"Jane Austens Mansfield Park" (Regissør: Ian B. MacDonald)

Neppe Jane Austen på sitt beste


Innspilt: 2007
Nasjonalitet: Storbritannia
Genre: Drama, romantikk
Skuespillere: Dexter Fletcher, James D'Arcy, Billie Piper, Blake Ritson, Catherine Steadman, Joseph Morgan
Spilletid: 92 min.


Som liten pike ankommer Fanny Price Mansfield Park, hvor Sir Thomas Bertram og hans familie bor, som deres fattige slektning. Både onkelen og tanten er elskelige mennesker, men de øvrige lar aldri Fanny glemme at hun egentlig ikke hører til blant dem, og burde være svært takknemlig over at hun får lov til å vokse opp i så fornemme omgivelser.

Fanny vokser opp til å bli ikke bare en vakker kvinne, men også et menneske med et hjerte av gull. Av Sir Bertrams tre barn er det kun Edmund som behandler Fanny med respekt. De andre ignorerer henne, og hun er etter hvert et menneske som står mellom dem og tjenerskapet. Hun er aldri i posisjon til å be om noe som helst - bare ydmykt ta i mot det som blir budt henne.

Fanny har vært svært forelsket i Edmund i mange, mange år, men Edmund har kun øyne for den vakre miss Crawford. Miss Crawford er en ung kvinne som elsker selskapslivets gleder, mens Edmund har bestemt seg for å bli prest og derfor kan se frem til nokså beskjedne inntekter. I og med at han ikke er førstefødte sønn og arving til Mansfield Park, må han tjene pengene sine selv. Så spørs det når han vil innse at miss Crawford ikke er den kvinnen som vil gjøre ham lykkelig ... Og at hun er mer kynisk enn han aner! I mellomtiden mottar Fanny et frieri fra miss Crawfords bror - et frieri ingen synes hun bør avslå ...

Jeg knekker sammen og tilstår med det samme at jeg ikke er en Jane Austen-fan. Historiene blir rett og slett for sukkersøte etter min smak. Samtidig har jeg tenkt at jeg som ledd i min dannelse bør kjenne til hennes stykker, og i den sammenheng er det ganske greit å ta for seg av filminnspillingene som er gjort over hennes romaner i de senere år. Og når hver film tar 1 1/2 til 2 timer å komme gjennom, er dette høyst overkommelig.

Hva skal jeg si om denne filmen? En del av skuespillerprestasjonene holder absolutt mål. Det gjaldt dessverre ikke Billi Piper som spilte Fanny, den bærende rollen i filmen. Her vil jeg si at jo "slemmere" roller skuespillerne hadde, jo bedre gikk det som regel. Det ga i det minste rolleinnehaverne et islett av noe som kunne minne om karakter. På den annen side kan det absolutt hende at gode, snille Fanny nødvendigvis var henvist til å spille en nokså endimmensjonal rolle og at historien som sådan ikke ga henne flere utfordringer. Men hele sannheten er det neppe. Uansett - jeg har sett bedre Jane Austen-filmer enn denne!

Ut fra en totalvurdering mener jeg at filmen fortjener terningkast fire.

Edmund og Fanny

Det kyniske og beregnende søskenparet Crawford

"My sister´s keeper" (Regissør: Nick Cassavetes)

Født til å være donor


Innspilt: 2009
Nasjonalitet; USA
Genre: Drama
Skuespillere: Cameron Diaz, Abigail Breslin, Jason Patric, Sofia Vassilieva, Alec Baldwin, Evan Ellingson, Thomas Dekker, Joan Cusack, Emily Deschanel
Spilletid: 109 min.

Da det viser seg at Marge og Brian Fitzgeralds datter Kate har fått leukemi og egentlig kun har håp om å overleve dersom hun får blod og ryggmarg fra et vevslikt søsken, er saken klar: Marge og Brian må få et nytt barn. Og slik blir søsteren Anna til. Hun skapes som den perfekte donor for Kate gjennom prøverørsmetoden.

Anna og deres eldre bror vokser opp i skyggen av Kates leukemi. Absolutt alt dreier seg om Kates sykdomsutvikling. Fra Anna var nyfødt har hennes kropp vært stilt til disposisjon for søsteren. Navlestrengsblod, blodoverføringer, benmarg - alt for å forlenge Kates liv. Da Anna er 11 år, har begge Kates nyrer klappet sammen. Hun er avhengig av dialyse annen hver dag, og uten en ny nyre, kommer hun til å dø. Moren bare tar det som en selvfølge at også nyren Kate trenger kan hentes ut fra Annas kropp. Det er da Anna sier nei. Hun vil ikke mer. Hun har sitt eget liv å tenke på, og avgivelse av en nyre betyr at hun kan takke nei til en aktiv ungdomstid. Ikke kan hun sporte og trene, ikke kan hun drikke og feste. I det hele tatt kan hun se frem til et liv hvor alt handler om å være meget forsiktig. Sett opp mot muligheten for at Kates kropp likevel vil kunne avstøte den nye nyren, tenker Anna at det ikke er verdt det.

Å snakke med moren kan Anna bare glemme. Moren mener at "de" ikke har noe valg. Alt som står i deres makt må gjøres for å redde Kates liv. Selv ikke det at Anna sier nei, ønsker hun å forholde seg til. Til slutt ser ikke Anna noen annen råd enn å saksøke sine foreldre. Hun ønsker herredømme over sin egen kropp ... Dette blir starten på en opprivende rettssak med Alec Baldwin i rollen som advokaten Campbell Alexander, mens moren Marge, som opprinnelig er advokat, er selvprosederende for familien og altså mot datteren Anna.

Dette er en skikkelig tårseperse-film. Den som ikke gråter en skvett underveis i denne filmen, kan telles på en hånd, tror jeg. Temaet grep meg virkelig! Cameron Diaz leverer noe av det beste hun noen gang har spilt! Så hvorfor haltet det likevel litt? Kanskje hadde jeg opplevd filmen som enda bedre dersom Anna virkelig hadde ønsket å avstå fra å være nyredonator helt av seg selv, og ikke av den grunnen som kom frem etter hvert, og som for meg ble vel "Hollywoodsk" og edel. Eller om filmen i det minste hadde vært fra virkeligheten? Misforstå meg rett! Kanskje kan det etiske dilemmaet kun forstås mot det bakteppet det er å være født til å være vevsdonator, uten å ha blitt spurt, men bare blitt tatt som en selvfølge fra du var for liten til å ha noen egen oppfatning.

At mødre som den Cameron Diaz fremstilte faktisk eksisterer, har jeg derimot ingen problemer med å ta inn over meg. Og som alltid blir jeg sittende igjen og tenke: hvor mye handler egentlig om barnet og hvor mye handler om moren? Svaret er ikke opplagt i noen retninger. I alle fall er det klart at filmen reiser noen interessante etiske problemstillinger! Jeg er glad for at norsk lov aldri hadde tillatt en slik problemstilling å komme til uttrykk overhode. For en ting er å måtte avgi blod eller ryggmarg, en annen er å måtte avgi et organ mot sin vilje ... Hvor langt har egentlig foreldre lov til å gå for å redde et barn på bekostning av et annet?

På tross av min skepsis til noe av det filmen tar opp av etiske problemstillinger, gir jeg terningkast fem.

Camron Diaz og Sofia Vassilieva som hhv. moren Marge og datteren Kate

Marge og datteren Anna i retten

Kate og Marge

"A serious man" (Regissør: Joel og Ethan Coen)

Jødisk midtlivskrise


Innspilt: 2009
Nasjonalitet: USA
Genre: komedie
Skuespillere: Michael Stuhlbarg (Larry Gopnick), Richard Kind (Onkel Arthur), Fred Melamed (Sy Ableman), Sari Lennick (Judith Gopnick), Simon Helberg (Rabbi Scott)
Spilletid: 101 min.

Larry er midtveis i livet og er en snill ektemann som hele tiden prøver å gjøre de riktige tingene. Han brenner for sin matematikk-lærer-karriere, og er det noe som i hvertfall ikke interesserer hans kone, så er det matematikk. Og han er  ikke veldig mye til stede i sin kones liv. Hans kone mener i alle fall åpenbart det siden hun har tenkt å bytte ham ut med den atskillig eldre Sy Ableman. Akkurat dette - at det er Sy Ableman av alle mennesker - akkurat det klarer ikke Larry å forsone seg med. Dessuten er han en seriøs mann, og han har jo ikke gjort noen ting ....

Larry krampholder på hus og heim i det lengste. Sønnen forbereder seg til bar mitzva og datteren er knapt opptatt av annet enn å vaske håret sitt. Hans onkel Arthur har kampert i huset deres de siste årene, uten at verken Larry eller hans kone har gjort så veldig mye med dette. At onkel Arthur nærmest har et symbiotisk forhold til sin nevø og hans kone og sliter med separasjonsangst, gjør det hele bare enda mer pikant. Hvem er det største offeret i skilsmissen, liksom?

Plutselig opplever altså Larry at hans tidligere svært så planmessige og oversiktlige liv ryster i grunnvollene. I en periode hvor han venter på at universitetet skal behandle hans søknad om et professorat, mottar utnevningskomiteen en rekke svertende brev om Larry. Samtidig truer en elev ham for å unngå å bli strøket i matematikk, og det ligger en konvolutt med en anseelig mengde penger på Larrys skrivebord.

Sy Ableman er påtrengende forståelsesfull overfor Larry, men får ham også til å forstå hvor viktig det er for barna at de får fortsette å bo i sitt barndomshjem. Før Larry vet ordet av det befinner både han og onkel Arthur seg på et kjipt motell ... Så dør plutselig Sy Ableman, og med ett er det forventet at nettopp Larry betaler begravelsen ... Som om ikke skilsmisseprosessen har gjort ham bankerott nok allerede ...

Denne sorte komedien er ganske enkelt helt brilliant! Vi befinner oss på slutten av 1960-tallet, og nettopp gjenskapingen av et troverdig 60-tallsmiljø er glitrende fremstilt hvis man bare bruker øynene og får med seg alle detaljene. Mange av scenene i filmen gjør den vel verdt å se flere ganger! Som da Larry hadde behov for en sjelesørger og oppsøker en eldre rabbi. Etter at han har fortalt kontordamen hvorfor det er viktig for ham, åpner hun døren inn til det aller helligste, går med tunge skritt innover i rommet, snakker knapt med rabbien som sitter der urørlig og ser rett fremfor seg. Tilbake til Larry sier hun "The Rabbi is busy!" Larry har imidlertid med egne øyne sett at rabbien ikke holder på med noe som helst, og protesterer. Hvorpå kontordamen med et mimikkløst ansikt sier "He is thinking!" - med trykk på hver stavelse. Denne scenen er rett og slett ubetalelig! Og underveis er det mange slike herlige øyeblikk! Som krangelen med kona, hvor det gjør et uutslettelig inntrykk å være vitne til manipulasjonens kunst. Og det som foregår på herretoalettet umiddelbart før sønnens bar mitzva ... Rett og slett skrekkelig morsomt på en slags stillferdig måte. Alt dette gjør at jeg er sikker på at filmen vil bli sett om og om igjen i årene som kommer.

Skuespillerprestasjonene er overbevisende, og aller best synes jeg Michael Stuhlbarg spilte (Larry Gopnick). Ansiktsmimikken hans når fortvilelsen truer med å ta overhånd .... fantastisk! Men de ulike rabbiene, for ikke å snakke om skilsmisseadvokaten (i Adam Arkins skikkelse), var også svært gode. Av og til grenset det nesten over i det karikerte, men uten at dette ble overdrevet. Jeg hadde egentlig lyst til å se filmen om igjen med en eneste gang. Og det er ikke utenkelig at dette vil skje innen kort tid siden resten av familien ikke så denne filmen sammen med meg. Og hvis du nå tror at jeg har røpet hele filmen her, tar du feil! Det er mye, mye mer med denne filmen!

Jeg anbefaler for øvrig å se tilleggsmaterialet til filmen, og da særlig intervjuene med brødrene Coen. At de har hatt det fantastisk morsomt da de laget denne filmen, er det liten tvil om!

Filmen fortjener et sterkt terningkast fem!

Sy Ableman legger sine forståelsesfulle og trøstende armer rundt Larry Gopnick

Michael Stuhlbarg som Larry Gopnick

Onkel Arthur har rotet seg opp i bråk igjen ... 

"Spurvenes sang" (Regissør: Majid Majidi)

Iransk landsbysjarme


Innspilt: 2008
Originaltittel: Avaze gonjeshk-ha
Nasjonalitet: Iran
Språk: Farsi
Skuespillere: Reza Naji, Maryam Akbari, Kamran Dehghan, Hamed Aghzai
Spilletid: 93 min.

Karim jobber på en strutsefarm utenfor Teheran. Selv om han og familiens hans er fattige, har de i grunnen det de trenger likevel. Ingen trenger i alle fall å sulte. En dag skjer imidlertid det fatale at en av strutsene rømmer. Karim får ansvaret for dette og mister jobbem. Omtrent samtidig har hans datter klart å miste høreapparatet sitt i forbindelse med lek, og det koster mange penger å skaffe et nytt. Situasjonen er fortvilet!

I forbindelse med en tur innom Teheran oppdager Karim ved en tilfeldighet at han kan tjene penger på å frakte folk hit og dit på motorsykkelen sin. Helt andre pengebeløp enn dem han har vært vant til er i omløp, og dermed oppstår det også en del fristelser som det skal mye til for å klare å stå i mot. Og Karim, som vanligvis har pleid å dele generøst med seg, blir plutselig mer påholden og gjerrig. Dette liker hans kone svært dårlig.

Denne søte, lille filmen har absolutt både snert og moral. For til slutt blir det på en måte Karims grådighet og trang til å ha alt for seg selv som bokstavelig talt holder på å ta livet av ham. Og dermed får han all mulig bruk for den generøsitet menneskene rundt ham er i stand til å gi ...

Dette er en liten perle av en film om en enkel mann og hans skjebne på landsbygda utenfor Teheran. Kanskje blir livet på landsbygda i overkant mye romantisert i denne filmen, men det får så være. Alt trenger jo ikke å bestå i elendighetsbeskrivelser heller. Når det gjelder skuespillertalenter vil jeg spesielt fremheve barna som deltok. Deres skuffede ansikter da de skjønte at fiskene de hadde kjøpt i håp om å bli millionærer, måtte slippes løs for at de ikke skulle dø ... helt ubetalelig! En del av scenene i filmen var hjerteskjærende vakre - som da Karim jakter på den forsvunne strutsen over åskammene utenfor Teheran. Det er noe ved menneskene som beskrives i denne filmen, som i alle fall gikk rett hjem hos meg. Jeg synes filmen fortjener terningkast fem!

Chaim Potok: "Davitas harpe"

Brooklyn på 30-40-tallet


Utgitt i USA: 1985
Utgitt i Norge: 1986
Originaltittel: Davita´s Harp"
Oversatt av: Helge Simonsen
Forlag: Aschehoug Oslo
Antall sider: 307

Davita vokser opp på 1930- og 40-tallet i New York. Foreldrene hennes er ikke religiøse, selv om moren er av jødisk avstamming og faren er såkalt kristen. Derimot er de sterkt politisk engasjerte på ytterste venstre fløy i en tid da kommunismen sto som en motsetning til fascisme i tillegg til kapitalisme og utnytting av proletariatet. Faren var journalist, og i forbindelse med den spanske borgerkrigen som raste forut for andre verdenskrig, reiste han til Spania som krigskorrespondent. Dette var ikke ufarlig, men fremveksten av fascisme måtte for en hver pris bekjempes!

Davita og hennes mor var mye overlatt til seg selv mens faren var ute på oppdrag. Davitas oppvekst var preget av endeløse flyttinger, noen ganger flere ganger pr. år. Det som imidlertid fulgte henne som en "rød tråd" gjennom hele barndommen, var en spesiell harpe som de alltid monterte over inngangsdøra, og som "sang" når man gikk gjennom døra. I perioder med mye problemer, skulle harpen være den som holdt Davita oppe.

I et nabolag med mange religiøse jøder følte Davita seg tiltrukket av det livet som foregikk i synagogen. Til sine foreldres store forbløffelse, begynte hun bl.a. å studere Toraen, Talmud og hebraisk. En kjent jødisk forfatter, Jakob Daw, bodde i perioder hos familien, men grunnet sine ytterliggående politiske oppfatninger samt skrifter, blir han utvist fra USA rett før utbruddet av andre verdenskrig. I mellomtiden øker Hitlers makt i Tyskland, og krigen i Spania vinnes av fascistene ... Europas jøder går en meget usikker fremtid i møte.

Davitas far forulykker mens han tilfeldigvis befinner seg i den baskiske byen Guernica under et bombeangrep i 1937, som etterlot hele byen i ruiner. Dette skjedde angivelig mens faren var i ferd med å redde en nonne fra den sikre død. I stedet døde de begge. Da Picassos bilde Guernica senere dukker opp i New York, skulle det komme til å bety mye for Davita, som lette etter spor av sin far i bildet:

"En lett grøssing gikk gjennom meg. Jeg kunne ikke slutte med å stirre på maleriet. Det var merkelig så stille det var blitt i rommet, og lærerens stemme svant langsomt bort, som om den var blitt oppslukt av veggene. Guernica. Svart og hvitt og grått. Groteske kropper av kvinner og en hest og en okse. En skrikende kvinne med et dødt barn. En løpende kvinne med nakne bryster. En brennende kvinne med armene løftet. En svart og hvit okse som stirret. En lykt knuget i en løsrevet hånd. Og et lys over det hele. Og stykker og biter av en død soldat, Og hva var det, i mørket mellom det skrikende hodet til hesten og det stirrende hodet til oksen? En fugl! En liten, grå fugl med hodet vendt oppover, skrikende, med vidåpent nebb. Og alt i svart og hvitt og grått. Så lett det var å gjøre nå, det som jeg hadde gjort en gang før - en knebøyning og et støt oppover og med letthet gjennom luften, lande ubesværet ved siden av fuglen og feie den forsiktig opp og løpe av gårde med den fra oksen og hesten og gjennom bombesprengte gater og ruinene av nedfalte hus og branner og løse kroppsdeler og ned til elven og broen og utkanten av byen hvor min far var, og hjelpe ham med å bære den sårede nonnen, så hoften hans ikke skulle svikte under vekten av henne."

Det var ikke lett for Davitas mor å klare seg som alenemor i 30-årenes New York, men grunnet det sterke samholdet i det jødiske nabolaget, gikk det på et vis. Den dagen Sovjet - selveste kommuniststaten med stor K - inngikk en avtale med fascismens nazi-Tyskland, ble det imidlertid for meget for henne ...

Dette er en utrolig sterk roman som jeg lenge har sett frem til å lese. Etter en noe haltende begynnelse, ble jeg totalt oppslukt av historien i boka. Den grep meg med en slik kraft at jeg hadde store problemer med å løsrive meg. Det som kanskje er den største styrken med boka, er alle de ulike nivåene i den. På den ene siden kommunismen og fascismen, slik jeg allerede har vært inne på. Så dette med å vokse opp som ikke-religiøs jøde i et ytterst religiøst jødisk samfunn. Etter hvert også Amerikas frykt for kommunismen og særlig dette med troen på væpnet revolusjon. Så har vi dette med blandingsekteskap, og så dette med å være en begavet jente slik Davita var, og likevel ikke bli regnet med når det kom til stykket. Fremveksten av jødehatet i Europa og den ikke helt store troen på at Hitler faktisk ville være farlig når det kom til stykket, er også beskrevet på en måte som gir en forståelse av hvorfor verden ikke foretok seg noe mens det enda var tid. Samtidig får vi et sterkt innblikk i hvor lite berørt den vanlige borger i USA rent faktisk var av at det pågikk en verdenskrig "out there".

Boka er svært godt skrevet! Og jeg er stum av beundring over at en aldrende mannlig forfatter har skrevet en så oppriktig og troverdig roman om alt som rører seg i et lite pike-sinn fra 7-8 årsalederen og frem til 14-15-årsalderen - og endog gir denne ungpiken jeg-fortellerrollen. Det må bli terningkast seks!

"Lady Jane" (Regissør: Trevor Nunn)

Dronning i ni dager


Innspilt: 1986
Nasjonalitet: Storbritannia
Genre: Drama
Skuespillere: Helena Bonham Carter (Lady Jane Grey), Cary Elwes (Guilford Dudley), Patrick Stewart (Henry Grey, Duke of Suffolk), John Wood, Michael Hordern, Jill Bennett, Jane Lapotaire, Sara Kestelman, Joss Ackland, Richard Vernon,Warren Saire, Ian Hogg, Richard Johnson
Spilletid: 135 min.

Etter at kong Henrik XIII døde, overtok hans sønn, Edvard VI, som Englands konge. Siden han kun var ni år på dette tidspunktet og aldri rakk å bli myndig, ble landet styrt av hans onkel i første omgang, og deretter av ulike riksforstandere. Fra 1953 var hertugen av Northumberland riksforstander.

Da det var på det rene at kong Edvard VI var døende, utøvde hertugen av Northumberland et sterkt press på den unge kongen for å få ham til å innsette hans egen slekt som tronarvinger i stedet for kongens søstre Mary og Elizabeth. I stedet skulle Jane Grey (født i 1537 og død i 1554, kun 16 år gammel) bli hans etterfølger. Dette gjorde det svært presserende å få henne gift med hans sønn, lord Guilford Dudley. Kun på denne måten kunne det unngås at Mary, datter av Kong Henrik XIII og hans første hustru dronning Catherine, overtok tronen og gjeninnføre katolisismen.

Lady Jane og Guilford motsatte seg sterkt ekteskapsinngåelsen, men til ingen nytte. Gift ble de likevel - sin unge alder til tross - og i begynnelsen hatet de hverandre sterkt. Etter hvert snudde dette og de kom til å elske hverandre dypt. Da kong Edvard VI døde av tuberkulose, ble Lady Jane innsatt som dronning. På dette tidspunktet var hun kun 15 år. Dette ønsket hun virkelig ikke, men snart snudde både hun og ektemannen, idet de innså at de plutselig fikk anledning til å sette makt bak en rekke gode gjerninger. En shilling skulle nå være verdt en shilling, folk som var fengslet uten lov og dom ble satt fri, den kongelige garderobe ble gitt bort til fattige og de gjorde slutt på at folk som sultet fordi de var fratatt jordeiendommene sine og dermed var nødt til å tigge for å overleve, skulle brennmerkes fordi de tigget.

Gleden varte imidlertid bare i ni dager. I løpet av denne korte perioden lyktes det Mary Tudor å skaffe seg en tilstrekkelig stor hær og ri inn til London for å gjøre krav på tronen som den rettmessige dronningen av England. Og alle som en som hadde stått bak Lady Jane og Guilford, inklusive dem selv, gikk deretter en heller trist skjebne i møte ...

Denne delen av historien under Tudor-regimet var fullstendig ukjent for meg før jeg kom over denne filmen. I denne svært velspilte filmen følger vi maktkampen om Englands trone, manipuleringen av den svakelige, mindreårige kongen og den opprørske og sosialt engasjerte Lady Jane. Dette er film det er vel verdt å få med seg! I tillegg til at den er historisk korrekt, forteller den historien om ung kjærlighet, brennende idealisme og den verste form for svik. Nok en del av det engelske kongehusets historie er dermed kartlagt fra min side! Terningkast fem!

Helena Bonham Carter som Lady Jane Grey

Cary Elwes og Helena Bonham Carter som Guilford og Lady Jane

Lady Jane

"Mary, Queen of Scots" (Regissør: Charles Jarrott)

En dronning for mye


Innspilt: 1971
Nasjonalitet: Storbritannia
Genre: Drama
Skuespillere: Vanessa Redgrave (Mary Stuart), Glenda Jackson (Elizabeth I), Nigel Davenport, Frances White, Andrew Keir, Jeremy Bulloch, Daniel Massey, Brian Coburn, Patrick McGoohan, Beth Harris, Ian Holm, Richard Denning, Trevor Howard, Katherine Kath,Timothy Dalton, Bruce Purchase, Tom Fleming, Maria Aitken
Spilletid: 126 min.


Mary Stuart omtales i historien som regel som Mary, Queen of Scots. Hun ble født i 1542 og døde i 1587, kun 45 år gammel. Som eneste legitime barn av kong Jakob V av Skottland var hun arving til tronen. Da Mary var seks dager gammel, døde hennes far, og Mary ble umiddelbart Skottlands nye dronning. Hennes mor var riktignok regent.

Mary giftet seg med kronarvingen av Frankrike i 1558, men han døde kort tid etter at han overtok kronen i 1559. I 1960 ble hun forvist i eksil av sin svigermor, og her starter historien i denne filmen.

Dronning Elizabeth I fryktet sin niese Mary Stuart fordi hun visste at det var krefter som ville henne til livs. Selv var hun protestant, mens Mary Stuart var katolikk. Det forhold at Mary Stuart ikke ville frasi seg retten til den engelske tronen, førte til at hun og Englands dronning forble bitre fiender. Mary ble derfor nektet en trygg gjennomfart i England etter forvisningen fra Frankrike.

Mary Stuart kom tilbake til Skottland i 1561 og noen år senere giftet hun seg med fetteren sin, Henry Stuart, Lord Darnley. Nokså raskt viste det seg at dette var en tabbe. Ekteskapet ble ikke lykkelig, og det ble etter hvert presserende å rydde ham av veien. I mellomtiden hadde de fått en sønn - James I som faktisk ble den som etterfulgte den barnløse dronning Elizabeth I på den engelske tronen, og som var innledningen til Stuartenes inntog i det engelske kongehus. Etter ektemannens død giftet Mary Stuart seg med James Hepburn, 4. jarl av Bothwell. Fordi mistanken om at kongen var skaffet av veie grunnet mord, ble Mary og James fengslet. Mary ble tvunget til å abdisere til fordel for sin ettårige sønn, og prisen for å overleve var at hun måtte forlate Scotland. Rett over grensen til England ventet imidlertid et nytt fangenskap som skulle vare i nesten 20 år før Mary som kjent ble halshugget, mistenkt for forræderi mot dronning Elizabeth I.

I filmen følger vi de to kusinene dronning Elizabeth I og Mary Stuart i deres kamp om folkets gunst, først i hhv. England og Skottland, og senere mens Mary satt i fangenskap i England. Både Vanessa Redgrave og Glenda Jackson spiller sine roller glitrende! Etter hvert har jeg sett atskillige skuespillere i rollen som Elizabeth I, og dette er den sprekeste dronningen jeg har sett så langt! Ellers er det interessant å merke seg at det i denne filmen er Mary Stuart som fremstilles som god, mens det har vært omvendt i mange tidligere filmer - dvs. at dronning Elizabeth I og hennes motiver har blitt stilt i et bedre lys. Her fremstår Elizabeth I stort sett som sjalu og misunnelig, mens Mary Stuarts intensjoner om ikke å bli en tyrannisk monark fremheves sterkt flere ganger.

Det er 40 år siden denne filmen ble innspilt, og det merkes! Tidvis fikk jeg litt fjernsynsteater-følelse av ulike dramaer som utspilte seg, dvs. med overtydelig mimikk og replikkutvekslinger. Min tilnærming til denne filmen, som jeg var så heldig å finne på HMV i London nylig, er nok preget av min interesse for det engelske kongehus og tematikken rundt dette, hvor mitt formål er å lære mer om denne delen av historien. Jeg er derfor tilbøyelig til å ville gi denne filmen terningkast fem selv om scenene i filmen enkelte ganger fikk et konstruert og noe kunstig preg. Noe som ellers var både interessant og fornøyelig var kontrasten mellom det overdådige engelske kongehuset kontra det sparsommelige skotske kongehuset. Det har vært skrevet et lass av bøker om disse dronningene, og hva som defineres som sant og usant, avhenger av hvem som har skrevet historien. Jeg har i alle fall blitt inspirert til å finne frem mine Richard Herrmann-bøker om både Mary Stuart, Elizabeth I og Victoria! 

Glenda Jackson og Vanessa Redgrave som Mary Stuart og Elizabeth I

Inngåelse av ekteskap mellom Mary Stuart og Lord Darnley

(her i en meget ung Timothy Dalton-skikkelse)

Glenda Jackson som dronning Elizabeth I

"A Handful of Dust" (Regissør: Charles Sturridge)

Glatt om utroskap på 1930-tallet


Innspilt: 1988
Norsk tittel: En håndfull av støv
Nasjonalitet: Storbritannia
Genre: Drama
Skuespillere: James Wilby, Kristin Scott Thomas, Rupert Graves, Anjelica Huston, Judi Dench, Alec Guinness, Stephen Fry, Graham Crowden, Pip Torrens, Cathryn Harrison
Spilletid: 113 min.

Ekteparet Tony og Brenda Last fremstår som det perfekte ektepar. De lever sammen på godset Hetton, som har gått i arv i generasjoner i Tonys familie, og de er en del av Englands sosietetsliv. Vi befinner oss på 1930-tallet, og sorgløshet preger hverdagene på godset. Sorgløshet og kjedsomhet for Brendas del ... Selv ikke sønnen, som de begge forguder, er tilstrekkelig for å fylle livet hennes med et meningsfylt innhold. Likefullt: Brenda spiller rollen som den forgudede hustru svært, svært godt!

I et ubetenksomt øyeblikk inviterer Tony en bekjent av seg til godset en helg. John Beaver er en arbeidsledig livsnyter av rang. Han er kjekk å se på og vet å sno seg for å få slike invitasjoner som han slipper å betale for selv. Fordi Tony knapt har tid til å være til stede i løpet av helgen, overlates Brenda og John i overkant mye til hverandre. Og da ser John sitt snitt til å legge seg etter Brenda. Brenda faller ulykksaligvis pladask for John Beaver. Plutselig trenger hun en leilighet inne i London. Hennes forståelsesfulle mann går med på dette, uvitende om at denne leiligheten er et skalkeskjul for Brendas utroskap. Sakte men sikkert blir vi vitne til hvordan ekteparet glir fra hverandre og ekteskapet løser seg opp i alle sine bestanddeler ... Det hele topper seg da Brenda og Tonys sønn dør under den årlige jakten. Han faller av hesten og blir tråkket ihjel. Dette fører til at Brenda ber om skilsmisse, og etter dette rammes de av den ene ulykken etter den andre ...

Filmen er for øvrig basert på en roman av Evelyn Waugh. Romanen var ment som en satire over Englands merkantile overklasse. Jeg har ikke lest denne boka, men er ganske sikker på at jeg ville ha likt den bedre enn filmen. For mange av poengene i boka blir, ut fra hva jeg har lest om den, rett og slett borte i filmen. Riktignok fikk jeg forståelse for at livet på Hetton ikke var nok for Brenda, men jeg skjønte egentlig aldri helt hvorfor hun ikke elsket sin mann og hva som var så gildt med John Beaver. Jeg skjønte heller aldri hva som egentlig gjorde at Brenda var villig til å sette alt over styr for levemannen John Beaver som ut fra hennes tilhørighet i samfunnet faktisk ikke hadde noe å by henne. Selv ikke da Brenda var helt uten økonomiske midler, stilte han opp for henne. I stedet stakk han avgårde på ferie med sin mor til USA, og lot Brenda vansmekte i ensomhet, nesten uten penger til mat. Alt dette er jeg veldig sikker på at boka ville gitt bedre svar på.

Skuespillerprestasjonene i denne filmen er helt greie. Brenda spilles av Kristin Scott Thomas, og hun gjør en storartet skuespillerinnsats. Tilsvarende gjør for øvrig også mennene i hennes liv - i Alec Guinness´ og Rupert Graves skikkelser. Stephen Fry har dessuten en liten, men morsom rolle underveis. Kulissene i filmen er flotte, og det står heller ikke på regi eller filmtekniske forhold. Likevel ble denne filmen kanskje litt for velsmurt, uten at de dyptgående problemstillingene fikk den behandlingen jeg synes de hadde fortjent. For mitt vedkommende ville dette gjort at filmen hadde gitt meg mer enn det den faktisk gjorde. Når jeg ender opp med å gi filmen terningkast fire, er det dette som er årsaken. Den lite forutsigbare slutten trekker helhetsinntrykket opp, slik at det er en sterk firer det er tale om.

Kristin Scott Thomas og Rupert Graves som ekteparet Tony og Brenda Last

Brenda og John Beaver (spilt av Alec Guinnes)

Judi Dench i rollen som John Beavers mor

"The Clearing" (Regissør: Pieter Jan Brugge)

Vellykkethetens skremmebilde


Innspilt: 2004
Nasjonalitet: USA
Genre: Thriller
Skuespillere: Robert Redford, Helen Mirren, Willem Dafoe, Matt Craven
Spilletid: 90 min.

Ekteparet Wayne og Eileen Hayes (spilt av Robert Redford og Helen Mirren) har alt de kan ønske seg; et nydelig hjem, vellykkede og for lengst voksne barn og hverandre! Mens Wayne er en dyktig forretningsmann, er Eileen hjemme. Hun tilbringer formiddagene ved bassenget og arrangerer dessuten selskapeligheter - i tillegg til alle de andre daglige gjøremålene som må til for å drive en husholdning.

En formiddag da Wayne skal av gårde på kontoret, brytes idyllen. Han blir kidnappet, og dette blir starten på et mareritt. Vi følger Wayne og hans kidnapper (i Willem Dafoes skikkelse) på flukt gjennom en skog, mens Eileen, som sørger for å få barna hjem, briefes av politiet for å lete etter eventuelle hemmeligheter i Waynes liv som kan knytte ham til kidnapperen. I stedet dukker det opp mange ting Eileen helst hadde sett at hun slapp å vite. Så spørs det om hun får mannen sin hjem i live etter å ha fremskaffet løsepengene som kidnapperen har forlangt ...

Denne filmen er både velspilt, spennende og tankevekkende. Med Robert Redford og Helen Mirren i hovedrollene sier det seg selv at dette er en kvalitetsfilm og ikke blant dem det går tretten på dusinet av innenfor action-/thriller-genren. Jeg har sett Willem Dafoe i mange ulike roller opp gjennom årene, senest i Lars von Triers "Anti Christ", og nok en gang overbeviser han sterkt!

Terningkast fem!

Robert Redford og Helen Mirren som ekteparet Wayne og Eileen

Robert Redford og Willem Dafoe som hhv. Wayne og kidnapperen

London januar 2011

Min årlige tur til London er nettopp tilbakelagt, og det ble som vanlig en kjempefin tur selv om formålet denne gangen var jobb. Her er noen bilder fra oppholdet. 

Også i år bodde jeg vis a vis Cloucester Road Station - på Bailey Hotel

Fremdeles julepyntede gater i Oxford Street

Regent Street

Jamie Olivers berømte restaurant Fifteen

Åpent mellom kjøkkenet og selve restauranten

Fantastisk carpaccio!

Mmmmmmm! Deilige oster!

En nokså innbringende tur innom HMV, Englands 

største DVD-butikk. Der hadde de absolutt ALT! Everything your 

heart can desire! Her fikk jeg tak i gamle perler jeg har sett tidligere, men 

gjerne vil eie for å kunne se flere ganger - i tillegg til filmer som for meg 

var helt "nye", som en om Mary Stuart - queen of Scots!

... og selvsagt en god del bøker som fremdeles ikke er oversatt til norsk 

eller er komplett umulig å få tak i lenger på norsk ... 

... og som om ikke dét var nok: mengder med engelsk te fra Harrods - 

nok til å kose seg i et helt år til! ;-) For ikke å snakke om til 

å glede venner med!

"Slaget om Tobruk" (Regissør: Vaclav Marhoul)

Om tsjekkisk innsats under andre verdenskrig


Innspilt: 2009
Originaltittel: Tobruk
Nasjonalitet: Tsjekkisk
Genre: Krigsfilm
Skuespillere: Jan Meduna, Petr Vanek, Robert Nebrensky, Matej Hadek, Andrej Polak, Krystof Rimsky, Martin Nahalka, Michal Novotny, Radim Fiala, Petr Stach, Petr Lnenicka, Matus Kratky, Petr Halberstad
Spilletid: 99 min.

Denne filmen er basert på virkelige hendelser under andre verdenskrig i 1941, dvs. om deler av det som hendte under slaget ved Tobruk 12. januar 1941. Filmen er tsjekkisk-produsert og er ment som en hyllest til de tsjekkiske soldatene som kjempet på de alliertes side mot Tyskland og Italia. For meg var det helt ukjent at tsjekkerne deltok spesielt mye i krigshandlinger under andre verdenskrig, så sånt sett var denne filmen både lærerik og opplysende.

Tobruk, som er betegnelsen på en havneby i Libya (se kartet nedenfor), hadde en svært viktig strategisk betydning under andre verdenskrig. Selve havnen lå beskyttet fra Middelhavet, og dette innebar at forsyningsskip kunne ligge der, vernet både mot vær og vind og ikke minst for fientlige angrep. I forbindelse med den velkjente ørkenkrigen i Nord-Afrika med Rommel og hans tropper i spissen, var det derfor viktig å sikre seg kontrollen over havnen.

Det var i første rekke italienerne som hadde kontroll over Tobruk, men pga. angrepene fra de allierte, søkte Italia støtte fra Tyskland.

I denne filmen følger vi de tsjekkiske styrkene mens de trener til kamp ute i ørkenen. Krigens grufullheter virker helt fjerne for de unge soldatene, der de vekselsvis trener, spiller kort for å få tiden til å gå, kjeder seg, klager på maten og kives seg imellom. En tsjekkisk jøde får jevnt over gjennomgå, for guttene er ikke nådige mot ham.

Så eksploderer det bokstavelig talt rundt dem. Slaget om Tobruk er i gang, og det skal vise seg at dette blir et slag med store konsekvenser for begge sider av konflikten. Ørkenen er nådeløs, og når det hele atpåtil fremstår som totalt meningsløst, kunne noen hver bli desillusjonerte. Britiske styrker klarte i samarbeid med australske styrker til slutt å ta kontrollen over byen, men dette hadde store omkostninger.

Dette er en sterk film om en krig uten helter. Et lite google-søk viser at filmen ikke er satt opp på norske kinoer, og antakelig er det usikkert om den i det hele tatt vil bli vist i og med at DVD´en allerede er sluppet. Kanskje er dette en film for spesielt interesserte, tross alt ... For meg med min interesse for andre verdenskrig, var det imidlertid et must å få den med meg. Filmen fortjener etter mitt skjønn terningkast fem.

Kart over området hvor kamphandlingene fant sted, med
havnebyen Tobruk øverst til høyre.

Camilo José Cela: "Pascual Duartes familie"

Spansk magi og surrealisme


Utgitt i Spania: 1942
Utgitt i Norge: 1978
Originaltittel: La familia De Pascual Duarte
Oversatt fra spansk: Kjell Risvik
Forlag: Gyldendal Norsk Forlag
Priser: Nobels litteraturpris i 1989
Antall sider: 141

Denne boka kom jeg ved en tilfeldighet over fordi jeg holder på med å lese meg opp på litteratur skrevet av Nobelprisvinnere. Da jeg forsøkte å google på forfatteren, fant jeg overraskende nok svært lite om ham. Jeg er derfor i det alt vesentlige nødt til å nøye meg med den informasjonen som står på smussomslaget til boka "Pascual Duartes familie". Det er for øvrig også vanskelig å få tak i bøkene hans på norsk idet de for lengst er utsolgt fra forlagene. Mitt eksemplar av denne boka var jeg så heldig å få tak i via et antikvariat.

Cela ble født i 1916 og døde i 2002. Han er spansk og mottok Nobels litteraturpris i 1989. Jeg har kun klart å finne to andre bøker som er oversatt til norsk; "Bikuben" og "Masurka for to døde". Den mest kjente av Celas verker er visstnok "Pascual Duartes familie". Da boka skulle utgis i Spania i 1942, ble den stanset i sensuren. Man fant nemlig innholdet støtende. Jeg har ikke klart å finne ut når den ble tillatt utgitt igjen i Spania. Forfatteren har bak seg en rekke romaner, novellesamlinger, dikt, reisebøker, memoarer, essayistikk, litteraturhistoriske studier m.m. Han var dessuten i en periode tidsskriftredaktør og det sies at han har hatt betydelig innflytelse på den siste mannsalders spanske åndsliv. Da må jeg si at det er et paradoks at så lite er oversatt til norsk!

Så hva handler denne boka egentlig om? Vi treffer Pascual Duarte mens han sitter på dødscellen, dømt for flere mord. Pascual er en enkel bonde, og i form av bekjennelser forteller han om sitt sørgelige liv. Det meste av handlingen finner sted på landsbygda, men tidvis er han også i Madrid. Oppveksten hans var alt annet enn lykkelig, og etter hvert skulle han komme til å hate sin mor så intenst at dette fikk fatale konsekvenser for dem begge. Vekselsvis forteller han med ømhet om kjærligheten til sin første kone Lola og deres barn, som aldri fikk vokse opp, og deretter nesten uberørt om de meste bestialske handlinger han har begått, som om de egentlig ikke angikk ham. Og det er nok denne vekselvirkningen som i sin tid ble funnet så støtende at boka ble stoppet i sensuren.

Fortellerstilen er gjennomført svulstig - faktisk så gjennomført at jeg ikke et øyeblikk ville falle for fristelsen å kalle dette plattheter eller klisjéer. For gjennom dette fortellergrepet tegnes nettopp bildet av fortelleren og jeg-personen Pascual Duarte, og dette sier mye om hvem han er - nemlig en fyr som nok helst hadde sett at han var mer bemerkelsesverdig enn det som ble ham til del i hans nokså enkle liv tross alt. Fortellerstilen gir det hele nesten et surrealistisk preg. Sånn sett har romanen en del til felles med en annen bok av en helt annen forfatter som jeg leste for 2-3 år siden - "Jeg har betjent kongen av England" av Bohumil Hrabal.

Alt i alt er dette først og fremst en morsom og veldig annerledes bok. Den er ikke på noen måte så sjokkerende som den må ha fortonet seg i 1942. Fordi den er så gjennomført i skrivestilen som den er, noe jeg faktisk fornøyet meg mye med underveis, synes jeg boka fortjener terningkast fem.

Helt til slutt tar jeg med forfatterens dedikasjon:

"Denne utgave er tilegnet mine fiender, som har vært meg til slik hjelp i min karriere."