Budapest mai 2011

Budapest er en by i alle fall jeg aldri blir ferdig med. Her er et knippe bilder fra mitt siste besøk i helga.

Parlamentet sett fra motstående side av elven Danube

Gulasj-suppe - turen verdt i seg selv, synes jeg ;-)

En sykkeldrosje venter på passasjerer

Budda Castle 

Mathias-kirken 

Utsikt fra Fishermans Bastion

Fontene i  Tarnók utca i gamlebyen i Borgområdet

På vei ned i kabelvogn fra Budda Castle - med Chain Brigde i forgrunnen 

og katedralen i horisonten

Fra terror-museet

På vei over til Vajdahunyad Castle - et område med hus bygget i barokk-stil

En av de fantastiske fasadene i barokk-kvartalet

En statue rett ved Széchenyi-badet

Széchenyi-badet - Europas største badeanlegg

Széchenyi-badet

En badenymfe ved Széchenyi-badet

Jeg har ikke klart å finne ut hvilken bygning dette er, men vakker er den!

Magedans på middelalderrestauranten Sir Lancelot

Lunch på Gundel

Gåselever er et "must" når man er i Ungarn!

Steven Galloway: "The Cellist of Sarajevo"

Sterkt fra virkelig- heten


Utgitt: 2009
Lydboka er innspilt: 2010
Oppleser: Gareth Armstrong
Forlag: Naxos AudioBooks
Spilletid: 5 t 18 min.

Vi befinner oss i et beleiret Sarajevo i 1992, hvor en tragedie finner sted. Mens folk står i kø for å få kjøpt brød, sprenges en granat og 22 uskyldige mennesker blir drept. Et av vitnene til tragedien er en cellist fra Sarajevos symfoniorkester, som ser det hele fra vinduet i sin leilighet. Som en protest mot serbernes handling mot hans drepte naboer, men også for å hedre de døde, bestemmer han seg for å spille "Oboe Conserto Adagio" av Albinoni i 22 dager. Ikke uten fare for sitt eget liv, stiller han seg hver dag opp på torget, nettopp der granaten slo ned, for å spille dette musikkstykket.

Parallelt følger vi den kvinnelige snikskytteren Arrow, som har fått i oppdrag å beskytte cellisten mot fientlige snikskyttere. En dag blir hun klar over en annen snikskytter, men i stedet for å drepe ham med det samme, mykner hun fordi hun ser at han faktisk lytter til musikken fra cellisten. Som om musikken bygger broer mellom frontene ... 

Mens Arrow passer på cellisten, får vi innblikk i hva krigen gjør med innbyggerne i Sarajevo, som var under beleiring fra 1992 til 1996. De klarer seg i og for seg uten strøm, men det er verre med vannmangelen. Familiefaren Kenan har solgt familiens vaskemaskin for noen lusne slanter for å skaffe kone og barn mat. Hva skal han med vaskemaskin når de likevel ikke har strøm? Uten vann stopper imidlertid det meste opp, og for å få tak i noen dyrebare dråper, risikerer Kenan og andre livet. De kan når som helst bli drept.

Denne relativt korte og enkle boka er basert på virkelige hendelser under beleiringen av Sarajevo på begynnelsen av 1990-tallet. Cellisten Vedran Smailovic spilte faktisk i 22 dager - mens han kunne se snikskytterne - for å ære menneskene som døde rundt ham. I virkeligheten som i boka var det overmåte viktig for bosnierne å holde ham i live, fordi musikken ga menneskene håp i en ellers kaotisk og sørgelig tid.

Boka "The Cellist of Sarajevo" er Steven Galloways tredje roman, og er den eneste av hans bøker som er oversatt til norsk. Jeg startet på den norske papirutgaven, men opplevde den tung å komme i gang med. Stor var derfor gleden da jeg kom over denne lydboka på engelsk, og denne opplevde jeg ikke som tung i det hele tatt, uten at jeg dermed har noe belegg for å mene noe som helst om den norske oversettelsen. Med nokså enkle virkemidler synes jeg forfatteren har lykkes med å få frem krigens grusomheter, samtidig som denne svært fascinerende historien fra virkeligheten fortelles. Jeg kommer nok ikke til å glemme denne boka med det første. Her blir det terningkast fem! 

Steven Galloway

Per Olov Enquist: "Livlegens besøk"

Om makt og avmakt


Utgitt første gang: 1999
Originaltittel: Livläkarens besøk
Oversatt til norsk i 2001: Bodil Engen
Lydboka er innspilt: 2009
Oppleser: Ola G. Furuseth
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 10 t 53 min.

Danske kong Christian VII ble kronet i 1766, bare 17 år gammel, og regjerte frem til sin død i 1808. Han ble ansett som svakelig og sinnssyk, og i praksis var det derfor ikke han, men de som sto rundt ham, som regjerte i Danmark.

I forbindelse med en reise Europa rundt i 1768 ble tyske Johann Friedrich Struensee ansatt som kongens livlege, angivelig for å holde et øye med den sinnssyke kongen. Struensee vant etter hvert kongens tillit, og i praksis var han faktisk eneveldig hersker i Danmark i alle fall de to siste årene han var kongens livlege. I løpet av denne tiden fikk han gjennomslag for mange idéer vi i dag først og fremst forbinder med den franske revolusjon. Adelens posisjon ble betydelig svekket, og bøndenes rettigheter ble styrket.

Nok en gang er jeg nesegrus i beundring for hvordan Enquist klarer å skildre et følsomt sinn, slik at den unge kongen nærmest er gjennomsiktig i sin sårbarhet. Enquist tegner ikke et bilde av en sinnssyk konge. Derimot tegner han et bilde av en noe svakelig konge som manipuleres trill rundt av omgivelsene, og gir etter for presset han utsettes for. Ekteskapet med dronning Caroline Mathilde var en ren katastrofe. I stedet for å bli lykkelige, støter i første omgang dronningen kongen fra seg, og i neste omgang ønsker heller ikke han å ha noe med henne å gjøre. Alt forårsaket av datidens normer for sømmelighet - en sømmelighet som ikke innbefattet noen form for glede forbundet med seksuallivet mellom ektefeller. Også de ekteskapelige plikter overfor dronningen overtas etter hvert av Struensee, og dronningen føder også hans barn.

Straffen som senere ble Struensee til del, var ikke nådig. De samme menneskene som ønsket at han skulle overvåke den unge kongens handlinger, ønsket nå å kvitte seg med en mann som var blitt for sterk og som derfor måtte uskadeliggjøres. Etter i praksis å ha vært eneveldig hersker i årene 1770 - 1772, ble han henrettet ved halshugging. Dronningen ble deretter forvist fra Danmark.

Dette er enda en av Enquists bøker, hvor han har diktet rundt virkelige personer og hendelser. Dette har han utført med bragd! Personskildringene er fascinerende og det rent språklige ved romanen er glitrende! Jeg klarte nesten ikke å legge boka fra meg under lesingen, for fortellingen var i tillegg svært spennende. Samtidig som jeg som leser fikk innblikk i en viktig epoke av Danmarks historie - i ettertid kalt den danske revolusjon - fikk jeg et interessant innblikk i en del av den danske kongehistorien som jeg fra før av var helt ukjent med. Det forhold at historien er sann, gjør den bare enda mer levende! Her blir det terningkast fem - et sterkt sådan!

Per Olov Enquist

Roy Jacobsen: "Seierherrene"

Den store klassereisen


Opprinnelig utgitt: 1991
Lydboka er innspilt: 2008
Oppleser: Bjørn Sundquist
Forlag: Cappelen Damm
Spilletid: 19 t 25 min. (634 sider i papirutgaven)

Det er mindre enn tre år siden jeg første gang leste denne boka, og hadde det ikke vært for at den ene lesesirkelen jeg er med i ønsket å legge den opp, ville det nok tatt noe lenger tid før min gjenlesing av den. For at den kom til å bli gjenlest, har jeg aldri vært i tvil om!

Boka er delt i to. Den første delen handler om Marta og hennes søskens oppvekst på Helgelandskysten, med en far som rodde fiske. Senere flyttet Marta til Oslo og ble hushjelp. Så traff hun Frank, som hun giftet seg med og sammen fikk de tre sønner. Den andre delen av boka handler om disse tre sønnenes oppvekst på Årvoll i Oslo, og her er det en av dem - Rogern - som er fortelleren. Spranget fra besteforeldrene som levde av fiske og frem til to generasjoner senere, som bl.a. inkluderte universitetsutdannelse og oppstart av firma i Oslo for deres barnebarn, var enormt! Og det er dette denne boka i korthet handler om.

Bokas handling starter altså på Helgelandskysten i 1927. Vi følger Marta som vokser opp på 30-tallet. Fattigdommen var stor for de fleste, og det var ikke like selvsagt at det sto mat på bordet hver eneste dag. Samtidig som havet var årsaken til svingningene i familiens økonomi, var det like fullt havet og fisket som ble redningen hver gang. Det var alltids mulig å bli med på Lofotfiske, eller å fiske ute i Åsværet. Klasseskillet mellom dem som var relativt fattige og de bemidlede var skarpt, og det ble forventet ikke rent lite ydmykhet fra de ubemidlede for at de skulle ha en sjangs til å få seg jobber etc. Denne ydmykheten omfattet så mangt, bl.a. redselen for å stifte gjeld, redselen for å sette seg opp mot autoriteter, redselen for å stikke seg ut ... For du skulle ikke tro at du var noe! Vi får også høre om nettopp autoriteter som misbrukte sin makt. Som en lærer som holdt de laveste på rangstigen nede ved å gi urettferdig dårlig karakterer, men som alltids kunne gi litt privatundervisning til spesielt søte jenter på fritiden ... Og om presten som fikk noen fiskere til å føre opp hus til ham, men som i første omgang ikke kunne betale. At disse arbeiderne dermed gikk glipp av Lofotfisket og faktisk ikke hadde noe å leve av når presten ikke kunne betale, virket det ikke som han tok særlig tungt.

14 år gammel ble Marta sendt til Oslo for å arbeide som hushjelp i et pent Oslo-hjem. Der ble hun nektet å snakke nordlandsk, fordi fruen i huset var livredd for at ungene skulle bli påvirket av dialekten. Selv om Marta gikk gjennom noen tøffe år med mange ydmykelser fra fruens side, lærte hun like fullt enormt mye av henne. Likevel er det en lettelse den dagen hun fikk jobb på et bakeri. I Oslo erfarte hun for øvrig at de fattige ikke var ydmyke. Tvert i mot var de frekke. Hennes egen autoritetsfrykt slapp imidlertid aldri taket på henne. Heller ikke frykten for å stifte gjeld.

Marta innledet etter hvert et forhold med Frank. De giftet seg og fikk tre sønner, blant annet Rogern. Han og brødrene vokste opp i Grorud-dalen - nærmere bestemt på Årvoll - på 50- og 60-tallet. Det gikk ikke like bra med alle kameratene til Rogern, men Marta og Franks sønner skikket seg i all hovedsak vel etter noen feilskjær i oppveksten.

Gradvis jobbet familien seg opp fra fattigdom, og Rogern var blant de første i slekta som begynte på universitetet. Å gå på universitetet forargret mange i miljøet rundt ham. Trodde han kanskje at han var noe? Rogern balanserte hårfint mellom det å ta studiene alvorlig og det å bagatellisere at han gikk på universitetet, kanskje særlig ved å la hans egentlige liv være et taushetsbelagt tema, noe han ikke snakket om i utrengsmål. Han ville jo så gjerne høre med i begge miljøene - før han etter hvert skjønte at det ikke var mulig. Særlig i forhold til de av kompisene hans som hadde valgt en helt annen "karriere-vei" - bl.a. inn i kriminaliteten og dopmisbrukets verden. Men uansett hva han gjorde, så gjaldt det å fremstå som en som ikke var høy på pæra! For var det noe som var dødssynd for et menneske som har foretatt en klassereise fra arbeiderklassen og opp i akademikernes verden, så var det nettopp dette - at man var blitt en snobb. Og det spilte i grunnen ingen rolle om man var en snobb eller ikke, for det som var avgjørende var uansett hvordan "de andre" så på en.

"Historien skrives av seierherrene, heter det, og det er sannere enn behagelig er, for når den fattige til slutt seirer, er hans dumme og og bedøvede hjerne så lettet og glad over å kunne viske ut sin fortid - en mislykket streik for eksempel, at han hater alt som ligner på det og trår det under foten som den bakfulle Jeppe baronens tjenere." (Side 30)

Frank, Rogerns far, var svært skeptisk til at det kunne kalles skikkelig arbeid å leve av hva andre produserer, samtidig som han var storveis forundret over eldstesønnen Haralds valg om å flytte tilbake til Nord-Norge for å leve mer i pakt med naturen. Selv klarte han egentlig aldri å avfinne seg med å være industriarbeider.

Denne boka bergtok meg fullstendig. Jeg vil tro at det er svært mange annengenerasjons nordlendinger som kjenner seg igjen i mye av det som skjer med familien til Rogern. Dette er et solid stykke etterkrigs-historie, og om hvordan arbeiderklassen jobbet seg opp og inn i middelklassen. Når jeg f.eks. leste om Åsværet og Oterholmen på Helgelandskysten, fikk jeg en solid klump i halsen. For nettopp her fisket mine egne forfedre for bare to generasjoner siden. I dag forbindes disse traktene nærmest med hobby- og fritidsfiske og for den saks skyld eksklusive, autentiske naturopplevelser ute i havgapet, mens det den gangen handlet om å få mat på bordet. Rett og slett å overleve ...

For "Seierherrene" fikk Roy Jacobsen Bokhandlerprisen, og han ble også innstilt til Nordisk Råds litteraturpris.

Begge gangene jeg har lest "Seierherrene", har jeg valgt lydbokutgaven. Og hvem andre enn Bjørn Sundquist kunne ha lest nettopp denne boka!? Jeg gir toppkarakter! Her blir det terningkast seks!


Denne anmeldelsen sto for øvrig på trykk i Dagbladet i 1991 (revitalisert av Dagbladet selv i 2010). Det er mange som har hatt meninger om denne boka i årenes løp - også her. 

Roy Jacobsen

Bach/Gounod - Ave Maria (Cecilia Bartoli)

Herman Melville: "Moby Dick"

Opprinnelig utgitt: 1861
Originaltittel: "Moby-Dick" (eller "The Whale")
Oversatt: Bjørn Alex Herman (nyoversettelse)
Lydboka er innspilt: 2009
Oppleser: Jan Grønlie
Forlag: Cappelen Damm
Spilletid: 23 t 41 min.


Så har jeg omsider fått lest denne mursteinen av en roman! Dvs. det ble til at jeg valgte lydbokutgaven, med Jan Grønlies behagelige oppleserstemme. Med en lengde på 23 t og 41 min. (svarende til om lag 700 sider i papirutgaven), var det jammen ikke gjort i en håndvending å pløye seg gjennom denne lydboka ... Og det er vel nettopp derfor jeg har opplevd at det var en terskel som måtte forseres for å ha mot til å begynne! Når det er sagt, er min opplevelse av boka at den ikke var tung i det hele tatt. Tvert i mot! Like fullt har jeg litt prestasjonsangst når jeg nå skal gi meg i kast med å skrive om denne boka. For det er garantert like mange meninger om den som lesere!

Først litt fakta: Boka kom ut i 1851, og det sies at den ikke ble noen suksess i det hele tatt den gangen. Den gikk raskt i glemselen, før den atter ble gjenoppdaget tidlig på 1900-tallet. Senere er den både blitt genierklært og kritisert. Like fullt regnes boka i dag som en av verdenshistoriens store klassikere. "Moby Dick" utkom første gang på norsk i 1948 - den gang i en oversettelse av Daisy Schjelderup. Bjørn Alex Herrman har oversatt boka på nytt - i følge dem som kjenner begge oversettelsene, med stor bragd. For å sitere Morgenbladet i deres bokomtale datert 2. oktober 2009: "En sammenligning med Schjelderup viser at Herrman i større grad får språket til å flyte, og med det understreker den oppløftede tonen hos Melville. Der Schjelderup stykker opp, binder Herrman sammen. Også ordvalg ser ut til å ha blitt jobbet mer, for ikke å si mye, med. Det er ikke ofte vi opplever at en roman oversatt til norsk kan kalles et kunststykke. Denne er det."

Noe av det som har ført til at boka er blitt kritisert, er at det er vanskelig å kategorisere den. Er den en roman, eller er den en faktabok om hvalen som art? Min personlige mening er at den er begge deler. Men faktadelene av boka - fragmentarisk fordelt mellom handlingen for øvrig - er også bygget opp slik at jeg satt helt fjetret og bare ventet på mer ...

I det ytre handler boka om kaptein Akab og hans jakt på spermasetthvalen Moby Dick, som tidligere stakk av med det ene beinet hans, og som forårsaket at han siden ble gående med et kunstig bein. Kaptein Akab har sverget hevn over hvalen Moby Dick, og utstyrer skipet Pequod med et mannskap med ett mål for øye: å finne denne spesielle hvalen og drepe den! Lønnen til den som oppdager hvalen er en gulldublon som er spikret opp i masten. Og mer enn dette handler i grunnen ikke romanen om. Underveis er det mangfoldige digresjoner som nesten har et leksikalt preg. Med inngående kunnskaper om hvalen og de ulike sidene ved hvalfangst skriver Herman Melville med liv og lyst og det på en slik intenst spennende måte at jeg som leser ble sugd inn i handlingen. Forfatteren selv hadde i sin ungdom vært på hvalfangst i et par års tid, og det er kunnskapene han ervervet den gang som han har bygget romanen om Moby Dick på. I tillegg legger han opp til noen paralleller til Jobs Bok i Bibelen. Job havnet som kjent i hvalens buk, og slik blir dette den første fortellingen vi kjenner til som handler om hvalen som art.

Det er Ismael som opptrer som forteller i boka. Med de berømmelige ordene "Kall meg Ismael" inviteres vi inn i en vanvittig verden, som altså etter hvert handler om den gale kapteinens jakt på spermasetthvalen Moby Dick. Men vi blir også kjent med de tre styrmennene Starbuck, Stubb og Flask - for ikke å glemme Qeequeg, Ismaels spesielle venn. Med et språk som nesten tok pusten fra meg introduseres vi for disse personene, deres fortid, skrøner, naturkreftenes herjinger, om hvalfangst generelt og om dramatikk på liv og død når mennesker og stor fisk støter sammen. I Melvilles verden er det aldri noen tvil om at hvaler er for fisker å regne. Ismael er enormt fascinert av hvalen, som han tidvis konsekvent omtaler som levitan. Det er fristende å bruke en klisje: det som ikke står om hvalen i denne boka, er knapt verdt å vite. Helt til slutt bygger det opp til et vanvittig klimaks hvor skuta Pequod og dets mannskap støter sammen med den djevelske hvitehvalen Moby Dick ... Og det kan jo rett og slett ikke gå bra. Eller hur?

Jeg opplevde denne romanen som svært velskrevet og spennende! Jan Grønli er en av mine favorittopplesere, og at det er nettopp han som har fått i oppdrag å lese inn denne boka, tror jeg rett og slett ikke er noen tilfeldighet. Det intense i teksten tok han opp i seg, og dette bidro til at leseopplevelsen ble svært god for mitt vedkommende! Når jeg likevel ender med å gi boka terningkast fem og ikke seks, er dette ut fra erkjennelsen om at boka er vel lang og med fordel kunne ha vært strammet litt opp her og der. Ja, jeg vet at det er som å banne i kirka blant dem som mener at "Moby Dick" er et fullkomment mesterverk, men det får så være. Jeg tror at dette er en bok jeg med tiden kommer til å lese på nytt. Jeg tror faktisk det er en fordel å lese den en gang til .... minst! Jeg anbefaler boka på det varmeste! Det er ingen grunn til å frykte at du blir utsatt for trettende og tung litteratur! 

Edinburgh april 2011

Noen inntrykk fra helgens besøk i Edinburgh.

Med propellfly nærmet vi oss Edinburgh

Langs High Street

Vindusshopping langs High Street

I Victoria street - på vei mot Grassmarket

Victoria street 

Grassmarket

Edinburgh Castle

Gamlebyen sett fra Princes street

Bebyggelsen rett ved Edinburgh Castle

Gamlebyen sett fra Princes street