Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

onsdag 5. oktober 2011

Helga Flatland: "Alle vil hjem. Ingen vil tilbake."

Flatland imponerer!


Utgitt: 2011
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 202

I denne frittstående fortsettelsen av Flatlands debutroman "Bli hvis du kan. Reis hvis du må.", møter vi Julie, Sigurd og Mats, som hver og en opptrer som jeg-personer i boka. Julies bror Tarjei og hans kamerater Trygve og Kristian skal begraves i ei lita bygd i Norge. Eksakt hvor vi befinner oss, får vi aldri vite. Disse tre kameratene vervet seg i sin tid som soldater til krigen i Afghanistan, og alle tre befant seg tilfeldigvis i samme bil da de kjørte på en la
ndmine. De ble drept momentant.

Under hele Julies oppvekst har det vært klart at det er broren og odelsgutten Tarjei som skulle overta familiegården. Tarjei selv har vært helt måtelig interessert, mens Julie ikke har villet annet enn å drive gården. Faren har imidlertid ikke villet slippe henne til. Det er sønnen, den eneste sønnen han har, som skal overta etter ham.

Før Tarjei reiser til Afghanistan, ankommer Bærums-gutten og veterinæren Mats til bygda. Nokså raskt utvikler det seg et forhold mellom Julie og Mats, noe som etter hvert ender med at Julie blir gravid. Så kommer sjokknyheten om guttenes dødsfall, og den en gang så forutsigbare fremtiden blir med ett dramatisk endret. Mens Mats etter hvert ønsker å reise tilbake til Østlandet, langt bort fra den dystre bygda, føler Julie at hun ikke har noe valg og at hennes plikt er å bli på gården. Dette valget blir ikke enklere da brorens død får foreldrene til å gå fullstendig i stå. Faren som bare blir sittende uvirksom og glane i veggen, mens dyrene i fjøset forgår av vannstell, og moren som forsvinner inn i seg selv, ofte liggende på Tarjeis seng, hvor hun knuger seg fast i sengetøyet og gråter. Tiden går, men de kommer liksom aldri i gang med livene sine igjen ... Julie står på natt og dag for å holde hjulene i gang på gården, men hennes innsats anerkjennes overhode ikke.

Nabogutten Sigurd bærer på en stor skyld i forhold til Trygve. Noe har skjedd mellom dem som gjør at Sigurd føler at han har tatt livet av kameraten. Han forsøker å late som om han fikser livet sitt, men han drikker for mye og sjekker stadig opp damer han ikke kan bli fort nok kvitt dagen etter. Forsøk på å studere forsterker hans følelse av at han er mislykket. Gradvis synker han lenger og lenger inn i depresjonen, uten å være i stand til å be noen om hjelp. Til slutt er det en ung kvinne som han motstrebende har innledet et forhold til, som redder ham. Da har til gjengjeld selvforakten nådd et slikt lavmål hos ham at det ikke er mulig å komme lenger ned.

Vi får også høre Mats sin historie. Mens Julie fremstiller ham som en som stakk fra henne og barnet, ser Mats ganske annerledes på det hele. Han frustreres over Julies taushet og det at hun egentlig aldri ønsker å stå frem med at de to faktisk har et forhold. Og når han forlater bygda, ønsker han å ha henne og det ufødte barnet med seg til Østlandet. Selv kommer han fra en livlig familie hvor de kan snakke om alt - noe som står i dyp kontrast til det familielivet Julie er vant til. Spørsmålet er hvor langt han er villig til å gå for å beholde Julie og barnet.

Jeg hadde ikke noe forhold til Helga Flatland før tilfeldighetene gjorde at jeg fikk denne boka i hende. Jeg har følgelig ikke lest den første boka hennes "Bli hvis du kan. Reis hvis du må." (men det gjorde jeg etterpå - se linken til denne omtalen), som hun fikk Tarjei Vesaas´ debutantpris og ungdommens kritikerpris for, men dette har jeg tenkt å gjøre noe med. For Helga Flatland imponerer med "Alle vil hjem. Ingen vil tilbake."! Ikke bare skriver hun godt, men hun utviser stor modenhet gjennom de portrettene hun tegner av personene i boka. På Tillersk vis lar hun de ulike personene slippe til med sine historier. Alle som har levd en stund vet at det ikke finnes én virkelighet, men opptil flere - alt etter hvilke øyne som ser. Og nettopp dette virkemiddelet - at flere får anledning til å fortelle sin historie - gjør at vi som lesere får anledning til å betrakte de samme hendelsene fra flere ulike synsvinkler. Og da viser det seg at virkeligheten er langt mer komplisert enn man førs
t skulle tro.

Vekslingen i tid kan enkelte ganger bli litt forvirrende, men mest av alt beriket det historien. Forfatteren veksler også i målform, ved at Sigurd artikulerer seg på nynorsk, mens de øvrige personene forholder seg til bokmål, uten at jeg på noen måte opplevde overgangene som kunstige. Helga Flatland skriver så intenst og levende at det av og til gjorde vondt. Jeg er imponert over at en forfatter midt i 20 årene kan skrive så innsiktsfullt om så vanskelige ting som hun har gjort! Ikke bare har hun skrevet om vanskelige mellommenneskelige forhold, men hun skriver om spenningsfeltet mellom by og bygd og mellom ulike samfunnsklasser, om den dypeste sorg og om nesten å gi opp livet. Og om det å stå fullstendig alene i en periode av livet hvor man trenger støttespillere rundt seg for å klare å komme i gang med et brukbart voksenliv ... Her blir det en sterk fem´er på terningen! Og det må da komme en bok til?



Helga Flatland

tirsdag 4. oktober 2011

Og vinneren av konkurransen er ...

Den 3. september i år utlyste jeg en liten konkurranse på bloggen min. 

Nå er vinneren trukket, og det ble Trønderpi! Gratulerer!

Send meg din adresse til rosemariechr at gmail.com, så får du ditt ønske - filmen Certified Copy - oppfylt!

;-) Rose-Marie 


søndag 2. oktober 2011

arabic traditional music very soothing RUM

Youssou N'Dour featuring Neneh Cherry - 7 Seconds

Toni Morrison: "En nåde"

Om slaveri på 1600-tallet


Utgitt: 2008
Oversatt til norsk: 2009
Oversatt: Bodil Engen
Oppleser: Ane Skumsvoll
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 5 t 9 min.

Hva det var som gjorde at jeg for en tid tilbake ga opp papirutgaven av denne beskjedne, lille boka (på knapt 150 sider), vet jeg ikke helt, men jeg tror det var noe med at den var så springende, så vanskelig å få tak på og nærmest utilgjengelig. Jeg prøvde flere ganger, men nei ... det stoppet hele tiden opp. Så fant jeg lydbokutgaven på biblioteket og tenkte at "4 CD´er - det må jeg da klare å komme gjennom!" Forfatteren har tross alt fått Nobels litteraturpris (for nesten 20 år siden), og noen av bøkene hennes har jeg med vekslende hell også lest tidligere i min ungd
om.

Jeg opplevde den første CD´en som like utilgjengelig som papirutgaven, og klarte ikke med min beste vilje å finne en slags tråd i historien. Heldigvis kom det seg betydelig etter hvert, og da måtte jeg også konstatere at dette var en sørgelig og fin bok, som jeg er glad jeg fikk lest til slutt - selv om den aldri virkelig "tok av". Historien kunne med fordel ha vært formidlet på en mer forståelig måte, slik at både jeg og flere med meg hadde fått med oss forfatterens budskap. Uansett - jeg skal forsøke å formidle noe av historien, før jeg treffer min endelige dom.

Jacob Vaark ankommer Amerika i 1682, og anlegger en gård i Sør-Statene, nærmere bestemt i Maryland. Han gifter seg med den 16 årige Rebekka, som han aldri har truffet tidligere. Heldigvis for dem begge liker han det han ser. Deretter følger vi tre slavejenter, som hver har sine historier, der man aldri helt kan vite hva som er virkelighet og hva som er fri fantasi. Lina er indianerkvinne, Florens er av afrikansk avstamning og Sorg er av ukjent opprinnelse. Hver og en av dem - også Rebekka - forteller sine fragmenterte historier. En slaves verdi er på linje med dyrene - et objekt som herrefolket kan gjøre hva de vil med. Slavene tillegges ingen menneskelige egenskaper i det hele tatt. Men det er heldigvis forskjell på de ulike herrene, og Jacob er ikke så hensynsløs som de fleste menn av hans samtid. Og kanskje har også Rebekka mer til felles med slavekvinnene enn med "sine egne", når det kommer til stykket? Dette kommer for alvor til syne den dagen Jacob dør, og Rebekka er like hjelpeløs som sine "medsøstre" ...

Det sies at noe av det som kjennetegner Toni Morrisons bøker er måten hun forteller sine historier på. Mens de fleste opererer med en slags allvitende fortellerstemme, overlater Morrison til enkeltpersonene å fortelle sine historier, som til sammen utgjør et hele. Det at hun forteller historien "nedenfra" og ikke "ovenfra" gir dessuten større nærhet til hovedpersonene og handlingen ... sies det. Likevel opplevde jeg ikke det hva gjelder "En nåde". Jeg opplevde at fortellerstilen kom vel mye i veien for mitt engasjement til boka og det som foregikk. Historien tok aldri skikkelig tak i meg, og jeg fikk aldri til en god leseflyt. Dette påvirker min bedømmelse av boka, så her blir det terningkast fire.

Helt avslutningsvis ønsker jeg å opplyse at det er mange andre som har opplevd denne boka helt annerdeles enn meg. I Dagsavisen den 26.09.2009 ble boka betegnet som en perle, mens Mie Hidle i en artikkel datert 23.09.2009 på NrKs nettsider har betegnet boka som "en nåde". Det er godt mulig at denne boka bør leses flere ganger for at man fullt ut skal forstå hvilken genistrek den faktisk er. Noen bøker er faktisk slik at de vokser og vokser ved gjenlesning. Les boka og bedøm selv!



Toni Morrison

Høsten 2011

Så er høsten her igjen med alle sine vakre farger ... I år har jeg ikke hatt anledning til å farte så mye rundt omkring, fordi travelheten i hverdagen dessverre har skjøvet slike ting til side. Jeg har derfor stort sett måttet nøye meg med å fotografere i mitt eget nærområde. Her er et lite utvalg av bildene jeg har tatt de siste dagene.









"The last train to Auschwitz" (Regissører: Joseph Vilsmaier og Dana Vávrová)

Train to hell


Innspilt: 2006
Originaltittel: Der letzte Zug
Nasjonalitet Tsjekkia, Tyskland
Genre: Krig, drama
Skuespillere: Gedeon Burkhard (bokseren Henry), Lale Yavas (Lea), Ludwig Blochberge, Hans-Jürgen Silbermann, Lena Beyerling, Sibel Kekilli, Juraj Kukura, Sharon Brauner, Brigitte Grothum, Roman Roth
Spilletid: 123 min.

Vi befinner oss i Berlin våren 1943. Hitlers lojale SS-styrke har lovet føreren en gave: et jødefritt Berlin! De siste 70 000 jødene skal finnes for enhver pris, og vi blir vitne til at flere jøder får sine hjem rasert av brutale etterretningsfolk. "The last train to Auschwitz" - eller "Der letzte Zug" som den heter på originalspråket - er historien om de aller siste jødene som ble transportert bort fra Berlin i disse aprildagene i 1943. I overkant av 600 jøder ble stuet sammen som kveg i togvognene, og ble under helt umenneskelige forhold fraktet til dødsleir
en i Polen.

Vi kommer tett inn på bokseren Henry, hans kone Lea og deres to barn Nina og David, samt gullsmeden Albert og hans kjæreste. Med løfter om "forfriskninger ombord", entret de toget uten for mye oppstyr, intetanende om hvilket helvete på jord som skulle møte dem de neste dagene. Fangene fikk til å begynne med kun en bøtte med vann på deling. Mat kunne de se langt etter. Hvorfor akkurat dette toget brukte så lang tid fra Berlin til Auschwitz, får vi aldri vite, men toget snegler seg av gårde, har mange stopp underveis, heten er kvelende og det kommer ikke mer vann. Dvs. den ene gangen de faktisk får vann, bryter det ut panikk fordi alle vil ha sin del, og det hele ender tragisk nok med at vannbøtta velter. Klagemål om mer vann fører bare til at nazistene skyter mot togsettet for å få fred. Flere dør pga. skuddskadene. Etter hvert dør også den ene etter den andre pga. tørste. Først barna, så de eldre ...

Henry forsøker å få de andre fangene til å forstå at de må gjøre alt som står i deres makt for å rømme. Han får med seg Albert, men de andre ønsker i grunnen ikke å forholde seg til at de kanskje uansett kommer til å dø. Fangene har ikke fantasi nok til å skjønne hvilken grusom skjebne som venter dem på endestasjonen Auschwitz. "De trenger oss som arbeidskraft!" "De kan jo ikke drepe alle!" "Barna må da bli spart!" Enkelte tror tom. at de kommer til å få et riktig godt herremåltid bare de kommer fram til Auschwitz. I mellomtiden jobber Henry og Albert jevnt og trutt for å lage en utvei ut av toget. Men spørsmålet er om de rekker dette før toget når Auschwitz ...

Jeg har etter hvert sett en del filmer om jødenes lidelser
 
og nazismens ondskap fra andre verdenskrig. Det forhindrer ikke at jeg blir like berørt hver eneste gang. Historien i denne filmen er også hjerteskjærende, og den stigende desperasjonen blant fangene er utrolig godt fremstilt. Jeg synes like fullt at det er én hake ved filmen som jeg ikke helt klarer å akseptere. Den er ikke basert på en sann historie. I alle fall har ikke jeg klart å finne ut dette. Dessuten blir nazistene fremstilt for stereotypt - som ren ondskap uten et eneste menneskelig trekk. Slik tror jeg ikke det var. Filmen er like fullt meget severdig, bare så det er sagt! Skuespillerprestasjonene er glitrende, settingen med masse mennesker stuet inn i et tog og hvor desperasjonen etter hvert stiger likeså. Filmens styrke ligger også i at vi får oppleve tilbakeblikk i fangenes tidligere liv - liv som står i dyp kontrast til den skjebnen som venter dem. Menneskeliggjøringen av ofrene for disse grusomhetene er av helt sentral betydning, og står som en motsetning til den umenneskeliggjøringen som ble fangene til del i leirene. Og igjen rystes jeg i grunnvollene av hvordan det var mulig at dette kunn
e skje ...

Jeg er i tvil om jeg skal gi denne filmen en sterk firer eller svak fem´er på terningen, men har etter en helhetsvurdering endt på terningkast fem. Jeg har valgt å legge vesentlig vekt på skuespillerprestasjonene, det filmtekniske, dramaturgien og spenningen som bygger seg opp underveis i filmen. 




Pga. heten inne i togsettet, begynte fangene å kle av seg for ikke å forgå av varme.

Dette er et bilde jeg selv tok i 2007 da jeg besøkte Auschwitz-Birkenau

lørdag 1. oktober 2011

"Yodok Stories" (Regissør: Andrzej Fidyk)

Mesterlig!


Innspilt: 2009
Originaltittel: Yodok Stories
Nasjonalitet: Norge / Polen
Språk: koreansk
Produsent: Torstein Grude
Genre: Dokumentar
Skuespillere: Andrzej Fidyk, Jung Sun San, Kim Joung Soon, An Myong Chol, Lee Young Kuk, Kim Tae Jin, Kim Hyok, Lee Min Bok
Spilletid: 82 min. (dokumentar) + 153 min. (musical)

Tilfeldigheter gjorde at jeg fanget med meg denne filmen fra hyllene hos min lokale DVD-forhandler her om dagen. Ikke bare er film-coveret dekorert med alle prisene filmen har mottatt (en teaser nok i seg selv), men stikkordene Nord-Korea, konsentrasjonsleire og terror vekket min interesse umiddelbart. Dessuten oppfattet jeg det som noe spesielt at filmen er norskprodusert av Piraya Film, et selskap som i 1999 ble startet av Torstein Grude og Trond Kvist med det mål å produsere kreative dokumentarfilmer av høy internasjonal kvalitet, for å sitere Wikipedia. Det tar nesten fire timer å se dokumentaren og musicalen, men jeg kan love at det er ve
rdt det!
 
I dokumentaren presenteres vi for filmskaperens prosjekt - å lage en musical om forholdene i konsentrasjonsleirene i Nord-Korea, uten å slippe til i leirene selv, langt mindre med et kamera ... Yodok er bare en av de mange leirene, og den eneste hvor det hender at fangene slipper fra det med livet. Hvis de da ikke er døde av sult, mishandling og tortur eller kulde i mellomtiden ... Man regner med at det til en hver tid sitter rundt 40 000 fanger bare i denne leiren, mens det antakelig er mer enn 300 000 koreanere totalt som er internert i samtlige leire i hele Nord-Korea.

Som kjent er Korea delt i to. Nord-Korea regnes som et av verdens mest lukkede totalitære, kommunistiske regimer, mens Sør-Korea er et relativt åpent, demokratisk samfunn med markedsøkonomi. Nord-Korea er et klassedelt samfunn. Det opereres med tre ulike samfunnsklasser - de lojale, de upålitelige og fiendene. Det skumle er at ingen egentlig vet hvilken klasse de tilhører - ikke før de forsøker å få en spesiell jobb, ønsker å velge hvor de skal bo eller hvilken utdannelse barna deres skal få. Da er klassetilhørigheten helt avgjørende! Og selv om man anser seg som trygg og tilhørende de lojale, med alle privilegier som blir denne klassen til del, kan man aldri være for sikker. For én uheldig uttalelse fra en slektning kan være nok til at hele familien straffes som klassefiender. I beste fall ved at alle settes på bar bakke - i verste fall ved at alle interneres i en av Nord-Koreas mange dødsleire.

Filmskaperne har ønsket å fortelle historien til syv flyktninger fra Nord-Korea. Disse flyktningene har fått lov til å bosette seg i Sør-Korea, men anses som annenrangs borgere og potensielle spioner. Ingen vil høre deres historie, og de ties ihjel. Prosjektet med å fortelle om forholdene i leirene i Nord-Korea gjennom å sette opp en musical, har imidlertid sin pris. De mottar drapstrusler, men fortsetter innbitt videre. Og historiene de har å fortelle er så sterke at jeg mange ganger måtte kjempe med gråten. Ikke bare er det historier om deres egne lidelser, men om hele familiens lidelser. For prisen familiene deres betalte for deres flukt, var grotesk ... Moren til en av flyktningene ble torturert helt til hun fikk slag, mens faren døde som følge av tortu
ren.

Cellene fangene ble sperret inne i var så små at det ikke var mulig for dem å bevege seg, og det var lite som skulle til før fangevokterne hadde lov til å gå løs på dem med stokkene sine. I prinsippet var det ulovlig for fangevokterne å ha seksuelt samkvem med kvinnelige fanger - fiender av folket - men dette skjedde likevel. Og når kvinnene ble gravide, var straffen klar: både mor og barn måtte dø. Desperate forsøk på å ordne opp selv, abortere, for å hindre død ... Det går nesten ikke an å forestille seg de lidelser som fulgte i kjølevannet. Også fedrene - fangevokterne - risikerer strenge straffer, ofre som også de er av systemet de lever under. 


Musicalen blir til slutt ferdig, og den ble en stor suksess i Sør-Korea. Den bidro også til å bryte tausheten disse flyktningene fra nord var omgitt med. Dersom det ikke hadde vært for at Nord-Korea har raslet med atombombetrusselen, spørs det vel om verden egentlig hadde brydd seg særlig om hva som ellers skjer i dette landet ...

Musicalen Yodok fulgte med i DVD´en, og etter å ha sett denne må jeg konkludere med at det er en av de beste musicalene jeg har sett noen gang! Musikken, dramaturgien, skuespillertalentene, lyssettingen - dette holder et meget høyt nivå! Musicalen, som har vært på turné, har hatt stor suksess både i USA og Canada.

På Filmwebs nettsider kan jeg for øvrig lese at Yodok inngår i en serie sterke, kreative filmer om menneskerettigheter i totalitære og autoritære regimer, initiert av Rafto-stiftelsen i Bergen. Tidligere filmer i serien er Belarusian Waltz om forholdene i Hviterussland, og On a Tightrope fra Kina - alle produsert av Stavanger-baserte Piraya-film. Her er det bare en ting å si: disse filmene skal jeg ha tak i!

Her kan det ikke bl
annet enn terningkast seks!






Fra musicalen Yodok

"The Rite" (Regissør: Mikael Håfström)

Eksorsisme i Vatikanet


Innspilt: 2011
Originaltittel: The Rite
Nasjonalitet: USA
Genre: Grøsser 
Skuespillere: Colin O´Donoghue (Michael Kovak), Anthony Hopkins (Fader Lucas), Alice Braga (Angelina Vargas), Ciarán Hinds (Fader Xavier), Rutger Hauer (Istvan Kovak), Marta Gastini (Rosaria)
Spilletid: 113 min.

Michael Kovak (i Colin O´Donoghues skikkelse) har vokst opp i en religiøs familie i USA. Han føler seg sviktet både av moren, som døde så altfor tidlig, og av sin nokså fjerne far. Tross sin sviktende gudstro - eller kanskje nettopp på grunn av dette? - velger han å studere teologi. Men mer overbevist om guds eksistens blir han heller ikke under studiet. Etter å ha jobbet som diakon en tid, leverer Michael derfor inn sin avskjedssøknad. I den forbindelse blir han overtalt til 
å gå på en eksorsismeskole i Vatikanet. Dette som et siste forsøk på å finne en slags gudstro ...

Nokså motvillig og høyst tvilende til hele prosjektet, reiser Michael til Roma. Raskt kommer han imidlertid i kontakt med Angelina Vargas, også hun elev ved eksorsismeskolen. Angelina er journalist og hun arbeider med en artikkel om eksorsisme for et tidsskrift. Vennskapet dem i mellom fører til at Michael får kontakt med den eksentriske og meget omstridte fader Lucas (spilt av Anthony Hopkins). Han får være til stede under fader Lucas´ djevelutdrivelser, som er så voldsomme at dette får ham til å tvile enda mer. Er den unge gravide kvinnen virkelig besatt av djevelen, eller trenger hun "bare" hjelp av en psykiater? Ikke før onskapen tar en svært dramatisk vending, tvinges Michael til å ta et standpunkt i forhold til hva han faktisk tror på. Da er det ikke lenger rom for tvil, men spørsmål om et enten-eller ...

I min ungdom elsket jeg grøssere, men nådde til slutt et metningspunkt hvor jeg syntes alle filmene stort sett handlet om det samme. Enten handlet grøsserne om en gjeng med ungdommer på camp, som ble slaktet ned en for en av en massemorder, eller så handlet de om noe overnaturlig - gjerne om onde krefter. "The Rite" er visstnok basert på en sann historie som Matt Baglio har skrevet om i sin bok "The Rite: Making of a Modern Exorcist". Selv om dette med djevelbesettelse er noe man enten tror eller ikke tror på, så kan man likevel si at det er nærliggende å plassere filmen i genren grøsser om det o
vernaturlige.

Hvorvidt det er fordi jeg har sett litt for mange grøssere i mitt liv eller om det skyldes filmen som sådan, er jeg nesten ikke i stand til å se selv, men faktum er i alle fall at denne filmen bare gjorde et helt passelig inntrykk på meg. Visst skvatt jeg med høye utrop flere enn en gang underveis i filmen, men i det store og hele synes jeg filmen var ganske middelmådig. Dersom det ikke hadde vært for Anthony Hopkins og Colin O´Donoghue, hadde jeg nok aldri valgt å se filmen i utgangspunktet. Disse to skuespillerne gjorde imidlertid filmen verdt å se, tross alt. Det er godt mulig at den yngre garde vil elske denne grøsseren, og at jeg ikke er den rette til å felle noen endelig dom over den. Dersom du lurer på hva du selv vil synes om filmen, har jeg ett råd å gi: se den selv! Her blir det
terningkast fire (men ikke den sterkeste fireren jeg har gitt). 


Fader Lucas og Michael Kovac møter hverandre for første gang
Michael Kovac i Colin O´Donoghues skikkelse
En ung gravid kvinne - besatt av djevelen eller "bare" psykisk syk?
Anthony Hopkins som fader Lucas

Arne Næss: "Livsfilosofi - Et personlig bidrag om følelser og fornuft"

En eventyrers livsfilosofi


Medforfatter: Per Ingvar Haukeland
Utgitt: 1998
Lydboka er innspilt: 2000
Opplest: Erik Hivju, Arne Næss
Forlag for papirutgaven: Universitetsforlaget
Forlag for lydboka: Lydbokforlaget
Spilletid: 8 t. 3 min.

I en artikkel av Hege Duckert i Dagbladet 11.01.1999 innleder hun med følgende ord: "Det er et paradoks at Arne Næss, en av Norges mest markante tenkere, er mest berømt for å bruke beina" ... "legendarisk for sine klatreekspedisjoner". For det er dette han er mest kjent for! At han også er filosof, kjenner de fleste som har et universitetsstudium bak seg, til. For hvem husker ikke hvordan man slet seg gjennom Filosofiens historie bind I og II for å kunne avlegge examen philosophicum? Jeg har selv bøkene stående i mine bokhyller fremdeles, nesten 
30 år etter ... Fulle av understrekninger, markeringer etc.

Arne Næss ble født i 1912 og døde i 2009, nesten hundre år gammel. I løpet av sitt liv klarte han å gi logikk og filosofi en nøkkelstilling i det akademiske og intellektuelle liv i Norge i etterkrigstiden, for å sitere
Wikipedia. Han har skrevet mengder med bøker og artikler om ulike temaer innenfor filosofi og logikk, og bare det faktum at hans lærebøker inngikk i pensum til forberedende eksamen på universitetet i en årrekke, har som sagt gjort at alle med en eksamensgrad bak seg, har et forhold til filosofen.

For å være helt ærlig er det ikke ofte jeg leser filosofiske verker i det hele tatt. Men da jeg kom over denne lille og relativt beskjedne boka på et boksalg for noen år siden, tenkte jeg at det kanskje var på tide med litt filosofisk oppdatering. Like fullt har det tatt noen år før jeg omsider fikk lest den - ja, ikke før jeg fant boka som lydbok på biblioteket og tenkte at "nu skal jeg igang!" Den passet også godt inn i mitt lille prosjekt som går på å lese litteratur med fokus på lykke, økt livskvalitet m.m.

For en utrenet "filosof" er det ikke enkelt å gjengi helt kort hva Arne Næss sin bok handler om. Han favner om så mange temaer underveis , og det å skulle oppsummere i noen få setninger hva som er essensen i hans livsfilosofi, er vanskelig. En fellesnevner er imidlertid viktigheten av begeistring! Hvor mye morsommere er det ikke å lære noe vanskelig dersom læreren eller læremesteren er begeistret for det han eller hun driver med? I motsetning til å sitte og høre på en tørr og kjedelig foreleser ... Dessuten bør vi slutte med å være så opptatt av "de riktige" svarene, og heller konsentrere oss om å stille spørsmål, være mer undrende i stedet for konkluderende. I Næss sin tenkning er dessuten følelser og fornuft noe som hører sammen - ikke motsetninger slik vi tradisjonelt er opplært til å tenke. Han slår et slag for å få følelsene inn som en del av forsknin
gen.

Aller mest interessant fant jeg den delen av boka som handlet om følelsesmessig modning. Næss stiller f.eks. spørsmål ved hva det var som gjorde at unge nordmenn lot seg verve av nazistene under andre verdenskrig, og gjennomførte de mest groteske torturhandlinger under avhør av sine landsmenn. Hvorfor var det i liten grad menn - for det var stort sett menn det handlet om - over 30-40 år som deltok i slike handlinger? Næss analyserer problemstillingen og konkluderer med at forklaringen mest sannsynlig er den manglende følelsesmessige modningen for mennesker mellom 15 og 25 år. Følelsesmessig modne mennesker lot seg nemlig ikke så lett blende av nazismens re
torikk.
 
Et av
 
kapitlene i boka heter "Man skal bare lære det man føler for". I innledningen skriver han:


"I et overflodssamfunn som Norge trenger vi både en pedagogikk og et utdanningssystem som tar hensyn til følelsene. Vi snakker om utdannelse. Jeg mener vi også bør snakke om inndannelse: indre verdier som undring, kreativitet og fantasi. Det er mange fag som er utmerket egnet til å fremme slike egenskaper, men da må vi utdanne lærere som får lov til å være personlige og forme sine undervisningsopplegg friere. Dessuten må kunnskapskravene senkes - å lære godt er å lære sakte. Læring blir bare effektiv hvis elevene og studentene av og til får konsentrere seg om noe de gløder for." (side 143)

For øvrig er det - hevder Næss - et paradoks at andre språk ikke har et ord som dekker vårt norske begrep "utdannelse". "Dannelse" er derimot et begrep som har stor tyngde også i andre land. Næss mener også at når man snakker om innlæring av nye ferdigheter og kunnskaper, burde man i tillegg være bevisst på den avlæring som nødvendigvis også finner s
ted.

Det er nok ikke tilfeldig at bokas siste kapittel heter "Livskunst - å drive med små ting på en stor måte", for her oppsummerer Næss hvilken betydning det har å trives med det live
t man lever. 

"Mange eldre mennesker har en sterk evne til å takle problemer på strak arm og til å se hva som er viktigst i tilværelsen. Mange unge og middelaldrende mennesker innser dette for sent fordi de ikke tar seg tid til å sette alvorlige spørsmålstegn ved sine prioriteringer. Det avgjørende er ikke nøyaktig hva man bruker tiden sin på. Det viktigste er hvordan man engasjerer seg, og hvilken kraft man legger ned i det. Livskunst er å kunne drive med små ting på en stor måte. Jeg vil lansere en "trivselsformel" som viser hvordan livet alltid kan vise seg å være akseptabelt, tross all smerte, så lenge vi gløder for det vi gjør." (side 163)

På en måte synes jeg at Arne Næss sin bok oppsummerer mye av det samme jeg har sett i annen litteratur som omhandler temaer som livskunst, lykke og lignende. For å få til det gode liv må man prioritere ting som engasjerer en, som begeistrer og får en til å gløde av interesse. Dersom "alt" bare blir et pliktløp, drepes gleden ved å leve. I vårt samfunn, hvor vi egentlig har alt og hvor mulighetene er så mange at vi nærmest må rådføre oss med eksperter for å kunne foreta selv de enkleste valg i litt for mange sammenhenger, er det på sin plass å minne om viktigheten av å følge sine følelser, selv om disse ikke alltid kan forklares rasjonelt. Sjansen for at valget blir riktig for oss er stor når vi følger følelsene våre. Dette er i alle fall den essensen jeg har trukket ut av denne boka, som jeg fant svært interessant, selv om stoffet tidvis var litt vanskelig tilgjen
gelig.

Boka er godt egnet til å skape refleksjon om viktige temaer i livet, og Næss er svært opptatt av å understreke at det ikke finnes noen fiks ferdig livsfilosofi som kan utformes en gang for alle. Livsfilosofi blir - som det meste annet her i livet - til mens man lever, og er stadig i endring. Det som er viktig for en, trenger ikke å være det for en annen. Vi må i alle fall fjerne oss fra at det å være så kritisk til alt og alle anses som så mye mer intellektuelt enn det å være åpen og ha evne til å la seg beg
eistre!

Ekstra morsomt var det faktisk å høre lydbokutgaven, i og med at den aldrende filosofen selv leste innledningene til kapitlene i boka. Erik Hivju fungerte for øvrig utmerket som opp
leser.

Her blir det
terningkast fem


Arne Næss

tirsdag 27. september 2011

"Live from Baghdad" (Regissør: Mick Jackson)

Historisk drama fra Bagdad 1990


Innspilt: 2002
Originaltittel: Live From Baghdad
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Michael Keaton (Robert Wiener), Helena Bonham Carter (Ingrid Formanek), Lili Taylor, Bruce McGill (Peter Arnett), Robert Wisdom (Bernhard Shaw), Joshua Leonard, Paul Guilfoyle, John Carroll Lynch (John Holliman), Michael Cudlitz, Hamish Linklater, Jason Antoon, Kurt Fuller, David Suchet
Spilletid: 109 min.

I 1990 angrep Irak Kuwait gjennom et overraskelsesangrep som landet var fullstendig uforberedt på. Mangfoldige tanks rullet inn over hovedstaden, og både styresmaktene og de sivile ble på mange måter tatt på senga. Angrepet var derfor over i løpet av kort tid, og deretter erklærte Irak at Kuwait var en del av deres territorium. Som kjent skulle denne okkupasjonen vare i rundt syv måneder, inntil Kuwait ble frigjort i løpet av fire dager i den såkalte Gulfkrigen. "Live from Baghdad" handler om tiden etter Iraks okkupasjon av Kuwait og frem til Gulfkrigen st
artet.

Radarparet Robert Wiener og Ingrid Formanek ble av CNN sendt til Bagdad for å dekke det som skjedde der. Etter hvert kom det flere medhjelpere til. Under svært vanskelige forhold forsøkte journalistene og staben rundt dem å lage brukbare TV-nyheter. Overalt støtte de på restriksjoner. Ikke bare måtte de være innstilt på at dollar til bruk for helt nødvendige bestikkelser måtte sitte løst, men hotellrommene deres var overvåket og de hadde egentlig ikke lov til å sende noe som helst uten at dette var forhåndsgodkjent av irakiske myndigheter.

Wiener ønsket - i likhet med sine konkurrenter - å skape litt mer spektakulære nyheter enn alle andre. Og han hadde ett mål: han ønsket å intervjue Saddam Hussein. Intet mindre! Kontaktpersonen hans lovet å gjøre sitt beste for å få dette til, men i mellomtiden dukket det opp et fristende forslag: CNN-teamet ble som eneste TV-selskap tilbudt å få reise til Kuwait for å intervjue sykehuspersonale. Wiener takket ja, og så reiste de av gårde. Han ønsket bl.a. å få verifisert hvorvidt historien om at irakiske soldater skulle ha revet spebarn ut av respiratorene under invasjonen var sann eller ikke. (Dette var en historie som ble fabrikert for å gi amerikanerne en "unnskyldning" for å angripe Irak - den var altså ikke sann i det hele tatt, men dette kom frem først mange år senere.) Midt under intervjuet med en lege fikk teamet kontrabeskjed, idet de ble beordret til å reise tilbake til Bagdad umiddelbart. Litt for sent skjønte de at de hadde blitt brukt av irakiske myndigheter. I stedet for at de skulle skape historie, ble de selv en del av historien ... Senere fikk CNN imidlertid anledning til å intervjue Saddam Hussein, som uttrykte de berømte ordene om at han skulle vurdere å trekke seg ut av Kuwait den dagen USA trekker seg ut av Hawaii ...

Trusselen om krig med USA tiltok i styrke, og journalistteamet tok opp til vurdering om de skulle reise hjem av hensyn til sin egen sikkerhet eller bli og skape historisk TV. Før de kom så langt, braket det imidlertid løs i Bagdad ...

Denne filmen er basert på en sann historie. Samtidig som historien om CNN-teamet i Bagdad fortelles, er dette også en film om journalisters arbeidsvilkår i urolige områder i verden. Særlig fra den del av verden hvor det generelt er lite informasjon som kommer ut, og hvor verden er sulteforet på nyheter om nær sagt hva det skulle være. Dette er også en historie om journalisters higen etter å være først, best, mest midt oppi det som skjer, risikoen de utsetter seg for og den enorme tilfredsstillelsen når de faktisk har klart å sikre seg et nyhetsscoop helt alene. Samtidig som jeg underveis gremmet meg en god del over amerikanernes oppførsel i Bagdad, må jeg berømme filmskaperne for å ha fått også dette frem i filmen. For eksempel av Wiener som går rundt med caps uansett hvilke øvrighetspersoner han får møte, og som ikke på noen måte viser evne til å tilpasse seg i et svært så fremmedartet land sammenlignet med USA ... Ærbødighet er ikke den egenskapen han har mes
t av.

Jeg opplevde filmen som interessant og tankevekkende. Ekstra morsomt var det at det i filmen er flettet inn autentiske nyhetsklipp av president Bush (den eldre), Saddam Hussein, kvinnen som løy om angrepet på spebarna i kuvøsene i Kuwait - nyhetsklipp jeg husker fra nyhetsbildet den gangen dette skjedde. Det formelig gnistret mellom Michael Keaton (som spilte Wiener) og Helena Bonham Carter (Formanek), og deres rolletolkninger bar mye av filmen. Her blir det terningkast fem!



CNN-teamet med Ingrid Formanek i spissen
Michael Keaton som Robert Wiener

søndag 25. september 2011

Jan Vincents Johannessen: "Kunsten å leve"

Inspirasjonsbok om livskunst


Utgitt første gang: 1993
Lydboka er innpilt: 2007
Oppleser: Jan Vincents Johannessen, Lise Fjellstad, Jacob Weidemann
Musikk: Tom S. Lund
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 5 t 41 min.

Denne boka er blitt til som et resultat av at Jan Vincents Johannessen og hans familie fikk livet snudd opp-ned da sønnen svevde mellom liv og død pga. skader han pådro seg etter blind vold på begynnelsen av 1990-tallet. Det er gjerne gjennom slike kriser at man får fokus på det som er viktig i 
livet.

Vincents Johannesen har her samlet sine egne erfaringer rundt hva det egentlig vil si å leve, med mange preferanser til litteraturen, kunsten og annet. Boka er tidenes mest solgte faktabok i Norge, og utkom i 2007 i en fornyet og utvidet utgave. 
Jeg har kun hatt lydbokutgaven foran meg under lesingen av boka, og innser nok at jeg burde ha hatt den flotte praktutgaven av boka i papir, hvor Jacob Weidemann har illustrert med sine bilder. Jeg kommer derfor til å sette boka på ønskelisten. For øvrig likte jeg godt å høre nettopp forfatteren lese opp sin egen bok, fordi han gjør det med en slik varme og innlevelse at jeg som leser virkelig tror på det han sier. Musikken til Tom S. Lund satte meg i den rette stemningen. Og så godt likte jeg denne boka at jeg like godt hørte den om igjen umiddelbart etter første gjennomlytting. 

Innledningsvis presiserer forfatteren at livet ikke er noe som skal løses. Livet skal leves! Noen lever som om det handler om å overleve, og sparer på alt det gode til en dag som kanskje aldri kommer - istedet for å gripe øyeblikket og være til stede i sitt eget liv. Evnen til begeistring er den beste forutsetning for å lykkes, uansett hva man holder på med. Fyll aldri opp avtaleboka 100 %, og bruk fritiden til å utvikle sider av deg som du ikke får brukt eller utviklet i jobbsammenheng, er Vincents Johannessens klare råd. Han peker på at det er et paradoks at mange toppledere ikke har tid til hobbyer eller ting som faktisk kan gjøre dem til bedre ledere. Selv burde han vite hva han snakker om, siden han har vært toppleder for Radiumhospitalet i en mannsalder og har utviklet sine evner til å male i godt voksen alder, ut fra hva jeg har skjønt.

Gi aldri opp, og ikke la mennesker mindre enn deg selv stanse deg, sier forfatteren. Vinnere er tilpasningsdyktige og vet at det er flere enn én måte å lykkes på. Derfor vil en vinner prøve mer enn en mulighet for å lykkes, mens en taper gir opp omtrent før han har prøvd. Forskjellen på disse to er at vinneren nekter å la frykten ta overhånd. Bare de som jobber for en oppgave kan bli vinnere, mens de som bare jobber for penger forblir lønnsmottakere.

Vincents Johannessen er også innom begeistringens rus - den som handler å komme i en såkalt "flow", hvor begeistringen gjør at man går opp i en oppgave så intenst konsentrert at man glemmer tid og sted. Nærmere virkelig lykke kommer man nesten ikke. Han er også innom temaet som handler om den sosiale klatringens pris, hvor ingen følger en med større skadefryd enn den klassen man er i ferd med å forlate - dersom man altså ikke skulle lykkes. Om man derimot lykkes, glemmes skadefryden og man har plutselig flere "nære" venner enn man ante man hadde - som om "alle" tror at suksess er smittsomt. Forfatteren har et godt råd å gi: vær deg selv uansett! Dem du møter på veien oppover, møter du dessuten på veien ned igjen ... Derfor gjelder det å være hyggelig også på vei oppover. 


Den som har levd livet fullt ut, er ikke redd for døden, mener Vincents Johannessen. Døden er en del av livet - ikke dens motsetning - og frykten for døden er mye verre enn selve døden. Den som tror at han kan beskytte seg mot døden, beskytter seg også mot å leve. Et rikt liv er ikke nødvendigvis et langt liv. Aller mest handler det om hvordan man har levd livet mens man har hatt det.

Underveis strør Vincents Johannessen om seg med sitater og henvisninger til litteraturen og poesien, og kanskje var det nettopp fordi jeg selv kjente de fleste kildene han viste til at boka virket så sterkt på meg. En gang var Milan Kundera en av de flotteste forfatterne jeg visste om, og når Vincents Johannessen henviser til Kunderas bøker, fikk jeg lyst til å gjenlese dem med det samme. Han har også tatt rikholdig for seg av Gabriel Scotts vakre roman "Kilden" om fiskeren Markus - en bok jeg elsker!

Dette er en bok som ga meg veldig mye! Og det på tross av at det var lite som egentlig var nytt. Kanskje handlet det mest av alt om å bli satt på sporet i forhold til egen refleksjon over temaet lykke, som jeg har brukt litt tid på å utforske i litteraturen de siste månedene. Jeg føler også at jeg er på sporet ved å gi ting jeg tidligere ikke ante at jeg faktisk hadde tid til, større plass i mitt liv, mens andre ting har fått mindre plass. Omprioriteringene har definitivt hatt en positiv innvirkning på min egen opplevelse av lykke. Vincents Johannessen leser så nydelig at bare det å lytte til ham ga meg mye. Og det fine med måten han presenterer ting på er at han aldri virker belærende eller besserwisser-aktig. Rådene han kommer med, gis i dyp ydmykhet - og i en forvissning om at han selv har gjort mengder med feil i livet. Her må det bli terningkast fem!



Jan Vincents Johannessen

lørdag 24. september 2011

David Maine: "Noa"


Om Bibelen og syndefloden


Utgitt: 2004
Originaltittel: The preservationist (The Flood)
Forlag - papirutgave: Dinamo forlag
Forlag - lydbokutgave: Lydbokforlaget
Oversatt: Inger Gjelsvik
Oppleser: Jan Grønli
Spilletid: 7 t 6 min.

Den amerikanske forfatteren David Maine har flere bøker basert på bibelhistorier på samvittigheten enn "Noa". Bl.a. har han skrevet "Fallen" (2005), "The Book of Samson" (2006) og "The Gamble of the Godless" (2011). Min nysgjerrighet for å lese "Noa" ble vekket da jeg oppdaget at det var Dinamo forlag som sto bak utgivelsen. Før jeg rakk å kjøpe boka, kom jeg over lydbokutgaven, som er lest av en av mine foretrukne opplesere Jan Grønli. Det skulle borge for en god leseopple
velse!

Forfatteren har bygget sin fortelling om Noa og hans familie, Noas forhold til Jahve, byggingen av arken, samlingen av all verdens dyr og til sist syndefloden og tiden etter på Bibelens beretning. Maine har bygget ut historien med fri diktning, og dette har gjort at "Noa" har blitt en fullverdig roman. Kun en gang tidligere har jeg vært borte i en lignende beretning om syndefloden, men til gjengjeld er den så lik at man kan lure på om en av forfatterne har kopiert den andre. Boka jeg tenker på er Karl Ove Knausgårds "En tid for alt". Også den kom ut i 2
004 ...

Noa ble latterliggjort av sin samtid. Å bygge en gedigen ark midt i ørkenen ble naturlig nok ansett som den reneste galskap. Uten hjelp fra sønnene sine kunne Noa aldri ha klart å fullføre den oppgaven han ble pålagt av sin gud. Også de tvilte på sin far, men dette var i en tid hvor patriarken i familien nærmest var eneveldende, og de fulgte derfor sin fars ordre om å delta uten å kny. Maine beskriver samfunnsforholdene i denne perioden meget interessant. Samtidig opplevde jeg at det ikke var den samme kraften i historien som Knausgård fikk til om de samme hendelsene. Desperasjonen fra menneskene som skjønte at de kom til å drukne og at det kun var de som befant seg i arken som kom til å overleve, ble så glitrende fremstilt i Knausgårds bok at Maines "Noa" fremstår som litt tannløs når jeg sammenligner fremstillingene. For øvrig var Jan Grønli også denne gangen glitrende som oppleser. Boka fortjener etter mitt skjønn terningkast fire - et sterkt sådan. 



David Maine

fredag 23. september 2011

Moby - Sunspot

"Treet" (Regissør: Julie Bertuccelli)

Noe tamt om et mystisk tre


Innspilt: 2010
Originaltittel: "The Tree"
Nasjonalitet: Australia/Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere: Charlotte Gainsbourg (Dawn), Marton Csokas (Dawns kjæreste), Morgana Davies (Simone)
Spilletid:96 min.

Brått og brutalt blir firebarnsmoren Dawn enke etter at mannen hennes dør av hjerteinfarkt. Hun går nesten til grunne i sorgen, og barna må klare seg som best de kan inntil hun er i stand til å ta seg sammen og stable en ny tilværelse på beina. Huset, som befinner seg under et digert tre på en nokså ufruktbar slette i Australia, skriker etter vedlikehold, og er det noe Dawn mangler så er det både praktisk sans og penger. Hun trenger å få seg en jobb, slik at hun kan få hjulene til å gå rundt igjen. Og hun trenger en mann.

Tilfeldigvis snubler Dawn innom en rørleggerbutikk, hvor innehaveren trenger en ekstrahjelp. Hun får jobb og etter hvert blir også hun og innehaveren kjærester. Dette liker Dawns 8 årige datter Simone svært dårlig. Hun føler at moren svikter faren, som hun hevder å ha kontakt med bare hun klatrer høyt nok opp i treet. Simone gjør alt som står i hennes makt for å ødelegge morens gryende kjærlighetsforhold. Det digre treet innebærer en sikkerhetsrisiko for huset de bor i, og morens kjæreste mener at treet bør beskjæres kraftig for at ikke et uvær skal føre til at treet knuser huset. Men Simone klatrer opp i treet og forhindrer at noen får skjære i treet hvor hun mener at hennes far holder til. Moren må velge: datteren eller kjæresten ... I mellomtiden kommer et skikkelig uvær - en tyfon - nærmere og nærmere ...

Til tross for at jeg har hørt så mye bra om denne filmen, ble jeg skuffet. Det som nok skulle være så magisk ved denne filmen, tippet over i det banale for mitt vedkommende. Charlotte Gainsbourg spilte Dawn som en sørgende og nærmest apatisk kvinne meget godt, men det glistret aldri mellom henne og Marton Csokas. Kanskje var dette nettopp meningen? Dvs. at hun for tidlig innledet et forhold til ham, før hun hadde bearbeidet sorgen etter sin avdøde ektemann og egentlig hadde noe særlig å gi ... ? Imidlertid førte den åpenbare mangelen på et minimum av kjemi mellom dem til at jeg ikke trodde på forholdet deres. Datteren Simone ble glitrende spilt av Morgana Davis, og det ville ikke forundre meg om vi kommer til å se mer til henne i fremtiden. Det er for øvrig mye vakker natur, fin musikk og stemningsfulle scener i denne filmen. Jeg synes filmen fortjener terningkast fire.



Charlotte Gainsbourg i rollen som Dawn
Dawn
Dawn og kjæresten
Morgana Davies som åtteåringen Simone

Eowyn Ivey: "Snøbarnet"

Barnløshet i Alaska


Utgitt: 2011
Originaltittel: The Snow Child
Oversatt: Heidi Grinde
Forlag: Pantagruel
Antall sider: 375

Denne boka vant jeg i en bokbloggkonkurranse i forrige uke, og fordi jeg hadde hørt så mye flott om den, la jeg alt annet til side og kastet meg over den nesten umiddel
bart etter at den ankom i min postkasse.

Ekteparet Jack og Mabel er ufrivillig barnløse og dette har nesten knekket dem som par. I et forsøk på å begynne helt på nytt, flytter de til Alaska. Her vil de anlegge en gård ute i ødemarken, helst så langt unna folk som mulig. På denne måten håper de at de igjen skal finne tilbake til det de en gang elsket hos hverandre.

Livet ute i ødemarken er imidlertid mer strevsom enn ekteparet kunne ha ant på forhånd. Marginene mellom suksess og fiasko er dessuten små. Mens de jobber for at gården skal bli økonomisk lønnsom, baker Mabel paier til en restaurant inne i byen. Men en dag er heller ikke dette en mulighet, og det ser en stund ut til at Jack må friste en tilværelse som gruvearbeider. Da hadde de imidlertid ikke regnet med ekteparet George og Esther, som mer enn gjerne er villig til å hjelpe dem i en vanskelig fase. Både de og deres yngste sønn Garrett stiller opp og dermed unngår de at Jack må reise bort fra sin kone, samt at han risikerer helsen og i verste fall livet i de farlige gruvene. I mens vokser det frem en dypt og varmt vennskap mellom de to ekteparene.

Etter det første snefallet opplever Mabel og Jack å få glimt at ei lita jente i synsranden. Rett etter springer jenta avgårde, og de lurer på om de har sett syner eller om jenta er et virkelig menneske. Mabel bærer på en historie eller et eventyr om en snejente, og dette kommer til å prege hele hennes tilnærming til jenta i tiden som kommer. Jenta kommer nærmere og nærmere, og inngår til slutt nesten som en del av familien - hadde det ikke vært for at hun alltid forsvinner rundt leggetid. Og om våren er hun søkk vekk ... Bare for å dukke opp igjen neste vinter ... Når Mabel nevner denne jenta for Esther og Georg, tas hun ikke på alvor. Mon tro om hun lider av vinterdepresjon og at savnet etter egne barn gjør at hun lever i sin egen fantasiverden? Hvem er denne jenta egentlig? Hvor holder hun eventuelt til? Og hva vil hun?

Dette er en roman om savn, ensomhet, om håp som brister, om ting som aldri blir helt som forventet ... På et vis en roman om en helt reell situasjon under gitte omstendigheter, og på et annet vis nesten en slags fabel (men bare nesten). Den ytre handlingen ble kanskje i overkant banal for mitt vedkommende. Samtidig skildres naturen og de knallharde klimatiske forholdene i Alaska helt nydelig, og tilsvarende vil jeg si hva gjelder forholdet mellom Mabel og Jack. Jeg opplevde boka som godt skrevet, selv om språket er enkelt. Der jeg nok ramlet litt av lasset var når snøbarnets nærmest overjordiske natur ble beskrevet. Antakelig er jeg for pragmatisk til at jeg helt klarte å henge med i svingene i boka på dette punktet. Samtidig vil jeg understreke at jeg bokstavelig talt slukte boka, som er svært lettlest. Alt i alt en fin-fin roman som på mange måter handler om meningen med tilværelsen - om et evig slit, om hva som gir styrke og om hva som betyr noe når det kommer til stykket. Jeg gir terningkast fire.

Flere andre bokbloggere har omtalt denne boka:

- Bokelskerinnen
- Beate blogger om bøker
- Julies bokbabbel
- Leserommet
- Bokstavelig talt



Eowyn Ivey

Populære innlegg