"Black Swan" (Regissør: Darren Aronofsky)

Velspilt psykologisk thriller


Innspilt: 2010
Originaltittel: Black Swan
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama, thriller
Skuespillere: Natalie Portman (Nina Sayers), Mila Kunis (Lily),Winona Ryder (Beth MacIntyre), Vincent Cassel (Thomas Leroy)
Spilletid: 108 min.

Nina er ballerina ved New York ballettkompani, og hele livet hennes dreier seg om dans, om å utmerke seg blant en hel drøss med andre dyktige ballerinaer ... Hun bor hjemme hos sin mor, som i sin tid ga opp sin ballerina-karriere da hun ble gravid med Nina. Moren er meget kontrollerende og hun holder Nina i et jerngrep. Moren har for øvrig ikke så mye mer enn Nina å leve for, og hver gang datteren truer med ikke å følge hennes minste vink, minner moren henne om hvilke ofre hun har gjort for henne. At datteren er nevrotisk, driver med selvbeskadigelse og ikke har det bra pga. alt dette, klarer ikke moren å ta inn over seg. Selv Ninas selvbeskadigelse blir tolket som et opprør mot henne.

Regissøren Thomas Leroy er ute etter å finne en ny ballerina til stykket som skal åpne sesongen - nemlig Tschaikovskys Svanesjøen. Det er en krevende rolle. En og samme danser skal nemlig spille en hvit og uskyldsren svane, og en svart og sensuell svane. Regissøren mener at Nina er perfekt som den hvite svane, men er mer usikker på om hun er i stand til å spille en svart svane. Uten at han bruker disse ordene direkte, ber han Nina "get a life!" Lev litt, slipp kontrollen - ikke vær opptatt av at alt skal være så fordømt perfekt! At en tidligere stor stjernedanser - Beth MacIntyre - droppes nærmest som en våt klut, får helt fatale konsekvenser, uten at den kyniske regissøren Leroy ser ut til å bry seg det minste om dette. Alt handler om perfeksjonisme på ulike plan.

Mens Nina sliter med å slippe opp kontrollen, dukker det opp en konkurrent på banen. Leroy har lagt merke til Lily, som ikke har noen problemer med å gi seg fullstendig hen til dansen. Samtidig prøver Lily å bli venninne med Nina, og lokker henne ut på virkelig dypt vann. Nina utforsker sine mørkere sider, men prisen hun betaler er svært, svært høy!

Denne filmen hadde jeg hørt så mye om at jeg hadde skyhøye forventninger da jeg valgte å se den. For å ta de beste tingene først: Natalie Portman spiller rollen som Nina helt fantastisk! Rollen er vanvittig krevende, og jeg har stor forståelse at hun fikk Oscar for sitt spill. Hva det må ha kostet! Det filmtekniske stemte og musikken og dansen er besnærende vakker. I denne psykologiske thrilleren blandes fantasti og virkelighet etter hvert som det er i ferd med å gå virkelig galt for Nina, som antakelig er i ferd med å bli mer og mer psykotisk. Det gjør at opplevelsen av å se filmen blir temmelig spooky. Jeg ble like fullt litt skuffet over filmen, men får meg ikke til å gi en dårligere karakter enn terningkast fem likevel. For filmen er både vakker, perfekt, spennende, fascinerende og på en måte nokså formfullendt. Gjennom filmen får vi for øvrig innblikk i et temmelig kynisk ballett-miljø, hvor konkurransen og rivaliseringen er ødeleggende for forholdet mellom ballerinaene. Akkurat hvor ødeleggende det kan bli, er denne filmen en uhyggelig eksponent for ....

Filmen går for tiden på kino, og DVD´en har release medio mai i år. 

Nina som den hvite svanen

Lily lokker Nina ut på livet ... 

The Black Swan

Guillaume George Musso: "Etterpå"

Om livet og døden


Utgitt i Frankrike: 2006
Utgitt i Norge: 2010
Originaltittel: Et aprés ...
Oversatt: Ingebjørg Nesheim
Forlag: Pantagruel
Antall sider: 308

Nathan Del Amico er sønn av en fattig, enslig innvandrerkvinne som lever av å vaske i rikfolks hjem. Dette er årsaken til at Nathan og rikmannsdatteren Mallory Wexler blir kjent mens de er barn. Da begge er åtte år gamle, skjer det noe som skal komme til å prege resten av deres liv. Marrory faller i vannet, og Nathan redder henne fra den sikre død. Imidlertid erklæres han død ved drukning selv, men våkner mirakuløst opp igjen. Det skal vise seg at han har en høyere misjon her i livet, og ikke er klar for å dø riktig enda ...

Noen år senere beskylder Wexler-familien Nathans mor for å ha stjålet et verdifullt armbånd, og de kastes på dør. Før dette skjer har Nathan blitt fast bestemt på at også han skal bli advokat - slik Mallorys far Jeffrey Wexler er. Ikke bare skal han bli advokat - han skal bli den beste!

Det er tette bånd mellom Mallory og Nathan tross atskillelsen de utsettes for i noen år, og senere gjenopptar de kontakten og ender med å gifte seg. Først får de datteren Bonnie og senere også en sønn. Etter mange år med hardt arbeid og nesten ikke tilstedeværelse i sin families liv, rakner det en gang så vakre kjærlighetsforholdet mellom Mallory og Nathan. Det hele topper seg da sønnen dør - antakelig som følge av krybbedød - mens Nathan var litt for opptatt av å jobbe med enda en viktig sak ... Dette blir dødsstøtet på forholdet og de går hver sin vei.

I innledningen til boka oppsøkes Nathan av en lege, Garrett Goodrich, som hevder at han er budbringer. Dvs. at han kan forutse andre menneskers død. Han anser det som sin livsoppgave å sørge for at døende mennesker skal forsone seg med sin skjebne og sine nærmeste. På dette tidspunktet er Nathan i ferd med å jobbe seg til døde. Han har lenge hatt brennende smerter i brystet, men har aldri hatt tid til å oppsøke lege. For hele tiden er det "viktigere" ting som må prioriteres ... Møtet med Garrett setter imidlertid i gang en prosess som gjør at Nathan tvinges til å få mer kontakt både med seg selv, det som betyr noe i livet, datteren, sine omgivelser ... og kanskje til slutt vinne Mallory tilbake? Men veien dit er tornefull og lang ...

Denne boka har blitt en bestselger og det er ikke det grann rart. For jeg vil tro at historien berører noe vesentlig i de fleste menneskers liv. Spenningen er fint bygget opp og boka blir sånn sett en ålreit pageturner. Jeg ble såpass revet med at det aldri var noen tvil om at jeg ønsket å lese boka ferdig, og det gjorde jeg også veldig fort fordi den er meget lettlest. Når denne romanen likevel ikke når helt opp i toppsjiktet blant de bedre bøkene jeg har lest, skyldes det språket. Musso skriver ikke dårlig, og jeg opplevde heller ikke at han bommet på metaforer og den slags. Jeg synes imidlertid at språket ble litt "flatt". Det var i alle fall ikke veldig litterært. Samtidig er jeg såpass ydmyk at jeg glatt innrømmer at jeg ville ha vært overlykkelig dersom jeg selv hadde klart å skrive en såpass god bok! Til debutant å være, er nemlig dette ikke verst! Når jeg leser at andre har skrevet om boka at dette er "En utrolig historie som vil få deg til å fundere over noen av de viktigste tingene her i livet; kjærlighet og død", så må jeg like fullt medgi at jeg ikke er der. Jeg ble imidlertid veldig greit underholdt, men det var vel i grunnen også det hele. Terningkast fire. 

Nadia's theme ( Michael Strogoff )

"Ondine" (Regissør: Neil Jordan)

Litt for banalt etter min smak


Innspilt: 2009
Originaltittel: Ondine
Nasjonalitet: Irland, USA
Genre: Drama
Skuespillere: Colin Farrell (Syracuse), Alicja Bachleda (Ondine), Alison Barry, Tony Curran, Emil Hostina, Dervla Kirwan, Stephen Rea
Spilletid: 103 min.

Den tørrlagte alkoholikeren og fiskeren Syracuse - i lokalmiljøet kalt Sircus - er ute på fiske da han plutselig finner en kvinne i trålen. Først tror han at det er et lik, men så viser det seg at hun lever. Kvinnen, som kaller seg Ondine, er åpenbart på flukt fra noen, for hun er livredd for å bli sett av andre.

Syracuse tar henne med til sitt beskjedne lille hus, og finner frem klær etter sin avdøde mor. Mens kvinnen oppholder seg i huset hans, drar han av gårde for å bringe sin nyresyke datter Annie til dialyse. Hun ber faren fortelle et eventyr, og så forteller han en historie om en fisker som får en kvinne i trålen sin. Datteren dikter videre på historien, og mener at kvinnen må være en magisk skapning fra havet, som bringer lykke og kjærlighet inn i livet deres.

Annie lever sammen med sin alkoholiserte mor, men på tross av kjipe oppvekstvilkår, er hun en fremmelig og verbalt sterk ung "dame". Da hun ved et slumpetreff treffer Ondine ute ved farens hus, er hun fullt ut i stand til å konversere med henne, sin unge alder til tross ...

Samtidig som det blir mer og mer tydelig at Ondine flykter fra noe, oppstår det følelser mellom Syracuse og henne. Hun bringer ham også lykke når hun innimellom er med Syracuse ut på fiske. Men Syracuse er mer vant til å takle motgang og sorg enn lykke, og innbilder seg at det er farlig å nyte en lykke som like fort kan bli revet bort fra ham ... Og hvem er hun egentlig - denne Ondine? Hvor kommer hun fra, og hvorfor havnet hun egentlig i Syracuse´ trål?

Denne filmen viste seg å være temmelig annerledes enn hva jeg forventet. Tidligere har jeg sett Colin Farrell i mange flotte filmer, og jeg gikk ut fra at siden han var med, dreide det seg om en kvalitetsfilm. Dersom jeg på forhånd hadde visst hvilken type film dette var, ville jeg nok i mylderet av mye glitrende film, ha valgt den bort. Når det er sagt var filmen absolutt søt ... og nokså banal. Alle filmvalg kan jo ikke være like treffende, og sånn sett kan man si at denne ikke var noen fulltreffer. Det er historien som ikke holder. Fordi det hele finner sted i et bitte lite kystsamfunn i Irland, var det mye produsentene av filmen kunne ha spilt på. I stedet ble det hele temmelig overfladisk og uinteressant. Jeg synes filmen fortjener terningkast tre. 

Syracuse og datteren Annie

En magisk skapning fra havet eller rett og slett en ulykkelig kvinne på flukt?

Ondine og Syracuse

Siri Hustvedt: "Når du ser meg"

Mye om sorg og ensomhet


Utgitt både i USA og i Norge: 2008
Originaltittel: The Sorrows of an American
Oversettelse: Bodil Engen
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 314

Av litt uforklarlige grunner har denne boka stått ulest i mine hyller helt siden den kom ut i 2008. Jeg har jo hørt så mye bra om Siri Hustvedts forfatterskap, så jeg forstår det ikke helt. Dessuten er hun gift med min yndlingsforfatter Paul Auster av alle ting! Jeg tror min terskel mot å finne frem boka er at tittelen minner litt for mye om en annen norsk forfatter jeg ikke helt greier - "Når jeg er hos deg" og "Når du ser meg" ... Jo, det er nok noe der.  Egentlig skjønner jeg ikke hvorfor boka rett og slett ble oversatt ordrett fra "The Sorrows of an American". Det er jo så mye mer dekkende for hva denne boka handler om, og så mye mer poetisk! Er det noe det er mye av i denne boka, så er det sorger!

Bokas jeg-person - Erik Davidsen - er en psykiater som nylig er skilt, og som er bosatt i Brooklyn. Det har i alle fall kommet én god ting ut av skilsmissen: endelig kan Eriks boksamling virkelig utfolde seg i leiligheten hans! Alle bøkene som hans ekskone fant så besværlig ...

Erik har en søster som heter Inga. Samtidig som deres felles far nylig er død, er Inga også blitt enke etter den berømte forfatteren og regissøren Max Blaustein, som hun har datteren Sonia med.

Blant etterlatenskapene etter faren finner de noen brev som tyder på at faren enten har deltatt i en forbrytelse eller har bidratt til å skjule en forbrytelse. Dette gjør at søsknene samarbeider tett om å komme til bunns i sin norsk-amerikanske families hemmeligheter. Problemet er at deres mor for alvor begynner å forsvinne inn i demens-tåken, og ikke har så mange klare øyeblikk lenger. Og hun er antakelig den eneste som vet svaret på gåten.

Parallelt dukker det opp en kvinne som hevder at hun var Max Blausteins elskerinne og at hun har et barn med ham. Dessuten har hun en brevsamling som hun truer med å selge til skandalepressen, som er ute etter å finne den egentlige sannheten om Max. Inga er opptatt av å beskytte datteren mot ting som kan sverte hennes fars minne, men Sonia vet visst litt av hvert som moren ikke vet at hun vet ... Hun prøver å takle sin sorg på en rørende moden måte, sin unge alder til tross, samtidig som hun har nok med å fordøye hendelsene rundt 11. september, som hun var så uheldig å havne midt opp i.

Og sliter Inga med ensomhet og lengsel etter nærhet nå som hun er enke, så sliter ikke Erik noe mindre. Han er svært forelsket i sin leieboer og nabo Miranda. Miranda elsker imidlertid fremdeles sin håpløse kjæreste og faren til hennes datter, en mentalt ustabil stalker-fotograf, og er ikke det minste interessert i Erik. Mellom Mirandas datter Eggy og Erik oppstår det imidlertid en rørende kontakt.

Inga har innledet et forhold til sin avdøde manns biograf, og forfølges av den nokså pussige - og svette - Burton, som er lidenskapelig forelsket i henne, men som grunnet sin voldsomme svetting i realiteten kan glemme det annet kjønn ...

Underveis får vi innblikk i historien til Erik og Ingas far, som hadde en fortid som utvandrer fra Norge til Amerika, og som led voldsomme tap under depresjonen på 1930-tallet. I bokas etterord røper forfatteren at hun har brukt sin egen families historie. Hustvedt er jo selv norsk-amerikaner. Likevel er ikke dette en selvbiografisk bok, idet hun har spedd på med fiktive personer i historien.

Dette er mitt første møte med Siri Hustvedts forfatterskap, og så langt må jeg si at det har vært et hyggelig møte! Boka er godt skrevet, og jeg ble veldig engasjert i personene i romanen. Til tider ble det litt vel mye psykoanalyse, men det er kanskje ikke til å komme forbi når hovedpersonen tross alt er psykoanalytiker. Bokas styrke er alle lagene i historien. Det er en kompleks roman som det tok litt tid å komme skikkelig i gang med, men som da utfoldet seg til noe veldig bra!

Hustvedt er absolutt en forfatter som står på egne ben, og som ikke trenger å bli presentert som "kona til Paul Auster". Jeg gleder meg allerede til å lese både "Det jeg elsket" og hennes nyeste roman "Sommeren uten menn", som er månedens bok i Bokklubben Nye Bøker i mars.

Terningkast fem!

Siri Hustvedt og Paul Auster

Conversation With Juliette Binoche On Kieslowski

Zbigniew Preisner - Silence, Night and Dreams (med intervju av komponisten)

♫ Zbigniew Preisner - Road

"A Short Film About Love" (Regissør: Krzysztof Kieslowski)

Om kjærlighetens mange ansikter


Innspilt: 1988
Originaltittel: Krótki film o milosci
Norsk tittel: En liten film om kjærlighet
Nasjonalitet: Polen
Genre: Drama
Skuespillere: Grazyna Szapolowska (Magda), Olaf Lubaszenko (Tomek), Stefania Iwinska (gudmor), Piotr Machalica (Roman)
Spilletid: 83 min.


Unggutten Tomek er forelsket i en noe eldre kvinne som bor i en boligblokk vis a vis den han selv bor i. Hver kveld sitter han på gutterommet og betrakter henne i smug gjennom en kikkert han har stjålet. Ulike menn kommer og går, og det er åpenbart at dette har lite med kjærlighet å gjøre og at kvinnen tar i mot menn mot betaling.

Tomek forsøker på forskjellig vis å komme i kontakt med kvinnen, men han er sjenert og klønete og mangler fullstendig erfaring med hvordan man tilnærmer seg en kvinne. Han ringer henne anonymt, sender henne falske postanvisninger for å få henne til å komme på postkontoret der han jobber, han tar seg ekstrajobb som melkebud for å kunne ringe på døren hennes ...

En dag springer han etter henne og tilstår at han pleier å se på henne hver kveld. Kvinnen, som heter Magda, blir forbannet og skjeller ham ut. På spørsmål om hvorfor han gjør dette, svarer Tomek at han elsker henne. I første omgang fnyser hun av dette, men så fylles hun etter hvert av undring over den dyptfølte kjærligheten Tomek åpenbart har overfor henne. Hun kommer med seksuelle tilnærmelser, bare for å oppleve at gutten blir vettskremt. Så håner hun ham, og han flykter. Dette fører til at han forsøker å ta livet av seg ...

Så langt er dette en av de mer spesielle filmene jeg har sett av Kieslowski. Hele historien balanserer hårfint på grensen mellom det vakre og det bisarre. Kan kjærligheten være vakker mens den befinner seg i en famlende og umoden fase - uten å være i nærheten av å få en så pen innpakning som vi ellers er vant til i kjærlighetsfilmer? Unggutten Tomek er nemlig ikke bare en uerfaren gutt hva gjelder det annet kjønn. Han er nokså uerfaren både på livet og dette med nærhet til andre mennesker generelt. I korte glimt får vi innblikk i bakgrunnen hans som foreldreløs barnehjemsgutt. Han bor hos en eldre kvinne som er mor til en kamerat av ham. Når han spør denne kvinnen om hvorfor mennesker gråter, skjønner vi at dette med å uttrykke følelser ikke er hans sterkeste side. Men gjør det ham nødvendigvis syk som smugtitter på den kvinnen han er forelsket i hver kveld, uten at hun vet det? Midtveis i filmen endres perspektivet. Inntil da har alt vært betraktet gjennom Tomeks øyne, men så er det plutselig Magdas inntrykk som formidles. Vi følger en kvinne som først synes synd på Tomek, men som kanskje får øynene opp for at kjærligheten, som hun for lengst har sluttet å tro på, finnes likevel? Filmen har en temmelig overraskende slutt, og den gjorde en hel del for helhetsopplevelsen min. Jeg gir terningkast fem. 

Tomek sitter på gutterommet og betrakter Magda

Magda

Konfrontasjon mellom Tomek og Magda

Knut Hamsun: "Sult" (ny lydbokversjon)

Spennende og moderne innlesning!


Innlest: 2009
Utgitt for første gang: 1890
Oppleser: Aksel Hennie
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 5 t 37 min.

Det er bare tre år siden sist jeg leste denne boka - eller rettere: hørte den som lydbok. Den gangen tenkte jeg "hvilken fryd det ville være å høre en mer moderne innlesing av boka!" Og knapt hadde jeg tenkt tanken, før jeg fikk nyss i at Aksel Hennie hadde lest den inn på nytt (etter oppdrag fra Lydbokforlaget). 

Jeg har allerede omtalt den forrige lydboka på denne bloggen, og nøyer meg derfor med å vise til denne. Mens jeg forrige gang fant boka litt kjedelig i perioder, var dette fullstendig eliminert bort i denne utgaven med Aksel Hennie. Med stor innlevelse gikk han opp i rollen som den stolte jeg-personen som går rundt og sulter i Kristiania, og som ikke vil falle så dypt å be noen om hjelp. Enkelte passasjer var så godt innlest at jeg hørte dem om igjen flere ganger. 

Med en spilletid på 5 t og 37 min. skulle det faktisk være overkommelig for hvem som helst å komme gjennom denne boka! Det anbefales på det varmeste!

Terningkast fem!

♫ Zbigniew Preisner - The Last Time

"Damage" (Regissør: Louis Malle)

Når lidenskapen slår knockout ...


Innspilt: 1992
Norsk tittel: Besatt
Nasjonalitet: Storbritannia, Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere: Jeremy Irons (Stephen Fleming), Juliette Binoche (Anna Barton), Miranda Richardson (Ingrid Fleming), Rupert Graves (Martyn Fleming), Leslie Caron (Elizabeth Prideaux), Ian Bannen (Edward Lloyd), Gemma Clarke (Sally Fleming), Peter Stormare (Peter), Julian Fellowes (Donald Lindsay), Roger Llewellyn (Palmer), Susan Engel (Miss Snow)
Spilletid: 102 min.

Stephen Fleming er minister i Parlamentet og har en lysende politikerkarriere foran seg. Ekteskapet med hans kone Ingrid har vel aldri vært blant de mest stormfulle og lidenskapelige, men de har et liv de begge er tilfreds med. Sønnen Martyn har klart seg godt her i livet, og om ikke mange år kommer også Sally til å forlate redet.

En dag kommer Martyn hjem med sin nye kjæreste Anna. Det har vært mange kvinner i livet hans i årenes løp, men denne gangen er det alvor. I alle fall insisterer Martyn på det. Så skjer det helt utenkelige: Stephen stormforelsker seg i Anna, og hun i ham. Da Anna ringer ham på kontoret en dag, klarer han ikke å la være å møte henne. Dette blir opptakten til en lidenskap så heftig at Stephen er villig til å gi opp absolutt alt for å få henne. Imidlertid ønsker ikke Anna dette. Ufornødent planlegger hun og Martyn å gifte seg, samtidig som hun ønsker å fortsette i forholdet med Martyns far. Underveis blir Stephen bl.a. advart av Annas mor om å gi henne opp, slik at Anna og Martyn kan få plass til sin lykke, men det går ikke for noen av dem. Stephen og Anna er allerede for involvert i hverandre ... Oppi alt dette kan Ingrid ikke fordra sin sønns nye kjæreste, men hun tar seg kraftig sammen for å ønske henne velkommen inn i familien.

Filmens tittel mer enn antyder at det hele går rett utfor stupet - med stor skade - "damage" - for alle parter ... Akkurat hvor stor skaden blir, skal komme til å sjokkere flere enn de involverte parter ...

Denne filmen så jeg for atskillige år siden, og da den plutselig var tilgjengelig på DVD, måtte jeg ha den. Når store karakterskuespillere som Jeremy Irons og Juliette Binoche er med i en heftig og lidenskapelig film, må det jo bli en stor film ut av det! Jeremy Irons spiller rollen som den noe blaserte ministeren som endelig våkner til liv og føler at tilværelsen har en mening for ham. Juliette Binoche spiller den mystiske femme fatale-kvinnen Anna, som virkelig tar for seg i livet og vil ha alt. Hun lar seg ikke binde av noen ... Dypest sett er dette en film som handler om hvor langt noen er villige til å gå for å gi rom for sin kjærlighet, selv om den er forbudt, sjokkerende, ødeleggende og fatal! Hvor mye er all "staffasjen" vi omgir oss med i livet verdt dersom vi aldri virkelig har elsket, og kjærligheten synes innen rekkevidde?

Denne filmen fortjener terningkast fem. 

Far og sønn i Jeremy Irons og Rupert Graves skikkelse

Forbudt kjærlighet

Store omkostninger for mange ...

♫ Zbigniew Preisner - Les Marionettes

"Veronikas to liv" (Regissør: Krzysztof Kieslowski)

En studie i estetikkens kunst


Innspilt: 1991
Originaltittel: La double vie de Véronique
Nasjonalitet: Polen, Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere: Irène Jacob (Weronika og Veronique), Philippe Volter (Alexandre Fabbri), Wladyslaw Kowalski (Weronikas far), Halina Grysglaszewska (Weronikas tante), Jerzy Gudejko (Antek), Aleksander Bardini (orkesterlederen), Guillaume De Tonquédec (Serge)
Spilletid: 94 min.

Denne prisbelønte filmen har jeg sett et utall ganger siden den kom i 1991. Den er så utsøkt vakker, musikken er så skjønn og historien er nærmest overjordisk mystisk. Jeg blir rett og slett aldri ferdig med den.

Weronika bor i Warszawa sammen med sin far. Hun har nylig avsluttet eksamen artium på musikklinjen med klaver som sin spesialitet. Helt siden hun var liten har hun hatt en underlig følelse av ikke å være alene. Når hun forsøker å forklare dette for sin far, skjønner han henne ikke. "Selvfølgelig er du ikke alene!" sier han kjærlig. Men det er ikke bare dette det handler om for Weronika ...

Weronika reiser til Krakow for å besøke sin tante, og lar en nokså slukøret kjæreste - Antek - bli igjen i Warszawa. Under oppholdet ringer hun ham ikke. Under en demonstrasjon mot det kommunistiske regimet får Weronika plutselig øye på en buss full av ungdommer, som kjører av sted. Inne i bussen sitter det en ung kvinne som er prikk lik henne selv. Denne kvinnen knipser bilder av det som skjer utenfor bussen, men enser åpenbart ikke Weronika. Hun blir nærmest paralysert av synet.

Weronikas helse er ikke den beste. Gang på gang blir vi vitne til at det er noe i veien med hjertet hennes. Som om det vil briste dersom hun utsetter seg for alt for store påkjenninger.

Nokså tilfeldig blir det oppdaget at Weronika har en meget spesiell sangstemme, og hun blir tatt opp i et kor som øver til en konsert. Under konserten dør hun ... Hun faller sammen mens hun synger solo.

Scenen skifter til Paris, og her befinner dobbeltgjengeren Veronique seg i kjærestens favntak. Hun rammes av en akutt sorg hun ikke skjønner hvor kommer fra. Senere blir vi vitne til at hun har vært til en kardiologisk undersøkelse og helt plutselig bestemmer seg for å slutte å synge - til hennes sanglærers store forargelse.

I forbindelse med sitt yrke som musikklærer treffer Veronique dukkemakeren og barnebokforfatteren Alexandre Fabbri. Hun forelsker seg nokså hjelpeløst i ham, uten å ane hvordan hun skal komme i kontakt med ham igjen. Så følger en periode hvor hun opplever mystiske ting. En anonym telefonoppringing, en konvolutt med noen skolisser, senere en konvolutt til med en sigareske og til slutt en konvolutt med kassett. Når hun hører på kassetten skjønner Veronique at lydene på den er en gåte, hvor oppgaven består i å finne stedet hvor hun vil få treffe Alexandre ...

Dette blir opptakten til en merkelig romanse, hvor det er betimelig å stille en rekke spørsmål. Hva vet Alexandre om hennes dobbeltgjenger? Hvorfor har han ivret etter å treffe Veronique? Og når det hele kuliminerer i at han planlegger å lage et dukketeaterstykke om de to Veronikaene, så er det virkelig ikke godt å si hva dette egentlig betyr ...

Filmen har en magisk tiltrekningskraft på meg den dag i dag. Jeg blir aldri riktig klok på filmens slutt. Ellers er hele filmen en sann nytelse i estetikkens kunst. Bildene som flimrer over skjermen underveis, musikken og vakre Iréne Jacob - så estetisk nydelig at det representerer stor kunst! Dette er og blir en av mine store favorittfilmer som fortjener terningkast seks! En av filmens store musikalske høydepunkter finner du for øvrig her.

Dette er min klare favoritt blant de filmene jeg har sett av Kieslowski.

Polske Weronika

Franske Veronique

Veronique og Alexandre

the Death of Weronika

"The Tourist" (Regissør: Florian Henckel von Donnersmarck)

Syltynt og sjarmløst plott i vakre omgivelser


Innspilt: 2010
Originaltittel: The Tourist
Nasjonalitet: Frankrike, Italia og USA
Genre. Thriller
Skuespillere: Johnny Depp, Angelina Jolie, Paul Bettany, Rufus Sewell, Timothy Dalton, Ralf Moeller, Raoul Bova, Alessio Boni
Spilletid: 103 min.

Jeg hadde store forventninger til denne filmen fordi nettopp Johnny Depp og Angelina Jolie spiller hovedrollene. Men jeg ble dessverre veldig, veldig skuffet! I det følgende skal jeg forsøke å forklare hvorfor. Men aller først et lite handlingsresymé ...

I filmen åpningsscene befinner vi oss i Paris. Den nesten overjordisk vakre Elise (Angelina Jolie) setter seg ned på en café og får nokså snart et brev levert av et bud. Hun åpner brevet og der er det angitt hva hun skal gjøre. Før hun forlater caféen, brenner hun brevet.

Under hele denne scenen ser vi at hun er holdt under oppsikt. Det brennende brevet blir i hu og hast forsøkt reddet fra flammenes rov, og selv om det bare er aske igjen, klarer forfølgerne å rekonstruere brevet så pass at de skjønner at Elise skal ta et tog fra stasjonen Gare de Nord mot Venezia.

På toget ser hun seg tilsynelatende ut et tilfeldig "offer", hvor hun setter seg ned. Her kommer Frank (Johnny Depp) inn i bildet. Han er en amerikansk turist på vei mot Venezia. Han smigres over at denne vakre kvinnen setter seg ned hos nettopp ham, og faller der og da fullstendig pladask for Elise.

Vel fremme i Venezia treffer Frank igjen på Elise, som rett og slett bare geleider ham opp til sitt rom på noe som må være et av Venezias flotteste hotell. Utsikten fra hotellrommet er fantastisk! Lenger borte langs kanalen skimter de den berømte Rialtobrua. Frank overnatter på sofaen, og da han våkner neste dag har Elise forlatt hotellet. Og det går ikke lang tid før noen revolvermenn bryter seg inn på rommet og åpenbart vil ham til livs. Dette blir starten på en jakt på liv og død - i første rekke over takene på bygningene langs Canal Grande ... Hvem er Elise? Hva vil mennene som forfølger Frank? Og sist men ikke minst: hvem er egentlig Frank?

Plottet i filmen er syltynt. Jeg klarte heller aldri å tro på noen kjærlighet mellom Frank og Elise. Det gnistret aldri mellom dem. Angelina Jolie fremstilte Elise nærmest som en mimikkløs Barbiedukke. Joda, vakker som få, men dette alene tilførte ikke filmen noe som helst. Jeg har også sett Johnny Depp i mer glitrende roller enn dette. Det filmen imidlertid skal ha for er at handlingen foregår i de vakreste omgivelser man kan tenke seg! Spesielt scenene som er innspilt i Venezia, er nydelige og stemningsfulle. Venezia er ikke en spesielt stor by, og jeg har selv vært i denne byen flere ganger. Dermed kjente jeg meg godt igjen nær sagt uansett hvor filmparet beveget seg. Men på tross av Venezia, på tross av Paris, på tross av disse skuespillerne - filmen manglet rett og slett sjarme. Og jeg syntes aldri at den ble ordentlig spennende. Slutten sto overhode ikke til troende. Den var for billig, rett og slett! Her blir det terningkast tre.

DVD´en har for øvrig release den 22. juni 2011.

Elise og Frank møtes "tilfeldigvis" på toget fra Paris til Venezia

"Being Julia" (Regissør: István Szabó)

Herlig sjarmbombe av en film!


Innspilt: 2004
Originaltittel: Being Julia
Nasjonalitet: USA, Storbritannia, Canada, Ungarn
Genre: Drama
Skuespillere: Annette Bening (Julia Lambert), Jeremy Irons (Michael Gosselyn), Shaun Evans (Tom Fennel), Bruce Greenwood (Lord Charles), Juliet Stevenson (Evie), Lucy Punch (Avice Crichton), Rosemary Harris (Julias mor), Miriam Margolyes (Dolly de Vries)
Spilletid: 100 min.

Julia Lambert er en skuespiller som har høstet store suksesser ved teateret gjennom mange år, og som er berømt i hele England. Alle vet hvem hun er og har en oppfatning av henne. Utad er Julia lykkelig gift med Michael Gosselyn, som også er agenten hennes. Problemet er imidlertid at Julia nesten spyr av sin egen suksess og slett ikke er lykkelig med mannen sin. Hun er møkk lei av å fremsi de samme replikkene hver eneste kveld, og bebreider mannen sin som kun er opptatt av pengene hun tjener. I det hele tatt er hun drittlei av å være den Julia alle forventer at hun skal være! Hun trenger ferie! Og litt kjærlighet! Ingen av delene er mannen hennes i stand til å gi henne. Teateret som pengemaskin er nemlig for viktig. Og dessuten skal Dolly de Vries, hun som står for kapitalen, ha et avgjørende ord med i laget.

Julia er meget bekymret for at hennes skjønnhet er i ferd med å blekne. Hun nærmer seg nå en alder hvor hun ikke lenger kan sies å være ung, og hvor det er grenser for hvilke mirakler sminke og annen skjønnhetspleie kan utrette ...

Så dukker pur unge Tom Fenning opp i livet hennes. Han er så nesegrus i sin beundring for Julia at hun nokså raskt faller pladask for ham. De innleder et intenst og lidenskapelig forhold og treffes i hemmelighet så ofte som anledning byr seg. Og dette gjør hun med fare for både karriere og ekteskap. Men på scenen spiller hun om mulig enda bedre enn noen gang. Det gløder av henne! Sjelden har det kresne, engelske teaterpublikum sett sin heltinne spille sine roller med en slik innlevelse som nå! 

Da det viser seg at Tom slett ikke elsker Julia, men kun har brukt henne for å sikre sin elskede Avice en rolle i et nytt teaterstykke, brister det for Julia. Hun pønsker ut en grusom hevn som bare en forsmådd kvinne er i stand til å finne på ... 

Kun en gang tidligere har jeg sett Annette Bening så strålende som i denne filmen, og det var i Valmont, hvor hun spilte mot Colin Firth. Hun er ganske enkelt fantastisk som teaterdiva! Jeremy Irons rolle ga ikke rom for altfor mange sprell, slik at han i grunnen fremsto som nokså kjedelig. Men det var nok også meningen i denne filmen. Julia Lamberts forfengelighet fremstilles med lun humor, og mange av scenene hadde et komikkens skjær over seg. Handlingen i filmen foregår på 1930-tallet, og jeg er alltid full av beundring for at det er mulig å lage et så gjennomført 30-tallsmiljø med autentiske biler (og for noen biler!), klesdrakter m.m. Skuespillerprestasjonene samt de gode miljøskildringene gjør at jeg ender med å gi denne filmen terningkast fem. 

Annette Bening og Jeremy Irons som ekteparet Julia Lambert og Michael Gosselyn

Julia Lambert og hennes unge elsker Tom (Shaun Evans)

Teaterdivaen i storform etter å ha detronisert en yngre kvinnelig konkurrent

Amalie Skram: "På St. Jørgen"

Opprørende om psykiatrien på slutten av 1800-tallet


Utgitt første gang: 1895
Denne utgaven er utgitt: 2004
Forlag: Pax Forlag A/S
Antall sider: 130

Romanen "På St. Jørgen" er en fortsettelse av "Professor Hieronimus". Else Kant har vært innlagt på en psykiatrisk klinikk under professor Hieronimus´ bestyrelse i en måneds tid, og professoren har besluttet at Else skal overføres til St. Jørgen. Han har forespeilet henne et opphold der i minst ett år. Else er dypt fortvilet fordi hun vet at hun ikke er sinnsyk. Samtidig er hun lettet over å slippe unna den oppblåste, selvhøytidelige, hatske og straffende professoren som hun har vært så lite klok å våge å sette seg opp mot. Før overføringen har hun fått høre at overlegen på St. Jørgen er en vennlig sjel, og hun har derfor et stort håp om at denne overlegen skal skjønne at det er en feiltakelse at hun er sendt dit.

Grunnet professor Hieronimus´ løgner overfor Elses mann, Knut, er det meningen at hun skal ha opphold på en avdeling med de virkelig gale, der man er ti personer som deler et rom. Å få sove under slike omstendigheter, ville ha vært en umulighet for Else, hvis eneste lidelse er at hun ikke greier å sove og derfor er helt utslitt og trenger maksimalt med hvile. Den gode overlegen ved St. Jørgen får seg imidlertid ikke til å sende Else til denne avdelingen. I stedet får hun enerom - med mulighet til å stenge døren bak seg når hun går til sengs om kvelden.

Else er ikke forberedt på at overlegen ved St. Jørgen ikke våger å sette seg opp mot professor Hieronimus´ dom om at hun er sterkt sinnslidende. Og det på tross av at Else gang på gang utfordrer ham og spør om han mener at hun er gal, og han nærmest motvillig må svare at nei, det kan han ikke se egentlig ... samtidig som han gjør det klart for henne at det ikke er gjort i en håndvending å avgjøre dette og at han derfor trenger å ha henne der til observasjon.

Else er meget sint på sin mann, som ikke har besøkt henne og som faktisk har ønsket at hun skulle bo på et timannsrom. Etter et besøk av en venninne skjønner hun at også dette er professor Hieronimus´ verk ... Han har manipulert ektefellene og satt dem opp mot hverandre, slik at de gjensidig skulle tro at den annen ikke ville vite av han/henne.

Mens jeg holdt på å gå ut av mitt gode skinn mens jeg leste "Professor Hieronimus", øynet jeg mye mer håp i denne boka. Like fullt er det opprørende å lese om hva pasientene som havnet innenfor psykiatrien ble utsatt for. Og dette var for øvrig før psykiatriske pasienter ble dopet ned under innleggelser, og det var betimelig å stille spørsmål ved hva som gjorde pasientene mest gal - den tilgrunnliggende sinnsidelse eller overdreven medikamentbruk? Dette med medikamentbruk er ikke et tema som kommer på spissen i Amalie Skrams bøker. På St. Jørgen er heldigvis personalet mer opptatt av pasientenes velbefinnende enn hva tilfellet var på professor Hieronimus´ klinikk. Her får Else tilgang på sitt håndarbeide, brev er ikke åpnet før hun får dem og det er interesse for å fremskaffe bøker hun har lyst til å lese. Else er fra seg av takknemlighet for ting som egentlig burde ha vært en selvfølge også der hun var først.

Ikke bare er denne boka - som den foregående - godt skrevet, men historien er så gripende fortalt at jeg som leser ble helt satt ut. Selv om jeg er ferdig med begge bøkene, er jeg ikke ferdig med historien. Det tror jeg faktisk aldri at jeg kommer til å bli. "På St. Jørgen" fortjener terningkast seks. 

Bokbloggeren Elikken har også skrevet om denne boka.

Amalie Skram: "Professor Hieronimus"

Det hieronimuske helvete


Utgitt første gang: 1895
Denne utgaven er utgitt: 2004
Forlag: Pax Forlag A/S
Antall sider: 166

Malerinnen Else Kant er gift med Knut Kant, og sammen har de sønnen Tage. I lengre tid har Else ikke kunnet sove, og hun står i sitt atelier og forsøker å male når søvnen likevel ikke vil komme. Hun driver både seg selv og sin mann fra forstanden med sin søvnløshet. Da Knut til slutt kommer med forslaget om at konen kanskje burde innlegges slik at hun kan få hvile, er hun slett ikke uvillig. For hun innser også selv at dersom hun ikke snart får sove, kommer hun virkelig til å bli gal.

Else er likevel ikke forberedt på det som møter henne på den psykiatriske klinikken som er under professor Hieronimus´ bestyrelse. Hvordan kan hun hvile når hun ikke får enerom og er omgitt av gale mennesker som skriker både dag og natt? Det er ikke en gang lov til å lukke døren etter seg om kvelden. Nei, alle dørene skal stå åpne slik at de ansatte har oversikt over hvor de syke befinner seg. Og ved det minste tilløp til egen vilje hos pasientene, kaster personalet seg over aktuelle pasient og utøver det de til enhver tid måtte mene er en passende maktanvendelse.

Else får slett ikke sove. Pasienter med delirium skriker uavbrutt gjennom nettene, selvmordskandidater blir innlagt og hyler ut sin fortvilelse ... Og denne professor Hieronimus har knapt tid til å snakke med henne. Skjønner han ikke at hun slett ikke er gal, men bare er sliten og trenger hvile? Jo mer hun insisterer på at hun ikke er gal, og at hele innleggelsen er en eneste stor misforståelse, jo mer insisterer professoren på at hun er gal. Men hvordan kan han vite dette når han knapt har tid til å snakke med henne? For sent skjønner Else at det å sette seg opp mot professor Hieronimus kan få fatale konsekvenser ... Og hun oppdager at han lyver så det renner av ham. Hun får bl.a. ikke treffe sin mann, og professoren hevder at hennes mann heller ikke ønsker å se henne. Men saken er at hennes mann kommer til hospitalet daglig, men frarådes på det sterkeste å treffe sin kone - angivelig fordi hun er "splitter pine gal".

Det var så til de grader opprørende å lese denne boka! Jeg var ikke bare sint - jeg var rasende! - mens jeg leste om den maktmisbruken professor Hieronimus utøvde - denne legen som i følge personalet på stedet ikke tålte kritikk og som, hvis han fikk i mot noen, brukte sin makt for alt den var verdt. Den gangen var legene for guder å regne og ingen så dem i kortene. Jeg siterer fra side 159:

" - Man må jo tro på legene, ikke sant, fru Kant? Dannede mennesker er oppdratt til det.
- Og så utsetter man sine nærmeste for å gå til grunne av bare dannelse! ropte Else forbitret."

"Professor Hieronimus" er første bind av i alt to om Else Kants befatning med psykiatrien på slutten av 1800-tallet. I bok nr. 2 - "På St. Jørgen" - fortsetter historien om Else, som da er kommet ut av professor Hieronimus´ klamme grep og skal innlegges på den psykiatriske klinikken "St. Jørgen". Professor Hieronimus har i avslutningen av første bok overbevist Knut Kant om at det ikke er noen forskjell på avdelingen for almuen og avdelingen for overklassen, og fru Kant kan dermed se i møte et opphold sammen med almuen, i en avdeling med lite eller ingen ekstra ressurser i forbindelse med behandlingen av de syke.

Bøkene i serien om Else Kant er selvbiografiske. Amalie Skram opplevde selv å bli innlagt på Gaustad etter et nervesammenbrudd i 1877. Det er grunn til å anta at det hun skrev om i disse bøkene er temmelig autentisk med hvordan hun selv opplevde møtet med psykiatrien. Heldigvis har verden gått videre, men helt opp til nyere tid har psykiatrien vært gjenstand for kritikk. I dag er dette området gjennomregulert juridisk, slik at disse svakeste i helsevesenet også skal ha et visst rettsvern.

Terningkast fem.

Andre omtaler av boka:
- ebokhyllami - 17. september 2013 
- elikken - 10. januar 2015

Emile Pandolfi: ♫ Once Upon A December (Piano Vers.)

♫ Pas de Deux - fra filmen Maos siste danser

"Maos siste danser" (Regissør: Bruce Beresford)

Sterkt drama om en kinesisk ballettdanser som hopper av i USA


Innspilt: 2009
Originaltittel: Mao´s Last Dancer
Nasjonalitet: Australia, USA og Kina
Språk: Engelsk, mandarin
Genre: Drama
Skuespillere: Chi Cao (Li Cunxin), Kyle MacLachlan (Charles Foster), Bruce Greenwood (Ben Stevenson), Amanda Schull (Elizabeth Mackey), Joan Chen (Niang), 
Spilletid: 113 min.
Filmen er basert på Li Cunxins selvbiografi

Som elleveåring blir Li Cunxin, sønn av fattige bønder på landsbygda i Kina, plukket ut av talentjegere utsendt av Madame Mao. De søker etter dansetalenter blant barn som kan tjene Maos revolusjon. Dette er selvsagt en ære, men for lille Li innebærer det at han ikke får vokse opp sammen med sin familie. I mange år blir han presset fra skanse til skanse med beinhard trening for å bli en av Kinas beste dansere. Selv om han blir hundset av treneren sin underveis, og knapt har tro på seg selv, lykkes han etter hvert meget godt som danser. Under kulturrevolusjonen er det imidlertid kun tillatt med politiske fremføringer, og dette legger en betydelig begrensning på danserne og deres kunstneriske utvikling. Det skal lite til for å bli ansett som kontrarevolusjonær, og alle er redde for å si sin egentlige mening.

I 1976 døde Mao, og i årene etter hadde dette en gunstig effekt i form av økende åpenhet mot Vesten. Som ledd i en kulturutveksling mellom USA og Kina mot slutten av 1970-årene, ble Li Cunxin plukket ut til å få reise til USA på en sommerskole. Under oppholdet holder folkene ved den kinesiske ambassaden øye med ham, slik at han ikke skal bli for vestlig influert.

Li er svært forundret over forholdene i USA. Da koreografen som han bor hos under oppholdet, forsøker å kle ham opp, strider dette i mot alt Li og det kommunistiske Kina står for. Et slikt sløseri kan han ikke være med på. Å bruke ti ganger mer penger på en ettermiddag enn det faren hans tjener i løpet av ett år, går bare ikke an! Og han blir svært nervøs når han møter amerikanere som åpent kritiserer den sittende presidenten. Overalt hvor Li opptrer, høster han store ovasjoner. Han har helt unike egenskaper som ballettdanser, og der andre dansere hopper, der flyr Li ...

Ved en tilfeldighet blir Li kjent med Elizabeth Mackey, og de forelsker seg i hverandre. Da Lis oppholdstillatelse ikke blir forlenget, bestemmer Li seg for å hoppe av. Han og Elizabeth gifter seg i hu og hast. Dette at han hopper av skal vise seg å få betydelige og alvorlige konsekvenser for flere enn han først hadde overskuet ...

Denne filmen, som er basert på en sann historie, er sterk kost! Ikke bare fortelles en historie om en liten gutt som ble fjernet fra foreldrene sine for å tjene høyere statlige interesser, men dette er også en historie om total mangel på frihet og fravær av egne valg. At historien er sann, gjør den enda mer kraftfull. For øvrig er dette en film på et høyt kunstnerisk nivå. Filmingen, musikken og dansen var utsøkt og fantastisk vakker! Dette gjør at jeg er sikker på at denne filmen kommer til å bli sett igjen og igjen og igjen! Noen filmer har denne effekten på meg, og dette er definitivt en av dem. Det var for øvrig morsomt å være vitne til Li Cunxins kunstneriske vekst gjennom filmen, fra han slet for å få til det meste som liten gutt, til han gradvis vokste seg frem til å bli en stilsikker danser. Tre ulike skuespillere dekker hele Lis oppvekst, men det er helt klart at skuespilleren Chi Cao hadde den mest utfordrende delen av rollen som Li, idet han da var å anse som en fullbefaren danser. Det var også fascinerende å være vitne til hvordan Li Cunxins ansikt åpnet seg opp etter hvert som hans nyvunne frihet krøp inn i ryggmargen på ham og ble en del av hans personlighet ... Slutten av filmen fremkalte tårene.

Denne filmen fortjener terningkast seks!

Li er plukket ut av talentspeidere fra Beijing

Beinhard trening i år etter år

Ben Stevenson er på jakt etter talenter i Kina

Li gjør suksess i USA

"The Social Network" (Regissør: David Fincher)

The perfect image of the American dream


Innspilt: 2010
Originaltittel: The Social Network
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Jesse Eisenberg (Mark Zuckerberg), Andrew Garfield (Eduardo Saverin), Justin Timberlake (Sean Parker), Armie Hammer (Cameron og Tyler Winklevoss), Max Minghella (Divya Narendra), Rooney Mara, Brenda Song, Rashida Jones,  Joseph Mazzello, Malese Jow, Eli Jane
Spilletid: 115 min.

Så var den endelig her på DVD - filmen som handler om hvordan Facebook ble til! Om gründeren Mark Zuckerberg som sies å være historiens yngste milliardær, og som har endret sånn ca. 500 millioner menneskers liv gjennom Facebook. Verden over deler Facebook-medlemmer små og store detaljer fra sitt dagligliv med venner, kolleger og bekjente - om alt fra at svigermor kommer på besøk til at sivilstatusen er endret ... Nettstedet er sterkt avhengighetsskapende, og medlemmene bruker jevnt over ikke rent lite av sin tid på Facebook. Man må jo henge med, må vite! Facebook utgjør rett og slett en revolusjon innenfor kommunikasjon.

Det hele startet nærmest på gutterommet. Dama til datanerden Mark Zuckerberg slo opp i det herrens år 2003, og dette fikk Mark til ikke bare å legge ut på bloggen sin hvilken bitch eksdama hans var, men også til å hacke seg inn på Harvard-universitetets nettsider, hvor studentene var presentert med et bilde hver. I løpet av en eneste natt oppnådde han at hele nettstedet kollapset etter sånn ca. 22 000 treff i løpet av et par timer. Og årsaken var at han hadde lagt opp til at studentene kunne stemme frem den dama de mente var hottest på hele universitetet.

Med trussel om utvisning i ryggen, ble Mark kontaktet av brødrene Camron og Tyler Winklevoss for å utvikle suksessen til noe enda større. Men mens de trodde at Mark samarbeidet med dem om deres felles prosjekt, kjørte Mark sitt eget sololøp, og dette ble starten på det vi i dag kjenner som suksessen om Facebook. I kjølevannet fulgte imidertid trusler om rettssaker, men etter noen sviende forlik, beholdt Mark Zuckerberg kontrollen over konseptet. Til tross for at han aldri egentlig var interessert i penger, er han som tidligere nevnt i dag en meget rik mann.

Filmen er både velspilt og alt det der. Og jeg vet at de yngre elsker denne filmen! Jeg må imidlertid medgi at jeg kjedet meg underveis. Historien bergtok meg aldri og jeg fant den rett og slett nokså uinteressant, samtidig som det selvsagt er fascinerende at en ung gutt har skapt Facebook-suksessen. Jeg var for øvrig aldri i tvil om at jeg ønsket å se denne filmen som så mange har en del meninger om. Filmen representerer den amerikanske drømmen, og det er det. Jeg er i tvil om jeg skal gi terningkast tre eller fire, og lar dette derfor stå åpent.  Og så får den kritiske leser trekke av for at jeg antakelig ikke er i målgruppen for filmen, selv om jeg er en ihuga Facebook-bruker ... ;-) Kanskje var det følelsen av å sitte og se på en high school- eller collegefilm beregnet for tenåringer (ok - litt mer avansert enn som så), som først og fremst dominerte inntrykket jeg ble sittende igjen med ... Og kanskje også at iveren etter å fremstille Mark Zuckerberg som den nerden han faktisk var, tok fra filmen den sjarmen som Hollywood ellers er så flinke til å utstyre sine helter med? 

Jesse Eisenberg som Mark Zuckerberg

Armie Hammer som Cameron Winklevoss

Høy partyfaktor etter hvert som Facebook ble en suksess ...