Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

mandag 23. mai 2011

Anders De La Motte: "[geim]"

Ikke min greie


Utgitt i Sverige: 2010
Utgitt i Norge: 2011
Originaltittel: Geim
Oversatt: Inge Ulrik Gundersen
Forlag: Bokforlaget
Antall sider: 371

Innledningsvis gjør jeg oppmerksom på at dette er en bok jeg har blitt spurt om å lese og omtale av Bokforlaget. Boka kommer i salg fra juni i år.

Henrik "HP" Pettersen er småkriminell og lever et nokså kjipt liv på siden av samfunnet, konstant i pengemangel. En dag finner han en smarttelefon på T-banen. Opp på displayet kommer følgende spørsmål: "Vil du spille et spill?" HP er sugen på litt spenning i sin ellers nokså triste tilværelse, og da han i tillegg skjønner at det er penger å tjene på å være med, forsvinner siste rest av tvil rundt opplegget. I begynnelsen er det hele nokså uskyldig. HP skal ta fra en mann en paraply, samtidig som han filmer det hele med smarttelefonen. Den eller de som står bak spillet, legger deretter filmsnutten ut på nettet, og HP blir belønnet med poeng som kan omsettes i penger. Dersom han består oppgaven, får han fortsette spillet og avanserer til et høyere nivå, hvor risikoen er større og det er enda mer penger involvert.

Parallelt følger vi kvinnen Rebecca Normén, som er livvakt i politiet. I motsetning til HP lever hun et strukturert og temmelig vellykket liv. Hun mottar imidlertid ekle, anonyme beskjeder med subtile budskap. Hvem står bak disse og hva vet vedkommende egentlig om hennes liv?

Etter hvert viser det seg at Rebecca og HP er nærmere forbundet med hverandre enn man først skulle tro. På hvilken måte skal jeg ikke røpe her, men etter hvert stiger spenningen og begge får etter hvert nokså avgjørende betydning for hverandres skjebne. Bokas store spørsmål er selvsagt hvem som står bak spillet, og hvordan vedkommende kan vite så mye spesielt om HP? Hvor langt er HP villig til å gå i sin spenningssøken? Og skjønner han tidsnok når det er på tide å gi seg?

Denne boka falt dessverre ikke i smak hos meg. For det første er nok ikke krim-genren det som fenger meg mest. For det andre syntes jeg at bokas språklige kvaliteter ikke samsvarte med mine krav. Først og fremst reagerte jeg på alle de engelske uttrykkene som er blandet inn i teksten. Hvorfor f.eks. skrive at " ... så det som var på gang var pretty fucking big", eller at "det her var fucking jævla Twilight Zone!" Det er nærliggende å tenke at det hele beror på ordfattighet. For øvrig reagerte jeg også på all banningen - tidvis i nesten annen hver setning. Jeg siterer fra side 239:

"Fy faen som han hadde elsket det kicket! Elsket det så jævlig mye at han tross all dritten som hadde skjedd på et plan ikke kunne la være å drømme om å komme seg tilbake i rampelyset, nesten på hvilken som helst måte. Som en bekreftelseskåt by-bikkje som på tross av at den hadde fått grisebank av sin herre, likevel var klar for å hoppe opp på nye bein - hvilket som helst - for å få nok et klapp på hodet. Spørsmålet klødde som en jævla feit sårskorpe, og samme hvor mye han prøvde, klarte han ikke å la være å plukke på den." 

Det blir vel mye banning etter min smak ... Og engelske uttrykk. Det er mulig at jeg egentlig ikke er i målgruppen for denne boka, som antakelig henvender seg mer til de yngste leserne? Plottet er for øvrig helt greit, og det er godt mulig at historien også vil egne seg godt for filmatisering. Men denne boka var definitivt ikke min greie. Her blir det terningkast tre
.

At d
et er flere oppfatninger av denne boka enn min viser imidlertid det faktum at forfatteren har mottatt Svenska Deckarakademins debutantpris 2010. På smussomslaget er det nettopp fra Deckarhuset sitert at dette er "En av de beste bøkene jeg har lest, kanskje den beste!" 


Anders De La Motte

søndag 22. mai 2011

"Leaving" (Regissør: Catherine Corsini)

Mesterlig!


Innspilt: 2009
Originaltittel: Partir
Norsk tittel: Oppbruddet
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere: Kristin Scott Thomas, Sergi López, Yvan Attal
Spilletid: 83 min.

Suzanne og hennes mann Samuel lever et nokså behagelig middelklasseliv sammen med sine to barn. Hun er hjemmeværende og bestyrer et lekkert og kostbart hus, men ønsker seg tilbake til yrkeslivet. Ektemannen er en innflytelsesrik lege i den lille byen der de lever. Gløden mellom dem er mer eller mindre borte etter et liv preget av rutiner og mengder med hverdager, men dette synes ikke å affisere Samuel i særlig i særlig grad. Han oppfører seg som om han er sentrum for det meste som skjer rundt dem, og han ser derfor ikke at hans kone er 
ulykkelig.

I forbindelse med noe oppussingsarbeider hyrer ekteparet inn noen bygningsarbeidere. En av dem er spanjolen Ivan. I forbindelse med en ulykke føler Suzanne at hun kommer i takknemlighetsgjeld til ham. Da han er ute av stand til å besøke datteren sin på egen hånd fordi han har brukket benet, tilbyr Suzanne seg å kjøre ham over grensen til Sp
ania.

Der ektemannen Samuel er nedlatende og arrogant, er Suzanne medfølende og nærværende. Selv ikke det forhold at Ivan nylig har sonet en fengelsstraff, gjør at hun ser ned på ham. Og uten at dette egentlig har vært villet fra noen av partene, faller Suzanne og Ivan for hverandre. Tiltrekningen mellom dem er så voldsom at Suzanne er ute av stand til å stanse i tide. Og på et tidspunkt er Ivan alt hun vil ha, og hun er villig til å forlate "det gode liv" med ektemannen Samuel til fordel for en heller usikker tilværelse med Ivan. Endelig føler hun at hun lever igjen! Hun regner med at en skilsmisse fra Samuel skal gå helt knirkefritt, men der tar hun skammelig feil ... Samuel er villig til å gå langt ... svært langt ... for å få sin kone tilbake ... nær sagt for en hver pris! Men det skal vise seg at denne prisen er høyere enn han noen sinne kunne ha forutsett ... 


Denne filmen med fantastiske Kristin Scott Thomas er ganske enkelt mesterlig! Hun spiller Suzanne med en slik nerve og smerte at filmen satt i kroppen på meg flere dager etter at jeg hadde sett den. På noen punkter kunne filmen minne meg litt om en annen film jeg har sett for kort tid siden - "I am love" - men den har på den annen side alt det nevnte film mangler: troverdige skuespillerprestasjoner, er kjærlighetshistorie jeg trodde på og flotte og stemningsskapende kulisser. Dessuten var regien fantastisk! Her blir det
terningkast seks!





onsdag 18. mai 2011

Stephan Mendel-Enk: "Tre aper"

Et lite fyrverkeri av en bok!


Utgitt i Sverige: 2010
Originaltittel: Tre apor
Utgitt i Norge: 2011
Oversatt: Gøril Eldøen
Forlag: Dinamo Forlag
Antall sider: 140
Boka er mottatt fra forlaget

I boka "Tre aper" følger vi 13 årige Jacob, som vokser opp i en jødisk familie i Göteborg - før, under og etter hans bar mitzva (jødisk konfirmasjon). Alle tilhører de en jødisk menighet hvis antall av rabbier som har kommet og gått, nærmest er endeløs. Hva er galt med denne menigheten som aldri klarer å holde på en rabbi over litt tid?

Med humor og varme skildrer Jacob gode og mindre gode sider ved det jødiske miljøet, og mang en gang lo jeg meg nesten fillete av den barnlige måten han f.eks. beskriver mattradisjonene:

"Alle de eldre i menigheten var fra Øst-Europa. Resten av deres kultur var utryddet av krig og forfølgelse. Bare maten hadde klart seg. De hadde gitt barna sine svenske fornavn for å gli inn, og de hadde kortet ned etternavnene sine til det ugjenkjennelige. Men maten beholdt de. Identiteten sin kunne de godt fire på, men ikke de tørre hønene og de sure grønnsakene. At det etter alle tragediene fortsatt fantes østjødisk kosthold på slutten av 1900-tallet, var en historisk bragd. Det var også et hardt slag mot evolusjonsteorien." (side 39)

Det verste var faren for å bli assimiliert - nærmere bestemt å bli västeråsing:

"Det hadde kommet västeråsinger i min bar mitzva. Det var ved slike anledninger de dukket opp, i femtiårsdager, bryllup, begravelser. Alle familier hadde noen. Fjerne slektninger som var gjennomassimilert og bodde på et eller annet merkelig sted ute på den svenske landsbygda. De hadde tørre håndtrykk, navn som Björn og Ulrika og var enten totalt avholds eller helt al
kis.

Et grantr
virket kanskje harmløst, men det kunne være den første brikken i en rekke som når den falt, ville skyve en utfor ensomhetens stup og ned i tomhetens dal, forbi taushetens kulde og rotløshetens mørke til man våknet en morgen med hule øyne og Västerås sentrum utenfor vinduet."
(Side 25)

Etter hvert blir Jacobs foreldre skilt, og han havner i skuddlinjen mellom fars- og morsslekten som plutselig slutter å snakke sammen. Og når de snakker, snakker de helst om og ikke med hverandre. Med Jacob som ufrivillig tilhør
er ...

I likhet med de øvrige jødiske barna i Jacobs miljø, går han på kveldsskole for å lære om Israel. Beskrivelsen av hvordan menigheten tolket Sveriges manglende stemmegivning til Israels vinnermelodi i Grand Prix i sin tid, fikk meg til å hikste i latter ... 


Selv om det skjer mye trist i denne boka, er det likevel humoren som dominerer. Og når det på smussomslaget reklameres med at "Det här er filmmanuset som Woody Allen aldrig bad Stephan Mendel-Enk att skriva", så ville nok jeg byttet ut Woody Allen med (de jødiske) Coen-brødrene. Humoren i boka er til forveksling lik den jeg fant i den svært så lattervekkende storfilmen deres "A serious man", som kom i 2009. I boka spøkes det over en lav sko med det typisk jødiske, og alt skjer i en elegant språkdrakt som er til å ta av seg hatten for! Jeg elsket denne skjønne lille 
boka!

Den svenske forfatteren og journalisten Stephan Mendel-Enk debuterte i sin tid med boka "Med uppenbar känsla för stil : ett reportage om manlighet" i 2004. "Tre aper" er den første av hans bøker som er oversatt til norsk, og den har virkelig alle ingredienser i seg til å bli en bestselger! Her blir det terningkast fem!

Sener
e har jeg vært på Jødisk Museum i Oslo og hørt forfatteren presentere sin bok.


Stephan Mendel-Enk

The O´Jays: Ship Ahoy

tirsdag 17. mai 2011

Owen Matthews: "Barn av Stalin: tre generasjoner i krig og kjærlighet"

Om GULag, den kalde krigen, hungersnød og lidelse i kommun-istisk ånd


Utgitt første gang: 2008
Utgitt på norsk: 2009
Lydboka er innspilt: 2009
Originaltittel: Stalin´s Children - Three Generations of Love and War
Oversatt: Gunnar Nyquist
Oppleser: Anders Ribu
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 10 t 16 min.

Journalisten Owen Matthews har i denne boka skrevet historien om sine besteforeldre, foreldre og sitt eget liv, samtidig som han forteller historien om 1900-tallets Russland og senere Sovjet-unionen, hvor epoken med den kalde krigen er viet størst oppmerksomhet.

Forfatterens besteforeldre Bibikov og Marta vokser opp i Ukraina på begynnelsen av 1900-tallet. Marta er en svært avstumpet kvinne rent følelsesmessig, og samtidig som dette avspeiler seg groteskt i hennes oppdragelse av de to barna hun etter hvert får - Lenina og Ljudmila - er det også svært forståelig ut fra det hun selv har opplevd.

Mens barna er små, blir Bibikov arrestert, anklaget for kontrarevolusjonær virksomhet. Når man først ble fanget opp av Stalins terrorregime, var det ingen vei ut av dette. Om du ikke tilsto selv, var det alltid noen andre som tilsto dine påståtte forbrytelser for å slippe unna selv. Marta blir også internert etter hvert og sendt til GULag, og i forbindelse med et nervøst sammenbrudd tilstår hun hva det skulle være, også de forbrytelser hennes mann er anklaget for.

Ljudmila og Lenina vokser opp på barnehjem, og i mellomtiden har hungersnøden bredt om seg i landet. Mens kommunismen tvangsinnføres, og folket tvinges til å ta avstand fra alt de har trodd på gjennom generasjoner, handler det egentlig bare om å overleve. De som ikke "skjønner" at de skal slutte å tenke selv, fordi dette gjør nå staten for dem, havner i GULagene. Som ved et mirakel overlever barna denne grusomme perioden av Sovjets historie. Enkelte andre går lenger i kampen om overlevelse, og historier om salg av kjøtt fra parterte barn verserer.

Ljudmila, etter hvert kalt Mila, forelsker seg under den kalde krigen i utlendingen Mervyn. Han befinner seg i Moskva som oversetter på den britiske ambassaden. Rett før de skal gifte seg, blir imidlertid Mervyn sendt ut av landet av KGB. Deretter starter en kamp fra Mervyns side for å få Mila ut av landet, slik at de kan leve sammen som mann og kone. For å klare presset i denne prosessen, skriver Mila og Mervyn hundrevis av brev til hverandre. Og til slutt - mange år etter - får de omsider sitt store ønske oppfylt. Bare for å erfare at det å starte opp et normalt familieliv er vanskeligere enn de hadde tenkt ... Deres kjærlighet ble i årenes løp nærmest et fantasifoster, på mange måter kunstig opprettholdt pga. adskillelsen og problemene KGB skapte for dem ...

Forfatteren selv, Mila og Mervyns sønn, har personlig opplevd 1990 årenes Sovjet, da det atter ble kastet vrak på gamle verdier, og det rene verdi-anarkiet oppsto. Ville fester, dop og alkohol overtok der kommunismen og de bærende elementer i denne ideologien sprakk for alvor. Fra Jeltsin fremsto som landets håp, til han til slutt kun var en patetisk drukkenbolt, ute av stand til å føre Sovjet gjennom de reformer som måtte til for å få landets økonomi på fote igjen ...

Historien Owen Matthews her forteller, er i tillegg til å være meget interessant også grufull. Det har vært mulig for ham å rekonstruere så vidt mye av historien takket være tilgang til gamle Sovjet-arkiver, brevvekslingen mellom faren og moren og intervjuer. Kommunismen levnes liten eller ingen ære, og det legges ingenting i mellom når vanskelighetene Sovjet står overfor beskrives. For meg som svært godt kan huske den kalde krigen, kommunismens fall, Gorbatsjov og Jeltsin, ble det ekstra interessant å lese denne boka. Boka er for øvrig velskrevet og spennende bygget opp. Anders Ribu fungerte som vanlig svært godt som oppleser. Jeg synes imidlertid det var en fordel å kunne bla i papirutgaven av boka underveis, fordi denne inneholder bilder av personene som omtales. Jeg synes boka fortjener terningkast fem.



Owen Matthews

Budapest mai 2011

Budapest er en by i alle fall jeg aldri blir ferdig med. Her er et knippe bilder fra mitt siste besøk i helga.


Parlamentet sett fra motstående side av elven Danube
Gulasj-suppe - turen verdt i seg selv, synes jeg ;-)
En sykkeldrosje venter på passasjerer
Budda Castle 
Mathias-kirken 
Utsikt fra Fishermans Bastion
Fontene i  Tarnók utca i gamlebyen i Borgområdet
På vei ned i kabelvogn fra Budda Castle - med Chain Brigde i forgrunnen 
og katedralen i horisonten
Fra terror-museet
På vei over til Vajdahunyad Castle - et område med hus bygget i barokk-stil
En av de fantastiske fasadene i barokk-kvartalet
En statue rett ved Széchenyi-badet
Széchenyi-badet - Europas største badeanlegg
Széchenyi-badet
En badenymfe ved Széchenyi-badet
Jeg har ikke klart å finne ut hvilken bygning dette er, men vakker er den!
Magedans på middelalderrestauranten Sir Lancelot
Lunch på Gundel
Gåselever er et "must" når man er i Ungarn!

mandag 16. mai 2011

Steven Galloway: "The Cellist of Sarajevo"

Sterkt fra virkelig- heten


Utgitt: 2009
Lydboka er innspilt: 2010
Oppleser: Gareth Armstrong
Forlag: Naxos AudioBooks
Spilletid: 5 t 18 min.

Vi befinner oss i et beleiret Sarajevo i 1992, hvor en tragedie finner sted. Mens folk står i kø for å få kjøpt brød, sprenges en granat og 22 uskyldige mennesker blir drept. Et av vitnene til tragedien er en cellist fra Sarajevos symfoniorkester, som ser det hele fra vinduet i sin leilighet. Som en protest mot serbernes handling mot hans drepte naboer, men også for å hedre de døde, bestemmer han seg for å spille "Oboe Conserto Adagio" av Albinoni i 22 dager. Ikke uten fare for sitt eget liv, stiller han seg hver dag opp på torget, nettopp der granaten slo ned, for å spille dette 
musikkstykket.

Parallelt følger vi den kvinnelige snikskytteren Arrow, som har fått i oppdrag å beskytte cellisten mot fientlige snikskyttere. En dag blir hun klar over en annen snikskytter, men i stedet for å drepe ham med det samme, mykner hun fordi hun ser at han faktisk lytter til musikken fra cellisten. Som om musikken bygger broer mellom frontene ... 

Mens Arrow passer på cellisten, får vi innblikk i hva krigen gjør med innbyggerne i Sarajevo, som var under beleiring fra 1992 til 1996. De klarer seg i og for seg uten strøm, men det er verre med vannmangelen. Familiefaren Kenan har solgt familiens vaskemaskin for noen lusne slanter for å skaffe kone og barn mat. Hva skal han med vaskemaskin når de likevel ikke har strøm? Uten vann stopper imidlertid det meste opp, og for å få tak i noen dyrebare dråper, risikerer Kenan og andre livet. De kan når som helst bli drept.

Denne relativt korte og enkle boka er basert på virkelige hendelser unde
beleiringen av Sarajevo på begynnelsen av 1990-tallet. Cellisten Vedran Smailovic spilte faktisk i 22 dager - mens han kunne se snikskytterne - for å ære menneskene som døde rundt ham. I virkeligheten som i boka var det overmåte viktig for bosnierne å holde ham i live, fordi musikken ga menneskene håp i en ellers kaotisk og sørg
elig tid.

Boka "The Cellist of Sarajevo" er Steven Galloways tredje roman, og er den eneste av hans bøker som er oversatt til norsk. Jeg startet på den norske papirutgaven, men opplevde den tung å komme i gang med. Stor var derfor gleden da jeg kom over denne lydboka på engelsk, og denne opplevde jeg ikke som tung i det hele tatt, uten at jeg dermed har noe belegg for å mene noe som helst om den norske oversettelsen. Med nokså enkle virkemidler synes jeg forfatteren har lykkes med å få frem krigens grusomheter, samtidig som denne svært fascinerende historien fra virkeligheten fortelles. Jeg kommer nok ikke til å glemme denne boka med det første. Her blir det terningkast fem! 



Steven Galloway

tirsdag 10. mai 2011

Per Olov Enquist: "Livlegens besøk"

Om makt og avmakt


Utgitt første gang: 1999

Originaltittel: Livläkarens besøk
Oversatt til norsk i 2001: Bodil Engen
Lydboka er innspilt: 2009
Oppleser: Ola G. Furuseth
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 10 t 53 min.

Danske kong Christian VII ble kronet i 1766, bare 17 år gammel, og regjerte frem til sin død i 1808. Han ble ansett som svakelig og sinnssyk, og i praksis var det derfor ikke han, men de som sto rundt ham, som regjerte i Danmark.

I forbindelse med en reise Europa rundt i 1768 ble tyske Johann Friedrich Struensee ansatt som kongens livlege, angivelig for å holde et øye med den sinnssyke kongen. Struensee vant etter hvert kongens tillit, og i praksis var han faktisk eneveldig hersker i Danmark i alle fall de to siste årene han var kongens livlege. I løpet av denne tiden fikk han gjennomslag for mange idéer vi i dag først og fremst forbinder med den franske revolusjon. Adelens posisjon ble betydelig svekket, og bøndenes rettigheter ble styrket.

Nok en gang er jeg nesegrus i beundring for hvordan Enquist klarer å skildre et følsomt sinn, slik at den unge kongen nærmest er gjennomsiktig i sin sårbarhet. Enquist tegner ikke et bilde av en sinnssyk konge. Derimot tegner han et bilde av en noe svakelig konge som manipuleres trill rundt av omgivelsene, og gir etter for presset han utsettes for. Ekteskapet med dronning Caroline Mathilde var en ren katastrofe. I stedet for å bli lykkelige, støter i første omgang dronningen kongen fra seg, og i neste omgang ønsker heller ikke han å ha noe med henne å gjøre. Alt forårsaket av datidens normer for sømmelighet - en sømmelighet som ikke innbefattet noen form for glede forbundet med seksuallivet mellom ektefeller. Også de ekteskapelige plikter overfor dronningen overtas etter hvert av Struensee, og dronningen føder også hans barn.

Straffen som senere ble Struensee til del, var ikke nådig. De samme menneskene som ønsket at han skulle overvåke den unge kongens handlinger, ønsket nå å kvitte seg med en mann som var blitt for sterk og som derfor måtte uskadeliggjøres. Etter i praksis å ha vært eneveldig hersker i årene 1770 - 1772, ble han henrettet ved halshugging. Dronningen ble deretter forvist fra Danmark.

Dette er enda en av Enquists bøker, hvor han har diktet rundt virkelige personer og hendelser. Dette har han utført med bragd! Personskildringene er fascinerende og det rent språklige ved romanen er glitrende! Jeg klarte nesten ikke å legge boka fra meg under lesingen, for fortellingen var i tillegg svært spennende. Samtidig som jeg som leser fikk innblikk i en viktig epoke av Danmarks historie - i ettertid kalt den danske revolusjon - fikk jeg et interessant innblikk i en del av den danske kongehistorien som jeg fra før av var helt ukjent med. Det forhold at historien er sann, gjør den bare enda mer levende! Her blir det terningkast fem - et sterkt sådan!


Per Olov Enquist

søndag 8. mai 2011

Roy Jacobsen: "Seierherrene"

Den store klassereisen


Opprinnelig utgitt: 1991
Lydboka er innspilt: 2008
Oppleser: Bjørn Sundquist
Forlag: Cappelen Damm
Spilletid: 19 t 25 min. (634 sider i papirutgaven)

Det er mindre enn tre år siden jeg første gang leste denne boka, og hadde det ikke vært for at den ene lesesirkelen jeg er med i ønsket å legge den opp, ville det nok tatt noe lenger tid før min gjenlesing av den. For at den kom til å bli gjenlest, har jeg aldri vært i tvil 
om!

Boka er delt i to. Den første delen handler om Marta og hennes søskens oppvekst på Helgelandskysten, med en far som rodde fiske. Senere flyttet Marta til Oslo og ble hushjelp. Så traff hun Frank, som hun giftet seg med og sammen fikk de tre sønner. Den andre delen av boka handler om disse tre sønnenes oppvekst på Årvoll i Oslo, og her er det en av dem - Rogern - som er fortelleren. Spranget fra besteforeldrene som levde av fiske og frem til to generasjoner senere, som bl.a. inkluderte universitetsutdannelse og oppstart av firma i Oslo for deres barnebarn, var enormt! Og det er dette denne boka i korthet handler om.

Bokas handling starter altså på Helgelandskysten i 1927. Vi følger Marta som vokser opp på 30-tallet. Fattigdommen var stor for de fleste, og det var ikke like selvsagt at det sto mat på bordet hver eneste dag. Samtidig som havet var årsaken til svingningene i familiens økonomi, var det like fullt havet og fisket som ble redningen hver gang. Det var alltids mulig å bli med på Lofotfiske, eller å fiske ute i Åsværet. Klasseskillet mellom dem som var relativt fattige og de bemidlede var skarpt, og det ble forventet ikke rent lite ydmykhet fra de ubemidlede for at de skulle ha en sjangs til å få seg jobber etc. Denne ydmykheten omfattet så mangt, bl.a. redselen for å stifte gjeld, redselen for å sette seg opp mot autoriteter, redselen for å stikke seg ut ... For du skulle ikke tro at du var noe! Vi får også høre om nettopp autoriteter som misbrukte sin makt. Som en lærer som holdt de laveste på rangstigen nede ved å gi urettferdig dårlig karakterer, men som alltids kunne gi litt privatundervisning til spesielt søte jenter på fritiden ... Og om presten som fikk noen fiskere til å føre opp hus til ham, men som i første omgang ikke kunne betale. At disse arbeiderne dermed gikk glipp av Lofotfisket og faktisk ikke hadde noe å leve av når presten ikke kunne betale, virket det ikke som han tok særlig tungt.

14 år gammel ble Marta sendt til Oslo for å arbeide som hushjelp i et pent Oslo-hjem. Der ble hun nektet å snakke nordlandsk, fordi fruen i huset var livredd for at ungene skulle bli påvirket av dialekten. Selv om Marta gikk gjennom noen tøffe år med mange ydmykelser fra fruens side, lærte hun like fullt enormt mye av henne. Likevel er det en lettelse den dagen hun fikk jobb på et bakeri. I Oslo erfarte hun for øvrig at de fattige ikke var ydmyke. Tvert i mot var de frekke. Hennes egen autoritetsfrykt slapp imidlertid aldri taket på henne. Heller ikke frykten for å stifte gjeld.

Marta innledet etter hvert et forhold med Frank. De giftet seg og fikk tre sønner, blant annet Rogern. Han og brødrene vokste opp i Grorud-dalen - nærmere bestemt på Årvoll - på 50- og 60-tallet. Det gikk ikke like bra med alle kameratene til Rogern, men Marta og Franks sønner skikket seg i all hovedsak vel etter noen feilskjær i oppveksten.

Gradvis jobbet familien seg opp fra fattigdom, og Rogern var blant de første i slekta som begynte på universitetet. Å gå på universitetet forargret mange i miljøet rundt ham. Trodde han kanskje at han var noe? Rogern balanserte hårfint mellom det å ta studiene alvorlig og det å bagatellisere at han gikk på universitetet, kanskje særlig ved å la hans egentlige liv være et taushetsbelagt tema, noe han ikke snakket om i utrengsmål. Han ville jo så gjerne høre med i begge miljøene - før han etter hvert skjønte at det ikke var mulig. Særlig i forhold til de av kompisene hans som hadde valgt en helt annen "karriere-vei" - bl.a. inn i kriminaliteten og dopmisbrukets verden. Men uansett hva han gjorde, så gjaldt det å fremstå som en som ikke var høy på pæra! For var det noe som var dødssynd for et menneske som har foretatt en klassereise fra arbeiderklassen og opp i akademikernes verden, så var det nettopp dette - at man var blitt en snobb. Og det spilte i grunnen ingen rolle om man var en snobb eller ikke, for det som var avgjørende var uansett hvordan "de andre" så på en.

"Historien skrives av seierherrene, heter det, og det er sannere enn behagelig er, for når den fattige til slutt seirer, er hans dumme og og bedøvede hjerne så lettet og glad over å kunne viske ut sin fortid - en mislykket streik for eksempel, at han hater alt som ligner på det og trår det under foten som den bakfulle Jeppe baronens tjenere." (Side 30)

Frank, Rogerns far, var svært skeptisk til at det kunne kalles skikkelig arbeid å leve av hva andre produserer, samtidig som han var storveis forundret over eldstesønnen Haralds valg om å flytte tilbake til Nord-Norge for å leve mer i pakt med naturen. Selv klarte han egentlig aldri å avfinne seg med å være industriarbeider.

Denne boka bergtok meg fullstendig. Jeg vil tro at det er svært mange annengenerasjons nordlendinger som kjenner seg igjen i mye av det som skjer med familien til Rogern. Dette er et solid stykke etterkrigs-historie, og om hvordan arbeiderklassen jobbet seg opp og inn i middelklassen. Når jeg f.eks. leste om Åsværet og Oterholmen på Helgelandskysten, fikk jeg en solid klump i halsen. For nettopp her fisket mine egne forfedre for bare to generasjoner siden. I dag forbindes disse traktene nærmest med hobby- og fritidsfiske og for den saks skyld eksklusive, autentiske naturopplevelser ute i havgapet, mens det den gangen handlet om å få mat på bordet. Rett og slett å overleve ...

For "Seierherrene" fikk Roy Jacobsen Bokhandlerprisen, og han ble også innstilt til Nordisk Råds litteraturpris.

Begge gangene jeg har lest
"Seierherrene", har jeg valgt lydbokutgaven. Og hvem andre enn Bjørn Sundquist kunne ha lest nettopp denne boka!? Jeg gir toppkarakter! Her blir det terningkast seks!



Denne anmeldelsen sto for øvrig på trykk i Dagbladet i 1991 (revitalisert av Dagbladet selv i 2010). Det er mange som har hatt meninger om denne boka i årenes løp - også her


Roy Jacobsen

tirsdag 3. mai 2011

Bach/Gounod - Ave Maria (Cecilia Bartoli)

Herman Melville: "Moby Dick"

Opprinnelig utgitt: 1861
Originaltittel: "Moby-Dick" (eller "The Whale")
Oversatt: Bjørn Alex Herman (nyoversettelse)
Lydboka er innspilt: 2009
Oppleser: Jan Grønlie
Forlag: Cappelen Damm
Spilletid: 23 t 41 min.


Så har jeg omsider fått lest denne mursteinen av en roman! Dvs. det ble til at jeg valgte lydbokutgaven, med Jan Grønlies behagelige oppleserstemme. Med en lengde på 23 t og 41 min. (svarende til om lag 700 sider i papirutgaven), var det jammen ikke gjort i en håndvending å pløye seg gjennom denne lydboka ... Og det er vel nettopp derfor jeg har opplevd at det var en terskel som måtte forseres for å ha mot til å begynne! Når det er sagt, er min opplevelse av boka at den ikke var tung i det hele tatt. Tvert i mot! Like fullt har jeg litt prestasjonsangst når jeg nå skal gi meg i kast med å skrive om denne boka. For det er garantert like mange meninger om den som lesere!

Først litt fakta: Boka kom ut i 1851, og det sies at den ikke ble noen suksess i det hele tatt den gangen. Den gikk raskt i glemselen, før den atter ble gjenoppdaget tidlig på 1900-tallet. Senere er den både blitt genierklært og kritisert. Like fullt regnes boka i dag som en av verdenshistoriens store klassikere. "Moby Dick" utkom første gang på norsk i 1948 - den gang i en oversettelse av Daisy Schjelderup. Bjørn Alex Herrman har oversatt boka på nytt - i følge dem som kjenner begge oversettelsene, med stor bragd. For å sitere Morgenbladet i deres bokomtale datert 2. oktober 2009: "En sammenligning med Schjelderup viser at Herrman i større grad får språket til å flyte, og med det understreker den oppløftede tonen hos Melville. Der Schjelderup stykker opp, binder Herrman sammen. Også ordvalg ser ut til å ha blitt jobbet mer, for ikke å si mye, med. Det er ikke ofte vi opplever at en roman oversatt til norsk kan kalles et kunststykke. Denne er det."

Noe av det som har ført til at boka er blitt kritisert, er at det er vanskelig å kategorisere den. Er den en roman, eller er den en faktabok om hvalen som art? Min personlige mening er at den er begge deler. Men faktadelene av boka - fragmentarisk fordelt mellom handlingen for øvrig - er også bygget opp slik at jeg satt helt fjetret og bare ventet på mer ...

I det ytre handler boka om kaptein Akab og hans jakt på spermasetthvalen Moby Dick, som tidligere stakk av med det ene beinet hans, og som forårsaket at han siden ble gående med et kunstig bein. Kaptein Akab har sverget hevn over hvalen Moby Dick, og utstyrer skipet Pequod med et mannskap med ett mål for øye: å finne denne spesielle hvalen og drepe den! Lønnen til den som oppdager hvalen er en gulldublon som er spikret opp i masten. Og mer enn dette handler i grunnen ikke romanen om. Underveis er det mangfoldige digresjoner som nesten har et leksikalt preg. Med inngående kunnskaper om hvalen og de ulike sidene ved hvalfangst skriver Herman Melville med liv og lyst og det på en slik intenst spennende måte at jeg som leser ble sugd inn i handlingen. Forfatteren selv hadde i sin ungdom vært på hvalfangst i et par års tid, og det er kunnskapene han ervervet den gang som han har bygget romanen om Moby Dick på. I tillegg legger han opp til noen paralleller til Jobs Bok i Bibelen. Job havnet som kjent i hvalens buk, og slik blir dette den første fortellingen vi kjenner til som handler om hvalen som art.

Det er Ismael som opptrer som forteller i boka. Med de berømmelige ordene "Kall meg Ismael" inviteres vi inn i en vanvittig verden, som altså etter hvert handler om den gale kapteinens jakt på spermasetthvalen Moby Dick. Men vi blir også kjent med de tre styrmennene Starbuck, Stubb og Flask - for ikke å glemme Qeequeg, Ismaels spesielle venn. Med et språk som nesten tok pusten fra meg introduseres vi for disse personene, deres fortid, skrøner, naturkreftenes herjinger, om hvalfangst generelt og om dramatikk på liv og død når mennesker og stor fisk støter sammen. I Melvilles verden er det aldri noen tvil om at hvaler er for fisker å regne. Ismael er enormt fascinert av hvalen, som han tidvis konsekvent omtaler som levitan. Det er fristende å bruke en klisje: det som ikke står om hvalen i denne boka, er knapt verdt å vite. Helt til slutt bygger det opp til et vanvittig klimaks hvor skuta Pequod og dets mannskap støter sammen med den djevelske hvitehvalen Moby Dick ... Og det kan jo rett og slett ikke gå bra. Eller hur?

Jeg opplevde denne romanen som svært velskrevet og spennende! Jan Grønli er en av mine favorittopplesere, og at det er nettopp han so
har fått i oppdrag å lese inn denne boka, tror jeg rett og slett ikke er noen tilfeldighet. Det intense i teksten tok han opp i seg, og dette bidro til at leseopplevelsen ble svært god for mitt vedkommende! Når jeg likevel ender med å gi boka terningkast fem og ikke seks, er dette ut fra erkjennelsen om at boka er vel lang og med fordel kunne ha vært strammet litt opp her og der. Ja, jeg vet at det er som å banne i kirka blant dem som mener at "Moby Dick" er et fullkomment mesterverk, men det får så være. Jeg tror at dette er en bok jeg med tiden kommer til å lese på nytt. Jeg tror faktisk det er en fordel å lese den en gang til .... minst! Jeg anbefaler boka på det varmeste! Det er ingen grunn til å frykte at du blir utsatt for trettende og tung litteratur! 

mandag 2. mai 2011

Edinburgh april 2011

Noen inntrykk fra helgens besøk i Edinburgh.


Med propellfly nærmet vi oss Edinburgh
Langs High Street
Vindusshopping langs High Street
I Victoria street - på vei mot Grassmarket
Victoria street 
Grassmarket
Edinburgh Castle

Gamlebyen sett fra Princes street
Bebyggelsen rett ved Edinburgh Castle
Gamlebyen sett fra Princes street

onsdag 27. april 2011

Ketil Bjørnstad: "De udødelige"

Omsorgsklemma


Utgitt: 2011
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 315

Allmennlegen Thomas Brenner og Elisabeth Dahl har vært gift i en mannsalder. Nå nærmer de seg begge seksti, og tidspunktet da de skulle kunnet nyte sitt otium burde for lengst ha kommet ... I stedet er de under krysspress fra alle kanter, med uselvsten
dige og godt voksne unger, og aldrende foreldre som blir mer og mer hjelpetrengende.

Datteren Anika på 26 år bor fremdeles hjemme, og selv om hun er i en alder hvor hun for lengst skulle ha startet på sitt eget liv, er det intet som tyder på at hun har tenkt å flytte hjemmefra. Hun spiser seg fetere og fetere, sover halve dagen, lar seg forsørge av faren og produserer mislykkede sølvsmykker som ingen vil kjøpe, mens hun innbilder seg at hun driver med kunst. Line har flyttet hjemmefra og forsøker å livnære seg som danser, men uten foreldrenes jevnlige pengestøtte, ville hun aldri kunnet klare seg ... Likevel flyr hun rundt og leker kul og radikal, mens hun - ifølge faren - lever som en rentenist. Elisabeth har endog sluttet i jobben sin for å rekke over alt, og det har de egentlig ikke råd til. Særlig fordi døtrene fremdeles ikke klarer seg selv.

Ekteparet Brenner/Dahl bor i sokkelen av det svære huset til Elisabeths foreldre i Holmenkollen. Mens Elisabeth springer rundt og lystrer spesielt sin mors minste vink, forsøker Thomas å være til hjelp for sine snart nitti år gamle foreldre, som trenger ham mer og mer. Til slutt er det ingen vei utenom: moren må på sykehjem. Uansett hvor mye Thomas stiller opp for foreldrene sine, slites han nesten i stykker av dårlig samvittighet. For det blir jo aldri nok. Det groteske ved å bli gammel springer Thomas i øynene der han skifter bleier på sin egen far, som blir mer og mer urimelig i sine krav til sønnen. Dette kombinert med at han aldri blir herre i eget hus, sliter Thomas nesten helt ut. Ikke har de noen utsikter til arv heller, for faren hans har tapt store summer på dårlige fondsplasseringer, mens Elisabeths foreldre har belånt huset de bor i opp til pipa på sine eldre dager. Og når han tilfeldigvis oppdager en kul i konas ene bryst - en kul hun ikke vil ha noe snakk om - og han selv plages med hjerteflimmer, er det betimelig å stille spørsmål ved når nok er nok ... I mens planlegger Thomas et gigantisk sekstiårslag for sin kone, etterfulgt av en tur for dem og døtrene til Chicag0, der de skal gå i forfatteren Sauls Bellows fots
por ...

Jeg bokstavelig talt slukte denne boka og klarte ikke å legge den fra meg. Tematikken er ikke omtalt i litteraturen i særlig grad. I alle fall har ikke jeg fått det med meg. Jeg er fra før av en ihuga Bjørnstad-fan, og har fulgt hans forfatterskap gjennom nesten 30 år. Derfor har jeg lett for å tilgi ham at enkelte bøker i hans forfatterskap kanskje ikke har vært like sterke. "De udødelige" begynte veldig bra, men etter hvert som jeg kom lenger uti, synes jeg at den tapte seg litt. Det som trekker ned er at personene fremstår som litt for karikerte, og at det noen ganger kunne virke som om forfatteren var redd for at leseren ikke skulle forstå hvor han ville og ble
for overtydelig. Dermed ble svært lite overlatt til leserens fantasi. Samtidig vil jeg understreke at jeg særlig i første halvpart av boka humret og lo mye, for oppi alt det tragiske var det også mye humor. Beskrivelsen av miljøet i Holmenkollen, snobberiet og ikke minst motkreftene til det mest outrerte, synes jeg Bjørnstad beskrev med snert og varme. Videre fant jeg Thomas Brenners filosofering over menneskenes streben etter å leve lengst mulig, uten egentlig å skjønne konsekvensene av å komme opp i både nitti og hundre år, og mangelen på erkjennelse av at vi alle tross alt skal dø en gang, interessante. Jeg ble for øvrig svært irritert over all den dilling og dalling som ble døtrene til del, og at foreldrene aldri stilte et eneste krav. Ikke til å undres over at de aldri tok skrittet videre for å bli selvstendige ... Bjørnstad skriver godt! Her blir det et sterkt terningkast fire.

Les også hva Beate har ment om boka her.


Ketil Bjørnstad

mandag 25. april 2011

Siri Hustvedt: "Sommeren uten menn"

Klokt og dypt om ensomhet og savn


Utgitt: 2011
Originaltittel: The Summer Without Men"
Oversatt: Bodil Engen
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 204


Bokas jeg-person Mia, har nettopp opplevd sitt livs tragedie. Etter tredve års ekteskap forlater ektemannen Boris henne til fordel for en tyve år yngre kvinne. Dvs. forlater og forlater ... Han vil ha en pause fra ekteskapet for å finne ut av dette, og ønsker ikke å avskjære en hver retrettmulighet tilbake til ekteskapets trygge favn.

Etter et akutt psykisk sammenbrudd og et kort opphold på en psykiatrisk avdeling, reiser Mia til sin hjemby. Moren bor på sykehjem, og Mia leier et hus i nærheten hvor hun tilbringer noen sommermåneder borte fra sine vante omgivelser. Hun starter opp et poesikurs med syv jenter i trettenårsalderen. Samtidig følger hun sin aldrende mor og hennes fem venninner, og blir kjent med et ungt nabopar med to små barn, og som hele tiden balanserer på en knivsegg mot samlivsbrudd. Det blir - som tittelen antyder - en sommer uten menn ... Men like fullt ikke uten en del hverdagsdramatikk.

Mens sorgen over tapet av ekteskapet og ektemannen bearbeides, får en av morens venninner Alzheimer, mens en annen dør. Samtidiig blir Mia vitne til rivaliseringen mellom tretttenåringene, og hvordan de plukker ut en i gjengen som mobbeoffer. På nokså finurlig vis får hun jentene til å skrive seg gjennom det som skjedde. Jentenes hemmelige Heksering avsløres, og rollene i jentegjengen omfordeles - til stor overraskelse for dem alle. Gjennom denne skildringen får Hustvedt for øvrig frem hvor ille kvinner kan være mot hverandre, og hvilke mekanismer som styrer hvem som blir utsatt for mobbing og utstøtelse, hvor misunnelse ikke sjelden er en del av forklaring
en.

Nabokvinnen Lola og hennes to barn må av og til finne ly hos Mia når den hissige samboeren Pete ikke er helt god, og dette blir samtidig et godt bilde på hva kjærlighet egentlig er og hva som binder to mennesker sammen. I mellomtiden skjærer selvfølgelig forholdet mellom Mias eksmann og den nye kvinnen - Pausen som Mia har valgt å kalle henne - seg, og spørsmålet er om Mia er beredt til å ta mannen tilbake eller om det er for sent ... En ting er i alle fall sikkert: uansett hva hun velger, kommer ingenting til å bli som før. Eller?


Denne romanen elsket jeg! Å skrive så nært og fint om sorg og ensomhet etter et samlivsbrudd er rett og slett en stor bragd, fordi det er så fort gjort å trå feil og bli offer for klisjeenes klamme grep. Dette har Siri Hustvedt klart å unngå. De få gangene hun er i ferd med å tippe over, er hun meget bevisst dette som forfatter. Boka er så klok, så dyp og så ekte at det er meg en gåte at det er mulig å skrive om noe slikt uten å ha opplevd dette på kroppen selv.

Noe som imidlertid trakk noe av helhetsinntrykket ned er at det tidvis ble vel mange navn å holde styr på, uten at jeg helt skjønte hva som var poenget med å trekke inn såvidt mange personer i denne relativt tynne boka. Hustvedt er dessuten utvilsomt en meget kunnskapsrik og belest kvinne, og hun strør om seg med litterære preferanser som antakelig betyr mye for amerikanerne, men som sa meg nokså lite. For min opplevelse av boka trakk dette ned inntrykket, slik at det ikke kan bli terningkast seks denne gangen. Derimot blir det
terningkast fem - et sterkt sådan! Hustvedts veksling mellom det følelsesmessige og det intellektuelle falt for øvrig i god jord hos meg. I den forstand fikk jeg faktisk litt dejavu til danske Susanne Brøggers tidligste bøker, selv om disse var hakket galere og villere enn Hustvedt noen gang er i nærheten av. Kanskje er det nettopp vekslingen mellom det følelsesmessige og det intellektuelle som gjør at historien aldri tippet over i den sentimentale? Jeg gleder meg til å lese flere av Hustvedts bøker!


Siri Hustvedt

Populære innlegg