"Eat pray love" (Regissør: Ryan Murphy)

En deilig feel good-film


Innspilt: 2010
Norsk tittel: Spis elsk lev
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere:  Julia Roberts, James Franco,Javier Bardem, Richard Jenkins, Billy Crudup,Viola Davis, Ali Khan, Tuva Novotny, Arlene Tur,Lidia Biondi, Luca Argentero, James Schram, Christine Hakim, Alyxx Morgen, Stephanie Danielson, Amanda Henderson
Spilletid: 134 min.
Basert på en (selvbiografisk) bok med samme navn av Elizabeth Gilbert

Forfatteren Elizabeth Gilbert (i Julia Roberts skikkelse) har tilsynelatende alt, men er likevel ikke lykkelig. Etter et opphold på Bali hvor hun lar seg spå av medisinmannen Tikut, bestemmer hun seg for at hun vil skilles fra mannen sin. Hun er lei av å følge hans drømmer. Hun har for lengst sluttet å kjenne etter hva hun selv vil, og for å finne tilbake til balansen i livet sitt, bestemmer hun seg for å legge ut på en reise som innbefatter Italia, India og Bali. Men først gjennomgår hun et trøste-forhold for å komme et skritt videre i livet sitt, samtidig som hun sliter med dårlig samvittighet fordi eksmannen er fullstendig knust etter bruddet mellom dem.

I Roma kommer hun raskt i kontakt med et knippe mennesker som involverer henne i livene sine. Og vi blir vitne til mange fornøyelige episoder som beskriver forskjellen mellom tradisjonsbundne italienere og mer frilynte amerikanere. Moren til en av vennene hennes kan ikke forstå hvorfor hun ikke er gift. "Hva er galt med henne? Er hun lesbisk?" roper hun bebreidende ut til sønnen sin på italiensk, uvitende om at Liz etter hvert har lært seg en god del av språket og faktisk forstår hva hun sier.  I Italia lærer hun for øvrig noe om italienernes evne til å nyte livet - i motsetning til amerikanerne som bare lar seg underholde ...

I India håper Liz å komme enda et skritt nærmere seg selv gjennom meditasjon mens hun oppholder seg i et hinduistisk tempel. Her treffer hun også andre som har rotet livene sine til skikkelig, og som håper på å få ommøbelert sine sjelsliv og ta kontrollen over sine negative og nedbrytende tanker, slik at de kan gjenfinne balansen i livene sine.

Til slutt havner Liz på Bali, hvor hun oppsøker Tikut. Og på Bali møter hun bl.a. den kjekke brasilianeren Felipe (spilt av Javier Bardem), som i likhet med henne selv har lidd opptil flere skipbrudd i løpet av livet sitt. Ildfull som få inntar han livet og hjertet hennes med storm. Og Liz, som rett før faktisk var i ferd med å finne balansen i livet sitt, blir med ett ført ut i det ukjente, og føler seg ikke det grann i balanse mer ... Saken er at hun er vettskremt, livredd for å bli såret på nytt. Og så spørs det om hun tør å hoppe uti det uten sikkerhetsnett? Og hvordan kan hun vite om hun elsker ham eller om han elsker henne når det kommer til stykket?

Jeg har ikke lest boka som denne filmen er basert på, og jeg kommer heller ikke til å gjøre det nå som jeg har sett filmen. På forhånd hadde jeg hørt litt av hvert om denne filmen - mest negativt faktisk. Derfor var det ene og alene fordi Javier Bardem spiller i filmen at jeg likevel bestemte meg for å se den. Det var følgelig litt skuffende at han først dukket opp den siste halvtimen i denne drøyt to timer lange filmen. Når det er sagt, ble jeg veldig positivt overrasket over filmen som sådan. Joda, jeg ser at den har en del billige poenger med new age og det hele, og jeg vet at det for tiden er gått inflasjon i bøker og filmer som handler om den eneste sanne veien til lykke, slankhet, balanse i livet etc., etc. Dessuten ble et par sentimentale scener trukket vel langt ut. Like fullt ble jeg sjarmert. Og det hadde nok ikke rent lite å gjøre med skuespillerne.

En av de tingene jeg satte ekstra stor pris på var at Julia Roberts faktisk så dønn ulykkelig ut når hun spilte dønn ulykkelig. Hun så i det hele tatt helt begredelig ut i store deler av filmen, i stedet for - slik jeg ofte synes det er spesielt i amerikanske filmer - å være nysminket og lekker uansett situasjon. Jeg likte også at hun faktisk opptrådte med litt sunn skepsis til de tingene hun ble utsatt for. Og aller mest satte jeg pris på stemningen som ble formidlet fra Roma, den evige stad! Når jeg likevel ender med å gi denne filmen terningkast fire, er det fordi den ikke kommer til å sette noen varige spor hos meg - utover at den ga meg en fin-fin opplevelse mens jeg så filmen. 

Hisham Abbas: Nari Narien (Nareen, Nareen)

"Fitzcarraldo" (Regissør: Werner Herzog)

Genialt om galskap og besettelse 


Innspilt: 1982
Nasjonalitet: Tyskland
Genre: Drama
Skuespillere: Klaus Kinski (Fitzcarraldo), Claudia Cardinale (Molly), José Lewgoy, Paul Hittscher, Miguel Angel Fuentes
Spilletid: 121 min.

Operaelskeren Fitzcarraldo drømmer om å bygge et operahus langt, langt inne i Amazonas´ regnskog. De fleste mener at han er splitter pine gal, og på mange måter har de vel også rett. Ingen ved sine fulle fem går løs på et slikt umulig prosjekt.

Fitzcarraldo har imidlertid én som tror på ham! Venninnen og bordellmammaen Molly blir med som kompanjong, og er med på å finansiere innkjøp av en rusten holk av en dampskip-båt, som får navnet Molly Aida. Denne blir pusset opp, og Fitzcarraldo får tak i et brokent mannskap med tanke på ferden han har tenkt å legge ut på. Han må nemlig legge seg opp en formue før han kan gå løs på selve operahus-prosjektet, og dette har han tenkt å få til ved å tjene penger på gummi.

I henhold til Perus lover må eiendommen han har skaffet seg tas i besittelse innen ni måneder. Ellers mister han eiendomsretten. Sammen med en kaptein som har vært ute i hardt vær før, en alkoholisert kokk, en dyktig indiansk maskinist og ellers mye kreti og pleti av mannskap, legger de ut på ferden oppover Amazonas-elven.

Jo lenger opp i elven de kommer, dess mer engstelig blir det overtroiske mannskapet til Fitzcarraldo. Og en dag stikker de rett og slett av. Tilbake er kun Fitzcarraldo, kapteinen, maskinisten og kokken. De vet at en nokså fiendtlig indianerstamme holder øye med dem inne ved elvebredden, og Fitzcarraldo har klokketro på at litt opera med Caruso som tenorsanger, vil gjøre indianerne mer vennligsinnet. Så dukker det opp mengder med indianere i små båter. Fitzcarraldo og mannskapet hans lurer selvsagt på hva de vil, men spiller på en kjent myte som de vet at indianerne tror på: en hvit mann med en båt skal i følge deres myter dukke opp som en redningsmann. Og denne hvite redningsmannen ... ligner kanskje til forveksling Fitzcarraldo?

Til alt overmål viser det seg at forholdet mellom mannskapet og indianerne skal bli svært så viktig og nyttig. For mellom Fitzcarraldo og hans drøm om et operahus inne i jungelen, står det et fjell. Og over dette fjellet må båten fraktes ... Og til denne jobben trenger de arbeidskraft. Masse arbeidskraft!

Dette er en fascinerende film om en mann som ikke lar seg stoppe av det tilsynelatende umulige. Det er intet i forbindelse med filmen som tyder på at dette er en historie fra virkeligheten. I alle fall har ikke jeg klart å finne noe som tyder på dette. Desto mer fascinerende er det imidlertid å lese om filmens tilblivelse. Det var i alle fall da jeg skjønte at dette umulige prosjektet egentlig handler om regissøren og hans drøm! For regissøren nektet å foreta noe annet enn en 100 % autentisk filmatisering av dampskipet som fraktes over fjellet. Her er det ingen filmtriks ute og går, for skipet dras altså over fjellet ved hjelp av menneske-krefter! Bare dét er ikke rent lite imponerende!

Filmen er selvfølgelig nevnt i "1001 filmer du bør se før du dør", og her fremgår det at forholdet mellom regissøren og Kinski var preget av "gjensidig fiendtlighet og direkte aggresjon dempet av gjensidig beundring". I og med at filmingen foregikk i Perus og Equadors jungel, måtte filmtemaet takle mange av de samme utfordringene som rollefigurene ble utsatt for, og mere til. Sykdom og død var en del av filmhverdagen, og scenen med dampskipet som havner i de farlige elvestrykene, er dønn realistisk. 

Skuespillerprestasjonene i denne filmen er så glitrende at man nesten kan lure på om de også var helt autentiske. Galskapen som Kinski formidler, noen ganger nesten opp mot det surrealistiske, var besnærende. Mannskapet og indianerne som de møtte underveis virket så realistiske at jeg nesten glemte at det hele bare var film. Spenningen som bygget seg opp flere ganger underveis, holdt meg i et jerngrep. For øvrig var det mye vakker filming av naturen i jungelen. Jo, dette er en stor film som fortjener terningkast seks! 

Claudia Cardinale og Klaus Kinski som hhv. Molly og Fitzcarraldo

Fitzcarraldo hadde klokketro på at Carusos musikk bygget broer mellom mennesker

Dampskipet Molly Aida trekkes over fjellet

Lighthouse Family - Ain't No Sunshine When She's Gone

Leo Tolstoj: "Ivan Iljitsj´død"

Mesterlig novellekunst fra russisk tungvekter


Utgitt første gang på russisk: 1886
Utgitt første gang på norsk: 1967
Denne utgaven er utgitt: 2009 (1. opplag)
Originaltittel: Smert´Ivana Il´ica
Oversatt: Geir Kjetsaa
Illistrasjoner: Kjell Erik Killi Olsen
Forlag: Bokklubben (Mestermøter)
Antall sider: 113
Etterord av Geir Kjetsaa (om forfatteren) og Øivind Storm Bjerke (om kunstneren)

I bokas åpningsscene introduseres vi for at Ivan Iljitsj er død. Beskrivelsen av omgivelsenes reaksjoner, også fra Ivans enke, levner liten tvil om at det egentlig ikke er noen som bryr seg om mennesket Ivan og hans lidelser i tiden før han gikk bort. Kollegaene blir umiddelbart opptatt av hvem sin tur det er til å rykke oppover i karrierehierarkiet, når og hvordan de skal få flettet inn de pliktmessige kondolansebesøkene hos enken - samtidig som de overstrømmes av lettelse over at det var Ivan og ikke dem selv, som fikk dette tragiske endeliktet. Enken er på sin side opptatt av hvordan hun skal få tynt ut mest mulig av ytelser fra statskassen, samtidig som kostnadene til begravelsen holdes på et så lavt nivå som mulig, uten at det blir for påfallende.

Deretter begynner forfatteren å grave i Ivan Iljitsj´liv for å finne forklaringen på at han ikke var omgitt av mer varme og ekte omtanke enn det som ble ham til del, også mens han lå på det siste. Det er en nokså forunderlig og litt trist historie som fortelles.

Ivan beskrives som en dyktig jurist som gjorde en brukbar karriere i statsforvaltningen løpet av sitt femogførtiårige liv. Egentlig ønsket han mest av alt å leve et lett og fornøyelig liv, og da han traff sin kone, mente han selv at han gjorde et riktig så klokt valg. Ikke bare var kvinnen vakker, men hun kom også fra en bemidlet, fin familie. Lite kunne han ane at hun nokså raskt etter en barnefødsel skulle forvandle seg til et beskt, masete og kranglete fruentimmer på lik linje med de fleste andre kvinner han kjente. Dette løste han ganske enkelt ved å tilbringe enda litt mer tid på kontoret fordi det tross alt var triveligere å være der enn hjemme hos familien. Kravene til mer og mer penger gjorde at han måtte sette strategiske karrierevalg foran sine egne behov til komfort og letthet i tilværelsen, men den følge at de bl.a. måtte flytte. Dermed måtte han starte på nytt i en annen by, og etter dette forble Ivan en nokså ensom mann, som riktignok frekventerte en del sosiale etablissementer, men som like fullt ikke delte sitt sjelsliv med noen.

Etter et fall fra en gardintrapp i familien nye leilighet, begynner Ivan å plages med smerter i siden. Dette tiltar i styrke, og det ser ikke ut til at noen kan hjelpe ham. Hvorvidt det var løse nyrer eller blindtarmen som besværet ham, klarte nemlig ingen lege å finne ut. Til slutt vekker han anstøt hos sin kone og sin datter, fordi han trenger seg slik på med sine smerter og sin lidelse. De ønsker fornøyelser - ikke dette! Og selv når konen hans tilsynelatende gir uttrykk for omsorg, er det klart at dette ikke er ekte, eller som forfatteren så glitrende og finurlig skriver:

"Hun gjorde alt bare for seg selv, og fortalte at hun gjorde for seg selv det hun ganske riktig gjorde for seg selv, idet hun fremstilte det som noe så utrolig at han måtte oppfatte det omvendt."

Denne novellen er rett og slett et mesterstykke! I farten kan jeg faktisk bare komme på én annen novelle-forfatter som har imponert meg like mye, og det er østerrikeren Stefan Zweig. Det de begge har til felles er et litterært presisjonsnivå som er i en klasse for seg! I tillegg er menneskenes egenskaper i pressede situasjoner beskrevet med dyp psykologisk innsikt. Jeg gir terningkast seks!

Jeg har bestemt meg for å lese mer russisk litteratur i tiden fremover. 

Denne Mestermøteutgaven er for øvrig lekkert illustrert av kunstneren Kjell Erik Killi Olsen. 

Labben har også skrevet om boka på sin blogg. Les mer her. 

Illustrasjoner av kunstneren Kjell Erik Killi Olsen

Richard Yates: "Ordensforstyrrelse"

På sammenbruddets rand


Utgitt i USA: 1975
Utgitt i Norge: 2011
Originaltittel: Disturbing the Peace
Oversatt: Agnete Øye
Forlag: Oktober
Antall sider: 255

John Wilder er en vellykket reklamemann midt i tredveårene, bosatt i New York, gift med den beskjeftige kona Janice som innehar en boksamling på intet mindre enn 4000 titler ... Sammen har de sønnen Tommy. Han burde vært lykkelig. Svært lykkelig, faktisk! I Yates verden, som stort sett er befolket med mislykkede antihelter, burde man ikke bli veldig overrasket over at så ikke er tilfelle. Ikke bare er John Wilder ulykkelig - han står faktisk på kanten av stupet den dagen han ringer hjem til sin kone og proklamerer at han ikke kan komme hjem. Og da hun spør ham om hvorfor, svarer han at han er redd for at han kan komme til å drepe henne og sønnen. Deretter et sammenbruddet et faktum, og han befinner seg etter hvert på lukket avdeling i en psykiatrisk klinikk.

En ukes tid på lukket avdeling gjør et sterkt inntrykk på John Wilder. Pasientene vandrer opp og ned i korridorene ... opp og ned ... opp og ned. I enden av gangen ligger det noen skitne madrasser, og stedet omtales kun som "runkekroken". Wilder er redd for å bli gal på alvor dersom han er nødt til å bli på dette stedet et sekund mer enn nødvendig. I motsetning til de andre pasientene, slipper han heldigvis ut, og vender tilbake til en kone som er glad for å få ham hjem. Han henvises til en psykiater som ikke gjør annet enn å si "hm" og "mmm" til det meste av det han sier, og som henviser ham til Anonyme Alkoholikere slik at han skal få bukt med sine alkoholproblemer. Men drikkingen fortsetter ... nå riktignok mer i smug enn tidligere ... Og ikke blir han noe bedre av å lire av seg historier fra sin barndom hos psykiateren heller ...

Etter hvert treffer Wilder den unge jenta Pamela som han innleder et forhold til, og sammen bestemmer de seg for å lage en film om hans opphold på den psykiatriske klinikken. Wilder forlater kone og barn, og han og Pamela oppsøker etter hvert lykken i Hollywood.  Men i stedet for å bli en suksesshistorie, blir dette for Wilder en reise rakt inn i undergangen ...

Det er sagt om denne boka at den antakelig er den mørkeste Yates har skrevet. Samtidig er den blant de morsomste. Romanen harsellerer med det såkalt vellykkede, den gjør narr av moderne behandlingsformer som psykoanalyse og den er nådeløs i sin beskrivelse bl.a. av kvinners forventninger til livet generelt og mannen spesielt på 1960-tallet. Alt Janice ønsker er at hun har en mann som er til stede. Hva han har å bidra med i livet hennes, synes av underordnet betydning. Og den stakkars mannen, her i John Wilders bilde, er kun styrt av sine primitive lyster etter sex og alkohol. Men uansett hvor begredelige personene i denne boka ble beskrevet, satt jeg ofte og humret og lo. For det er noe med Yates tilnærming til sine romanfigurer, hvor han drar beskrivelsene av dem nesten helt ut i det karikerte. Litteraturklubben har bl.a. uttalt følgende i sin presentasjon av boka: "Personene hans er aldri helter. Til det er de altfor arrogante og forfengelige. De sier sjelden det de mener, men røper alltid mer om seg selv enn de vil når de snakker. Og de liker å snakke. Med alle sine feil er de heller aldri verre enn oss, hvis vi våger å være ærlige med oss selv et øyeblikk." Bedre kan det ikke sies!

Jeg synes denne bitende satiriske boka fortjener terningkast fem.

Tidligere er "Revolutionary Road" og "Påskeparaden" utkommet på norsk. Yates døde for øvrig i 1992.

"Othello" (Regissør: Oliver Parker)

Lidenskap og tragedie


Innspilt: 1995
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Laurence Fishburne (Othello), Irène Jacob (Desdemona), Kenneth Branagh (Iago), Nathaniel Parker (Cassio),Michael Maloney (Roderigo), Anna Patrick (Emilia), Nicholas Farrell (Montano), Indra Ove (Bianca), Michael Sheen (Lodovico), André Oumansky,Philip Locke, John Savident, Gabriele Ferzetti, Pierre Vaneck
Spilletid: 123 min.


Bakteppet er Venezia, og Othello har nettopp giftet seg i all hemmelighet med Desdemona, og altså uten å ha bedt om hennes fars hånd. Da Desdemonas far blir gjort oppmerksom på at datteren har giftet seg med Othello, en farget mann, blir han fra seg av raseri. Han er nemlig ingen hvem som helst, men selveste senator Brabantio. Han beskylder Othello for å ha forhekset hans datter. Først da han finner ut at Othello og Desdemona virkelig elsker hverandre, og dessuten at Othello har selveste dogen av Venezia i ryggen, formildes han og gir ekteparet sin velsignelse.

Iago er opprørt over at Othello, som har en høy stilling i den venezianske hæren, har gitt en posisjon til Cassio i stedet for til ham selv. Han hater Othello pga. dette, og dette blir kimen til de intrigene vi senere blir vitne til.

Da nyhetene om at tyrkerne er i ferd med å angripe Kypros blir kjent, drar Othello og hans menn til Kypros for å forsvare øya. Desdemona er også med. I mellomtiden begynner Iago sitt renkespill. Han setter mann opp mot mann, og han sår tvil om Desdemonas troskap overfor Othello. Til alt overmål påstår han at det er et forhold mellom Desdemona og Cassio. Et brodert lommetørkle som kommer på avveie og alles tillit nettopp til Iago gjør det enkelt for Iago å manipulere dem han vil dit han vil. Othello får servert det ene "beviset" etter det andre, og blir overbevist om at hans kone er ham utro. Og det hele ender med en tragedie av de helt store ...

Jeg så denne filmen første gang rett etter at den hadde gått på kino, altså for mer enn 15 år siden. Og jeg har aldri klart å glemme denne filmatiseringen av Othello, som er ett av Shakespeares mest kjente teaterstykker! Laurence Fishburne i rollen som Othello er nemlig noe av det flotteste som er skapt i filmhistorien! Jeg er stum av beundring for hans rolletolkning! Jeg vil også fremheve Kenneth Branagh som den ondskapsfulle Iago. Han er  uovertruffen i rollen som intrigemaker! Kulissene i filmen og ikke minst det filmtekniske er så vakkert at jeg ikke tror det er lenge før jeg bare er nødt til å se denne filmen igjen! Med teksting i Shakespeares originale språkdrakt var det dessuten ikke helt enkelt å henge med hele tiden, så også av den grunn vil det være en fordel å se filmen flere ganger. I denne filmversjonen er det lagt til en del vakre elskovsscener som definitivt ikke finnes i Shakespeares skuespill, uten at det gjorde noe som helst. ;-)

Denne filmen fortjener terningkast seks!

Cue - Burnin'

Patti Smith - Pastime Paradise

"Certified Copy - an original love story" (Regissør: Abbas Kiarostami)

Hva er ekte og hva er uekte - og spiller det egentlig noen rolle?


Norsk tittel: Møte i Toscana
Innspilt: 2009
Nasjonalitet: Italia, Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere: Juliette Binoche, William Shimell
Spilletid: 94 min.
Priser: Beste skuespillerinne, Cannes-festivalen

I filmens åpningsscene er den britiske forfatteren James Miller (spilt av William Shimell) i gang med å promotere sin nye bok for et italiensk publikum et sted i Toscana. Boka bærer tittelen "Certified Copy" og handler om kunsthistorie. Miller påstår i sin bok bl.a. at reproduksjoner kan ha like stor verdi som originalen, og at det noen ganger er hipp som happ hva som er originalt og hva som er kopi.

I salen sitter en fransk antikvitetsforhandler, som er invitert til forfatterens foredrag. Hun er meget fascinert av forfatteren, men forstyrres hele tiden av sin tenåringssønn.

Kvinnen, som vi av en eller annen grunn aldri får vite navnet på, har invitert forfatteren med på en kjøretur i vakre Toscana. Vi blir vitne til to mennesker som i begynnelsen er nokså fremmede overfor hverandre. Etter hvert konverserer de slik to mennesker som er i ferd med å bli elskere, gjør. I en del sekvenser er det åpenbart viktig for kvinnen å late som de egentlig er gift, og plutselig havner de i den ene heftige krangelen etter den andre ... Som om de virkelig var et gammelt ektepar som er i ferd med å ødelegge forholdet sitt.

Jeg hadde aldri hørt om denne filmen da jeg tilfeldigvis kom over den på Platekompaniet her om dagen. Fordi jeg elsker filmer med Juliette Binoche, var jeg ikke sen om å sikre meg den. Med et åpent sinn og uten å vite noe som helst om filmen på forhånd, begynte jeg å se på den. Underveis ble jeg meget forvirret. Var paret gift eller var de ikke gift? Dette ble jeg ikke klok på. Da jeg i etterkant leste meg opp på filmen, fikk jeg forklaringen. Paret er fremmede for hverandre, men begynner etter hvert å spille et rollespill. Plutselig kan kvinnen spille ut all den misnøye og bitterhet hun nærer overfor sin ektemann mot Miller, som blir en slags kopi-ektemann for henne. Dermed blandes fantasi og virkelighet på en slik måte at fantasien blir mer virkelig enn det virkelige liv. Eller som om kopi-ektemannen er mer virkelig enn ektemannen selv ...

Skuespillerne er ganske enkelt fantastiske! Det er mulig at jeg ikke er helt objektiv, for Juliette Binoche er en av mine favorittskuespillere og jeg synes hun alltid spiller sine roller strålende. William Shimell har jeg aldri sett i noen film tidligere, men han var utrolig flott! Han vil jeg gjerne se i flere filmer! Det meste av filmen består av dialoger og med vakre Toscana som kulisse. Det var nydelig, nydelig, nydelig! Like fullt var ikke dette en feel-good-film. Terningkast fem fra meg! 

Göran Tunström: "Juleoratoriet"

Magisk realisme på Sunne i Värmland


Utgitt i Sverige: 1983
Utgitt i Norge: 1984
Originaltittel: Juloratoriet
Oversatt: Per Quale
Forlag: De Norske Bokklubbene
Antall sider: 318
Priser: Nordisk råds litteraturpris i 1984

I "Juleoratoriet" møter vi tre generasjoner med menn; først Aron, deretter sønnen Sidner og til sist Sidners sønn Victor. I 1920/1930-årenes Sunne i Värmland har Aron nettopp mistet sin kone Solveig, som sammen med det lokale koret nesten var klar til å fremføre Bachs "Juleoratoriet" i kirken. Det forhold at Solveig, korets mest begavede sanger, er død, gjør at hele det ambisiøse prosjektet skrinlegges.

Aron holder på å gå fra forstanden pga. savnet av sin kone. Sønnen Sidner lider sterkt under dette, mens datteren Eva-Liisa på sin side forsøker å bringe mer glede inn i den skadeskutte familien. Men det forhold at noe av det første Aron gjør er å selge gården, barndomshjemmet, det forrykker balansen i Eva-Liisas liv en periode. Sidner er en følsom gutt som aldri helt får innpass blant guttene på skolen. Hans hang til å sentrere absolutt alle sine skolestiler rundt Johan Sebastian Bachs liv og levned, får det til slutt til å sprekke for en av lærerne hans. Hjerteskjærende nok gjør dette at Sidner aldri mer vil skrive stiler på skolen.

Tilfeldighetene vil ha det til at Aron kommer i kontakt med en ensom kvinne på New Zealand. Tessa bor sammen med sin fordrukne bror, som utøver en altoppslukende kontroll over henne. I smug brevveksler hun med Aron gjennom flere år, og bygger ikke bare alle sine drømmer og håp rundt ham, men faktisk hele sitt liv. Da barna er store og klarer seg selv, reiser Aron av gårde til New Zealand for å treffe Tessa. Det er en lang og strabasiøs reise, og underveis rammes han av tungsinn. I stedet for å nå frem til Tessa, tar han sitt eget liv. Dette tar nesten fullstendig knekken på Tessa, som ender på asyl i en del år. Det skal imidlertid vise seg at livet har mer å by henne, ikke minst da Sidner etter andre verdenskrig reiser for å oppsøke henne ... Han har i mellomtiden fått sønnen Victor, og forholdene rundt sønnens tilblivelse er nesten som en roman i seg selv.

Dette er en bok full av overraskelser, mange fortellerstemmer (noe som tidvis var litt forvirrende) og de mest fantastiske historier. Mest av alt nokså triste historier, men innimellom også en og annen morsom og tragikomisk historie. Et av bokas komiske høydepunkter er utvilsomt da Sidner skal hjelpe Selma Lagerlöf med å gjennomgå boksamlingen og sprette opp bøker hun aldri har lest, men ønsker at andre skal tro at hun har lest. Også da den stakkars mannen Torin sitter i rettssalen og er tiltalt for å ha bortført sin egen sønn, og hele historien om hvem som egentlig var faren til barnet kom for en dag. Du godeste, for noen skjebner! Til slutt skal det bli Sidners sønn Victor som gjennom å gjøre musikken til sitt levebrød, kommer til å virkeliggjøre Solveigs drøm ...

Historiene om Aron, Solveig, Eva-Liisa, Tessa, Splendid, Fanny, Sidner og Victor er flettet inn i hverandre i denne boka. Som tidligere nevnt hadde jeg av og til problemer med å skjønne hvilken stemme som snakket til en hver tid, men i det store og hele var det ikke et veldig stort problem. Jeg ble glad i menneskene i boka, og historiene rørte virkelig ved meg. Jeg leste denne boka for noen år siden, og jeg tenker at denne gangen heller ikke er den siste. For dette er en bok man kan lese flere ganger og stadig oppdage nye sider. Boka er godt skrevet. Tidvis tenderer den over i genren magisk realisme, idet Solveig er nærmest allestedsnærværende til tross for at hun for lengst er død. Når jeg likevel ender med å gi "bare" terningkast fem, er det fordi jeg i perioder hadde litt vanskelig for å finne tråden, og dette forstyrret flyten i lesingen. Noe av det sterkeste med hele boka er beskrivelsen av sorg, drømmer som aldri blir oppfylt og savnet etter kjærlighet som kun deles ut i sparsommelige smuler til bokas hovedpersoner, og som etterlater dem nærmest som åpne sår. Det var sterkt! 

Craig Armstrong - Piano Works The Film

"Øst for Eden" (Regissør: Harvey Hart)

Filmklassiker 


Innspilt: 1981
Originaltittel: East of Eden
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama, miniserie
Skuespillere: Jane Seymour (Cathy), Bruce Boxleitner (Charles Trask), Timothy Bottoms (Adam Trask), Soon-Tek Oh (Lee), Hart Bochner (Aron Trask), Sam Bottoms (Cal Trask)
Spilletid: 6 t, 7 min.
Basert på John Steinbecks roman "East of Eden"

Cyrus Trask har to sønner; Adam fra første ekteskap og Charles fra andre ekteskap. Adams mor tok sitt eget liv rett etter at han ble født. Ekteskapet med Charles´ mor er ikke lykkelig, for den gamle patriarken bestemmer det meste. Adam og Charles vokser opp som to rivaliserende brødre. Charles er svært sjalu og Adam er litt for ettergivende overfor ham. Faren ser en svekling i Adam, og verver ham derfor som soldat for å få ham lutret, slik at han kan bli en skikkelig mann. 

Mens Adam er i krigen og sloss med indianerne, går Charles hjemme på gården og jobber seg halvt fordervet for å få gårdsdriften til å gå rundt. Mens han tidligere hatet broren sin, begynner han nå å savne Adam. Så dør den gamle etter en kortere periode som enkemann, og da Adam omsider vender hjem, viser det seg at de har arvet en formue.

Charles møter sin bror med fornyet respekt, og de samarbeider svært godt om gårdsdriften. En dag dukker en forkommen kvinne opp utenfor døren deres. De aner absolutt ingenting om Kate, og fra første stund er de uenige i om de skal hjelpe henne eller vise henne bort. Adams hjerte blør imidlertid for denne vakre, hjelpeløse kvinnen, og det ender med at de tar seg av henne. Hvilken fortid hun har flyktet fra, har de ingen anelse om. Etter hvert skal det vise seg at denne kvinnen skal komme til å forgifte livene deres. For bak hennes vakre ytre, befinner det seg en svært ond kvinne!

Adam gifter seg med Kate, og lar broren kjøpe ham ut av gården. Deretter reiser de vestover for å finne et egnet sted å slå seg ned. I mellomtiden er Kate blitt gravid. Hun er desperat og vil absolutt ikke ha barnet. Etter et mislykket forsøk på abort, føder hun intet mindre enn to gutter - Caleb og Aron. Deretter forlater hun mann og barn under meget dramatiske omstendigheter.

Guttene vokser opp, uvitende om at deres mor er en luksusprostituert i nabobyen. Moren har ved hjelp av kløkt, sluhet og ikke rent lite ondskap klart å få kloa i et bordell, som hun eier. Selv om guttenes far har gjort alt han kan for å skjule at deres mor ikke er død, men lever som hore i nabobyen, er det litt for mange andre som kjenner til hemmeligheten og som vet ... Slik kommer moren nok en gang til å få ødeleggende effekt på livene deres ...

Filmen er basert på Nobelprisvinneren John Steinbecks udødelige roman "East of Eden". Jane Seymour spiller her kanskje sin livs beste rolle noensinne som Caleb og Arons ondskapsfulle og følelseskalde mor. Hun får til kunststykket å smile samtidig som hele ansiktet lyser av ondskap. Rollen innbyr sånn sett til karakterskuespilleri på høyt plan! Og hun er ganske enkelt fantastisk i rollen! En annen skuespiller som også var glitrende, Soon-Tek Oh, er mannen som spilte familien Trasks kinesiske tjener Lee. Han fulgte familien i tykt og tynt, lojal til det siste, og ofte var det hans visdom og klokskap som reddet Adam fra å begå den ene dumheten etter den andre i en slags misforstått stolthet hinsides all fornuft.  En del av rollene, også den Jane Seymour spiller, fremstår for øvrig som nokså karikerte. I en del tilfeller trakk dette helhetsinntrykket mer ned enn opp. 

Jeg har vurdert en god stund på om filmen fortjener terningkast fire eller fem, men har endt på en sterk firer. Filmen ble noe langtekkelig, og jeg opplevde også at kulissene i filmen fremsto som noe kunstige og "papp-aktige". Dette i tillegg til at jeg synes det karikerte preget på enkelte av rollene ikke helt passet, gjør at filmen ikke når opp til terningkast fem.

For øvrig må jeg nevne at den delen av historien som handler om Caleb og Aron som voksne gutter er filmatisert tidligere med James Dean i rollen som Caleb. 

Knut Hamsun: "Segelfoss by"

Gamle klasseskiller erstattes av nye


Utkom første gang: 1915
Lydboka er innspilt: 2009
Oppleser: Nils Johnson
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 11 t 42 min.

"Segelfoss by" er en fortsettelse av "Børn av tiden", som utkom i 1913. Det er den fiktive bygda Segelfoss i Nord-Norge på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet som er utgangspunktet for begivenhetene i begge bøker. Allerede i "Børn av tiden" sto gamle vedtatte normer for fall, og det var ikke lenger slik at man måtte være av fin byrd for å komme noen vei her i livet. Samfunnet var i rivende utvikling, fra det gamle føydalsamfunnet til et moderne samfunn hvor det var pengene og ikke primært familiebakgrunnen som rådde.

I den første boka seilte oppkomlingen og industrireisningsmannen Thobias Holmengraa forbi det gamle Holmsen-dynastiet som bygdas mektigste mann. I "Segelfoss by" tar Hamsun det hele enda lenger ut. Nå er det nemlig Theodor på Bua som klatrer på den sosiale rangstigen, og befester sin stilling blant dem man kan regne med. Samtidig oppstår det en middelklasse bestående av bl.a. bygdas lege og advokat.

Etter hvert endrer bygda Segelfoss status til å bli en by, og det er på mange måter fremveksten av denne byen som er det sentrale temaet i boka. Det er kapitalismen som rår. Mens makten tidligere var konsentrert rundt Segelfoss gods og på få hender, er den nå spredt på flere hender i det som vokser frem som en by. Det skjer noe med menneskene som plutselig kommer til makt, og dette gjør Hamsun narr av. Samtidig opplevde jeg også at de etablerte gamle familiedynastiene får gjennomgå, og jeg synes derfor det er litt urettferdig at Hamsun kritiseres for å være fiendtlig i forhold til at arbeiderklassen fikk mer makt. Og finnes det for øvrig noe mer narraktig enn hovmod og manglende ydmykhet, uansett bakgrunn? Mange ganger ble jeg sittende og humre godt over de bitende, sarkastiske beskrivelsene av mennesker som tok seg selv alt for høytidelig. Det er dette jeg opplever at Hamsun gjør narr av.

Boka, som ble fantastisk opplest av Nils Johnson, fortjener terningskast fem.

Vinterstemning

Vinteren kan være både til glede og besvær, men en ting er i alle fall sikkert: hvit snø i kombinasjon med sol eller for den saks skyld frost, er svært, svært vakkert! Her er et knippe vinterbilder jeg har tatt de siste par årene.

J.S. BACH - oratorio de Noël - Tölzer Knabenchor - Collegium Aureum

Chaim Potok: "Asher Levs gave"

Om mangfoldet i den jødiske verdenen


Utgitt i USA og i Norge: 1990
Originaltittel: The Gift of Asher Lev
Oversatt:Anne Elligers
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 258

Dette er en frittstående fortsettelse av Potoks roman "Mitt navn er Asher Lev", som kom ut i 1972. I denne romanen fulgte vi Asher Lev fra han som helt ung gutt valgte å følge sitt kunstnerkall, stikk i strid med hans jødisk-ortodokse families planer. Etter et kunstnerisk gjennombrudd med bildene "Korsfestelsene", et helt uhørt tema i et jødisk hjem, brøt han med sitt jødiske fellesskap i Brooklyn og reiste til Frankrike.

I "Asher Levs gave" møter vi en mann som i mellomtiden har blitt over 40 år. Han er gift med Devorah og de har sønnen Avrumel og datteren Rochelet. Asher Lev har blitt en betydningsfull og verdenskjent kunstner, og kona skriver barnebøker. Vi får vite at Devorah er blant dem som overlevde andre verdenskrig og tyskernes okkupasjon av Frankrike fordi hun levde i skjul i en nærmest hermetisk tett leilighet i Paris i to år av sin barndom. Hun har fremdeles mareritt rundt dette og klarer ikke å sove uten å ha lyset på. Foreldrene og alle slektningene hennes døde i Hitlers konsentrasjonsleire.

Asher og Devorah har sitt hjem i Nice, og Asher har nettopp hatt en utstilling som de mest tungtveiende kritikerne har slaktet. De mener at Asher gjentar seg selv i kunsten sin og at det ikke er noe fornyelse å spore. Samtlige bilder blir imidlertid solgt. Mens Asher grubler over kritikernes signaler om hans stagnasjon, kommer det en telefon fra Brooklyn. Hans kjære onkel Yitzchok er død, tilbakekalt til Den sanne verden av Hærskarenes Gud. Onkelen var den eneste som støttet Asher Lev og hans kunstnerkall.

Asher har ikke vært på besøk hos foreldrene etter den famøse utstillingen av korsfestelsene for 20 år siden. Sjokket som avtegnet seg i foreldrenes ansikter etter at de gjenkjente seg selv i disse bildene, har ikke forsvunnet ... Like fullt har han ikke noe annet valg enn å innfinne seg i Brooklyn i forbindelse med begravelsen. Hele Levs familie er knyttet til den jødisk-ortodokse "sekten" Ladoverne, og følger i likhet med tusner av jøder over hele verden, den store Rabbien i ett og alt.

Mens Asher sliter med å forholde seg til sin familie, opplever han - nærmest til sin store skrekk - at hans kone lar seg oppsluke av dette miljøet. Endelig har hun fått tilbake en familie! Planen var at de skulle bli i Brooklyn i en uke, men Rabbien har andre planer. Gradvis overtales de til å bli der et par uker til, så litt til og så litt til. Oppholdet blir til måneder. Da Rabbien er en mann på over 90 år, trenger han en etterfølger. Det ligger i sakens natur at dette kommer til å bli Ashers far. Men Ashers far er også gammel, og de trenger å vite at det er noen etter ham også for å unngå splid i sekten. Og i og med at Asher er uaktuell, kastes blikket på lille Avrumel ... Så blir spørsmålet om prisen kan bli vel høy å betale, eller om Asher endelig har fått en mulighet til å rette opp all den urett Landoverne mener at han i sin tid stelte i stand ... Hva gjør dette med ekteskapet mellom ham og Devorah? Og hva med alle de hatske utspillene han opplever under besøkene i synagogen? Som ikke blir bedre da det viser seg at onkelen har oppnevnt Asher som forvalter av en stor kunstsamling som han har opparbeidet seg gjennom et langt liv ...

Nok en gang har jeg sittet med en perle av en bok levert av Chaim Potok, mellom hendene! Hvorfor har denne mannen aldri fått Nobels litteraturpris? Og hvorfor er det så få av hans bøker som er oversatt til norsk? Det skjønner jeg rett og slett ikke! De bøkene som tross alt er oversatt til norsk, burde i alle fall som et minimum bli gjort tilgjengelig for flere. Det var nemlig nokså vanskelig å få tak i spesielt "Asher Levs gave" og "Davitas harpe" i og med at bøkene for lengst er utsolgt fra forlaget.

Det spennende med Chaim Potoks bøker er at han på en helt unik måte beskriver spenningsfeltet mellom de jødisk-ortodokse miljøene og de sekulære jødiske miljøene, og også innad i de samme miljøene. På den måten får han frem hvor mangfoldig det jødiske miljøet er, slik at man unngår å falle i generaliseringsfellen. Hans bøker kom også ut i en periode hvor det fant sted en rivende utvikling innad i disse miljøene, slik at selv de mest ortodokse miljøene skulle bli i stand til å tilpasse seg det moderne samfunn. Som i boka "The Chosen" som jeg kun har sett på film, hvor den eldste sønnen til en Rabbi faktisk ender med å få lov til å studere på et universitet istedet for å følge i farens fotspor. For noen år siden ville dette ha vært helt uhørt i et jødisk-ortodoks hjem.

Mon tro om det opprinnelig var Potoks tanke at det skulle komme en oppfølger til "Asher Levs gave"? Jeg skulle gjerne visst hvordan det gikk til slutt! Jeg har opplevd både "Mitt navn er Asher Lev" og "Ashers Levs gave" som page-turnere av de helt store! Chaim Potok var selv rabbi, og jeg vil tro at mye av det han beskriver i bøkene sine langt på vei er selvopplevd. På et eller annet tidspunkt i livet sitt valgte han jo tross alt å bli forfatter. Potok døde i 2002, så noen oppfølger kommer dessverre aldri.

Denne boka fortjener terningkast seks! 

"Utryddelsen" (Regi: Roselyn Bosch)

Sterkt om jødeutryddelse i Frankrike


Innspilt: 2010
Originaltittel: La Rafle
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama, krigsfilm
Skuespillere:  Jean Reno, Mélanie Laurent, Gad Elmaleh, Raphaëlle Agogué, Hugo Leverdez
Spilletid: 115 min.

Frankrike er okkupert av nazistene, og franske politimenn fikk i juli 1942 ordre om å arrestere alle Paris´ jøder og sperre dem inne på sykkelstadionen Vélodrome d´Hiver før deportasjon videre til ulike konsentrasjonsleire. På den tiden befant det seg nesten 25 000 jøder i Paris, og rundt halvparten var statsløse jøder som hadde flyktet fra nazi-Tyskland.

Franske myndigheter var noe ambivalent til det hele, men de som hadde makt til å påvirke prosessen var fra seg av iver etter å bli kvitt jødene. Særlig de statsløse ... Og for å gjøre deportasjonen av de øvrige mer smakelige, vurderte de å ta fra dem deres franske statsborgerskap. Nazistene hadde f.eks. ikke forlangt at de minste barna skulle følge foreldrene, mens franske myndigheter syntes det var for brysomt å ta seg av en haug med foreldreløse, jødiske barn. "Det ville sprenge sosialtjenesten", ble det sagt. Så ... de tok like godt barna med.

I dagene før arrestasjonene var det massive lekkasjer om hva som skulle skje. Rundt 10 000 jøder lyktes å stikke av før arrestasjonene, og det var derfor mulig "bare" å få fatt i 13 000 individer. De fleste hadde faktisk ikke fantasti til å skjønne alvoret. 
Vi følger 11-åringen Joseph Weismann, og det er hans historie fra virkeligheten som filmen er basert på. Helt vanlige mennesker som levde helt vanlige liv ble innhentet og arrestert. I første rekke ble de internert på sykkelstadioen under etter hvert helt umenneskelige forhold. De sanitære forholdene var så dårlig at mengder med mennesker døde i løpet av kort tid, og vann som det faktisk ikke var mangel på, ble likevel rasjonert ut som den mest kostelig skatt. En håndfull lege- og sykepleierpersonell tok seg av de mest akutte tilfellene. Den jødiske legen Sheinbaum (Jean Reno) og den franske sykepleieren Annette Monod (Melanie Laurent), gjør det de kan for å redde liv. Ingen av dem har den minste anelse om hvilken skjebne som venter jødene østpå (dvs. i Auschwitz i Polen, hvor de blir brakt). 

Under et midlertidig opphold i en leir på den franske landsbygda, i påvente av at togsett gjøres klar for å frakte jødene østover, klarer Joseph Weismann og en annen gutt å flykte. Deretter splittes familier - mennene fra sine kvinner, dem igjen fra sine barn ... Verdisaker strippes av dem, plyndres, før de sendes til den sikre død ...

Denne filmen er uhyggelig sterk! Ikke bare forteller den om en skamplett i Frankrikes historie, men det hele er så rystende, så sjokkerende og så følelsesladet at jeg aldri blir ferdig med denne delen av historien. I denne filmen fokuseres det i enda større grad enn hva jeg ellers har opplevd, på barnas situasjon. Det er klart at det gjør inntrykk! Og jeg synes også at filmen står seg enda bedre fordi den nettopp er franskprodusert. Det er nesten ikke med kjente skuespillere i denne filmen, og det er et pluss synes jeg! Jean Reno som den jødiske legen Sheinbaum var for øvrig fantastisk! Filmen fortjener terningkast seks!

Helt til slutt må jeg nevne boka "Saras nøkkel" av Tatiana de Rosnay, som handler om nettopp denne deportasjonen av jøder fra Paris i juli 1942. Kun 24 av de totalt 13 000 jødene overlevde, og ingen av barna som ble brakt til Auschwitz kom levende fra det - av "den enkle grunn" at de ble gasset i hjel umiddelbart etter ankomst. De kunne jo uansett ikke gjøre nytte for seg i arbeidsleiren ... 

En liten glad gutt som ikke skjønner så mye av det som foregår

Joseph Weismann i midten - hans historie som fortelles

Foreldre som er helt fra seg fordi barna deres må bli

igjen mens de fraktes til Auschwitz

Air Suite Nr. 3 (Johann Sebastian Bach)

Camilo José Cela: "Bikuben"

Om skjebner og vanskjebner i 1940-årenes Madrid


Utgitt i Spania: 1951
Utgitt i Norge: 1980
Originaltittel: La colmena
Oversetter: Kjell Risvik
Forlag: Gyldendal Norsk Forlag
Antall sider: 239
Priser: Nobels litteraturpris i 1989

Handlingen i boka foregår i Madrid i 1942, mye godt rundt Dona Rosas café Bikuben. Her møter vi et utall mennesker i korte glimt. Det er faktisk helt umulig å ha som ambisjon at man skal klare å holde de ulike menneskene fra hverandre, og det kan neppe ha vært forfatterens hensikt heller. Tvert i mot vil jeg anta at det har vært meningen å fange en stemning blant i det alt vesentlige fattige mennesker i tiden etter den spanske borgerkrigen, og i starten av andre verdenskrig.

De fleste menneskene i "Bikuben" lever sjuskete liv. Det er lite penger blant folk, og fattigdommen er vanskelig å forholde seg til. Dette fører til at det for noen ungjenter ikke er noen vei utenom prostitusjonen. Andre har drømmer om et bedre liv, som å bli godt gift for eksempel. Men i et samfunn der alle bare tenker på seg og sitt, på hvor det neste måltidet skal komme fra eller for den sakens skyld den neste hyrdestunden som det eneste lyspunktet i en ellers nedrig tilværelse, er det liten plass til drømmer og naivitet. Likevel skal det heller lite til for å gi et annet menneske håp, og veien til fornedrelse lokket frem via fagre ord, er svært, svært kort.

Jeg slet veldig med å komme gjennom denne boka! Særlig i starten var det tungt, men det løsnet heldigvis etter hvert. Boka føltes vanskelig tilgjengelig på grunn av det omfattende persongalleriet som jeg et stykke på vei prøvde å henge med i svingene i forhold til, før jeg innså at jeg like godt kunne gi opp og heller konsentrere meg om å få mest mulig ut av fragmentene. For boka er faktisk sammensatt av en hel masse fragmenter, og det eneste menneskene vi presenteres for har til felles, er fattigdommen, at de bor i samme leiegård og at de har drømmer om et bedre liv.

Boka ble forbudt i Spania rett etter at den utkom, angivelig fordi den ble oppfattet som en kritikk av det spanske samfunnet. Dette finner jeg rett og slett vanskelig å forstå. I så fall ligger kritikken av samfunnet i beskrivelsen av menneskene som lever nederst på rangstigen, der de fører et liv man kanskje ikke ønsket å forholde seg til at fantes?

Selv om boka var tung å komme gjennom, er jeg glad for at jeg leste den! Det er imidlertid ikke til å komme forbi at antallet mennesker vi presenteres for - jeg vil anslå dette til rundt 2-300 mennesker fordelt på 239 sider - reduserte leseopplevelsen en del. Det er masse svart humor i boka og jeg humret og lo flere ganger. Likevel nådde den aldri de helt store høydene. Det må derfor bli terningkast fire på denne boka. 

"Miraklet i Lourdes" (Regissør: Jessica Hausner)

Et mirakel at jeg holdt ut ...


Innspilt: 2009
Originaltittel: Lourdes
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere: Sylvie Testud, Lea Seydoux, Bruno Todeschini, Elina Löwensohn, Linde Prelog
Spilletid: 99 min. 

Christine er en ung kvinne som er rammet av MS (multipel sklerose). Hun sitter i rullestol og har ikke en gang krefter i hendene til å spise selv. Derfor trenger hun hjelp til absolutt alt.

En uheldig side ved sykdommen er at Christine blir svært ensom. Den eneste måten hun kan komme seg ut av ensomheten på, er ved å melde seg på turer av kulturell eller kristelig art. I år går turen til Lourdes, et viktig senter for katolisismens mirakler opp gjennom tidene. Stedet valfartes derfor årlig av millioner av pilgrimmer som kommer i håp om å oppleve helbredelse og andre mirakler.

Christine er ikke troende, og hun tror i hvertfall ikke på mirakler. Hun er der kun for å være sammen med andre mennesker. De unge frivillige jentene som jobber på stedet for å ta seg av slike som henne, behandler henne som en som ikke har følelser på lik linje med dem, og som de heller ikke trenger å konversere med, men bare hjelpe med de rent praktiske tingene. Men Christine er akkurat som dem. Hun kan bare ikke gå, kle seg selv eller spise for egen maskin. Inni seg har hun mange følelser, drømmer og tanker. Like fullt blir hun vitne til at de frivillige ungjentene er mer opptatt av sine gryende romanser med de frivillige mannlige hjelperne på stedet, enn av henne og andre de er der for å hjelpe.

Så opplever Christine plutselig at hun kan reise seg fra rullestolen og gå! Hun blir gjenstand for mye oppmerksomhet - på godt og vondt. Mens noen gleder seg på hennes vegne, er andre  misunnelige og lurer på hvorfor i all verden hun og ikke de er helbredet. Rundt seg har de kirkelige ansatte som henger veldig mye av ansvaret for helbredelsen på den syke selv, at det kun er de som er i stand til å ta imot guds nåde og som først får sjelen helbredet som får gleden av slike mirakler som den Christine har opplevd. Det er imidlertid ikke uvanlig at syke, og kanskje spesielt MS-pasienter, kan oppleve en midlertidig og forbigående bedring av sykdommen sin, og i og med at omverdenen forholder seg til helbredelse og mirakler som noe som kun hender dem som virkelig har fortjent det, kan fallhøyden bli stor når miraklet ikke vedvarer ... Så spørs det om Christine er blant de heldige?

På filmens cover står det blant annet "et lite mirakel av en film - terningkast seks", "en svært elegant liten film - terningkast fem" osv. Og jeg sitter her som et stort spørsmålstegn og lurer på hva det feiler meg som ikke ble rørt i det hele tatt. Jeg opplevde filmen som kjedelig! Grusomt kjedelig! Det som dro opp opplevelsen av den tross alt var miljøskildringen av et fanatisk religiøst samfunn rundt Lourdes, som egentlig er gjenkjennelig uansett hvilken religion eller sekt det er tale om. En utrolig naiv form for humor med kristelig eller religiøst preg, en hang til å holde folk som "truer med å ta av" nede og en tendens til å legge ansvaret for all den urett som rammer et menneske på dets egne skuldre ... som om det var tale om guds straffedom. Bare for å ha nevnt noe ... Uansett - jeg ble skuffet over denne filmen! Her blir det terningkast tre!

MS-pasienten Christine

Kristelige utflukter

Christine er ute av rullestolen og nyter forsiktig en romantisk aften med 

en av de frivillige mannlige hjelperne på stedet