lese den siste boka - "Fri". Den er jeg i skrivende stund allerede godt i gang med. I alle fall: det blir terningkast fire på "Lenker".

Anne Karin Elstad

Kim Thúy: "Ru"

Selvbiografisk om flukt fra Vietnam


Utgitt: 2009
Originaltittel: Ru
Utgitt på norsk: 2011
Oversatt fra fransk: Heidi Grinde
Forlag: Perleblekk
Antall sider: 151

Kim Thúy (f. 1968) ble født i Saigon i Vietnam, og flyktet sammen med sine foreldre med båt i likhet med mange av sine landsmenn, mens hun fremdeles var et barn. De slo seg ned i Montreal i Canada, og etter dette har forfatteren studert både juss, lingvistikk og oversettelse ved Universitetet i Montreal. "Ru" er Thúy´s debutroman - en roman hun har vunnet en rekke priser for. Og som alltid når jeg kommer over nye bøker fra Asia, og spesielt fra så spennende land som Vietnam, må jeg lese dem. I dette tilfellet var også omslaget på boka så vakkert at dette alene trigget min nysgjerrighet.

I "Ru" forteller forfatteren om sin familiens flukt fra Sør-Vietnam og frem til livet deres i eksil i Canada. Historien er fortalt på en nokså fragmentarisk måte, og ikke kronologisk slik man kanskje kunne forvente. Gjennom små øyeblikksbilder går hun frem og tilbake i historien, som om det er innfallsmetoden og spontaniteten som avgjør hva hun ønsker å fortelle når. Noen ganger var dette litt forvirrende, men mest av alt en temmelig original og spennende fortellerstil da jeg først vennet meg til det. Gjennom de ulike sekvensene får vi innblikk i smerte og angst, fortvilelse og savn, men også humor og glede forbundet ved å være flyktning, leve i eksil i et fremmed land.

"Før båten lettet anker fra bredden på Rach Giá midt på natten, var de fleste av passasjerene bare redde for én ting - kommunistene de flyktet fra. Men i det øyeblikk båten var omgitt og innsirklet av en eneste, ubrutt blå horisont, endret angsten seg til et uhyre med hundre ansikter som skar gjennom bena våre så vi ikke merket nummenheten i muskler som ikke fikk rørt på seg. Vi var stive av angst, stivnet i angst. Vi lukket ikke lenger øynene når vi ble våte av tiss fra spedbarnet med sårskorpene i hodet. Vi holdt oss ikke lenger for nesen når de som satt ved siden av oss kastet opp. Vi var som fastfrosset, fanget mellom skuldrene til én, bena til en annen og angsten hos dem alle. Vi var lammet." (side 13) 

Noen av de korte kapitlene følte jeg behov for å lese flere ganger. Mellom de enkle setningene er det så mye smerte, så mye forsakelse og så mye følelser at jeg med min kulturbakgrunn neppe kan forstå alt forfatteren forsøker å formidle, selv om jeg etter fattig evne har forsøkt hardt.

"Politiet hadde ordre om at alle båtene med vietnamesere av kinesisk opprinnelse skulle få lov til å seile "i hemmelighet". Kineserne var kapitalister; det vil si antikommunister i kraft av sin genetiske opprinnelse. Derfor hadde inspektørene rett til å ydmyke dem, ransake dem og konfiskere eiendelene deres til siste stund. Familien min og jeg ble kinesere. Vi påberopte oss mine forfedres gener for å kunne flykte med politiets tause samtykke." (side 52)

Boka er godt skrevet, og vi får innblikk i verdener man ikke ante eksisterte, for å sitere baksideteksten. Enkelte ganger er beskrivelsene så grusomme at jeg nesten sluttet å puste mens jeg leste - andre ganger så vakre at jeg ble sittende og dvele ved teksten. Kim Thúy er virkelig en forfatter jeg gleder meg til å følge videre! Her blir det terningkast fem.

Andre bokbloggere som har skrevet om denne boka:
- Julies bokbabbel

Kim Thúy

TOM WAITS - Lost In The Harbour

"Youssou N´Dour: Return to Gorée - A Musical Odyssey" (Regissør: Pierre-Yves Borgeaud)

En annerledes dokumentar


Innspilt: 2007
Originaltittel: Youssou N'Dour: Retour à Gorée
Genre: Dokumentar
Medvirkende: Youssou N´Dour, Moncef Genoud, Idris Muhammad m.fl.
Spilletid: 108 min.

Sangeren Youssou N´Dour ble født i Dakar i Senegal i 1959, og har siden gjort en eventyrlig suksess med sitt reportoar av afrikanske sanger. Kanskje er han den mest berømte av alle afrikanske sangere i dag. Første gang jeg hørte om ham var en gang på 1980-tallet, og jeg har tom. en gammel LP-plate av ham i samlingen. I det siste har sangen "7 Seconds" gått som en farsott på all verdens hitlister, og jeg er også blant dem som skrur opp radioen når denne låten blir spilt. Nettopp derfor ble min interesse straks tent da jeg kom over denne DVD´en på Platekompaniet for noen uker siden.  

I dokumentarfilmen "Return to Gorée" reiser Youssou N´Dour med følge langs det han kaller "The African diaspora" (den veien afrikanerne ble spredt over til Amerika) fra Gorée, (en øy utenfor Dakar, som utgjorde hovedutfartsåren da slaver ble hentet ut fra Afrika) og over til Atlanta, New Orleans, New York, Bordeaux og Luxembourg. Underveis møter han lokale musikere - hovedsaklig jazzmusikere - som medvirker når han spiller sine egne låter. Bakteppet er de afrikanske slavenes påvirkning av den musikken kanskje særlig New Orleans ble så kjent for.

I begynnelsen opplevde jeg denne dokumentaren som litt rotete og uoversiktlig, og det gjorde noe med mitt engasjement mens jeg så filmen. Men sånn ca. halvveis ute i filmen løsnet det heldigvis, kanskje mest av alt fordi fokuset på selve musikken økte. Og for noen musikkperler som ble spilt! Da var det bare å lene seg tilbake og nyte 100 %! Så selv om jeg ender opp med å gi denne dokumentarfilmen bare terningkast fire ut fra en totalvurdering - tro ikke et øyeblikk at den ikke har sine terningkast fem- og seks-sekvenser! 

Youssou Ndour return to goree-same

Anne Karin Elstad: "Som dine dager er"

"... og som dine dager ere, skal din styrke være ..."


Utgitt første gang: 1995
Lydboka er innspilt: 2004
Oppleser: Merete Moen
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 11 t 22 min.

"Som dine dager er" er andre bok i en serie bestående av i alt fire bøker om Julie. "Julie" var første bok i serien, og der ble vi kjent med ungjenta Julie, som var full av forventninger og drømmer om fremtiden.

I "Som dine dager er" følger vi Julie, som nå er gift med Jørgen, har fått to barn - guttene Christer og Jostein - og bor på gården Storvik i Romsdalen. Handlingen i denne boka foregår i slutten av 1920-årene og begynnelsen av 1930-årene. Jørgen har lovet Julie at alt skal bli så bra - bare han får overta slektsgården etter foreldrene, og det er dette som holder det unge og forelskede paret oppe i en ellers svært vanskelig tid. For ikke bare er svigermoren stri - det er sannelig Jørgens far også.

Årene går, og Julie blir vitne til hvordan mannen hennes holdes nede og ydmykes av foreldrene hans. Selv om de bor på en storgård med et godt ry gjennom generasjoner, er de nærmest som tjenestefolk å regne, der de må tigge om den minste lille krone de trenger til forskjellige ting. Svigerfaren deler ikke ut penger i tide og utide, det er sikkert. Når Julie trenger noen nye klær eller å komme seg til tannlegen, finner hun det greiest å be sin egen far om økonomisk hjelp. Men selv ikke dette får hun ha for seg selv, siden svigerfaren driver posten på stedet og har full oversikt over alle brev som ankommer. Og de gangene hun mottar økonomisk hjelp fra faren, må hun tåle å få stikk fra svigerfamilien. Sørger de kanskje ikke godt nok for henne? Hva har hun å klage over? Og tror hun at hun har monopol på å ha det vanskelig?

Aller verst er det å se hvordan Jørgen kues av foreldrene. Aldri gir de ham sjansen til å vise hvor ansvarlig han er, og de gangene han bruker opp det han får av allmisser fra dem, som han retterlig har jobbet og slitt for, så blir dette også et "bevis" for at han ikke kan med penger. Den en gang så kjærlige mannen hennes forbitres mer og mer for hvert år som går.

Men om Julie går og vansmekter på Storvik, så er det mange andre som har det atskillig verre enn henne selv. Det er harde økonomiske nedgangstider - ikke bare i Norge, men i hele verden. Den ene finansinstitusjonen etter den andre går over ende, og med dette følger mange personlige tragedier. De som tross alt bor på en gård, har i alle fall tak over hodet og mat å sette på bordet. Verre er det med dem som bor i byen og som har mistet jobbene sine. Som hennes venninne Randi, som opplever at mannen hennes blir arbeidsledig. Og da Julie får vite at hennes yngre søster Johanne skal gifte seg med hennes barndomsvenn Inge, som nå har blitt prest, stivner noe inne i henne. Glade og vitale Johanne - sammen med den tilstivnede mannen som en gang holdt på å ødelegge henne? Hvordan skal det gå med Johanne? Men søsteren er så forelsket og naiv at hun aldri ville ha tatt i mot noe råd fra Julie. Dessuten er foreldrene fra seg av stolthet. Tenk at de skal få en prest som svigersønn!

Nok en gang slås jeg i bakken av Anne Karin Elstads evne til å fortelle! Uten at historien noen gang glir over i det sentimentale, var det smertelig å høre om Julies videre skjebne, bli vitne til hvordan drøm etter drøm knuses ... Og det til tross for at Julies skjebne faktisk må ha vært betydelig bedre enn det som ble de fleste av hennes medsøstre til del på den tiden, gift som hun var med en mann hun elsket og som elsket henne, og som behandlet henne som en likeverdig partner. Hadde det ikke vært for svigerforeldrene som gjennom sin strihet og manglende vilje til å føre gården over på odelsgutten, og som dermed gjorde den en gang så stolte sønnen sin om til en fjott, hvis steilhet etter hvert overskygget alle tilløp til klarsyn og fornuft når dette kunne trenges, kunne de kanskje fått til noe helt unikt dem i mellom. Men slik skal det dessverre ikke gå ... Denne striheten hos svigerforeldrene som også direkte har forårsaket at datteren deres blir gående ugift i år etter år, fordi de nektet henne å få ham hun en gang elsket ... Bibelordene som er hentet fra 5. mosebok kapittel 33 vers 25 blir det som gjør at Julie holder ut - "og som dine dager ere, skal din styrke være ... " Her blir det terningkast fem! Og jeg må stålsette meg for ikke å kaste meg over tredje bok i serien - "Lenker" - nå med det samme ... 

Anne Karin Elstad

Green Song: Anne Sofie von Otter & Elvis Costello

Anne Sofie von Otter - "Lasciatemi morire"

Anne Karin Elstad: "Julie"

Sterkt kvinneportrett fra bygde-Norge!


Utgitt første gang: 1993
Lydboka er innspilt: 2004
Oppleser: Merete Moen
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 9 t 7 min.

"Julie" er den første av i alt fire bøker ("Som dine dager er", "Lenker" og "Fri" er de tre andre) som alle handler om Julie - fra 1918 til et stykke ut på 1970-tallet. Handlingen finner sted på landsbygda i Romsdal og Nordmøre, samt i byene Molde og Kristiansund.

I "Julie" møter vi 18 år gamle Julie Rød, som har vokst opp under nokså enkle kår. Da hun for første gang skal flytte hjemmefra for å bli butikkdame hos kjøpmann Fuglevik, er hun livsglad og forventningsfull til livet. Det har ikke vært bare solskinn å gå hjemme sammen med den beske og bitre moren, som holder døtrene i et jerngrep, alltid redd for hva alle andre vil si. Med en tunge så giftig og skarp at hun på et øyeblikk kan forandre all glede til gift og angst ... Og som er så negativ at det skal mye mot til for å opprettholde troen på livet ...

For ungpiken Julie er det én ting som gjelder: å få seg en ektemann - helst en hun kan elske. Men så full av skam og angst er hun for det annet kjønn at man kan undres over hvordan det i det hele tatt var mulig å treffe noen den gangen, og langt mindre å være sikker på at den man til slutt valgte hadde både tæl og karakter i seg til å bli en skikkelig ektemann.

En dag dukker barndomsvennen Inge opp på Julies nye hjemsted. Han har lenge hatt et godt øye til henne, og ber henne ut på dans. Og Julie, som ikke er rent lite romantisk og svermerisk av seg, blir smigret over den oppmerksomhet Inge viser henne. Like fullt er hun usikker på om hun virkelig er forelsket i Inge, fordi hun i grunnen ikke tenker så mye på ham når han er ute av syn. Dessuten er hun livredd for sitt rykte og stivner bare han tar i henne. En oppvekst hvor det ikke har vært særlig rom for å vise det man føler gjør også at hun er temmelig tilkneppet. Til slutt gir Inge henne opp, opprørt over at Julie er så kald.

Spanskesyken herjer over landet, og da Julies søster plutselig dør pga. denne sykdommen, forandres Julies liv dramatisk. Moren vil ha henne hjem, og dermed er det slutt på all moro. Dersom det ikke hadde vært for at Julie helt uventet får et brev fra en ung mann hun en gang ble introdusert for via søsteren og hennes hemmelige kjæreste Hans, ville hun knapt kunnet klare å finne noe å glede seg over i denne sørgetiden. Gradvis blir hun pr. brev kjent med Jørgen Storvik, og dagen nærmer seg da de skal treffes for å finne ut om deres kjærlighet er noe å bygge videre på ... I mellomtiden dukker Inge opp en kveld Julie er alene hjemme på gården, og han er rede til å ta med makt det hun aldri var villig til å gi ham frivillig i sin tid ...

Denne bokserien om "Julie" burde jeg selvsagt ha lest for lenge, lenge siden! Jeg vet ikke helt hva det er som har gjort at jeg aldri tenkte at Anne Karin Elstads bøker skulle være noe for meg. Da jeg så forfatteren på scenen i forbindelse med Bokklubbens Jubileumsfest i Operaen tidligere i høst, bestemte jeg meg for å gjøre noe med dette! Ikke minst fordi jeg har hatt så stor glede av Edvard Hoems bøker. Han kommer jo fra omtrent samme område og har skrevet en rekke fantastiske bøker om og fra bygde-Norge.

Etter å ha hørt meg gjennom lydbokutgaven av "Julie", har jeg en ting å si: jeg er overbegeistret! Ikke bare forteller Anne Karin Elstad en fantastisk gripende historie om hvordan det var å leve på det pietistiske Vestlandet for nesten 100 år siden, men dette er også et solid stykke norgeshistorie fra en tid vi kanskje ikke har fått presentert altfor mye skjønnlitteratur. Styrken i Elstads historie ligger først og fremst i dialogene, som er knappe og hvor svært mye må leses mellom linjene. Ja, kanskje aller mest i det usagte. Julie er sårbar og naiv, og et hvert tilløp til håp om fremtiden knuses brutalt av moren. Hvorfor skulle hun tro at hun har noe mer rett til lykke enn alle andre? Er hun bedre enn de andre, kanskje? Der moren er hard, er faren heldigvis betydelig mildere. Og når det stormer som verst mellom mor og datter, finner Julie trøst hos ham.

Fordi det er så mye skambelagt man ikke kan snakke om, får Julie aldri forsvart seg mot morens bebreidelser over at hun vraker Inge, han som tross alt skal studere til prest, til fordel for denne fremmedkaren Jørgen, som kommer fra storgården Storvik. Unner hun egentlig datteren noen lykke når det kommer til stykket? Der hun hakker løs på Julie og hennes naive drømmer om en bedre fremtid enn den som ble henne selv til del ... Det gjorde tidvis vondt å lese om Julie, og da jeg var ferdig med denne første boka, måtte jeg umiddelbart kaste meg over den neste - "Som dine dager er" - til tross for at det strengt tatt er andre bøker som står foran i køen. Avslutningsvis må jeg nevne at Merete Moen er en fantastisk oppleser, der hun veksler mellom sin bokmåloppleser-stemme og romsdalsdialekt i dialogene. Her blir det terningkast fem!

Dette bildet tok jeg av Anne Karin Elstad under Bokklubbens 

Jubileumsforestilling i Operaen i høst

Resital på Den Norske Opera

Den Norske Opera arrangerer jevnlig såkalte resitaler, dvs. konserter med solister i fokus. For å sitere operaens nettsider: "Her får publikum intime møter med store sangstemmer fra inn- og utland, fra den lyseste sopran til den mørkeste bass, og et stort spekter av klang og uttrykk." 

Selv har jeg aldri vært på et slikt arrangement før tilfeldighetene førte til at jeg fikk dette med meg i dag. Og uten å overdrive må jeg si at dette ga mersmak! MYE mersmak!

På programmet i dag sto kontratenoren Lawrence Zazzo og lutt-spilleren Shizuko Noiri. I denne enkeltstående konserten fikk vi blant annet presentert reportoaret fra Zazzos CD "Lunarcy", som utkom tidligere i år. Temaet var månen og dens magi.

Jeg siterer fra introduksjonen av konserten på Den Norske Operas egne nettsider:

"I barokken var kastratene de største stjernene. I dag har kontratenorene overtatt deres repertoar. Med sin fabelaktige teknikk og egenartede klangfarge er det de som best kan gi dagens publikum en indikasjon på hvordan en sopranstemme kunne lyde fra en voksen manns kropp. Lawrence Zazzo har hatt en verdensomspennende suksess i konserter og operaproduksjoner i samarbeid med de aller fremste orkestre og dirigenter. Ved sitt besøk i Operaen vil han i tillegg til sitt kjernerepertoar fra renessanse og barokk gi oss smakebiter fra andre tidsepoker. Felles for alle sangene er at de handler om månen og dens magiske kraft. Shizuko Noiri akkompagnerer på lutt og byr også på noen solonumre."

Morsomt nok ble forestillingen introdusert ved den kjente psykiateren Finn Skårderud - med temaet "Månegalskap - sannhet eller overtro?".

Finn Skårderud i samtale med Anne Gjevang

Finn Skårderud ble blant annet bedt om å uttale seg om det er holdepunkter for at månen har den betydning den ofte er blitt tillagt gjennom litteraturen og kunsten for øvrig. Månen er tradisjonelt tillagt stor betydning i forhold til forekomst av både galskap, villskap, melankoli, romantikk m.m. - spesielt ved fullmåne. I språket vårt har dette nedfelt seg i enkelte ord som "lunefull", "lune" osv. - alt utledet fra det latinske navnet på månen - luna. I det engelske språket finner vi dessuten ordet "lunatic" som betyr mentalt syk/gal, noe som gir assosiasjoner til at månen skulle ha skylden for dette.

I følge Skårderud finnes det ingen dekning i vitenskapen for at man blir "månesyk" ved fullmåne. Det eneste måtte være at enkelte kan få litt problemer med søvnen. Og i tidligere tider - før elektrisiteten ble oppfunnet - kunne lyset (og ikke minst mangel på sådan) påvirke sinnelaget hos en del mennesker. I dag har imidlertid dette lite å si. Han hadde for øvrig noen interessante tanker rundt hva som skaper kunst, og påpekte bl.a. at rundt 50 % av alle Nobelsprisvinnere innenfor litteratur har en diagnose av et eller annet slag ... Legger vi til rusproblemer, øker prosentandelen ytterligere. Stor kunst skapes nok ikke først og fremst av harmoniske sinn ...

Lawrence Zazzo og Shizuko Noiri

Jeg har funnet et intervju av Lawrence Zazzo på Youtube, hvor han snakker om sin CD "Lunarcy". Jeg anbefaler spesielt interesserte å høre på dette:

Det var en stor opplevelse å være til stede under denne konserten! Stikkordsmessig kan konserten oppsummeres med at jeg fikk assosiasjoner til middelalderen, barokken og de tidligere kastratsangerne, i tillegg til at jeg fikk høre en rekke sterke og tidvis lidenskapelige tekster om månen og dens angivelige betydning. Vakkert var det! 



Her er en av tekstene fra konserten:

John Downland:
In Darkness Let Me Dwell

"In darkness let me dwell; the ground shall 
sorrow be,
The roof despair, to bar all cheerful light
from me;
The walls marble black, that moist´ned
still shall weep;
My music, hellish jarring sounds, to banish
friendly sleep.
Thus, wedded to my woes, and bedded in my tomb,
 O let me dying live, till death doth come, till death doth come.
In darkness let me dwell."

Tomm Kristiansen: "Mørk safari - beretningen om Henry M. Stanley"

Den egentlige historien om Stanley


Utgitt første gang: 1998
Lydbokutgaven er innspilt: 2007
Oppleser: Tomm Kristiansen
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 10 t 20 min.

Tomm Kristiansen (f. 1950) er først og fremst kjent som utenrikskorrespondent for NRK. Han var utplassert i Afrika i to perioder, og dette har gjort at han har en helt unik kjennskap til forholdene i denne verdensdelen. Dette har ført til utgivelse av flere bøker om Afrika, bl.a. "En vakker dag" som utkom i 2006. Det var denne boka som gjorde at jeg for alvor oppdaget hvilken fantastisk forteller Tomm Kristiansen er! Bøker som "Presidentens mann - oppdrag i Sør-Sudan" (utkom i 2009) og "Utenriks - hendelser verden ikke må glemme" (utkom i 2008) ligger allerede på vent hos meg. Dersom jeg gjennom mine omtaler av bøkene hans klarer å få flere til å bli oppmerksom på dem, er dette svært gledelig! Her kommer man nemlig dypere inn i Afrikas historie enn det som er mulig gjennom mediene for øvrig.

I "Mørk safari" forteller Kristiansen historien om Henry M. Stanley, en mann verden frem til 1998 stort sett hadde hørt heltehistorier om. Etter å ha lest "Mørk safari" bør ingen være i tvil: sannheten om denne mannen er mer sammensatt enn som så! Allerede i bokas forord settes stemningen: «Hans legendariske reise inn i det mørke og ville Afrika tilhører gutteboklitteraturens førstedivisjon... Etter å ha bodd noen år i Afrika, opplevde jeg at historien om eventyreren fikk andre farger... Da ble fortellingen anderledes, og ikke for barn.»

Henry Morton Stanley ble født i Denbigh i Wales i 1941, og døde i London i 1904. Opprinnelig het han John Rowlands, men omstendighetene førte til at han fikk lov til å ta navnet Stanley. Stanley var journalist og er mest kjent for sine oppdagelsesreiser i Afrika, hvor han jaktet på den forsvunne misjonæren David Livingstone. Stanley fikk også en stor betydning gjennom grunnleggelsen av Kongo. Dessuten kartla han Nilen- og Kongoflodens kilder.

Gjennom å sammenligne en rekke skriftlige kilder - 32 i alt - har Tomm Kristiansen forsøkt å komme til bunns i hvem Stanley egentlig var. Var han den helten av en ekspedisjonsleder som verden frem til da hadde ønsket å oppfatte ham som, eller var han en brutal despot som undertrykket de afrikanerne han kom over under sine ekspedisjoner? Virkeligheten lå kanskje et sted midt i mellom, slik den gjerne gjør når sannheten skal oppsummeres etter store menns (eller for den saks skyld kvinners) endelikt ...

I første rekke plukker Kristiansen fra hverandre Stanleys sørgelige barndomsskildringer i selvbiografien hans. Mye av det som fremkommer der, stemmer rett og slett ikke med virkeligheten. Det som imidlertid stemmer er at Stanley, eller Rowlands som han opprinnelig het, slo seg opp fra fattigdom til å bli en mann av betydning. For spesielt interesserte anbefales det å ta en nærmere titt på en artikkel om mannen i Wikipedia. Her får man de "tørre" fakta - i Kristiansens bok de levende fakta!

Historien om Stanley og de grusomhetene vi etter hvert får høre i "Mørk safari" må for øvrig forstås ut fra den konteksten dette foregikk i. Vi befinner oss i siste halvdel av 1800-tallet, og forholdet mellom afrikanere og europeere var ikke det beste etter en århundrelang utbytting og slavehandel. Relasjonen bar nok derfor preg av manglende tillit og ikke minst en hel del gjensidig frykt. Når europeerne med Stanley i spissen kom med sine glassperler og andre varer i den tro at dette ville bety mye i handelen med afrikanerne, men i stedet ble møtt med et regn av giftige piler og fientlighet, handlet det kanskje først og fremst om hvem som skulle overleve? Jeg vet ikke, men det er i alle fall nærliggende å tenke dette. Uansett er det ikke til å komme forbi at europeerne, som var utstyrt med skytevåpen, var de mest brutale. Stanley var intet unntak i så måte.

Det er en spennende reise Kristiansen drar oss gjennom! Ikke bare får vi inngående kjennskap til hvem Stanley egentlig var, for få - om noen? - har gravd så dypt som Kristiansen - men i tillegg får vi også vite hvilke utfordringer Stanleys ekspedisjoner ble utsatt for i jungelen. Ville dyr, insekter, tropesykdommer, fuktigheten, den brennende sola, manglende pengestøtte ... Nettopp forfatterens spesielle kjennskap til dette kontinentet gjør at han klarer å levendegjøre historien om de strabasiøse reisene gjennom Afrikas jungel slik han gjør. At det er forfatteren selv som er oppleser, er utelukkende en fordel. Som et tilleggsmoment får vi som lesere (eller tilhørere) merke hans voldsomme engasjement for saken, der han tordner løs på teksten! Her blir det terningkast fem!

Helt til slutt tar jeg med en interessant bokanmeldelse som ble ført i pennen av Markus Markusson i Dagbladet 17.11.1998.

Tomm Kristiansen